Ja, du vet, denne venstresiden…

Drittpakke Norge. Du vet hva jeg sikter til? Ikke det, jeg skal forklare.

Før i tiden, sånn for litt siden var politikk en slags samtale mellom motstandere, man utvekslet meninger, ja, det var harde fronter og man sto på prinsipper og kjepphester, men stort sett var de involverte ganske høflige mot hverandre under sigarettrøyken i tv-studioene.

I disse dager kastes dritten som lassoer opp i luften og lander på bordet til til de som minst aner det.

At det kan finnes tilløp til intelligent liv på begge sider av den politiske midtstreken som ikke lenger ligger på midten lenger synes ikke å falle så mange inn. Nå står motstanderne og river og sliter i kjettingen og bjeffer av full hals og karakteristikkene hagler for et godt ord, «dette skjønner ikke du fordi du er på den blinde og døve venstresiden» eller «klapp igjen jævla Høyre-kjerring!» og sånn går dagene.

I de siste dagene har venstresiden blitt beskyldt for å drive en vendetta mot Sylvi Listhaug etter at hun ba lærere, naboer og folk flest om å varsle om man fikk mistanke om at noen flyktninger reiste på ferie til det landet de hadde flyktet fra for å søke beskyttelse i Norge. Selvfølgelig er alle vi i det venstrevridde «hylekoret» nyttige idioter som ikke lar dette utspillet bli tiet ihjel, men vi kan ikke la være, og parafraserer slemme Sylvi og sier: Hat og del! i alle kanaler.

Og det blir ikke frokost neste dag før Facebook-Høire spar opp en link fra 2013 på det store stygge internettet der Anniken Huitfeldt (AP) ber folk flest om å spane på NAV-brukere for å komme trygdemisbruket til livs. AHA, sies det oppe i åsen og langt oppe på Finnmarken, nå tok vi disse palestinaskjerf-gnomene i fotformsko og med berøringsangst for å snakke om islam.

Men på det store stygge nettet finnes så mangt.

Det var ikke blitt lunsjtid i Dagsavisen før man spadde fram en link der Robert Eriksson (FrP) gikk ut og kjeftet Anniken Huitfeldt huden full fordi hun ba folk om å spane på «folk flest», det får da være grenser for inntrengning i folks privatliv! Og ikke nok med det, enda en ekkel link kom fram i lyset. Høyres Torbjørn Røe Isaksen gikk ut og forsvarte henne! Nei, skulle du sett for skjeletter i skapene.

«Men vi vet jo alle» sier folk flest i kommentarfeltene «at det drives en vendetta mot Sylvi og Frp». Gjør det det? Er ikke så sikker. Jeg tok en tur inn på plattformene til Frp’s toppfolk, og det som finnes å lese der kan få en fullvoksen mann til å miste livslysten. For der inne er det ikke vendetta, det er krig. Man kan fråtse i Jonas Gahr Støres hjerneskade og SV’s kommunistiske plan om å slippe alle muslimer i verden inn i Norge. Og Sylvi blir hyllet og dyrket på en fanatisk måte vi ikke har sett maken til siden Beatles spilte i Norge på, var det 60-tallet?

Som blogger og samfunnsdebattant blir jeg stadig beskyldt for å skrive og tenke ut fra mitt politiske ståsted som er SV.  Derfor er jeg veldig obs på eget ekkokammer og å ikke få for høye tanker om meg selv. Og når jeg av og til fornærmer og sjokkerer egen fanklubb blir jeg litt satt ut av hvor forbløffet og rasende den blir. I går kveld da jeg delte og skrev positivt om en tekst om «norske verdier» fra  Kristin Clemets blogg ble enkelte forbauset. «Jøss, liker du noe som kommer fra høyresiden?» Ja, jeg liker smarte folk, og Clemet er en av dem. Respekt.

Hva er poenget med denne teksten?

Jo, jeg synes vi skal gi hverandre kred for gode og vektige poenger. Vi skal lytte mer til motparten. Alt Listhaug sier er ikke idiotisk, og hun er ikke en heks som bør brennes på bål. Hun er heller ikke Hitler eller nazist. Hun har bare et ganske trøblete og unødvendig generaliserende syn på innvandring. Og hun har en målrettet og svært billig retorikk som hisser opp gemyttene og får alt og alle til å snurre rundt hennes person, men om vi stripper det hun sier ned til beinet sier hun stort sett ikke noe annet enn det AP, SP og Høyre sier og står for.

Men for å være svært upolitisk korrekt, og for å irritere mine feministiske SV-venner:

Selv en blond høne kan finne et korn! Lik og del.

