Alle menn kjenner en Weinstein.

«Hvorfor er det ingen av kompisene hans som tar ansvar og sier til ham at det ikke er ok å behandle damer på den måten? Tør de ikke?»

Jeg og en kamerat sitter og snakker om en fyr vi egentlig ikke kjenner, men som «alle» vet er en fyr som plager damene sine, slår, som er sykelig sjalu og snakker om damene sine i svært ekle vendinger når han er full. Vi kjenner ham ikke som sagt, men er i samme miljø, og vi har hørt den ene historien etter den andre om hvordan han er og hva han har gjort. Men mannen er respektert og hyllet i sitt miljø, blid og dyktig, litt sånn «hvem skulle trodd at han er en drittsekk hjemme?»

Som mann hører jeg ofte andre menn snakke om kvinnene sine og om kvinner generelt.

De aller fleste menn jeg kjenner er bra fyrer, heldigvis. Men jeg kjenner også noen få som ikke er det. Menn som snakker om damene sine som om de var et stykke kjøtt uten hjerne, som mener at de bør holde kjeft og være deilige. Og ikke sutre om hvor jævlig menn er.

Jeg hadde en slik mann i min nære krets. Vi er ikke venner lenger fordi når jeg tok ham for meg ble han forbanna og påsto at jeg så spøkelser på høylys dag, og at dama hans var så forvirra at han måtte holde henne i stram løpestreng. Han skjønte heller ikke at å ta bilder av kona i lær-bikini og legge bildene ut på sosiale medier ikke er ok, og at det er fornedrende for henne. Han mente at hun egentlig likte å vise seg fram og sprike for Gud og hvermann.

Jeg vet ikke hvorfor noen menn har et forkvakla kvinnesyn, at de tror at de ikke har egne  grenser som alle bør respektere. Jeg forstår heller ikke at noen menn sier at kvinner hyler opp om trakassering og ufin oppførsel når mennene egentlig bare flørtet med dem.

I min bok er det ikke flørt å klapse fremmede kvinner på rumpa eller legge hånden på låret deres på bar eller ombord i et fly. Det er heller ikke flørt å tiltvinge seg et kyss eller nærkontakt om kvinnen ikke samtykker. Alle «friske» mennesker vet hva en flørt er og merker når god kontakt mellom mennesker oppstår. Og alle menn i maktposisjoner bør også vite at sex ikke er relevant som kapital i forhandlinger om jobb.

Den amerikanske filmmogulen Weinstein har holdt på i årevis og nå står han strippet til skinnet i den spotlighten som han via ekle tilnærmelser og trakassering har sluppet mange dyktige skuespillere inn i lyset fra. Det er som fortjent.

Og det er også ganske forutsigbart at andre mektige menn nå roper opp om heksejakt på menn og at kvinner overdriver og er overfølsomme. De mest «våkne» av menn sier at «om dette viser seg å være et problem må vi jo selvfølgelig snakke litt om det», underforstått sier man at dette problemet er så marginalt at det kan da ikke være så mye å mase med?

Jeg har selv i mine fire tiår i norsk teater og film hørt menn snakke om kvinner i stygge og slibrige vendinger.

Og som homofil skuespiller har jeg også fått min skjerv av ekle og nedverdigende dritt.

En gang sa jeg til en filmprodusent på en sein fest: «Hun er faktisk en jævla dyktig skuespiller, ikke et stykke kjøtt du kan stikke pikken i!» Han har ikke villet jobbe med meg siden.

Som menn er det vår fordømte plikt å slå ned på slikt. Og til sist, det finnes også mektige kvinner som trakasserer og bruker menn som vil opp og fram seksuelt.

 

oktober 16, 2017oktober 16, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Det utkrøpne drapsforsøket på venstresiden.

Å stjele klærne til motstanderen er et gammelt triks som nesten alltid fungerer. Ja, frata motstanderen eierskapet til deres gamle kjernesaker er en god strategi, og på den måten knuse dem og selv innkassere en knepen sier.

Dette er vel valgkampen 2017 oppsummert.

Enkelt forklart er venstresiden de «gode» som fronter en politikk for mindre forskjeller og et varmere samfunn, verdier som det er lett å harselere og slå spøker om, mens høyre side er kjent som «onde kynikere» som ikke tenker med hjertet, men med en kalkulator. Jeg sier veldig enkelt forklart, for begge deler er sterkt overdrevet.

Men la oss si at man setter seg ned og tenker, hva er motstanderens svake punkt?

Hva er det venstresiden er mest opptatt av? Jo, likestilling, feminisme og kvinnekamp. Hva kan vi ta dem på der? Høyresiden er selvfølgelig også opptatt av likestilling, men svært få høyrekvinner og menn vil kalle seg feminister, fordi det er en ekkel og litt svett, venstrevridd merkelapp man ikke trives med i de blå gemakker.

Så dukker den geniale ideen opp: Hvorfor snakker ikke venstresiden mer om undertrykking, æresdrap og sosial kontroll i muslimske miljøer? Hva skal vi kalle dette? «Berøringsangst» er et godt og svært salgbart ord. Det tar vi. Det kommer til å funke.

