JEG, ET MIKROFONSTATIV?

Jeg skriver ofte om verstingene på nettet. Ja, om disse som skriver horrible ting, som pumper ut dritten sin uten kryss og b, mennesker uten navn og filter. Min kloke venn mener jeg gjør meg selv til et mikrofonstativ for disse som hun mener ikke er så mange som jeg tror. Det er mulig hun har rett i at de ikke er så mange, kanskje også at Norgeslandet er bedre enn jeg tror. I disse dager når myndighetene mener seg å vite at det foreligger en terrortrussel mot landet og frykten sprer om seg, har også godhet og empati fått et ansikt. Langt fra de aller fleste stigmatiserer muslimer bare fordi trusselen menes å skulle komme fra en ekstem islamistisk gruppe. Ingenting gleder meg mer enn det.

Men et mikrofonstativ? Et talerør kan være så mangt. Man kan være en nyttig idiot i det at man gir slagget i kloakken på nettet for stor oppmerksomhet. Man tirrer trollet ut i solen og lar det få et enda større publikum enn det det i utgangspunktet hadde. Eller så sprekker trollet der ute i det sterke sollyset? Journalister kan gjerne disse oss bloggere for at vi til tider et styrt av følelser og ikke fakta, men vi er ofte de som bringer modige nyheter til torgs før dagspressen. Vi tør mer fordi vi ikke har en redaktør hengende over skulderen. Ja, vi tar også av og til feil. Vi skyter i alle retninger og har et stort publikum. Når dette er sagt er også dagspressen alt for ofte mikrofonstativ og nyttige idioter for meget og mangt. For øyeblikket synes jeg dekningen av terrortrusselen mot Norge til forveksling kan ligne på dommedagsprofetiene da den så famøse svineinfluensaen traff Norge som en tsunami for få år siden. VG skrev at mange tusen kom til å dø, og folk løp som gale til apotekene for å sikre seg vaksine til seg selv og sine nærmeste. Vi som fniste litt av hele scenarioet ble kalt folkefiender og barnemordere fordi vi mente det hele var hauset opp av legemiddelidustrien og av tabloidpressen. Og vi fikk rett, det døde ikke tusenvis av mennesker i Norge, og vaksinen var i tillegg farlig for mange.

Du er for styrt av følelser, skrev en anonym til meg på en tråd om Gaza. Ja? Jeg kunne selvfølgelig sagt at vedkommende som ikke en gang tør vise ansikt manglet følelser. For hva pokker er galt av å være styrt av følelser? Jeg diskuterer ofte med politikere som gjerne har en klinisk tilnærming til de fleste saker. Mot dem kan du ikke komme med følelsestyrte og unøyaktige argumenter. Du må kildebegrunne og komme med dokumentasjon på hver minste lille ting for å bli tatt seriøst. Følelser er ikke comme il faut i slike diskusjoner, det er fakta, fakta, fakta. Men jeg tror at om verdens politikere hadde våget å være mer følelesstyrt ville verden vært et bedre sted. Når jeg påstår det på en tråd i en diskusjon får jeg høre at jeg er naiv og mangler politisk innsikt. Ok, greit det, det er vel derfor jeg ikke er politiker. Når dette er sagt, jeg hevder ikke at det skal være lov å surre med fakta, for fakta må ligge til grunn for en hver god disputt. Men som sagt, politikken mangler ofte følelser og empati, og jeg tror det er en av grunnene til at verden for øyeblikket ser ut som den gjør. Og ikke minst at mange politikere er alt for lite ydmyke og svært nedlatende mot sine politiske motstandere i debatter.

Man kan selvfølgelig også være et mikrofonstativ for det gode. Men det er heller ikke alltid lett. Om jeg skriver: 299 barn er drept i Gaza! Hva skjer med verden? så er det straks en eller annen på pletten med: Nonsens! Det er BARE 234, og verden er slik den alltid har vært ditt fjols! Og om jeg skriver: I dag ga jeg 200 kroner til en kvinne som satt på et stykke papp på gaten får du høre: Din hykler! Du skriver dette bare for å vise hvor føkkings god du er! Om du er så glad i de fillefransene bør du gi dem hele lønna di eller la dem flytte hjem til deg! Så å være et talerør for det gode har også sin pris.

I går kveld gikk jeg på en psykisk smell.

Hva er det som driver meg, tenkte jeg. Og er det verdt det? Jeg tror jeg har ca tusen hatmails lagret i innboksen og noen hundre svar på bloggen min som jeg ikke har sluppet ut gjennom sperren fordi de er så grove at de ikke bør komme leserne for øyet. Men så tenker jeg: Hvorfor bli mange så sinte? Det kan jo være fordi jeg treffer midt i såret hos dem? For hvorfor bli så forbannet om det jeg skrev ikke hadde en rot i en slags sannhet? Og er det ikke en rett og en plikt som borger i et demokrati å undre seg og å stille spørsmål? Eller er det slik at når politi eller røver sier: Hopp utfor denne skrenten så er det bare å lunte etter resten av den store flokken? Den store flokken har tatt feil før, og den lider ofte av dårlig evne til å huske.

Men igjen, det er høyst frivillig å gjøre seg selv synlig! Takk til alle som liker det jeg skriver. Og takk til dere som hater så sterkt at dere ikke tør å vise ansikt, jeg kunne sagt Gud velsigne dere, men jeg tror ikke på ham. Jeg tror å det gode i menneskene. Ja, jeg vet det, jeg er naiv. Men er det ikke lov å håpe?

juli 29, 2014juli 29, 2014 by svenhenriksen 1 kommentar

ITALIA OG KORTREIST GRIS PÅ HEDMARKEN

Utsikten fra Lier Gård på toppen av Brummundal.