 

 

by 4 kommentarer

Norske verdier, WTF er det?

Siste nytt fra valgflesk-fronten: Norske verdier er under press!

Kulturminister Linda Helleland (H) og SP’s Ola Borten Moe rigger seg til på balkongen med jordbær, fløte og fresende vaffeljern og kommer med et felles sukk om at nordmenn ikke lenger våger å være norske. Vi vet jo fra før av at når kulturministeren snakker om kultur går det som regel fryktelig galt, men nå har hun fått drahjelp av bondepartiet for liksom å løfte angsten for at norske verdier renner ut med badevannet mens ungene dusjer med klærne på i norske skoler og det blir lenger og lenger mellom vaffelplatene i de tusen hjem.

Hva er en norsk verdi?

Helt siden uttrykket ble lansert har jeg forsøkt å få noen til å gi meg et vettugt svar, men til nå er det ingen som har klart det. Riktignok satt en kry og bunadskledd kulturminister under juletreet og messet om brunost og lefse i fjor, men slik fetende sikringskost kan jo ikke være basisen i norske verdier, vi må tenke på kolesterol og blodtrykk etter nok en forspist og dorsk sydentur, og når julemarsipanen kommer i butikkhyllene i oktober og jula varer helt til påske kan det bli litt i overkant. Men for all del, jeg elsker jula og sipper alltid en skvett når Sølvguttene synger høytiden inn.

Men spøk til side. Siden vi ikke har fått svar på hva en norsk verdi er har det vært snakket om at vi må ha noe felles vi kan enes om, noen unike norske ting som gjør oss norske. Å dusje nakne sammen etter gymmen på skolen er visst noe urnorsk som vi ikke må miste i følge Borten Mo og Helleland. Og spel. For i forrige uke gikk kulturministeren ut og freste mot en frekk frøken fra Oslo som våget å påstå at spel var dårlig teater, og det var dråpen. Selv om kulturministeren selv hadde sittet pyntet og streng under juletreet og lekset opp alt fra appelsiner (norsk frukt), rømmegrøt, Marit Bjørgen, lefse og julesanger, ja en lang liste av hva som er god rotnorsk kultur som vi alle bør/må like, så skal ikke en kritiker-tøs fortelle «folk flest» at de morer seg på sviktende grunnlag med dårlig teater! Fysj og føy!

Men jeg kan liksom ikke helt slippe dette med norske verdier.

Hva er de for noe? Hva er kriteriet for å kalle en verdi norsk? Må verdien være oppfunnet i Norge og ikke brukt andre steder enn her i landet? Jeg mener, lefse finnes i alle land i ulike versjoner, også geitost og kvinnelige skiløpere. I de fleste land synger de julesanger, og folkedrakter finnes i alle land. Og er en norsk verdi noe som er en verdi over hele landet? Er en norske verdi like verdifull på Lindesnes som i Vadsø, jeg mener på Sørlandet ber de sin aftenbønn og er ganske fromme, men i Vadsø driver de med joik og bannskap.

Ellen kanskje det er slik at det går an å være norsk og like litt forskjellig?

At man kan få lov til å bestemme selv? Den norske tradisjonsretten frossenpizza ble jo ikke stemt inn på en demokratisk måte, den sneik seg inn bakdøra. På samme måte som vi er utsatt for en snik-invasjon av all annen mat. Jeg mener for 50 år siden ville ikke en ekte nordmann ha spist rå fisk eller scampi. Som fiskeren fra Sørlandet sa: Vi var aldri så fattige at vi måtte ete hummer!

Nei skulle vi bare holdt oss til de norske tradisjons-rettene ville vi fått saltsild og poteter på bordet hver dag, kanskje fersk fisk og grøt. Salt kjøtt og flesk. Bær og sopp.

Ikke noe surf and turf, sushi og annet jåleri. Vi kunne ikke ha sittet på Løkka og spist løvetann og chevré og zippet til flaskevann fra Andesfjellene, 25 år gammel parmesan fra Lucca eller en lett omelett med trøfler fra Toscana.

Borten Mo og Helleland, de der norske verdiene er bare ei pølse i slaktetida, og jeg tror de som leter etter noe felles ikke vil finne det. Smaken er som baken, den er delt.

Ja, vi er så forvirra når det kommer til hva norske verdier er at jeg tror vi må gå i oss selv. Her forleden så jeg en same i samekofte og cowboystøvler, med headset fra USA og dama hans hadde miniskjørt og caps der det sto I LOVE NEW YORK MORHERFUCKER og jaggu gikk hun ikke og knasket på en diger kebab. Norskere blir det ikke, and I love it.

by 7 kommentarer

Nå er det personlig!

