Når en liten mus skal ut å gå.

Torbjørn Egner skriver om alle farene som lurer når en liten mus skal ut å gå.

Hun må se seg for og passe på, for det er mange her som ønsker at, få en bitteliten musestek til  middagsmat. Det er i den skumle skogen som i politikken, det er ikke så lite farefullt å være liten. Men når du er så liten at ingen regner deg som en potensiell fare har du også store sjangser for å overleve.

Selvfølgelig kan det oppfattes som litt komisk når den lille musa stiller seg opp i lyset og brøler, for det er lett å glemme egen størrelse. Så man ler, ser litt skjevt på hverandre, ja, skogens konger og andre smartinger knegger under stolte gevir og fortsetter med sitt i skogspolitikkens til tider dårlig spilte teater. Men vi vet alle at en liten mus har vokst seg stor og mektig før, og at en liten mus kan velte et stort lass det vet vi også, det har til og med hendt at en liten mus har kommet på vippen, og da har ting skjedd. Ingen lever uten en viss risiko i den store skumle skogen.

Ok, vi forlater skogen og går ut i menneskeverdenen, eller, vi har vel vært der hele tiden.

Her om dagen gikk SV ut og forkynte at de ikke lenger ville være en del av det rødgrønne alternativet. «Ja, hvem bryr seg?» spurte det politiske kommentariatet. «Å, Gud, nå ble vi skikkelig redde», skrev gutta som har gått på livets knallharde skole og derfor vet hvor skapet skal stå i norsk politikk og i livet ellers.  De mer reflekterte skribentene undret på om det var «taktisk lurt» av SV å gjøre dette. Og de som tenkte enda et hakk lenger syntes det var flott at SV ikke tenkte taktisk men våget å vise ryggrad og stå for sitt standpunkt om ikke å være en del av asylforliket og den lite humane politikken det fører med seg.

Den store tilstrømningen av asylsøkere har vært og er en stor belastning for de fleste politiske partiers ryggrad. Lover endres, hastevedtak og andre justeringer gjøres uten at de alltid er konsekvensutredet mens innvandringsminsteren tramper trassig i gulvet og messer brokker av et lite nyansert manuskript om og om igjen. Og i all støyen glemmer man at dette faktisk handler om mennesker og deres liv. Midtstreken i norsk politikk flyttes lenger og lenger mot høyre, fluene surrer rundt krukken av streng rettferdighet, og flosklene blir mer og mer tynnslitte for hver dag som går. Ja, det skal mot til å stå alene. Her om dagen viste SV dette motet og sa takk for seg.

Uansett hva dette ender med vil det stå i historiens bok at SV var det eneste partiet som virkelig satte foten ned når Norge gikk av skaftet og mistet hodet. Og om man blir spist med hud og hår og går med i dragsuget når stemmesedlene daler ned i urnene om knappe to år vil det føles som at man døde for en god sak, attpå til med ryggraden inntakt.

Men hvem vet, kanskje dette er starten for en ny giv for SV?

Det sies jo at det er de menneskene som er så gale at de tror de kan forandre verden som faktisk gjør det. Om du garderer deg på alle bauger og kanter kan du rett og slett miste deg selv og det du tror på, det vet selv skogens konger. De har gått på en smell før.

januar 31, 2016januar 31, 2016 by svenhenriksen 2 kommentarer

klassereisen.no

Jeg kan trekke på smilebåndet av mennesker som forteller verden at de har ingen annen utdannelse enn «livets knallharde skole». For disse er jo de dummeste av oss, de som ikke har drevet det lenger enn til å vaske, kjøre taxi, trikk eller søppelbilen. For de er jo ikke som oss andre som ikke sovnet i timen, som som tok høyskoleutdannelse, ansvar for eget liv og realiserte selve drømmen.

For det er det det handler om her på soldekket på kongeskipet Norge som seiler smilende tross synkende oljepris og kriser på alle bauger og kanter, der mektige kvinner må ansette vaskehjelp for å kunne ta seg tid til å tenke, ja, jeg leste det i vår mest progressive avis Klassekampen.

For det handler om klasse. Klasse, klasse, klasse, og forskjeller.

Hvem vil innrøme at de kommer fra et lite fjordhøl i nord der de sitter og vippper med Jimmy Choo-skoene på en hipp kafé på Tjuvholmen. At selvfølelsen er under pari og utilstrekkeligheten er til å ta og føle på må man ikke vise for noen pris. Vi vet det alle sammen, vi som kommer fra et lite småbruk oppe i dalen at vi aldri vil komme til å føle oss fine nok.

