Hørt om folkeskikk?

Jeg ligger på ei solseng i Hellas og følger den «akademiske» debatten som raser etter at en professor nok en gang ikke kunne holde fingertuppene under kontroll og kastet seg over tastene en sen nattetime og sjikanerte unge kvinner i grove ordelag. Siden mannen er en godt plassert skikkelse i akademia og ikke en muslimsk mann med forkvaklet kvinnesyn mener mange, i en endeløs metadebatt, at man ikke bør sette ham i den digitale gapestokken fordi det kan skade ham, og dessuten er det ikke bra for UiS’ omdømme.

Så jentene/studentene bes vennligst være varsomme med å løpe til eget tastatur, for ikke å si pressen bare noen klapser dem litt på stumpen, sender en gøyal sms eller ber om å få kjøpt de brukte trusene deres, litt må man tåle om man vil gjøre karriere på mennenes vidunderlige arena av makt og muligheter, det sier seg selv.

Et ord jeg har sett svært lite til i denne metadebatten er «folkeskikk».

I gamle dager, for ett eller ti år siden var en respektløs kødd en respektløs kødd, ferdig snakka. Vi graderte ikke respektløse kødder etter hvilken land de kom fra eller hvilken status de har i samfunnet. Kalte de ei dame stygge ting var det den stygge tingen vi alle reagerte på, og vi dreiv ikke med masse utenomsnakk. Men nå er et skjellsord eller en slibrig sms ikke så ille om den kommer fra en hvit mann med makt, tydeligvis.

Men om en muslimsk mann sender en sms, hva skjer da? Om han skulle tafse på ei norsk dame på trikken? Da snakker vi ikke om at livet hans kan legges i grus, at han drikker eller at han har hatt det tøft, og trådene flommer ikke over av motstand mot den digitale gapestokken. Det er det «det er slik disse folka er, alle som én, send faenskapet ut av landet!» og Facebook-Høire retter på cardiganen som tar fyr og Jens Pikenes’ 26 000 følgere fråder av indignert raseri så det gjaller helt til Kirkenes i nord og den spanske solkysten i sør.

«Folk er folk» sa mormor «glem aldri det gutten min.» Ja, det handlet om folkeskikk før i tida. Om å behandle alle med respekt, og de som fortjente å få høre hvor David kjøpte øl fikk høre det uansett hvem de var.

Men selvfølgelig, det er færre dyktige professorer enn det er innvandrere, og unge damer som vil opp og fram er det alt for mange av. Gutta sakker ut, og nå må noen snart ta dem på alvor før jentene tar over alt sammen, og sånn kan vi ikke ha det?

Må forresten google «rimming». God sommer!

 

Heddaprisen og dens kategorier.

Billedtekst: Fra «Svarta Bjørn» av Sven Henriksen og Bodvar D. Moe. Foto: Ola Røe.

Først vil jeg gratulere alle de verdige vinnerne av årets Heddaprisen, og med et godt levert show ledet av Hilde Louise Asbjørnsen fra Oslo Nye Teater i Oslo.

Men jeg har lyst til å tenke noen tanker om kategorier og om geografi.

Først dette med kategorier.

Jeg er ikke så glad i å dele prisene opp kjønnsmessig. Er ikke dette litt gammeldags?

Og hva med sjanger?

I år synes jeg at f. eks tidligere nevnte Hilde Louise Asbjørnsen hadde fortjent en pris for sin rolle i «Cabaret» ONT. Og at Lars Berge i samme oppsetning i det minste hadde fortjent en nominasjon.

Så hvorfor ikke dele ut prisen for beste rolle i en musikal, og beste rolle i et «vanlig» teaterstykke, både medspiller og hovedrolle? Det ville føre til at sjangeren musikal ikke hadde vært så «underkjent», noe jeg føler den er når den skal konkurrere med andre oppsetninger. Ja, jeg vet, det er blitt gitt priser for rolletolkninger i musikaler ved flere tilfeller.

Når det kommer til film og tv-priser er sjangrene mange fler, og jeg tror det hadde tjent Hedda å åpne opp for flere kategorier.

Jeg kan nevne prisen for Beste scenetekst. Der hadde jeg sett det som en klar forbedring at de ble gitt en pris for original scenetekst og en for dramatisering/bearbeidelse av allerede eksisterende tekst.

Så et sukk om geografi.

Er det virkelig en selvfølge at Heddaprisen skal deles ut i hovedstaden?

