NESTEKJÆRLIGHET?

IMG_4785

Om noen uker skal jeg holde et foredrag om nestekjærlighet. Nestekjærlighet?

Hva vet jeg om det emnet? Og er jeg en nestekjærlig person? For det er så lett å si at du elsker og respekterer alle mennesker, men gjør jeg det? Og bør man elske alle, og ikke minst, bli elsket av alle? Jeg tror om du blir elsket av alle er det noe alvorlig galt med deg, og om du elsker alle er du enten naiv eller dum.

Men altså nestekjærlighet. Hva er nå det? Jeg tror det handler mer om respekt for alt som lever, for individet. Vi har størrelser som empati og høflighet som styrer de fleste av oss i større eller mindre grad. Nestekjærlighet er et barokt og litt bibelsk ord som ikke brukes så mye lenger.

Min salige mormor sa alltid: «Folk er folk, ikke glem det gutten min.»

Den setningen sitter i ryggraden fremdeles. Jeg prøver ikke å dømme noen, prøver ikke å rangere mennesker, sette verdi på dem. Jeg får det slett ikke alltid til.

Men vi måles jo faktisk etter hvordan vi behandler de menneskene som ikke kan gjøre noe som helst for oss. Livet kan være en ganske så kynisk greie. Vi bygger våre lønnsomme nettverk. Søker til makt og svermer om de honningkrukkene som finnes. Slik er det i alle miljøer. Også i mitt lille teatermiljø som påberoper seg det edle samfunnsoppdratet å bedrive finkirurgi i andres følelser, men som er så lite flinke til å tørre på egne vegne.

Jeg tror på å gjøre godt. Jeg tror på å være snill. Og jeg tror på å sette grenser.

Jeg er ikke kristen, men jeg har en innebygd refleks for urettferdighet. Det rykker i hele kroppen når noen tramper på andre, når ord faller som ikke er fortjent. Jeg blir forbannet når noen stigmatiserer mennesker på grunn av legning eller religion. Jeg tror på individets frihet, på at alle skal ha de samme mulighetene. Jeg tror det er det som er nestekjærlighet.

Men også å åpne en dør for andre, holde den, en dør, en hånd, et smil, en gest. Og jeg tro at alt henger sammen med alt. At det vi gjør av godt og ondt kommer tilbake til oss. Jeg tror også på ydmykhet for dette så korte livet. For det kan for øyeblikket virke som om mange har glemt at de skal dø en dag når jeg går inn og skummer ulike norske og utenlandske kommentarfelt og sosiale medier. Menneskelig hardhet er det motsatte av nestekjærlighet. Vi er her en kort stund, og vi bør ikke dele ut roller og status. Som Tomas Tranströmer skrev i et dikt.

Midt i livet kommer døden

og tar mål av mennesket.

Det besøket glemmes

og livet går videre

Men kostymet sys i stillhet.

Advertisements

STAKKARS LILLE NORGE.

siv_jensen

Sitter og hører Politisk Kvarter på P2. Siv Jensen har innkalt til en alvorsprat om rikets tilstand kontra den store strømmen av flyktninger som i hennes hode er på vei til Norge alle som en. Og bak sitter lederen fra et nystylet bondeparti som en god buktalerdukke. Bare KrF er litt skeptisk.

Norge er i en svært vanskelig situasjon, sier Jensen med logoped-stylet stemme. Og det er flyktningene som truer oss denne gangen. Som om det ikke er nok med fallende oljepris og at folk mister jobbene. Derfor er det viktig at folk tar innover seg hvor tøft det er å være stakkars lille Norge i disse dager. Og med den andre hånden gir hun skattelette til de aller rikeste i landet.

Ja, det er krevende, og mest av alt er det krevende å ha Siv Jensen som finansminister som i litt fordekte ordelag sier at vi ikke må flagge egen velstand og rikdom for verden slik at alle mulige lykkejegere kommer til å ta seg hit. Tankene mine går til sånne råd som VG og Dagbladet gir før fellesferien når store deler av de stakkars nordmennene skal ut i Europa å drikke prosecco: «Ikke gå med dyre smykker og klokker i utlandet, det er en direkte invitasjon til bandittene som står i kø og venter på DEG!»

For det Siv Jensen egentlig sier er at vi skal late som om vi er fattigere enn det vi er, skape et bilde av at Norge er et av verdens kjipeste land som ingen gidder å ta seg bryet med å reise til, er det ikke?

Men jeg tenker, om jeg skal følge hennes logikk, så må jo alle her hjemme fratas trygda? Og alle disse som sitter og ruler kommentarfeltene fra en solstol i Thailand og Spania må jo kalles hjem? De kan da ikke sitte der nede å heve trygd og pensjon og ikke gjøre noe annet enn å klage? De er jo lykkejegere! Flykter fra vinter og slaps, skal ikke de ha det like kjipt som oss som ikke har guts til slikt?

Og alle disse som mener at de ikke er rasister, men bare må få si at de synes at man først må hjelpe våre egne før man åpner pengesekken og grensene for at hvem som helst skal komme hit og stikke sugerøret rett inn i vår veldferd, de må jo for pokker lette på rævva og ta et skippertak for de gamle og syke? Hendene vekk fra tastaturet, opp fra soffan og ut å gjøre alt de kan for Norge som er i ferd med å gå til grunne fordi fremmede krefter knasker det i seg?

Vi kan jo ikke la flyktningene få vite at vi har så mange som går på trygd her i verdens fattigste land? Og vi kan jo ikke ha det sånn at folk avspaserer bare fordi de feirer at Rosenborg scoret mål og man heiv seg i litt for stor feiring i går kveld? Ja, jeg hørte en dame sa det på radioen nå nettopp. Ja, jeg har til og med hørt at folk sykemelder seg bare fordi kjæresten har slått opp eller at katta er blitt overkjørt av postbilen. Selvfølgelig er en slik personlig tragedie mer alvorlig enn at det er krig i det landet du bor i, men vi må bare ikke la slike ting lekke ut slik at alle tror det bare er å komme hit hvor det sys puter under armene til Gud og hvermann?

Ja, det er synd på stakkars lille Norge! Vi som har jobbet så hardt for vår egen lykke. Som aldri har måttet flykte, opplevd krig eller utvandret til andre land på grunn av fattigdom. Kanskje det er derfor vi synes det er litt dumt å flashe egen rikdom og vil snobbe litt ned for ikke å tiltrekke oss alle disse lykkejegerne?

Vi vet jo alle at nye penger er noe av det mest vulgære som finnes?

HVORFOR JEG SMILTE TIL DEG?

West Village New York. Foto: Eget.
West Village New York. Foto: Eget.

Jeg gikk forbi deg på gaten her om dagen. Nei, jeg kjenner deg ikke. Men jeg smilte til deg der du gikk med lut nakke i den sterke vinden. Regnet gjorde det også. Jeg hadde litt ekstra overskudd der jeg gikk. Det hadde hendt meg noe fint. Så jeg så deg der du kom mot meg i en øde gate, og jeg smilte. Du så forundret på meg. Munnen din dro seg opp i noe litt flyktig, noe som kunne ligne en rykning. Et smil var det kanskje. Og et vakkert øyeblikk var det. Det følte vi begge to der vi gikk fra hverandre. Og ganske sikkert skal vi aldri se hverandre igjen.

Jeg tenker ofte på slikt. Møter med fremmede mennesker i øde gater, i heiser, på torg og i trapper.

På små smil eller blikk vi veksler. Dette limet uten navn som binder oss sammen selv om vi er fremmede. I byen, den store og kalde byen der mimikken er holdt og liten. Ikke som i skiløypa eller med en soppkurv på armen i skogen der vi hilser på hverandre med høy stemme som gode nordmenn på tur. Skogen i sol og dagslys er trygg, byen er trang av angst der vi haster vekk fra mennesker og inn i ensomhet.

Et plutselig smil fra en fremmed, som jeg elsker det.

Så om du ser meg. Og om jeg smiler. Ikke spør hvorfor. Bare smil tilbake. Og om du ikke gidder det, og lurer på hvem denne fremmede tullingen som går der på fortauet og gliser er, så er jeg bare et medmenneske som skal samme vei som deg. Ikke verre enn som så. Litt vennlighet skader ingen. Life, blessed be.

MANNEN SOM SKULLE STELLE HJEMME.

978x

For andre gang i historien har vi en mann som «statsministerfrue» i Norge.

I går gjestet han talkshow-verten Fredrik Skavlan. Det ble en flau seanse for Sindre Finnes som på forhånd var advart av kona aka Erna Solberg i hennes «tale til folket» i forkant av tv-showet om at svigermor ser deg! Så der satt han altså på prime time-tv og hadde ikke så mye å snakke om annet enn at hjemmetilværelsen hadde blitt litt lenger enn han hadde tenkt seg da fruen gikk inn i politikken for mange år siden.

Å få mannen til statsministeren i studio er et scoop.

Her kunne vi fått et intervju om makt, kjønn og likestilling. Men i stedet ble det en samtale som lignet litt på den gangen Skavlan hadde Pamela Andersson fra Baywatch i studio, eller for den saks skyld alle de gangene han har hatt stere kvinner i tv-soffan og har bommet med stupide sprøsmål som «Hvordan greier du å ha mann og barn når du arbeider så hardt?» Ok, Skavlan er et koseprogram, men intervjuene med mekstige menn er påtagelig mer «seriøse» enn de som blir gjort med sterke kvinner som objekt.

I går ble Sindre Sinnes behandlet som det han er, en mann som innehar en rolle kvinner har hatt i norsk politikk så lenge norsk politikk har eksistert, og spørsmålet ble derfor deretter.

Jeg vet ikke helt hvorfor Sindre Finnes stilte hos Skavlan i går siden han hadde «munnkurv» og ikke våget å si noe om hvorfor han tidligere har sagt at han mener at «FrP bør pakke seg ut av sittende regjering» eller andre utbrudd han har hatt. Mannen er jo absolutt talefør og har sine meningers mot. Men Skavlan valgte å vise bilder fra ferietur i Spania der familien Solberg Finnes stilte i bar overkropp, gitar og mexikansk stråhatt der han kunne ha trykket mye hardere på tuben når det kommer til likestilling. For det er faktisk slik at om flere kvinner tar over i posisjoner der menn tidligere har dominert vil dette på sikt resultere i flere hjemmeværende menn siden de ikke tar seg helt ut med polske hushjelper blandt de folkevalgte. Noen må jo passe unga!

Jeg synes faktisk litt synd på Sindre Finnes. Han er «fanget» i rollen som statsministerfrue. Ja, som kvinner har vært fanget i slike roller opp igjennom.

Men burde ikke ytringsfriheten også gjelde for ham? Han er ikke sin kone, og burde ikke han kunne få sitte på tv å si hva som måtte falle ham inn om han mener det han sier? Han kunne jo f. eks vært i et annet parti? Men som Leif GW så treffende sa: «Hans situasjon vil løse seg ved neste valg.» Vel, jeg elsker Leif GW, han tok hele showet i går sammen med feminist Witt Brännstrøm. Og i skyggen satt Finnes i rollen som kveldens bimbo. Synd. Vi kunne alle se at det var mye han gjerne skulle ha sagt.