Jeg sier som Listhaug, dog i en annen sammenheng: «Den som ikke er redd juger!»

Jeg er redd. Redd for å virke dum. Ikke belest nok. Jeg er redd for å like feil bok. Si noe fordelaktig om feil forestilling. Påstå at noe innen kunsten kommer til å bli stort uten å ha avventet hva fiffen lander på er en risikosport for oss som ikke er født med sølvskje og selvfølelse som dåpsgave.

Selv sitter jeg her og tenker at jeg kommer til å bli en å regne med om jeg hyrer hjelp i huset. En vaskehjelp? Ville ikke de vise at jeg er en viktig person som har det så travelt at jeg må få andre til å gjøre slike ting jeg ikke makter selv? For jeg må jo ikke vise verden at jeg egentlig rødmer av skam bare ved tanken.

Om jeg ansetter en vaskehjelp vil jeg på en måte tråkke på egen mor og bestemor som sleit seg ut som tjenestefolk hos andre. Mormor, den eiegode, som var gartnerkone hos godseier Cappelen på Ulefoss, som sto stiv av forakt foran godseierfruen da hun kom på døren med en julekurv i desember. Som mot sin vilje tok oss ikke så godt stilte unger til julefest i ballsalen, som satt med bister mine ved et fire meter høyt juletre, stum, før vi gikk sammen til den lille «husmannsplassen» der mine besteforeldre bodde et helt liv.

Å være fra arbeiderklassen er som å bære en dress som er «litt feil» – den ligner på det alle de andre går i, men det er noe som ikke stemmer med snittet, noe med hvordan den faller langs kroppen, som om vi har kledd oss ut. Som de fleste i Norge som kommer fra små forhold man skammer seg over. Som nesten de fleste av oss.

Klassereisen er en rar og bittersøt reise. Her står vi på parketten og vegrer oss for å ta en grundig titt i speilet mens mennesker i nød beleirer oss fra alle kanter. Det er skremmende. De minner oss om noe vil ikke orker å huske. Vi bøyer hodet i skam. Og reiser videre.

Hilsen fra livets livredde skole.

januar 30, 2016januar 30, 2016 by svenhenriksen 6 kommentarer

Sånn apropos Oscar og svarte skuespillere.

 

«Er det vanskelig for deg å voldta henne?»

Den mannlige regissøren har tatt meg til side i en liten pause. Vi har akkurat prøvd på en vond scene der jeg skal rive klærne av en ung kvinne og tvinge meg til sex med henne. Det har vært en time med tøffe tak, vi er alle satt litt ut.

«Ja» sier jeg «dette var heftig….» Regissøren legger hånden på skulderen min, ser meg i øynene og smiler. «Jeg skjønner at dette må vær evanskelig for deg..» sier han med trykk på hvert ord.

Et eller annet skurrer, og så går det opp for meg hva han mener. «Du kødder?» spør jeg. «Du mener ikke at det er fordi jeg er homo at dette er tøft?» Jeg kan se at det er det han mener, og jeg kjenner raseriet skyte fart i magen.

I etterkant av at mange ble forbannet over at nok en gang var ingen svarte skuespillere nominert til Oscar gikk den britiske skuespilleren Ian McKellen ut og sa at skuespillere som har en annen legning også blir forfordelt når det kommer både til priser og roller. Og derfor kvier mange skuespillere seg for å stå fram som den de er. En del mennesker mener dette har med troverdighet å gjøre. Hvem vil tro at en skuespiller som har stått fram som homo privat kan illudere en familiefar?

Dette er jo den rene sprøyt! Vi tror jo på at folk er massemordere og voldtekstmenn uten at de nødvendigvis er det i det virkelige liv.  Så den ballen burde legges død. Men når det kommer til sex er det alldeles merkelig hvordan det private hefter i en bransje der alt er fiksjon.

Da jeg søkte teaterutdannelse for hundre år siden fikk jeg beskjed om å snakke som en mann, gå som en mann, kle meg som en mann, rett og slett bli en skikkelig mann. Jeg var for sær og annerledes for å kunne livnære meg som skuespiller mente juryen, selv om de mente at jo da, gutten har talent.

Vel, du kan si at 1970-tallet var en annen tid og at det ikke er slik nå, men det er det. Jeg hører stadig historier der unge menn får beskjed om å bli mer menn, og at jenter må lære å te seg som kvinner. Det er forstemmende å høre at slike stereotyper fremdeles lever og kan sette standard i skuespillerutdanninger der man først og fremst skal lære å spille troverdige mennesker.

