De kjekke jentene som er en av gutta.

Alle smarte jenter som vil opp og fram vet at det lønner seg å holde seg inne med gutta. Aller helst være en av dem. Kjekke jenter vet at man må tåle litt, ikke sutre og skrike opp om det minste skrubbsår på kneet, en tøff jente må reise seg, børste støvet av skjørtet og ranke ryggen. Såpass må hun tåle.

Smarte og kjekke jenter vet også at gutta ikke orker sånne feminister som hyler opp om diskriminering for den minste lille ting.

En sms fra en full professor er ikke vondt ment selv om den er slibrig og ekkel, og smarte jenter vet at det ikke lønner seg å henge ham ut på den digitale gapestokken.

Smarte jenter vet at i den andre enden av debatten er det hun som taper, derfor er det best å gå ut å forsvare synderen og fortelle sine medsøstre at, pytt, vi må tåle såpass også.

Det siste kjekke jenter som er en av gutta vil er å bli sammenlignet med de inntørka og sure feministene fra 70-tallet, fordi sånne furier er damer som gutta liker aller minst. Derfor vet kjekke jenter at det lønner seg å sitte med hevet øyebryn sammen med gutta boys på Twitter og oppsummere dagen etter hun selv har vært på Dax18 og vært tøff der andre damer tier.

Bruke sine 120 tegn taktisk og smile skjevt og litt spydig til de gamle damene på seksti som fråder av raseri over kjekke jenters svik mot kvinnekjønnet.

Og på Ytre-Facebook hylles kjekke jenter som er en av gutta i bøtter og spann. Ja, det er jenta si det, ikke mye gnål og sutring der i gården, hun der har en stor fremtid.

Og den kjekke jenta brygger på nok en «jeg tør der andre tier-kronikk».

Hvem skal jeg ta denne gangen? Hva med hun unge bloggeren med de alt for store og kunstige leppene? Og hun stiger til tastaturet og kjenner grøsset av stormen hun vet kommer. Men hun tør der andre tier, og hun har gutta i ryggen. Gutta som teller, gutta som setter konsensus, gutta som digger henne. Slik bygger kjekke jenter som er en av gutta sine karrierer.

Jeg synes litt synd på de kjekke jentene som er en av gutta.

For burde det ikke være nok å være seg selv? Være en sterk skribent med sine meningers mot som kjekke jenter som vil være en av gutta ofte er? Så hvorfor lene seg på det maskuline fellesskapet for å føle seg bekreftet, for å få applaus? Men det er klart, det finnes nok av ledig rom for kjekke jenter der, siden de fleste bra damer har flyttet ut fra disse angstbiterske maskuline ødemarkene.

Jeg er ikke en av gutta selv om jeg er mann.

Og jeg kjenner mange menn som ikke er en av gutta. Kjekke menn som ikke er en av gutta vet at det lønner seg å holde seg inne med jentene. Men det er vel derfor noen av de sinte gutta på Ytre-Facebook mener jeg har et ekkokammer av kulturkjerringer som spiser ukritisk av hånden min?

Vel, såpass må jeg tåle. Jeg reiser meg og børster dritten av. Gidder ikke en gang å nevne navn i denne teksten.

Photo: The Beautifully Macabre and Grotesque.

Ja, du vet, denne venstresiden…

Drittpakke Norge. Du vet hva jeg sikter til? Ikke det, jeg skal forklare.

Før i tiden, sånn for litt siden var politikk en slags samtale mellom motstandere, man utvekslet meninger, ja, det var harde fronter og man sto på prinsipper og kjepphester, men stort sett var de involverte ganske høflige mot hverandre under sigarettrøyken i tv-studioene.

I disse dager kastes dritten som lassoer opp i luften og lander på bordet til til de som minst aner det.

At det kan finnes tilløp til intelligent liv på begge sider av den politiske midtstreken som ikke lenger ligger på midten lenger synes ikke å falle så mange inn. Nå står motstanderne og river og sliter i kjettingen og bjeffer av full hals og karakteristikkene hagler for et godt ord, «dette skjønner ikke du fordi du er på den blinde og døve venstresiden» eller «klapp igjen jævla Høyre-kjerring!» og sånn går dagene.