I går fikk kriminelle nynazister marsjere i Kristiansands gater med politiets velsignelse, mens en antirasist ble lagt i håndjern og ført bort. Demonstrasjonen var ulovlig, men de (300?) politimennene som var på jobb besluttet å beskytte nazistene og turistene som var på besøk i byen. At demonstrantene brøt norsk lov så etaten gjennom fingrene med.

Det er en skam, og jeg tar det faktisk personlig at noen ønsker meg utryddet!

For den nordiske motstandsbevegelsen har som mål å knuse homolobbyen, utrydde oss. Jøder er også uønsket, og alle statsborgere i de skandinaviske landene som ikke er hvite etniske borgere skal utvises fra sine respektive hjemland, og en nordisk stat av renrasede borgere skal opprettes. Som homofil er jeg ikke ønsket. Som jøde er du ikke ønsket. Er du av en annen hudfarge er du ikke ønsket.

Som hvit heterofil rotnorsk kan du avvise disse som «klovner» og «tullinger», men om du ikke kan slå i bordet med kriteriene som disse nynazistene krever er du i faresonen. I går valgte politiet å beskytte de som ønsker meg død. De valgte å beskytte de som ønsker din utenlandske kone eller mann ut av landet. Politiet beskyttet de som vil utrydde din lesbiske datter eller mor, din homofile onkel, bror eller far. De beskyttet de som mener jøder er svin. Politiet valgte å beskytte det motsatte av likhet og frihet og demokrati.

Jeg tar det personlig. Det synes jeg du også skal gjøre. Neste gang er det kanskje deg de går for?

Så håper jeg virkelig at dette får et etterspill, at det tas opp i et høyere nivå i Stortinget, at justisministeren må svare for hvorfor politiet ikke grep inn mot en ulovlig demonstrasjon.

Om norske ungdommer og voksne lenker seg sammen i en ulovlig demo for å beskytte naturen og miljøet fjernes de av politet med makt og ilegges store bøter, mens folk som ønsker et hvitt heterofilt herredømme, og i tillegg tidligere er straffedømt for vold og andre ting, har fri tilgang til norske gater mens politiet passer på at ingen angriper dem. Det er en skam og et knefall for de mørkeste av alle krefter.

Jeg tar det personlig!

NB. Tallet 300 er satt i parantes med ? fordi jeg ikke er helt sikker på om kilden jeg brukte (Nye SOS Rasisme) melder det riktige antall politibetjenter på jobb.

by 13 kommentarer

Spel er dårlig teater?

Bilde: Fra Marispelet ved Rjukanfossen. Eget.

Teaterviter Julie Rongved Amundsen går ut og kritiserer norske spel for å ha for dårlig kvalitet. Av over hundre spel har hun sett tolv, og på grunnlag av det skriver hun bok om spel som fenomen.

Slik hun ser det er spel «deklamerende, selvhøytidelige og nasjonalistiske» og «kostymene er som klippet ut av et nasjonalromantisk maleri.»

Jeg vet ikke hvilke spel denne kritikeren har sett, og jeg kan være enig i mye av det hun sier, men jeg stusser over en del ting.

Selv om spel ofte er pakket inn i pelsdotter, sverd og bunad, at de kan fremstå som gammelmodige og er tuftet på historiske personer og lokale hendelser blir jeg ofte slått over hvor lite menneskenes hjerter og motiver har forandret seg gjennom historien når jeg er med på eller ser norske spel.

To år på rad spilte jeg den gøyale og fundamentalistiske presten i Marispelet på Rjukan. Her er en historie der i fra.

En av de frivillige var en ung dame fra Cape Town. Under en gjennomgang satt hun og gråt og gråt. Hvorfor gråter du? spurte jeg. Jeg gråter fordi dette er så aktuelt for meg.

Kort fortalt handler Marispelet om tvangsekteskap, noe de aller fleste av oss ser på med undring og en smule irritert forakt her i vårt likestilte moderne demokrati. Men for ikke så alt for lenge siden ble norsk ungdom tvangsgiftet av økonomiske og familiære grunner i Norge med kirkens velsignelse, og prestenes ofte korrupte hånd over det hele.

Så helt uten å fortelle det, uten å modernisere, uten å rive folkedraktene av skuespillerne satt et fullsatt amfi hver eneste kveld og lot ettertanken om egen historie tikke inn mens forestillingen kledde av både kirkemakt og storbonde slik at de sto ribbet tilbake. Et klart budskap, med andre ord.