De fleste bor i Oslo sier du? Vel, alle teatre i Norge er med på å finansiere Heddaprisen og i tillegg må de som ikke er stasjonert i Oslo fly sine nominerte ned til hovedstaden for å være tilstede under prisutdelingen. Det er en stor utgift å fly mange mennesker ned til Oslo når du bor i nord og i vest. Og tenk om Heddaprisen kunne blitt delt ut i Tromsø, i Mo i Rana, Bergen, Stavanger eller Trondheim, ville det vært så utenkelig? Eller tenk å vært så gal å legge det til Kautokeino en gang?

Norge er et langt land. Det ligger fem profesjonelle teaterhus nord for Trondheim.

Disse er forfordelt både når det gjelder anmeldelser fra hovedstadspressen, Hedda-nominasjoner og priser. Er det fordi det lages så mye dårligere teater i nord? Jeg tror ikke det.

Som dramatiker har jeg hatt fem urpremierer på originale scenetekster. Hedda har sett kun én av dem. Jeg skal ikke sutre på egne vegne, men jeg synes det er litt merkelig at det som produseres av ny norsk dramatikk ikke blir sett når priser skal deles ut.

Når dette er sagt vil jeg også gratulere Hedda-juryen med godt arbeid, og oppfordre komiteen til å tenke litt rundt disse ord. Med ydmyk hilsen fra gokk.

Jeg skriver dette på vegne av meg selv, og ikke for der jeg måtte jobbe.

Se på meg, det er så mørkt.

 

«Her i Norge liker vi å se ansiktet på den vi snakker med» er den mest brukte setningen i alle debatter om heldekkende klesplagg. Jeg er ikke tilhenger av heldekkende klesplagg, men jeg tror heller ikke et forbud er veien å gå. Men nå ligger det altså et lovforslag ute om å forby heldekkende plagg på alle skoler og universiteter. Noen er sågar tilhengere av å forby dette i det offentlige rom også. Det handler om sikkerhet, sier de.

Ok, la oss snakke om det offentlige rom.

Det offentlige rommet i Norge er et av de kaldeste i verden. Vi ser ikke på hverandre, vi kan stå ti cm fra et annet levende menneske på t-banen uten å anerkjenne at det står der. Vi hilser ikke i heiser, vi smiler sjelden til fremmede, vi setter oss aldri ved siden av noen om det er en to-seter ledig på en buss. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått og sett på folk på flyplasser som blokkerer to seter i avgangshallen med vesker og bager, og når jeg ser på dem ser de spørrende på meg, hva glor du på? At jeg ønsker å sitte ynes ikke å vedkomme dem, det er me, myself, I, og her sitter jeg, gå vekk!

Vi liker ikke fremmede mennesker i Norge, vi liker ikke folk for tett på oss. Vi går med nedslått blikk med propper i ørene og behandler det meste rundt oss som et stykke løs luft. Jeg tenker av og til at om jeg satt med en gråpapirpose på hodet på trikken ville ikke en kjeft si et ord.

Det er ingen steder i verden man kan føle seg så ensom som i Norges offentlige rom. Men vi liker altså å se ansiktet til de vi snakker med. Men hvem snakker med en dame i niqab i Norge? Gjør du? Og hvor mange damer i niqab møter og snakker du med i løpet av en dag? Jeg har bodd i Oslo i mange mange år, og jeg tror jeg kan telle de heldekkende plaggene jeg har sett på én hånd, og vi vet alle at dette er et marginalt problem.

Men vi må ta tak i dette før det blir et stort problem! roper folk i debatter. «For dette er i ferd med å bli et stadig større problem!» sier Frp på Dax18. Hvordan vet vi det? spør Dax18. Nei, dette er bare noe alle vet, svarer Frp. Ferdig snakket.

Som sagt, jeg er ikke tilhenger av heldekkende klesplagg, men jeg makter ikke å hisse meg opp over det. Jeg tenker at det er viktigere å hjelpe disse kvinnene ut av tvang, om det er tvang de er utsatt for. Men om en kvinne rømmer fra tvang, hvorfor skal hun utsettes for tvang?

En kvinne tar med seg barna og vil leve som oss. Hun vil vekk fra sin kultur. Hvilke muligheter har denne kvinnen på arbeidsmarkedet? Hvordan er hennes økonomi? Men hun vil få det bedre uten dette sløret, sier du? Ja, mulig, men vil alt løse seg for henne bare vi river av henne niqaben? Blir hun automatisk fri? Kan vi ha ørlite tålmodighet med henne og hennes frigjøringsprosess? Hvor lang tid har vi selv brukt på å ikke få til lik lønn for likt arbeid i Norge? Noen ting tar litt tid.

