DE IRRITERENDE BLOGGERNE!

copy-579173_10151095756542555_1176191781_n.jpg

– Jeg leser ikke blogger, er det mange som sier. Jeg leser heller ikke blogger, men jeg er blogger. Hvorfor jeg blogger? Jeg trengte et vindu mot verden der jeg kunne titte ut og folk kunne titte inn. Som blogger er du ikke avhengig av en redaktør, ei heller vente på at en redaksjon skal godkjenne en tekst for så å trykke den eller legge den ut på nettet. Som blogger er du din egen redaktør, jeg liker det. Før i tiden brukte jeg den «tunge» veien som er som nevnt, sende en tekst inn til en avis, håpe på at den skulle bli tatt inn, og ja, mange ganger ble den det. Nå er jeg i den situasjon at både store og små aviser både trykker og nettsprer mine tekster. Det er hyggelig, men det som ikke er hyggelig er at jeg ikke får en krone for det selv om enkelte av mine artikler har gitt avisen opp til 150 000 klikk.

Tross dette har mange pressefolk en «forakt» for oss som blogger. Vi er noen ufaglærte «skribenter» som driver med en slags «Facebook-journalistikk» som ikke holder den faglige standard som kreves for å kalle seg journalist eller skribent om du vil. Ja, det er mange varianter av oss bloggere i den rosa pudderskyen, skal være enig i det, men en blogger er ikke en blogger på samme måte som en journalist ikke alltid er en journalist. Og det å være blogger betyr ikke alltid at du blogger om dagens antrekk, skjønnhet og design, mange av oss går dypere enn som så, og ikke minst finnes det flere «frie penner» blant oss enn de som jobber under haukeblikket til redaktører som skal stå til ansvar for en pengesekk som stadig strammes inn.

Selv har jeg opplevet at mine tekster blir brukt i rusomsorgen, de har blitt brukt som grunnlag for teaterforestillinger, de har blitt lest opp i bystyremøter, og nå skal jeg inn å holde foredrag for politikere om kulturforståelse. Jeg trenger ikke å selge aviser, jeg behøver heller ikke å bli lest av mange for å overleve, så derfor kan jeg skrive hva jeg vil (innen for visse grenser) og terge på meg folk i alle leire. Og jeg tror det er derfor media er så «redde» for oss bloggere, selv om mange aviser ynder å ta mine tekster inn på sine nettside rog papirutgaver. Selvfølgelig kan de ikke dy seg, de må pynte litt på ingressene, gjøre dem litt mer sensasjonelle, forandre overskriften slik at den blir mer klikkvennlig. Forleden skrev jeg en tekst om at jeg ikke drikker alkohol lenger, og da var straks en nettavis ute og kræsjet bildet og la ut et nyy med bilde av et stort glass cognac med den prangende overskriften: «ALDRI MER! skriver skuespiller Henriksen om sitt forbruk av alkohol!», noe som ikke helt stemte med teksten, men for all del, klikk klikk sa dert på nettet. I rest my case.

Hvor god eller dårlig denne bloggen er kan jeg ikke bedømme, jeg skriver om ting som opptar meg. Jeg har vært med på å trykke hardt mot stupide politiske lovforslag, og i maneg tilfeller har vi vunnet fram, andre ganger har vi tapt. Men i disse tider har vi alle fått vårt eget Speakers Corner som vi stpr fritt til å bruke. Synd at så alt for mange bruker det til å hate. Jeg har sluttet å lese kommentarfeltet på denne bloggen, jeg orker det ikke. Men jeg skal fortsette å skrive fordi det er givende. Og – jeg savner at kulturfeltet letter på rassen og begynner å mene noe! Vi lever under press fra alle kanter, men svært få tør å mene noe om det.

Sjefene våre lar seg avbilde smilende sammen med kulurministeren som egentlig er en fiende av all kultur som koster penger. Men så lenge lykten lyser rødt på utsiden av teateret er vel alt såre godt? At alle andre varsellamper gløder er noe vi velger å overse i redsel for represalier. Det kan straffe seg å tale Løvebakken midt i mot. Men takk til alle dere som hvisker til meg i krokene: «Takk for at du tør…» Skulle bare ønske dere kunne snakke litt høyere. Jeg har refset kulturfeltet flere ganger og til tider har jeg blitt straffet hardt for det.

