TJO LA HOPP SA SA!

pippi thumb.jpg

Pippi Langstrømpe er i skuddet igjen, denne uredde punkeren med røde fletter og lange skotupper som bor alene i et stort hus mens pappaen er negerkonge, unnskyld, sydhavskonge på en øy ett eller annet sted i syden. Hun bor der sammen med herr Nilsson og en prikkete hest. Nå må hun stå skolerett mens sensuren går inn og sladder litt i forfatterens tekst. Det er nemlig ikke pent å si «negerkonge» lenger, ei heller dra øynene opp på skrå å late som om man er kineser. Nei, skulle du sett!

Jeg er den første til å si at det ikke er pent å kalle folk stygge ting. Jeg er en ihuga motstander av all form for mobbing og rasisme. Da jeg var i målgruppa for å lese eller se Pippi var alle svarte mennesker festlig pynt på fruktposer og krydder og skokrembokser. Vi sang sanger om «Reinert med beinet» der den hvite mann havnet i en sort gryte og ble kokt og spist av hottentotter. Men det var før ordet rasisme var funnet opp. Og selv om jeg vokste opp i en tid da n-ordet var dagligtale er jeg ikke bli rasist av den grunn. Og det tror jeg ikke dagens barn blir heller om de leser den usensurerte utgaven av Astrid Lindgrens bøker om Pippi.

Som voksen er det mange andre ting jeg vil påpeke som kritikkverdig i Pippi-universet. Hvordan kan en enslig far reise fra sin datter og bosette seg på en sydhavsøy? Hvor pokker er barnevernet? Og apen? I disse dager vet vi at aper kan smitte mennesker med ebola, og var det ikke den rasen som bragte aids til torgs også?!  En hest på verandaen, tenker ikke folk på sikkerheten? En hest kan jo sparke, og i tillegg lar forfatteren Pippe løfte hesten, noe franske foreldre var svært kritiske til for en del år siden. Astrid Lindgren trakk bøkene umiddelbart fra det franske markedet og sa: «Hur dumma dom franska vuksna är!»

Da jeg bodde på Kampen i Oslo der det er/var en bondegårds-barnehage gikk småbarnsforeldre amok da det ble kjent at de som jobber der lot barna klappe en gris. På toppen av det hele hadde en liten pike pirket i hønsedritt! Det var så det gikk sjokkbølger gjennom den lille pepperkakebyen på toppen av Østkanten, ja det var så trolldeigfigurene i de smårutete vinduene skalv av skrekk.

Astrid Lindgren skrev sine bøker i en annen tid. De fleste klassikere er det.

Skal vi sensurere Ibsen fordi det er kvinneundertrykkende å nekte sin kone å spise makroner? Skal vi nekte ungdom å lese om ting som ikke er slik som det var fordi tidene har forandret seg? Og hvilke idioter er det som har fått det for seg at Astrid Lindgren, av alle, var rasist?

Og hva er greia når «HORE» og «HOMO» er de mest populære mobbeordene i barnehager og på norske skoler?

Men for all del, om man skal gjøre noe virkelig nyttig, hvorfor ikke skrive om Bibelen og Koranen?

Det står mye merksnodig i disse to bøkene som nesten hele verden lever blindt etter. Men det er vel greit å mobbe og trakassere kvinner, homofile og innvandrere så lenge det ikke står «negerkonge» i Pippi Langstrømpebøkene og selvfølgelig at man ikke mimer at man er kineser om man ikke er det?

Min salige mormor sa «neger», men hun var ikke rasist, det var slik man snakket da, og det var slik man skrev når Lindgren skrev bøkene sine. Og om ungene skulle lure på hva en negerkonge er vil det være en fin åpning til å lære dem litt om historie, om hvordan verden har beveget seg noen skritt i riktig retning. Eller har den det?

Reklamer

DEN HÅRSÅRE HVITE YTRINGSFRIHETEN.

IMG_4543 – Jeg sier hva jeg vil fordi vi har ytringsfrihet i Norge! er det mest brukte argumentet i de fleste diskusjoner på nettet og i det virkelige liv. Og det er som oftes de som er minst truet for sine ytringer som hyler høyest om at de føler seg kneblet. Om du setter bjelle på katten og «truer» den hvite mann griper han til våpen nummer to: Hersketeknikk!