Ingen hovedstadspresse var tilstede dog. Jeg vet heller ikke om nevnte teaterviter var der?

Å lage godt teater med over hundre mennesker på to uker er ikke det letteste.

Kanskje med fem proffer på topp og resten ubetalte frivillige i alle ledd. Regnet høljer ned over spelplassen og myggen eter deg opp.

Men det blir premiere fordi det må det bli.

Et spel er ikke Det Norske Teateret eller National, man har ikke seks, syv ukers prøvetid, man har ikke en teatersjef som kommer på prøve og sier: Vi må utsette premieren en uke, dere rekker ikke å bli ferdige til onsdag!

Man må bli ferdig til onsdag!

Busslaster med publikum er underveis, de medvirkende som har brukt hele året på å lære seg spelet, og nå bruker to uker av sommerferien skal reise til Syden eller annen ferie dagen etter at spelet er ferdig, det lar seg ikke forandre. Spelhuset er belånt til pipa, og pengene rekker nesten ikke til å betale alle de som skal ha betalt langt under tariff.

Jeg synes Julie Rongved Amundsen mangler litt forståelse for spelets premisser, at hun kun bedømmer dem som en hvilken som helst produksjon.

Og tolv spel sett er da virkelig et alt for tynt grunnlag for et bokprosjekt?

Jeg håper virkelig at et spel inviterer henne til å følge produksjonen fra start til slutt slik at dette prosjektet ikke bare blir sett fra hennes skrivebord, men at hun forstår alle de mekanismene som finnes i det å stable et stort «monster» som et spel er på beina.

Men spel er magisk å være med på.

Du kommer til spelplassen som sur, trøtt og litt matlei skuespiller og møter så mye varme og menneskelig klokskap.

Du står og venter på entre og ser den lille jenta i stakk og hvit bluse der inne på scenen fremsi sin ene replikk, ser henne blusse av glede over at hun fikk det til.

Du ser den trinne bondekona synge av full hals, og selveste ordføreren som har fått en statistrolle paradere over scenen, den flotte fortelleren som synger, du ser lyset i hundre par øyne som glitrer.

Du står der med fuktige øyne og husker plutselig hvorfor du er skuespiller mens gleden fyller deg. Så går du inn på scenen og spiller litt dårlig teater. Det er til å leve med. Hver sommer.

 

by Legg igjen en kommentar

Fri oss fra sommerferien Rolness? Not!

Kjetil Rolness harselerer i dagens Dagbladet om det norske folks sommerferievaner.

Vi er noen naut alle sammen uansett hvordan vi enn måtte finne på å feriere, og verst av alt er middelklassen som leter etter meningsfulle unike, gjerne litt kulturelle opplevelser.

Jeg er middelklasse. Jeg elsker meningsfulle opplevelser. Jeg løper ikke i flokk.

Jeg elsker å gå på konserter eller teater i Paris og New York. Reise til små corny steder som har en bitteliten filmfestival høyt oppe på en fjelltopp, dystre øyer som ingen har hørt om, feire påske i Kautokeino sammen med tusen festkledde samer osv. Jeg er alltid klar for å reise til alt som lukter av unik spenning, lete etter steder ingen har sett, men IKKE i sommerferien!

I sommerferien vil jeg ikke ha en eneste overraskelse!

Jeg vil sitte i den samme stolen, under den samme palmen, på den samme terassen ved den samme stranden, på den samme øya, i det samme landet som er Hellas. Jeg vil bo på det samme rommet, ha den samme utsikten, bo på 525, ikke 522, da blir alt feil.

Jeg vil ikke at de skal endre noe, ikke skifte ut møblene, ikke forandre menyen nede ved svømmebassenget, og Laila som alltid har jobbet der skal være der til hun går av med pensjon, og den russiske damen skal løpe rundt med moppen sin og vaske i resepsjonen, den blide mannen i kiosken på hjørnet skal hilse. Jeg vil bli gjenkjent og klemt på.

Jeg vil fortelle hvordan vinteren har vært, og jeg vil sitte og forbanne meg selv over hvorfor jeg og kjæresten spiser på det stedet selv om vi vet at maten er jævlig. Men det er noe med å sitte under «de» trærne og se solen gå ned i den vinkelen, se skyggene bli lange og se kattene sovne på muren på den andre siden av gaten.

Så hvert år ved juletider begynner jeg å styre med booking. Flyturen, rommet. Tre uker skal ferien vare slik den alltid har gjort. Jeg klikker mailene avgårde, og svaret kommer raskt. Velkommen skal du være Henriksen, vi gleder oss til å se deg.

