Deilig å ha noen å hate?

Ønsket om å hate ligger nedfelt i den menneskelig natur.

Som en søster til kjærligheten ligger hatet der og skvulper selv om de edleste av oss ikke vil erkjenne det, helt. Når du har levd en stund vet du at alt ikke var bedre før. Vi hatet ikke mindre før i tida, og før i tida var ikke slik vi husker den, slett ikke.

Jeg husker morfar hatet menn med langt hår. Med The Beatles var endetiden nær.

Og min gode mormor hatet fasttelefon, et nymotens fenomen som ville få folk til å slutte å treffe hverandre. Nå ville alle stå og snakke inn i den dumme tuten, kvekket hun.

En annen ting hun hatet var tyskere, ikke en eller to, alle.

Hun godtok heller aldri pappa fordi han var nordlending. Nordlendinger ble hatet av de fleste før pakistanerne kom på 60-tallet og ga de stakkars troms og finnmarkingen en pustepause og ga dem mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet.

Du tror det kanskje ikke, men i veldig mange boligannonser på Østlandet sto det ofte  i «gamle dager» «Bill. mrk. Ikke nordlendinger!»

Det er deilig å ha noen å hate.

Mamma hatet folk som ikke holdt rundt hverandre når de danset, ja, hun avskydde disse som sto en meter unna hverandre og vrikket for seg selv.

Men mest av alt hatet hun pizza, den var djevelens verk som ville fortrenge sunn norsk sikringskost som syltelabber og salt uer.

Pappa hatet homofile, og da han fikk en homofil sønn gikk det i stykker mellom oss.

Han ville sende meg til USA for å bli kurert.

Det var da jeg forsto at hatet kan være farlig og rømte hjemmefra som 16-åring. Pappa døde åtti år gammel i tro på sin Jehova og hatet homofile til sin dødsdag.

Nå er det ikke så mange som hater homofile lenger, nå hater man de som vil ha et tredje kjønn eller er for eggdonasjon. Langsomt blir alle ting til.

Alt var ikke bedre før, alt var verre før. Før kunne politikere drive med mye snusk uten at det ble oppdaget. Vi hadde ikke internett før. Alt var mye verre før internett.

I gamle dager måtte vi skrive brev til «Tore på sporet» om vi mistet en venn, en far eller en sønn. Nå finner vi dem igjen med noen tastetrykk på Facebook, nesten alltid.

Nå hater mange Facebook fordi den stjeler så mye tid.

Det var mye som stjal tiden vår før i tiden også. Tenk så mye vi brukte på å skrive brev? Og nå kan vi sende en manus på mail, mens vi før i tiden måtte skrive det på maskin, gå til et kopisenter for å kopiere det, så videre til postkontoret for å putte det i den konvolutt og sende det dit det skulle.

Slutt å si at verden var bedre og fredeligere sted før internett, det er tøys. Det tok bare litt lenger tid før vi fikk vite om all verdens elendighet.

For ikke å snakke om hvor mye tid vi brukte på å ta bussen til byen for å kjøpe nye stifter til platespilleren, eller å bruke en blyant til å snurre på plass vasene av lydbånd i de nymotens kassettene? Nå kan vi bare klikke på Spotify eller iTunes og høre all verdens musikk. Vel, alt er kanskje ikke bedre nå 🙂

Før i tiden snakket vi ikke så mye om religion.

Vi hadde noe som het personlig kristen. Det betydde at folk ikke maste så jævlig om det de trodde på. Nå hyler alle fra toppen av lungene om religion.

Særlig om islam som er det det er mest populært å hate nå.

Og før i tiden var vi ikke så veldig kristne, men nå er alle plutselig blitt veldig kristne og er redde for at islam skal utrydde oss og gjøre oss til en minoritet.

Når vi er ferdig med å hate muslimer, hva kommer vi til å hate da?

Uansett hvor hardt jeg stirrer inn i krystallkula kan jeg ikke finne svaret. Men noe kommer vi til å hate, et menneske er ikke friskt om det ikke har noen eller noe å hate.

