Programmet vi elsker å hate.

Foto: Scanpix.

Vi har visst det lenge, Agnete Johnsen fra Nesseby har vært varsel om noe stort. Helt siden hun sang den sangen om den stakkars hunden har hun vært i den norske rampelyset.

Og i går uklasset hun hele MGP-cirkuset og tok hjem seieren. Hurra Sápmi!

Men like sikkert som at folket benker seg i soffan i de tusen hjem hiver de sure gubbene seg over tastaturet. I går kveld var det Jan Fredrik Karlsen det gikk hardest ut over. Ok, han er en Duracell-kanin som snakker fortere enn lystes hastighet og blir litt som  høy tinitus inne i hodet etter noen minutter, men kjære vene, slå av eller se på noe annet istedet for å dele ut diagnoser og skjellsord? Han er jo bare en glad mann, og dem er det pokker ikke mange av i disse dager der Odins paranoia-soldater marsjerer i gatene.

Selv synes jeg, bortsett fra Agnete Johnsen, at det var Kate Guldbrandsen som tok kaka og sang fletta av hele gjengen av stort sett ukjente artiser, der det absolutte lavmålet var et blekt pubertalt boyband som trodde de var fra London, men så ut som et ikke helt ferdig innøvd nummer fra High School Musical i en russerevy i Bærum. Der i mot var lesbene i rosa plast og parykker herlig befriende, selv om de utløste en del fysj og fy-rop på FB og Twitter. Ah fuck them if they can’t take a joke?

Men det er jo derfor vi elsker MGP er det ikke? Jo verre jo bedre? Og det er jo fåfengt å hyle opp om kvalitet eller at folk synger surt i et slikt fesjå? Det eneste positive jeg kan si om det hele er at virkelige gode artister kan bruke konkurransen som et springbrett for å komme seg ut over Norges grenser. Og i går vant polarstjernen, Sápmi, Finnmark og Nord-Norge en deilig seier hentet hjem av en virkelig god sanger og artist. Gratulerer!

Og til alle de sure gubbene og kjerringene. Sett dere vel til rette i godstolen med tv’n av. Sprett en god rødvin, legg Stones eller Springsteen på vinyltallerkenen, eller Cohen, The Beatles for den saks skyld. Kos dere med coverlåter med Eva Cassidy! Spis litt god ost og noen søte druer mens verden går av hengslene, det hjelper på humøret.

Hilsen en homo som har et helt avslappet forhold til MGP, som ikke engang la merke til hva slags kjoler damene hadde.

Nok en gang, hurra Sápmi og Agnete! Du er en skikkelig isknuser.

 

 

februar 28, 2016februar 28, 2016 by svenhenriksen 2 kommentarer

Snobberiet i kulturen.

Foto: Bjørn Leirvik.

«Dette er en veldig viktig forestilling!» Hørt den setningen før?

Ja, det tror jeg nok. Og den gjelder ikke bare forestillinger, den kan gå for filmer og bøker, kronikker og andre tekster.

Jeg tenker, hvem er den viktig for? For deg, for meg, for alle?

Som kulturarbeider er jeg vokst opp med mantraet om at «publikum må oppdras». Jeg har trodd på det i mange år. Jeg tror ikke lenger på det.

For publikum er ingen homogen gruppe som lider av dårlig oppdragelse eller felles smak.

Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt si at det er synd at folk ikke kommer og ser dette så veldig viktige vi har laget. Det er mulig at det vi har laget synes viktig for oss, men det er kanskje ikke så viktig for alle andre?

Det kan selvfølgelig også være at vi selv sender det ut på markedet som «smalt» og derfor tenker folk at dette er ikke noe for meg, jeg går heller på Mary Poppins eller Cats, da vet jeg hva jeg får?

Jeg tilstår at jeg i mange år har tilhørt fiffen som synes folk flest har dårlig smak, at de stort sett leser feil bøker og ser dårlige filmer, at de reiser til tullete steder og er opptatt av uviktige ting.

Jeg har lydig gått og sett alle de «viktige» forestillingene og nikket til alt det jeg har fått servert og sagt: «Gud, så sterkt, synd at ikke flere ser dette!»

At jeg kanskje ikke har forstått en dritt eller syntes at mye av det var helt rævva har jeg aldri våget å si, man vil jo ikke være en som sprer uhygge og kritiserer sine egne. Det lønner seg ikke. Så jeg har vært en lydig nikker i redsel for å ikke være en del av den koksgrå minimalistiske flokken. Skal man kritisere noe i norsk teater så hvisker man det lavt til noen man stoler på i kantina. Alle kjenner alle. Det ække lett 🙂

Jeg har et alter ego som heter Siw Anita. Hun er en skarp dame som snakker fra levra.

