DET STÅR EIN MULLA UTI GARDEN.

Foto: Maiken Johansen/Nordland Teater
Foto: Maiken Johansen/Nordland Teater

Norge største kjendis for tiden er ikke Petter Northug, det er mulla Krekar. Og det er media som har satt ham på kjendis-tronen. Vi som jobber i scenefaget vet hva en forside i en stor riksdekkende avis betyr. Mulla Krekar har fått veldig mange forsider, de fleste kunne media spart seg. Men media er butikk, og butikken må gå rundt.

Derfor er det på sin plass å få mullaen på lufta, la ham komme med noen nye hårreisende uttalelser, og så går alle av skaftet. Blodtåke inntreffer. Klikkene på nettet stiger til himmels, og trykksverten går unna som varmt hvetebrød hadde jeg nær sagt.

Og for folket er dette en gavepakke.

Det er jo så deilig å ha noen å hate, er det ikke? Nå er ikke jeg den som liker verken mullaen eller det han sier særlig godt, men om media hadde klappet igjen litt mer kunne han ha blitt satt på hybel i Kyrkseterøra eller i Dunderlandsdalen uten at det hadde skapt de store bølgene. Ja, for hvor mange farlige mullaer bor det kanskje ikke i de indre dalstrøk? Vel, ta det med ro, Hege Storhaug er på saken der hun sitter i studio som landets mest misforståtte menneske. Men hun tør der andre tier,og spaden er ikke en spade før hun har liret av seg nok en angstbitersk kronikk på HRS.

For Hege Storhaug er også skapt av media.

Det er Christian Tybring-Gjedde og Per Sandberg også. Uten media ville de ikke vært noen ting. Men alle smarte politikere som vil gjøre verden til et verre eller bedre sted vet at de må gå til sengs med de alltid tilstedeværende mediene for å lykkes med sine korstog. Og du må være såpass spisset og krass slik at det skaper litt bølger og folk flest glemmer «Hver gang vi møtes» og skiløp en stakket stund. De tre nevnte er genier i så henseende.

Det som er trist er at mediene bruker de som er smartest til å markedsføre seg som «sannhetsvitner» i de fleste debatter. For vi gidder jo ikke å høre på hva en helt ukjent muslimsk kvinne fra Groruddalen har å fortelle om hvor godt integrert hun er der oppe i nabolaget? Og hvem vil høre hva de somaliske kvinnene som sløyer fisk i Lofoten eller på Senja har å fortelle om lange slitsomme skift og søsterskap med lokale kystkvinner? Nei, vi må ha disse tre som polariserer en hver debatt og sprer mer frykt enn de gjør nytte. Men solskinnshistoriene finnes, i overflod.

Jeg gidder ikke å skrive at all innvandring til Norge er 100% vellykket eller at islam er udelt solskinnshistorie like lite som jeg gidder å si at kristendommen heller ikke er det. Vi vet alle at slik er det ikke.

Men når Hege Storhaug går ut å beskylder Erna Solberg for «kultursvik» er det virkelig gått for langt. Og når andre igjen beskylder ungdommer som slår ring rundt en synagoge for å bedrive falskspill og symbolhandlinger handler dette om noe helt annet enn å beskytte landet vårt. Jeg ser på dette som en klar agenda som går ut på å skape mer splid, fiendebilder og mer ufred.

Ja, det står en mulla uti garden, og han kommer ikke til å forsvinne med det første. Men det kommer til å bli litt stillere om ham om media ikke stikker kamera eller mikrofon opp i skjegget hans hele tiden.

Jeg er også en som tør der andre tier. Men jeg går ikke til sengs med media for å komme på tv. Jeg skriver denne bloggen. Og til dere som hater mulla Krekar så inderlig. Hva har han gjort dere? Han har kommet med noen nye utspill som nå skal prøves mot norsk lov, så får vi se.

Det er faktisk noen av dere som skriver at «han bør skytes!» Det er også straffbart, jeg bare nevner det. For dere som skriver slikt er ikke et hår bedre.

Men de stakkars politikere har to ting å slite med. De skal både skape seg et navn og å fronte de politiske sakene sine. Det er synd på menneskene, sa August Strindberg. Men det er mest synd på Hege Storhaug som er den eneste som tør der andre tier. Det er selv mange i media enige i. Og Per og gjedda da. Uff, det er så falt atte, kneblet stakkar foran alle mikrofonene.

Reklamer

KJÆRE ALEX.

Med Hilde Hefte i Kilden under forestillingen "Kjære Alex"
Med Hilde Hefte i Kilden under forestillingen «Kjære Alex»

Da min venn Alex Scherpf døde hadde jeg ingen ord.

Jeg satte meg på et fly og stirret utover et fremmed hav i to uker. Jeg kunne ikke synge, ville ikke snakke. Jeg var ikke i stand til å gå i begravelsen, ikke til å bære kisten eller synge ved båren.

Kjære Alex, du er den jeg har jobbet mest med. Du er den som har vært aller strengest med meg, tatt meg hardest, og det er derfor du er den som har lært meg mest om dette vanskelige teaterfaget vi baler og sliter med, som er hardt arbeid, mest hardt arbeid, og noen små blaff av suksess og lykkepunkter.

Disse ordene har ligget og ventet siden august. Jeg skriver dem nå.

Lørdag kveld sang Hilde Hefte og Ole-Geir Feste og jeg deg tilbake foran øynene på to fullsatte teatersaler i Kilden Teater og Konserthus i din hjemby Kristiansand.

Under hele konserten følte jeg på en nesten sakral stemning. De gamle sangene, de så kjente ansiktene nede i salens blå lys. Musikerne. Tekstene. Alt var gammelt, med dog så anderledes. Du var der, men du var der ikke. Jeg tok meg i å lete etter kepsen og blinket i brillene dine oppe i amfiet, på at du skulle reise deg og komme ned på scenen for å buldre oss på rett vei. Men det skjedde ikke, men det skjedde, på en måte. Du var som tilstede i oss alle både i sal og scene. Det er ikke annet å si at det var en sterk opplevelse.

Vi snakket om døden en gang du og jeg. «Jeg er redd for å dø..» sa jeg. «Dramaqueen…» humret du.

Jeg er fremdeles redd for å dø, men så skulle du altså gå ut av livet før meg. Tomrommet etter deg er stort. Det kan aldri fylles på samme måte av noen andre. Jeg er så heldig å jobbe med nye regissører hele tiden, men det blir sjelden det gale vi hadde. Vi brukte ikke så mange ord, det var mest blikk. Og ikke mist alle de gangene vi satt slitne og svette over en øl i fryd over at vi var kommet i mål enda en gang, selv om veien dit hadde vært tung og til tider håpløs.

Ja, kjære Alex, jeg har sett deg i alle tenkelige og utenkelige situasjoner. Da du kom som en diger bamse på en rusten sykkel langs veien i Kautokeino. I scooterdress og skinnlue i Nord-Sverige da vi lagde Shakespeare tre vintre i en borg av is på Torne-elven. Høyt oppe på en stige i steinbruddet i Fjæreheia. På et filmsett i Setesdalen der du rei på en gal hest som hadde slitt seg. Jeg har sett deg i mørke håpløse netter og i skarpt morgenlys. Vi har kranglet masse og grått noen skvetter, men veien tilbake til vennskap og forsoning var alltid kort.

Jeg må gi meg nå før dette renner ut i språkblomster.

Men vet du hvorfor du har vært min beste læremester? Jo, en gang for noen år siden sa jeg til noen teatervenner «Jeg kan telle på en hånd de gangene Alex har rost meg for arbeidet mitt i løpet av alle de tiår vi har jobbet sammen.» Hva fikk jeg til svar? Dette: «Men du aner ikke hva han har sagt om deg til oss.»

Det var der og da jeg knakk koden Alex Scherpf. Han ga alle det de behøvde på hver sin helt egen måte. Jeg f. eks, har ikke godt av for mye ros, jeg kan bli litt høy på meg selv av det. Han visste det. Og når jeg sleit kunne han si: «Ikke vær deppa, du jobber jo med det du elsker..!»

Takk kjære Alex, for alt sammen. Og – jeg tenker alltid på deg noen sekunder før jeg går inn på scenen. Det er tryggest slik.

Og her jeg sitter på et hotellrom i Berlin sender jeg varme tanker til hun som sitter alene igjen, og til alle andre som sto ham nær.

UGRESSMANNEN.

IMG_5877

Jeg hadde en gang en nabo. Han var besatt av ugress.

Fra tidlig vår til sen høst kunne vi høre den sinte stemmen hans der han bedrev sin vendetta mot ugresset. Vi døpte ham Ugressmannen. Og når konen var bortreist kalte vi ham selvfølgelig Ugressenkemannen.