Jeg klager ofte over mangel på god mat og hygge på bygda i Norge der vi oversvømmes av løvbiff med pommes frittes og kebab-tallerken. Vel, for øyeblikket spiller jeg teater på Hedmarken, og dette området er en oase av tlbud som til tider kan få deg til å tro at du er på landsbygda i Italia eller at selveste Toppen Beck vil komme ut av døren for å lese voice over for «Herskapelig»

Lier gård

Gründerne rundt Mjøsa har dannet et nettverk de kaller Mjøsgårdene.

De har spesialisert seg på ulike ting som saft, kortreist mat, ulike tilbud som bondegårdsferie med 5-retters middag med overnatting og frokost. Forleden besøkte vi Ingerine høyt oppe på Lier Gård og fikk vi en mottakelse som er konger og dronninger verdig. Norsk kortreist mat laget på italiensk vis krysset med en vertinne som gled som en mild bris under prismekronene i en vakker spisestue. Fru Ingerine Amundsen som regjerer 500 meter over havet med utsikt til Mjøsa ga oss en innføring i klokt gründerskap og en leksjon i hvordan lage en canneloni med ost fra Mjøsas bredder. Og hva med en svine-rullade fyllt med soltørkede tomater, parmesan og pinjekjerner? Eller kandiserte oliven og spekemat? For ikke å snakke om lokal iskrem med bær fra hagen på utsiden? En opplevelse!

Sjekk ut: ingerine@liergard.no

Sveinhaug Gård&Historisk pensjonat ved Ringsaker kirke

På dagtid har vi forelsket oss i Ingeborg Sørheim som driver «Godværskaféen» på Sveinhaug Gård like ved Ringsaker kirke. Dette er oasen over alle oaser i Norge der du et øyeblikk kan tro at du er i Toscana eller i Provence. Fruen til Sveinhaug Gård driver også med overnatting og har en liten gårdsbutikk der solbærsaft og sirup er en av tingene du kan ta med deg hjem og lagre til kalde vinterdager.

Mat til å dø for på «Godværskaféen» Sveinhaug gård

I den vakre utendørskaféen kan du sitte under parsasollen og nyte mat som er dyrket i områdene, snakke med gartnergutten som luker i bedene, eller se hønsene trippe over det grønne gresset, men den ene retten etter den andre daler ned på bordet til sukk og stønn fra gjestene.

Fra hagen på Sveinhaug gård

Sjekk ut: ingebord@sveinhauggard.no

Kan også anbefale boken «Mjøsgårdene – skapt for selskapelighet» Dinamo Forlag der du kan få oversikt over tilbudet og nettverket rundt Mjøsa om du ønsker en opplevelse utenom den vanlige og sørgmodige «lysøypa» av grillkrydder og Thousand Island-dressing.

 

Leve Hedmarken!

 

juli 28, 2014juli 28, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

SKAL JEG VÆRE REDD NÅ?

En fredens mann på Union Square New York

Terror trigger fram redsel og panikk. Det er terrorens høyeste mål.

Midt i febervarmen over landet melder PST om terrortrussel mot Norge. Vil vil møte væpnet politi på steder der store folkemengder samles. Det første jeg tenker mens jeg klikker meg inn for å se den direktesendte pressekonferansen er: jeg må avlyse den lange flyturen jeg skal ta etter at den jobben jeg gjør nå er avsluttet. Men etter noen minutter tenker jeg: jeg nekter å være redd. Og hvor nær fare har jeg ikke vært mange ganger uten å vite det? Selvfølgelig vil jeg gjerne vite om en reell trussel mot landet mitt, men jeg nekter å endre planer og livsstil. Da har terroren vunnet!

Så sitter jeg der i solen med laptopen i fanget mens blomstene anger og fuglene kvitrer. Hvordan ville det være å leve med en konstant trussel om terror over seg? For mange gjør det flere steder i verden. Folk legger ungene sine og sitter med vidåpne øyne i natten og vet ikke om huset står når solen stiger om eviglange timer av skrekk. Og jeg tenker at jeg ikke skal bli så selvopptatt at jeg skal få paranoia over en mulig trussel mot meg og «mitt» folk. Og hvorfor skulle jeg bli redd når jeg hører at politiet kaller alle sine folk hjem fra ferie for å beskytte meg? Når militære krefter står klar til å rykke ut om trusslen øker?

Her under parasollen er det så lett å legge seg laid back og trygg tilbake og tenke at «det skjer ikke her», men jo, det har skjedd her før, og det kan skje igjen. Så bra at myndigheten passer på og sier at vi ikke «skal endre planer» men være «årvåkne».  Mot hva, tenker jeg. Hva skal vi se etter? Menn med helskjegg?

Jeg vil fortelle dere en liten episode jeg skammer meg over, den kommer her. Jeg satt i et United-fly som tok av fra Newark i New York. To seter fra meg satt en mann i kjortel og Palestina-skjerf og fiklet med en iPhone mens storbyen forsvant under oss. Han var i dyp konsentrasjon der han satt og knattet på tastene, og jeg kjente en lammende redsel fylle meg fra tærne og helt opp til issen. Terrorist! var det jeg tenkte, nå går det fryktelig galt her. I noen sekunder var jeg skrekkslagen før vettet tikket inn. Han snudde seg mot meg da han oppdaget at jeg stirret på ham og sa på flytende amerikansk:

Sorry sir, I forgot to switch my phone off.