Selvfølgelig får homoseksulle skuespillere jobb i Norge og i verden ellers. Det er noen få av oss som har stått åpent frem. Mange av oss får litt sånne skrudde roller, den onde og litt rare fetteren, bad guys etc, for all del, fine roller, men etter fire tiår i norsk teater vet jeg at de skikkelige «mannerollene» sitter langt inn for oss utenfor skapet.

Ok, til overskriften. Svarte skuespiller opplever det samme som folk med annen legning, man settes i en bås og har et smalere handlingsrom og muligheter på jobben. Kanskje det er på tide å riste litt opp i gamle fordommer? Vi lever i en tid der plutselig pappa står fram som homo og mamma får jentekjæreste. Selv Nora Helmer trosset samtiden og smalt døren. Har vi sluttet med det? Eller må vi på gåkurs hver gang vi skal spille en skikkelig mann? Hva er en mann? Hva er en kvinne?

Jeg sa det til en venn som er filmregissør: «Skulle ønske jeg kunne få spille en gammel snill onkel!» «Ja», sa han, «jeg har kanskje noe slikt til deg. Middelaldrende mann, tilsynelatende fin fyr, men så viser det seg at han er pedofil.»

I rest my case.

 

januar 29, 2016januar 29, 2016 by svenhenriksen 14 kommentarer

Mitt ynkelige lille magiske liv.

Foto: Sally Mann/Fotografiska Stockholm

 

Om vi går helt ned i den bittelille formatet.

Ned i mitt lille liv. Rommet jeg våkner i, sengen, øyeblikket jeg setter bena på det kalde gulvet. Se meg her jeg går ned trappen, skrur på dusjen og stiller meg under det varme vannet. Her er jeg, et menneske. Jeg har levd i seks tiår. Jeg er ikke så viktig i den store sammenhengen, en maur i lyngen.

I det store sammenhengen vil et fåtall bli lei seg om noen kom og tråkket ihjel denne ynkelige lille mauren. Noen svært få ville gråte. Jeg snakker i den store sammenhengen. Vi er så uendelig mange. Vi må regne med litt svinn. Folk dør jo hver dag. Slik er det. Man må være hard i klypa, men rettferdig.

Storpolitikken går ikke ned i det bittelille formatet.

Ser ikke mitt lille liv. Rommet jeg våkner i eksisterer ikke, ikke det kalde gulvet eller trappen jeg er redd for å falle i der jeg tumler halvvåken ned for å ta en dusj. Den store politikken bryr seg ikke om hva jeg tenker under de varme vanndråpene. Mine tårer er ikke noe som børsnoteres eller regnes som en bærekraftig verdi.

Storpolitikken evner å se forbi slike ting, men makter heller ikke å se det hele i fugleperspektiv. Storpolitikken bryr seg ikke om små maur i lyngen. Storpolitikken kan ikke det. Våger ikke det. Da ville alt gå i stykker. Og det må det ikke. Vi må være strenge, men rettferdige.

Men mitt ynkelige lille magiske liv er mitt liv. For meg selv og noen få er mitt lille ynkelige liv viktig. Noen venter på meg. Noen sitter og lytter etter lyden av mine skritt. Om det tar for lang tid før jeg kommer hjem blir noen redde og stiller seg ved vinduet og stirrer ut. Hvor er den jeg elsker? tenker de. Vi er ørsmå brikker som finner hverandre i kaoset, vi er det som heter folket, som henger sammen, men som ikke kjenner hverandre. Tiden er ikke tilstrekkelig for det.

Hver morgen våkner vi.

Setter beina på et kaldt gulv. Dusjer, spiser, drikker, sover, noen av oss er så heldige å bli elsket, elsker, går noen runder på jorden og så dør vi. Slik er det, verden er hard, og ikke alltid rettferdig. Ikke sutre for det, andre har det alltid verre.

Våre små liv er masker i en vev, som et garn på havets bunn.

Det spiller ingen rolle hvor vi er eller hvem vi er. Om vi står i en varm dusj, faller i en trapp eller går langs veien mot noe vi ikke vet. Men vi bærer på den samme redselen for døden, for at våre små liv skal gå i stykker. Smykket vi arvet fra en fjern formor bæres i hånden, holdes mot hjertet. Vi er mennesker, familie, fjerne og nære. Men vi må være realistiske, strenge. Ja, du skjønner.