I de siste dagene har venstresiden blitt beskyldt for å drive en vendetta mot Sylvi Listhaug etter at hun ba lærere, naboer og folk flest om å varsle om man fikk mistanke om at noen flyktninger reiste på ferie til det landet de hadde flyktet fra for å søke beskyttelse i Norge. Selvfølgelig er alle vi i det venstrevridde «hylekoret» nyttige idioter som ikke lar dette utspillet bli tiet ihjel, men vi kan ikke la være, og parafraserer slemme Sylvi og sier: Hat og del! i alle kanaler.

Og det blir ikke frokost neste dag før Facebook-Høire spar opp en link fra 2013 på det store stygge internettet der Anniken Huitfeldt (AP) ber folk flest om å spane på NAV-brukere for å komme trygdemisbruket til livs. AHA, sies det oppe i åsen og langt oppe på Finnmarken, nå tok vi disse palestinaskjerf-gnomene i fotformsko og med berøringsangst for å snakke om islam.

Men på det store stygge nettet finnes så mangt.

Det var ikke blitt lunsjtid i Dagsavisen før man spadde fram en link der Robert Eriksson (FrP) gikk ut og kjeftet Anniken Huitfeldt huden full fordi hun ba folk om å spane på «folk flest», det får da være grenser for inntrengning i folks privatliv! Og ikke nok med det, enda en ekkel link kom fram i lyset. Høyres Torbjørn Røe Isaksen gikk ut og forsvarte henne! Nei, skulle du sett for skjeletter i skapene.

«Men vi vet jo alle» sier folk flest i kommentarfeltene «at det drives en vendetta mot Sylvi og Frp». Gjør det det? Er ikke så sikker. Jeg tok en tur inn på plattformene til Frp’s toppfolk, og det som finnes å lese der kan få en fullvoksen mann til å miste livslysten. For der inne er det ikke vendetta, det er krig. Man kan fråtse i Jonas Gahr Støres hjerneskade og SV’s kommunistiske plan om å slippe alle muslimer i verden inn i Norge. Og Sylvi blir hyllet og dyrket på en fanatisk måte vi ikke har sett maken til siden Beatles spilte i Norge på, var det 60-tallet?

Som blogger og samfunnsdebattant blir jeg stadig beskyldt for å skrive og tenke ut fra mitt politiske ståsted som er SV.  Derfor er jeg veldig obs på eget ekkokammer og å ikke få for høye tanker om meg selv. Og når jeg av og til fornærmer og sjokkerer egen fanklubb blir jeg litt satt ut av hvor forbløffet og rasende den blir. I går kveld da jeg delte og skrev positivt om en tekst om «norske verdier» fra  Kristin Clemets blogg ble enkelte forbauset. «Jøss, liker du noe som kommer fra høyresiden?» Ja, jeg liker smarte folk, og Clemet er en av dem. Respekt.

Hva er poenget med denne teksten?

Jo, jeg synes vi skal gi hverandre kred for gode og vektige poenger. Vi skal lytte mer til motparten. Alt Listhaug sier er ikke idiotisk, og hun er ikke en heks som bør brennes på bål. Hun er heller ikke Hitler eller nazist. Hun har bare et ganske trøblete og unødvendig generaliserende syn på innvandring. Og hun har en målrettet og svært billig retorikk som hisser opp gemyttene og får alt og alle til å snurre rundt hennes person, men om vi stripper det hun sier ned til beinet sier hun stort sett ikke noe annet enn det AP, SP og Høyre sier og står for.

Men for å være svært upolitisk korrekt, og for å irritere mine feministiske SV-venner:

Selv en blond høne kan finne et korn! Lik og del.

 

 

Norske verdier, WTF er det?

Siste nytt fra valgflesk-fronten: Norske verdier er under press!

Kulturminister Linda Helleland (H) og SP’s Ola Borten Moe rigger seg til på balkongen med jordbær, fløte og fresende vaffeljern og kommer med et felles sukk om at nordmenn ikke lenger våger å være norske. Vi vet jo fra før av at når kulturministeren snakker om kultur går det som regel fryktelig galt, men nå har hun fått drahjelp av bondepartiet for liksom å løfte angsten for at norske verdier renner ut med badevannet mens ungene dusjer med klærne på i norske skoler og det blir lenger og lenger mellom vaffelplatene i de tusen hjem.