Så hva skal vi se etter? Og skal vi være redde? Jeg er alltid årvåken i det offentlige rom, jeg ser folk i øynene og smiler om det passer seg. Smilene returneres ikke alltid. Avstand og uhøflighet i det offentlige rom skaper ikke trygghet, det skaper utrygghet og utenforskap. Se hverandre, se hverandre som mennesker.

Men jeg er ikke redd på gaten, eller svært sjelden. Verden kan være et farlig sted. Vi kan bli utsatt for mange ting. Men redselen lammer oss. Og redde folk er det jeg er reddest for fordi de er de aller farligste. Derfor nekter jeg å være redd. Derfor vil jeg nyte det som er igjen av denne sommeren. Og en eller annen sa: Det verst tenkelige som du frykter mest blir det aldri noe av. Ta vare på hverandre, kjære folk! Og om du er en av disse som har pepret nettet med statuser som: Jeg driter i om det palestinske pakket dør som fluer, og er livredd for terror nå:

Gå i tenkeboksen om du har noen. Ok?

juli 25, 2014juli 25, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

OM Å KOMME HJEM

Jeg er ikke så bundet til steder, men jeg lengter alltid hjem.

Hjemme kan være så mangt. Det kan være en stor eller liten by jeg elsker, et sted, et fjell, et menneske. Mest av alt et menneske. Eller mennesker. Det kan være fjorden, utsikten, måkeskrikene jeg plutselig savner, en venns orange gryte på ovnen, duften av jasminer i mormors hage. Den helt spesielle hårfargen som min elskede og ingen andre har. Men bundet til steder er jeg ikke. Livet er en reise, og ja, jeg lengter hjem.

Jeg vokste opp i en liten dal der det var trangt og lite.

På skolen var det hard justis mot en gutt som drømte om noe annet enn å kjøre traktor eller bli arbeider på den store fabrikken i byen. Jeg drømte om lyskastere og applaus, men drømmen var for stor til å la den gli over leppene og sies med ord. Bygdedyret har en egen nese for drømmer som er større enn det som er mainstreamen av hva som drømmes på bygda, så jeg ble outet og hundset for dette. Jeg skal ikke gå i detaljer om slag og spark, dynking i snøen, neseblod og nederlag, den vonde latteren da jeg ikke kom meg over den høye bukken i gymtimen. Men senere i livet har jeg hoppet over høyere hindere enn den i dag så ynkelige bukken som var manndomsprøven i min barndoms dal.

Livet er en reise ja, men jeg lengter etter en egen brygge der jeg kan fortøye båten.

Det har ikke noe med røtter eller geografi å gjøre. Jeg har ikke funnet dette stedet ennå, men lever med den fine tanken at et sted står en brygge og et hus og venter, og at jeg kjenner det igjen når jeg kommer dit. Kanskje kommer jeg aldri dit, og det er i såfall greit for veien er et fint sted å bo. I den gjentagende drømmen om dette er det tåke. Jeg går i land fra en båt, på en brygge, og i skodda ser jeg omrisset av et hus. Det er lite, ikke fjongt og snobbete, ligger der og er lukket og taust. Og jeg står der med meg selv i bagasjen og kjenner: Ja, nå er jeg endelig fremme.

Jeg tenker mye på det huset i disse dager når jeg jobber med Alf Prøysen. Jeg står på tunet ved Prøysenstua. Ser de blå riddersporene, prestekragene og steinrøysa. Jeg bøyer hodet under de lave dørene, ser en symaskin og en kjole henge over en stolrygg. Ja, jeg vet at det er et museum, men også et startpunkt for et magisk og til tider vondt liv. Og minner fra egen barndom flimrer et sted like bak øynene. Syriner ved en brønn, den brune hesten som beitet bak ripsbuskene. Lukten av nyslått høy, den brå metallsmaken av blod når grisene ble slaktet og våt jord i potetåkeren. Ja, akkurat det siste sitter fremdeles i en godt voksen rygg.

På mørke dager under livsreisen kan jeg tenke: Om litt, eller om lenge, står jeg på min siste brygge. Jeg ser huset og vet at nå, nå er jeg fremme. Jeg kjenner fingrene lukke seg om en iskald nøkkel i lommen og stikker den i låsen, går inn i mitt siste hus og stillheten lukker seg bak meg og mitt lille liv.

Men nå, i dag, skinner solen. Alt er håp. Så jeg rister av meg natten og går ut i dagen som er full av muligheter. Gjøre godt, tenker jeg. Vær mild. Ikke være så hastig og utålmodig. Det er fint å reise. Og jeg håper at jeg skal få reise lenge. For det er på veien du treffer fine folk. Eller reisende, som vi alle er.

juli 21, 2014juli 21, 2014 by svenhenriksen 3 kommentarer

POSTCARD FROM THE EDGE

 

Solregn i Prøysenland i dag.