Det er den hvite mann som vil at ytringsfriheten skal tøyes til ytterste grense, da helst for ham selv og hans forbunsdfeller, men for de som mener noe annet bør reglene være annerledes og mer begrenset. Om en farget kvinne mener seg trakkasert på nettet får hun straks beskjed at «om hun ikke liker seg her hos oss står hun fritt til å reise tilbake dit hun kom fra, ingen har tvunget henne til å være her!»

Men er det ikke også ytringfrihet å ta igjen når hvite menn kaller henne «araberhore» eller det som verre er? Eller gjelder frihet til å ytre seg bare for den hvite kvinnen som slipper unna med å si «jeg ble overfalt av en jævla svarting!»? Hva ville skjedd om en farget kvinne hadde twitret: «Jeg har blitt overfalt av en forpult nordmenn, nok en mann av dette folkeslaget som ikke kan ta et nei for et nei!» Jeg tror det ville skapt større bølger en Handkedebatten i det norske ordskiftet. For det er ett regelverk for oss, og et annet for «de andre» faktisk.

Hatet på nettet?

Jeg blir av og til beskyldt for å ha for stort fokus på det. For mange sier: «Jeg gidder ikke å forholde meg til hva disse tullingene skriver på nettet! Dessuten er de svært få.» Vel, jeg tror kanskje ikke de er så veldig mange, men de er der. Og det er lett for oss som ikke utsettes for hat på nettet å si at vi ikke gidder å forholde oss til det. Men vi vet at viktige stemmer fra både kvinner og menn blir tause på grunn av det massive hatet de utsettes for når de ytrer seg.

Derfor mener jeg det er viktig å følge med på hva som rører seg i de lumreste av nettets korridorer, selv om jeg IKKE mener at kommentarfeltene er representativt for den norske folkemeningen eller gjengse holdninger verken til kvinner eller innvandrere etc. Det nordmenn hater aller mest er å bli stigmatiert eller satt i bås. Vi vil være frie individer som er unike.

Og om du skriver litt med «gaffel» i blogg eller andre tekster trigger det en hårsårhet hos mange. For hatet mot alle de «som ikke er oss» er mer utbredt enn hatet mot oss. Jeg har til gode å se en innvandrer hetse en etnisk nordmann på nettet, men ser alt for ofte ytringer motsatt vei fulgt av: «Såpass må de tåle!»

Kan noen forklare meg hvorfor en muslim må tåle å bli tatt til inntekt for hva én av mange millioner muslimer i verden har gjort? Tenk om en muslim hadde skrevet: «Det er jo typisk norsk å dra ut på en øy, for så å plaffe ned nesten åtti uskyldige ungdommer!» Da skulle du vel sett.

Men når jeg arrangerte en støttekonsert for Gazas barn for litt siden var det en som skrev til meg: «Jasså, du samler inn penger til de idiotene slik at de kan kjøpe seg flere bombebelter?» Det er en replikk som er så ille at jeg nesten gikk i svart. Men det skjer hele tiden, og vi kan ikke lukke øynene for det. Men vi skal ikke la oss styre av det, bare slå ned på det når vi støter på det.

Det har vi faktisk både tid og råd til her i denne lille boblen av lykke dette vakre landet er blitt.

LADY SINGS THE BLUES

Under Smeltedigelen Musikkfestival i Mo i Rana har jeg premiere på mitt nye prosjekt «Magnolia – When the night falls» som er en hyllest til Billie Holiday, Dr. Maya Angelou og Martin Luther King Jr.

Foto: Bjørn Le
Foto: Bjørn Leirvik

Jeg har hatt lyst til å synge Billie Holiday i mange år, men jeg har på en måte ikke følt meg klar for det. Å gi seg i kast med hennes materiale er ikke noe man bare rister ut av ermet. Så – for noen få år siden oppdaget jeg den amerikanske poeten og menneskerettsforkjemperen Dr. Maya Angelou og med ett hadde jeg en litterær inngang til stoffet. Langsomt tok tanken om å sette Holiday inn i et historisk perpektiv form.

Billie Holiday og mange med henne levde sine live som 2. klassespassasjerer i et Amerika der rasemotsetningene var store, og mange svarte artister «rømte» f. eks til Paris for å kunne leve trygt. Billie Holiday erobret Amerika og store deler av verden, men måtte spise sine måltider ute på kjøkkenet der hun opptådte og ble smuglet ut bakdøren etter konserten. Heldigvis lever vi i en bedre verden i dag. Eller gjør vi det?