Vi er folk. Vi er ikke dyr.

Ja, mennesker, de eneste levende skapningene som må leve med bevisstheten om sin egen død. Når som helst kan vi rekke ut en hånd eller la vær. Vi kan bygge et stengsel eller rive det ned. Valget er vårt. Det er oss. Nå. Vi, små maur i lyngen. 7 millarder. Her jeg sitter er dagen blitt 1 time og 45 minutter lenger siden jul. Og under snøen står tulipaner og annet og venter på sin vei mot dette lyset. Også en ikke børsnotert verdi. Vil aldri bli det.

 

 

 

januar 28, 2016januar 28, 2016 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Hold kjeft jævla SV-fitte!

Norge er splittet.

Om du sier et positivt ord om flyktninger mener mange at du er for sharialover og åpne grenser. Og om du stiller et kritisk spørsmål rundt asylpolitikken er du rasist. Det finnes ikke et rom for diskusjon mellom disse ytterpunktene. Ferdig snakka?

Jeg viklet meg inn i en tråd på vg.no om flyktninger og 169 rabiate mennesker kastet seg over meg som et hundekobbel midt i den engelske revejakta. «Hold kjeft jævla homofile SV-fitte!» var en av toppkommentarene. For SV er en rød klut i alle kommentarfelt, og vi som er medlem der er landsforrædere og det som verre er. Og «snart skal vi utraderes og jevnes fra jordens overflate fordi Frp fosser fram…» og jeg er en «jævla mannsjåvenist» som våger å skrive at Sylvi Listhaug har et tindrende vakkert smil. Ja ja, stikker du hodet fram osv.

I disse dager er det umulig å diskutere asylsøkere uten at mange går i svart. Det tar en eller to kommentarer før folk begynner å kaste dritt og karakteristikker på hverandre. Jeg har vært i noen harde runder på sosiale medier og har nå bestemt meg for å ikke la meg lure utpå mer, det fører ingensteds hen.

 

Vel, det er ikke kommentarfeltene eller sosiale medier som skal ta avgjørelser i disse sakene. Men det som er skremmende er at sittende regjering og de som leder arbeidet med mennesker på flukt mener at presse, advoktarer og frivillige «hauser» opp noe som slett ikke er noe å hause opp. Der er jeg sterkt uenig. Det er ganske alvorlig når FN’s utsendte kommer og ser oss nøye etter i sømmene og ikke liker det hun ser. Det er også all grunn til å reagere når mange advokater mener vi bryter folkeretten.

Og det som er enda mer absurd er at de samme kommentarfeltene som for ikke så lenge siden skrek seg hese om ytringsfrihet nå mener at vi som er kritiske til sittene regjering skal holde kjeft.

Og høyresiden som for noen uker siden som skrek opp om hvor kvinner og menn fra venstresiden var i forbindelse med det som skjedde i Köln ved nyttår sitter nå stille som mus når Norge anklages for å bryte menneskerettighetene. Man kan ikke hyle opp bare når det gagner en selv, og Norge kan heller ikke være opptatt av at andre ikke skal bryte menneskerettighetene og samtidig ha en utenriksminister som ber folket roe seg for ikke å ødelegge vårt allerede anstrengte forhold til Russland. Det er hult, og det er hyklersk.

Nå er det et lite håp om at de 4800 som kom over Storskog får sine saker behandlet på en skikkelig måte, og at de som har krav på beskyttelse får bli her.

Men folkens, det hadde ikke skjedd om alle vi ikke hadde rukket opp hånden og vært Charlie. Beklager at vi er så frekke at vi forpurrer regelbrudd i det perfekte Norge som er så flinke til å rette en moralsk pekefinger til alle andre. Vi kan jo for pokker ikke være verre enn de landene alle disse flyktningene flykter fra?

 

 

 

januar 27, 2016januar 27, 2016 by svenhenriksen 8 kommentarer

BØTTEBALLETTEN.

Foto: Maiken Johansen.

Jeg sitter her og skriver, sola dundrer inn vinduet som et trompetstøt. Jeg ser energiske hybelkaniner danse i det sterke lyset og støvet som ligger på bokhyllene. Når vasket og tørket jeg/vi støv sist? Var det før eller etter jul? Husker ikke.

Her i huset lever to voksne og i overkant travle menn. Vi har snart levd sammen i to tiår. Og like lenge har debatten og vaskehjelp eller ikke vaskehjelp pågått. For det blir jo ikke vasket hver fredag som gode husfedre/mødre skal for å beholde en slags verdighet i et sosialdemokrati der vi har tradisjon for å gjøre denne  jobben selv. Vel, her i dette norske hus er vi noen late sjusker.

