Pene fruer med slør foran øynene.

I de siste ukene har jeg sett en del privilegerte hvite kvinner som nekter å kalle seg feminister lage storm i en tekopp på grunn av at cirka femti kvinner i Norge bærer heldekkende niqab. Man hyler om forbud før dette «problemet» vil spre om seg, så det gjelder å være føre var.

Man vil med andre ord bruke tvang mot kvinner man mener er utsatt for tvang, for «alle vet jo» at det står en kontrollerende mann bak en hver kvinne med heldekkende plagg, og det er noe alle reflekterte mennesker vet.

Samtidig som dette lille «hverdagsdramaet» pågår i kronikker og kommentarfelt der de som skriver som regel aldri har støtt på en kvinne med niqab raser en annen debatt som handler om middelaldrende hvite menn som sender slibrige sms til kvinnelige studenter og bruker sin guddommelige manndom og ytringsfriheten til å skremme kvinner vekk fra den offentlige samtalen.

Det virker som om pene fruer med tekstil-angst og vikarierende motiver ikke har fått med seg at det finnes høyt utdannede menn i eget land som også driver med sosial kontroll av kvinner? Jeg våger å påstå at sist nevnte problem er større og farligere enn at noen ytterst få kvinner dekker seg til i det offentlige rom.

Hva er frihet? Og hvor frie er vi?

Er en kvinne fri bare hun viser ansikt? Og blir hun friere om hun blir utsatt for tvang i et land hun har rømt til på grunn av at hun ikke hadde frihet idet landet hun kommer fra? Jeg tror det er så enkelt at frihet sitter inne i hodet, ikke på.

Jeg tror også at ingen er frie.

Selv ikke en pen privilegert hvit frue er fri.

Vi er alle offer for press om hvordan vil skal være. En pen hvit frue er ikke like mye verdt når årene tærer på skroget og ansiktet ikke er lenger det det var, så pene fruer kjemper en kamp for aksept på arbeidsmarkedet der det ofte er hylsteret som teller og ikke hjernen. Selv unge kvinnelige toppolitikere må tåle å lese som seg selv på Twitter at «Hun er en veldig flink jente!»

Som middelaldrende mann føler jeg meg svært ufri. Jeg nærmer meg ikke speilet like uanstrengt og likegyldig som før. Presset om å være trent, slank, i form er like hardt som for kvinner.  Selv i mitt yrke som skuespiller der vi skal vise levd liv på scenen lønner deg seg å ikke forfalle.

Vi vet alle at det ligger trygghet i det å passe inn i sin klikk. Venninnegjenger har sin harde justis og koder, som guttegjenger har det. Vi tilpasser egen identitet etter hvem vi trives med, vår lille flokk har noen usagte grenser og regler, og den rammen lønner det seg ikke å sprenge, da risikerer vi utenforskap.

Jeg tror noen klamrer seg til heldekkende plagg fordi de gir trygghet. Og jeg synes det er respektløst å ikke prøve å forstå det.

Nå vet jeg hva du tenker, at vi på venstresiden skal forstå oss ihjel på alt mulig hele tiden. Nei, vi skal og bør ikke forstå alt, og noe dypt i meg stritter når jeg tenker at noen tvinges til noe mot sin vilje, det være seg et lite barn som tvinges til å gå med hijab eller en liten jente som stikker fingeren i halsen og brekker seg over toalettet for å spy opp maten fordi noen har sagt at hun er tykk.

Det er så lett å peke på noe og stille en enkel diagnose. Ja, sosial kontroll over kvinner, barn og menn er alvorlig, og det skal tas alvorlig.

Men vi må ikke sette i gang forbud mot noe bare fordi vi tror eller antar ting uten å ha gått i dialog med dem det gjelder. Pene hvite fruer som nekter å kalle seg feminister, men som er ute i et «kvinnefrigjørende» prosjekt i de siste ukene har skuffet meg veldig.

Noen har slør på hodet og andre har det foran øynene.

 

Advertisements

Sykt rart.

Når du har levd en stund oppstår evnen til å se at verden har forandret seg. Borte er de søte gamle damene i kåpe på Frogner-trikken, og gamle menn begynner å ligne mer og mer på en selv. Når du har levd en stund har du alle aldre i deg, du er liten gutt, du er ungdom, voksen og aldrende.