Foto: Bjørn Leirvik
Foto: Bjørn Leirvik

Noen ganger kan jeg tenke at historien ikke kjenner seg selv igjen og at de som tok de harde kampene og tråkket opp stiene for de som skulle komme etter gjorde det forgjeves. Som Nina Simone sier i sin låt «Why?» «..or did Martin Luther King just died in vain..?» Det er noen av disse tankene jeg forsøker å utforske i denne forestillingen, som bortsett fra mine nyskrevne monologer vil inneholde masse vakker musikk fra Bille Holidays reportoir, litt Nina Sinone og Salomon Burke.

_DSC2466

Som scenografisk element vil Bjørn Leirvik’s flotte New York-stills danne et bakteppe.

Vokal/tekst: Sven Henriksen/Maya Angelou

Kapellmester: Sissel Brean Hovind Saxofon: Håkon W Skog Erlandsen Flygel: Jørn Øien Gitar: Frode Hansen Kontrabass: Snorre Magnus Sivertsen Trommer: Aleksander Kostopolos

Premiere: Smeltedigelen Nordland Teater 10. oktober 19.30 Hovedscenen

Spilles også på Vinterlysfestivalen Mo i februar 2015, samt turné i august 2015 Samarbeidsprosjekt mellom: Smeltedigelen, Nordland Teater og Nordnorsk Jazzsenter.

OM Å BÆSJE PÅ DUKEN.

IMG_2563

Journalist Anne Grenersen i Avisa Nordland skriver skriver en kommentar om feige kunstnere som ikke lager nok kontrovers. Hun savner kunstnere som tør å be eliten om å dit pepperen gror.

Dette er for så vidt greit bortsett fra at hun skriver som om Bodø by er tverrsnittet av hele det norske kulturfeltet. Dessuten angriper hun både HT og Nordland Teater for bare å spille klassiske kioskveltere som ikke stiller samfunnskritiske spørsmål. Vel, dette er en sannhet med visse modifikasjoner. Begge de nevnte teaterhus har et svært variert reportoir som dekker mye mer enn klassiskere og hyllester til Halvdan Sivertsen oa. Og at hun bruker forestillingen «Det e her æ høre tel» (1973) som mal for hva som er godt og meningsbærende teater er fullstendig meningsløst.

Men det at hun etterlyser mer mot og politisk trøkk hos kunstnerstanden er ikke meningsløst, det er et høyst betimelig spørsmål. Men før jeg kan tenke videre i Anne Grenersens baner er det noen spørsmål man må stille først. Hvem er eliten? Og bør ikke et statsstøttet teater surfe alle publikmsgrupper og ikke bare de mest politisk årvåkne eller engasjerte?

Dessuten har alle institusjonene krav på seg om en viss inntjening. Man kan ikke bare spille smale stykker med et sterkt og kontroversiellt innhold, selv om alle teatre også gjør dette for å dekke gruppen av publikummere som vil se slikt teater. Så skal man spille for barn, ungdom og eldre.

Derfor er et teater avhengig av de store mainstream-stykkene som er økonomiske lokomotiv og gjør det faktisk mulig å gå i det helt smale og eksperimentelle.

Så til feighet og mangel på kontrovers. Hvem er det vi kunstnere skal be ryke og reise?

Er det teatersjefene? Våre oppdragsgivere? Jeg kan ikke si til min teatersjef at jeg ikke gidder å spille Shakespeare og begrunne det med at jeg ikke synes han er særlig kontroversiell. Dessuten synes jeg det er ganske arrogant å kalle de store klassikerne for tannløse eller uviktige. Grenersen gjør riktignok ikke det med rene ord, men det ligger en slags forakt i bunn for dette i teksten hun har forfattet. Så kan man kanskje si at teatersjefene titter hverandre over skulderen og spiller mye av det samme.

Men å si at f. eks Nordland Teater ikke tar opp harde og aktuelle temaer er en løgn, ei heller å påstå at vi ikke spiller ting som har forankring i landsdelen. Jeg kan nevne den lysende «A Clockwork Orange» og min egen «Svarta Bjørn»

Det er ikke noen vits i å bæsje på duken bare for å bæsje på duken, lage litt skandale for skandalens skyld.

Det du gjør bør ha et innhold, en agenda, men også en adresse. Og teater er også butikk, vi driver ikke et politisk parti på scenekanten.