Kornet lyser gulgrønt i hellinga og Mjøsa flimrer med grå dis over den sølvblanke vannfaten, en kråke sitter der ute med nebbet gjemt i fjærpryden: Et fly er blitt skutt ned over Ukraina, og den israelske ambassaden har sendt et åpent brev til norsk presse der den ber dem slutte å intervjue en lege som redder liv i Gaza. Nei, sommeren i år er ikke som i fjor. Hva skjer med verden? spør en av de andre i rommet. Stillheten senker seg. Jeg skriver dette:

Hva skjer med verden? Dette har folk spurt seg i alle tider, men i år er det noe nytt som har sneket seg inn i norsk sommer ved fjord og på fjell; folket har for alvor satt seg ved tastaturet og hamrer løs, og ordene renner ut av fingertuppene uten å ha vært innom verken hjerne eller hjerte. Det er stormer i tekopper og de diskuteres over rekebordet i det ganske land. Edder og galle renner i strie strømmer.

Ja, hva faen skjer med verden? Og hva feiler det folk?

En ung mann som i år fikk Æresprisen 2014 fra det Norsk Israelske Handelskammer har startet en gruppe ved navn MIFF (Med Israel for fred) som har som agenda og opplyse det norske folk at vi blir lurt trill rundt av media som bedriver en svertekampanje mot Israel og Guds utvalgte folk. Gruppen har riktignok skarve 15 800 medlemmer, men den er et tegn i tiden på hvordan folk rotter seg sammen mot saklig og grundig journalistikk og rapportering fra øyenvitner i konflikten mellom Israel og Palestina.

Vel, at folk spekulerer og konspirerer mot pressen er ikke noe nytt.

I de siste åtte år med rødgrønn regjering har nettet flommet over av teorier om at det er Jens&Co som har diktert og instruert pressen, og dermed fabrikert grufulle løgner om høyresiden. Vel, i dag sendte den israelske ambassaden altså ut et åpent brev til alle norske medier der de ber dem slutte å bruke legen Mads Gilbert som sannhetsvitne for hva som skjer i Palestina. Nei, dette er ikke en konspirasjonsteori fra undertegnede, det er harde fakta.

Alle oppegående mennesker vet at i en konflikt er bildet aldri svart/hvitt, at det er engler og djevler på begge sider. Men at små barn drepes kan ikke bortforklares i en verden der nyhetene løper fortere enn lyset. Og øyenvitner er alltid til stede med all verdens dibbedutter som kan dokumentere hendelsene.

Så tilbake til dagens spørsmål: Hva skjer med verden?

Jeg tror verken verden eller menneskene i den forandrer seg nevneverdig. Men når alle har fått sitt eget Speaker’s Corner er strømmen av ord ubegrenset. Vi oversvømmes av info 24/7 og hva som er løgn og hva som er sannhet er ikke lett å skille lenger. Folk ser på bilder og leser overskrifter, og lange tekster som lodder dypt i tematikken er for vanskelig å ta inn mens det ryker fra flintsteken på grillen og cavaen glir ned i svelget. Mads Gilbert lyver, sier du? Ja, det er det vel mulig at han gjør? Et fly skutt ned? Ja ja, mer vin kjære? Uff, fire barn drept i dag igjen? Disse terroristene!

Jeg vil ikke kalle folks likegyldighet for ansvarsfraskrivelse. Jeg vil bare kalle det for vår hang til feelgood. Og en stor porsjon avmakt. For det blir for mye å ta inn, og det er da de ulne fløyene øyner sin mulighet. Da ulmer det nede i dypet, og grupper som f. eks MIFF popper opp! Guds utvalgte folk er truet. Oj, det hørtes skummelt ut, dette må vi støtte, og så klikker man «like» uten å tenke så mye mer over det. Noen barn ble drept sier du? På hvilken side da? Å ja, men drepte ikke de andre enda fler i forrige uke? Ja ja, uff, fæle greier, men hva skal man gjøre? Bare la dem holde på til de gjør kål på seg selv? Nei huff, det er for drøyt? Barn som skjold, sier du?

Og vi, vi som sitter trygt ved grillen, ser utover fjorden og drikker vin, vi som ikke er tvunget til å løpe gjennom bomberegnet, som ikke hører en mors skrik når hun får vite at barnet hennes er sprengt i fillebiter på en strand like ved, vi som ikke ligger med åpne øyne om natten mens flyduren nærmer seg bør bry oss mer. Vi bør se på ungene våre som er umistelige, tenke at det kunne vært oss selv som var i den situasjonen, men jeg vet, det er vondt, det er vanskelig. Derfor er det lettere å tro at et øyenvitne lyver, at dette egentlig ikke hender. For det kan da ikke være så grotesk? Alt dette kan jeg forstå til en viss grad. Jeg tenker slik selv av og til; jeg makter ikke å ta inn mer nå.

Men når et menneske skriver: Fire unger drept i dag igjen, ja «so what»? la de svina utrydde seg selv.

Da er det ikke likegyldighet, da er det ikke ansvarsfraskrivelse, da er det reinspikka hat. Ofte med et kors rundt halsen og foldede hender mens man venter på nattesøvnen som ikke vi komme. Det er synd på menneskene, sa Strindberg.

Nå går sola ned over Mjøsa, alt er badet i gull. I et annet land, i en annen virkelighet blir det også snart natt. Hvem av oss lever i morgen? er refrenget der. Og om du er et empatisk menneske bør du bry deg. Og du bør ihvertfall ikke støtte en gruppe som mener at norsk presse tar parti og er ensporet i sin dekning når de selv er så partiske at det ryker av dem.  MIFF er den mest infantile og paranoide gruppen jeg noensinne har sett på Facebook. Og de har frekkhetens nådegave å påberope seg å sitte på sannheten. Det er på slike steder hatet fødes. Ferdig snakket.

juli 17, 2014juli 17, 2014 by svenhenriksen 8 kommentarer

DEN FORSTYRRENDE SANNHETEN

Nordmenn er veldig opptatt av redelighet.

Særlig når det kommer til poltikere som lager lovene vi andre er pliktig å følge. De skal være rettskafne og ærlige, helst ikke ha noe som ligner på en prikk på rullebladet. Du kan ikke leie ut et stabbur uten å rapportere det til myndighetene, og om du handler noen småting med feil kredittkort er det «korsfest korsfest» av media og folk flest. Om ikke må man ta sin hatt å gå som det heter.

Apropos media. Apeopos ærlighet. Nyhetsredaksjoner har en til tider merkelig dramaturgi. En sak som ikke er en sak blåses opp, snøballen begynner å rulle, og vips er saken på alles lepper. Det kan være seg alt fra flått til storpolitikk ispedd litt svineinfluensa og ferietips.

Men hvor kritiske er folk flest til det pressen leverer av nyheter?

Ikke så veldig kan det virke som. For hva er det å være kritisk til når pressen daglig forer oss med saker som f. eks: SLIK KAN DU HOLDE DEG FRISK! HVORDAN BLI FIN OG LEKKER FØR BADESESONGEN! SE JENNY SKAVLANS NYE VESKE! KLIKK HER! og viktige saker forvinner i alt fjaset? (Ok, man kan selvfølgelig bli irritert over alt det overflatiske) Men i følge de som vet noe om dette leverer pressen det folk vil ha.
(jeg må straks ile til å si at det finnes seriøs presse i Norge også.)

Så ja, det er noen svært få som leverer tunge nyheter folk flest ikke vil ha.

NRK’s Sidsel Wold er en av disse. Hun rapporterer fra Midt-Østen, ikke det politikere dikterer pressen i øret, men det hun ser med egne øyne. Denne enestående journalisten bringer til torgs en ekte og forstyrrende sannhet som folk ikke vil ha. Den er for drøy. Og er den sann?

Gruppen MIFF (Med Israel for fred) mener hun er en sviker, en forræder og en svindler som rett og slett lyver for det norske folk. Nå er det å bruke MIFF som sannhetsvitne for hva som skjer i Midt-Østen omtrent det samme som å spørre Coca Cola hva de mener om en konkurrents leskedrikk, så nok om det.

Hvorfor skulle Sidsel Wold lyve?

Det er jo journalister fra hele verden som skriver og sier det samme som henne. Her i Norge har vi for øyeblikket en israelvennlig regjering. Og handelsavtaler med Israel kan stå i fare om våre folkevalgte politikere tar avstand fra eller skifter side mot grusomhetene i Midt-Østen. Derfor sitter de musestille i båten uten at stormen vil legge seg. For denne konflikten er større en Jaffa-appelsiner og fikener. At barn dør i hundretalls kan ikke lenger forsvares på grunn av politisk uenighet. Dette er faktisk ikke lenger politikk, det er brudd på alle våre kristne verdier. Og en løsning er ikke mulig lenger. Ei heller forsoning. Det meste er prøvd uten at det nytter.

Tilbake til media. Sidsel Wold tar ikke et politisk standpunkt, hun forteller om det hun ser og hører. I Norge kalles hun for «araberhore» og det som verre er fordi hun er en av de få som tør å komme med fakta som ikke stemmer med det bildet mange av oss her hjemme vil ha av konflikten. Det bildet media stort sett har foret oss med er: Israel er et offer for terror, og terror må bekjempes med alle midler. Og folk med litt lite hjernekapasitet mener derfor at det er greit å si at en israelsk liv er mer verdt enn et palestinsk. Jeg tror ikke våre politkere mener det, men det er slik det blir seendes ut når det store stygge nettdyret setter seg ved tastaturet og skriver: Slipp en atombombe over faenskapet, så er det over og ut for disse gale menneskene i Palestina!

Så – poenget mitt er: Tiden for å ta side i denne floken er over. Dette er ikke lenger politikk. Dette handler ikke om hvem som er verst eller hvem som er offer. Nå må en hel verden reise seg i protest mot overgrepene fra begge sider i dette lille området som er blitt et slakterhus.

Og vi må ikke snu oss vekk. På forrige blogg skrev en voksen dame til meg: «Jeg har jobbet hardt, jeg har en god jobb, en fin bil, jeg tjener bra. Ja, det er mye fælt i verden, men for å være helt ærlig, jeg bryr meg overhodet ikke!»

Hun er et av de mange mennesker som dette landet har fostret som mener det samme. Om du er i tvil, gå inn på siden til MIFF og i kommentarfeltene ellers. Og slike holdninger skaper ikke akkurat verdensfred. Noen mennesker er faktisk ikke klar over at alt har en ende, og at selv det mest perfekte og priviligerte liv skal ta slutt en dag.

Kudos til Sidsel Wold. Det er hun som vil bli husket, ikke alle oss som snudde ryggen til.

juli 14, 2014juli 14, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

FOR Å KUNNE MENE NOE I NORGE

Jeg er blogger. Nei, ikke rosa, det går som oftes i moll.

Vi lever i et land som smykker seg med nesten 100% ytringsfrihet. Tross dette føler mange i kommentarfeltene at de blir kneblet fordi de ikke har de politisk korrekte meningene, og da er det hyl og skrik om at pressen er styrt av venstrevridde tullinger som stemmer SV og det som verre er.