Hver fredag ettermiddag, om vi en sjelden gang har fri (jobber du med teater har du ikke fri i helgen) synker vi ned i hver vår sofa og blir sittene som to deigklumper foran tv’n og ser ukritisk på alt fra «Norge rundt» til «Skavlan», og vaskefilla er et ikketema. Lørdag står vi opp og spiser frokost sånn i 12-tiden, og så skal det gås tur.

Vel hjemme, mens maten koker på ovnen, kan det hende at en av oss sveiver over gulvene med støvesugeren og skvetter distre litt vann på en mopp og tar det grøvste av ting som en gang for lenge siden hadde en mor og har gjemt seg i kriker og kroker. Men noen storrengjøring er det slett ikke snakk om  mer enn to ganger i året. Ja, det er en skam, men vi orker rett og slett ikke.

Her om dagen var det et oppslag om tre kvinnelige toppledere som i følge Klassekampen hadde fått seg vaskehjelp fordi de behøvde litt tid til å tenke. Og man kan jo ikke vaske og tenke samtidig, det vet vi? Det lå også en undertone i denne saken om at kvinner (og noen menn) som ikke har drevet det lenger enn til å svinge en vaskefille ikke tenker eller evner å tenke. Vel.

Så i går tok jeg fatt på et lite eksperiment. Jeg vasket kjøkkengulvet for å se om det er mulig å vaske og tenke samtidig. Jeg har faktisk aldri tenkt på det. Sjokkerende nyhet, det er mulig. Det gikk så fint at jeg begynte å rydde i noen skuffer. Og så kom jeg på at jeg kunne pugge tekst mens jeg rydder og vasker. Vel i løpet av tre skuffer hadde jeg lært meg tre sangtekster. Jeg tapet teksten opp på skapdøren over, og tra la la.

Jeg skal ikke blande meg opp i bøtteballettdebatten, men jeg synes det bør være en ærlig sak å hyre noen til å vaske for seg om man har råd til det. Du er ikke en dårlig kvinne, mor, ektemann eller homo for den saks skyld om du ikke klarer av alt der hjemme når du ellers løper som et piska skinn på jobben. Så nå skal jeg lete etter en vaskehjelp, en tenkende mann eller kvinne som kunne tenke seg å tjene noen ekstra kroner for å gjøre livet litt lettere for oss hardt prøvede som bor her.

Jeg kjenner forresten en dama fra Latin-Amerika som er vaskehjelp. Der hun kommer fra var hun advokat, og i USA jobbet hun i FN. Nå vasker hun mens hun lærer seg norsk. Jeg tror hun er i stand til å tenke mens hun gjør det, for når hun åpner munnen så sier hun veldig kloke og reflekterte ting.

Nå gjenstår det bare å overtale min kjære. Han er litt streng når det kommer til dette med å ha vaskehjelp. Mener at dette bør vi da kunne greie selv. Not. Oj, det der var den største hybelkaninen jeg har sett! Må være en belgisk kjempe.

januar 26, 2016januar 26, 2016 by svenhenriksen 5 kommentarer

Ikke vær så jævla følsomme da!

Godhet er blitt en svakhet. Gullstol og hard klype er dagens evangelium.

Sylvi Listhaug sitter blendende vakker med et tindrende smil om munnen mens gullkorset rundt den slanke halsen blinker i lyset fra tv-lampene. Hun er det nye Messias som skal frelse fedrelandet, selv trollene på nettet brummer fornøyd ved synet av denne unge kvinnen som er himmelsendt for å komme oss hardt prøvede nordmenn til unnsetning i disse krigslignenede tider for lille Norge.

Og mangemillionær Hegnar hveser fra sitt store imperium «Skal man kunne gråte seg til asyl også nå?» mens grenseloser anno 2016, aka mennesker som bryter norsk lov ved å hjelpe mennesker i sikkerhet i kirkeasyl blir tatt fra sertifikatet, kastet nakne på glattcelle mens anklagen lyder: Medmenneskelighet.

Hva faen skjer? bulder Torbjørn Berntzen, eks AP-politiker også kjent som «Leppa fra Grorud.» mens Listhaug løper fra mikrofon til mikrofon der unge mannlige journalister ofte står fjetret av skjønnheten fra Vestlandet, så fjetret at alt blod forlater hjernen og de glemmer hva de egentlig skulle spørre henne om. For hun er jo så «jævla vakker» som en av dem skrev på Twitter.