Men det gode er at jeg får jobbe med fine folk som det går an å snakke hardt til. Og som tør å snakke hardt tilbake. Se her, jeg begynte å skirve om et tema og havnet over i et annet, men wtf, jeg jeg jo ikke faglært som skribent 🙂

Advertisements

NÅR FESTEN ER OVER BEGYNNER LIVET.

IMG_1238

Jeg drikker ikke alkohol lenger.

Det er en del år siden jeg sluttet, jeg vet ikke eksakt hvor lenge, jeg teller ikke dager, uker, måneder og år. Det hele begynte slik. Jeg våknet en morgen, gikk til speilet, og det som møtte meg var en sliten, ikke helt ung mann. Bak pannen på denne mannen holdt «de syv små dvergene» på med å legge vei mellom den store og den lille hjernen, lyden av spett og ishakker gjallet mellom ørene. Nå Herr Henriksen, nå tar vi en hvit måned! Og denne hvite måneden har blitt til mange år, helt uten strev, helt uten lyst til å hive i seg to glass rødvin for å kunne stille i festlig lag.

Jeg drakk for å føle meg lykkelig, men ble trist. Så sluttet jeg og fant ut at jeg var et lykkelig menneske.

Og ikke minst, jeg var god nok som jeg var, både gøyere og skarpere i replikken. Det eneste jeg savner med å drikke er at mens mine venner kvikner til utover dagen etter ei fyllekule forblir jeg den samme stabile mannen uten de helt store forbedringene i form og humør.

Å ikke drikke alkohol kan være en styrkeprøve i mitt miljø som er kulturfeltet.

Den ene premieren avløser den andre, vi lever med et stadig press om å levere. Vi går inn på scenen, kommer ut igjen tappet for krefter og er slitne og dehydrerte. Da passer det godt med noen glass for å roe seg ned, koble ut hjernen som har gått på høygir i noen timer. Og det er ikke alltid lett å få sove etter å ha tatt seg selv så hardt ut i de følelsesmessige svingene. Men jeg går ut, ber bartenderen helle to alkoholfrie øl i et halvlitersglass for da slipper jeg alt maset med å forsvare hvorfor jeg ikke drikker.

Men jeg vet, det hviskes i krokene. «Visste du at han hadde problemer?» Vel, jeg hadde ikke så store problemer, men de var store nok, og jeg sluttet å drikke mens leken var god. Og jeg fant meg selv i speilet som en mann jeg tør se i øynene og som jeg trives med.

Den lange veien til seg selv kan være minelagt med mye smerte og tårer, og den kan ta mange skumle stikkveier. Nå går jeg «krykke-løs» gjennom livet i all slags vær, og det er godt å leve.

Nå er vi midt i julebordsesongen.

Jeg går på fest, men smetter ut bakveien når gode venner og kolleger lener seg tungt mot meg og sier: «Du aner ikke hvor glad jeg er i deg! Aner du hvor glad jeg er i deg??? Du er så osv…» «Ring meg og fortell dette i morgen..» hvisker jeg. Jeg mottar aldri slike telefoner dagen derpå. Men det spiller ingen rolle, jeg vet hvem jeg er, hva jeg er verdt, selv om det tok noen år å forstå det.

Og jeg skal ikke moralisere over folk som drikker. Drikk i vei. Men for meg er den tunge festen over. Nå er jeg i den lyse lette perioden i livet der arbeidslyst og krefter har tatt over for tunge morgener med tåke og fylleangst. Og slik skal det fortsette å være.

Livet er en fest. Men den festen er den vanskeligste å finne, ofte. Men den ligger der, rett under nesen på deg.

EN STORM AV JAMMER.

Foto: Marius Fiskum.
Foto: Marius Fiskum.

Det er noe som heter at man aldri bør skrive motsvar til en anmeldelse.

En anmelder er én stemme, det kan handle om smak og behag, litt dagsform og humør.  Men her er altså denne:

En ting til før jeg går videre, jeg er skuespiller i den forestillingen denne teksten handler om, så jeg er inhabil, og skal defor ikke forsvare den kunstnerisk. Og det er enhver anmelders rett til å like eller ikke like en forestilling, om det gjøres på en konstruktiv måte.

Nordland Teater med sitt ensemble fikk æren av å være første mann til å spille teater på den nye storscenen i Stormen Teater og Konserthus i Bodø. Å spille der var en udelt glede. Jeg vet selvfølgelig ikke hvordan det er å sitte i salen som publikummer, men det var et godt rom å spille i.