Så helt uten å gjøre noe annet enn å lansere begrepet «venstresiden har berøringsangst for å snakke om islam» og gi den ballen en liten dytt, gjør velgerene resten. Og kjendiskvinner med innvandrerbakgrunn skriver tårevåte blogger og bekrefter at dette er verre enn fryktet i muslimske miljøer, og alle får vann på mølla og lukter blod. At det generaliseres over en lav sko er ikke viktig, nyttige idioter mottas med takk i kampen om velgerne.

Det skrives enda fler kronikker og noen skriver bøker, og sosiale og usosiale medier flommer over av forakt for venstresiden som har sviktet sine verdier og tapt til 100% i en av sine kjernesaker. Så mye for likestilling når man skal beskytte sin yndlings-baby islam, hah!!!

Og tråder som tar fra folk og fe nattesøvnen dukker opp på Facebook der venstresiden er apekatter, blinde og døve godhetsposører som ikke skjønner at det snart blir innført shariadomstoler fra Frogner like til Vadsø,og om få år er nordmenn en minoritet i eget land. Takk Gud for høyresiden som våknet i tide.

Og når den blinde og døve venstresiden «endelig våkner» og kryper fram fra tåkeheimen og begynner å snakke om æresdrap og sosial kontroll i noen muslimske miljøer er det «spill for galleriet» og «too little, too late» fra kommentariatet som hyler videre om at en samlet venstreside er i dyp krise.

Vi må tørre å ta debatten, er det mest vanlige utsagnet i alle debatter om innvandring og asylpolitikk. Og det er vi på venstresiden som må tørre å ta debatten.

Vel, i Norge snakker vi vel knapt om annet for tiden? Og venstresiden snakker også om det, men vi snakker bare ikke om den på den måten innvandringsmotstandere vil at vi skal snakke om mennesker. Vi vil ikke godta at statsstøttede organisasjoner oppfordrer folk til å ta bilder av random muslimer på gaten, ei heller å stigmatisere folkegrupper og tillegge dem felles egenskaper bare fordi de tilhører en bestemt religion.

Noen utvalgte bloggere med innvandrerbakgrunn brukes videre som sannhetsvitner av folk som mener grensene til Norge bør stenges, og dermed dannes et bilde av at hva disse skriver er «den hele og fulle sannheten» som hvordan alle muslimer lever. «For hun har rømt fra Taliban og vet hvordan det er…», altså vi er i Norge og ikke i Afghanistan!

I skrivende stund snakker og snakker Sylvi Listhaug på P2 om at vi på venstresiden bare er opptatt av å snakke om det som går bra. Det er ikke sant.

De aller fleste av oss vet at ikke alt står bra til overalt, og at det finnes sosial kontroll og undertrykking i enkelte muslimske miljøer, også i kristne, og det må vil alle kjempe for å bli kvitt.

I denne valgkampen stjal høyresiden klærne våre og retorikken fungerte.

Nå håper jeg det kommer konstruktive løsninger fra dem, og ikke bare dette frenetiske gnålet om berøringsangst, berøringsangst, berøringsangst.

Jeg ønsker alle de nyfødte feministene blant høyrekvinner og menn velkommen inn i kvinnekampen og gleder meg til å se dere i 8.marstoget neste år, selv om jeg tror den langt fremskredne berøringsangsten for å bli kalt feminist kommer til å få dere til å bli hjemme.

Selv Sylvi Listhaug som mest av alle er opptatt av hvor undertrykket muslimske kvinner er fnyser av å bli kalt feminist. For henne handler det om valg av ektemann. Knis.

 

 

oktober 13, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Livet, en trist affære?

I går kveld så jeg «Tre søstre» av Anton Tsjekhov på Nordland Teater.

Siden jeg er knyttet til nevnte teater vil jeg presisere at dette ikke er en anmeldelse, bare litt tankespinn satt i gang i møtet med en dramatisk tekst som vil være relevant så lenge det finnes mennesker som lever sine mistrøstige små liv på jorden.

Hvorfor lever vi? Og hva er meningen med livet? Spiller det noen rolle om vi lever eller dør? For alt vi strever med av små eller store ting vil være glemt om to hundre år? Så også alle vi som spiller den strevsomme hovedrollen i våre egne liv.

Jeg er av den type menneske som ikke tror det finnes noen mening med livet.

Derfor er det vår oppgave å fylle det med mening. Den oppgaven er vanskelig fordi vi gjør dette for aller første, og så vidt vi vet, siste gang. Vi runder feil hjørne, går til venstre der vi i stedet burde tatt til høyre. Vi havner på bunnen av en flaske, i fortvilt jakt på Jesus, vi løper for livet med en skritteller på armen eller shopper som gale for å kjenne et blaff av mening i våre korte liv vi ikke orker å leve, men er livredde for å miste.

De tre søstrene i Tsjekhovs drama lengter tilbake til Moskva der de er født.

De tenker at bare de kommer tilbake dit kan livet begynne og lykken vil komme inn døren. I glimt og sprekker, når karakterene rakner går sannheten opp for dem; de skal aldri komme dit, de skal aldri se sin elskede fødeby igjen. De har ikke mot, handlekraft eller styrke til å dra dit, og de forstår ikke at bare med egen kraft kan de reise seg fra tristesse og vane og bryte sirkelen selv om dramatikeren legger nøkkelen rett foran dem på bordet når læreren sier til deres bror:

«Gå ut av døren, gå så langt du kan komme, og kom aldri tilbake!»

Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt dette selv.

Gå ut av døren og aldri komme tilbake? Men ligger løsningen der, er det egentlig der nøkkelen ligger? Nei, jeg tror ikke det, selv om jeg er en mester i lengsel, en mann som alltid drar i lenken for å spille fri, en mann som reiser til alle verdenshjørner og sitter alene på et hotellrom i New York eller Paris og lengter hjem til lykken som finnes der hjemme, men som glipper når jeg er der.

For som de tre søstrene er jeg født med en uro i blodet. Jeg lengter ut, jeg reiser, men jeg er alltid på vei hjem. Men hvor er hjem? Jeg vet ikke.

Men noen ganger er teater som en lykkepille, som noe beroligende som kapper hodet av angsten for å leve, er et stykke regissert virkelighet som får deg til å fokusere blikket på alt det du har, og ikke bare det du ikke har.

Jeg plukket nettopp inn høst-hagens siste blomster, reddet dem inn etter årets første nattefrost. Nå står de her i en glasskolbe og ryster natt og kulde av seg. Roser og ringblomser, står der og lyser i lav høstsol som flommer inn alle vinduer. Det gir en slags mening, og jeg kjenner noe slå med vingene et sted langt inne bak brystbeinet.

Kan det være meningen med livet? Kanskje.

For om to hundre år vil ingen vite at jeg satt her i dette 1950-talls kjøkkenet og skrev dette. Jeg vet heller ikke hvem som satt her før meg, om de lo eller gråt, hva de tenkte.

De er borte, og glemt.

Derfor må vi fylle dette meningsløse livet med mening. Hva koster en billett til New York i neste måned? Jeg må sjekke. Meningen med livet kan også bare være noen tastetrykk unna. Stakkars tre søstre som ikke hadde internett.

Foto: Nordland Teater.

Stykket «Tre søstre» spilles for øyeblikket i Mo i Rana og skal videre ut på turne. Jeg gir det mine varmeste anbefalinger.

 

For info:

http://www.nordlandteater.no

oktober 8, 2017oktober 8, 2017 by svenhenriksen 3 kommentarer

Sinte, hvite middelaldrende menn.

Kvinner har opp igjennom historien blitt synlige ved at menn har definert dem.

De har vært sine menns eiendom, grensene for kvinners handlingsrom er blitt satt av menn, av menn, av menn. Man har latt seg snøre inn i trange korsett, blitt nektet stemmerett, egen inntekt, fratatt retten til å bestemme over egen kropp, blitt bedt om å trippe rundt som kaniner med ører på hodet og dusk på stjerten, jeg kunne holde på i evigheter.

Allerede på 1700-tallet begynte det å buldre da de kvinnelige overklasse-salonger tok tak og begynte å snakke om at kvinner også var tenkende vesener og ikke bare pynt på sine menns jakkeslag for å ta oppmerksomheten vekk fra alt disse mennene ikke var. Ibsen lot sin Nora forlate mann og barn, og Strindberg mumlet om frihet mellom to elskende. Og så begynte man etterhvert å si: Bak enhver suksessfull mann står en sterk kvinne, for liksom å gi kvinnene litt velfortjent kred for å holde ut i hverdagen ved mannens side.

Helt fram til 1960-tallet lot kvinner seg definere av menn. Husker med skrekk en episode fra 1970-tallet da en kvinne presenterte seg for meg som Fru Øyvind Berg.

Verden går stadig fremover. Eller kanskje man kan si, verden går fremover og bakover, samtidig? Og noen har tydeligvis falt av lasset.

Jeg tenker da på sure, sinte, hvite middelaldrende menn som sitter fast i gammel overbevisning om at de fremdeles har definisjonsmakten over kvinner, da særlig unge kvinner med mørk hudfarge og av og til med slør på hodet, kvinner som tar seg friheten å snakke åpent uten filter i den offentlige samtalen.

De fleste av oss moderne menn, og kvinner, spør oss ikke om hvorfor disse unge damene snakker så høyt i offentligheten. Vi tenker ikke på at de har en annen hudfarge enn oss, vi tenker heller ikke at de er hunkjønn, vi rett og slett bare hører på hva de sier. Og vi forstår deres raseri.

Jeg er mann, og jeg er litt eldre enn verstingene i denne hvite skravleklassen av menn fra akademia. Ofte er disse mennene bondegutter som har kommet til byen og jobbet seg opp og fram, og nå sitter de på sine høye hester og bruker den akademiske nedlatenhet til å snakke unge piker med hjernen påslått til rette når de er så frekke å mene noe i et åpent og visstnok likestilt demokrati.

Noen av disse mennene er ikke så begeistret for innvandringen til Norge, liker ikke at det «flommer inn» store mengder av mennesker som ikke vil la seg integrere. Derfor er det aldeles merkelig at når unge mennesker fra andre verdensdeler og kulturer deltar i den offentlige samtalen, tar høyere utdannelse og snakker et sammensatt og prikkfritt norsk fullt av kunnskap og referanser, så skal de få beskjed om å holde kjeft av sinte, hvite middelaldrende menn.

For denne påstanden om at mennesker ikke vil la seg integrere henger ikke på greip når de som kommer med den kaster seg over unge som er så integrert at de til og med sitter på Stortinget, heter Hadia Tajik og kanskje blir statsminister i Norge en dag.