For å mene noe i Norge må du være presis som klokka på mobilen din. Og om du mener noe som treffer hardt får du høre: Men hva faen gjør du selv for verdensfreden? Eller: Du er en tulling som soler deg i egen glans og blogger bare for å få oppmekrsomhet! Fuck off!

Om jeg skriver om redselsscenarioet i Palestina, som jeg gjorde i går får du høre at du holder med terrorister og ikke fatter at det er Israel som lider. Og jeg skriver at folk ikke bryr seg om hva som skjer i verden, eller at jeg reagerer på folks hets mot romfolk er folk straks ute og roper: Men så flytt fra Norge da, om alt er galt her! Og om du er så glad i de derre føkkings fillefransene som sitter med en pappkopp på gata får du høre: Men så gi alle penga dine til dem da, din skinnhellige tulling! Jeg vet hvem du er, jeg har tracka deg på FB! Og så får du høre at du har vært både i Hellas og i New York i det siste.

Her kommer noe for å oppklare en del om bloggen: NORSKE JORDBÆR OG LIKEGYLDIGHET. Ok?

Jeg forsvarer ikke terror. Ja, jeg forstår at folk lider på begge sider av konflikten. Det er folket som er offer, også på begge sider. Nei, palestinske barns liv er ikk mer verdt enn israelske. Ja, jeg forakter vår regjering som tar side i konflikten, og det kommer jeg til å fortsette med til de eventuellt endrer kurs. Ja, jeg maner folk flest til å bry seg. Men ja, jeg unner folk sommerferie, grill og kos. Nei, jeg aksepterer ikke at folk skriver på bloggen min at det er ok at barn dør!

Når det kommer til tiggere: Nei, jeg forlanger ikke at folk som ikke vil skal gi dem penger. Men nei, jeg aksepterer ikke at folk skriver i mitt kommentarfelt at romfolk bør settes i sin egen avføring og bindes til trærne der, og så helle cyanid ned i halsen på dem og la dem dø en smertefull død. Slike utsagn er lang på siden av hva frihet til å ytre seg innebærer. Shame on you som skriver slik møkk!

Nei, jeg skriver ikke for å sole meg i egen glans eller få oppmerksomhet. Jeg får nok oppmerksomhet i livet og på jobb. Jeg skriver for å prøve å gjøre verden til et bedre sted å leve for voksne og barn, kvinner og menn. Og jeg tar meg den frihet å mene fordi livet er kort og jeg vet at jeg skal dø en dag, og jeg vil ikke gå ut av livet uten å ha satt spor etter meg. «Du må forme livet mens du har det, eller så lukkes det igjen etter deg, uten spor.» sa Karen Blixen. Jeg tror på det. På å sette spor.

Jeg skal ikke klage over at jeg får tyn. Men til deg som skriver grusomme ting som vitner om mangel på empati. Tenk over hva du skrev når du brer dynen over barna dine før de sovner. Jeg vet at å miste barna dine ville være uutholdlig. Men barn dør hver dag i verden på grunn av voksne menneskers stupide konflikter, det være seg i Afrika, Midt-Østen og mange andre steder. Et hvert liv er ukrenkelig. Så når du folder hendene dine (om du driver med slikt) og ber aftenbønn for ungene dine og hvisker: Kjære Gud, pass på meg og mine i natt, så send en tanke til de som ligger med åpne øyne og stirrer ut i mørket i skrekk for at huset skal rase sammen over dem. Så kan du gå å kjenne etter om døren til huset ditt er låst. Ja, jeg vet at du gjør det hver kveld. Vi gjør alle det. Fordi de vi elsker er umistelige. Det er kjøttets, blodets og hjertets lov.

PS. Når dette er sagt, takk for alle de vakre tilbakemeldingene som også har tikket inn. 🙂 Livet er aldri svart/hvitt.

juli 12, 2014juli 12, 2014 by svenhenriksen 6 kommentarer

NORSKE JORDBÆR OG LIKEGYLDIGHET

Jeg står utenfor et kjøpesenter på et lite sted i Hedmark.

NORSKE JORDBÆR står det med store bokstaver på et stykke papp. En rund og blid dame med eplekinn står ved et bord der kurver med jordbær står på rekke og rad. Ska det vara jordbær? Hun gir meg et stort smil der jeg kommer svett og fæl i varmen. Etterpå, svarer jeg blidt tilbake, og sier noe om at nå er det varmere her enn på Kreta.

Litt nærmere døra sitter det et forhutlet vesen med sjal og et pappkrus foran seg. Jeg slipper noen tiere ned i koppen. Jeg hører den til nå smørblide jordbærdamen komme med et snøft. Jeg snur meg og ser på henne. Øynene som nylig plirte blidt mot meg er nå fulle av reinspikka forakt. Så mye for de norske jordbæra mor, fuck you, kunne jeg sagt. Men det ble ikke noen jordbær etterpå!

For øyeblikket er det ferie i Norge. Som blogger får jeg høre: Men gi nå faen da, slapp litt av, du har ferie! Vi har ferie!

Ok? Skal man koble ut egen hjerne og verden ellers i ferien? Ikke ta inn at det for øyeblikket er 1,7 millioner mennesker innesperret i Gaza, at bombene faller og barn dør som fluer når husene de bor i faller i hodene på dem?

På hjemmesidene til regjeringspartiene står det ikke et kløyva ord om Gaza. Høyre forteller at Erna er på Spotify og Frp vil gjerne myke opp forbudet mot alkoholreklame. Ja da, det er ferie både her og der.

