Deilig å ha noen å hate?

Ønsket om å hate ligger nedfelt i den menneskelig natur.

Som en søster til kjærligheten ligger hatet der og skvulper selv om de edleste av oss ikke vil erkjenne det, helt. Når du har levd en stund vet du at alt ikke var bedre før. Vi hatet ikke mindre før i tida, og før i tida var ikke slik vi husker den, slett ikke.

Jeg husker morfar hatet menn med langt hår. Med The Beatles var endetiden nær.

Og min gode mormor hatet fasttelefon, et nymotens fenomen som ville få folk til å slutte å treffe hverandre. Nå ville alle stå og snakke inn i den dumme tuten, kvekket hun.

En annen ting hun hatet var tyskere, ikke en eller to, alle.

Hun godtok heller aldri pappa fordi han var nordlending. Nordlendinger ble hatet av de fleste før pakistanerne kom på 60-tallet og ga de stakkars troms og finnmarkingen en pustepause og ga dem mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet.

Du tror det kanskje ikke, men i veldig mange boligannonser på Østlandet sto det ofte  i «gamle dager» «Bill. mrk. Ikke nordlendinger!»

Det er deilig å ha noen å hate.

Mamma hatet folk som ikke holdt rundt hverandre når de danset, ja, hun avskydde disse som sto en meter unna hverandre og vrikket for seg selv.

Men mest av alt hatet hun pizza, den var djevelens verk som ville fortrenge sunn norsk sikringskost som syltelabber og salt uer.

Pappa hatet homofile, og da han fikk en homofil sønn gikk det i stykker mellom oss.

Han ville sende meg til USA for å bli kurert.

Det var da jeg forsto at hatet kan være farlig og rømte hjemmefra som 16-åring. Pappa døde åtti år gammel i tro på sin Jehova og hatet homofile til sin dødsdag.

Nå er det ikke så mange som hater homofile lenger, nå hater man de som vil ha et tredje kjønn eller er for eggdonasjon. Langsomt blir alle ting til.

Alt var ikke bedre før, alt var verre før. Før kunne politikere drive med mye snusk uten at det ble oppdaget. Vi hadde ikke internett før. Alt var mye verre før internett.

I gamle dager måtte vi skrive brev til «Tore på sporet» om vi mistet en venn, en far eller en sønn. Nå finner vi dem igjen med noen tastetrykk på Facebook, nesten alltid.

Nå hater mange Facebook fordi den stjeler så mye tid.

Det var mye som stjal tiden vår før i tiden også. Tenk så mye vi brukte på å skrive brev? Og nå kan vi sende en manus på mail, mens vi før i tiden måtte skrive det på maskin, gå til et kopisenter for å kopiere det, så videre til postkontoret for å putte det i den konvolutt og sende det dit det skulle.

Slutt å si at verden var bedre og fredeligere sted før internett, det er tøys. Det tok bare litt lenger tid før vi fikk vite om all verdens elendighet.

For ikke å snakke om hvor mye tid vi brukte på å ta bussen til byen for å kjøpe nye stifter til platespilleren, eller å bruke en blyant til å snurre på plass vasene av lydbånd i de nymotens kassettene? Nå kan vi bare klikke på Spotify eller iTunes og høre all verdens musikk. Vel, alt er kanskje ikke bedre nå 🙂

Før i tiden snakket vi ikke så mye om religion.

Vi hadde noe som het personlig kristen. Det betydde at folk ikke maste så jævlig om det de trodde på. Nå hyler alle fra toppen av lungene om religion.

Særlig om islam som er det det er mest populært å hate nå.

Og før i tiden var vi ikke så veldig kristne, men nå er alle plutselig blitt veldig kristne og er redde for at islam skal utrydde oss og gjøre oss til en minoritet.

Når vi er ferdig med å hate muslimer, hva kommer vi til å hate da?

Uansett hvor hardt jeg stirrer inn i krystallkula kan jeg ikke finne svaret. Men noe kommer vi til å hate, et menneske er ikke friskt om det ikke har noen eller noe å hate.

Du hater ingen sier du? Ikke tull med meg, det gjør du riktig det!

 

 

oktober 22, 2017oktober 22, 2017 by svenhenriksen 1 kommentar