Min første skoledag.

Foto: Privat. Min lillebror Frank Henriksen.

Jeg har bare noen svake minner fra min første skoledag. Et fortau med gråpærer som hadde falt fra et tre i en hage, mors tørre hånd, lyden av de høyhælte skoene som ga fra seg en lyd av høytid. Den gule skolebygningen som ble kalt for margarin-kassa. Frøken, en guddommelig vakker skapelse i drakt og perlekjede. Hun het Evelyn og elsket alt som var amerikansk.

Jeg har minner om håret hennes som var stivt frisert i en topp med små lokker og en duft av liljer hang igjen i gangene etter henne. Selv inne på guttedoen nådde den bedøvende Evelyn-duften oss, og når hun vrikket nedover trappene så de litt større guttene ut som om noen hadde slått dem i ansiktet med våte oppvaskfiller, litt som i den berømte scenen i Frederico Fellini’s film «Amarcord.»

Jeg tror det var frøken Evelyn’s hår som fikk meg til å drømme om å bli damefrisør.

Dette var før hårsprayen var oppfunnet, så jeg satt måpende og så på håret hennes som begynte å sige ned mot skuldrene etterhvert som skoledagen skred mot sin slutt.

Jeg tror neppe jeg var så klartenkt som jeg nå er,  her jeg kan sitte å hente min første skoledag fram fra minnenes ikke helt pålitelige skyggekammer, men bildene av den guddommelige frøken Evelyn er fremdeles sylskarpe, og er fra en tid da jeg ikke visste at jeg aldri skulle forelske meg i en kvinne på alvor 🙂

I dag går tusenvis av små barn til sin første skoledag i et Norge som er helt annerledes enn den gangen på 60-tallet. Fremdeles er denne dagen fylt med høytid for de fleste. Det er et nytt kapittel i livet som begynner, nytt land som skal erobres og løsrivelsen fra mor og far, mor og mor eller far og far som begynner.

Noen kan allerede lese og skrive, andre kan ikke norsk. Noen har særlige vansker, andre gruer seg. Noen kommer til å skli gjennom skolen og bli «vinnere» mens andre vil falle av lasset. Noen vil bli mobbet og andre vil bli mobbere. Noen vil reise seg, kjempe, og andre vil gi opp.

Slitne lærere vil slå hodet i veggen og gråte sine modige tårer, og dager av pur glede over mestring og fremgang vil komme. Budsjetter vil kuttes, og reformer vil bli offer for debatt og raseri. Skoler legges ned, og folk vil rase. Slik er det, og slik har det alltid vært.

Jeg ønsker alle de små lykke til med sin første skoledag. Ønsker at dere skal bli sett og bli møtt som det dere er, små mennesker med følelser og drømmer. At dere skal bli tatt vare på å bli oppmuntret til å utvikle det som er gitt deg av naturlig talent og evner, og at dere skal få hjelp til det som er vanskelig.

Jeg har ikke noe bilde fra min første skoledag, men jeg husker dagen. Gleden, fryden og den isblå skrekken. Mors tørre hånd, og noen gråpærer på et fortau. Og frøken Evelyn’s bedøvende parfyme. Og jeg husker hvordan det var å være barn. Lykke til.

Her er et bilde av min kjære lillebror på hans første skoledag. Frank.

Advertisements

En kommentar om “Min første skoledag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s