Vel, i dag kom Avisa Nordland med sin anmeldelse der skribenten bruker 90% av spalteplassen til å skjelle ut det vakre nye kulturhuset i Bodø, men hvordan huset er bygget og fungerer for henne kan vi som står på scenen virkelig ikke gjøre noe med.

Nå er det slik at uansett hvor et kulturhus åpnes i Norge så skal det jamres. Det har vært en følgetong der alt fra prislapp, mål og høyde har blitt blåst opp. Forleden dag trykket den samme avisen en sak om at det var forferdelig at det dannet seg så store køer ute i garderoben slik at publikum måtte vente så lenge før de fikk på seg tøyet. Alvorlig talt, om du vil prøve å bli en større by må du faktisk tåle noen av de små og store tingene dette fører med seg.

Å lage en stor teaterproduksjon er kostbart og det tar lang tid.

Veldig mange kunstnere har vært involvert i arbeidet med å lage «Stormen», og da er det fortærende erglelig og ikke minst  fjollete at byens egen og eneste avis sender en anmelder som bruker noen tusen tegn på å fortelle alle at hun mener den nye kulturhuset er en fiasko, og skriver litt snurt «…det er mulig forestillingen er mye bedre enn det den fremsto som på scenen i Stormen..» Med andre ord drepte selve huset forestillingen for henne. Da er det ganske merkelig at Dagbladets drevne anmelder og alle de hundrevis av positive publikummere ikke ble forstyrret av det, men hadde en god teateropplevelse?

Derfor synes jeg anmeldere bør anmelde produktet de ser og forstå at det ikke er forestillingens feil at amfiet ikke er skrått nok, at bla bla osv. Kanskje rett og slett skille snørr og bart og skrive en kronikk om denne arkitektoniske fiaskoen ved en annen anledning.

Men hva bryr vel en lokal anmelder seg om stående applaus og bravo-rop når det tar så fryktelig lang tid å få kåpen sin etterpå?

Denne teksten er skrevet som fripenn og undertegnede står ene og alene bak den.

JEG MÅ DA FOR FAEN FÅ LOV TIL Å VÆRE LITT KRISTISK UTEN Å BLI KALT DE VERSTE TING!

553050_10151375157424831_575703678_n

Kommentarfeltjegerne hyler stadig opp om at «vi å tørre å ta debatten!», og at det ikke «nytter å diskutere med folk som har skylapper foran øya» og tror Norge er «ei honningkrukke for hvem som helst» og bla bla bla…

Men det de superkloke kvinner og menn i cyberspace lider mest av, er at om du går dem på klingen, så er det faktisk dem selv som ikke tør ta debatten. For enten så piler de tilbake inn i anonymiteten eller så blir de rasende og hamrer løs på tastaturet og skriver «Jeg må da for faen få lov til å være litt kritisk uten at jeg skal bli kalt de verste ting!!!!!» Forleden var den en sjarmør som skrev til meg: «Islam er noe herk!» Ok, svarte jeg, jeg lytter. «Hva faen mener du med det?» glefset han tilbake. – Hva vet du om islam? Hva skiller den fra kristendommen? Hva er styrker og svakheter om du tar og sammeligner de to trosretningene? parerte jeg. «Du vet hva jeg mener!» kom det tilbake, og så ble det dørgende stille.

Jeg er helt enig i at man skal være kritisk. Jeg er selv kritisk til det meste. Men det lønner seg dårlig å være kritisk til noe jeg ikke vet noe om. Jeg kan ikke skrive en blogg der jeg påstår at alle bønder er enkle sjeler og er litt tjukke i hodet, for det har jeg ikke dekning for. En gang antydet jeg at Frp-folk er litt spinkelt møblert på kvisten når det kommer til å se sammenhenger i asylpolitikken. For den høstet jeg en drapstrussel, jeg havnet på en liste over «landssvikere» som skulle drepes når «det nye Norge» var et faktum. Og på bloggen tok kommentarfeltet fyr. Vel, nå sier jeg ikke at det var Frp som sto bak dette, det var vel snarere noen i fanklubben.

Jeg blogger i et fritt landskap der jeg like gjerne kan rose Høyre som å disse AP og omvendt.

Ingen er feilfri. Men som regel blir jeg kalt «SV-fitte» og det som verre er når jeg kritisere de blå, og «har du sviktet dine egne nå da?» når jeg kritiserer AP. Vel vi er borgere i et demokrati og vi har en fri stemme til å ytre oss offentlig, innen rimlighetens grenser selvfølgelig

Ok, tilbake til overskriften.