Ja, i disse dager holdes mikrofonene opp for de som har de mest spektakulære postulater å komme med, mens de som kanskje hadde hatt noe klokt å melde ikke kommer til orde. Dessuten er jo norske medier mer opptatt av å intervjue en av Norges mektigste duck face-bloggere enn av mennesker i nød. Og i stortingskulissene sitter Skei Grande og Hareide og kludrer på et nok et tafatt brev som ingen gidder å lese.

Det var jo ikke slik det skulle bli? sier de som nå er engstelige. Vi kan jo ikke sende små barn og mødre ut i sprengkulda? Og er Russland egentlig et sikkert land? Vel, det skulle man ha tenkt på i november. Listhaug skal ha rett i en ting, og det er at det er kaldt i nord om vinteren. Og når man har skrevet på en avtale, så har man skrevet på en avtale, så ikke sitt der å vær så jævla følsomme! bjeffer kommentarfeltet der det er fest og fyrverkeri og gode dager for fedrelandsvennene.

At mange av dem som ynder å skrive der er trygdeflyktninger og knatter sine meninger på nettet fra en solstol i Thailand må man ikke nevne, for da gripes det til offerrollen og det som ynkeligere er. Norge for føkkings nordmenn, heia Thailand! Vi kan jo ikke bo hjemme lenger, det er jo så mange svartinger der! Hjernen er alene, og logikken har tatt tidlig vinterferie, som for mange varer året rundt.

Men jeg tenker på dette med følsomhet.

Når ble godhet og følelser for de som er i nød en svakhet? Er man en landsforræder bare fordi man maner til litt humanitet? Norge har fått besøk av litt i overkant av 30 000 flyktninger i 2015. Er det en krise? Jeg synes ikke det. Bør vi ikke heller lete etter løsninger enn å bare se det verste i alt.

Nei, jeg mener ikke at hele verden skal komme hit. Det er ikke plass til det, det har vi ikke råd til, og det er heller ikke slik at hele verden vil komme hit, og store deler av verden vet ikke hvor lille Norge er. Og når Sylvi Listhaug sier at det er «milliarder av mennesker som ønsker seg hit for å få et bedre liv» er det det reneste sludder.

Det som imidlertid er krise er at 62 mennesker eier like mye som halvparten av jordas befolkning gjør. Det sier litt om hvor fucked up alt er. Og til folk skjønner at vi ikke kan dure på som vi vil uten omtanke for andre kommer jeg til å være så jævla følsom jeg bare vil på andres vegne.

Går det an å gråte seg til skattelette Trygve Hegnar?

Tror faktisk ikke det er nødvendig å felle en tåre for denslags på kongeskipet Norge. Fanden hjelper sine. Vi snakker faktisk gullstol for de mest priviligerte!

 

 

 

 

 

 

januar 23, 2016januar 23, 2016 by svenhenriksen 81 kommentarer

ORDFØRERPARANOIA.

Jeg har skrevet om den eventuelle nye storflyplassen på Hauan før, og nå gjør jeg det igjen. Da jeg kom til Mo i Rana for å begynne å arbeide ved Nordland Teater for nøyaktig ti år siden hørte jeg om disse flyplassplanene for første gang, og her står vi fremdeles, ikke helt på stedet hvil, men med stakkarslige lille Røssvoll som prøver å være en flyplass, men som egentlig bare er en delvis åpen kafeteria med landingstillatelse.

Nå har jeg flyttet til Mo for godt og arbeider over hele landet. Her er litt om mitt liv som flypendler.

Å komme seg til og fra Mo med fly kan være en styrkeprøve, det vet alle som flyr mye på Helgeland. Og dyrt er det. Når jeg flyr til New York koster billetten Mo-Oslo mer enn Oslo-New York ofte. Her er et annet eksempel.
Jeg og musikerne mine skulle spille på Varangerfestivalen i Vadsø. Fra Mo til Vadsø er det ikke så veldig langt i luftlinje om man ser Norgeslandet som helhet.
Dette ble den billigste flyruta: Mo-Bodø-Oslo-Tromsø-Kirkenes-Vadsø-Vadsø-Kirkenes-Tromsø-Oslo-Trondheim-Mosjøen-Mo. Puh.

Vi er en miljønasjon eh?