Hun er tacky, kledd i paljetter. Hun er litt harry, og hun ville neppe gjort suksess på Litterturhuset i Oslo. Men hun er en stayer selv om jeg har fått noen overbærende og skjeve blikk fra kolleger som synes dette er litt på kanten for hva en seriøs kunster bør drive med. Mann i parykk og høye hæler, har vi sett det før eller??

Hun er ikke så dum som Mossa dog, og hakket vittigere enn Fletfrid, og folk elsker henne. Og her kommer mitt lille poeng. Deler av det publikumet hun trekker til seg ville vanligvis aldri oppsøkt et teater. Og det er mitt prosjekt med henne.

Vår oppgave som statsfinansierte kunstformidlere er å surfe bredden av publikum. Vi kan ikke, og skal ikke være smaksdommere for hva som er god eller dårlig kunst. Og vi må få slutt på dette med å oppdra publikum. Vi må venne dem til å gå i teater, og så ta det der i fra. Være litt mer åpne kanskje?

Og som en mann skrev til meg i går etter forestillingen: «Jeg gikk til denne Siw Anita med svært blandede følelser, tenkte at det ville bli vulgært bannskap og billige vitser, men så var det vedmod, poesi, ettertanke, latter, tårer og veldig mye vakker musikk!» Tenk det.

Man trenger ikke være så jævla hipp for å være viktig eller relevant.

Man kan røre med mye uten å pakke det inn i blod, gørr, video og oppmyggede skuespillere som tisser på scenen. Nei, jeg er ikke i mot slikt teater, men hvorfor gi dette merkelappen «VIKTIG» mens det andre vi gjør bare er for å få penger i kassen? Å se Pippi Langstrømpe kan være viktig for en eller annen, eller Mary Poppins kan føde en drøm hos noen.

For vi trenger ikke være så opptatt av innpakningspapiret, mer av innholdet. Tror faktisk hele kulturfeltet kunne trenge å slappe av litt, ikke være så på tuppa og være så redd for å like eller gjøre noe som er «feil».

Vi lager kunst for folket faktisk, ikke bare for hverandre. Det er lov å ikke bli digget av sine venner hver eneste dag. For kunsten er fri, eller tar jeg feil?

februar 27, 2016februar 27, 2016 by svenhenriksen 4 kommentarer

Vi som konspirerer.

I går kom jeg til skade for å ymte frampå om at Odins og Allahs soldater er nyttige idioter for Frp, og om disse to gruppene barker sammen vil partiet bruke dette for alt det det er verdt. Det jeg ikke sa er at jeg tror at Erna Solberg har en «hemmelig plan» om å sette ulike borgerverngrupper opp mot hverandre for så i ettertid score politiske poenger på det, det ville være å konspirere på samme måte som Christian Tybring-Gjedde gjorde da han hevdet at det foreligger en muslimsk plan om å overta Europa og «rive vår kultur i filler». Det var faktisk Siv Jensen selv som lanserte det sammensatte nyordet «snikislamisering» og fikk mye tyn for det. Jeg vil kalle slike utspill for klare konspirasjoner og udokumentert tåkefyrsteprat.

I etterkant av alle utspill som Listhaug&Co har kommet med i asyldebatten mener jeg det ikke er en konspirasjonsteori å mene at FrP vil bruke eventuelle gatekamper og konflikter for alt det de er verdt om Odins Soldater og den nyetablerte gruppen som kaller seg Allahs Soldater skulle barke sammen i bygatene ved nattetid. For dette regjeringepatriet er kjent for kun å fortelle den «mørke» og negative siden ved innvandring til Norge. Jeg kan ikke huske at det er kommet en eneste «solskinnhistorie» fra den kanten, selv om vi alle vet at de finnes i det ganske land.

Så til andre «konspirasjonsteorier». Det er alment kjent at vi på venstresiden er for åpne grenser, at det skal være fri innvandring til Norge, og at Audun Lysbakken står med åpne armer og ønsker alle som vil hit å skaffe seg et bedre liv velkommen. Dessuten er alle vi på den naive venstresiden som er styrt av «tåkefyrsten» Jonas selv noen tullinger som ikke skjønner at fedrelandet er i krise og at velferden går ut med badevannet om vi ikke stenger grensene straks og innfører innvandringsstopp. Disse vrangforestillingene har fått så hardt feste i deler av folket/velgerne at det ikke nytter å argumentere mot dem mer. Er du medlem av SV er du pr definisjon en tulling eller en forræder.

På den andre siden av midtstreken forlanger Høyre/FrP-regjeringen å bli tatt på alvor i alt de gjør. Når det stilles spørsmål om menneskerettigheter og behandling av flyktninger og når man trykker hardt på for å få skikkelige og troverdige svar om hva som skjer i de indre gemakker går gamle høyrepolitikere som vanligvis balanserte Astrid Nøkkelby Heiberg ut og kaller det mobbing. Jeg synes der er ganske merkelig at en rutinert politiker som henne ikke skjønner at det er opposisjonens oppgave å kritisere den sittende regjering. Mobbing er det ikke før folk begynner å kalle folk for stygge ting. Derfor tar jeg sterk avstand fra nazikort, sexistiske utspill etc.

Jeg har et sterkt ønske om at dette skal gå bra. Men det forutsetter at Erna tar grep og viser lederskap, setter de løse kanonene på plass, og det gjøres ikke via Twitter. Borgervern er forbudt i Norge, og da nytter det ikke å mumle seg gjennom 90 tegn på sosiale medier om at dette ikke er regjeringens politikk eller at «dette er en farlig vei å gå.» Eller for å komme med nok en konspirasjonsteori. Er Erna Solberg tatt som «gissel» av Frp?

Politkere er valgt for å styre landet, roe folket, ikke gjøre dem skrekkslagne og livredde for å gå ut i byen om kvelden med angst for at det smeller. Og føler man seg kallet til å gjøre byen tryggere så join Natteravnene, de er upolitiske og like snille som bestemora di.

februar 25, 2016februar 25, 2016 by svenhenriksen 1 kommentar

Klassereise tur/retur.

Jeg hører godt nytt på radioen. En jobb som butikkmedarbeider har 1300 søknader. Det er visst en ny «trend» at lavkompetansejobber er mer ettertraktet enn noensinne. Ingeniører og leger kjemper om å få sitte bak et kassaapparat for å scanne matvarer eller jobbe som ekspeditører i klesbutikker.

Av en eller annen grunn sitter jeg her med et lite smil rundt munnen. Jeg hadde rett, tenker jeg. For i mange år har jeg engstet meg for denne hangen til å realisere seg selv og at vi «må bli til noe» ellers er vi tapere her i livet. For skal vi være helt ærlige så har vi en del fordommer mot enkelte jobber, og har du ikke drevet det lenger enn til å sitte i kassa på Rema 1000 har du ikke mange ambisjoner her i livet.

Men noen må gjøre disse jobbene. Og nå vil mange ha dem. Det er selvfølgelig slik at alt henger sammen med alt. Og om alle utdanner seg til å bli ingeniører eller leger osv vil det selvfølgelig bli for mange av disse, mens det å finne en skomaker eller eller anstendig fiskehandel eller kjøttbutikk er verre. For hvem vil bli skomaker i et land der alle vil følge drømmen om å bli til noe stort? Eller bli noe så meningsløst som slakter?

Vel, nå må man ha stor kompetanse for å jobbe som slakter eller skomaker. Heldig er vi som har funnet en stakkar av begge sorter, og vi vet å verdsette dem. Men behøver ikke de som betjener kunder også kompetanse? Jo. Hvor glad blir man ikke når man kommer inn i en butikk og noen kan svare på det du lurer på? For ikke å si når man en sjelden gang treffer på et menneske som smiler og er hyggelig.

Jeg har opplevd å stå foran fiskedisken hos Coop og spurt:

«Hvor kommer denne fisken fra?» og fått til svar: «Den kommer vel fra vannet..» Selvfølgelig er dette en historie å le av i ettertid, men den sier litt om hvor lite prioritert slike yrker har vært i mange år. Kanskje alle disse høyt utdannede som ikke finner jobber innen det de hadde håper kan ta med seg en annen holdning inn i serviceyrkene? Jeg tror det.

For det er ikke så veldig lenge siden det å jobbe i butikk ble regnet som en seier for unge mennesker som ville opp og fram i arbeidslivet. Men i mange år nå er det blitt regnet som å «tjene andre» på samme måte som det å være kelner har blitt et yrke man bare utfører i korte perioder for å tjene litt penger mens man studerer, eller noe slitsomt blide partysvensker driver med.

Vi lever i en tid der landet trenger stor omstilling. I oljen er det mannefall. Disse som har jobbet der sitter på stor kompetanse. Og mange av dem har vært ledere og sjefer. Det skal bli spennende å se hvor dette lander. Trenger vi ikke ingeniører til å bygge lyntog i det ganske land? Utvikle nye miljøvennlige løsninger over hele fjøla.

Jeg tror det er håp når en ingeniør tar en kassajobb på Rema. Klassereisen tur/retur er et faktum. Det lønner seg alltid å ha en toveis billett og flere bein å stå på.

Nå har selv arbeidsministeren begynt å se på det rigide regelverket hos NAV. Det er godt, men litt i seneste laget. Men slik er det jo, når krisa rammer de mest priviligerte skjer det ting.

februar 24, 2016februar 24, 2016 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Det skal bo folk i husan?

En gang for lenge siden bodde jeg på et fornemt gammelt seilskutested på Sørlandet. Du vet et sånt lite sted med hvite trehus, smårutete vinduer, utskjæringer, vakre hager med peoner og syriner bak stakittene. Mange av husene  sto tomme om vinteren.