Derfor kan jeg ikke tolke sinte, hvite middelaldrende menn annerledes enn at de mener, jenta mi, bli som oss, sett deg ned, hold kjeft, ikke ta for stor plass, du er ny her, og du bør være litt mer ydmyk!

Så jeg spør meg, hvem har egentlig forstått hva demokrati og integrering er. Er det en ung poet i Bodø, eller en sur gubbe på Blindern?

 

oktober 5, 2017oktober 5, 2017 by svenhenriksen 2 kommentarer

Hun som fremmedgjør oss som bor i 2017.

Hege Storhaug i HRS ber folk flest være med på et spennende og unikt prosjekt, der vi, folket skal ta bilder av muslimer slik at hennes redaksjon kan dokumentere hvordan fedrelandet er i ferd med å forandre seg til det ugjenkjennelige på grunn av islam og dens fremvekst i Norge.

Vi skal holde mobilkameraene rede i gater og streder, i by og bygd og små fjordhøl for å ta bilder av mennesker som ser ut som muslimer. Alt fra små piker som er midt i leken i en skolegård i Nord-Norge til stortingspolitikere som Hadia Tajik (AP) og Mazyar Keshvari (FrP) skal snik-fotograferes for å være med på dette unike prosjektet som skal vise oss alle at endetiden er nær i verdens rikeste og lykkeligste land.

Jeg er en svært liberal person, og synes svært lite bør være forbudt, men dette er så på kanten og minner om «unike prosjekter» vi har sett opp igjennom historien. Disse har i de aller fleste tilfeller endt med å få katastrofale følger. Må jeg nevne gule stjerner og rosa trekanter før bjellene bør begynne å ringe?

La oss si, sånn rent hypotetisk at Nordisk Motstandsbevegelse fikk det for seg at de skulle stille mannsterke opp for å fotografere homofile, lesbiske og transpersoner under PRIDE for å bruke det til å bevise at den nordiske familiemodellen er under angrep? Eller at de samme tok plass utenfor en jødisk synagoge for å ta bilder av alle medlemmene i DMT for å bruke det som et ledd i bevise at jødene «igjen» er den største trusselen mot den ariske rase? Eller at man forlangte at alle samer skulle være fritt vilt for kamera for å havne i et register som skulle brukes mot dem av folk som mener hele samefolket er farlige terrorister fordi de krever sin rett til land og vann, altså bare rent hypotetisk.

HRS’ og Hege Storhaugs utspill er simpelthen grotesk. Jeg er ikke jurist, så jeg vet ikke om det hun foreslår er lovlig? Men å fotografere mennesker som «ser ut som muslimer» er så crazy på kanten av hva et land der ytringsfrihet og rettssikkerhet står sterkt bør tolerere fra en organisasjon som mottar 1,8 millioner kroner i statlige overføringer i integreringens navn. Og selv om HRS mottar denne betydelig store pengesummen fra sittende regjering er Hege Storhaug så frekk og freidig at hun mener at «den politiske ledelsen er fullstendig fraværende» i problemene med islams fremvekst i Norge.

Jeg råder Hege Storhaug som før i tiden hadde et par viktige poenger i den offentlige samtalen om problemer med innvandring, men som nå er blitt en angstbitersk og enøyd gneldrebikkje om å flytte inn i 2017 der de aller fleste av oss bor.

For vi bør være forbi å oute folk for det de «ser ut som» eller ligner på, for så å tillegge dem fremmedgjørende meninger som undergraver landet slik at etniske nordmenn ikke føler seg hjemme lenger i sitt eget land.

Vi vet at de som er sterkest angrepet av frykt for fremmede og utlendinger allerede har forlatt landet og bor i Spania eller Thailand for å unngå utlendinger, men at en kvinne som Hege Storhaug som en gang i tiden jobbet for de svakeste og mest utsatte har havnet i dette sporet er ikke til å tro.

Jeg legger ved et bilde av deg Hege, av en kvinne som får meg til å føle meg fremmed i eget land. Sorry, du ba om det selv.

 

 

oktober 3, 2017oktober 3, 2017 by svenhenriksen 35 kommentarer

Pene fruer med slør foran øynene.

I de siste ukene har jeg sett en del privilegerte hvite kvinner som nekter å kalle seg feminister lage storm i en tekopp på grunn av at cirka femti kvinner i Norge bærer heldekkende niqab. Man hyler om forbud før dette «problemet» vil spre om seg, så det gjelder å være føre var.

Man vil med andre ord bruke tvang mot kvinner man mener er utsatt for tvang, for «alle vet jo» at det står en kontrollerende mann bak en hver kvinne med heldekkende plagg, og det er noe alle reflekterte mennesker vet.

Samtidig som dette lille «hverdagsdramaet» pågår i kronikker og kommentarfelt der de som skriver som regel aldri har støtt på en kvinne med niqab raser en annen debatt som handler om middelaldrende hvite menn som sender slibrige sms til kvinnelige studenter og bruker sin guddommelige manndom og ytringsfriheten til å skremme kvinner vekk fra den offentlige samtalen.

Det virker som om pene fruer med tekstil-angst og vikarierende motiver ikke har fått med seg at det finnes høyt utdannede menn i eget land som også driver med sosial kontroll av kvinner? Jeg våger å påstå at sist nevnte problem er større og farligere enn at noen ytterst få kvinner dekker seg til i det offentlige rom.