Du hater ingen sier du? Ikke tull med meg, det gjør du riktig det!

 

 

oktober 22, 2017oktober 22, 2017 by svenhenriksen 1 kommentar

Tekstilenes iboende kraft.

Det sies at klær skaper folk.

Det er sant til et visst punkt, og ja, man kan kle seg opp og ned, tilpasse antrekket til anledningen, oppnå fordeler via klesdrakt og kode, og så er det dette med følelseslivet og tilhørighet.

I Oslo 3 finner man den største bunad-tettheten i Norge. Om du går i gatene der på høytidsdager vitner det du ser om at alle som bor der kommer fra Setesdalen eller Vest-Telemark, noe de ikke gjør.

Når det kommer til bunad og folkedrakter shopper man ofte etter smak og ikke tilhørighet, selv om det selvfølgelig ikke utelukker at det motsatte også er tilfellet. Siden min mor er fra Telemark har jeg «rett til» å bære bunad fra Telemark, og siden min var sjøsame fra Troms kan jeg bære en  kofte som er konstruert etter historiske funn fra det området. Om det skal være «rett».

Min samiske «oppvåkning» kom seint.

Jeg visste ikke at pappa var same før etter at ble en gammel mann og var i ferd med å gå ut av livet. Først ved 30 års alder kledde jeg på meg kofte for første gang.

Det var en merkelig opplevelse. Jeg følte at jeg «stjal» andres klær og trådde inn i en kultur der jeg var en fremmed. Så meldte jeg meg inn i samemanntallet og ble «sertifisert» som same og begynte å bære kofte ved ulike anledninger. Jeg følte at jeg fikk aksept i det samiske miljøet der jeg har jobbet mye og til stadighet jobber. Men til saken.

Før jeg begynte å gå med kofte var jeg ikke klar over tekstilenes iboende kraft og enkelte plaggs status som kulturelle markører.

Her er en historie fra Tromsø for noen år siden.

Jeg kom til byen med fly tidlig om morgenen. På formiddagen gikk jeg rundt i byen med mine «vanlige» klær og hadde det hyggelig. Senere samme dag gikk jeg til hotellet og kledde på meg finstasen for å gå på fest. Jeg tok på meg min vakre svarte ullkofte, tørkle og risku (sølje) i halsen, komager med vevde bånd, spente på meg beltet der en komsekule henger i enden.

Jeg følte meg vel og gledet meg til å treffe gode venner. Så lang, så godt.

Ute i byen var kvelden begynt å krype på. Gatene var fulle av folk. Jeg gikk oppover Storgata og var full av forventning da to voksne menn kommer mot meg på fortauet. Den ene dulter meg hardt i skulderen og hveser:

«Jævla pakk!» Jeg sa: «Hva? Snakker du til meg?»

Han så på meg med forakt og sendte en diger spytteklyse i min retning som hadde havnet midt i ansiktet på meg om jeg ikke hadde snudd hodet vekk.

Det var et sjokk å oppleve at klesdrakt kan utløse en slik forakt.

Og jeg har opplevd mange slike episoder av ulik art. Hvem har ikke blitt joiket etter på Karl Johan? Og hvem har ikke fått samevitser slengt etter seg?

Så til denne ukens vonde debatt der samefolket blir fremstilt som noen hårsåre og humørløse individer som ikke tåler en spøk, der komikere, åndselite og skravleklassen har latterliggjort oss i alle kanaler.

Hei dere, vi har humor, vi er ikke hårsåre, men det ligger mer i det enn dere tror! Ta en tur på Google om dere gidder, der finner dere svar på hvorfor mange av oss ikke orker mer latterliggjøring, og at det dere tror bare er en uskyldig spøk treffer dypere enn det.

Og – tenk om panelet i et humorprogram hadde sitter og sagt dette i beste sendetid:

«Ha ha ha, disse jødene er så hårsåre, jada, vi vet at de har hatt det fælt, men litt må de tåle, alvorlig talt! Bli ferdig med det og gå videre, det er lenge siden krigen, wa ha ha!» Da hadde det virkelig tatt fyr på sosiale medier og disse komikerkarrierene hadde vært over der og da, men noen stakkars samer kan vi alle le av en fredagskveld, hei å le lå!?