Mange sier de «er kritiske» til asylpoliitkken. Det er forsåvidt greit, men svært få kan fortelle meg hva de er kritiske til. For å hevde at «Norge er på vei til å bli verdens største sosialkontor» faller på sin egen urimelighet. Vi er skarve fem millioner her og vi kan ikke hjelpe alle de millioner av mennesker som trenger hjelp, det sier seg selv. Men dette er en løgn som har festet seg i deler av den norske befolkningens bevissthet. Men om man separerer ut den lille delen av de som ligger sammfunnet til belastning er den såre liten i forhold til de som bidrar. Og om man sidestiller den etnisk norske befolkningen som går på trygd er den mye, mye større enn den ikke etniske. Dette vet vi, men mange vil ikke høre på det øret.

Derfor er det en gavepakke når en politiker får metervis med spalteplass og sendetid for å fronte løgner som at innvandrere er grunnen til at den norske velferden er i fare. For det er jo alldeles befriende å få høre at det er noen andre og ikke oss selv, er det ikke? Men jeg er også kritisk til folk som utnytter samfunnet, det være seg en ikke etnisk norsk, eller en eldre herre fra Gjøvik med ung asiasisk kone som sitter i en solstol i Thailand mens gørra renner ut av fingertuppene hans. Du vet hvem jeg mener, han som stakk fra landet for å leve billigere, som får penger fra NAV hver måned, ja, han som ikke kunne bo i Norge lenger «fordi det var så jævli mange svartinger der!» I rest my case.

Men kom gjerne med saklig kritikk! Og til de sedvanlige trollene som bruker å sette seg på tverrs på denne bloggen; filteret er på, jeg slipper ikke gørra deres inn.

WORST CASE SCENARIO.

gjedda

«Norge er som Titanic, der folket sitter på dekket mens landet seiler mot katastrofen…» sier Christian Tybring-Gjedde (heretter CTG) på P2 i dag, og at «den norske pressen er ensidig, tør ikke snakke om elefanten i rommet», og at «Marie Simonsen atter en gang er ute med sin propaganda», ja, denne journalisten «som tidligere har gjort ham syk.» Og det «murrer i partiet», sier han videre, ei heller vet han selv «hvor han vil ende opp.» Ah well, nok en dommedagsprofeti fra en jaget ensom svale i norsk politikk.

Nei, jeg skal overhodet ikke påstå at innvandring til Norge er uproblematisk.

Men den er heller ikke kun minelagt med problemer. De fleste av oss vet det, og derfor er det meningsløst å bare fokusere på det som ikke fungerer. Men jeg skal gi Tybring-Gjedde ett poeng for Titanic-metaforen, for store deler av det norske folk kan faktisk unne seg å sitte på soldekket fordi vi har tatt inn denne nye arbeiderklassen som gjør de jobbene vi ikke gidder å gjøre selv.

Innvandring er mer en asylsøkere som køer seg opp som «lemen» ved den norske riksgrensen, mye mer. For de bringer faktisk med seg store ressurser til landet. (Når jeg skriver slikt som dette fosser trollene i kommetarfeltene over av raseri..)

Frp har, som de fleste partier, en del mer eller mindre løse kanoner på dekk.

Men jeg kjenner en del Frp-poliitkere, og mange av dem har ved flere tilfeller kalt CTG for «tullingen» – selv om han er en nyttig idiot for fløyer i partiet som synes at Frp har myket for mye opp etter at de kom i regjeringsposisjon. CTG fronter hele tiden et worst case scenario, og løper dermed de mest paranoides ærend. For slike ensidige vinklinger om innvandring er en gavepakke for de som bare vil forholde seg til en liten del av bildet. Men det er ganske underlig at CTG som er så opptatt av at pressen er ensidig er så ensidig selv, er det ikke?

Det som også er underlig er at P2 lar alle CTG’s påstander stå uimotsagt.

For å påstå at det er innvandrerne som er årsaken til at den norske velferdsstaten er i fare er jo en direkte løgn. Den norske velferden har trykk på seg fra mange hold. Og når det norske folket stadig krever mindre skatt, vil arbeide mindre, er det vel ikke så vanskelig å forstå at dette også kan være relevante årsaker? Dessuten er vi for tiden midt oppe i en ganske forvirret og usakelig trygdedebattet på nettet anført av sinte «uføre» norske gubber i solstoler i Thailand.

Men i herrefolkets lumre historie er det en god tradisjon å ansette folk til å tjene og slave for seg, for så å forakte dem som klasse. Vi som en gang var arbeiderklassen er ikke det lenger, vi har tatt en klassereise de fleste av oss, Norge er ikke som før, ei resten av verden.