Men når alt dette er sagt, Grenersen tar opp et viktig tema. Men verden er svært forandret siden man sang «Ellinors Vise» på HT på 70-tallet. Publikum reiser til utlandet og ser store påkostede produksjoner. Å lage «Svarta Bjørn» kostet ca 8 millioner kroner. Det er 2/3 av produksjonsbudsjettet på et middels stort teater. Stykket var faktisk ganske kontroversiellt fordi det hadde åtte store kvinneroller, noe som ikke er dagligdags kost ved norske scener når det kommer til ny norsk dramatikk.

Men jeg vil gjerne ha svar på hvem som er eliten.

Jeg tror det er sånne som du og jeg Anne Grenersen. Kanskje det er vi som må skjerpe oss. Folk er ikke idioter bare fordi de ser et teaterstykke vi ikke synes er verdt en dritt. Og er det ikke bedre at folk konsumerer kultur enn at de ikke gjør det. Og når det kommer til mot og store kontroverser bør vel pressen ikke kaste den første sten?

Med hilsen Sven Henriksen – Dramatiker og skuespiller ved Nordland Teater.

FLYPLASSDEBATTEN FRA HELVETE.

Se på dette bildet.

Foto: SAS
Foto: SAS

Om vi skal få et slikt fly til å lande på Helgeland er det viktig at vi sitter musestille og venter på hva Avinor og departementet kommer fram til. Nylig fikk vi gode nyheter, og nå må ikke små sinte lokalpatriotiske folk og enda mer indignerte ordførere og lokalpolitikere rote dette til med flere umusikalske utspill i avisene!

For det er nemlig ikke slik at alle små byer i Nordland fylke kan vinne krigen om hvor den nye flyplassen skal ligge. Nå er det Hauan som er utpekt som mest aktuell, så la oss tenke noen tanker rundt hvorvidt dette er katastrofe for nabokummunene eller ikke.

Jeg ble født i Nord-Norge, mye lenger nord enn Helgeland for mange år siden. Fra jeg var liten gutt har jeg hørt at veiene er mye lenger nordpå enn sørpå. Jeg hadde skole og ungdomsårene mine sørpå. Jeg trodde avstander var en ting Nord-Norge var stolte av, men tydeligvis ikke. Når jeg bodde på Kampen i Oslo tok det førti minutter å gå f. eks til Frogner. I Oslo føles ikke dette som langt, men nå er jeg i ferd med å flytte fra Mo i Rana sentrum og helt opp til Gruben. Det tar like lang tid å gå til byen der i fra som det tok meg å gå til Frogner da jeg bodde i Oslo. Her sier alle: «Du kan ikke gå fram og tilbake til Gruben hver dag?» Avstanden til en storflyplass? Må den ligger rett utenfor husdøra? Tydeligvis. Hva har skjedd? Har nordlendinger blitt late?

Ingen kommer seg til storflyplassen i Oslo på et kvarter, ja om du ikke bor på Eidsvoll eller Kløfta. Det tar minimum en halv til en time å ta seg til Gardermoen, for mange flere timer. Om storflyplassen blir liggende på Hauan vil det selvfølgelig føre til at vi som bor på Mo får kortest vei, men tross dette er det ingen katastrofe om mange må sitte i bilen en time eller halvannen for å ta seg dit! Den tiden det tar å komme seg til Hauan sparer folk inn når de slipper mellomlandinger i Trondheim eller Bødø for å ta seg videre til Oslo og videre nedover kontinentet, så calm down, dette blir så bra!

Ser at folk allerede har begynt å brumme i kommentarfeltene, og det blir neppe stille under denne teksten heller. Men skjønner ikke selvopptatte ordførere og andre småkonge-politikere at en storflyplass er avhengig av å møtes på halvveien? Den kan ikke ligge rett på andre siden av hagegjerdet for alle! Og å styrke opp Bodø og la resten bare være som det er er heller ingen god løsning. Vi har et helvetes Saltfjell mellom Helegland og Bodø som det kan være vanskelig å ta seg over vinterstid, og NSB er like lite å stole på som en lottokuppong. Dessuten er prisene Widerøe opperer med under enhver kritikk. Forleden skulle jeg komme meg fra Mo i Rana til Bergen i hui og hast, og det ville kostet meg 7800 kroner. Jeg mistet en jobb fordi jeg ikke hadde råd til å komme meg dit. Hadde vi hatt en flyplass som kunne tatt ned et større fly ville jeg etter alle solemerker tatt meg dirkete til Bergen for en mye billigere penge, og det er det som faktisk er poenget!

Så kjære folk! Kan vi ikke være glade for at departementet endelig har lagt saken på bordet, at et brev til Avinor er sendt og planene har fått en positiv kickstart? Kan vi ikke legge ned denne stupide geografi-krangelen og forstå at dette blir til gode for oss alle? Vi lever i et fylke der ferger og annen kommunikasjon legges ned i søkk og kav, og nå holdes planer om en ny storflyplass opp rett foran nesen på oss på et sølvfat, det er jo pokker meg en gavepakke!

Tenk så deilig det blir når vi sitter på Hauen og venter på flyet og spør hverandre: «Flyr du SAS eller Norwegian til Oslo?» og noen svarer: «Oslo? Nei, jeg flyr direkte herfra til London!» Men vi kan jo selvfølgelig fortsette krangelen i de små bygder, og så ender vi opp med status quo som blir at tåka fremdeles ligger tjukk på Røssvoll, og vi sitter i buss i svarte natta og skjærer tenner over Saltfjellet fordi vi mistet storflyplassen på grunn av vi var noen stupide kjøtthuer som Samferdselsdepartementet mistet tålmodigheten med! Så se på bildet over en gang til, og sitt stille i båten.

Verden der ute venter! Jeg hører allerede det klirre i glade tax free-poser.

IKKE FAEN OM HAN GRÅT!

yH_D08eEIRZN40csCrlqggHgvwkej98TejBFVzluWZRw

I dag kommer en revidert utgave Ove Røsbaks biografi om Alf Prøysen, en bok som utløste store bølger i den lille norske visedammen i 2004. I en kronikk i Dagbladet gikk Ove Røsbak ut og hevdet at Alf Prøysen var bifil, noe som fikk både Erik Bye og Ole Paus til å «rase», og andre igjen mente at Røsbak «dro den store dikterens navn ned i søla» Ja, vi snakker om en bok som kom ut for knappe ti år siden. Nå er bekreftede opplysninger om dikterens legning en del av den reviderte biografen, og datteren Elin Prøysen sier til NRK i dag at: «Denne boka vil jeg ikke kommentere.»

Vi danner oss alltid et bilde av våre store kunstnere. Ofte bilder som ikke alltid stemmer med virkeligheten. Alf Prøysen har havnet i skuffen for «koselig, lun og underfundig», ikke en skarp refser som f. eks Ole Paus som kan via sitt rufsete image og intellekt fyre av sine meninger i alle himmelretninger. Prøysen der i mot er forvist til den evige Prestvægen der alt er steinrøys og blåklokker. Han får ingen dag i mårå fordi han gikk ut av tiden mens det fremdeles var en forbrytelse å elske en av sitt eget kjønn. Men er det ikke på tide å pussle sammen et mer komplett bilde av dette store lille mennesket som mer enn sønn av en fattig husmann som lengtet etter «dørstokken der heme»?

Prøysen var også en refser, og ikke minst en skarp observatør. For noen år siden fant svenske forskere ut at August Strindberg var av samisk avstamning. Dette faktum passet dårlig inn i den svenske kulturelitens forklaring av den verdenskjente dramatikeren, så hele debatten ble raskt dysset ned. Vel, han var jo allerede godt forvart bak glass og ramme i den svenske bevisstheten som også Prøysen er i den norske. Og som forfatter skal du ikke rokke ved slikt uten at det blir bråk.

Nå har riktignok Ole Paus sagt at det han egentlig mente er at Alf Prøysens legning ikke er «viktig» Ikke viktig? Det er lett å si for folk som ikke har kjent på utenforskap, det å ikke kunne leve ut sin kjærlighet fordi de hele livet har levd som heterofil med alle fordeler dette fører med seg. Som homofil kan jeg si at min legning ikke er viktig, at den bare er en del av meg, men det ville være en løgn. Jeg skriver tross alt fra et eget ståsted og nærmer meg både livet og mennesker på en annen måte enn om jeg var heterofil. Mine foreldre slo hånden av meg for førti år siden, og jeg har ikke sett dem siden da.