Noen minoriteter i Norge er fredet, andre er fritt vilt.

oktober 21, 2017 by svenhenriksen 1 kommentar

Hysteriske kvinnfolk!

#metoo-kampanjen flommer i sosiale medier, tusenvis av kvinner og noen få mannfolk betror seg, og motstandere av begge kjønn rister på hodet av overhysteriske kvinnfolk som ser overgrep og trakassering på høylys dag. Og i den andre enden legger de mykeste av menn seg flate og ber alle kvinner om unnskyldning på sitt kjønns vegne.

Det er flott og viktig at trakassering og overgrep kommer på dagsorden via denne kampanjen som ble utløst at Weinstein i USA fikk sparken på grunn av at hans årelange trakassering av kvinner i filmindustrien ble avdekket.

At mange kvinner og noen menn opplever å bli utsatt for trakassering og overgrep er hevet over enhver tvil, og ikke minst avdekker det et problem som er mye større enn vi trodde her i vesten som ynder å hakke på patriarkalske og middelalderske kulturer der menn ikke kan behandle sine kvinner eller forstår å innrette seg etter hvordan vi gjør det «her hos oss».

Jeg tenker umiddelbart på hendelsen på jernbanestasjonen i Köln der tusen kvinner skal ha blitt befølt og tafset på av menn med innvandrer og flyktningestatus, en hendelse som utløste et massivt og frådende raseri fra hvite middelaldrende menn i hele vesten. En rasende kor av menn skrek fra toppen av lungene at «slik behandler vi ikke kvinner her i vår siviliserte del av verden!», ja, debatten er ikke over ennå.

Men nå når de samme ekle mekanismene avsløres her hos oss siver det sakte ut i tråder på sosiale medeier at «kvinner må ikke være hysteriske» og «litt må man tåle» og «hallo, er ikke en liten klaps på rumpa bare hyggelig?» osv. Og fra den kanten som vanligvis kjører angstbitersk paranoia mot menn av muslimsk tilhørighet er det ganske så stille om dette som brer om seg som ild i tørt gress. Hvorfor?

Er vi ikke der vi trodde vi var? Og er kvinner i vesten fremdeles utsatt for patriarkalske mekanismer? Og hvor likestilt er dette landet egentlig når kvinner ikke kan bevege seg fritt i arbeidsliv og selskapsliv uten å få en hånd på puppen eller låret av menn med tre glass vin under skjorta? Jeg synes overhodet ikke det er hysterisk å ha seg frabedt å bli befølt om det ikke er ønskelig.

Alle mennesker vet hva som er flørt og hva som er ubehagelig nærhet og tilnærming. Om noen ser på meg med et smil som kan ha noe seksuelt i seg er det helt ok så lenge det ikke er mer enn det, men om man tråkker meg for nær eller begynner å tafse på meg er det ikke greit. Det handler om antenner og folkeskikk. Ikke verre. Det går an å si: «Så fint at du liker meg, men jeg er ikke interessert og har dessuten mann hjemme, men takk.»

Som homofil mann har jeg ikke opplevd så mye av dette. Det har hendt at jeg har vært utsatt for noen overstadige damer som skulle omvende meg, men det har jeg stort sett tatt med godt humør.

Men en gang opplevde jeg noe skremmende. Vi skulle prøve på en scene der jeg skulle voldta en kvinnelig skuespiller. Regissøren tok meg til side og sa: «Eh, dette er vel litt ukjent territorium for deg?» Jeg så på ham og sa: «Wtf er det du mener, er du en dreven voldtekstmann eller?» Han mumlet ett eller annet og gikk vekk fra meg.

Det er mange mennesker som har et fucked up-forhold til sex og seksualitet, og det kan ha sine ulike grunner. Men kroppen vår eier vi selv, og vi bestemmer selv hvem vi vil skal ta på den, bruke den og nyte den. Det er en menneskerett vi alle bør respektere, menn som kvinner. Og når man sier fra når det oppstår ubehagelige situasjoner er man ikke hysterisk, man er i sin fulle rett.

oktober 19, 2017oktober 19, 2017 by svenhenriksen 1 kommentar

Alle menn kjenner en Weinstein.