En vår hadde det seg slik at det ble ivrig diskusjon om hvem som var verdig til å holde 17.maitalen ved det lille forsamlingshuset. Noen hadde foreslått en gammel mann som het Ole, men nå var prostestene mange. Hovedargumentet hos motstanderne var: «Men familien til Ole har jo bare bodd her i knappe hundre år! Han er ikke her i fra, og kan ikke holde 17.maitalen, det må da folk forstå!»

Jeg kan le av denne historien, men den har en underliggende skrekk og motvilje for de fremmede i seg. Det er viktig å høre til, og det er viktig med røtter.

Det tar tid å skape røtter. Og du kan ikke bare flytte et sted og tro at du blir integrert på en to tre. Og jeg tror ikke dette er noe som er representativt for Norge, over hele verden er mennesker redde for det de ikke vet hva er, og svært få ønsker forandring i sitt eget nærmiljø. Men verden forandres. Det gjør små og store steder også. Selv store byer forandres. Oslo er ikke den samme som da jeg flyttet dit for over førti år siden.

I dag morges leste jeg at Portugal gjerne vil ta i mot flere flyktninger enn det de har lovet i henhold til internasjonale avtaler. Dette skyldes at i enkelte områder sliter dette landet med lang kyststripe med stor fraflytting. Mange lokalsamfunn og landsbyer ligger øde. Svært mange portugisere flytter til utlandet. Derfor vil Portugal ha en revitalisering av disse, ofte jordbruksområdene, og tror at flyktninger, småbarnsfamilier og unge sterke mennesker vil sørge for det.

I Norge sliter vi med samme problemet. Mange steder sliter med fraflytting. Tusenvis av hus langs kysten ligger øde og forlatt, likeså småbruk på kysten og i innlandet. Flukten fra landsbygda som startet på 50-tallet er på ingen måte over. Folk klumper seg tett sammen i de store byene der biligmarkedet er i ferd med å revne mens prisene fyker til himmels. Det er ikke sunt for et land at alt sentraliseres og bygda ligger øde.

På samme tid er det ofte de minste stedene som er mest skeptiske til flyktninger. Man vil ha lys i husene, men ikke flyktninger. Legg merke til at jeg skriver «ofte» ikke «alltid», det finnes mange hederlige unntak av småsteder som tar i mot folk med åpne armer og evner å integrere dem.

Jeg synes vi skal tenke mye mer bærekraft når vi snakker om flyktninger, ikke bare skrekk for velferd og fremtiden for våre barnebarn.

Tenk hvor mange bygdesamfunn som kunne fått nytt liv med nye mennesker? Hvor mange nedleggingstruende butikker ville ikke kunne få nytt kundegrunnlag? Vi trenger arbeidshender i yrker som nordmenn ikke vil ha. Vi er et langstakt land der det snart bare lyser en fem seks steder på kartet.

I en omstillingsperiode mens olja er på nedgang er det viktig å tenke annerledes, se på hvem vi er og hvor vi skal bo. Den oppblåste oljebyen Stavanger rakner. Og bobla av rikdom er ikke så skuddsikker lenger. Jeg tenker på den unge hippe arkitekten i Athen som flyttet tilbake til øya han kom i fra. Han satt i drivhuset og sa: «Jeg har mistet alt. Disse små tomatplantene er fremtiden min, de er mitt håp.»

Selv har vi flyttet vekk fra storbyen og fått et rikt liv her oppe i det mange kaller for gokk. Her er det lang mellom husan, og det er plass nok til flere folk.  Jeg tror bygda kan by på så mange muligheter. Og som ho Kari Bremnes synger i sangen:
«De skal bo folk i husan, husan dem træng folk.»

Flyktninger er også folk. Og de kommer med to tomme hender som vi bør ønske velkommen. Selvfølgelig er en enklere å være redd for fremtiden og toe sine hender, slå døren i ansiktet på resten av verden og mure seg inne. Men verden kommer og tar oss før eller siden. Ingen mann er en øy.

Men vi skal ikke ta inn millioner, om du skulle tro det! Det er grenser for hva bøgda tåler.

februar 23, 2016februar 23, 2016 by svenhenriksen 4 kommentarer

Kaffeslabberas-rasismen.

Du sitter ved kaffebordet, det er venner, naboer eller familie.

Det prates om stort og smått, vær og ufarlig vind, og plustelig sier noen:

«Ja, hvis vi får lov til det lenger da? Man må jo snart spørre om å flagge på 17. mai fordi man kan komme i skade for å fornærme noen av våre nye landsmenn?» Du ser kaffekoppene stå stille i luften noen sekunder, et par kakesmuler faller i fanget på tante Liv der hun ser skremt rundt seg som om hun lurer på hva det var som ble sagt for et øyeblikk siden. «Jeg er ikke rasist altså, men jeg må bare få lov til å si..!» fortsetter den som tok bladet fra munnen om at nok er nok når det kommer til krav fra disse hordene av fremmede som plutselig fosser inn over den norske grensen for å jafse i seg av vår velferd.

«Men» sier en eller annen «jeg har da aldri hørt at noen mener det skal være forbudt å heise det norske flagget på 17. mai..» Den øredøvende stillheten er til å ta og føle på. Har vi en landsforræder midt i blant oss her mellom krumkaker og vannbakkels? «Nei» kvekker ordføreren «men det kan komme til å skje! Bare se på Sverige, der er alt ute av kontroll. Og nå gjelder det å være føre var…»

«Joda», nikker snille tante Liv som ikke har gjort en katt fortred i hele sitt lange liv «men vi flyktet da selv under krigen. Husker dere ikke onkel Truls som fikk reddet seg over svenskegrensen i siste øyeblikk?» Ny stillhet, før ordfører tar sats. «Jeg er så lei av at vi skal mase om den krigen hele tiden. Det som skjedde da kan ikke sammenlignes med det som skjer nå. Man kan jo snart ikke åpne munnen uten å bli kalt nazist eller det som verre er!» «Så så» sier en eller annen og tante Liv tar til tårene. Hun tenker kanskje på noe hun helst ikke vil huske?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet slik og tenkt, skal jeg si noe, eller skal jeg holde kjeft? I et bryllup en gang sa bruden til meg: «Ikke lag noe bråk om pappa begynner å snakke om muslimer. Kan du ikke holde fred den dagen jeg gifter meg?» Selvfølgelig vil man ikke lage ufred i en venns bryllup, så man lar stakkars far få benytte seg av ytringsfriheten mens man selv holder inne. Men jeg tenker at alt for mye får passere på grunn av husfredens skyld. Jeg tror denne kaffeslabberas-rasismen er farlig fordi den virker så uskyldig, og det som blir sagt blir sagt av snille helt vanlige mennesker som vi kjenner og er glad i, og vi vegrer oss derfor for å gå på dem og lage bråk.

Et par av mine familemedlemer vil ikke ha noe med meg å gjøre på grunn av hva jeg skriver og mener offentlig. De mener jeg er en kjip landsforræder som er med på å rive landet mitt i filler bare fordi jeg vil at de som kommer hit skal behandles med en smule verdighet og respekt og få sine saker behandlet på en skikkelig måte før de eventuelt får avslag på sin søknad om opphold. Ok, men jeg kan faktisk ikke sitte ved kaffebordet å høre på replikker som «Disse folka flykter faen ikke fra krig, de er lykkejegere og banditter!» Da reiser jeg meg og sier at våre veier skilles her, sorry, men blod er ikke alltid tykkere enn vann!

Men det er denne pene uskyldige rasismen som drysser som pent og konformt støv ned over kaffe, småkaker og broderte duker. Den som blir sagt med et lite smil om munnen av de som er våre nære og kjære. Og det er så vanskelig å si dem i mot fordi du tenker: «De er jo så snille, de vil jo bare det beste for meg og mine, og de elsker meg..» Og så tenker du at de bare er redde, at de har reist for lite, og at de ikke mener noe vondt med det. Men det var jo slik det begynte sist verden gikk av hengslene. Ved kaffebordet i de tusen hjem. Så uskyldig. Og plutselig singlet det i glass og natten ble krystall. Og resten er historie.

Jeg trekker ikke nazikortet, men vi skal være var signaler som kan føre til noe som aldri må skje igjen.

februar 18, 2016februar 18, 2016 by svenhenriksen 43 kommentarer

Jeg, et venstrevridd fjols.

Jeg mener ikke at hele verden skal komme til Norge.

Jeg mener ikke at vi skal åpne grensene for alle som ønsker seg hit. Jeg mener ikke at vi ikke skal stille krav til de som kommer hit, ei heller at de ikke skal forholde seg til norske lover.

Jeg er ikke for at de som bor her i Norge skal få lov til å skjære kjønnorganene av små barn. Og jeg misliker sterkt at unge menn tafser på tilfeldige kvinner i det offentlige rom. Jeg tror ikke at islam er uten lyter, eller at absolutt alle muslimer er snille og gode.

Jeg er ikke naiv. Jeg er ikke en fjollete godhetsposør. Jeg er bare et dannet menneske som har lært hjemmefra at jeg skal ha respekt for mennesker uansett hvem de er og hvor de kommer fra. Der har du meg.

Jeg mener at de som har tatt seg hit skal bli møtt med et fungerende system som kan finne ut om den historien de forteller er sann, og jeg mener at vi ikke skal møte folk med forutinntatt skepsis. Og jeg mener at om et menneske eller en familie ikke har behov for beskyttelse skal de sendes tilbake dit det er trygt for dem å være. Og at de som trenger beskyttelse skal få bli her.

Alt dette har jeg forklart en rekke ganger til mennesker som føler trang til å stigmatisere muslimer og slike som meg. Men jeg snakker for døve ører, selv om jeg er enig med svært mange i denne debatten.

Feilen ligger i at vi ikke må mistolke virkeligheten, tro saker og ting det ikke er hold i. Mange gjør det når de svarer meg på bloggen. Enkelte kommer med utsagn som «Alle de som kommer hit er ikke flyktninger!» Det er der vi skilles. Jeg skal forklare.

Jeg kan ikke skrive: «Alle i FrP er rasister og komplette idioter.» Eller «Alle troll på nettet er feite gubber med paraplydrink i hånden og thaidamer i armkroken!» For det første er det ikke sant, og for det andre er det direkte mobbing, og ingen ville tatt meg seriøst.

Når jeg går noen av trollene på klingen blir de tøffe i trynet: «Henriksen, kan ikke du bare sette deg på en planke, jeg skal gladelig dytte deg til havs, og hånflire når du drukner!» fikk jeg i kommentarfeltet til VG. Slike mennesker som vedkommende er engstelige for sine barns fremtid. Det skremmer meg at folk som er foreldre skriver rett ut at de ønsker sine meningsmotstandere døde på en grusom måte.

I går skrev jeg en blogg om ordet «assimilere». Det gikk ikke upåaktet hen. Takk til alle de titusener av mennesker som støtter meg, og takk til alle dere som hater meg. Dere er et bevis på at teksten jeg skrev var relevant.

Jeg er et venstrevridd fjols som tror at alle mennesker er like mye verdt. Men jeg er ikke naiv. Det er brustne kar de fleste steder. Jeg tror på å spre det gode selv om jeg verken tror på Gud eller Jesus. Jeg tror på ømheten oss mennesker i mellom.

Ville du takket nei til en utstrakt hånd bare fordi den sitter fast på et menneske du tror du ikke liker? Jeg tviler på det.

Og den siste penskjorta vi skal ta på oss alle sammen har ingen lommer.

Vi blir alle til støv til slutt. Støv er grått uansett hvor du er født.

 

februar 17, 2016februar 17, 2016 by svenhenriksen 32 kommentarer

Kjære Sylvi.

Her om dagen brukte den nyslåtte lederen for Frp-Oslo, Aina Stenersen et ekkelt ord, assimilere, sa hun, og jeg kjente blodet fryse i årene.

Kjære Sylvi, du er satt til å integrere mennsker, ikke til å utslette den kulturen og de tradisjonene de bærer med seg i sjel, kropp og hjerte.

Hva skjer med partiet ditt Sylvi? Dette partiet som tror så sterkt på individets muligheter og valgfrihet? Vet du hva å bli assimilert betyr? Det betyr å ikke kunne være bærer av egen kultur om du vil bli borger av et fellesskap. Riktignok sier du at folk som kommer hit skal få kunne leve sine liv som de vil bare de forholder seg til norsk lov og «våre verdier». Ok, den første er grei, men «våre verdier», hva mener du? Har vi felles verdier her i Norge, et sett med verdier som vi er blitt demokratisk enige om? Nei, det har vi ikke.

Dine verdier er helt forskjellige fra mine. Som personer er vi også svært ulike.

Du er en gift heterofil kvinne, kristen, du er mor og politiker. Jeg er en samboene homoseksuell mann, skuespiller, dramatiker og ateist. Jeg forholder meg til norsk lov selv om loven ikke alltid har stått på min side eller forsvart min rett til å elske den jeg vil, men når det kommer til verdier skilles våre veier. Jeg tror at det går an å være forkjellig, men tross store forkjeller kan vi leve godt sammen. Du mener at det finnes verdier vi alle er enige om, jeg mener at slik er det ikke.

Ta det kristne bibelbeltet på Sør og Vestlandet, har menneskene der de samme verdier som folk i Finnmark? Og er alle de kristne i bibelbeltet fundamentalister? Selvfølgelig er de ikke det, på samme måte som ikke alle i Finnmark er samer eller joikene fyllefanter selv om jeg ofte har inntrykk av at noen tror det. Jeg tror ikke vi kan enes om noe som kan kalles «våre felles verdier» – alle mennesker har en verdimålestokk i seg, og vi er alle kompliserte og sammensatte individer og bærere av en unik historie alle som en.

Her er en liten flik av min historie, og det er her det stygge A-ordet kommer inn i bildet.

Min oldermor Biret gikk med en kjepp når hun kom opp fra sjøen med fisk. Sjøsame var hun, og de bodde i jordgammer et sted på kysten i Troms. På tidlig 20-tall flyttet mine folk inn i hus. Det brant ned, og nytt ble bygget. I 1926 ble min far Johannes født. Da hadde min slekt med et pennestrøk blitt slettet som samer i alle offentlige papirer. Slikt måtte man finne seg i om man skulle få eie egen jord. Ja, det er grusomt, men sant. Min far ble kalt for «fjellfinnpakket» da han var liten, og skammen forfulgte ham hele livet. På dødsleiet sa han: «Om det er så viktig for dere, så er vi samer.» Jeg fikk vite at jeg var same da jeg var nesten 35 år. Slik virker assimilering Sylvi. Tenk om du plutselig fikk vite at hele din store slekt egentlig kommer fra Ukraina? Hvordan ville det føles?

Assimilere? Noen papirer, en penn, vips, et folk forsvinner. Er vi der?

Vel, fremdeles, den dag i dag blir nære familiemedlemmer av meg rasende om noen påstår at vi er samer. Den sitter i denne skammen, og selv om jeg har tatt min samiske identitet tilbake forhindrer det ikke at jeg har blitt spyttet på når jeg går med samekofte. Men ok, jeg greier meg, jeg er voksen, slapp av Sylvi, jeg er ikke ute etter deg. Du kommer også til å greie deg. Du har støttegruppe på Facebook, og tusentalls av fans som mener du er i ferd med å redde fedrelandet fra undergangen. Ja, det er til og med noen som mener du bør bli vår neste statsminister fordi du vil stenge grensene og være hardeste jenta i klassen. Jeg ønsker deg lykke til med det.

Men Sylvi, ikke gjør samme feil som politikere før deg har gjort. La de som kommer hit få være som de er så lenge de oppfører seg. Ikke sett mennesker som ikke har gjort noe galt i fengsel. Og ikke send små barn tilbake til krig og usikkerhet. Og si til din venn Aina at vi ikke driver med assimilering her til lands, for da vil vi ligne på de landene folk flykter fra. Og en liten ting til slutt. Hadde ikke dine formødre trosset sine ektemenn og loven ville ikke du vært minister i dag, det ville faktisk være helt utenkelig. Men det vet du, sorry for at jeg nevner det. Ha en fin dag.

Med vennlig hilsen

Sven Henriksen.

februar 16, 2016februar 16, 2016 by svenhenriksen 60 kommentarer

DAGEN, NATTEN OG ANGSTEN.

Mest av alt liker jeg dagen. Alt kommer så nært om natten. Angsten kryper på. De mørke tankene tar over og jeg kan tenke det verste om alt.

Hvor er vi på vei? Hvem er vi i ferd med å bli? Hva hender med dette fedrelandet jeg tilfeldigvis ble født i? I natt tenkte jeg at det er under press vi finner ut hvem vi selv og alle andre er. Er vi under press nå? Jeg tror ikke det, men jeg er redd for hvordan de som sitter med makten håndterer det vi opplever nå.

60 000 flyktninger kan være på vei hit, sier ministeren. Er det mange? Det høres mange ut. Men i forhold til mye her i verden er det ikke så mange. Og i et svakt øyeblikk, rett før søvnen kom og hentet meg tenkte jeg: Ja, kanskje det er best å være redd? Er jeg en naiv fyr, en godhetstyrran som ikke skjønner at dette vil gå ut over mine barn og barnebarn? Vel, jeg har ikke barn eller barnebarn. Men bør jeg ikke ta andres redsel på alvor? er det siste jeg tenker før den befriende nattesøvnen slår armene rundt meg.

Nå. Morgenkaffe. En gullstripe sol i horisonten. Fjorden ligger stille. Fjellet luter nakken i havet, ser ut som en hest som drikker vann. Jeg tenker så mye klarere i dagslys uten alle disse skyggene i krokene.

Hva var det PST-sjefen sa her om dagen? «Folk som mener at det foreligger en muslimsk plan om å overta Europa kan bare glemme det, det stemmer ikke.» Og dermed fikk både kommentarfeltene og Hege Storhaug et skudd for baugen. Det er selvfølgelig «mulig» at det kan komme et terroranslag fra radikal islam, sa hun, men hun er også svært engstelig for høyreekstreme miljøer.

Og så tenker jeg på han unge gutten som var på Lindmo i går. Han som lærer flyktninger norsk. Og den andre gutten, tretten år, som vil bli lege fordi han gjerne vil hjelpe folk. Og er det ikke det det handler om? Hjelpe sine medmennesker? Og angst og redsel er jo ikke særlig bærekraftig nå når verden er utfordrende. Men i natt, i et svakt øyeblikk kjente jeg for aller første gang at angsten virkelig hugg tak i meg. Tyrkia? Russland? Det koker i skumle gryter. Samtaler ved forhandlingsbordet faller sammen. Hva skjer? Jeg tenker på byer jeg reiser til, strender jeg oppsøker, på verden som forandres. Jeg tenker på at forandring gjør vondt. Og at av og til er den nødvendig.

Og oss? Vi? Har vi virkelig funnet ut av alt sammen? Er vi utlært? Eller har vi kanskje ikke noe mer å lære? De to guttene på tv i går er en solskinnshistorie. Og det finnes fler. Jeg ser for meg munnen og øynene til den unge syriske gutten som smilte til meg på gaten her om dagen, kjenner kinnet til mannen som klemte meg og gråt fordi jeg ga ham en ny mobil som hadde ligget og slengt uoppakket hjemme hos meg siden jul. Jeg tenker på alle de som kom hit for lenge siden, som har slått røtter, som jobber, som sliter, som lever sine liv her sammen med oss. Og så tenker jeg plutselig at om det kommer 60 000 hit vil vi ikke gå under. For når vi har mer enn vi trenger bygger vi vel ikke høye gjerder og stenger grensene, vi kjøper et større bord?

Men dette øyeblikket av angst i natt plager meg. Jeg skammer meg nesten litt selv om jeg vet at jeg ikke bør det. Men det er så lett å bli redd, så lett å låse døren, være seg selv nok. Og det er så lett å forstå det. Og det er så lett av å bli forført av løgner forkledd som fakta når de sies om og om igjen. Og det letteste er å skape et fiendebilde, en fiende, peke på noe utenfor oss selv? Lukke døren. Her er det stengt, gå til naboen.

Det handler om mennesker! Hvem er jeg som kan ligge under en varm dundyne og sutre om min lille angst? Som ikke trenger å gå langs landeveien. Som har et rødt pass, som er selvhjulpen med eget tak over hodet? Som faktisk er så priviligert at jeg har tid til å ligge våken om natten å gruble over krig og fred og klø meg på mitt eget ego? I dag er det fridag og det eneste jeg behøver å ta stilling til er om jeg skal ha kokt eller stekt egg til frokost? Ja, jeg vet, andre har det verre. Også her. Det er derfor det er så viktig å  tyrannisere folk med godhet ikke sant? To tanker liksom, som superblogger Sophie Elsie ville ha sagt det.

Ha en fin dag alle. Jeg sitter her i gullstolen og drikker litt mer kaffe. Dagen er ennå ung.

februar 14, 2016februar 14, 2016 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

LOST BOHEMIA.

Jeg var vel atten år første gang jeg snek meg inn på Club 7. Og et halvt år senere fikk jeg prøvespille for Sossen Krohg. Det er som jeg fremdeles kan kjenne duften av musk der hun svevde inn i en orange kaftan, satte seg ned og så på meg og hvisket: Ja, få høre da?

Jeg fikk jobben. Velkommen til Scene Syv, skarret du på bergenskfransk.

Takk kjære Sossen for at du satte i gang teaterfeberen i en ung manns kropp. Nå er du ikke her lenger. Men takk for blikkene, replikkene, musikken, netter med trekkspill og vin, alle rollene, minnene, galskapen, ironien, latteren, møtet i Hotel Cæsar der vi fikk spille litt sammen etter alle disse år. Og det var i denne tv-serien du virkelig ble en stjerne og elsket av det norske folk.

Det går en rett linje fra Oda Krohg til deg. Og med deg gikk den siste bohemen ut av tiden. Nå er det konform blådress og kulturskrekk i furet værbitt som gjelder. En tid er over, og kommer aldri tilbake.

Sist jeg snakket med deg var for noen år siden på Hvaler. Du var vakker, fargerik, satt i solen på brygga og snakket om fremtiden. Det var alltid fremtid med deg, gårsdagen var en avlagt kjole du hengte innerst i skapet. «Jeg sitter ved ripa på en båt, jeg kaster dagene ut i vannet og ser dem duppe i vannflaten en etter en før de forsvinner…» skrev du i boken om deg selv som fikk tittelen «Hekletøy med store hull.»

Jeg tror neppe du heklet noen gang, men livet ditt var som et hekletøy med løse og faste masker, og mange hull. Du var en skuespiller på siden av det borgerlige teatermiljøet. Det var nede på Club 7, i kjelleren du var du en undergrunnsdiva, men aldri primadonna. Du utforsket temaer som de andre teatrene ikke våget å ta i.

Du åpnet dører for mange av oss som den statlige teaterutdanningen ikke ville ha, vi som ikke passet inn. Og du våget å spille stykker av dramatikere ingen hadde hørt om. Du tok tak i rasisme lenge før noen hadde hørt ordet, og hos deg var verken hudfarge eller legning noe som skulle hindre et menneske å spille på Scene 7. Du var en foregangskvinne. Jeg var så heldig å kjenne deg – kjenne deg litt. Takk.

Med respekt Sossen. Takk igjen. Scenen er din der du er nå. Mange venter. Kan vi ikke si det slik? Det blir liksom ikke så trist at du ikke er her hos oss lenger.

I kveld tar jeg et par dråper musk på halsen, og så går jeg inn på scenen og synger for deg.

februar 13, 2016februar 14, 2016 by svenhenriksen 1 kommentar