Og nå sitter jeg her på Rhodos, midt i ferien og lengter hjem til hagen og lurer på hvor langt potetene har kommet? Ringblomstene, er de sprunget ut? Hvordan er klatrerosene? Er alt bra der hjemme? Ja, for denne engstelsen hører også med. Uten angsten for hagen der hjemme, ingen ferie.

Og I kveld skal vi ut med venner fra Norge. Og helt sikkert treffer vi en haug med nordmenn i kveld også. Her snakkes det norsk i alle kriker og kroker, og vi hilser og heier, jasså, dere er her i år igjen? Jadda, jadda.

Skikkelig harry ferie, men vi koser oss. Orker faktisk ikke å være verken kulturfiff eller middelklasse midt i sommerferien, da vil vi ha fri.

Jeg kommer fra et fjordhøl i nord, og det er jeg faktisk ikke flau for, i hvert fall ikke i den deilige harryferien. Sorry Rolness!

by Legg igjen en kommentar

Hørt om folkeskikk?

Jeg ligger på ei solseng i Hellas og følger den «akademiske» debatten som raser etter at en professor nok en gang ikke kunne holde fingertuppene under kontroll og kastet seg over tastene en sen nattetime og sjikanerte unge kvinner i grove ordelag. Siden mannen er en godt plassert skikkelse i akademia og ikke en muslimsk mann med forkvaklet kvinnesyn mener mange, i en endeløs metadebatt, at man ikke bør sette ham i den digitale gapestokken fordi det kan skade ham, og dessuten er det ikke bra for UiS’ omdømme.

Så jentene/studentene bes vennligst være varsomme med å løpe til eget tastatur, for ikke å si pressen bare noen klapser dem litt på stumpen, sender en gøyal sms eller ber om å få kjøpt de brukte trusene deres, litt må man tåle om man vil gjøre karriere på mennenes vidunderlige arena av makt og muligheter, det sier seg selv.

Et ord jeg har sett svært lite til i denne metadebatten er «folkeskikk».

I gamle dager, for ett eller ti år siden var en respektløs kødd en respektløs kødd, ferdig snakka. Vi graderte ikke respektløse kødder etter hvilken land de kom fra eller hvilken status de har i samfunnet. Kalte de ei dame stygge ting var det den stygge tingen vi alle reagerte på, og vi dreiv ikke med masse utenomsnakk. Men nå er et skjellsord eller en slibrig sms ikke så ille om den kommer fra en hvit mann med makt, tydeligvis.

Men om en muslimsk mann sender en sms, hva skjer da? Om han skulle tafse på ei norsk dame på trikken? Da snakker vi ikke om at livet hans kan legges i grus, at han drikker eller at han har hatt det tøft, og trådene flommer ikke over av motstand mot den digitale gapestokken. Det er det «det er slik disse folka er, alle som én, send faenskapet ut av landet!» og Facebook-Høire retter på cardiganen som tar fyr og Jens Pikenes’ 26 000 følgere fråder av indignert raseri så det gjaller helt til Kirkenes i nord og den spanske solkysten i sør.

«Folk er folk» sa mormor «glem aldri det gutten min.» Ja, det handlet om folkeskikk før i tida. Om å behandle alle med respekt, og de som fortjente å få høre hvor David kjøpte øl fikk høre det uansett hvem de var.

Men selvfølgelig, det er færre dyktige professorer enn det er innvandrere, og unge damer som vil opp og fram er det alt for mange av. Gutta sakker ut, og nå må noen snart ta dem på alvor før jentene tar over alt sammen, og sånn kan vi ikke ha det?

Må forresten google «rimming». God sommer!

 

by Legg igjen en kommentar

Heddaprisen og dens kategorier.

Billedtekst: Fra «Svarta Bjørn» av Sven Henriksen og Bodvar D. Moe. Foto: Ola Røe.

Først vil jeg gratulere alle de verdige vinnerne av årets Heddaprisen, og med et godt levert show ledet av Hilde Louise Asbjørnsen fra Oslo Nye Teater i Oslo.

Men jeg har lyst til å tenke noen tanker om kategorier og om geografi.

Først dette med kategorier.

Jeg er ikke så glad i å dele prisene opp kjønnsmessig. Er ikke dette litt gammeldags?

Og hva med sjanger?

I år synes jeg at f. eks tidligere nevnte Hilde Louise Asbjørnsen hadde fortjent en pris for sin rolle i «Cabaret» ONT. Og at Lars Berge i samme oppsetning i det minste hadde fortjent en nominasjon.

Så hvorfor ikke dele ut prisen for beste rolle i en musikal, og beste rolle i et «vanlig» teaterstykke, både medspiller og hovedrolle? Det ville føre til at sjangeren musikal ikke hadde vært så «underkjent», noe jeg føler den er når den skal konkurrere med andre oppsetninger. Ja, jeg vet, det er blitt gitt priser for rolletolkninger i musikaler ved flere tilfeller.

Når det kommer til film og tv-priser er sjangrene mange fler, og jeg tror det hadde tjent Hedda å åpne opp for flere kategorier.

Jeg kan nevne prisen for Beste scenetekst. Der hadde jeg sett det som en klar forbedring at de ble gitt en pris for original scenetekst og en for dramatisering/bearbeidelse av allerede eksisterende tekst.

Så et sukk om geografi.

Er det virkelig en selvfølge at Heddaprisen skal deles ut i hovedstaden?

De fleste bor i Oslo sier du? Vel, alle teatre i Norge er med på å finansiere Heddaprisen og i tillegg må de som ikke er stasjonert i Oslo fly sine nominerte ned til hovedstaden for å være tilstede under prisutdelingen. Det er en stor utgift å fly mange mennesker ned til Oslo når du bor i nord og i vest. Og tenk om Heddaprisen kunne blitt delt ut i Tromsø, i Mo i Rana, Bergen, Stavanger eller Trondheim, ville det vært så utenkelig? Eller tenk å vært så gal å legge det til Kautokeino en gang?

Norge er et langt land. Det ligger fem profesjonelle teaterhus nord for Trondheim.

Disse er forfordelt både når det gjelder anmeldelser fra hovedstadspressen, Hedda-nominasjoner og priser. Er det fordi det lages så mye dårligere teater i nord? Jeg tror ikke det.

Som dramatiker har jeg hatt fem urpremierer på originale scenetekster. Hedda har sett kun én av dem. Jeg skal ikke sutre på egne vegne, men jeg synes det er litt merkelig at det som produseres av ny norsk dramatikk ikke blir sett når priser skal deles ut.

Når dette er sagt vil jeg også gratulere Hedda-juryen med godt arbeid, og oppfordre komiteen til å tenke litt rundt disse ord. Med ydmyk hilsen fra gokk.

Jeg skriver dette på vegne av meg selv, og ikke for der jeg måtte jobbe.

by Legg igjen en kommentar

Se på meg, det er så mørkt.

 

«Her i Norge liker vi å se ansiktet på den vi snakker med» er den mest brukte setningen i alle debatter om heldekkende klesplagg. Jeg er ikke tilhenger av heldekkende klesplagg, men jeg tror heller ikke et forbud er veien å gå. Men nå ligger det altså et lovforslag ute om å forby heldekkende plagg på alle skoler og universiteter. Noen er sågar tilhengere av å forby dette i det offentlige rom også. Det handler om sikkerhet, sier de.

Ok, la oss snakke om det offentlige rom.

Det offentlige rommet i Norge er et av de kaldeste i verden. Vi ser ikke på hverandre, vi kan stå ti cm fra et annet levende menneske på t-banen uten å anerkjenne at det står der. Vi hilser ikke i heiser, vi smiler sjelden til fremmede, vi setter oss aldri ved siden av noen om det er en to-seter ledig på en buss. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått og sett på folk på flyplasser som blokkerer to seter i avgangshallen med vesker og bager, og når jeg ser på dem ser de spørrende på meg, hva glor du på? At jeg ønsker å sitte ynes ikke å vedkomme dem, det er me, myself, I, og her sitter jeg, gå vekk!

Vi liker ikke fremmede mennesker i Norge, vi liker ikke folk for tett på oss. Vi går med nedslått blikk med propper i ørene og behandler det meste rundt oss som et stykke løs luft. Jeg tenker av og til at om jeg satt med en gråpapirpose på hodet på trikken ville ikke en kjeft si et ord.

Det er ingen steder i verden man kan føle seg så ensom som i Norges offentlige rom. Men vi liker altså å se ansiktet til de vi snakker med. Men hvem snakker med en dame i niqab i Norge? Gjør du? Og hvor mange damer i niqab møter og snakker du med i løpet av en dag? Jeg har bodd i Oslo i mange mange år, og jeg tror jeg kan telle de heldekkende plaggene jeg har sett på én hånd, og vi vet alle at dette er et marginalt problem.

Men vi må ta tak i dette før det blir et stort problem! roper folk i debatter. «For dette er i ferd med å bli et stadig større problem!» sier Frp på Dax18. Hvordan vet vi det? spør Dax18. Nei, dette er bare noe alle vet, svarer Frp. Ferdig snakket.