Jeg tenker på min egen mor som ville rømme fra sin voldelige mann. Redde seg selv og sine syv barn. Hvorfor gjorde hun ikke det? Hun ble hos ham fordi ingen støttet henne, ingen la tilrette for at hun kunne finne friheten, tryggheten, sin egen identitet som enslig mor. Så hun ble et helt liv i sine mørke rom av slit, strev og håpløshet.

Kanskje den kvinnen du ser  med niqab på gaten er ute for første gang?

Kanskje bare det å gå på gaten i et fremmed land er en styrkeprøve i seg selv? Det er så lett for oss som står på skuldrene til tusenvis av feminister å si: «Vi kan ikke la undertrykte kvinner gå rundt i heldekkende klesplagg i Norge, det er et tilbakesteg for kvinnefrigjøringen.»

For har du egne penger, eget hus, en karriere, er du skipper i eget liv, har du ikke det er du ingen bak sløret. Om det rives vekk? Fri?

Tid for sannhet og forsoning?

Et enstemming Sameting ønsker at den norske stat skal opprette en sannhets og forsoningskommisjon for å kartlegge overgrep mot det samiske folket.

For ikke så lenge siden gikk tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga ut i Nordlys og mente at vi ikke trenger en slik kommisjon, det vi behøver nå er å legge ting bak oss, se fremover og bruke krefter på å fronte samisk språk og kultur. Dette må Magga selvfølgelig få lov til å mene, vi lever i et fritt demokrati, og jeg skjønner langt på vei hva han mener selv om jeg ikke er enig i hele tankerekken hans.

Hva er sannhet?

Alle mennesker har sin versjon av sannheten. Min sannhet ser annerledes ut en din, og min historie oppleves av meg, og min kjødelige bror kan ha en helt annen opplevelse av sin barndom, ungdom og voksenliv. Jeg føler meg som same, mens jeg har søsken som ikke gjør det. Slik virker fornorskningen ulikt på oss som individer.

Min sannhet er, og noen i min familie betviler den, at jeg kommer fra en sjøsamisk slekt i Malangen som måtte kvitte seg med sin samiske identitet for å kunne eie jord. Og først ved tretti års alder ble jeg klar over mitt samiske blod.

Jeg er svært glad for det. Og jeg kan ikke si at jeg har følt smerte over å ha blitt gjort norsk, det skjedde før min fødsel, men jeg vet at min far skammet seg over å være «fjellfinn» og «samepakk» da han vokste opp. Jeg tror også mye av hans problemer med å aldri føle seg god nok kan ha sine røtter i hvordan han ble behandlet av samfunnet da han var barn og ungdom. Han ville aldri snakke om det.

Alle samer har sin sannhet. Noen har sine røtter ved kysten, andre i indre strøk, og hva som er smerte og overgrep er så forskjellig, men relevant og sant for de som har opplevd den.

Jeg tror det et nytteløst med debatter der det handler om at «jeg har hatt det verre enn deg!» Men det som er hevet over enhver tvil er at det samiske folk, i alle sine varianter, har vært utsatt for store overgrep fra den norske stat, og derfor mener jeg at en sannhetskommisjon er svært viktig å få på plass.

Hva betyr forsoning?

Forsoning er en toveis ting. Det handler om at begge parter må strekke seg og tilgi. For om vi kjenner skikkelig godt etter har vi samer også syndet når det kommer til å bygge fiendebilder mot nordmenn, som de selvfølgelig har gjort i mot oss. Vi må begge forsones, tilgi, rette ryggen og gå videre, der er jeg enig med Magga.

Jeg skal tilgi alle som mobbet meg da jeg var liten og gikk på skolen, alle de som kalte med for «stygg kineser» i skolegården, jeg skal tilgi de i teatermiljøet som mente jeg ikke hadde en fremtid som skuespiller fordi jeg så ut som «en smasha same i trynet».  Jeg skal tilgi og forsones med den norske stat som ødela min far, som tok fra ham identitet, som fikk ham til å leve et liv i skam. Jeg skal tilgi de som spyttet på meg på gata i Tromsø fordi jeg gikk i kofte.

Men for at dette skal skje må alle våre ulike historier løftes fram i lyset, blir en del av den store fortellingen om Norge.

For vi samer vil også ha ei «kongebjørk» å være stolte av, vi trenger noen historiske og felles markører.

Tenk om år 2018 eller 2019 blir det året der den norske stat for alvor erkjente oss som Nordens urfolk, og fulgte opp med en grundig dokumentasjon om at det er blitt gjort oss stor urett? Da kunne vi kanskje leve videre og slippe å høre at «disse samene bare krever å krever!»

Til alle dere som leser dette. Jeg rekker ut en hånd. Tar du i mot?

Særfordeler til flyktninger?