Alf Prøysen har fremdeles en familie som fornekter hans legning. Jeg kunne være fristet til å si at de tåkelegger bildet av ham som kunstner og privatperson og ikke gir ham den respekten han har krav på. Det er synd. Jeg sitter her og tenker på den unge mannen som ventet ved en skigard, som søkte hender og hud i det frigjørende mørket om natten, og gikk hjem alene full av skam i morgengryet. Som levde i en trang tid der homofile var grå skygger som snek seg langs samfunnets smaleste og farligste stier. På han som ble født på en liten husmannsplass, som løftet seg selv opp til stor berømmelse, som ble tv-stjerne og nasjonalskald. Som fremdeles fornektes som den han egentlig var av enkelte kolleger og egen familie.

Ja, han var bratt i nakken den gutten, men ikke faen om han gråt! Han hadde kanskje ikke flere tårer igjen? Knus glasset og få ham ut av rammen!!

HJELP, DET ER JO JORD PÅ POTETENE!

IMG_1559

Vi snakker om miljøet, vi skammer oss over at vi kaster for mye mat, vi okker oss over matprisene, men hør her.

I disse dager popper det opp den ene nyheten etter den andre som hvordan bøndene må kaste mat som har skjønnhetsfeil, og derfor aldri har en mulighet til å nå butikkhyllene. For nordmenn vil ikke ha poteter med jord på, ei heller stygge, krokete gulrøtter, blekgul laks eller kjøttdeig med synlige fettklumper.

Og dagens agurknyhet er at agurken ikke må være for stor for å kunne selges. Dette er et ledd i en rekke saker som resulterer i at jeg vet ikke hvor mange tonn god norsk mat ender som dyrefor og ikke på middagsbordet til den gjengse nordmann. Når det kommer til mat er vi vestens folk i ferd med å bli totalt hjelpeløse. Vi kjøper singelpakkede whatever, fordi vi tror det er mer hygenisk. Både voksne og barn hyler opp over et stykke føde som ser ut som det det er fra naturens side. En fisk med munn og øyne er rene skrekkfilmen om den kommer inn i huset, og at en biff en gang i tiden har stått i et fjøs er noe som ikke bør nevnes for å bevare husfreden.

Ja, jeg tar kritikk på dette selv. I går kjøpte jeg en pose med ferdig kuttede rotgrønsaker i terninger. Hvorfor i huleste gjorde jeg det? Og hvorfor står jeg med en pakke ferdig hakket pepperoni i hånden og vurderer å kjøpe den selv om den koster nesten dobbelt så mye som uhakket pølse? Jo, fordi jeg er lat! Ok, jeg har sluttet å kjøpe oppdrettsfisk fordi all logikk sier meg at fisk som ales opp bak et gjerde og fores med antibiotika og kunstige fargestoffer er helsefarlig. Jeg kjøper heller ikke frossenpizza eller tørre burgere uten næring.

Men jeg har begynt å lete etter de peneste grønsakene. Jeg kjøper ikke bananer med flekker, epler som er litt rynkete i skinnet (selv om de er de aller beste i eplekake) jeg leter etter pakken med får i kål-kjøtt med minst fett på selv om jeg vet at lammekjøtt med fett blir til den beste får i kålen. Og jeg leser de fleste innholdsfortegnelsene på de produktene jeg velger fordi jeg ikke vil ha i meg tilsetningsstoffer som ikke er bra for meg. Men jeg synder altså stort når det kommer til det eksteriøre ved maten jeg drar inn i huset. Shame on me!

Jeg vet at grisen står i bingen, kua har stått i egen dritt på båsen, at gulrøttene har vokst seg store i jord, og at fisk og skalldyr har vært i havet og spist mye rare greier. Jeg er vokst opp på gård, og jeg er en ihuga fisker. Men i dag så jeg en fortvilt bonde med en alt for stor agurk i avisen. Agurken kunne ikke selges fordi den var for stor for markedet! Det er jo totalt meningsløst!

Fra i dag skal jeg prøve å bli litt bedre. Kjøpe de støggeste potetene, de største agurkene, den skumleste fisken som stirrer på meg fra fiskedisken, fårekjøtt som lukter fårekjøtt les: våte raggsokker og de eldste bananene. Tror jeg.

BUKKEN OG HAVRESEKKEN.