Hva er frihet? Og hvor frie er vi?

Er en kvinne fri bare hun viser ansikt? Og blir hun friere om hun blir utsatt for tvang i et land hun har rømt til på grunn av at hun ikke hadde frihet idet landet hun kommer fra? Jeg tror det er så enkelt at frihet sitter inne i hodet, ikke på.

Jeg tror også at ingen er frie.

Selv ikke en pen privilegert hvit frue er fri.

Vi er alle offer for press om hvordan vil skal være. En pen hvit frue er ikke like mye verdt når årene tærer på skroget og ansiktet ikke er lenger det det var, så pene fruer kjemper en kamp for aksept på arbeidsmarkedet der det ofte er hylsteret som teller og ikke hjernen. Selv unge kvinnelige toppolitikere må tåle å lese som seg selv på Twitter at «Hun er en veldig flink jente!»

Som middelaldrende mann føler jeg meg svært ufri. Jeg nærmer meg ikke speilet like uanstrengt og likegyldig som før. Presset om å være trent, slank, i form er like hardt som for kvinner.  Selv i mitt yrke som skuespiller der vi skal vise levd liv på scenen lønner deg seg å ikke forfalle.

Vi vet alle at det ligger trygghet i det å passe inn i sin klikk. Venninnegjenger har sin harde justis og koder, som guttegjenger har det. Vi tilpasser egen identitet etter hvem vi trives med, vår lille flokk har noen usagte grenser og regler, og den rammen lønner det seg ikke å sprenge, da risikerer vi utenforskap.

Jeg tror noen klamrer seg til heldekkende plagg fordi de gir trygghet. Og jeg synes det er respektløst å ikke prøve å forstå det.

Nå vet jeg hva du tenker, at vi på venstresiden skal forstå oss ihjel på alt mulig hele tiden. Nei, vi skal og bør ikke forstå alt, og noe dypt i meg stritter når jeg tenker at noen tvinges til noe mot sin vilje, det være seg et lite barn som tvinges til å gå med hijab eller en liten jente som stikker fingeren i halsen og brekker seg over toalettet for å spy opp maten fordi noen har sagt at hun er tykk.

Det er så lett å peke på noe og stille en enkel diagnose. Ja, sosial kontroll over kvinner, barn og menn er alvorlig, og det skal tas alvorlig.

Men vi må ikke sette i gang forbud mot noe bare fordi vi tror eller antar ting uten å ha gått i dialog med dem det gjelder. Pene hvite fruer som nekter å kalle seg feminister, men som er ute i et «kvinnefrigjørende» prosjekt i de siste ukene har skuffet meg veldig.

Noen har slør på hodet og andre har det foran øynene.

 

september 23, 2017september 23, 2017 by svenhenriksen 11 kommentarer

Sykt rart.

Når du har levd en stund oppstår evnen til å se at verden har forandret seg. Borte er de søte gamle damene i kåpe på Frogner-trikken, og gamle menn begynner å ligne mer og mer på en selv. Når du har levd en stund har du alle aldre i deg, du er liten gutt, du er ungdom, voksen og aldrende.

Nei, jeg er ikke et menneske som syntes at alt var bedre før, og at forandring er djevelens verk. Jeg liker at ting forsvinner og at nye ting tar over.

For oss homofile her i vesten har verden forandret seg kraftig.

Jeg husker en tid da vi snek oss som grå skygger der vi løp i sikkerhet inn på Metropol i Akersgata for å treffe likesinnede, eller til Reidar’s Selskapslokaler nede ved festningen for å danse og drikke.

Det var den gangen selv den norske grunnloven syntes det var «sykt rart» at to menn kunne elske hverandre og store gjenger sto og ventet på oss oppe på Egertorget for å banke oss der vi pilte som livredde rotter ned i T-banen eller inn i en drosje.

Det var den gangen det var forbudt for to menn å ha sex, vel, vi snakker 70-tallet og ikke tidlig bronsealder.

Her forleden sa en homofil deltager i «Skal vi danse?» at det ville vært «sykt rart» om to menn skulle danset pardans i denne realityserien.

Spania og Danmark har åpnet opp for det, fordi der har det tikket inn at et par er et par i en moderne verden.

Det var mange i LGBTQ-miljøet som ble litt triste og sinte da vi leste denne uttalelsen, selv om de aller fleste av oss ikke tror at deltageren som selv er homofil synes det er «sykt rart» at to menn danser sammen.

Men da vi kritiserte ham offentlig oppsto noe «sykt rart». Mange heterofile og homofile fans mente at vi som kritiserte var smålige og ikke forsto at man ikke mobber homofile i et moderne og likestilt demokrati. Knegg. Altså, det siste jeg ville komme på å gjøre er å mobbe noen for deres seksuelle legning.

Det som er problemet er at de homofile som media, da særlig realityserier plukker ut og som blir «kjæledegger» for publikum er slike homser som svarer til forventningene og stereotypiene for hvordan man mener homoer er. Og så sitter altså denne gjengen der med løse håndledd, litt i overkant sminket og alle «bare elsker dem!» fordi de er så søte og gode og hjerte, hjerte, hjerte, suss. Men det er faktisk ikke slik at det eneste vi homoer gjør er å stelle håret til venninnene våre 🙂

Nå tror dere sikkert at jeg mener at homser ikke skal få lov til å være super-skruller. Det mener jeg overhodet ikke.