 

Det er snart valgkamp. FrP ruster seg til denne kampen som alle andre politiske partier. Denne gangen har partiet sunket ned til det absolutte lavmål med plakaten «Flyktninger skal ikke har særfordeler i Norge. Er du enig? Lik og del.»

Man kan si mye om denne setningen. Her er hva jeg tenker.

Hvilke særfordeler er det mennesker som flykter fra krig oppnår i Norge? Ingen.

Er det en særfordel å sitte fengslet i noen uker på Trandum fordi den norske staten er redd for at du skal stikke av sammen med de små barna dine?

Er det en særfordel å være seksten år og vite at når du fyller atten vil du bli sendt tilbake til Kabul, en by du aldri har vært i?

Er det en særfordel å måtte bruke de skarve kronene du får mens du venter på svar fra UNE til å kjøpe sovemedisiner for å kunne komme deg gjennom natten der grusomme bilder av barnet ditt som druknet ute på havet flimrer på netthinnen?

Er det en særfordel å bli tvunget til å kle seg naken foran fremmede menn og egne barn, bli bedt om å stille deg skrevende over et speil og åpne kjønnsleppene for å vise at du ikke har gjemt noe oppe i vaginaen eller anus?

Er det en særfordel å bli kalt «lykkejeger» av en minister som egentlig er satt til å sørge for at du får en streng, men rettferdig og medmenneskelig behandling her i det landet du har valgt å søke opphold i?

Og er den en særfordel å bli brukt som valgflesk av et politisk parti som har mistet gangsynet og mener at det er din skyld at terroren stadig kommer nærmere oss?

«Flyktninger skal ikke ha særfordeler i Norge. Er du enig?»

Med denne plakaten har FrP endelig kommet ut av skapet som rasister, som et parti med et pil råttent menneskesyn.

For i denne plakaten ligger det en undertekst om at de som flykter fra krig ikke er reelle flyktninger, men mennesker som ønsker seg et bedre liv økonomisk, som bare vil komme hit og ta for seg av vår velferd.

Mennesker som flykter fra krig tenker ikke slik, de flykter for å redde sine barns og sitt eget liv. 30% av det norske folk støtter den sittende regjering. Det er 70% som ikke gjør det.

Jeg håper vi kan komme oss gjennom dette valget og ut på den andre siden med verdigheten i behold. Men jeg tviler.

Her i egen by legges det ene asylmottaket etter det andre ned.

Flyktningestrømmen har stoppet opp sies det. Virkelig? Det er fremdeles mer en 50 millioner mennesker på flukt i verden, men Norge har bestemt seg for å lukke ører og øyne for dette faktum.

Og et parti som for øyeblikket sitter i regjering går til valg på å mistenkeliggjøre mennesker som er offer for krig.

Vi er oss selv nok og bryr oss mer om krangelen i «Kjendis-Farmen» og den dyre jakken til Fru trump enn om det som skjer med mennesker i nød.

Beklager denne voksenopplæringen, men når voksne mennesker tror at det finnes en plan for å islamisere Norge, og at etniske nordmenn snart vil være en minoritet er det tydeligvis nødvendig. I disse dager kan man påstå at jorden er flat selv om det er fakta som sier at den er rund. Min sannhet er nemlig ikke basert på fakta, men sunn fornuft, sier folk.

Flyktninger skal ikke ha særfordeler i Norge. Er du enig? Lik og del.

Nina Karin Monsen, snakker du til meg om kjærlighet?

Kjære Nina Karin Monsen, snakker du til meg om kjærlighet? Sier du at det jeg føler for min mann burde sortere under «mange slags kjærligheter mellom mennesker som ikke burde få fysisk utløp»? Sier du at mine 22 år med denne klippen i livet mitt er tuftet på noe som er hevet over følelser, at mitt livs kjærlighet bare en litt «felles onani»?

Vel, jeg har sett slike som deg komme og gå, sett deg i ulike versjoner, så til deg Nina Karin har jeg bare én ting å si: FUCK YOU!!

Er jeg ufin? Ja, det er jeg, men du er faen meg ganske drøy selv! Fordi du tramper på det vakreste i manges liv, kjærligheten. Den store livslange kjærligheten som nesten er umulig å finne uansett hvilken fil du knuller i. Du tramper på menneskers lengsel etter å høre til, etter å finne det rommet som heter å bli sett, elsket for den man er.

Før jeg begynte å skrive denne teksten satt jeg og tenkte, skal man kanskje bare la denne litt forvirrede damen fra Bergen være, la henne forsvinne i stillhet fordi hennes utspill nå er blitt så på viddene og så poengløse at det ikke er noen vits i å svare henne. Men nei, for slike som deg forsvinner ikke, dere dukker stadig opp og blir trykket av avisene fordi slikt søppel booster klikkingen på avisenes nettsider. Og dere er farlige.