Men jeg skjønner at CTG er engstelig. Han er som en furten Lady Grantham i «Downton Abbey» som akker seg over at alt glipper og det som en gang var renner ut av hendene hennes, og at «disse andre» ødelegger hennes virkelighet. Jeg råder CTG til å forholde seg til nettopp virkeligheten før han prøver å forklare oss den.

Men for all del, jeg kjenner mange rike mennesker, mange av dem er hyggelige selv om de har råd til å sitte på 1. klasse og har kortest vei til livbåtene. Men slike mennesker kan også være problemet som gjør at andre drukner. Men det er jo deres egen feil at vi er så utarmet at vi ikke har råd til å kjøpe livbåter til alle, det sier seg vel selv?

Ta på egen maske før du hjelper sidemannen, er vanlig kotyme, men man må utvise skjønn, eller prioritere som det heter i dagens evangelium.

ALT SOM DET VAR SÅ LENGE TIL ER NÅ.

DSC01214

Tiden er en pussig venn. Han tar noen av oss med, men svikter andre.

Vi fødes inn i tiden, vaker opp til overflaten en stakket stund, så dras vi ned og flyter videre ut mot storhavet og glemmes. Jeg har sluttet å glede meg til ting, for alt som det var så lenge til er nå.

Øyeblikket.

Vi gleder oss ikke til de små tingene, i hvert fall ikke så mange av oss. Vi gleder oss til helgen, til julen, påsken og sommeren. Når det vi lengter etter er her er vi allerede besatt av lengsel etter noe annet. Vi har det så travelt med å komme videre at vi sender ømme tanker til påskekyllingene i romjulen, og lengter etter den lindrende høsten når den første sinte vepsen lander i saftmuggen i hagen. Men å gripe øyeblikket er vi ikke så gode på.

Øyeblikket er det eneste vi har. Her og nå.

Jeg sitter ved et lite kjøkkenbord og skriver dette. Ute er det rim på gresset, en stor kråkeflokk sitter i bjørka. Helt plutselig, som om de fikk en beskjed på øret letter de alle sammen, som om de var koreografert, flyr vekk, inn i den Fanta-gule himmelen. Et fly krysser himmelen, lager en hvit jetstrøm i det gule, noen skal et sted en tidlig søndag morgen.

Jeg er glad for å sitte her, skal ingenting i dag.

I mitt neste liv skal jeg ikke nærme meg en flyplass! tenker jeg. Ja, slik tenker en priviligert mann som stort sett bare har i-landsproblemer å bry hodet sitt med.

Vi har spilt siste forestilling av «Stormen» på teateret, nå skal vi ut på turné. Tenker hvor heldig jeg er som har jobb i disse dager da det ikke er en selvfølge at en freelanser vet hva han skal gjøre de neste to tre årene.

Hva er dette for slags tekst? tenker jeg her jeg sitter. Jeg tror det er en takk for at jeg får lov til å henge med.

For for tredve år siden, et bitte lite øyeblikk, vurderte jeg å forlate et liv jeg ikke syntes var verdt å leve. Jeg vet ikke hva det var, men noe fikk meg til å bestemme meg for å holde ut et par dager til. Og tiden er en pussig skrue, den bryr seg ikke om hva vi mennesker føler eller tenker, den bare tikker og går. Ansvaret er vårt eget.

Den lange veien til seg selv kan være lang og kronglete. Og man kommer vel aldri helt frem?

Men jeg begynner å ane konturer av noe som er et helt menneske. Og her jeg er nå, eget hus, kjærlighet, med en etablert ro i sjelen, alle slike ting det var så lenge til. Nå tenker jeg: Alt som det var så lenge til er nå.

Se her, nå er kråkene tilbake i treet, og solen stiger.  Lette fottrinn i trappen ned fra andre etasje. Min kjæreste.

MOBBING, SLADDER OG HERSKETEKNIKK.

Foto: Rana Blad
Foto: Rana Blad

De fleste av oss bedriver litt sladder av og til. Mange av oss blir mobbet, og like mange er offer for hersketeknikk. Og – de aller fleste av oss blir sladret om, mange av oss er mobbere, og ja, mange av oss tyr til hersketeknikk. Men hva er hva, og hvor går de hårfine grensene?