Hva er en norsk verdi?

Helt siden uttrykket ble lansert har jeg forsøkt å få noen til å gi meg et vettugt svar, men til nå er det ingen som har klart det. Riktignok satt en kry og bunadskledd kulturminister under juletreet og messet om brunost og lefse i fjor, men slik fetende sikringskost kan jo ikke være basisen i norske verdier, vi må tenke på kolesterol og blodtrykk etter nok en forspist og dorsk sydentur, og når julemarsipanen kommer i butikkhyllene i oktober og jula varer helt til påske kan det bli litt i overkant. Men for all del, jeg elsker jula og sipper alltid en skvett når Sølvguttene synger høytiden inn.

Men spøk til side. Siden vi ikke har fått svar på hva en norsk verdi er har det vært snakket om at vi må ha noe felles vi kan enes om, noen unike norske ting som gjør oss norske. Å dusje nakne sammen etter gymmen på skolen er visst noe urnorsk som vi ikke må miste i følge Borten Mo og Helleland. Og spel. For i forrige uke gikk kulturministeren ut og freste mot en frekk frøken fra Oslo som våget å påstå at spel var dårlig teater, og det var dråpen. Selv om kulturministeren selv hadde sittet pyntet og streng under juletreet og lekset opp alt fra appelsiner (norsk frukt), rømmegrøt, Marit Bjørgen, lefse og julesanger, ja en lang liste av hva som er god rotnorsk kultur som vi alle bør/må like, så skal ikke en kritiker-tøs fortelle «folk flest» at de morer seg på sviktende grunnlag med dårlig teater! Fysj og føy!

Men jeg kan liksom ikke helt slippe dette med norske verdier.

Hva er de for noe? Hva er kriteriet for å kalle en verdi norsk? Må verdien være oppfunnet i Norge og ikke brukt andre steder enn her i landet? Jeg mener, lefse finnes i alle land i ulike versjoner, også geitost og kvinnelige skiløpere. I de fleste land synger de julesanger, og folkedrakter finnes i alle land. Og er en norsk verdi noe som er en verdi over hele landet? Er en norske verdi like verdifull på Lindesnes som i Vadsø, jeg mener på Sørlandet ber de sin aftenbønn og er ganske fromme, men i Vadsø driver de med joik og bannskap.

Ellen kanskje det er slik at det går an å være norsk og like litt forskjellig?

At man kan få lov til å bestemme selv? Den norske tradisjonsretten frossenpizza ble jo ikke stemt inn på en demokratisk måte, den sneik seg inn bakdøra. På samme måte som vi er utsatt for en snik-invasjon av all annen mat. Jeg mener for 50 år siden ville ikke en ekte nordmann ha spist rå fisk eller scampi. Som fiskeren fra Sørlandet sa: Vi var aldri så fattige at vi måtte ete hummer!

Nei skulle vi bare holdt oss til de norske tradisjons-rettene ville vi fått saltsild og poteter på bordet hver dag, kanskje fersk fisk og grøt. Salt kjøtt og flesk. Bær og sopp.

Ikke noe surf and turf, sushi og annet jåleri. Vi kunne ikke ha sittet på Løkka og spist løvetann og chevré og zippet til flaskevann fra Andesfjellene, 25 år gammel parmesan fra Lucca eller en lett omelett med trøfler fra Toscana.

Borten Mo og Helleland, de der norske verdiene er bare ei pølse i slaktetida, og jeg tror de som leter etter noe felles ikke vil finne det. Smaken er som baken, den er delt.

Ja, vi er så forvirra når det kommer til hva norske verdier er at jeg tror vi må gå i oss selv. Her forleden så jeg en same i samekofte og cowboystøvler, med headset fra USA og dama hans hadde miniskjørt og caps der det sto I LOVE NEW YORK MORHERFUCKER og jaggu gikk hun ikke og knasket på en diger kebab. Norskere blir det ikke, and I love it.