Folk flest kjøper sparepærer og sortere i grønne og brune poser, vi prøver så godt vi kan å spare miljøet, mens vi (folket) tvinges av myndighetene som pålegger oss dette, til å spy ut en haug med miljøfarlige gifter bare fordi flyrutene i Nord-Norge er så dårlig organisert at du må farte som en tulling rundt halve Norge før du kommer deg dit du skal uten å bli flådd!

Ok, nå er det noen som snakker om miljøet når det kommer til å bygge flere storflyplasser i Norge. Selvfølgelig er det ikke bra for miljøet å fly for mye, men jeg tror faktisk flyturene blir mer effektive om ting organiseres bedre i regionen, og det vil Hauan føre til.

Så får disse paranoide ordførerne sitte der og sutre for at de må sitte i bilen noen minutter ekstra for å ta seg til flyet, det gjør folk over hele verden. Og ikke visste jeg at folk nordpå fikk panikk av en times biltur?

Ta toget? Har du tatt toget fra Mo i Rana til Oslo? Jeg har. Mange ganger. Det er en sann prøvelse for rygg og kropp. Og kostholdet ombord kan med god vilje kalles for hjerteattakk.no – knalldyr og vond junkfood, men blid betjening, det skal de ha. Og nesten 17 timer tar det, godt og vel en hel dag, og det samme tilbake. Jeg vet ikke om alle har tid til det? En togtur til Oslo i helgen folkens? Ok, start torsdag og reis hjem mandag, ellers er helga borte før du kommer deg ned 🙂 At vi kommer til å få lyntog i nord, dream on!

Jeg håper på ny storflyplass på Hauan om ikke ordførerene forpurrer det med å klirre med ordførerkjedene, patetisk partiotisme og andre søkte bortforklaringer.

Dette vil bli et løft for oss alle, også for de mest negative.

Her er en liten søt historie om et politisk parti jeg elsker å hate. Dette partiets tidligere formann rev av seg håret i årevis for å hindre at den nye operaen i Bjørvika skulle bli bygget. Vel, da den sto ferdig ville det samme partiet holde valgvake der. (2009) 🙂 Når ting er bygget, og alle slår hendene sammen og sier: Nei, skulle du sett! er alt glemt.

Jeg skal like å se den ordføreren som ikke står på rullebanen og flasher ordførerkjedet når snora klippes på Hauan.
Og Rana Blad kommer til å ga av skaftet. Dette er større enn månedlandingen og Artic Race, kommer Victor Leeds Høgseth til å skrive. Og jeg kommer for en gangs skyld til å være enig med ham.

Photo: NORTH

januar 20, 2016januar 20, 2016 by svenhenriksen 4 kommentarer

FARVEL ANSTENDIGHET.

– Når krybben er tom bites hestene, er det noe som heter. Oversatt til moderne norsk betyr det at når levestandarden vår trues avsløres noen av oss som dem vi egentlig er. Små, kjipe mennesker som tenker små redde tanker. Og da holder vi hardt i det vi mener er vårt, og vil ikke dele. Som dyr som kjemper for maten.

Krybben er langt fra tom i Norge, men hestene bites.

Helt siden Erna&Co tok over makten etter de rødgrønne har de frontet nedgangstider i norsk økonomi, messet det som et mantra, og ikke minst en stor omstilling i arbeidslivet som vil føre til ledighet. Ledigheten ser vi, særlig i oljebransjen i vest. Men det er en smule patetisk når Jensen&Co kaller dette en krise og bruker denne «krisen» til å skyve flyktningene foran seg.

Denne oppkonstruerte «unntakstilstanden» har i det siste fått noen groteske utslag. Ord som «godhetstyranni» og «gullstol» er blitt brukt, og nå vil Keshvar i Frp konfiskere eventuelle penger og verdisaker som flyktninger måtte ha med seg når de kommer til landet for å søke om opphold.

I og for seg er det en anakronisme at en som selv har vært flyktning til Norge er den som kommer med et slikt forslag, men la nå det ligge.

Her mister Frp sin siste rest av anstendighet, om de i det hele tatt har eid noen. Jeg kjenner at det lugger i hele blodsystemet når jeg tenker på det.

Er ikke penger og verdier noe disse som kommer for å etablere seg her trenger aller mest? Hva med heller å gi dem norsk skattekort, la dem få åpne bankkonto sporenstreks slik at de kan kjøpe seg et sted å bo og evt starte noe bærekraftig for seg og sine? Men nei, man skal ta det de har fra dem, sette dem på et mottak, la det gå både vinter og vår mens UDI’s kvern maler i langsomme drag? Og i ventetiden skal de nedverdiges og tynes psykisk og fysisk. Jeg blir kvalm.

For det er jo ikke slik at alle de som kommer hit for å søke beskyttelse er noen fattige fillefranser. Noen av dem er kirurger, direktører, politikere, bedriftsledere osv. Og ja, noen er helt «vanlige» folk. De er flyktninger, men de er nødvendigvis ikke nede for telling økonomisk, og de kommer ikke for å snylte, de kommer for å redde livet.

Ja, du har rett, det er de sterkeste, de mest priviligerte som kommer hit. Men skal vi sende dem ut bare fordi de er de sterkeste, de rikeste, de heldigste? Verden er nå en gang skrudd slik sammen at med litt penger i lomma går ting litt lettere, det vet da vi som bor her i dette landet, gjør vi ikke?

De svakeste er igjen i nærområdene, og hva er planen der Frp? Kan dere ikke sette inn dette lovede støtet der og ikke plage folk som har noen skarve kroner med seg når de kommer hit?

Jeg har alltid tenkt at Norge, mitt lille land, alltid har vært anstendig, men nå tviler jeg.

Mødre og unger rives ut av sengene sine om natten, gis en pakke med brødskiver før de settes på en buss og transporteres ut av landet. UDI blir instruert til å sende ut brev som sier at det er lite trolig at asylantene får opphold, og dette gjøres før søknaden er behandlet.

Vi skal sende et signal, heter det. Et signal om at her er vi strenge! Og at FN sier i klartekst at det ikke er trygt å sende asylsøkere tilbake til Russland bryr ikke Listhaug seg om. Her skal det handles og strammes inn, integreringen tar vi siden. Sånn utpå våren, mumles det.

Farvel anstendighet. Ønsker Erna og Siv et skikkelig stort hull i CV’n etter valget i 2017.

Hat meg gjerne for det jeg skriver, men når dette er over vil jeg ikke orke å tenke på at jeg var en av de mange som ikke sa i fra.

Jonas, Audun, Trine, hva f… tenker dere på?

januar 17, 2016januar 17, 2016 by svenhenriksen 27 kommentarer

PARIS – noen uker etter skuddene.

En isvind blåser gjennom de parisiske gatene.

På Place de la Republique er det bare noen få hardhauser som sitter ute og drikker kaffe under varmelampene mens elven av mennesker flyter forbi. Ingen by føles så kald som Paris i januar når den rå kulden siger opp fra Seinen.

Noen uker etter skuddene ser Paris seg fremdeles litt nervøst over skulderen.

Om du kommer for tett på noen i trengselen snur de seg engstelig for å se hvem det er som dytter i dem. Men det er noe nytt i luften her i denne til tider ganske så arrogante verdensmetropolen. Jeg tror det er noe som kan minne om en vennlig ømhet.

Det er akkurat som om byen har et litt frossent smil om munnen, jo, det er et smil, et vennlig smil som ikke har vært der før. Jeg møter blikket til en eldre dame nede på metroen. Jeg smiler, hun smiler tilbake. Jeg kjenner på en slags varme i kroppen selv om jeg fryser her jeg står.

Oppe på gaten skinner solen plutselig. Noen blå primula kjemper forgjeves mot kulden der noen har plantet dem ut i en krukke ved katedralen på St. Germain. Det lukter brente kastanjer langs fortauene og de nakne trærne kaster lange skygger ved Odeon. Det er over førti år siden jeg gikk her i disse gatene for første gang i denne byen som har overlevd så mye.

Jeg krysser elva ved St. Louis og går opp i Marais.

Setter meg på Ma Bourgogne på Place Vosges. Kylling, pommes frittes, sennep og grønn salat. Her på denne plassen bodde Victor Hugo, og her foregikk det store ridderturneringer. Det sies at de pene pariserfruene holdt litterære salonger her og at Voltaire var gjest.

Kelneren kommer med kaffe. Jeg betaler, går nedover Rue Rivoli. Ved Hotel de Ville snurrer karusellen, hester med leende barn på ryggen. En mor tar bilde av det hele med mobilen.

På hver side av den store plassen står uniformerte soldater i flokk med ladde maskingevær.

Du ser dem over hele byen. Begge hendene på våpenet. De ser på oss som går forbi. Byens hjerte banker litt mer nervøst i disse dager.

Lyset fra en knall blå himmel faller trassig ned over oss.

Vi kan ikke annet enn å leve. Nå.

januar 16, 2016januar 16, 2016 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar