I går kveld så jeg «Tre søstre» av Anton Tsjekhov på Nordland Teater.
Siden jeg er knyttet til nevnte teater vil jeg presisere at dette ikke er en anmeldelse, bare litt tankespinn satt i gang i møtet med en dramatisk tekst som vil være relevant så lenge det finnes mennesker som lever sine mistrøstige små liv på jorden.
Hvorfor lever vi? Og hva er meningen med livet? Spiller det noen rolle om vi lever eller dør? For alt vi strever med av små eller store ting vil være glemt om to hundre år? Så også alle vi som spiller den strevsomme hovedrollen i våre egne liv.
Jeg er av den type menneske som ikke tror det finnes noen mening med livet.
Derfor er det vår oppgave å fylle det med mening. Den oppgaven er vanskelig fordi vi gjør dette for aller første, og så vidt vi vet, siste gang. Vi runder feil hjørne, går til venstre der vi i stedet burde tatt til høyre. Vi havner på bunnen av en flaske, i fortvilt jakt på Jesus, vi løper for livet med en skritteller på armen eller shopper som gale for å kjenne et blaff av mening i våre korte liv vi ikke orker å leve, men er livredde for å miste.
De tre søstrene i Tsjekhovs drama lengter tilbake til Moskva der de er født.
De tenker at bare de kommer tilbake dit kan livet begynne og lykken vil komme inn døren. I glimt og sprekker, når karakterene rakner går sannheten opp for dem; de skal aldri komme dit, de skal aldri se sin elskede fødeby igjen. De har ikke mot, handlekraft eller styrke til å dra dit, og de forstår ikke at bare med egen kraft kan de reise seg fra tristesse og vane og bryte sirkelen selv om dramatikeren legger nøkkelen rett foran dem på bordet når læreren sier til deres bror:
«Gå ut av døren, gå så langt du kan komme, og kom aldri tilbake!»
Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt dette selv.
Gå ut av døren og aldri komme tilbake? Men ligger løsningen der, er det egentlig der nøkkelen ligger? Nei, jeg tror ikke det, selv om jeg er en mester i lengsel, en mann som alltid drar i lenken for å spille fri, en mann som reiser til alle verdenshjørner og sitter alene på et hotellrom i New York eller Paris og lengter hjem til lykken som finnes der hjemme, men som glipper når jeg er der.
For som de tre søstrene er jeg født med en uro i blodet. Jeg lengter ut, jeg reiser, men jeg er alltid på vei hjem. Men hvor er hjem? Jeg vet ikke.
Men noen ganger er teater som en lykkepille, som noe beroligende som kapper hodet av angsten for å leve, er et stykke regissert virkelighet som får deg til å fokusere blikket på alt det du har, og ikke bare det du ikke har.
Jeg plukket nettopp inn høst-hagens siste blomster, reddet dem inn etter årets første nattefrost. Nå står de her i en glasskolbe og ryster natt og kulde av seg. Roser og ringblomser, står der og lyser i lav høstsol som flommer inn alle vinduer. Det gir en slags mening, og jeg kjenner noe slå med vingene et sted langt inne bak brystbeinet.
Kan det være meningen med livet? Kanskje.
For om to hundre år vil ingen vite at jeg satt her i dette 1950-talls kjøkkenet og skrev dette. Jeg vet heller ikke hvem som satt her før meg, om de lo eller gråt, hva de tenkte.
De er borte, og glemt.
Derfor må vi fylle dette meningsløse livet med mening. Hva koster en billett til New York i neste måned? Jeg må sjekke. Meningen med livet kan også bare være noen tastetrykk unna. Stakkars tre søstre som ikke hadde internett.
Foto: Nordland Teater.
Stykket «Tre søstre» spilles for øyeblikket i Mo i Rana og skal videre ut på turne. Jeg gir det mine varmeste anbefalinger.
For info:
SVEN HENRIKSEN 
Flotte betraktninger. Og kjent fenomen med uroen som drar en ut, men som gjør at man også savner hjem…
Interessant, og en vinkling som også åpner for smått kontroversielle ideer. Kanskje vi skal slutte å skjemmes over at vi er grådige egoister som raserer denne planeten, for om det gir oss mening så er det jo greit. De som kommer etter oss får lete selv.
Såså.