Allerede før vi sto opp om morgenen kunne vi høre lyder fra den andre siden av hekken der han gikk løs på alt som ikke kunne karakteriseres som ekte hageplanter. Og når han satte seg til med morgenkaffen begynte en lang rekke samtaler som ble brølt inn i en gammel Nokia der detaljer om løvetenner med røtter som gikk like til Kina og brennesler som var djevelens verk mot menneskeheten. «Hvordan går det?», spurte jeg ham en gang. Det skulle jeg ikke gjort, for da fikk jeg en lang forelesning om mordersnegler og det som verre er, og som ikke hadde noe her til lands å gjøre. For det var jo ingen grenser lenger for hva de som styrte og stelte tok inn til landet! «Ja ja», sa jeg, «hagestell er ikke lett, der menneskene bare vil dyrke én ting svarer naturen med ugress.» Ugressmannen tok ikke den.

Ugressmannen var særs glad i hvite blomster. Hvite petunia, hvite roser, hvite liljer og syriner. Han var ikke så glad i farger, så det er lett å skjønne at rødhudede kløver, smørblomst og brunsnegler ikke var velkomne i hans hage. Det skulle være rent og pent, grønt og hvitt, orden og rette linjer. Av og til kastet han et oppgitt blikk  over hekken og ristet på hodet av vår hage der løvetenner og det det som verre er vokste i skjønn forening med ringblomster, peoner og klatreroser. Vi kunne høre hans mening om disse «freaksene» som bodde på den andre siden da han lettet sitt hjerte til konen som gynget i hammocken mens hun drakk øl og heklet på en duk som aldri kommer til å bli ferdig.

Så skjedde det plutselig noe i hagen til Ugressmannen og hans kone.

En penskjorte ble stjålet fra tørkestativet! Full alarm på Kampen. Ugressmannen kastet seg på Nokia’n og ringte politiet og brølte: «NÅ HAR DEM FAEN MEG VÆRT HER OG RAPPA PENSKJORTA MI!!!» Jeg holdt på med å plukke plommer så jeg fikk med meg det hele og fulle dramaet. Det handlet om at nå hadde «de derre» kommet til vårt fredelige nabolag og tatt for seg av klesvasken til skikkelige folk. Jeg skulle akkurat til å klatre litt opp i stigen da jeg fikk se noe lyseblått som flagret i toppen av plommetreet. En lyseblå herreskjorte fra Dressmann! Jeg fikk hektet den ned og viftet med den over hekken til Ugressmannen som fremdeles var opptatt med å fortelle politiet at landet var i ferd med å gå av hengslene.

«HEI, ER DET DENNE DETTE DREIER SEG OM!?» ropte jeg. Haken til Ugressmannen falt ned på brystet, han gjorde seg ferdig med politiet og nappet penskjorten til seg. «Ja,det var bra for dem!» skrek han «nå slapp dem unna denne gangen også!!! Men du kunne ha vært dem!!!»

Jeg er ikke nabo med Ugressmannen lenger. Men i sommer gikk jeg forbi huset. Det var ikke å ta feil av. Bak hekken kunne jeg høre den sinte stemmen og en hakke som hakket i hagen og selvfølgelig lyden av et Vålerengavimpel som smalt i vinden.

Skjønner ikke helt hvorfor jeg tenker på Per Sandberg her jeg sitter og skriver. Men det gjør jeg faktisk. Aner ikke om han har hage, men jeg tror han ville ha kledd en spade bedre enn en mikrofon.

MINDFULNESS? WHAT THE FUCK IS THAT?

En fredens mann på Union Square New York
En fredens mann på Union Square New York

Det er så lett å gjøre narr av det vi ikke vet hva er. Det vi ikke forstår. Märthas engler? Healere? Mindfuless?

Jeg har aldri sett fjær dale ned, aldri sett en engel.

Og ja, jeg har vært en del av flokken som har sittet og fnist av damer, for det er som regel damer, som driver med de luftige og «skrullete» tingene der.

Men jeg fniser ikke lenger. Jeg er åpen, mer lyttende til disse folka som driver med ting som ikke bare handler om mental trening for å bli en god leder, bli enere, sterkest og ja, mest ego. For hva er mer ego enn å bli best i klassen i alt? Og det er en trend i tiden å bli mental sterk, lære seg mestring for å presse sine egne grenser til det ytterste. Det er derfor vi elsker skiløpere og andre atleter som opphever tyngdekraften og gjør ting som en kropp egenlig ikke er i stand ti. Ofte løftet opp av kunstig stimuli.

Men mental styrke er også å lytte inn i seg selv. Finne smertepunktene, lære seg å leve med dem. Det gir også styrke.

Jeg har aldri hørt et foredrag om mindfulness, kommer aldri til å gå på noen engleskole eller delta i et seminar der folk løper rundt i hvite kjortler og bøyer seg i bønn mot sola mens den går opp i otta. (Slik vi tror de gjør?) Men jeg tenker plutselig; den forandringen jeg har gått igjennom de siste ti årene er en helt ubevisst søken etter nettopp mindfulness. Jeg har brukket meg selv i små biter, limt dem sammen igjen, sett meg grundig i speilet og kommet ut på den andre siden som et helt og lykkelig menneske. Jeg søkte ikke mindfulness, den søkte meg og fant meg?

Jeg tror de største personlige ulykker utløses av at mennesker ikke lytter innover i seg selv, ikke tar kroppens signaler på det største alvor. Derfor går mange av oss rett i betong-veggen. Jeg gjorde det. Det var til tider litt for mye drikk, sene netter, alt for mye arbeid, for mye tankeløst overforbruk av egen kropp, sinn og sjel. Derfor kom mørket og veggen sigende mot meg uten at jeg tok den særlig alvorlig. Rett før det sa pang tok jeg tak og gikk i en annen retning enn det jeg trodde jeg måtte for å være suksessfull og en mann å regne med. Og hva skjedde? Ti år med søken etter å finne meg selv resulterte i at jeg fant et mennske jeg likte. Det er ganske uventet.

Et menneske som setter grenser. Ikke mot verden, men mot seg selv fant jeg. For det er som regel ikke verden eller andre mennesker som er hovedfienden. Det er som oftes oss selv. Hver gang jeg kjenner at det lugger i bitterhet eller smålighet lar jeg det prelle av. Tenk på alt du har, ikke på det du ikke har. Tell dine velsignelser. Du blir et roligere og lykkeligere menneske av det, jeg lover. Du trenger ikke å gå på kurs for å lære det, det er bare å ta en titt i speilet, se nøye, så finner du ut av det.

Men ja, livet er en smålig bitch ofte, det er ikke alltid rettferdig, men du besitter en måte og en evne til å takle det. Senest i går kom det en dråpe av negativitet til noe jeg gjorde på scenen denne uken. Og det er den lille replikken jeg husker. Hvorfor det? Jo, det er slik vi mennesker er skrudd sammen. Folk kan rose oss i bøtter og spann, men kommer det en liten dråpe kritikk er det den vi henger oss opp i.

Men når jeg tenker nøye etter så er det overvekt av positivitet, og når jeg henter fram alt dette glir det negative vekk. Men ros og medgang er veldig godt, men det er ikke det som utvikler deg og tar deg videre. Det er det de harde skarpe og kritiske meldingene som gjør. For mindfulness er ikke å sette seg selv i et reservat, bygge et gjerde rundt sin egen indre ro og styrke som stenger verden ute. Da er du kun ego, selvsentrert og ikke noe annet.

Og hvorfor bruke så mye tid på å latterliggjøre folk som driver med ting vi ikke har satt oss inn i eller ikke forstår?

Gjør ikke mennesker mye verre ting enn det? At noen mener seg å se engler er mye mer ufarlig enn folk som hisser til krig, som sender uskyldige asylbarn ut av landet, som hater?

Gå ut i verden og gjør godt, du får tifold tilbake, jeg vet. For ti år siden ville jeg ha lagd en scene på grunn av noe som skjedde i går da smålighet og arroganse fikk meg til å bli skikkelig lei meg. Men jeg gikk ut av rommet, ut i natten, tenkte; dette handler ikke om meg, dette handler om et menneske som er underveis, som ikke er hel, som kanskje en gang finner trygghet og indre ro. For det er alltid egen usikkerhet som gjør at man kaster seg over andre og viser sine verste sider. Du er tilgitt.

Nå flommer solen inn. Ser at det ligger en blodrød fjær i hjørnet av arbeidsrommet mitt. Ingen grunn til å hisse seg opp, den er fra mitt alter ego Siw Anitas fjærboa. Jeg er helt rolig.

UNGDOMMEN NÅ TIL DAGS.

IMG_4552

I går kveld etter forestillingen. Jeg går i snødrevet i min lille by, hører lyden av lette føtter rett bak meg. Jeg snur meg og ser en gjeng med ungdommer som står og stirrer på meg med stjerner i øynene. En liten jente, kanskje sytten år går ut av flokken, ser meg rett i øynene, sier: «Tusen takk for forestillingen. Du rørte meg langt inn i kroppen!»

Jeg sier takk. Ser henne stå der i tynne klær i frosten, øynene er blå som iris. Hun har en drøm om å stå på scenen sier hun. Og hun ønsker å bli like modig som meg. Jeg kjenner kjenner noe slå bak brystbeinet, som ligner på en lett fuglevinge. Jeg er ikke modig, sier jeg mens øynene mine fylles av tårer. «Sa jeg noe feil?» hvisker hun og vil trekke seg inn i flokken igjen. Nei, du sa ikke noe feil. Jeg klemmer henne en gang til.

Jeg hører ofte folk snakker om den håpløse ungdommen nå til dags.

Ungdommen nå til dags er kanskje uten håp, men den er langt i fra håpløs. Hele uken har jeg snakket fra scenen om kultur og kulturforståelse til ungdom og voksne. Sett lyset tennes i de unges øyne, og sett noen få voksne bøye hodet i skam. For ungdommen nå til dags har det faktisk mye verre enn det vi hadde det da vi var like unge som dem. Alt var så mye lettere for oss. Livet lå foran oss, og det var ikke så mye å velge i.

Nå møter ungdommen en verden av prestasjonspress fra de er ganske små.

Foreldre kjøper «likes» til ungene sine av Facebook for at de ikke skal falle av karusellen som heter vellykkethet. Og det skal så lite til før utenforskap er et faktum. Det er ofte skapt av de voksne, for de unge er flinke til å holde i hverandre, støtte og løfte hverandre opp i en verden der de voksne har en egen agenda som handler om selvopptatt jakt etter lykke, status og mer penger.

Vi har alle den samme historie, skrev Franca Rame og Dario Fo.

Ja, vi har alle den samme historie av sårhet og redsel før vi fant ut hvem vi er en gang i starten av livet. Og mange av oss finner aldri ut hvem vi er, og de fleste bryr seg ikke om å lete etter sitt eget selv, sin kjerne midt i hverdagenes tighte tidsskjema. Men ungdommen nå til dags har en annen måte å se verden på. De tenker på miljø, sammenhenger, valg i livet, en annen måte å se seksualitet på der mødrene for tiden er mest opptatt av å glede seg til å se «50 Shades of Grey» på kino, løpe på frokostmøter og være like slanke som venninnene sine. Jeg sier IKKE alle, men alt for mange.

I det siste har jeg forstått viktigheten av å holde seg nær de unge.

Det er der fremtiden og drømmene finnes og fødes. Jeg sitter ofte ved bordet sammen med likesinnede og jevnaldrene. Vi hever glassene og nikker megetsigende til hverandre og er alle enige om at verden er i ferd med å gå av hengslene. Jeg tror faktisk det er vi, de voksne og ikke verden som går av hengslene der vi sitter med våre «hit, men ikke lenger-meninger», der konformiteten og en patetisk virkelighetsflukt er dagens evangelium.

Jeg kan ikke annet enn å takke den unge gutten som la armene rundt meg bak scenen i går kveld og sa at han hadde sittet med gåsehud i 45 minutter da han hørte at jeg også hadde hatt en voldelig far. At han plutselig ikke følte seg alene med sin tunge ryggsekk av minner. Ungdommen nå til dags er bra, de aller fleste av dem. Men mange av de voksne gjør meg deppa og lei. Jeg tror vi bør ta en selfie av vår egen gråt, vår egen fortvilelse. For den vises aldri. Det er bare denne glossy og oppkonstruerte liksom-virkeligheten vi poster for verden å se.

Er det rart at ungdommen nå til dags leter etter meningen med livet?

NÅR BEGERET RENNER OVER

IMG_5713

I går kveld gikk jeg i svart. Jeg går sjelden i svart. I går kveld rant begeret over. Det var breddfullt av tålmodighet og høflig overbærenhet overfor mennesker som lar gørra renne på sosiale medier, men når du sier dem i mot hyler de opp om alt fra hersketeknikk til usakelighet. Ja, i går gikk jeg i svart, i går ble jeg rasende, og lei. Hva er vitsen med å være på Facebook om man ikke kan si i fra til folk som sender fra seg de mest stupide utsagn? Hvorfor i det hele tatt bruke tid på det?

Altså, når et menneske skriver: «Alle tiggere som kommer hit er kriminelle, og det vet vi!» og når du ber dem legge fram fakta brøler de: «Om du skal debattere på dette nivået avstår jeg fra å diskutere mer med deg!» I går kveld gikk jeg i svart, jeg gjorde noe jeg sjelden gjør, jeg gikk til innstillinger og brukte det laveste virkemiddelet av alle: «Unfriend» og «Block» Men hva skal man gjøre når folk ikke er i stand til å lese? Når de ikke lar seg rikke en millimeter? Selv når jeg gir dem kred for noe av det de skriver, selv når jeg sier, ja, der har du et poeng, så hamrer de løs med sitt: «Hvem tror du at du er? Hva gir deg rett til å kjefte på meg? Hvorfor i helvete skal jeg gidde å snakke med deg når du ikke kan oppføre deg som folk?»