Da vi som gikk inn i homokampen for noen tiår siden, kjempet vi for menneskers rett til å elske den de vil og for retten til å være den de vil. Vi gikk og går i tog for mangfold og for at vi skal få være like mangfoldige som alle andre, uten at seksuell legning skal være den eneste markøren som definerer oss. Og det har vi faktisk fått til selv om samfunnet rundt ikke helt ser hele viften av folk som definerer seg med LGBTQ-identitet.

Men selvfølgelig er det stylister og bloggere som skriver om frokost av piskete eggehviter og make-up og what to wear, skuespillere, stand up-komikere og frisører som synes best i landskapet.

Også noen åpne Stortings-politikere selvsagt, men potetbønder, kontorrotter, fiskere, sosionomer, sykepleiere, leger, tannleger, psykologer, barnehage-arbeidere, drosjesjåfører, advokater, eiendomsmeglere, byråkrater, bibliotekarer, ja, de som ikke står i spotlighten er ikke like gøye i realityserier, i den kulørte ukepresse og debatter selv om jeg synes det hadde vært «sykt fint» om noen av disse også kunne løftes ut av «skyggene», noe de selvfølgelig også gjør i mange tilfeller.

Men det som gjør meg trist og rasende er når enkelte homofile mener at PRIDE og alle de som går i tog med bar rumpe og fjør og paljetter «ødelegger» for andre «vanlige» som ikke vil komme ut av skapet fordi folk tror at alle homofile er slik. Alvorlig talt, bare bli i der inne i skapet om du ikke tåler det!

Og til folk som stemmer på partier som motarbeider homofiles rettigheter bare fordi de selv er innvandrerfiendtlige og hater muslimer, vel, dere var en pariakaste selv en gang, og jeg skjemmes over dere! Men for all del, man er nødvendigvis ikke smart, solidarisk eller inkluderende selv om man er homo!

Det er også en ting man skjønner når man har levd en stund og sett verden forandre seg, man vet at den når som helst kan reverseres. Og for ikke å snakke om at man må krangle med 19-åringer som ikke aner noe om snøen som falt i fjor. Som ikke har opplevd å miste familie, venner og jobb for å kunne bli den de ville, elske den de elsket.

Dere er så jævla heldige, og det synes jeg dere skal være litt takknemlig for! Bang!

september 22, 2017september 22, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Din frihet, min ytring.

Jeg vet ikke om det skyldes lesevansker, latskap eller vrangvilje, men jeg utsettes stadig for raseri og til tider trakassering fra folk som mener jeg driver med «skittkasting» og ufin  mobbing av mennesker som mener noe annet enn meg.

Setninger som «Om du ikke har noe hyggelig å si, så klapp igjen!» møter meg stadig i eget kommentarfelt. Og for mange er konklusjonen at venstresiden brukte mer tid på å kaste dritt mot høyresiden enn å snakke om egen politikk under valgkampen. Jeg kunne ikke være mer uenig.

Venstresiden gjorde nesten ikke annet enn å snakke om egen politikk, og flertallet ville faktisk ha den. Venstresiden kom styrket ut av valget 2017 selv om AP er noe svekket. Og skal vi snakke om «skittkasting» er vel vendettaen mot Jonas Gahr Støre noe vi ikke har sett maken til i Norge? Den overgår selv hetsen mot Sylvi Listhaug der jeg faktisk mener at mange fra venstresiden også har tråkket kraftig over.

Det er også veldig lett å gjøre narr av politikk som maner til mindre forbruk, skru igjen oljekraner, mer skatt og mindre forskjeller i samfunnet. En politikk som snakker i mer store og rosemalte vendinger er letter å selge, og skaper mindre storm.

Nå er selvfølgelig super-populister også lette å ta fordi de ytrer seg på kanten av hva som kan være anstendig i manges øyne, og derfor er det fristende å blande person og sak, noe folk også gjorde med Støre. Men når man kaller en minister nazist eller heks, sier at hun ikke burde være mor, eller mener at en mann ikke kan være sosialist bare fordi han har penger i banken, at han er korrupt og en iskald manipulerende drittsekk eller tåkefyrste har man passert grensen for saklighet i en meningsutveksling.

Vi som mener mye i offentligheten menes mye om.

Vi utsettes stadig for hersketeknikker fra folk som ønsker at vi skal være stille. Det mest vanlige er «Logg av Facebook nå da, solen skinner der ute..» noe som er litt på høyde med «Om du ikke liker det du ser på tv, så finnes det en av-knapp!», høyst irriterende.

Mer alvorlig blir det når folk du «kjenner» skriver «..slutt med den skittkastingen av folk som mener noe annet enn deg, snakk om egen poltikk for faen, det er din egen skyld at jeg ikke stemmer på sånne som deg!» eller «Du fikk motstand nå, tålte du det ikke?» og «Her i landet er det ytringsfrihet, og derfor sier jeg hva jeg vil om sånne som deg!»

Ytringsfrihet er et ansvar og en toveis ordning.