1c5HsKE673IvI7pg9pwPAQN5aEqFVPW_RvDdaxcpwkNQ

Det finnes mange myter om oss kunstnere. Jeg skal ikke ta den endeløse tiraden om at vi ligger på sofaen og drikker rødvin, venter på inspirasjon mens stipendene renner inn på bankkontoren, men slike myter lever i beste velgående. For det første; å få et stipend er svært vanskelig, de renner nesten aldri inn på kontoen. Jeg søkte i sytten år før jeg fikk 3-årig arbeidstipend, og kan skyte en hvit pil etter fler statlig overførte penger på lenge ennå, selv om det er over ti år siden stipendperioden min var over.

Å søke et stipend et også et ganske så omstendelig stykke arbeid. Du skal hente inn papirer, begrunne søknaden, legge fram CV, skrive vedlegg, ja, det tar noen dager, og som vanlig får du et nei noen måneder senere. Det er helt ok, for det skal ikke være lett å få et stipend i et lite land der kulturpengene er en mikroskopisk post på statsbudsjettet og vi er veldig mange om beinet. Derfor er det ytterst viktig at det sitter kompetente fagfolk i juryene som skal velge ut hvem som har de beste prosjektene. For det er ikke slik at du «fortjener» et stipend, du må ha en vare som kan føre til produksjon. Så vet alle skeptikere det.

I en gruppe som skal velge ut stipendkandidater bør det sitte fagpersoner som har ulik smak, som kan fronte alle stilarter i kunstfeltet. Det skal ikke være en homogen gruppe som kun liker det ene eller det andre, den skal dekke en stor vifte av stil og form. Om vi havner i den situasjon at syv politikere blir sittende i en slik gruppe, hvilke muligheter har disse til å fange opp kvaliteten og balansen i de ulike søknadene?

Vi kunstnere får ofte høre at vi sutrer og at vi ikke har greie på politikk, men nå skal plutselig politikere bedømme og kvalitetssikre kunst, om jeg forstår kulturministeren rett? For tiden har vi en minsister som ikke har kompetanse innen kunst, vel, det har vi hatt før, men den sittende nærmer seg miljøet med en skepsis som er høyst ukledelig for en politiker som skal fronte kunsten og ikke mistenkeliggjøre den! For under påstanden om at «kunsten skal settes fri» og at Norsk Kulturråd skal «utredes» ligger den en skepsis og en «bukken til havresekken-beskyldning» og at faren for inhabilitet er overhengende. Vel, hvor skuddsikker vil en politiker være som medlem av en slik gruppe? Og hva blir resultatet når partier med manglende kunstforståelse skal krangle om hvem som skal ha disse pengene?

Det er selvføgelig både dette og hint som kan diskuteres rundt det norske kunst og kulturmiljøet, men om fagfolk settes på gangen og politikerne skal bli de som tar kunstneriske avgjørelser tror jeg vi kan komme i en svært vanskelig situasjon der sensur kan bli et av problemene. Jeg mener ikke direkte overstyring, men vi har jo allerede sett spirende tendeneser til instruksjon av koservatorer etc. og slikt bør ikke forekomme i et demokrati der kunsten skal være uavhengig og fri.

TO OG EN HALV TIMES TERROR PÅ KINO

Stillbilde fra Frøken Julie

Vi setter oss ned i de myke setene, min kjære og jeg. Etter en lang arbeidsdag gleder vi oss til å nyte Liv Ullmanns film «Miss Julie» basert på August Strindbergs berømte teaterstykke. Allerede etter femten minutter sitter jeg og grubler på to ting som ikke handler om filmen. Når ble det moderne å spise middag på kino, og hvorfor kan ikke venninner som ikke har sett hverandre på lenge heller gå på kafé om de skal oppsummere de tre siste månedene mens vi som også har løst billet prøver å konsumere det produktet vi har betalt for? Og hvilken utkrøpen sjokolade-djevel har kontruert disse knitreposene som er som terror midt i en var og vakker scene?

Dette er kanskje et lite problem. Og jorden går ikke under, men jeg forlanger faktisk å kunne få sitte i fred å se en film uten at noen sitter rett bak meg og utveksler Se&Hør-gossip om Liv Ullmann. At det sitter venninner og snakker om at de har kjøpt nytt boblebad på hytta og at de egentlig ikke liker sånne filmer som dette! Mitt råd til dere er: Gå på kafé, og se film hjemme på DVD! For én ting at noen unge damer reiser seg og går etter å ha fnist hysterisk i tjue minutter fordi det de trodde skulle være en feelgoodfilm viser seg å være en tekst som går over hodet på dem, men at voksne folk sitter og pludrer i to og en halv time er høyst provoserende.