Jeg ser en debatt slik: Jeg kommer med en påstand. Motparten lytter (i beste fall) og er enig eller uenig. Om motparten ikke er enig kommer hun med et motargument, prøver å begrunne hvorfor hun er uenig. Jeg kan da velge å innse om det hun sier er rett. Om jeg har tatt feil kan jeg ikke beskylde henne for å bedrive hersketeknikk eller er uhøflig. Da er det bare å innse at jeg tok feil, at jeg ikke hadde satt meg grundig nok inn i saken.

Så er det også slik at alle gode og fruktbare debatter bør ha temperatur. Det skal og bør gå en kule varmt. Men på sosiale medier tar det bare et par runder før debatten handler om debatten og ikke saken som debatteres. Ja, i går gikk jeg i svart. Jeg er ikke i bedre humør i dag.

På nettet mener mange at de har rett til å skrive: «De aller fleste muslimer støtter terror.» uten å bli motsagt. Og om du sier dem i mot er du en forvirret venstrevridd tulling som ikke skjønner at verden går av hengslene. Jeg ber slike mennesker om å komme med faktaopplysninger for en slik påstand, men da får man denne: «Jeg kan ikke debattere på dette stupide nivået, dette er jo noe alle vet!» For trollene på nettet er høyt hevet over fakta, og ytringfriheten er til kun for dem. Når de ber meg om å dra til helvete når jeg går dem i møte med argumenter gjør de det fordi «vi har ytringsfrihet i Norge, og derfor skriver de det de vil fordi vi kan!» og «gå å knull deg selv et visst sted din jævla taper!» I går gikk jeg i svart, i går orket jeg ikke mer.

Så i går la jeg ut en status på Facebook om at jeg helt seriøst vurderer å trekke meg fra hele greia.

Hva er vitsen i å være der når alt for mange ikke er i stand til å lese? Her er en jeg fikk for litt siden: «Nå skriver du mye tull Sven, nå føler du veldig mye, gjør du ikke? Jeg gidder ikke å fortelle deg hva, for du vet det jo godt, gjør du ikke, sånn innerst inne?» Og jeg svarer: «Tull? Følelser? Hva er det du mener?» Det blir stille et øyeblikk, så kommer svaret: «Jeg avstår fra å kommentere mer på denne tråden når du ikke kan oppføre deg!» Jeg svarer: «Kjære vene, det var du som startet denne tråden, ikke jeg. Jeg vil gjerne vite hva du mener med tull og følelser. Kan du være så snill å fortelle meg hva jeg tuller og føler om?» Stille en time: «Gidder ikke. Du vet!» Så blir jeg selvfølgelig rasende. «Hva faen er det du mener?» Svaret kommer med en gang. «Nå driver du med hersketeknikk! Om jeg ikke kan mene noe om det du skriver uten at du går ned på det absolutte lavmål…gidder jeg ikke!»

Sitter her ved dette bordet, ser ut på det der ute som kalles virkeligheten. For øyeblikket virker den mer sexy og pirrende. Tror jeg tar en pause både fra blogg og sosiale medier. Kanskje ikke? Jeg liker å være på Facebook, liker det veldig godt.  Har jeg kanskje noen feil venner? Kanskje litt rydding på egne sider? Men det er jo ikke bare bra å bare omgi seg med menigheten og alle som er enig i det jeg skriver?

Jeg elsker en god debatt, men det er nesten umulig med så mange såre tær og selvopptatte mennesker. Av og til har jeg en følelse av at mange er på nettet bare for å bli krenket, ikke for å ha en meningsbærende og oppklarende diskusjon.

Nå glir skyene der ute vekk og en flik av blå himmel kommer til syne. Snøen drysser fra trærne. Jeg går ut i livet. Livet, fine livet, velsignet være. Helt sikkert noen som er villig til å krangle på det også? For om du sier at solen skinner på deg er det straks noen som forteller deg at i morgen er det meldt regn!

JEG ER AV TO FOLK

IMG_1602

I dagen er det Samefolkets Dag, jeg skriver det med store forbokstaver.

Jeg er så heldig å være av to folk, det samiske og det norske. Det er ikke problematisk, det er en styrke.

Jeg kan se med klart blikk både på det samiske og det norske, håper jeg. Og jeg tror at det å være av to kulturer snarere er en fordel enn en bakdel. Som same er jeg svært skeptisk til hvordan enkelte av det norske folk mangler respekt for naturen, det åndelige som kan oppstå i møtet med den. Og som nordmann kan jeg stille store spørsmål til hvordan enkelte samer vil snevre inn den samiske kulturen istedet for å løfte den videre inn i en moderne verden, uten at en mister det genuine som bor i den. Jeg tror ofte det kan være bra å ha «et bein i hver leir» når det kommer til objektivitet.

For tiden er den samiske kulturen under sterk trykk fra folk som mener at samene bør bli «norske»

Dette ser jeg på med stor bekymring. Vi har vært der før, og nå er vi der igjen. Det finnes til og med de som betviler at samene er et urfolk og som mener at samene «grafser» til seg rettigheter de ikke har krav på. Med sjøsamisk bakgrunn er jeg vokst opp med skam, med en far som ikke ville vedkjenne seg sine røtter. Han insisterte på å være «ekte»norsk. Det ble lagt lokk på det samiske i barndommen, og jeg har faktisk nær slekt som nekter blindt på at de er samiske den dag i dag. For ved kysten sitter skammen i i flere generasjoner etter den store fornorskningsprosessen der samer ble tvunget til å bli norske for å kunne eie sin egen jord. Med et pennestrøk forvant den samiske befolkningen fra kystlinjen i Troms og Finnmark, men vi vet alle at de lever og bor der fremdeles. Det er bare å ta en titt i speilet.

På tross at at det finnnes en del kristne fundamentalistiske samer som er mot samenes urgamle musikk i kirker oa skjer det mye positivt i Sápmi. Unge mennesker med helt andre visjoner vokser opp og tar over kulturen. De har et mye åpnere syn på seg selv og verden der ute. Mange av disse legger av seg offerrollen og kjemper heller for viktige ting som vedrører tiden som skal komme. Det er et godt tegn, og lover godt for fremtiden.

I den norske samfunnet finnes de samme mekanismene, noen tviholder på det som har vært og frykter forandring. Så dette er ikke noe som er spesielt for samefolket. Selv seksuell legning finner stadig større takhøyde i miljøer som har slitt med det. Så også i Norge.

Som homofil samisk/norsk kunstner er jeg opptatt av likestilling, fordommer og likeverd. Det er mange gode krefter som også jobber hardt for dette. Men ingen kamper er vunnet for evig, de må kjempes om og om igjen ellers blåser sporene igjen etter de som gikk foran og tråkket opp stiene.

I dag, på Samefolkets Dag er det viktig å huske all smerten og alle overgrep som er blitt gjort mot det samiske folket, men det er også viktig å se fremover. For om man bare skal være offer finnes ingen fremtid. Jeg er stolt og glad over å regne meg selv som same, som står trygt i begge leire.

Jeg lærer og jeg lærer bort. Kun med respekt blir verden et bedre sted, også i Sápmi.

Gratulerer med dagen alle sammen!

TIL DERE SOM ER SÅ REDDE FOR AT DEN NORSKE KULTUREN RIVES I FILLER.

Nore+stavkirke

Jeg trodde aldri jeg skulle forsvare en kirke. Men nå viser det seg at noen av våre største kulturskatter kanskje må stenge dørene neste turistsesong, i verste fall selges før de ramler i hodet på en stadig skrinnere menighet. Stavkirkene i Norge sliter med økonomien på lik linje med andre bygg som er verneverdige, bygg som opp igjennom historien stort sett har overlevd på grunn av rike givere. Og vi har for tiden politikere som prioriterer motorveier slik at folk skal fortest mulig ta seg fra A til B, men når de kommer frem er det snart ingenting å se av verdi, bare dårlig gatekjøkken-mat og noen tacky kinarestauranter med kulørte lykter i møkkete husmor-vinduer.

Det hyles stadig opp om den verneverdige og genuine norske kulturen som er utsatt for trykk fra farllge fremmede krefter og religioner. Jeg tenker litt galgenhumoristisk at det hadde vært über-festlig om en muslimsk menighet hadde kjøpt seg en stavkirke og bygd den om til moské. Da skulle du nok sett. Men at de står og forfaller bryr visst svært få. Nei, Norge er ikke lenger det det var, det kan jeg til dels være enige med de mest skeptiske i. Nå sitter det små damer fra Thailand og syr og broderer bunader eller strikker Selbuvotter og Telemarksroser for folk flest som er mer opptatt av «Hver gang vi møtes.» og «Skal vi danse?» enn av at kulturskattene våre går «down the drain» mens politikerne synger så vakkert om bærekraft og fremskritt.

Hvor mange stavkirker finnes det i Norge? Åtte? Ti?

Stavkirkene er noen av de mest sjeldne kirkebygg i verden. Men hva har en arm stavkirke å stille opp mot fire kjørefelt og at folk kan ta seg lettest mulig til nærmeste kjøpesenter? Og det finnes faktisk folk som ikke liker at «de ikke helt ekte nordmennen» ikler seg bunader, men som ikke løfter et øyebryn over at de er fabrikkproduserte i utlandet.

Vel, jeg går verken i bunad eller er kirkegjenger, men jeg har respekt for det som er den rotnorske kulturen om vi regner fra den gangen landet ble kristnet med blod og sverd, noe som de fleste har glemt der de klamrer seg til barnetroen som de tror vi har hatt her siden tidenes morgen.

Skal vi redde stumpene av det som finnes av verneverdig kultur? Eller skal vi bare passe på at ingen kommer hit og hever trygd og lever på vår velferd, mure oss inne mot verden i skrekk og panikk, bare la landet bli et kjempestort kjøpesenter under glasstak,  moterveier herfra til glade jul, og taco på freda’n? Den er visst en av de tingene du ikke kan spøke med uten at man blir beskyldt for å krenke folk flest.

Mener forresten å huske en viss «greve» som tente på en stavkirke eller var det to? Hvor er dere nå, alle dere som hylte og skrek og den norske kulturskatten den gangen? Som følte at den historiske arven ble voldtatt?

DEN KRIMINELLE ENKENS SKJERV.

IMG_1607

Nå skal ingen ting forskutteres, men i dag kom nyheten om at den sittende regjering fremmer et lovforslag om at de som gir til tiggere eller hjelper folk som tigger skal straffes med bøter eller fengsel.

Jeg tror neppe dette lovforslaget får særlig gehør om/når det legges ut til høring i Stortinget, men bare at det kommer på bordet er direkte skremmende.

Det første jeg tenkte da jeg hørte det på radioen i morges var:

Hva er det som skjer med Norge? Og: Hvilken utkrøpen hjerne har klekket ut et slik forslag?

For dette strider mot alt vi tror på som nasjon der vi fronter menneskerettigheter, frihet til å ytre seg og andre demokratiske rettigheter. Nå sitter jeg her og tenker: Jeg går gjerne i fengsel for å ha hjulpet noen i nød. For å hjelpe noen som trenger det er noe av det edleste et menneske kan gjøre.

Min salige mormor sa alltid: Det kommer ingenting inn i en lukket hånd.

Det er noen kloke ord jeg har levd etter i hele mitt liv, og det kommer jeg til å fortsette med uhavhengig av hva stupide politkere kommer til å gjøre av tilpassing av norske lover.

For dette handler ikke om at man vil tigging som fenomen til livs. Det handler om at de sittende politikere vil bli kvitt en folkegruppe, nemlig romfolket.

Og det handler ikke om borgernes godhet, ikke om at Shirley som går rundt i Glasshuset i Bodø og samler inn penger skal havne i fengsel. Det handler heller ikke om at jeg slenger noen småpenger i pappkruset til en tigger på gaten og at jeg skal straffeforfølges på grunn av det. Dette er nok en fordekt måte å bli kvitt elementer noen av oss ikke vil se på våre hjemlige fortau i by og bygd. Så hva skal en stakkers politiker gjøre annet enn å forsøke seg på et skudd i blinde?

Dessuten synes noen av de sittende politikere at menneskerettigheter er en pest og en plage.

Og på grunn av disse kan man ikke bare pælme hvem det skal være ut av landet bare fordi vi ikke liker dem. Derfor er det så vanskelig å bli kvitt Krekar, på samme måte som man ikke kan gjøre som f. eks i Hellas der politiet spyler tiggere med brannslanger, lemper dem opp på et lasteplan og kjører dem vekk fra folk flests åsyn, eller setter dem på en båt og skyver fra, ja, om man da ikke vil bryte menneskerettighetene. Så dette lovforslaget er nok en act of panic når intet annet nytter.

Det er gledelig å ha sett den massive motstanden mot dette på nettet i dag.

Folk er rasende. En annen ting som er gledelig at dette er nok en spiker i kisten til de som styrer i maktens korridorer. De blå datt under 30-tallet på dagens meningsmåling. Kjør fanfare! Og kudos til folk flest, med noen få unntak!