Som sagt, jeg er ikke tilhenger av heldekkende klesplagg, men jeg makter ikke å hisse meg opp over det. Jeg tenker at det er viktigere å hjelpe disse kvinnene ut av tvang, om det er tvang de er utsatt for. Men om en kvinne rømmer fra tvang, hvorfor skal hun utsettes for tvang?

En kvinne tar med seg barna og vil leve som oss. Hun vil vekk fra sin kultur. Hvilke muligheter har denne kvinnen på arbeidsmarkedet? Hvordan er hennes økonomi? Men hun vil få det bedre uten dette sløret, sier du? Ja, mulig, men vil alt løse seg for henne bare vi river av henne niqaben? Blir hun automatisk fri? Kan vi ha ørlite tålmodighet med henne og hennes frigjøringsprosess? Hvor lang tid har vi selv brukt på å ikke få til lik lønn for likt arbeid i Norge? Noen ting tar litt tid.

Jeg tenker på min egen mor som ville rømme fra sin voldelige mann. Redde seg selv og sine syv barn. Hvorfor gjorde hun ikke det? Hun ble hos ham fordi ingen støttet henne, ingen la tilrette for at hun kunne finne friheten, tryggheten, sin egen identitet som enslig mor. Så hun ble et helt liv i sine mørke rom av slit, strev og håpløshet.

Kanskje den kvinnen du ser  med niqab på gaten er ute for første gang?

Kanskje bare det å gå på gaten i et fremmed land er en styrkeprøve i seg selv? Det er så lett for oss som står på skuldrene til tusenvis av feminister å si: «Vi kan ikke la undertrykte kvinner gå rundt i heldekkende klesplagg i Norge, det er et tilbakesteg for kvinnefrigjøringen.»

For har du egne penger, eget hus, en karriere, er du skipper i eget liv, har du ikke det er du ingen bak sløret. Om det rives vekk? Fri?

by Legg igjen en kommentar

Tid for sannhet og forsoning?

Et enstemming Sameting ønsker at den norske stat skal opprette en sannhets og forsoningskommisjon for å kartlegge overgrep mot det samiske folket.

For ikke så lenge siden gikk tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga ut i Nordlys og mente at vi ikke trenger en slik kommisjon, det vi behøver nå er å legge ting bak oss, se fremover og bruke krefter på å fronte samisk språk og kultur. Dette må Magga selvfølgelig få lov til å mene, vi lever i et fritt demokrati, og jeg skjønner langt på vei hva han mener selv om jeg ikke er enig i hele tankerekken hans.

Hva er sannhet?

Alle mennesker har sin versjon av sannheten. Min sannhet ser annerledes ut en din, og min historie oppleves av meg, og min kjødelige bror kan ha en helt annen opplevelse av sin barndom, ungdom og voksenliv. Jeg føler meg som same, mens jeg har søsken som ikke gjør det. Slik virker fornorskningen ulikt på oss som individer.

Min sannhet er, og noen i min familie betviler den, at jeg kommer fra en sjøsamisk slekt i Malangen som måtte kvitte seg med sin samiske identitet for å kunne eie jord. Og først ved tretti års alder ble jeg klar over mitt samiske blod.

Jeg er svært glad for det. Og jeg kan ikke si at jeg har følt smerte over å ha blitt gjort norsk, det skjedde før min fødsel, men jeg vet at min far skammet seg over å være «fjellfinn» og «samepakk» da han vokste opp. Jeg tror også mye av hans problemer med å aldri føle seg god nok kan ha sine røtter i hvordan han ble behandlet av samfunnet da han var barn og ungdom. Han ville aldri snakke om det.

Alle samer har sin sannhet. Noen har sine røtter ved kysten, andre i indre strøk, og hva som er smerte og overgrep er så forskjellig, men relevant og sant for de som har opplevd den.

Jeg tror det et nytteløst med debatter der det handler om at «jeg har hatt det verre enn deg!» Men det som er hevet over enhver tvil er at det samiske folk, i alle sine varianter, har vært utsatt for store overgrep fra den norske stat, og derfor mener jeg at en sannhetskommisjon er svært viktig å få på plass.

Hva betyr forsoning?

Forsoning er en toveis ting. Det handler om at begge parter må strekke seg og tilgi. For om vi kjenner skikkelig godt etter har vi samer også syndet når det kommer til å bygge fiendebilder mot nordmenn, som de selvfølgelig har gjort i mot oss. Vi må begge forsones, tilgi, rette ryggen og gå videre, der er jeg enig med Magga.