Nei, jeg er ikke et menneske som syntes at alt var bedre før, og at forandring er djevelens verk. Jeg liker at ting forsvinner og at nye ting tar over.

For oss homofile her i vesten har verden forandret seg kraftig.

Jeg husker en tid da vi snek oss som grå skygger der vi løp i sikkerhet inn på Metropol i Akersgata for å treffe likesinnede, eller til Reidar’s Selskapslokaler nede ved festningen for å danse og drikke.

Det var den gangen selv den norske grunnloven syntes det var «sykt rart» at to menn kunne elske hverandre og store gjenger sto og ventet på oss oppe på Egertorget for å banke oss der vi pilte som livredde rotter ned i T-banen eller inn i en drosje.

Det var den gangen det var forbudt for to menn å ha sex, vel, vi snakker 70-tallet og ikke tidlig bronsealder.

Her forleden sa en homofil deltager i «Skal vi danse?» at det ville vært «sykt rart» om to menn skulle danset pardans i denne realityserien.

Spania og Danmark har åpnet opp for det, fordi der har det tikket inn at et par er et par i en moderne verden.

Det var mange i LGBTQ-miljøet som ble litt triste og sinte da vi leste denne uttalelsen, selv om de aller fleste av oss ikke tror at deltageren som selv er homofil synes det er «sykt rart» at to menn danser sammen.

Men da vi kritiserte ham offentlig oppsto noe «sykt rart». Mange heterofile og homofile fans mente at vi som kritiserte var smålige og ikke forsto at man ikke mobber homofile i et moderne og likestilt demokrati. Knegg. Altså, det siste jeg ville komme på å gjøre er å mobbe noen for deres seksuelle legning.

Det som er problemet er at de homofile som media, da særlig realityserier plukker ut og som blir «kjæledegger» for publikum er slike homser som svarer til forventningene og stereotypiene for hvordan man mener homoer er. Og så sitter altså denne gjengen der med løse håndledd, litt i overkant sminket og alle «bare elsker dem!» fordi de er så søte og gode og hjerte, hjerte, hjerte, suss. Men det er faktisk ikke slik at det eneste vi homoer gjør er å stelle håret til venninnene våre 🙂

Nå tror dere sikkert at jeg mener at homser ikke skal få lov til å være super-skruller. Det mener jeg overhodet ikke.

Da vi som gikk inn i homokampen for noen tiår siden, kjempet vi for menneskers rett til å elske den de vil og for retten til å være den de vil. Vi gikk og går i tog for mangfold og for at vi skal få være like mangfoldige som alle andre, uten at seksuell legning skal være den eneste markøren som definerer oss. Og det har vi faktisk fått til selv om samfunnet rundt ikke helt ser hele viften av folk som definerer seg med LGBTQ-identitet.

Men selvfølgelig er det stylister og bloggere som skriver om frokost av piskete eggehviter og make-up og what to wear, skuespillere, stand up-komikere og frisører som synes best i landskapet.

Også noen åpne Stortings-politikere selvsagt, men potetbønder, kontorrotter, fiskere, sosionomer, sykepleiere, leger, tannleger, psykologer, barnehage-arbeidere, drosjesjåfører, advokater, eiendomsmeglere, byråkrater, bibliotekarer, ja, de som ikke står i spotlighten er ikke like gøye i realityserier, i den kulørte ukepresse og debatter selv om jeg synes det hadde vært «sykt fint» om noen av disse også kunne løftes ut av «skyggene», noe de selvfølgelig også gjør i mange tilfeller.

Men det som gjør meg trist og rasende er når enkelte homofile mener at PRIDE og alle de som går i tog med bar rumpe og fjør og paljetter «ødelegger» for andre «vanlige» som ikke vil komme ut av skapet fordi folk tror at alle homofile er slik. Alvorlig talt, bare bli i der inne i skapet om du ikke tåler det!

Og til folk som stemmer på partier som motarbeider homofiles rettigheter bare fordi de selv er innvandrerfiendtlige og hater muslimer, vel, dere var en pariakaste selv en gang, og jeg skjemmes over dere! Men for all del, man er nødvendigvis ikke smart, solidarisk eller inkluderende selv om man er homo!