Mange forstår ikke at når de tror de blir hetset eller trakassert så blir de bare motsagt. Med kors på halsen, jeg har bare kalt folk for rasister et par ganger, og da har det vært nødvendig.

Men jeg kunne aldri komme på å kalle folk ting bare fordi de er uenig med meg politisk. Men om jeg tramper over og blir usaklig må jeg finne meg i å bli satt på plass. Og ja, det har hendt mer enn en gang at denne skribenten har måttet legge seg flat, ikke på grunn av hets, men av feilinformasjon, mangel på kunnskap eller usaklighet i en opphetet diskusjon.

Jeg er nesten 100% uenig med Frp og sier det ofte, men jeg trenger verken kjønnsord eller kallenavn for å få sagt det jeg mener.

Men det forhindrer ikke at jeg av og til våkner til hyggelige meldinger som «Brenn i helvete, jævla SV-fitte!» og andre små delikatesser av noen kommentarer.

Språket er et mektig våpen.

Og vekten av ord er noe vil alle skal tenke på før vi kaster oss over tastaturet. Og så bør vi kanskje bli litt mer generøse over partigrensene. Selv om du er på høyresiden og sier et par pene ord om Per Fugelli når han dør er det ingen som tror du er sosialist, og det skader virkelig ikke å si noe pent om Erna Solberg når hun gjør noe bra selv om du er i SV.

Vi kan løfte oss opp sammen, da går alt så mye lettere.

Prøv med et smil, se hva som skjer.

 

 

september 21, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Når solidariteten bærer Prada.

Som den gode landsens gutt og sosialist jeg er sitter jeg på Kaffistova og spiser kjøttkaker med brun saus og ertestuing. Buksen min er dog fra Prada og støvlene fra Westwood. Jeg er det som journalist Britt Sørensen (BT) kaller «jålefjolle».

Her i en verden der kartet ikke lenger stemmer med landskapet og ingen ligner seg selv er det lett å skue hundene på hårene som hunden røytet i fjor. Og mens norske verdier glir ned i svelget og magen murrer fornøyd med i møte med nypoteter og tyttebær sitter jeg her og tenker litt på valget vi så vidt har gjennomlevd. For hva skjedde?

På et bord rett ved sitter en eldre dame og en enda eldre mann. De snakker om Jonas Gahr Støre. «Han er ikke rett mann,» sier damen. «Han var jo høyremann, men han meldte seg vel inn i Arbeiderpartiet for å komme seg lettere opp og fram?»

Den enda eldre mannen sitter med gaffelen hevet og en bit potet faller ned i sausen. «Hm» kvekker han «liker ikke den fyren, han virker falsk. Og pen i dressen er han…» «Ja» svarer damen «det er ikke slik sosialister kler seg!»

Den gamle damen ser ut som «gamle penger», rutete tweed-skjørt og en kardigan i tynn ull, i ørene små hvite perler. En typisk konservativ høyrekvinne tenker jeg helt til hun begynner en lovsang om Sylvi Listhaug som er det eneste kapable kvinnen til å redde det ganske land fra fortapelse.

Den enda eldre mannen er ikke helt enig, han liker Vedum, men plages av dressen hans som er litt for fin blitt. Kanskje han ønsker seg en Vedum i grønn kjeldress fra Felleskjøpet  og litt kumøkk på kneet?

Og så følger en lang passiar om ulike tekstiler og hva som passer seg, En politiker må kle seg slik at hun passer til budskapet må vite.

Jeg tenker at, ja, de ulike partiene har hatt kleskoder, alt fra busserull og vams til Kaci’s tekkelige spenne og Gro’s grusomme drakter som ingen vil arve.

Men nå har noe endret seg selv om Frp-damer som regel går i trange korte kjoler og litt for store øredobber sett fra er minimalistisk kulturelite-ståsted, og noen SV’ere fremdeles elsker gode og trygge sandaler og kjoler i tovet ull med et rødt hjerte på brystet.

Jeg kjenner at nå må jeg passe meg fordi jeg har fått litt tyn for å gjøre et poeng ut av kvinners klesdrakt, men siden dette er en mote- reportasje våger jeg med utpå.

Men altså, dressen til Jonas. Den dyre dressen, de håndsydde skoene, de pene manerene og hvordan han elegant fører seg i alle sammenhenger og til og med sier «unnskyld» til en journalist som nesten tråkker ham ned på vei ut av Folkets Hus etter valgnederlaget.

Kan en slik mann virkelig ikke være en troverdig sosialist?

Kan ikke jeg være en SV’er fordi jeg elsker kongehuset og går i dyre sko? For vi snakker vel politikk og ideologi og ikke Paris Fashion Week?

Men Jonas har fått mye tyn for det meste, som Sylvi, Siv og Erna også har fått. Men såvidt jeg vet har ingen sagt eller skrevet at noen av de sist nevnte ikke ser ut som det partiet de driver valgkamp for.

Men det virker som om når sosialisme og solidaritet bærer Prada har vi et problem, men mens det motsatte gjør det er det greit. Eller som forventet?

«Ja, så er det pengene hans da..» sier den eldre damen «man er ikke så rik og er sosialist, det sier seg selv..!»

Ja, tenker jeg, det skulle tatt seg ut om vi hadde sluppet inn folk med penger i SV. Eller om en haug med enslige mødre i Groruddalen, vel, jeg lar den ligge..

 

september 13, 2017 by svenhenriksen 1 kommentar

Å tørre der andre tier.

I går trykket svenske Aftonbladet en artikkel som er så nær karakterdrap av Sylvi Listhaug det er mulig å komme.

Den norske innvandrings og integrerings-ministeren fremstilles som en iskald og kynisk medieperson som kjenner alle PR-triksene, men ikke aner noe om politikk.

Aftonbladet konkluderer med at hennes besøk i Stockholm viser hvor lite skikket hun er som minister for det feltet hun er satt til å styre over.

Sylvis egen fortelling om Sylvi handler om at hun er en av de få som tør der andre tier, hun er en av de som ser der andre er blinde, hører der andre er døve.

Hun selger sitt produkt som er henne selv.

Og om noen skulle ha innvendinger eller klage på produktet så sier hun enten: «Det har jeg respekt for, men jeg er ikke enig!» eller «Hvorfor er dere så opptatt av meg, kan dere ikke heller bry dere om hva jeg faktisk sier?» Det er bare det at Sylvi sier de samme tingene om og om igjen, og vi blir kanskje litt lei av å høre på.

Det er mange som tør der andre tier.

Jeg tør å si at Sylvi lyver. Hun lyver om det hun ser og av det hun hører.

I Rinkeby møtte hun et stille og rolig torg i solskinn, med boder og grønnsaksmarked, og en masse hyggelige mennesker som var møtt fram for å snakke med henne om andre ting enn det Sylvi selv ville snakke om.

Folket i Rinkeby, som plages av høy arbeidsledighet og trangboddhet ville fortelle den norske ministeren at nå er arbeidsledigheten blant unge mennesker gått ned med 30%, og at det skal bygges 50 000 leiligheter for å lette på trykket i boligmarkedet i forstaden.

Men Sylvi ville ikke høre på det øret der hun sto og scannet torget for noe som kunne få hennes bange anelser bekreftet.

Men det skjedde ikke. Ingen masseslagsmål eller skyting, ingen trakassering eller tafsing, bare et helt vanlig torg som i en hvilket som helst forstad i verden. Intet å melde selv om Sylvi hadde ekstra god tid siden hennes svenske kollega hadde avlyst møtet med henne.

Så Sylvi må sette seg på flyet hjem igjen, litt skuffet dog, men før hun går til ro stiger hun til tastaturet, eller er det Espen – og poster at turen til den svenske hovedstaden var svært givende.

Og til «dere som prøver å hysje ned alt det som skjer i Sverige, her er en link om hva som skjer når de mørke kreftene tar over når mørket kryper på!» fulgt av en noen måneder gammel videolink om en skyteepisode og et bilde av en blodig trapp som kunne vært tatt på Fauske eller i Lillestrøm, men som tilfeldigvis var fra, hör o häpnad, Rinkeby.

Ja, Sylvi tør der andre tier.

Men å «tørre der andre tier» er å si i fra når konsensus er på ville veier. Det er å rope høyt når keiseren ikke har klær på selv om alle klapper for de vakre tekstilene.

Men det er ikke det Sylvi gjør. Hun peker på noe som ikke finnes, ikke på den nakne sannhet, men på en grelt sminket fortelling som Sylvi har skrevet helt selv.

Men det er en innsmigrende og beroligende fortelling, fordi den har skurker som ikke ligner på oss og helter vi kan identifisere oss med. Og den er så deilig å tro på fordi den fratar oss ansvar og plikt til å bidra og være solidariske. Og ikke minst, Sylvis fortelling får de av oss som tror på henne til å sove bittelitt bedre om natten.

For det er ikke oss det er noe galt med, det er de andre.

Så egentlig er Sylvis fortelling genial. Den er som 9 av 10 filmstjerner bruker Lux Sepe. For hvem vil ikke være filmstjerne.

Og Sylvi gir oss denne drømmen.

Stem på meg, hør på meg, dyrk meg, så skal ingenting ondt skje. Men jeg skjønner at du er redd for din egen og dine barns fremtid nå når alle disse lykkejegerne flommer inn over grensene.

Jeg er redd jeg også, sier Sylvi, både for meg selv og mine egne barn og øynene blir blanke i kamera.

Og hylekoret sukker og lukker øynene, folder hendene mens St. Sylvi messer.

Og natten kryper på, det er noe som klør og smerter et sted bak på ryggen, men armene er ikke lange nok til å nå det stedet der det gjør som vondest. Og vi står opp, titter inn til barna som ligger med røde roser i kinnene og sover trygt, vi gløtter ut gjennom gardinet. Går tilbake til sengen, men søvnen vil ikke finne oss. Ikke i natt heller.

Derfor er det livsviktig å tørre der andre tier.

For det er mye sånne som Sylvi og hennes kumpaner tier om. Og det finnes så mange fortellinger, og Sylvis er bare en av dem.

Så tør der andre tier. Tør for deg selv. Tør for dine barn. Dine barnebarn. Tør for de som ikke er født. For de som skal leve her om hundre år.

Ps. Til deg som har lest helt ned hit, ja, det finnes problemer overalt, i Rinkeby, på Stovner, på Frogner og i Vadsø. Ingen grunn til å stikke det under en stol.

 

august 31, 2017august 31, 2017 by svenhenriksen 22 kommentarer