Jeg skal tilgi alle som mobbet meg da jeg var liten og gikk på skolen, alle de som kalte med for «stygg kineser» i skolegården, jeg skal tilgi de i teatermiljøet som mente jeg ikke hadde en fremtid som skuespiller fordi jeg så ut som «en smasha same i trynet».  Jeg skal tilgi og forsones med den norske stat som ødela min far, som tok fra ham identitet, som fikk ham til å leve et liv i skam. Jeg skal tilgi de som spyttet på meg på gata i Tromsø fordi jeg gikk i kofte.

Men for at dette skal skje må alle våre ulike historier løftes fram i lyset, blir en del av den store fortellingen om Norge.

For vi samer vil også ha ei «kongebjørk» å være stolte av, vi trenger noen historiske og felles markører.

Tenk om år 2018 eller 2019 blir det året der den norske stat for alvor erkjente oss som Nordens urfolk, og fulgte opp med en grundig dokumentasjon om at det er blitt gjort oss stor urett? Da kunne vi kanskje leve videre og slippe å høre at «disse samene bare krever å krever!»

Til alle dere som leser dette. Jeg rekker ut en hånd. Tar du i mot?

by Legg igjen en kommentar

Særfordeler til flyktninger?

 

Det er snart valgkamp. FrP ruster seg til denne kampen som alle andre politiske partier. Denne gangen har partiet sunket ned til det absolutte lavmål med plakaten «Flyktninger skal ikke har særfordeler i Norge. Er du enig? Lik og del.»

Man kan si mye om denne setningen. Her er hva jeg tenker.

Hvilke særfordeler er det mennesker som flykter fra krig oppnår i Norge? Ingen.

Er det en særfordel å sitte fengslet i noen uker på Trandum fordi den norske staten er redd for at du skal stikke av sammen med de små barna dine?

Er det en særfordel å være seksten år og vite at når du fyller atten vil du bli sendt tilbake til Kabul, en by du aldri har vært i?

Er det en særfordel å måtte bruke de skarve kronene du får mens du venter på svar fra UNE til å kjøpe sovemedisiner for å kunne komme deg gjennom natten der grusomme bilder av barnet ditt som druknet ute på havet flimrer på netthinnen?

Er det en særfordel å bli tvunget til å kle seg naken foran fremmede menn og egne barn, bli bedt om å stille deg skrevende over et speil og åpne kjønnsleppene for å vise at du ikke har gjemt noe oppe i vaginaen eller anus?

Er det en særfordel å bli kalt «lykkejeger» av en minister som egentlig er satt til å sørge for at du får en streng, men rettferdig og medmenneskelig behandling her i det landet du har valgt å søke opphold i?

Og er den en særfordel å bli brukt som valgflesk av et politisk parti som har mistet gangsynet og mener at det er din skyld at terroren stadig kommer nærmere oss?

«Flyktninger skal ikke ha særfordeler i Norge. Er du enig?»

Med denne plakaten har FrP endelig kommet ut av skapet som rasister, som et parti med et pil råttent menneskesyn.

For i denne plakaten ligger det en undertekst om at de som flykter fra krig ikke er reelle flyktninger, men mennesker som ønsker seg et bedre liv økonomisk, som bare vil komme hit og ta for seg av vår velferd.

Mennesker som flykter fra krig tenker ikke slik, de flykter for å redde sine barns og sitt eget liv. 30% av det norske folk støtter den sittende regjering. Det er 70% som ikke gjør det.

Jeg håper vi kan komme oss gjennom dette valget og ut på den andre siden med verdigheten i behold. Men jeg tviler.

Her i egen by legges det ene asylmottaket etter det andre ned.

Flyktningestrømmen har stoppet opp sies det. Virkelig? Det er fremdeles mer en 50 millioner mennesker på flukt i verden, men Norge har bestemt seg for å lukke ører og øyne for dette faktum.

Og et parti som for øyeblikket sitter i regjering går til valg på å mistenkeliggjøre mennesker som er offer for krig.

Vi er oss selv nok og bryr oss mer om krangelen i «Kjendis-Farmen» og den dyre jakken til Fru trump enn om det som skjer med mennesker i nød.

Beklager denne voksenopplæringen, men når voksne mennesker tror at det finnes en plan for å islamisere Norge, og at etniske nordmenn snart vil være en minoritet er det tydeligvis nødvendig. I disse dager kan man påstå at jorden er flat selv om det er fakta som sier at den er rund. Min sannhet er nemlig ikke basert på fakta, men sunn fornuft, sier folk.

Flyktninger skal ikke ha særfordeler i Norge. Er du enig? Lik og del.

by Legg igjen en kommentar