Det er også en ting man skjønner når man har levd en stund og sett verden forandre seg, man vet at den når som helst kan reverseres. Og for ikke å snakke om at man må krangle med 19-åringer som ikke aner noe om snøen som falt i fjor. Som ikke har opplevd å miste familie, venner og jobb for å kunne bli den de ville, elske den de elsket.

Dere er så jævla heldige, og det synes jeg dere skal være litt takknemlig for! Bang!

Din frihet, min ytring.

Jeg vet ikke om det skyldes lesevansker, latskap eller vrangvilje, men jeg utsettes stadig for raseri og til tider trakassering fra folk som mener jeg driver med «skittkasting» og ufin  mobbing av mennesker som mener noe annet enn meg.

Setninger som «Om du ikke har noe hyggelig å si, så klapp igjen!» møter meg stadig i eget kommentarfelt. Og for mange er konklusjonen at venstresiden brukte mer tid på å kaste dritt mot høyresiden enn å snakke om egen politikk under valgkampen. Jeg kunne ikke være mer uenig.

Venstresiden gjorde nesten ikke annet enn å snakke om egen politikk, og flertallet ville faktisk ha den. Venstresiden kom styrket ut av valget 2017 selv om AP er noe svekket. Og skal vi snakke om «skittkasting» er vel vendettaen mot Jonas Gahr Støre noe vi ikke har sett maken til i Norge? Den overgår selv hetsen mot Sylvi Listhaug der jeg faktisk mener at mange fra venstresiden også har tråkket kraftig over.

Det er også veldig lett å gjøre narr av politikk som maner til mindre forbruk, skru igjen oljekraner, mer skatt og mindre forskjeller i samfunnet. En politikk som snakker i mer store og rosemalte vendinger er letter å selge, og skaper mindre storm.

Nå er selvfølgelig super-populister også lette å ta fordi de ytrer seg på kanten av hva som kan være anstendig i manges øyne, og derfor er det fristende å blande person og sak, noe folk også gjorde med Støre. Men når man kaller en minister nazist eller heks, sier at hun ikke burde være mor, eller mener at en mann ikke kan være sosialist bare fordi han har penger i banken, at han er korrupt og en iskald manipulerende drittsekk eller tåkefyrste har man passert grensen for saklighet i en meningsutveksling.

Vi som mener mye i offentligheten menes mye om.

Vi utsettes stadig for hersketeknikker fra folk som ønsker at vi skal være stille. Det mest vanlige er «Logg av Facebook nå da, solen skinner der ute..» noe som er litt på høyde med «Om du ikke liker det du ser på tv, så finnes det en av-knapp!», høyst irriterende.

Mer alvorlig blir det når folk du «kjenner» skriver «..slutt med den skittkastingen av folk som mener noe annet enn deg, snakk om egen poltikk for faen, det er din egen skyld at jeg ikke stemmer på sånne som deg!» eller «Du fikk motstand nå, tålte du det ikke?» og «Her i landet er det ytringsfrihet, og derfor sier jeg hva jeg vil om sånne som deg!»

Ytringsfrihet er et ansvar og en toveis ordning.

Mange forstår ikke at når de tror de blir hetset eller trakassert så blir de bare motsagt. Med kors på halsen, jeg har bare kalt folk for rasister et par ganger, og da har det vært nødvendig.

Men jeg kunne aldri komme på å kalle folk ting bare fordi de er uenig med meg politisk. Men om jeg tramper over og blir usaklig må jeg finne meg i å bli satt på plass. Og ja, det har hendt mer enn en gang at denne skribenten har måttet legge seg flat, ikke på grunn av hets, men av feilinformasjon, mangel på kunnskap eller usaklighet i en opphetet diskusjon.

Jeg er nesten 100% uenig med Frp og sier det ofte, men jeg trenger verken kjønnsord eller kallenavn for å få sagt det jeg mener.

Men det forhindrer ikke at jeg av og til våkner til hyggelige meldinger som «Brenn i helvete, jævla SV-fitte!» og andre små delikatesser av noen kommentarer.

Språket er et mektig våpen.