«Hvorfor er det ingen av kompisene hans som tar ansvar og sier til ham at det ikke er ok å behandle damer på den måten? Tør de ikke?»

Jeg og en kamerat sitter og snakker om en fyr vi egentlig ikke kjenner, men som «alle» vet er en fyr som plager damene sine, slår, som er sykelig sjalu og snakker om damene sine i svært ekle vendinger når han er full. Vi kjenner ham ikke som sagt, men er i samme miljø, og vi har hørt den ene historien etter den andre om hvordan han er og hva han har gjort. Men mannen er respektert og hyllet i sitt miljø, blid og dyktig, litt sånn «hvem skulle trodd at han er en drittsekk hjemme?»

Som mann hører jeg ofte andre menn snakke om kvinnene sine og om kvinner generelt.

De aller fleste menn jeg kjenner er bra fyrer, heldigvis. Men jeg kjenner også noen få som ikke er det. Menn som snakker om damene sine som om de var et stykke kjøtt uten hjerne, som mener at de bør holde kjeft og være deilige. Og ikke sutre om hvor jævlig menn er.

Jeg hadde en slik mann i min nære krets. Vi er ikke venner lenger fordi når jeg tok ham for meg ble han forbanna og påsto at jeg så spøkelser på høylys dag, og at dama hans var så forvirra at han måtte holde henne i stram løpestreng. Han skjønte heller ikke at å ta bilder av kona i lær-bikini og legge bildene ut på sosiale medier ikke er ok, og at det er fornedrende for henne. Han mente at hun egentlig likte å vise seg fram og sprike for Gud og hvermann.

Jeg vet ikke hvorfor noen menn har et forkvakla kvinnesyn, at de tror at de ikke har egne  grenser som alle bør respektere. Jeg forstår heller ikke at noen menn sier at kvinner hyler opp om trakassering og ufin oppførsel når mennene egentlig bare flørtet med dem.

I min bok er det ikke flørt å klapse fremmede kvinner på rumpa eller legge hånden på låret deres på bar eller ombord i et fly. Det er heller ikke flørt å tiltvinge seg et kyss eller nærkontakt om kvinnen ikke samtykker. Alle «friske» mennesker vet hva en flørt er og merker når god kontakt mellom mennesker oppstår. Og alle menn i maktposisjoner bør også vite at sex ikke er relevant som kapital i forhandlinger om jobb.

Den amerikanske filmmogulen Weinstein har holdt på i årevis og nå står han strippet til skinnet i den spotlighten som han via ekle tilnærmelser og trakassering har sluppet mange dyktige skuespillere inn i lyset fra. Det er som fortjent.

Og det er også ganske forutsigbart at andre mektige menn nå roper opp om heksejakt på menn og at kvinner overdriver og er overfølsomme. De mest «våkne» av menn sier at «om dette viser seg å være et problem må vi jo selvfølgelig snakke litt om det», underforstått sier man at dette problemet er så marginalt at det kan da ikke være så mye å mase med?

Jeg har selv i mine fire tiår i norsk teater og film hørt menn snakke om kvinner i stygge og slibrige vendinger.

Og som homofil skuespiller har jeg også fått min skjerv av ekle og nedverdigende dritt.

En gang sa jeg til en filmprodusent på en sein fest: «Hun er faktisk en jævla dyktig skuespiller, ikke et stykke kjøtt du kan stikke pikken i!» Han har ikke villet jobbe med meg siden.

Som menn er det vår fordømte plikt å slå ned på slikt. Og til sist, det finnes også mektige kvinner som trakasserer og bruker menn som vil opp og fram seksuelt.

 

oktober 16, 2017oktober 16, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Det utkrøpne drapsforsøket på venstresiden.

Å stjele klærne til motstanderen er et gammelt triks som nesten alltid fungerer. Ja, frata motstanderen eierskapet til deres gamle kjernesaker er en god strategi, og på den måten knuse dem og selv innkassere en knepen sier.

Dette er vel valgkampen 2017 oppsummert.

Enkelt forklart er venstresiden de «gode» som fronter en politikk for mindre forskjeller og et varmere samfunn, verdier som det er lett å harselere og slå spøker om, mens høyre side er kjent som «onde kynikere» som ikke tenker med hjertet, men med en kalkulator. Jeg sier veldig enkelt forklart, for begge deler er sterkt overdrevet.

Men la oss si at man setter seg ned og tenker, hva er motstanderens svake punkt?

Hva er det venstresiden er mest opptatt av? Jo, likestilling, feminisme og kvinnekamp. Hva kan vi ta dem på der? Høyresiden er selvfølgelig også opptatt av likestilling, men svært få høyrekvinner og menn vil kalle seg feminister, fordi det er en ekkel og litt svett, venstrevridd merkelapp man ikke trives med i de blå gemakker.

Så dukker den geniale ideen opp: Hvorfor snakker ikke venstresiden mer om undertrykking, æresdrap og sosial kontroll i muslimske miljøer? Hva skal vi kalle dette? «Berøringsangst» er et godt og svært salgbart ord. Det tar vi. Det kommer til å funke.

Så helt uten å gjøre noe annet enn å lansere begrepet «venstresiden har berøringsangst for å snakke om islam» og gi den ballen en liten dytt, gjør velgerene resten. Og kjendiskvinner med innvandrerbakgrunn skriver tårevåte blogger og bekrefter at dette er verre enn fryktet i muslimske miljøer, og alle får vann på mølla og lukter blod. At det generaliseres over en lav sko er ikke viktig, nyttige idioter mottas med takk i kampen om velgerne.

Det skrives enda fler kronikker og noen skriver bøker, og sosiale og usosiale medier flommer over av forakt for venstresiden som har sviktet sine verdier og tapt til 100% i en av sine kjernesaker. Så mye for likestilling når man skal beskytte sin yndlings-baby islam, hah!!!

Og tråder som tar fra folk og fe nattesøvnen dukker opp på Facebook der venstresiden er apekatter, blinde og døve godhetsposører som ikke skjønner at det snart blir innført shariadomstoler fra Frogner like til Vadsø,og om få år er nordmenn en minoritet i eget land. Takk Gud for høyresiden som våknet i tide.

Og når den blinde og døve venstresiden «endelig våkner» og kryper fram fra tåkeheimen og begynner å snakke om æresdrap og sosial kontroll i noen muslimske miljøer er det «spill for galleriet» og «too little, too late» fra kommentariatet som hyler videre om at en samlet venstreside er i dyp krise.

Vi må tørre å ta debatten, er det mest vanlige utsagnet i alle debatter om innvandring og asylpolitikk. Og det er vi på venstresiden som må tørre å ta debatten.

Vel, i Norge snakker vi vel knapt om annet for tiden? Og venstresiden snakker også om det, men vi snakker bare ikke om den på den måten innvandringsmotstandere vil at vi skal snakke om mennesker. Vi vil ikke godta at statsstøttede organisasjoner oppfordrer folk til å ta bilder av random muslimer på gaten, ei heller å stigmatisere folkegrupper og tillegge dem felles egenskaper bare fordi de tilhører en bestemt religion.

Noen utvalgte bloggere med innvandrerbakgrunn brukes videre som sannhetsvitner av folk som mener grensene til Norge bør stenges, og dermed dannes et bilde av at hva disse skriver er «den hele og fulle sannheten» som hvordan alle muslimer lever. «For hun har rømt fra Taliban og vet hvordan det er…», altså vi er i Norge og ikke i Afghanistan!

I skrivende stund snakker og snakker Sylvi Listhaug på P2 om at vi på venstresiden bare er opptatt av å snakke om det som går bra. Det er ikke sant.

De aller fleste av oss vet at ikke alt står bra til overalt, og at det finnes sosial kontroll og undertrykking i enkelte muslimske miljøer, også i kristne, og det må vil alle kjempe for å bli kvitt.

I denne valgkampen stjal høyresiden klærne våre og retorikken fungerte.

Nå håper jeg det kommer konstruktive løsninger fra dem, og ikke bare dette frenetiske gnålet om berøringsangst, berøringsangst, berøringsangst.

Jeg ønsker alle de nyfødte feministene blant høyrekvinner og menn velkommen inn i kvinnekampen og gleder meg til å se dere i 8.marstoget neste år, selv om jeg tror den langt fremskredne berøringsangsten for å bli kalt feminist kommer til å få dere til å bli hjemme.

Selv Sylvi Listhaug som mest av alle er opptatt av hvor undertrykket muslimske kvinner er fnyser av å bli kalt feminist. For henne handler det om valg av ektemann. Knis.

 

 

oktober 13, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Livet, en trist affære?

I går kveld så jeg «Tre søstre» av Anton Tsjekhov på Nordland Teater.

Siden jeg er knyttet til nevnte teater vil jeg presisere at dette ikke er en anmeldelse, bare litt tankespinn satt i gang i møtet med en dramatisk tekst som vil være relevant så lenge det finnes mennesker som lever sine mistrøstige små liv på jorden.

Hvorfor lever vi? Og hva er meningen med livet? Spiller det noen rolle om vi lever eller dør? For alt vi strever med av små eller store ting vil være glemt om to hundre år? Så også alle vi som spiller den strevsomme hovedrollen i våre egne liv.

Jeg er av den type menneske som ikke tror det finnes noen mening med livet.

Derfor er det vår oppgave å fylle det med mening. Den oppgaven er vanskelig fordi vi gjør dette for aller første, og så vidt vi vet, siste gang. Vi runder feil hjørne, går til venstre der vi i stedet burde tatt til høyre. Vi havner på bunnen av en flaske, i fortvilt jakt på Jesus, vi løper for livet med en skritteller på armen eller shopper som gale for å kjenne et blaff av mening i våre korte liv vi ikke orker å leve, men er livredde for å miste.

De tre søstrene i Tsjekhovs drama lengter tilbake til Moskva der de er født.

De tenker at bare de kommer tilbake dit kan livet begynne og lykken vil komme inn døren. I glimt og sprekker, når karakterene rakner går sannheten opp for dem; de skal aldri komme dit, de skal aldri se sin elskede fødeby igjen. De har ikke mot, handlekraft eller styrke til å dra dit, og de forstår ikke at bare med egen kraft kan de reise seg fra tristesse og vane og bryte sirkelen selv om dramatikeren legger nøkkelen rett foran dem på bordet når læreren sier til deres bror:

«Gå ut av døren, gå så langt du kan komme, og kom aldri tilbake!»

Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt dette selv.

Gå ut av døren og aldri komme tilbake? Men ligger løsningen der, er det egentlig der nøkkelen ligger? Nei, jeg tror ikke det, selv om jeg er en mester i lengsel, en mann som alltid drar i lenken for å spille fri, en mann som reiser til alle verdenshjørner og sitter alene på et hotellrom i New York eller Paris og lengter hjem til lykken som finnes der hjemme, men som glipper når jeg er der.

For som de tre søstrene er jeg født med en uro i blodet. Jeg lengter ut, jeg reiser, men jeg er alltid på vei hjem. Men hvor er hjem? Jeg vet ikke.

Men noen ganger er teater som en lykkepille, som noe beroligende som kapper hodet av angsten for å leve, er et stykke regissert virkelighet som får deg til å fokusere blikket på alt det du har, og ikke bare det du ikke har.

Jeg plukket nettopp inn høst-hagens siste blomster, reddet dem inn etter årets første nattefrost. Nå står de her i en glasskolbe og ryster natt og kulde av seg. Roser og ringblomser, står der og lyser i lav høstsol som flommer inn alle vinduer. Det gir en slags mening, og jeg kjenner noe slå med vingene et sted langt inne bak brystbeinet.

Kan det være meningen med livet? Kanskje.

For om to hundre år vil ingen vite at jeg satt her i dette 1950-talls kjøkkenet og skrev dette. Jeg vet heller ikke hvem som satt her før meg, om de lo eller gråt, hva de tenkte.

De er borte, og glemt.

Derfor må vi fylle dette meningsløse livet med mening. Hva koster en billett til New York i neste måned? Jeg må sjekke. Meningen med livet kan også bare være noen tastetrykk unna. Stakkars tre søstre som ikke hadde internett.

Foto: Nordland Teater.

Stykket «Tre søstre» spilles for øyeblikket i Mo i Rana og skal videre ut på turne. Jeg gir det mine varmeste anbefalinger.

 

For info:

http://www.nordlandteater.no

oktober 8, 2017oktober 8, 2017 by svenhenriksen 3 kommentarer

Sinte, hvite middelaldrende menn.

Kvinner har opp igjennom historien blitt synlige ved at menn har definert dem.

De har vært sine menns eiendom, grensene for kvinners handlingsrom er blitt satt av menn, av menn, av menn. Man har latt seg snøre inn i trange korsett, blitt nektet stemmerett, egen inntekt, fratatt retten til å bestemme over egen kropp, blitt bedt om å trippe rundt som kaniner med ører på hodet og dusk på stjerten, jeg kunne holde på i evigheter.

Allerede på 1700-tallet begynte det å buldre da de kvinnelige overklasse-salonger tok tak og begynte å snakke om at kvinner også var tenkende vesener og ikke bare pynt på sine menns jakkeslag for å ta oppmerksomheten vekk fra alt disse mennene ikke var. Ibsen lot sin Nora forlate mann og barn, og Strindberg mumlet om frihet mellom to elskende. Og så begynte man etterhvert å si: Bak enhver suksessfull mann står en sterk kvinne, for liksom å gi kvinnene litt velfortjent kred for å holde ut i hverdagen ved mannens side.

Helt fram til 1960-tallet lot kvinner seg definere av menn. Husker med skrekk en episode fra 1970-tallet da en kvinne presenterte seg for meg som Fru Øyvind Berg.

Verden går stadig fremover. Eller kanskje man kan si, verden går fremover og bakover, samtidig? Og noen har tydeligvis falt av lasset.

Jeg tenker da på sure, sinte, hvite middelaldrende menn som sitter fast i gammel overbevisning om at de fremdeles har definisjonsmakten over kvinner, da særlig unge kvinner med mørk hudfarge og av og til med slør på hodet, kvinner som tar seg friheten å snakke åpent uten filter i den offentlige samtalen.

De fleste av oss moderne menn, og kvinner, spør oss ikke om hvorfor disse unge damene snakker så høyt i offentligheten. Vi tenker ikke på at de har en annen hudfarge enn oss, vi tenker heller ikke at de er hunkjønn, vi rett og slett bare hører på hva de sier. Og vi forstår deres raseri.

Jeg er mann, og jeg er litt eldre enn verstingene i denne hvite skravleklassen av menn fra akademia. Ofte er disse mennene bondegutter som har kommet til byen og jobbet seg opp og fram, og nå sitter de på sine høye hester og bruker den akademiske nedlatenhet til å snakke unge piker med hjernen påslått til rette når de er så frekke å mene noe i et åpent og visstnok likestilt demokrati.

Noen av disse mennene er ikke så begeistret for innvandringen til Norge, liker ikke at det «flommer inn» store mengder av mennesker som ikke vil la seg integrere. Derfor er det aldeles merkelig at når unge mennesker fra andre verdensdeler og kulturer deltar i den offentlige samtalen, tar høyere utdannelse og snakker et sammensatt og prikkfritt norsk fullt av kunnskap og referanser, så skal de få beskjed om å holde kjeft av sinte, hvite middelaldrende menn.

For denne påstanden om at mennesker ikke vil la seg integrere henger ikke på greip når de som kommer med den kaster seg over unge som er så integrert at de til og med sitter på Stortinget, heter Hadia Tajik og kanskje blir statsminister i Norge en dag.

Derfor kan jeg ikke tolke sinte, hvite middelaldrende menn annerledes enn at de mener, jenta mi, bli som oss, sett deg ned, hold kjeft, ikke ta for stor plass, du er ny her, og du bør være litt mer ydmyk!

Så jeg spør meg, hvem har egentlig forstått hva demokrati og integrering er. Er det en ung poet i Bodø, eller en sur gubbe på Blindern?

 

oktober 5, 2017oktober 5, 2017 by svenhenriksen 2 kommentarer

Hun som fremmedgjør oss som bor i 2017.

Hege Storhaug i HRS ber folk flest være med på et spennende og unikt prosjekt, der vi, folket skal ta bilder av muslimer slik at hennes redaksjon kan dokumentere hvordan fedrelandet er i ferd med å forandre seg til det ugjenkjennelige på grunn av islam og dens fremvekst i Norge.

Vi skal holde mobilkameraene rede i gater og streder, i by og bygd og små fjordhøl for å ta bilder av mennesker som ser ut som muslimer. Alt fra små piker som er midt i leken i en skolegård i Nord-Norge til stortingspolitikere som Hadia Tajik (AP) og Mazyar Keshvari (FrP) skal snik-fotograferes for å være med på dette unike prosjektet som skal vise oss alle at endetiden er nær i verdens rikeste og lykkeligste land.

Jeg er en svært liberal person, og synes svært lite bør være forbudt, men dette er så på kanten og minner om «unike prosjekter» vi har sett opp igjennom historien. Disse har i de aller fleste tilfeller endt med å få katastrofale følger. Må jeg nevne gule stjerner og rosa trekanter før bjellene bør begynne å ringe?

La oss si, sånn rent hypotetisk at Nordisk Motstandsbevegelse fikk det for seg at de skulle stille mannsterke opp for å fotografere homofile, lesbiske og transpersoner under PRIDE for å bruke det til å bevise at den nordiske familiemodellen er under angrep? Eller at de samme tok plass utenfor en jødisk synagoge for å ta bilder av alle medlemmene i DMT for å bruke det som et ledd i bevise at jødene «igjen» er den største trusselen mot den ariske rase? Eller at man forlangte at alle samer skulle være fritt vilt for kamera for å havne i et register som skulle brukes mot dem av folk som mener hele samefolket er farlige terrorister fordi de krever sin rett til land og vann, altså bare rent hypotetisk.

HRS’ og Hege Storhaugs utspill er simpelthen grotesk. Jeg er ikke jurist, så jeg vet ikke om det hun foreslår er lovlig? Men å fotografere mennesker som «ser ut som muslimer» er så crazy på kanten av hva et land der ytringsfrihet og rettssikkerhet står sterkt bør tolerere fra en organisasjon som mottar 1,8 millioner kroner i statlige overføringer i integreringens navn. Og selv om HRS mottar denne betydelig store pengesummen fra sittende regjering er Hege Storhaug så frekk og freidig at hun mener at «den politiske ledelsen er fullstendig fraværende» i problemene med islams fremvekst i Norge.

Jeg råder Hege Storhaug som før i tiden hadde et par viktige poenger i den offentlige samtalen om problemer med innvandring, men som nå er blitt en angstbitersk og enøyd gneldrebikkje om å flytte inn i 2017 der de aller fleste av oss bor.

For vi bør være forbi å oute folk for det de «ser ut som» eller ligner på, for så å tillegge dem fremmedgjørende meninger som undergraver landet slik at etniske nordmenn ikke føler seg hjemme lenger i sitt eget land.

Vi vet at de som er sterkest angrepet av frykt for fremmede og utlendinger allerede har forlatt landet og bor i Spania eller Thailand for å unngå utlendinger, men at en kvinne som Hege Storhaug som en gang i tiden jobbet for de svakeste og mest utsatte har havnet i dette sporet er ikke til å tro.

Jeg legger ved et bilde av deg Hege, av en kvinne som får meg til å føle meg fremmed i eget land. Sorry, du ba om det selv.

 

 

oktober 3, 2017oktober 3, 2017 by svenhenriksen 35 kommentarer