Ren mobbing er lett å få øye på. Det finnes nesten alltid en hakkekylling der en grupppe mennesker samles. Og mange av oss har en pervers og uforståelig glede av å henge oss på i hakkekoret som stadig utsetter hakkekyllingen for små og store hakk. Selv har jeg vært både hakker og kyllingen som har blitt hakket på. Og det skal veldig lite til for å havne i begge disse to situasjonene.

Som regel begynner det med at noen lar et ord falle. «Er ikke hun eller han litt for…?»

Og så begynner spiralen å gå opp eller ned. «Jo, det har du kanskje rett i…» Og så med ett er stigma eller en merkelapp  utdelt. Noen ganger griper en eller annen inn og sier stopp, men i alt for mange tilfeller vokser dette til en uutholdelig situasjon for den som utsettes for det. Og det er kanskje ikke alltid vondt ment, men det blir det fordi slike ting eskalerer inn i noe man ikke så rekkevidden av da den første påstanden falt.

Som mobbeoffer kjenner du på utenforskap, som mobber føler du på felleskapet. Du er utenfor eller innenfor.

Det finnes alltid en leder som flokken dilter etter, og det er nesten alltid en agenda når en hakkekylling utvelges. I etterkant tenker jeg som selv var et mobbeoffer gjennom hele skolegangen at jeg hadde noe sterkt ved meg som provoserte og fremkalte redsel og sjalusi. På barneskolen fikk jeg denne av læreren: «Sven bør ikke synge så høyt i musikktimen, han har en stygg og alt for høy stemme!» Den replikken tok fra meg mange gode karriereår, men jeg er den eneste av hele kullet som i dag lever av å stå på en scene der jeg bl. a synger med min «høye, stygge stemme» som har innbragt meg høye kast på terningen en rekke ganger. Vel, nok om det.

Det forhindrer ikke at jeg selv av og til kan finne meg selv blant mobberne, ikke i første rekke, men det er så deilig trygt å hive seg med i gjengen og knegge «ondskapsfullt» når applausen skyller mot en kollega som du vet er bedre enn deg selv. Det får meg til å kjenne på det nedrigste i meg selv, og jeg skammer meg i etterkant. Takk Gud for at jeg oftere og oftere kan gå bort å takke og si noen fine ord. Man blir litt flinkere til å ta innover seg at man ikke alltid er best i klassen etterhvert som årene kryper på. Men ikke tro at alle myter om oss kunstnere stemmer, som regel er vi som et mannskap på en seilbåt i hard vind der alle vet at vi alle er avhengige av hverandre for å komme trygt fram til målet.

Jeg liker sladder. Ikke påstå noe annet; vi liker alle slitt god eller «ondsinnet» sladder. Det er noe som heter «egen suksess er herlig, men andres fiasko er heller ikke å forakte.» Men om sladderen går over i hard mobbing uten grunn trekker jeg meg som oftes ut av hylekoret. Men for all del, det verste som kan skje et selvopptatt menneske er ikke å bli snakket om 🙂

Hersketeknikk, det er jo et så moderne ord? Hva er hersketeknikk?

Slik jeg ser det er det å bruke ikke relevante knep for å hevde seg selv og dermed disse andre. Men det er ikke det samme som å bli snakket hardt til. Når folk ikke gjør jobben sin bør det faktisk være lov å snakke hardt til dem, og man må selv tåle å bli snakket hardt til om man ikke leverer.

Men du skal være ganske «voksen» for å se nyansene mellom hersketeknikk og konstruktiv kritikk. Og det aller enkleste er å bli lei seg og fornæret enn å lytte til hva folk faktisk sier til deg. Jeg vil påstå at det som har tatt meg videre er folk som har hatt mot til å lese meg teksten i harde og klare ordelag. Jeg vil være en skuespiller evig takknemmelig for at hun tok meg hardt da jeg sutret på en fest og sa: «Jeg blir ikke sett som skuespiller!» «Men så sørg for å bli sett da, ikke sitt der å vær så jævla patetisk!» svarte hun. Du vet hvem du er, og tusen takk.

For det er ikke alltid slik at mobbing, sladder og hersketeknikk påføres av andre, man er sin egen verste fiende.

Og rollen som offer er så alt for enkel å caste seg selv i. «Jeg er mislykket, ingen liker meg, jeg er ikke bra nok, jeg stinker, jeg får ikke roller fordi jeg er for gammel, stygg eller feit.» Og så luller man seg inn i en kokong av selvpålagt usikkerhet. Jeg vet det, jeg har vært der.

Men så snudde alt da jeg begynte å si hyggelige ting til andre, begynte å jobbe med meg selv, tok tak, og så en dag var jeg plutselig en del av gjengen som fikk masse å gjøre. Så kjære dere, slå meg skikkelig hardt på munnen om du hører jeg snakker nedsettende om et menneske som er der vi alle sammen har vært før! For gjenkjennelse kan frembringe det verste i oss mennesker.

Han en velsignet dag!

WHAT’S YOUR PROBLEM DEAR?

cropped-img_4281.jpg

Jeg er ikke så opptatt av hvem som har rett eller tar feil lenger.

Sannhet, hva er det? Vi finner alle våre sannheter og løgner, alt etter smak, agenda og behag. Og jeg føler etterhvert sterkt behov for å beskytte meg selv, inhylle meg i den varme kokongen jeg har skapt her jeg sitter i et gammelt hus ved elva som renner stille forbi, hører brummingen fra vedoven som eter bjørkeved, lysene som blafrer lett på bordet.

Alt for lenge har jeg deltatt på «the killing fields» aka nettets lumre korridorer for å prøve å gjøre godt, men nok er nok. Verden blir det stedet du gjør den til, på godt og vondt. Jeg har fått nok av nettets harde ondskap der mennesker jeg ikke kjenner til tider har tatt fra meg nattesøvnen.

En tilfeldighet?I dag hørte jeg et skarpt og rørende foredrag av Bruce Dickinson som bl. a er frontfigur i Iron Maiden.

Han snakket om nettets muligheter og umuligheter. Om vår digitale og virituelle verden som skaper avtand til de menneskene vi egentlig lengter etter. Du finner en APP for det meste, men hvor er menneskene bak alle de fiffige løsningene? Når taket faller i hodet på deg, når huset brenner vil du høre en menneskelig stemme i den andre enden når du søker hjelp, og ikke en metallisk datastemme via et call-senter i India. Og i stedet for å skrive 25 mails for å løse et problem er det ikke bedre å ringe å si: What’s your problem? Hva kan jeg gjøre for deg kjære?

Jeg ble litt klokere av å høre på Mr. Dickinson i dag. Det var befriende. Han sa bl. a «Å snakke med hverandre er undervurdert.»

For er det ikke nettopp det alle de sinteste av oss lengter etter på den kalde nettet, menneskekontakt? Men via et tastatur er det lettere å åpne opp for å nå fram, bli sett og hørt? Hvem tør å gå bort til et fremmed menneske på gaten å si: Jeg spyr av slike som deg? Hvem tør å si: Måtte du brenne i helvete! til et menneske du ikke kjenner mens du ser det i øynene? Og hvem er så modig at han går bort til en tilfeldig person på et fortau å sier: Hold meg, stryk meg, jeg er så ensom? For på nettet leter vi etter alt fra ømhet til sex, mens i det virkelige liv går vi forbi hverandre som om vi er stykker løs luft, kaster likegyldige blikk på noen vi egentlig har lyst til å omfavne eller gråte på skulderen til.

Men jeg tror vi har behøvd denne harde vonde hestekuren som internett er for å kunne finne tilbake til lengselen etter kontakt, etter ømhet og varme, myke blikk fra fremmede på en gate. Dette frosne cyberspace som får fler og fler til å skru av iPhone og alle slags padder oftere og oftere.

For vi savner de dype lange samtalene, ømhets og kontaktpunkter, alt som er det vakre limet i livene våre. Som den lille scenen i går da en gammel dame plutselig så på meg på busstoppet og sa: Tenk, det er ikke snø nå, er vi ikke heldige? Og mens solen sto lavt over strå av rimfrost kjente jeg noe slå med vingene et sted i brystet. Jeg tror det kalles lykke over å være i live. Live. Takk Gud whoever for at det ikke finnes en APP for slikt. Og det er jo et ganske scary tegn i tiden at folk ofte sier til hverandre: Så flott å endelig treffe hverandre face to face?

SORGENS ALFABET

IMG_5247

Sorg?

Sorg er ikke en frakk du kan ta av etter en viss tid. Sorgen setter seg i huden, rokker ved virkeligheten, er ikke et rom eller en tilstand. Den kommer i bølger, noen små og andre som brenninger som skyller inn og slår luften ut av deg. – Nå må du legge dette bak deg, sier folk ofte til de som har mistet noen. For det er ikke sunt å degge ved sorgen for lenge. Move on!