Og vekten av ord er noe vil alle skal tenke på før vi kaster oss over tastaturet. Og så bør vi kanskje bli litt mer generøse over partigrensene. Selv om du er på høyresiden og sier et par pene ord om Per Fugelli når han dør er det ingen som tror du er sosialist, og det skader virkelig ikke å si noe pent om Erna Solberg når hun gjør noe bra selv om du er i SV.

Vi kan løfte oss opp sammen, da går alt så mye lettere.

Prøv med et smil, se hva som skjer.

 

 

Når solidariteten bærer Prada.

Som den gode landsens gutt og sosialist jeg er sitter jeg på Kaffistova og spiser kjøttkaker med brun saus og ertestuing. Buksen min er dog fra Prada og støvlene fra Westwood. Jeg er det som journalist Britt Sørensen (BT) kaller «jålefjolle».

Her i en verden der kartet ikke lenger stemmer med landskapet og ingen ligner seg selv er det lett å skue hundene på hårene som hunden røytet i fjor. Og mens norske verdier glir ned i svelget og magen murrer fornøyd med i møte med nypoteter og tyttebær sitter jeg her og tenker litt på valget vi så vidt har gjennomlevd. For hva skjedde?

På et bord rett ved sitter en eldre dame og en enda eldre mann. De snakker om Jonas Gahr Støre. «Han er ikke rett mann,» sier damen. «Han var jo høyremann, men han meldte seg vel inn i Arbeiderpartiet for å komme seg lettere opp og fram?»

Den enda eldre mannen sitter med gaffelen hevet og en bit potet faller ned i sausen. «Hm» kvekker han «liker ikke den fyren, han virker falsk. Og pen i dressen er han…» «Ja» svarer damen «det er ikke slik sosialister kler seg!»

Den gamle damen ser ut som «gamle penger», rutete tweed-skjørt og en kardigan i tynn ull, i ørene små hvite perler. En typisk konservativ høyrekvinne tenker jeg helt til hun begynner en lovsang om Sylvi Listhaug som er det eneste kapable kvinnen til å redde det ganske land fra fortapelse.

Den enda eldre mannen er ikke helt enig, han liker Vedum, men plages av dressen hans som er litt for fin blitt. Kanskje han ønsker seg en Vedum i grønn kjeldress fra Felleskjøpet  og litt kumøkk på kneet?

Og så følger en lang passiar om ulike tekstiler og hva som passer seg, En politiker må kle seg slik at hun passer til budskapet må vite.

Jeg tenker at, ja, de ulike partiene har hatt kleskoder, alt fra busserull og vams til Kaci’s tekkelige spenne og Gro’s grusomme drakter som ingen vil arve.

Men nå har noe endret seg selv om Frp-damer som regel går i trange korte kjoler og litt for store øredobber sett fra er minimalistisk kulturelite-ståsted, og noen SV’ere fremdeles elsker gode og trygge sandaler og kjoler i tovet ull med et rødt hjerte på brystet.

Jeg kjenner at nå må jeg passe meg fordi jeg har fått litt tyn for å gjøre et poeng ut av kvinners klesdrakt, men siden dette er en mote- reportasje våger jeg med utpå.

Men altså, dressen til Jonas. Den dyre dressen, de håndsydde skoene, de pene manerene og hvordan han elegant fører seg i alle sammenhenger og til og med sier «unnskyld» til en journalist som nesten tråkker ham ned på vei ut av Folkets Hus etter valgnederlaget.

Kan en slik mann virkelig ikke være en troverdig sosialist?

Kan ikke jeg være en SV’er fordi jeg elsker kongehuset og går i dyre sko? For vi snakker vel politikk og ideologi og ikke Paris Fashion Week?

Men Jonas har fått mye tyn for det meste, som Sylvi, Siv og Erna også har fått. Men såvidt jeg vet har ingen sagt eller skrevet at noen av de sist nevnte ikke ser ut som det partiet de driver valgkamp for.

Men det virker som om når sosialisme og solidaritet bærer Prada har vi et problem, men mens det motsatte gjør det er det greit. Eller som forventet?

«Ja, så er det pengene hans da..» sier den eldre damen «man er ikke så rik og er sosialist, det sier seg selv..!»

Ja, tenker jeg, det skulle tatt seg ut om vi hadde sluppet inn folk med penger i SV. Eller om en haug med enslige mødre i Groruddalen, vel, jeg lar den ligge..