Så beklager Liv Ullmann, jeg må faktisk se filmen din en gang til hjemme i fred og ro når den kommer på nett eller på DVD.

Men det jeg fikk med meg er at de to kvinnelige hovedrollene var strålende, at bildene var vakre, teksten fint og klokt klippet sammen. Kankje litt vel følsomt med blomster som driver nedover elven med en død Miss Julie dandert i vannkanten. Men en fin film.

Kan også melde om at damene bak oss skvatt skikkelig da Colin Farrel kappet hodet av den lille gule kanarifuglen da dramaet var ved sitt dirrende høydepunkt. Det var i følge dem selv helt unødvendig og noe av det verste de hadde sett!

Og rett etterpå oppdaget de at det var tomt i Twistposen som de delte seg i mellom på demokratisk vis. Nei, skulle du sett, de var jo egentlig på slankekur. Sukk.

UNNTAKSTILSTAND

northug

Jeg bryr meg ikke så veldig mye om sport, det får jeg av og til litt pepper for. Du er liksom ikke helt ekte nordmann om du ikke sitter som en hubro foran flatskjermen hver gang et viktig sportsarrangement går av stabelen, og det skjer jo stort sett året rundt. Norske utøvere kalles «våre helter» og «Norges ære» ligger ofte tungt på deres skuldre når vi deltar i OL, VM whatever i utlandet.

Fotballspillere tjener astronomiske summer og er som popstjerner og regne der de freser rundt i glossy biler, det gnistrer i bling bling og damer med løshår og uekte brunfarge er vanlig tilbehør. Og folket jubler.

Jeg har i løpet av den siste uken fått med meg en rekke reportasjer på fjernsyn om Petter Northugs fyllekjøring der den store angsten handler om hvorvidt han skal gå glipp av skisesongen om han havner i fengsel som de aller fleste dødlige gjør når de kjører for fort i fylla, krasjer og etterlater et menneske i bilen.

Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe om dette, men det toppet seg da NRK la ut denne overskriften for noen dager siden: EBOLA KAN ØDELEGGE FOR ULLEVÅLSETER! Altså, er en norsk syklist viktigere enn at det dør hundrevis av mennesker hver dag av en sykdom som kan spre seg til store deler av verden? Og mener NRK og andre medier på ramme alvor at Petter Northugs skisesong er viktigere enn at de som bryter loven skal straffes? Men ja, jeg vet, Petter Northug får massiv støtte fra apeberget på Twitter.

Får lyst til å trekke en sammenligning som de fleste sports-freaks vil synes er ganske så søkt. Men here we go. Da maleren Odd Nerdrum ble siktet for skatteunndragelse var det minimal støtte. Ingen skrev: Tenk om karrieren hans går til helvete? Ingen ropte: Men han har jo store utstillinger i USA, og om han får en dom blir han nektet innreise dit. Nei da var det fri flyt for: La nå det fjolset i den kjortelen råtne i fengsel, det er nemlig slik, hylte bermen, det skal være likhet for loven! Og disse kunstnere som har sugerøret i statskassen må faen meg klare seg selv, og betale sin skatt!!!

Men for sportsfolk snakker vi ikke så høyt om likhet for loven, da leter man frenetisk etter smutthull i loven, for om en nordmann ikke går på ski, hvem er han da? Jeg synes det er under en hver kritikk at NRK og mange andre kjører alle disse reportasjene der man engster seg for skisesongen og glemmer det faktum at en «vanlig» mann ikke ville sluppet unna, og at hans sak aldri hadde nådd nyhetene på riksdekkende medier.

Det skal være likhet for loven uansett hvem du er i dette landet. Men for Petter Northug som er en medaljeleverandør gjelder tydeligvis andre regler. Men for all del, han er jo en av våre store helter, en å se opp til. Jeg ser ikke opp til ham! Virkelig ikke! Men jeg ønsker ham ikke i offentlig gapestokk, jeg vil bare at han skal behandles slik jeg ville blitt om jeg hadde drukket på meg høy promille, satt meg i en bil, kjørt den til vrak med en god venn i, og så stukket av fra åstedet.

Vel, han får sin straff. Men i disse dager stiger verdien av ham som norsk merkevare, hva nå det måtte være?