Ja, det er et stort ansvar å leve videre når mennesker du har elsket et helt liv går ut av tiden, og nei, man skal ikke degge for sorgen.

Men det er disse små øyeblikkene der du tenker at du må ringe til en venn for å fortelle om en glede, et problem eller noe helt dagligdags. Mens du griper etter telefonen forsvinner gulvet under deg fordi du plutselig ikke husker at vennen ikke lenger har et telefonnummer. Et slikt øyeblikk kom mot meg i går da jeg så et bilde på nettet. Å, jeg må ringe om det prosjektet! tenkte jeg, men så stakk smerten i brystbeinet, dette prosjektet blir det aldri noe av, vi har sunget vår siste sang sammen. Fra nå av er alt bare minner. Og de lever, skinnede blanke.

Sorgens alfabet er ikke en samling bokstaver i logisk rekkefølge, det er en ulogisk og uforutsigbar samling tegn som gjør som de vil. Det kan komme som lys, som lukt, musikk eller bilder. Det kan være et sted du kjører forbi, hvordan en fremmed løfter hånden opp og stryker vekk en hårlokk fra pannen og denne lille bevegelsen vekker minner til live. Det kan være en sang, et dikt, maten på bordet, lukten av en vin, snø på et vindu, en blomst som du elsket. Sorgens alfabet er også vakkert, for det er vårt eget med alle skjulte tegn og følelsesmarkører.

Nei, jeg degger ikke for sorgen, men jeg trodde jeg var over i den perioden at «ja, du er borte, og jeg har akseptert det», men så begynte gulvet å gynge i går morges da en tone klang som i et krystall-glass, det du elsket å drikke av, det du visste jeg var så redd for at skulle bli knust. Du knuste det aldri.

5000 LYSENDE BALLONGER

ZVYTNjs5Rlogj2GUBs-HAAXNNt3t7rtF2Z70oNoqEx6g

Jeg gråt da Berlinmuren falt 9. november 1989, og jeg gråt i går kveld mens fem tusen lysende ballonger ble sluppet over Berlin.

Men når skal vi slutte å tro at å bygge murer er løsningen på vonde konflikter?

Og når får vi se fem tusen lysende ballonger over Midt-Østen? Jeg tror det blir en stund til fordi vi lever i en verden der angst og frygt piskes opp, der vi verner om egne grenser og holder hardt i det vi mener en bare vårt og ingen annens. Og ikke minst, når skal foreldre og andre begynne å fortelle de unge om historiens grusomme sår og ikke bare feie alt ondt under teppet i god tro om at man skåner dem?

For om man ikke holder historien i live vil våre etterkommere gjøre de samme feilene om og om igjen.

«Det står et stykke mur igjen, og der ligger det et museum der de unge kan se hvordan det var da Berlin var delt i to av en mur» ble det sagt på Dagsrevyen i går kveld. Ja, så fort blåser sporene igjen, fem og tyve år, og mye er glemt. Det er faktisk mange som betviler jødeutryddelsen under 2. verdenskrig, som mener den er historieforfalskning for å renvaske de skitne jødene som igjen begynner å bli forfulgt i Europa. Det burde ringe noen bjeller, men om man snakker om dette sier mange: «Slutt med det der, du ser jo spøkelser på høylys dag!» 76 år siden Krystallnatten i går, og igjen blir jødiske butikker rasert i utkanten av Paris, og mange jødiske barn mobbes på skoler over hele kontinentet. «Jødene er jo noen griske foretningfolk som tar for seg» Slike utsagn er igjen comme il faut. Jeg gremmes!

«Aldri glemme!» var det mange som skrev på sosiale medier i går.

Men det meste går i glemmeboken når vi unnlater å huske. Vi lever i en tid der holdbarheten på nyheter blir kortere og kortere. I 48 timer sitter en hel nasjon og venter på at et fjell skal falle ned, og når det ikke gjør det mister vi interessen og fokuserer på noe annet. Og å se bakover har vi ikke tid til. Og om du kommer med en replikk som tenderer til å være på siden av dagens tekst ser folk rart på deg, nesten som om du er en folkefiende når du tar opp noe ubehagelig.

Men klart, det er mer safe å forenes om et lokalt fjells fall elller ikke enn å ta innover seg at verden er i brann mens vi selv klør oss i egen navle.

Fem tusen lysende ballonger og litt vakker sang. Et tv-øyeblikk, ble det sagt i går. Wtf. Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven? Alle vet det. Det er til å grine av. Men mine tårer hjelper ingen, ikke meg selv en gang.