Og en annen grunn til at jeg ikke vil la deg være i fred fru Monsen er at du mater en ulv som ikke er helsemessig sunn for den kjærligheten du forfekter. Du gjør det legitimt for lite reflekterte voksne, små barn og unge som ikke kan lese nyanser i det du skriver å hate og mobbe homser og lesber. For ja, hatet er igjen kommet opp til overflaten, og alle land har slike pene fruer og herrer som deg som liksom skal sette skapet på plass og fortelle oss at kun mann og kvinne kan føle den store og ekte kjærligheten. Du gjør med rasende.

Jeg elsker min mann.

Bare det å se han gå over gulvet gjør noe med meg.

Møte øynene hans når jeg våkner, vite at under det blikket holdes jeg levende. Når det røyner på er armene hans lange nok til å verne meg mot alt som måtte komme. Og jeg vet at jeg er det samme for ham. Uten ham, ingenting.

Men jeg vet at en dag faller øksen som vil hugge virkeligheten i stykker og tiden vil skille oss, og jorden vil gå under.

Slik er det å elske, Nina Karin Monsen, du satser hele ditt liv og kan tape alt. Men dette vet du jo, du som har opplevd den sanne og ekte kjærligheten?

Rundt om i verden forfølges homofile.

Nettet snører seg mens støvlene igjen marsjerer for det hvite heterofile verdensbildet. Og i Bergen sitter en trist liten frue og messer på sitt kjipe evangelium.

Åpn et vindu og slipp inn litt luft Nina Karin. Du trenger en klem.

Sugerøret i statskassen liksom?

 

Jeg leser meg opp. «Kulturpolitikk for en ny tid.»

Jeg kjenner trøttheten sige innover meg, ok, here we go again. Må jeg virkelig skrive dette enda en gang?

Vi som jobber i kulturfeltet skal bli gründere, vi kan ikke belage oss på støtte fra staten, alle sugerør er tatt fra oss, nå er det slutt på å ligge i stabilt sideleie på sofaen og vente på inspirasjon mens stipendene fosser inn på konto. Kjære kulturminister, gjesp!

Og nok en gang, du sparker inn åpne dører. Det du etterlyser har vi holdt på med i alle år. Og når det kommer til dette famøse sugerøret i statskassen skal jeg fortelle deg et par ting.

Når du som kunstner skal henvende deg til statskassen må du sette av noen arbeidsdager for å finne det rette hullet du mener det er klokt å stikke sugerøret inn i. Så må du sette deg ned med en bunke papirer og begynne å fylle ut hvorfor nettop «ditt sugerør» er det som bør få bli stående der i en to eller treårs-periode. Så er det eviglange begrunnelser, CV og budsjetter, målgruppe osv.

Noen dager senere vakler du ut av arbeidsrommet og har brukt masse dyrebar tid på å snekre sammen en søknad der du skal kjempe om de statlige kronene som stadig blir færre. Noen måneder senere kommer avslaget. Kun én (1) gang i løpet av 44 år i kulturlivet har jeg fått et ja.

Derfor har jeg sluttet å søke, jeg gidder ikke å bruke tid på det.

Derimot egner jeg meg til min gründer-virkomhet for å glede deg, kjære kulturminister. Jeg setter meg ned og skriver enda et nytt teaterstykke, helt uten sikkerhetsnett, man må jo ha guts og satse ikke sant? Og det har vel blitt en femten seksten stykker etterhvert, og hver gang har jeg kjempet det fram til premiere.

Men det er gøy å være gründer, se at ting faller på plass. Dagen et teater sier ja. Så begynner ansettelsen av alle de som skal lage dette. Alle menneskene jeg som gründer skaffer jobb fordi jeg har stanget hodet i tausheten fra sittende kulturpolitikere, trosset avslag og hån i kommentarfeltene fordi jeg som venstrevridd kunstner driver og realiserer drømmen min med skattebetalernes penger. Det blir premiere, alle de ansatte betaler skatt, jeg betaler skatt, og gründeren sukker fornøyd her han sitter og leser om kulturpolitikken for den nye tiden. Gjesp.

Å velge et kunstnerliv er ikke for alle. Det krever at du er en stayer. Det tar et liv å bli god.

Et firma kan du legge ned på grunn av at markedet svikter, det er ingen skam. Tenk hun som satset alt på dette prosjektet, hun som er så dyktig, og så gikk det ikke, uff så trist. Men får du det ikke til som kunstner kan du takke deg selv, for hva sa vi, du skulle valgt noe sikkert å satse på, ikke sant?

Så kjære kulturminister, de alle fleste av oss har ikke sugerøret i statskassen. Kassen for kultur er så sørgelig liten, og vi er så mange om beinet. Og nå vil du gjøre det enda vanskeligere for de som vil inn i dette. De unge som vil ta dette videre, prøve å etablere seg.

Men vi gamle stayere har sett kulturministre komme og gå, og vi smiler litt skjevt over mangel på guts for kultur her vi sitter og jobber på med prosjektene våre.

Og vet du hva vi ler mest av? Jo, at du hele tiden sier at det er viktig å ta vare på den norske kulturen, men ikke forstår at du skal være den som går foran og kjemper vår sak!

I stedet mistenker du oss for å ikke jobbe, ikke stå på nok, at vi forventer at vi kan stikke sugerøret i statskassen, og om vi ikke kan leve av det vi elsker å gjøre bør vi finne på noe annet, staten kan ikke holde seg med folk som ikke går med overskudd.

Slik taler en norsk kulturminister om norsk kultur. Ja, jeg er forbanna!

Og at man begynner å tukle med åndsverksloven gjør ikke saken bedre for oss!

Vi kan ikke hjelpe alle som drukner.

«Ka skulle vi gjort uten havet, skulle vi bært båtan?» sier vi i Nord-Norge.

Som sønn av en sjømann og barnebarn av en fisker har havet alltid hatt en sentral plass i livet mitt. Havet gjør som det vil, det gir og det tar. Alle som bor ved havet har respekt for det og kjenner dets luner.

I fjor da jeg skulle på en filminnspilling ble jeg hentet av en ung gutt da jeg landet i Ålesund. Jeg trodde han var en helt «vanlig» ungdom som hadde skaffet seg en liten jobb som sjåfør for å tjene litt penger mens han studerte, men da vi begynte å prate skjønte jeg at det var han ikke. Han jobbet ombord i en båt som reddet flyktinger utenfor den afrikanske kysten. Han hadde også vært på mer «vanlige» oppdrag i Karibien, men dette var altså det han jobbet med nå. Nå var han hjemme en periode for å hvile.

«Da jeg dro ned til Middelhavet på første oppdraget» sa han «tenkte jeg ikke noe særlig over hva jeg skulle være med på, det var bare en jobb..» Han fortalte videre at før han reiste var han en vanlig ung gutt som likte fest og moro med guttegjengen, treffe damer og ha det fint. Mennesker på flukt var bare noe han hadde en litt perifer kjennskap til.

«Men allerede på den første turen ble livet mitt snudd på hodet. Når du hører de desperate skrikene til en mor som ikke finner det lille barnet i bølgene er det som om det går kniver gjennom deg. Du skjønner at dette er mennesker i sin ytterste nød. Du forstår også at ingen ville legge ut på denne reisen om de ikke var helt nødt.»

Bilturen vi hadde sammen varte en drøy time, og samtalen er en av de næreste og mest oppskakende jeg har hatt med et fremmed menneske.

Mennesker som ser verden ut gjennom et lite nøkkelhull mener i disse dager at båter fra Norge som redder flyktninger fra å drukne i Middelhavet bør hentes hjem fordi disse båtene sender «feil signaler» til migranter som vil ta seg til Europa og selvfølgelig Norge.

I går gikk Tybring-Gjedde (FrP) ut og mente at disse båtene nesten er blitt ferger som tar folk opp fra havet og «hjelper» dem inn i Europa, og han påstår at dette vet flyktningene og er derfor ikke redde for å legge ut på den farefulle reisen over havet. Hans enkle logikk er videre at om vi beordrer båtene hjem vil ingen reise til Europa og derfor ikke drukne. Og om disse båtene ikke straks hentes hjem vil millioner av migranter som er på jakt etter et bedre liv flomme inn over Europa, og det skjønner jo alle? Om noen få år vil vår unike kultur forsvinne, tenk på det, nå som vi snart skal feire 17. mai.

Jeg tenker at nå har et parti som sitter i regjering sunket så dypt det kan synke. Nå sier man i klartekst at noen mennesker er verdt mindre enn andre, og at om folk er så dumme at de betaler for å dra på tur over havet når de vet at de kanskje kommer til å dø så er det ikke Norges problem, vi må tenke på egen kultur og velferd.

På mange måter er jeg litt lettet.

Jeg har mange gode bekjentskaper, noen er nesten venner som er medlem av FrP, og jeg har alltid tenkt at det er noen tullinger i alle partier, men når man står og sier det Tybring-Gjedde gjorde i går, og attpåtil føler seg krenket og griper til offerrollen når han får motstand er bunnen nådd. Midt under landsmøtet slapp FrP katten ut av sekken, de vil for enhver pris og med alle midler hindre mennesker i nød fra å komme til Norge.

Selvfølgelig vet jeg at det snart er valg, men dette blir for desperat. Når man topper dette med at Sylvi Listhaug vil fengsle flere barn og voksne på Trandum og stramme inn enda mer i den strengeste asylpolitikken i Europa har partiet i klartekst fortalt oss hvem de er og hva de står for. Det er til å gråte av. At de vil legge ned blåtrikken i Oslo blir liksom bare noe man trekker litt på smilebåndet av i forhold.

Takk Gud eller Allah eller hvem det nå er som styrer all denne galskapen for at norsk politi som arbeider i Middelhavet tilbakeviser hele FrP’s «logikk» rundt dette som det reneste sludder. «Å sende båtene hjem vil overhodet ikke stanse strømmen av mennesker som flykter fra Afrika.» sier politiet.

FrP durer videre med sine kristne verdier, norsk kultur og velferd. Ja, logikken er enkel, for at vi skal ha det bra må andre han det verre. Om de drukner, vel…

God 17.mai.

Roser og telys liksom?

Foto: Gandhi på Union Square New York. Eget.

Jeg er ikke en engstelig eller nevrotisk person, lar meg ikke vippe av pinnen så lett. Og ja, jeg tilhører den forhatte venstresiden som har berøringsangst for å snakke om terror og radikal islam. Jeg er en av alle disse som tror at terror kan bekjempes med snillhet, roser og telys. Som elsker det gode i alle mennesker, og som mener at om vi snakker sammen med lav innestemme så vil alt løse seg til det beste. Og først og fremst, jeg tar ikke terror på alvor.

Alt dette er beskyldninger vi på venstresiden hele tiden utsettes for.

I mange debatter med folk fra høyresiden har jeg forsøkt å få svar på følgende: Hvordan tar et menneske terror på alvor? Og hva gjør jeg feil siden mange mener at jeg ikke tar terror alvorlig? Jeg har ikke fått noe svar fra høyresiden, kun stillhet.

Jeg kjenner mange mennesker fra begge sider av midtstreken (som ikke ligger midt på lenger) i norsk politikk, men jeg har til gode å møte noen som mener at de ikke tar terror på alvor, eller mener at terror kan forhindres med roser og telys.

Men jeg har møtt svært mange som nekter å være redde for terror, og i følge deler av høyresiden er det en svært dårlig egenskap. For vi MÅ være redde, vi skal være redde, for dette er farlig.

Ja, terror er farlig, jeg tenker på det ofte når jeg sitter på en undergrunn i utlandet eller her hjemme, når jeg er på en flyplass eller sitter på et tog, men i løpet av de seks tiårene jeg har levd har det gått bra. Og det går som regel bra.

Men hva er å ta terror på alvor?

Og hva er det høyresiden gjør rett og hva gjør vi andre feil? Justisministeren sier at vi må være årvåkne. Ok, hva skal vi se etter? Menn med store helskjegg? Skal vi løpe rundt å se fiender overalt? Skal vi slå alarm om det sitter en mørk mann med tatoveringer og turban ved siden av oss på flyet og fingrer med en iPhone? Skal vi rope «Steng grensene!» i kommentarfeltene og i tråder på Facebook? Skal vi rope etter mer våpen i gatene og hyle at «innvandringen til Norge er feilslått!» eller påstå at det er «svenske tilstander» på Gardermoen? Jeg venter på svar.

Men rosetog, telys og empati er ikke veien å gå?

Når ble det comme il faut å gjøre narr av snillhet og medmenneskelighet? Når ble det greit å ikke se hverandre i øynene i det offentlige rom og ikke anerkjenne hverandre som individer, men stigmatisere hverandre ut i fra religion og hjemland, hudfarge og pass? Er hat og skrekk å ta terror på alvor? Er mistenkeliggjøring og slurvete omgang med fakta en vei å går for å gjøre verden til et tryggere sted?

Selvfølgelig må vi bekjempe terror! Selvfølgelig skal vi ikke akseptere at gale mennesker kjører ned uskyldige på åpen gate! Selvfølgelig skal vi ikke tåle at folk sprenger seg selv i lufta og tar med seg hundrevis av uskyldige døden! Selvfølgelig skal vi kjempe for å gjøre verden til et tryggere sted for oss alle!

Men så lenge du ikke har annet å komme med enn at jeg ikke tar terror på alvor holder jeg rosen høyt og tenner et telys! Så får du sitte der og forbanne mørket!

Rett i koppen.

 

En gang for lenge siden var jeg hjemløs en periode.

Jeg sov i trappeoppganger og i portrom, snek meg inn og sov under andres trapper, i kroker og på iskalde loft. Ung og syk, sparket ut fra barndomshjemmet fordi jeg kom ut av skapet som homofil i et kristenfundamentalistisk hjem med foreldre i Jehovas Vitner.

Takket være almisser fra snille mennesker lever jeg i dag. Noens øyne møtte mine, og jeg ble tatt inn i varmen den første natten snøen dalte i hovedstaden senhøsten 1973. Om ikke, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag.

Og denne vanskelige perioden i livet mitt har satt sine spor, jeg kan ikke gå forbi et menneske i nød uten å se meg selv i dem, kjenne iskulden i kroppen, huske netter av angst for å bli funnet sovende et sted jeg ikke hadde lov til å være. Om eget liv kan jeg si som Knut Hamsun skrev: «…jeg gikk ikke livet steg for steg, jeg klatret det opp…»

Sånn, nok sutring over noe som ikke lenger er min virkelighet.

I disse dager raser debatten om tiggere. Justisministeren vil innføre et tiggerforbud for å bli kvitt kriminalitet. Han mener tigging er et skalkesjul for å dekke over dopsalg, salg av mennesker og prostitusjon. At det finnes mennesker i reell nød synes ikke å ha tikket inn i hans hjerne.

NRK Brennpunkts dokumentar «Lykkelandet» avdekket et nettverk av kriminelle bakmenn i Bergen, og det er bra. Men nå er denne dokumentaren for mange blitt «sannheten» om all tigging og tiggere i Norge. Og majoriteten hyler om at et forbud mot tigging er veien å gå.

De av oss som er uenig lever farlig på sosiale medier og i kommentarfeltene. Vi blir latterliggjort og kjeftet huden full. Facebook-Høire raser og mener at tigging vil uthule og true velferdsstaten, men hvorfor og hvordan er umulig å få et vettugt svar på. I stedet bruker man tid på å mene at vi som er uenig sverter motstanderne våre, og nå handler debatten om debattens form og ikke saken.

Vel, jeg er klar på at tigging ikke er fremtiden for noen, og det løser ingenting annet enn kortvarige problemer, men et forbud er jeg sterkt i mot.

Hva med å gjøre dette:

Hvem kjøper sex og dop av disse nettverkene? Siden jeg går ut i fra at tiggerne og bakmennene ikke selger varene til hverandre må det jo være gode nordmenn som er kjøpere og holder markedet og etterspørselen oppe? Hvorfor ikke gå etter dem, straffeforfølge horekundene og de som kjøper dop? For begge deler er ikke lov, mens å sitte med en kopp foran seg på fortauet ikke er en kriminell handling.

Men klart det er vanskelig å snu speilet mot oss selv.

Hvem vil at pappa, sønn eller bror eller onkel skal avkles som kjøper av kroppen til en forhutlet jentebarn fra Romania som er tvunget ut på gaten av kyniske bakmenn? Nei, da er det lettere for alle å peke på den eldre damen med pappkruset på hjørnet og mene at bare vi blir kvitt henne så forsvinner resten av dritten? Hvor naiv går det an å være?

Et tiggerforbud vil heller ikke forhindre mennesker å reise fritt innenfor EØS-området, mange vil fortsette å komme hit i sesongen for å tjene penger. Hva vil skje om de ikke lenger får lov å sitte på gaten å tigge? Hva vil vi få isteden?

Flere presseoppslag de siste dagene viser at det finnes mer enn en sannhet bak pappkrusene på fortauet. Nå har mange rumenske tiggere bedt politiet aksjonere mot bakmennene som ødelegger for dem og påfører dem et stigma som kriminelle.

Men sjefen for politiet er selve justisminsteren, og han vil bare forby tigging, og jaggu er han ikke tilhenger av å fjerne sexkjøpsloven.

Han vil med andre ord nekte en ung jente å tigge på gaten, men gjøre det lettere for norske menn å kjøpe den spinkle kroppen hennes.

Så hvem er naiv; vi som er i mot et tiggerforbud eller de som tror alt vil løse seg med et forbud?

Fattigdommen i verden er kommet for å bli, og jeg kommer fremdeles til å slenge noen mynter i koppen til folk på gaten, se dem i øyne, smile og spørre om det er noe annet jeg kan gjøre for dem. Det er min plikt som medmenneske.

Jeg ble reddet selv en gang. Nå er det min tur til å betale tilbake. Har noen hjulpet deg en gang du ikke kunne klare deg selv?

Det sies at fattigdom fremkaller det verste i oss mennesker. Det samme kan for mye velstand også gjøre.