Sjølmelding ved årets slutt.

Sanden i timeglasset sildrer stille ned. Det er betraktelig mer sand i den nederste kolben enn i den øverste. Her, nå, i denne morgentimen. Fremdeles mørkt der ute, radioen står og surrer med sitt politiske kvarter der voksne mennesker snakker på innpust og utpust i munnen på hverandre. Kaffen er rykende varm i koppen, og jeg kjenner på en godhet et sted langt inne i kroppen.

Sjølmelding ved årets slutt? Det er ikke så mye dramatisk som kan meldes her fra det lille røde huset med hvite karmer ved elva i Rana. Morgenen kom med sytten isblå minusgrader og utsprungen amaryllis. Ikke så rent lite skjønnhet, dog.

Tiden sildrer ned. Lyden er ikke forstyrrende eller angstfremkallende. Men det skal sies, det har kommet til noe i de siste årene som ikke har vært der før. Små bildeserier dukker opp i bevisstheten, slideshow fra en tid som ikke lenger er. Mormor bøyd over de gule rosene i hagen. Det store treet med sus i krona nede ved det hvite gjerdet, min barndoms magiske tre som svulmet av solgule og himmelsk kjøttfulle moreller om høsten. Gråpærer på fortauet langs skoleveien.

Farfars knudrete leddgikthender som holdt hardt rundt et melkeglass som skalv lett på vei mot munnen. Fiskeboll-bokser pakket inn i rødt kreppapir med geranium og «Flittig Lise» i kjøkkenvinduet til farmor i Malangen ved juletider, hennes sønn som ble en liten gutt igjen da hun strøk ham over nakken, et av de få vakre minnene om min far. Den gamle samiske kvinnen på divanen ved vedovnen, den klukkende stemmen. Og hellingen bak huset med lysende gule ballblom i magisk sommernatt, hønene på tunet.

Bildene flimrer forbi, jeg sitter her helt stille, ser, lar dem komme.

Sjølmeldinga ved årets slutt melder om at året har vært fint selv om 2017 har vært et ganske oppskakende år om jeg tenker på verdenssituasjonen. Mannen med den dårlige hårsveisen tar fra oss nattesøvnen av og til, og her hjemme går politikken sin skjeve gang med hestehandel og kommentarfeltrytterne har fremdeles angst og paranoia for alt som ikke er Kvikk Lunch og får i kål.

Men aldri har vi vel hatt det så bra som nå, aldri har vi levd lenger og hatt det så fritt og godt. Det bør vi takke for, og ikke bruke ytringsfriheten til å skade og såre eller vikle oss inn i uverdige debatter uten annen adresse enn å plage andre.

Sjølmeldinga forteller at verden og landet forandres hurtig nå. Jeg liker det. Liker at ting ikke er statiske. Når du har møtt deg sjøl x antall ganger i svingdøra Norge er det deilig å støte på noen nye ansikter. Høre andre låter og historier og ikke bare sitte med ryggen mot verden og skjære tenner mens kulturministeren ramser opp norske verdier som alle bør enes om.

Ja, denne lille sjølmeldinga går mer enn i pluss for året 2017, tror ikke det blir så mye i restskatt og gebyr. Og skulle det komme et krav i postkassa skal vi nok greie det.

Kom 2018. Du har nok ditt bak skjorta du også. Men enn så lenge, her ved dette bordet er alt fint. Sender en tanke til de som ikke har fred eller er friske. Alt godt.

Takk, det er et fint ord. Vi burde bruke det mer. Mye mer.

 

 

desember 14, 2017desember 14, 2017 by svenhenriksen 4 kommentarer

Man kan jo ikke åpne munnen uten å bli kalt rasist!

Jeg sitter og leser en kronikk i Aftenposten om overgrepene i Tysfjord. Over 150 saker skal etterforskes. Hvorfor fanget ikke norske riksmedier opp dette når det ble varslet, er det store spørsmålet.

Jeg leser kronikken ferdig, skroller ned til kommentarfeltet. Første kommentar er denne: «Hvorfor norske riksmedier ikke tok tak i dette? Fordi det ikke handler om en muslim/innvandrer som klager over at han er blitt behandlet dårlig.»

Altså, hva faen har overgrepssakene i Tysfjord med muslimer å gjøre?

På nettet, da særlig på SoMe «raser» en debatt om hvor livsfarlig du lever om du skriver kritisk om islam og muslimer. For bare man såvidt åpner munnen om innvandrere blir man hetset, kalt rasist og det som verre er. Really?

Jeg tror de som skriver kritisk om islam og innvandring lever ganske trygt.

Aller tryggest i høysetet sitter blant annet Hege Storhaug som spyr ut gørr og paranoia om muslimer, og kan le hele veien til banken der den norske regjering overfører 2 millioner kroner årlig for å holde liv i hennes famøse blogg som renner over av konspirasjoner og angst. Og som ikke det er nok har hun magamål til å be leserne om å sende et lite økonomisk bidrag til den gode sak. Vi vil vel ikke gi fra oss det gode fedrelandet vårt til muslimene, vil vi? Lik og del. Ta gjerne en tur innom og hils på Hege, Rita og Nina, tre sjarmerende damer som hylles for at de orker å stå rake og staute i stormen sammen med Sylvi Listhaug stakkar som ikke vil annet enn å hindre at skadedyr kravler inn over grensene.

Et annet sted du lever ganske trygt som muslimkritiker er hos Stavrum i Nettavisen, en publikasjon jeg måtte slutte å følge fordi jeg fikk vondt i livslysten av det. Der samles de verste og bitreste menn og kvinner som øser ut sitt raseri om alt det islam og muslimer steller i stand, og om du som ensom svale stikker hodet inn og sier, men hør nå her! blir du bitt hodet av i caps lock for du rekker å sette punktum for din første kommentar.

Så har vi Resett og Document, også to lystige nettsteder der du kan kvitte deg med mye gørr uten  bli særlig motsagt.

Der inne må man ikke komme å være ung muslimsk kvinne, kvinne, feminist eller homo og tørre å mene noe. Dette er nettsteder for kloke hvite (beklager dette stigma om hudfarge gutter, men denne gruppen har en så stor hang til å stigmatisere grupper selv at jeg regner med at dere makter å lese dere forbi dette ordet) menn som pusher femti, og noen kvinner som «tør der inntørka og hysteriske feminister tier».

Å gå inn å prøve å argumentere med folk på disse nettstedene er en heldagsjobb, og verken fakta eller kvalitetssikret forskning er gangbar mynt der, men avvises straks som venstrevridde vrangforestillinger og fake news.

Apropos venstresiden. Den har visst sviktet og er i dyp krise fordi dens tilhengere ikke våger å gå inn i dette tøffe debattklimaet der du blir kalt rasist og blir bitt hodet av bare du er ørlite kritisk til at det drives sosial kontroll i noen miljøer, eller er mot niqab og burka. Derfor har høyresiden tatt på seg den tunge jobben det er å være huggestabbe i den vonde og i følge Jens Pikenes den viktigste og mest opphetede debatten siden det ble innført fargefjernsyn i Norge. Og igjen sitter den blinde og døve venstresiden parkert på sidelinjen og har tapt alle sine kjernesaker, skulle du sett.

Vel, sannheten er en ganske annen. Det finnes vel for tiden ikke noe som er tryggere enn å kritisere muslimer og islam. Du kan fyre av en salve ved søndagsmiddagen og du vil overleve hovedrett og dessert uten at noen stikker deg i øyet med gaffel. Og om det skulle brygge opp til storm over multekremen vil vertinnen straks klinke på glasset og spørre sin svigerinne om hva hun synes om de nye jule-gardinene eller rett og slett forkynne at «Nei dere, nå skal vi snakke om noe hyggelig!» Skål alle sammen! Stakkers God advent.

Om du har lyst til å leve litt farlig bør du heller poste en status der du ønsker at de 300 «oktoberbarna» bør få bli i Norge. Eller at du synes vi bør ta inn flere kvoteflyktninger. En annen sikker vinner er å skrive at du synes det er synd at Norge kaller hjem skipet som skulle hjelpe til på Middelhavet, og som til nå har reddet mange fra å drukne. Jeg har prøvd og det gikk ikke så bra. På nettsiden til TV2 var det en rasende mann som skrev til meg: «Henriksen, jeg skulle gjerne ha satt deg på en planke og ledd rått når du druknet i Middelhavet, jævla landssviker!» Og en annen gang skrev jeg i positive vendinger om kvinnedagen. For den innkasserte jeg: «Klapp igjen, jævla homofile SV-fitte!» Takk skal du faen meg ha.

Jeg har tatt vare på noen av høydepunktene i eget kommentarfelt på denne bloggen.

I mai kommer boken min ut. Hva den skal hete?

«Men hold kjeft da, Henriksen!» selvfølgelig.

 

 

 

 

desember 9, 2017desember 9, 2017 by svenhenriksen 26 kommentarer