Samtidig får folk som fremdeles orker å være det man før i tiden kalte journalister tyn fordi de rapporterer om hva som skjer f. eks i Midt-Østen. Sissel Wold i Nrk får høre at hun er «ei støgg kjerring som er sjuk i hue!» og legen Mads Gilbert er «en fjott som gråter krokodilletårer for terrorister..!» Det er kun noe få hardt arbeidende bladfyker og kommentarfeltet som ikke tar ferie i Norge i juli mens sola steker og de norske bæra endelig er kommet!

Jeg sitter her og undrer. Hvordan kan folk orke å vende ryggen til barn som bombes i hjel? Hvordan kan noen skrive til de få som protesterer: «Å ja, du er jødehater, du er en sånn en som støtter terrorpakket?» Hva skjer oppe i hodet på folk som mener at det er ok at barn drepes bare fordi man er politisk uenig i det som skjer i Israel/Palestina-konflikten?

I går natt så jeg Instagram-bilder på nettet der israelere linet seg opp ved grensen i campingstoler, med grill og drikkevarer og satt der og klappet og ropte hver gang en bombe slo ned over Gaza. Og den selverklærte fredsnasjonen Norges israelvennlige regjering svarer med taushet eller sommerpludder.

Kjernetemperaturen i de norske hjertene har sunket betraktelig i takt med at pengene strømmer inn på konto. Vi kan ikke redde hele verden. Vi orker ikke å se. Vi makter ikke å ta det innover oss. Derfor ber vi om forbud mot alt vi ikke liker, alt vi ikke gidder å forstå eller orker å ha for nær oss. Nei, det er ikke bare Norge som sovner i stabilt likegyldighetsleie. Verden brenner, mens folket sover. Og det er maktens trumfkort. Fór folk med små ting, få dem til å høres livsviktige ut, så tar vi oss av resten. Akkurat nå sitter nesten en hel verden med ryggen til en av historiens største tragedier. Men Erna er på Spotify.

Hva hører hun på egentlig? Tror neppe det er «Små barn av regnbuen»

 

*

Bildet over er hentet fra nettet. Jeg legger det ut under sterk tvil, men av og til må du vise folk hvordan en krig ser ut.

juli 11, 2014juli 11, 2014 by svenhenriksen 158 kommentarer

SOM DU SER MEG

«Det må være noe galt med fashion siden de må forandre den to ganger i året» sa Oscar Wilde.

Klær skaper folk. Du kan kle deg opp eller ned. Men klær sender også signaler om sex, status, makt eller religion. Klær kan sette fri, og klær kan undertrykke.

De fleste av oss dekker oss litt til når vi går inn i egne eller andres gudshus. Vi sprader ikke inn i en moské eller i Nidarosdomen i bikini eller badebukse. Vi prøver å vise respekt for kirkerommet. Enn så lenge. Og – det er faktisk ikke så alt for lenge siden kvinner måtte dekke til håret før de gikk inn i kirker her til lands også. Men nå er vi så frigjorte og likestilte. Eller er vi det?

Jeg tror vi verken er særlig frigjorte eller likestilte. Unge jenter kler seg nakne for å bli sett. Unge gutter også.

Vi lever med et strengt ideal hengende over oss. Våre små miljøer har sine strenge usagte koder.  Rommet for annerledeshet er trangt og lite. «Frøken bibelpripp» går ikke lenger i lyseblå jakke og hvite perler i ørene, også hun er mer lettkledd. Tar du en tur på byen en sen nattetime ser du unge jenter vakle fulle rundt nesten uten klær på. Om jeg som mann kritiserer det får jeg høre fra enkelte kvinner (og menn) at det er «en menneskerett å kle seg som man vil her i landet…» Vel, dette gjelder selvfølegelig for oss, men ikke for «de andre» For det er et omkved som heter: «Om du vil komme hit til landet må du kle deg og leve som oss! Ferdig snakka!»

Jeg ser det slik. Om du tvinger en kvinne til å kle av seg eller dekke seg til er det tvang og undertrykkelse. Om hun gjør det frivillig er det et eget valg.

Så er det de som velger å dekke til ansiktet i en niqab. Ja vel, sier noen, skal vi tillate alt nå? Skal det bli lov med finnlandshetter også? Nå er det faktisk bare ca 50 stykker som bruker en niqab i Norge. Det er ikke som deler av media og sosiale medier påstår at vi erobres av en horde med kvinner som kler seg ut som enmannstelt. Det er som sagt noen ganske få.

Kvinner som dekker seg til undertrykkes av mannen? Ikke alltid! Mødre undertrykker døtre. Bestemødre undertrykker barnebarn. Det er ikke alltid mannen som er synderen. Men om det er mannen som er hovedsynderen, så er det mannen som må settes fri. Det er han som må få hjelp til å få fjernet det mentale sløret han har foran øynene som gjør at han tror han har rett til å kreve at hans kvinne ikke skal sees av noen andre enn ham selv. Om det er moren eller bestemoren, er det disse som må få hjelp til å skjønne at deres holdninger er forstokkede og gammeldagse på samme måte som våre besteforeldre måtte få beskjed om at rock’n roll ikke var det samme som evig fortapelse eller at det var en dødssynd å danse twist.

En kvinne blir ikke mer fri bare fordi du river av henne et slør eller klubber inn et forbud. Det er holdingene og mekanismene til eventuell undertrykkelse man må komme til livs.

Mødrene må ikke oppdra sine sønner til å bli kopier av sine fedre. Fedrene må ikke repetere fedrenes synder. Og så videre. Og vi som bor her, vi som kan velge hva det skal være i alt fra tacky nakenhet til kysk tweed bør ikke hevde at vi har funnet den rette nøkkelen til et lykkelig og likestilt liv.

Så jævla perfekte er vi ikke. Vi har mer enn nok av lik i lasten. Så calm down. Norge blir ikke oversvømt av verken niqabs eller finnlandshetter med det første. Ok, et forbud kan fjerne det som irriterer noen, som engster andre på undertrykte kvinners vegne. Men vi har forbud mot en rekke ting som ikke fungerer. Det er ikke lov med narkotika heller, men hjelper det? Nå er det til og med forbud mot å være fattig. Et forbud er enkelste utvei. Da slipper vi å ta den vonde diskusjonen. Og så slipper vi å spørre oss hvem vi selv er. Jeg tror det er derfor de fleste er for et forbud, fordi vi vet svaret….

juli 8, 2014juli 8, 2014 by svenhenriksen 1 kommentar

DU MÅ IKKE TRO AT DU ER NOE!

Alf Prøysen

For tiden er jeg i prøver på Alf Prøysens «Trost i taklampa», en sorgvakker bok som har vært tatt til teaterscenen en rekke ganger. Jeg spiller dikteren Lundjordet som kommer tilbake til den lille grå hjembygda etter mange år borte fra den. Han kommer tilbake med berømmelse i sekken, har gjort det «stort» der ute. Nå er han tilbake for å lete etter det enkle livet.

I Norge har mange av oss den samme historien. Vi kommer fra små steder, små forhold, og mange av oss skammer oss over hva vi kommer fra. Vi sitter på de hippe kaféene på Grünerløkka og kjenner på at vi ikke er helt «ekte» og gjør så godt vi kan for å passe inn. Men i noen situasjoner tyter «elendigheten» ut gjennom sømmene i den nesten riktige dressen, de ikke helt rette skoene. Vi er bønder som reiste vekk for å finne oss selv i storbyen. Og ja, en rekke av oss har tatt en klassereise i løpet av, for egen del, et ganske langt liv.

Selv vokste jeg opp på en liten gård med norsk mor og samisk far. Gården hadde ingen dyr bortsett fra en gris eller to, men jeg ble kalt «bondepakket» da jeg begynte på skolen i byen. Aldri fin nok. «Her lukter det ku!» var det en som sa da jeg entret klasserommet i syvende. «Fysj!! Eller er det gris? Nøff! Nøff!!!» Skoggerlatter i krokene. Man duket seg og ville gjerne passe inn. Det ble aldri slik. Aldri helt.

Sytten år gammel leste jeg en bok av Jean Paul Sartre. Det ble en omvendelse. Jeg satte meg på toget gjennom Europa. Den unge gutten skulle til Paris. Vandre langs Seinen, gå langs de brede boulevardene, sitte på Café de Flore og drikke Citron pressé. Kanskje få et glimt av Simone de Beauvoir eller Sartre. Der nede var det lilla fløyelshimmel, frihet og ingen bygdedyr som ropte om fjøslukt. Verden lå for mine føtter. Det var bare å forsyne seg.

Så gikk det mange år, men skammen hang i. Så man leste seg opp. Etterhvert kunne man delta i konversasjonen rundt de fleste bord. Jeg ble en av dem, de andre. Arbeiderklassen som jeg kom fra var noe som flimret et sted bak i minnenes bok. Men helt til for noen år siden kunne redselen for å bli avslørt, ikke å være god nok blusse opp med full kraft. Når som helst kunne masken falle. Du er ikke en av oss!

Nå vet jeg at de fleste mennesker er redde. Redde for ikke å være gode nok, for ikke å strekke til. Og jeg skammer meg ikke lenger over mitt opphav. Over at vi var fattige da jeg var liten. At jeg vokste opp i et hus nesten kjemisk fritt for bøker. Men jeg kan av og til kjenne på noe diffust når jeg kommer tilbake dit. Noe som ikke sies, men som kan føles. Jasså? Du tror du er noe? Men vi kjenner deg, vi vet hvem du er! Og litt stolthet. Også usagt.

«Trost i taklampa» er en klok historie. Den handler om å reise vekk og komme tilbake. Og det å ikke passe inn i byen og bli utstøtt når du søker tilbake til røttene. I den lille scenen der maleren kommer for å male ungene i turnipsåkeren og moren har vasket og kledd opp ungene i finstasen og maleren blir rasende treffer Prøysen noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Fattigdom er en skam. Men stoltheten er stri og er det siste som knekkes.

Nå, i ettertid, når jeg tenker på det lille røde huset som mormor bodde i. På brønnen, på bryggepanna hun kokte klær i, de røde knokene hennes, rosene hun voktet over med sitt liv, loftet med de skrukkete vintereplene, så skammer jeg meg over at jeg var for ung og dum til å se og verdsette poesien i alt det «lille» jeg vokste opp med. Nå er både mormor og huset borte, men skammen sitter i. Ikke skam over hva jeg kommer fra, men skammen over at jeg skammet meg i så mange år.

23. juli har vi premiere under Prøysenfestivalen! Da er det 100 år siden en av våre fineste poeter be født. Det finnes et sinne i alt det «koselige» Alf Prøysen skrev. Det er det jeg er i ferd med å oppdage mens mitt eget er i ferd med å renne av…

Regi: Morten Joacim. Sted: Prøysenhuset Ringsaker.

juli 6, 2014juli 6, 2014 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar