HVA SKJEDDE MED LANDET MITT?

IMG_0829

Jeg er var så heldig at jeg ble født i Norge og ikke i slummen i India.

Det egget som skulle bli meg ble truffet av en liten sædcelle på et skip i urolig sjø. Det skjedde visst utenfor Fillipinene, sier de som var tilstede. Men mine foreldre var norske. Mor var datter av en jernverksarbeider fra Telemark, far var sønn av en samisk fisker nordfra. Far var sjømann, og mor var messepike. De gikk på land etterhvert, bygget sitt bo. Drømte om kjøleskap og fjernsyn, og fikk det etterhvert. Vi ungene satt fjetret og så på pausefiskene i timesvis, fikk en fotballkjærlighet på lørdag, mer er det ikke å si om det.

Vel, ti år etter krigen var vi ved utskytsrampen til den materialstiske spiralen og det var materielle ting som gjaldt. Kjærelighet var det så som så med.

Men vi hadde et mormorfang.

Et mykt fang som duftet av liljkonval-parfyme og bakst. Og et skjegget bestefarkinn som eimet av en smule whisky og pipetobakk. Det var roser og gråt. Nei, alt var ikke bedre før. Verden var like ille og var i ferd med å ga av skaftet hvert øyeblikk. Vi var redde for mørket og skumle menn. Beatles var bannlyst fordi de hadde hår som dekket øreflippene, og Amerika var et farlig sted, da som nå. Vi så på Helgenen på tv og bestemor gråt på kjøkkenet fordi seksdagerskrigen i Midt-Østen var i gang.

Mor og nabokjerringene hadde store kamper på gang. Det var alt fra livsfarlig fluor hos skoletannlegen til underskriftskampanjer mot pizza som de mente ville ødelegge folkehelsa. Vel, på det punktet var de nok forut for sin tid. At de ammet ungene med en røyk i den en hånden og en gin&tonic i den andre er bare en artig anekdote i familiefortellingen. Men vi levde jo midt i en MadMen-episode, og gøy var det, bortsett at jeg satt i trappen om kvelden og hørte de lave, sinte kvinnestemmene som la kortene på bordet om ekteskapelige intimiteter og sorg. Feminister var det aller verste. At noen av disse kvinnene ble slått ble ikke satt i en slik sammenheng. «Stand by your man.» surret på vinylen og damene sang med.

Og så er vi plutselig her.

Her i dette «likestilte» materialistiske landet. Og spiralen har ennu ikke nådd toppen. Det er alltids noe vi ikke har som vi må ha. Krigen er bare ett eller annet som skjedde en gang for lenge siden. Og hver gang det sitter en hvithåret olding og snakker om 2. verdenskrig sukker folk og sier: «Herre Gud, hva skulle de folka der ha gjort uten krigen!» Jeg tenker på mormor som fortalte om tre tyskere som kom inn i det lille kjøkkenet og snakket hardt til henne på et språk hun ikke forsto. At hun sto med en kjøkkenkniv bak på ryggen for å beskytte de to døtrene sine som hadde krøpet inn under kjøkkenbordet. Ja, hva skulle mormor ha vært uten den krigen, hun som mistet en søster som satt på trikken som ble bombet på Munkedamsveien i Oslo?

Bestefar drakk fordi han gikk i stykker under krigen.

Nervesystemet ble aldri det samme igjen. Ingen vet hva han opplevde, men han var ikke tilstede i sitt eget liv. Gikk på arbeid på jernverket og drakk for å døyve skrekken som tok fra ham sjelfred og nattesøvn. Samme med far som seilte under krigen. Han ble heller aldri den mannen han kunne ha blitt. Men mormor sa alltid til meg: «Folk er folk, gutten min. Du skal ha respekt for alle. Husk det.» og så strøk hun meg over håret og tok seg til øynene. Hele det fundamentet jeg står på har jeg arvet fra henne. Hun visste noe om smerte og respekt for alt levende.

Hva skjedde med landet mitt? Dette lille, litt naive stedet oppe under Nordpolen.

Nå har vi politikere som vil stenge grensene i skrekk for at noen skal ta fra oss det vi har. Folkevalgte som ikke husker historien, som durer på for å gjøre alt de kan for å la være å hjelpe folk som flykter fra krig og nød. I kommentarfeltene skriver folk: «La dem drukne! Hvem bryr seg!» Jeg skammer meg her jeg sitter og skriver dette. Og jeg tenker på mors glede da hun fikk vaskemaskin. Jeg har aldri sett en slik glede verken før eller siden. Slik glede finnes ikke lenger. Den forsvinner med alle tingene vi fyller husene våre med.

I dag satt jeg helt stille under et stort tre og hørte på fuglekvitteret i en hel time. Jeg la kinnet inntil den ru stammen og hentet fram bestefars kinn. Det var en slags trøst. Det havet jeg satt ved er en gravplass. Men slike ting gjør ikke inntrykk på politikere lenger. Jeg kunne være fristet til å si at sittende regjering har flyttet isfronten helt ned til Middelhavet.

Reklamer

NORGE ER ET TUNGT LASTET CRUISESKIP. FULLBOOKET.

IMG_4662

I løpet av de siste dagene har kommentarfeltene konkludert:

Vi må hjelpe folk der de er. Om det er i Syria, Libya, Libanon eller midt i det blå Middelhavet spiller ingen rolle. Hjelpe folk i nød der de er, ferdig snakka!

Jeg har lest de mest vidløftige forslag om hvordan dette skal gjøres, sett regnestykker som forklarer meg at vi får mye mer igjen for pengene om vi ikke tar folk hit, men i stedet går inn i f. eks Libya der det råder 100% kaos og bygger «påskostede» asymottak der. For selvfølgelig handler det om å få mest igjen for pengene. Selv folk i nød eller som holder på å drukne ute på havet skal ut på anbud. Hva lønner seg mest? Alle disse idéene kommer fra folk som ikke tør å si rett ut: Jeg vil ikke ha de folka inn i mitt land! At vi selv var med på å bombe Libya sønder og sammen for å gjøre det om til et «demokrati» er ikke med i dette verdensbildet/regnestykket.

Gjengangeren er: «Skal liksom alle disse flyktningene komme hit til Norge?»

Man må jo klø seg litt i hodet av dette spørsmålet. Det er ca 50 millioner mennesker på flukt i verden i skrivende stund. Det sier seg selv at alle disse ikke kan komme til Norge. Men om du skriver et positivt ord om folk i nød får du høre at du er et «naivt følelsesstyrt fjols» som mener at folk skal få løse billett på ei ferge fra Libya og ta seg oppover Gudbrandsdalen og det som verre er uten pass eller papier. Vel, jeg kjenner ingen som mener det selv om jeg tilhører den forhatte venstresiden som kjører landet på rævva og mener at låvedøra til Norge skal stå vidåpen for alle som har lyst til å slå seg ned her.

Norge er for tiden et fullbooket cruiseskip der alle lugarene er opptatt.

Det finnes ikke en ledig seng eller kott ledig. Ikke en velvillig madrass verken på Hemnesberget eller i Vardø. 5000 sitter og venter på å bli flyttet ut i kommuner som ikke vil ha dem. De vittige Hardyguttene i den blåblå fløyen i norsk politikk mener at siden Petter A Stordalen er ute på sin PR-turné i falsk og kynisk godhet kan jo likegodt ta dem inn på sine fjonge hoteller, den posøren! Han fyrte jo av et løfte om 1000 hotellrom på direktefjernsyn her om dagen, gjorde han ikke? Og det er jo utrolig hvor mange man kan få stuet inn på et rom? Frokosten er både sunn og økologisk også, kanskje litt crossover asian/muslimsk – jeg siterer kommentarfeltet. Man flåser og skoggerler mes skipet seiler videre.

Med kalkulator i hånd sitter gutta boys på soldekket og vipper med lakkskoen og leter etter løsninger for å finne ut av hvordan dette skal ordnes uten at noen drukner, for et sted går grensen. Men hit skal de ikke. Dette er vårt soldekk, og her er det bare førsteklasses-passasjerer som har adgang. For er det ikke mye bedre at vi «oppbevarer» disse folka utenfor Europa? – sitat fra kommentarfeltet igjen.

Jo, om man tenker at dette bare er tall som kommer opp i displayet på en kalkulator og ser helt klinisk på det hele så spiller det jo ingen rolle hvor de oppbevares. Gjerne på en ekstern harddisk for meg. Men det er bare det at det som skal «oppbevares » er mennesker. Og det er det som gjør denne saken så vanskelig. For man er jo dannet på soldekket? Se her, der kommer det mer prosecco! Nei, skulle du sett, på en vanlig mandag?

IKKE MOBB TROLLENE, DET ER SYND PÅ DEM?

31001_499847613370059_1756022623_n

VGTV tok en ringerunde her om dagen for å konfrontere fire mennesker som hadde skrevet noen ganske fæle ting om flyktningekatastrofen på Middelhavet. Det var en ganske pinlig seanse for troll og seer.

I etterkant tok det til å murre i de mer «opplyste» kommentarfelterne der de som leder samfunnsdebatten skriver. For var ikke dette litt uetisk av VG? Først åpne opp for at folk kan skrive hva det skal være på egne sider for så å ringe dem opp og bedrive mobbing og uthenging?

Jeg kan være enig i at det kan være en litt tvilsom dramaturgi her, men jeg mener også at om du skriver ting under fullt navn på internett bør du stå til ansvar for hva du mener. «Bare la dem drukne!» er langt over det som burde aksepteres i offentlig ordskifte. Og at man er «engstelig for å svømme rett på et lik» rett utenfor egen strandvilla ved Middelhavet er ikke noe annet en selvopptatt sludder. Damen var redd for bakterier i vannet. Hallo, vi snakker mennesker som dør!

Som blogger får jeg mye rare greier i eget kommentarfelt, alt fra mobbing til direkte hat. Også vanvittig mye ros, det skal sies. Tusen takk for det. For noen dager siden skrev et menneske om meg da bloggen min ble lagt ut på TV2 #sitert: «Jeg skulle gjerne satt deg på en planke ute på havet Sven Henriksen, så kunne du ha druknet der. Verden trenger ikke sånne mennesker som deg uansett!»

Dette er, om jeg trekker det litt langt, et menneske som ønsker meg død bare fordi jeg maner til å vise barmhjertighet overfor de som setter livet på spill for å redde seg i sikkerhet, men havner i hendene på kyniske menneskesmuglere. Jeg blir ikke redd. Jeg blir forbanna! Dette mennesket lot seg ikke spore, men hadde jeg funnet ham/henne hadde jeg lagd et helvete, for slikt skal ikke aksepteres. Not!

Tiden for silkehansker er fordi for dette, og jeg misliker sterkt at pressefolk har begynt å forsvare trollene i en ny debatt som «raser» nå. Når dette er sagt, jeg er enig i det Lasse Jangås skriver i Nordlys i går. Det er et fåtall som er så ille som dette. Folk flest er greie og snille og har respekt for hverandre. Men disse trollene, ingen vet helt sikkert hvor mange de er, flytter grenser for hva som kan skrives på nettet. De danner også «nye sannheter» som ikke er basert på fakta og som igjen forkludrer alle debatter med argumenter som «alle vet jo det» eller «de fleste vet at slik er det med denne saken..» og langsomt blir det lov å mene noe som er direkte løgn.

Vi har også en regjering som sier at de vil hjelpe folk der de er. Ok, hva tenker regjeringen å gjøre for alle de menneskene som står og stanger i Libya for å komme seg over Middelhavet? Hvordan og hvem skal bygge «påkostede» asylmottak i det landet (som er hoved-utfartsted for dette) hvor det råder 100% kaos? Den forrige regjeringen med Stortinget i ryggen ga klarsignal til å bombe Libya til «demokrati» og så fikk vi dette. Burde heller ikke VG og andre grave i dette istedet for å lage liksom-nyheter for å få flere klikk? Du får ikke mange klikk på en dyptgående artikkel om krisen i Middelhavet eller en grundig tekst om hva årsaken er til at det er 50 millioner flyktninger i verden i dag. Da er det lettere å velge å skrive en artikkel om «Derfor har Erna Solberg mobilen i BH’n» Men når VGTV begynner å ringe trollene på nettet er vi på vei til et bedre sted. Det skal de ha kudos for.

Og i dag skrev en mann til meg under en tekst jeg har i Nordlys: «Disse to, Lasse Jangås og Sven Henriksen som sitter på ræva i sin opplyste kontorer, mottar pressestøtte og har feite lønninger,  som har en agenda, og når de får press på seg og får spørsmål de ikke tør svare på så blir de sure bla bla bla…» Da skriver jeg tilbake: «Jeg sitter ikke på et opplyst kontor, jeg mottar ikke pressestøtte. Og hva er min agenda? Og hvilke spørsmål er det du vil stille som jeg ikke tør svare på? Fyr løs!» Han har en åpen profil på Facebook. Profilbildet han er vittig nok en gravemaskin. Han er lett å finne. Kanskje jeg slår på tråden?

Jeg har ringt folk før jeg. Både høy og lav. For det er ikke bare ensomme uføre og forvirrede fyllikker som skriver slike ting på nettet. Sist jeg tok kraftig action traff jeg en småbarnsfar som var politimann i en stor by. Jeg hører gråten hans i ørene fremdeles. Men han har holdt seg på matta i to år nå, og han vet at jeg følger med.

NB. Jeg er ihuga forkjemper for ytringfrihet, men jeg er ikke Charlie for drittsekker.

NÅR LIVET BANKER PÅ.

Foto: Berge/Vårt Land
Foto: Berge/Vårt Land

Jeg nekter å tro det, men jeg sitter her og har tenkt å si noe pent om Carl I Hagen.

Jeg er uenig med ham i nesten alt når det kommer til politikk, og å stemme på Fremskrittspartiet er noe av det siste jeg ville gjøre her i livet, men da jeg så dette portrettet av ham i Vårt Land i dag søkk det i meg ved synet av en litt trist gammel mann.

Da Carl I Hagen ble formann i FRP hadde partiet 0,7% oppslutning og da Siv Jensen overtok hadde det 33%. Nå ligger partiet omtrent der de skal være, rundt 8-9%. Men det er ikke det jeg skal snakke om.

Da jeg første gang ble oppmerksom på denne urokråka av en politiker satt han som en Hugh Heffner i et skummende badekar sammen med en haug med lettkledde damer med en røyk i kjeften. Han var et friskt motstykke til Gro’s triste drakter og Willoch’s tweed.

Jeg var ikke særlig politisk engasjert den gangen, og så på mannen som en uviktig entertainer på tinget.

Nå, mange år etter kan denne eldre, litt triste mannen smykke seg med at han har flyttet grenser for mye i dette landet. Den asylpolitikken de aller fleste steilte av for noen små tiår siden er comme il faut i dag. Noen mener sogar at den er for slapp.

Carl I Hagen har også gitt offerollen et ansikt.

For ingen har vel blitt tatt hardere i norsk politikk enn ham, og alltid har det vært pressen som har vært slem. Konen Eli har stått som en bauta og en bit Dovrefjell i all slags vær, og i de siste tre tiårene har paret vært de eneste «popstjernene» i norsk politikk. Nå er det over.

Ingen talkshowsofaer eller forsider lenger. Nå venter et stille liv på den spanske solkysten uten venner i følge ham selv. Han forteller til Vårt Land at «jobben har tatt alt» og nå er det ingen andre en Eli å gå tur med. Det var da jeg leste det at det søkk litt i meg. Hvor hard og nådeløs er ikke politikken?

Og når han tilstår at han ikke skulle ha motarbeidet partnerskapsloven og at han har forstått at mennesker kan bli født som homofile og at det ikke kan helbredes fremstår han ikke som offer men som en angrer. Jeg liker folk som forandres, som justeres seg.

Jeg tror de fleste politikere blir bedre mennesker og tenkere etter at de er ferdig i politikken.

Derfor ønsker jeg Carl Ivar og Eli en fin sisteetappe i livet. Ja, jeg er på fornavn med dem slik resten av Norge er. Og selv om du har gjort mye tull og tøys Carl Ivar vil jeg takke for det gøye du har stelt i stand, for morro har det vært med deg på alle forsider og i alle tv-kanaler 24/7.

Jeg traff deg i et tv-studio en gang for mange år siden, og du var en hyggelig mann. Vi røykte en sigarett på utsiden og småpratet litt om vind og politikk. Jeg skulle synge en sang, og du skulle som vanlig snakke politikk. «Det ække spøk i politikken» sa du. «Ikke i showbiss heller!» sa jeg. «Er det ikke litt av samme greia?» lo du.

Vel, når har jeg sagt noe pent om Carl Ivar Hagen. Livet banker på hos meg også. Og da kryper det på en slags erkjennelse av at vi alle er mennesker. Nå står jeg på liste for kommunevalget selv, og om jeg kommer inn skal jeg kjempe for nettopp det! At vi alle er mennesker, om du ikke fikk det med deg.

JEG ORKER IKKE Å FORHOLDE MEG TIL DET.

cropped-sam_3797.jpg

Det er høyst naturlig å ikke bry seg om det som skjer langt unna oss. Det er like naturlig å bry seg litt mer om det som hender litt nærmere.

Vi identifiserer oss mer med det nære enn det fjerne. Empati kan ikke måles etter en slik mekanisme. Du kan ikke hyle til de som gråter over et snøras på Vestlandet i Norge at det skjer verre ting ute i den store verden, at de burde bry seg mer om det.

Smerte rammer så forskjellig, og alle har sin virkelighet og sin egen oppfatning av den. Og det finnes nok av «do good’ere» som vil det beste for absolutt alle, men ikke gjør noe som helst.

Jeg gjør ikke så mye for mange. Jeg har mine nære og kjære som jeg er redd for at noe skal hende med. Det er slik vi alle har det. Og det er også helt menneskelig å tenke og føle slik. Men jeg vet at de jeg elsker kan bli tatt fra meg. De kan dø, de kan bli syke. Ingenting i denne verden er sikkert, vi kan ikke gardere oss mot livet. Når jeg ser på min kjære og tenker på hvordan det ville være å miste ham åpner gulvet seg. Jeg faller ned i et sort hull. Det er det jeg er reddest for av alt, å miste de du tror du ikke kan leve uten.

Når du elsker vet du hva det vil si.

Du vet hva du har, og du beskytter det med nebb og klør, du er villig til å gjøre hva det skal være.

Men jeg er glad for at selv om jeg har min kjære, og mine nære, evner jeg å se over skulderen på dem og litt lenger. For jeg vet at alle som elsker noen har det på samme måte. Derfor kan jeg sette meg inn i de store tragediene som skjer i verden. Jeg tror det er fordi jeg vet hvor skjørt livet og kjærligheten er. Og derfor forstår jeg hvorfor desperate mennesker gjør det de gjør. Ville ikke du også satt deg på en båt over et farefullt hav om det var den eneste muligheten til å redde deg selv og de du elsker? Jeg tror det.

Mange i Norge i dag har forfedre som trosset frygt og tok seg over grensen til Sverige under 2. verdenskrig.

De satte livet på spill, og noen av dem ble skutt. Det er ikke så lenge seiden. De flyktet fra det samme som de som flykter i dag gjør. De flykter fra krig og for å redde seg, skaffe seg et bedre liv. Ville du likt at din bestefar som du sikkert elsket ble kalt en lykkejeger bare fordi han reddet seg selv i sikkerhet fra nazistene? Det kan ikke sammenlignes, sier du. Jo, det kan det, mener jeg.

I Norge i dag er det mennesker som skriver i debatter at de synes det er helt ok at flyktninger drukner mens de prøver å ta seg over Middelhavet. Det er et groteskt utsagn. Jeg tror disse menneskene, som oftes er anonyme (også mange under fullt navn) også elsker noen de er redde for å miste. Men jeg tror neppe de har forstått «kontrakten» som det er å elske noen. Det står ingenting med liten skrift nederst på den kontrakten, men vi vet hva den innebærer. Det vi elsker kan bli tatt fra oss. Den redselen sitter i ryggmargen på oss alle.

Jeg kan ikke lenger unnskylde folk som skriver at det er ok at andre dør som dumme eller at de bare tøyser.

Vi er forbi det stadiet nå. Fra nå av tar jeg alle slike ting rettet mot det jeg og andre skriver personlig. For om du skriver at «Jeg skulle gjerne satt deg  på en planke ute i havet Sven Henriksen, og der kan du bare drukne, verden behøver ikke sånne mennesker som deg uansett» trår du meg litt for nær.

Jeg blir ikke redd. Jeg blir sint. For du har ikke forstått hva livet er. Det er et øyeblikk i en stor evighet, og du misbruker ditt lille øyeblikk til slikt tomt sludder. Du kommer sikkert ikke til å drukne i et Middelhav, men livet skal lukke seg etter deg også en dag. Og da håper jeg for din skyld at noen gråter. Om ikke har du levd forgjeves i din lille utmålte tid.

Og til alle dere som ikke orker å forholde dere til det folk skriver på nettet. Gjør det! For når historien om oss som lever nå skal skrives kan du smykke deg med at du i hvert fall var en av de få som sa i fra. For hvor ofte har vi ikke hørt opp igjennom historien at folk har sagt: Hvorfor forsto jeg ikke hva som skjedde? Og hvorfor sa jeg ikke i fra? Og så bøyer man hodet i skam og sier: Jeg var vel for opptatt av meg selv og mitt.

HJELPE DE SOM HAR DRUKNET OG DRUKNER DER DE ER?

10001302_10155389368300417_1371313897352640550_n

I dag skjedde det på den øya der jeg for øyeblikket er.

En trebåt med flyktninger fra Tyrkia havarerte rett utenfor Zefyros Beach i utkanten av hovedstaden på Rhodos. To voksne, en kvinne og en mann og barnet deres druknet.

Det er med blandede følelser jeg sitter her og ser ut over et turkis Middelhav der turister og lokalbefolkning sitter i solstoler og steker seg i solen. Jeg satt der nettopp selv slik jeg har sittet her mange ganger før. Men nå er solen plutselig ikke så attraktiv lenger, og hvem vet hvor mange skip som i øyeblikket seiler mot en uviss fremtid der ute i horisonten?

Jeg leste nettopp Lasse Jangås’ tekst i Nordlys om katastrofen i Middelhavet.

Jangås er som vanlig poengtert og rett på sak i sine tekster, det er ikke kommentarfeltet. Hatet syder under artikkelen.

«Hjelp folk der de er!» og «Send noen krigsskip ned og tving båtene tilbake til dit de kommer fra!» og «Vi kan ikke redde hele verden bare fordi Jonas Gahr Støre tror på julenissen!» er gjengangere fra folkedypet av brønnpissere.

Jeg skal ikke snakke mer om kommentarfeltene, men de er høyst deprimerende særlig med tanke på hvor mye det sto om livet og hvor rasende det samme folkedypet var da tsunamien traff Thailand for noen år siden og noen av våre egne var rammet og myndighetene ikke var raske nok i sin reaksjon.

Det er naturlig å redde sine egne, tenke på dem først, men det er også høyst påkrevd å se andres elendighet når man selv har det trygt og godt, eller? Kanskje i det virkelige livet, og jeg håper at de som skriver slike uhyrligheter ikke er i stand til å relatere til annet enn sin egen lille selvopptatte virkelighet.

Jeg har ingen løsninger på dette store problemet.

Dette ligger i EU’s  hender. Men jeg synes folk burde holde seg unna tastaturet om de bare har dritt og møkk å bringe til torgs.

900 mennesker, kanskje flere,  har druknet ute på havet her i de siste dagene. Man sender ikke krigsskip etter folk som drukner! Man «ser det ikke an» som en norsk statssekretær sa i går kveld. Man bretter opp armene og hjelper! Og om man ikke gidder å hjelpe bør man i anstendighetens navn holde kjeft, særlig når man antyder at det er fint at folk drukner «for så slipper vi å få dem hit til oss»

Og til alle dere som mener at vi skal hjelpe folk der de er, hva har dere tenkt å gjøre? Satse på at alle politikerne dere også hater ordner opp?

JEG HAR OPPLEVD

SAMSUNG CAMERA PICTURES

På et tidlig morgenfly over Europa satt jeg og tenkte på debatten om hets og mobbing av kvinner. Nå tenker du sikkert, er det ikke skrevet nok om dette nå? Nei, det er det ikke.

Jeg skal ikke komme med mine egne skrekkhistorier fra barndommen, puberteten eller det tøffe voksenlivet, jeg skal snakke litt om etterskjelv og senvirkninger som offere for mobbing, hets og trakasering må leve med resten av livet.

I går kveld var jeg på en teaterpremiere i Oslo der eliten var samlet. Jeg er vel også en del av denne eliten, men noen ganger føles det ikke slik. Det jeg nå skal fortelle er sikkert ikke slik det er, det er ganske sikkert bare oppe i mitt eget hode. Og mange har det slik som meg, vi snakker bare ikke om det, men vi setter heller på oss en maske for å ta den plassen som behøves når «fiffen» møtes ved kulturelle begivenheter som en premiere er.

Det handler om, for mitt vedkommende dårlig selvfølelse som du sleper med deg etter å ha blitt tråkket på og holdt nede tidligere i livet. Du står der i folkemengden og vet at image og klær stemmer. Du ser ut som gruppen, men du føler deg ikke som en del av den. Du kjenner kaldsvetten piple fram i pannen, din egen utilstrekkelighet tyter ut gjennom sømmene på dressjakken som ligner nesten helt på slik den skal være. Men du føler at du ikke får det til, ikke helt. Og du tenker at når som helst vil noen peke på deg og spørre: «Hva gjør du her på vår fest?» Ja, jeg vet at slik er det ikke, men det er det som raser på innsiden av huden.

Jeg blir verken hetset eller mobbet i disse dager. Det er lenge siden noen klappet meg på hodet og sa: «Ja ja, vi trenger jo sånne fargeklatter som deg i norsk teater også da!» Det ble sagt med en infam letthet og med et smil på leppene. Lille du som snek deg inn bakdøra som skriver stykker og spiller roller og tror du er en av oss. Det er kanskje ikke slik, det er sikkert bare inne i mitt hode, i mitt følelsessystem. Kanskje?

Men det er altså disse senvirkningene. De som du ikke blir kvitt, etterslepet etter å ha vært et mobbeoffer. Jeg trodde jeg hadde knekket en kode for noen år siden da jeg satte på meg et hardt og utilnærmelig ytre, men det skapte bare avstand og ble oppfattet som arroganse. Men man må redde seg selv på best mulig måte. Og man feiler gang etter gang. Det er derfor jeg sjelden beveger meg i teaterkretser i Oslo. Jeg føler meg ikke fin nok, ok, nå har jeg sagt det. Og igjen, det er kanskje ikke slik det er. Og en annen mulighet er at ingen egentlig føler seg fin eller bra  eller begavet nok? Men jeg har aldri hørt noen si det.

I går kveld, på denne festen, kom en av Norges mest kjente skuespillere bort til meg og tok begge hendene mine og sa: «Takk for at du er så modig, takk for alt det kloke du skriver på bloggen din!» Jeg kjente en glede slå med vingene inne i brystet. Ikke fordi det var henne, men det er så sjelden noen sier slikt til meg. Men for all det, avstanden til sorg og smerte blir stadig større. Og i går gikk jeg glad hjem. Jeg har opplevd mye. Det har vi alle. Men kjenn på vekten av ord. De kan såre, ødelegge, lege og trøste. Ord er ord, de har kraft og makt i seg. Handlinger også. Den debatten som nå ruller er viktig. Og det er mange som synes «disse feministene» overdriver. Jeg kjenner på et raseri når jeg leser slikt. Hvorfor skal ordet feminist brukes som et skjellsord mot deg bare fordi du reagerer på mangel på respekt og grenser?

Jeg tror alle disse vellykkede menneskene jeg kjenner og vanker med bærer på tung last i større eller mindre grad. Og vi setter alle på oss masker for å overleve. Nå har vi begynt å snakke om det. Vi er underveis. Det er et livstegn og begynnelsen på noe nytt.

Jeg sitter på en gresk balkong og skriver dette. Havet er turkis og to gutter spiller ball nede på gresset. Inne i meg er det helt stille. Det har det ikke alltid vært. Det er lenge til solen går ned.

LIVET BABY?

IMG_6485

Livet er et usikkert prosjekt. Vi håper, men vi vet ingenting. Vi garderer oss, vi gjør så godt vi kan, men vi utsetter oss for fare hver eneste dag, om vi velger å leve dette til tider vanskelige livet. Hva skal jeg fram til? Ok, hør her.

I dag gikk jeg i det solfylte Oslo, og plutselig slo det meg. Hvor er det blitt av alle de gamle menneskene? Jeg sto midt i denne elven av mennesker da det tikket inn en erkjennelse om at jeg kanskje var et av dem. Vel, ikke helt gammel ennå, men underveis. Og så tenkte jeg på en replikk fra et polsk stykke av en dramatiker jeg ikke husker hva heter, men setningen går som følger: «Men livet da, kunne ikke det være noe for deg?» Jeg gikk der i en gate og det sank inn noe som lignet på sorg bak brystbeinet, noe om en slutt, et stykke tid. Men man er jo voksen, man retter seg i ryggen og ber seg selv ta seg sammen. Men det var ett eller annet, noen om å forlate noe og å gå inn i noe annet. Et ukjent rom.

Livet har ikke alltid vært noe for meg. Ikke alltid rettferdig, men det er det jo ikke for noen. Men begynnelsen på et liv er ikke lett, finne en slags kurs, en retning, og når du kommer opp i marsjhøyde og alle gode ting seiler mot deg så begynner du og undre deg over hvor fort tiden går. Tre måneder, en sommer, en uke, hva er det? Svupp, en ny vår, som nå. Du ser på dette spirende grønne med undring, jasså, nå igjen? Den gule forsytiaen lyser oppe i Slottsparken, påskeliljene sprenger seg opp av den våte jorden og bjørkene strutter med små museører på naken grein. Ja, jeg blir alltid litt trist om våren når vær og mennesker forlanger fryd mens alt fødes på nytt. Men livet? Jo da.

Jeg blir alltid så stille inne i meg når ting går bra. Hva er dette for slags tekst? Dette er en blogg, ikke en bok der jeg skal skrifte eller bekjenne. Men når mange drømmer går i oppfyllelse er det ofte som et antiklimaks. Drømmene er så gode å drømme, men når du står med dem i hånden som reinspikka virkelighet, ah well…

Livet er en merkelig ting. Jeg har liksom bare latt tiden går uten å legge merke til den. Seks tiår har om kort tid løpt under føttene mine. Og seksti er det nye førti bla bla bla. Jeg tenker at de gamle damene som matet duene i parken ikke lenger er her. Og de gamle mennene som stavret over torget har gått hjem for siste gang.

Og at jeg går her i disse gatene i den litt for varme vinterfrakken mens våren spiller febertrompet et sted like ved. Og så tenker jeg på det kyniske spillet i politikken. Og på at noen, eller alt for mange glemmer at livet skal ta slutt en dag. Jeg kjenner meg aldri så levende som når jeg tenker på døden. Kanskje morbid, men dog. Tiden blir liksom litt viktigere når du begynner å ta den på alvor. Og grunnene til å gjøre godt blir fler. Det er en slags logikk i livet når du begynner å se på det slik. Det er synd på menneskene, sa poeten.

JEG VIL HA MEG FRABEDT Å BLI KALT EN MINORITET!

Me as divaqueen.
Me as divaqueen.

Vi homofile og lesbiske omtales ofte som en minoritet, og i samme åndedrag som narkomane og andre svake grupper både i media og i den offentlige samtalen.

Vi er verken en minoritet eller en svak gruppe. Vi sitter på stor erfaring og store menneskelige resurser. Vi er som folk flest, like individualistiske på godt og vondt. Så slutt å synes synd på oss når en biskop nekter å vigsle en lesbisk prest. Det er ikke oss det er synd på, det er biskopen det er synd på fordi hun faktisk er en representant for en utdøende minoritet og mangler empati og medmenneskelighet. Her kunne denne teksten vært ferdig snakka, men jeg har litt mer på hjertet.

(Jeg vil også tilføye at narkomane og psykisk syke nødvendigvis ikke er svake eller homogene grupper som fortjener et stigma.)

Ingen behøver å ta på oss med silkehansker. Vi har vært ute noen stormnetter og tåler en trøkk.

Vi er ikke noen nervevrak som bør behandles som om vi var syke. Vi feiler ingenting bortsett fra at vi har sex med mennesker av samme kjønn som oss selv. Du trenger heller ikke fortelle meg om og om igjen at du respekterer meg. Hvorfor skulle du det? Jeg går vel ikke rundt å forteller hetrofile at jeg synes de er tøffe som har valgt sine liv?

Det er heller ingen grunn til at du skal fortelle meg at «her hos oss er det høyt under taket, så bare ta med mannen din for overnatting!» på samme måte som jeg ikke gjør et poeng av, eller smileblunker lurt og sier at «det er dobbeltseng» på det rommet du og den hetro mannen din skal ligge når dere er her hos oss, skjønner? For det er faktisk ikke slik at vi homofile bare «er sex» og må ligge med hverandre til alle døgnets tider.

Ble du fornærmet for at jeg ikke setter pris på at du er så lite fordomsfull? Ikke bli det.

Du skjønner, vi homofile blir ikke lei oss når en prest ikke vil vie oss om vi har lyst til å gifte oss i kirken. Vi blir irriterte! Vi blir ikke fortvilte når en biskop ikke vil vigsle en lesbisk prest. Vi blir forbanna! Vi tenker, kan ikke den hersens kirken drasse seg selv inn i samtiden selv om den er et gammelt hus?

Og så synes jeg dere skal være litt mer tålmodig med oss under GayPride når vi vifter med fjøra opp Karl Johan en eneste dag i slutten av juni. Hvorfor? Fordi det er IKKE slik vi er. (Vel, noen) 🙂 Vi er like «vanlige» (hva nå det måtte være?) som deg. Men en dag i året føler vi trang til å flekke litt pupp og biseps i en ellers så trist og grå verden. Men til vanlig så trasker vi på jobb i all slags vær som dere. Vi vasker hus, henter unger i barnehagen, kranger om hvem som skal ta oppvasken, sliter med samlivet osv. Vi er folk, mennesker, nå er jeg ferdig snakka! Nesten.

Men så er det slik at mange steder i verden har folk det ille. De forfølges og drepes på grunn av at de elsker den de vil. De er mitt i en rå og nådeløs kamp for aksept og overlevelse, midt i det vi sto i for ikke så lenge siden. Og det skal tas på stort alvor. Men det er en helt annen diskusjon. Dog viktig.

Men jeg fraber meg altså å bli kalt en minoritet. Jeg har stått blødende på legevakta med utslåtte tenner på 70-tallet da ikke en gang politiet gadd å hjelpe meg. Nå vil jeg bare ha respekt. Ferdig snakka!

FOR FÅ KVINNELIGE HOVEDROLLER?

Bildet sier sitt. Robin Wright som Claire Underwood i "House of Cards" Photo: Netflix
Bildet sier sitt. Robin Wright som Claire Underwood i «House of Cards» Photo: Netflix

Jeg er dramatiker. Jeg har skrevet og fått oppført en fjorten femten helaftens teaterstykker, eller scenetekster som de ofte kalles. Nesten alltid har jeg hatt kvinner i hovedrollen. Min siste produksjon var «Svarta Bjørn» for Nordland Teater i regi av Stein Winge og med musikk av Bodvar D. Moe.

«Svarta Bjørn» eller Anne Rebekka Hofstad var en «problematisk» kvinne fordi hun gjorde ting kvinner ikke gjør. Hun var fysisk sterk, hadde et stort forbruk av menn og tok seg den frihet å leve slik det falt seg inn i en samtid der det ikke var comme il faut. Vel, det er derfor hun huskes! Og det er derfor jeg skrev om henne.

Det er alltid «tøft» med kvinner som «stikker» ut historisk, disse som «gikk foran og tråkket opp stiene» for de som skulle komme etter. Vi har noen stykker i Norge, men det lages ikke så mye teater, tv eller film om dem. Det er menn som skrev historien og det er de vi fokuserer på, ofte. Når kommer tv-seriene om Ellisif Wessel, Kirsten Flagstad, Sonja Hennie, Gina Krohg, Gro Harlem Brundtland, Grete Waits og mange fler?

«Kvinnerommet» var korsett-befengt og trangt før, men hvordan er det nå? Vi kan ikke lenger skylde på at menn holder kvinner nede, det er mange kvinner som lager film. Men kvinnelige filmkapere kan ikke pålegges å hjelpe sine medkvinner inn på filmduken i store roller, men det er noe som ikke stemmer her. Her om dagen var det en dame som jobber innen film som sa da mangel på kvinneroller ble diskutert på NRK P2: «Menns liv er mer spennende, de våger mer og har et større spenn i livene de lever.» (fritt etter minnet) Hæ?  Dette er jo noe sprøyt!

Kvinner er fremdeles «sidevogn» til mannen i de fleste historier som får støtte fra NFI.

Jeg skriver ikke for filmformatet, men jeg prøvde en gang. Jeg sendte inn en søknad og fikk noen penger for å utvikle idéen videre. Jeg så gjorde, men fikk tilbakemelding om at den kvinnelige hovedrollen min gjorde ting som det er lite troverdig at en kvinne vil gjøre i virkeligheten. Vel, det hun gjorde var å velge makt og forlate ungene sine. Hun var ikke særlig sympatisk, det skal jeg være enig i, men er alle kvinner varme og sympatiske? Går ikke noen kvinner fra barn og velger makt? Nora gikk fra sin Helmer, men det er jo fiksjon, ikke real life?

Jeg hørte at da Danmarks Radio var i Oslo for å pitche «Broen» for å finne en mulig norsk samarbeidspartner var det fler som mente at Saga (den kvinnelige hovedrollen) ikke var troverdig, at ingen ville kjøpe hennes Aspberger. Vel, vi vet hvordan det gikk med «Broen» – alle satt fjetret og så på denne plagede kvinnen som ikke lignet på noe vi hadde sett før.

Hvorfor elsker vi Claire Underwood i «House of Cards»? Vi elsker henne fordi hun gjør «ting kvinner ikke er eller gjør» Vi elsker henne fordi hun er kynisk, glir vakker og cool gjennom serien som en Lady Macbeth. Jeg må innnrømme at i tredje sesong var det øyeblikk da jeg tenkte at jeg ikke likte henne lenger, at nå må du ta deg sammen Claire! Men så tenkte jeg: Hvorfor er det alltid kvinner som skal bringe inn varme og empati i en historie? Hvorfor er det ikke den mannlige hovedrollen? Kan det være så enkelt som at menn ikke driver med slikt, det er en «kvinnegreie»? Jeg tror det, ihvertfall i den norske fiksjonens til tider fordomsfulle verden.

Jeg tror nøkkelen til flere gode roller, både for kvinner og menn er at de/vi som skriver ikke er så opphengte i hvilket kjønn den karakteren vi skaper har. Jeg tror forfatterne først og fremst bør skape gode karakterer og så finne ut av det med kjønnsfordeling i manus etterpå. Konklusjon? Jeg tror ikke det er så stor forskjell mellom kjønnene som vi vil ha det til.

Det var synd at Claire Underwood satte foten ned og gikk i siste episode. Men jeg tror hun kommer tilbake. For det er dette «House of Cards» skal fram til:

CLAIR UNDERWOOD FOR PRESIDENT! Du trenger ikke være synsk for å gjette det.

Jeg tror både Claire Underwood og Hillary Clinton får verdens mektigste jobb. For er vi ikke snart ferdig med elskerinner og sekretærer nå? Kan ikke slike roller spilles av menn i noen tiår? Worth a try? Selv om jeg neppe tror verden blir et bedre sted om det er menn som bærer håndveskene og organiserer de travle hverdagene for sin kvinnelige sjef. Men jeg må innrømme, det hadde vært svært fornøyelig å se Aksel Hennie overlevere dagsplan og en kopp kaffe til president Anneke von der Lippe! Han kan jo spille det meste 🙂