SMISK OG SMASK UNDER REGNBUEN

pririririri

I et demokrati er det en menneskerett å kunne stemme på det politiske partiet man vil uansett status, ståsted og legning.

Som homo er det fullt lovlig å stemme på Frp om du ønsker strammere regler for innvandring, billigere sprit og bensin selv om jeg personlig synes det er i overkant historieløst å stemme på et politisk parti som har stukket kjepper i hjulene i førti år for å hindre at du fritt skal kunne velge å elske den du vil og ha et sikkert lovverk i ryggen. For Frp og til dels Høyre har syndet stort i homofile spørsmål opp igjennom årene, men nå «modnes» den ene statsråden etter den andre fortere enn Ernas Solbergs jordbær som var lokkemat på den famøse hagefesten der mange av kjendis-homoene og lesbene var. Det er med besk smak i munnen jeg noterer meg at noen av de som var der var de som hylte høyest da statsministeren dro til OL i Sotchi for liksom bare vifte det norske flagget og heie på våre helter! Og det var heller ikke særlig mye lyd i homoene da Dalai Lama nesten ble forvist til kjøkkeninngangen på Stortinget.

Så mye for menneskerettigheter i 2014!

Som sagt; vi lever i et fritt land og alle får gjøre hva de vil, stemme etter hjerte, hode og historisk hukkommelse.

Men veien fram til den omstridte talen til Solveig Horne og statsministerens jordbær er minelagt med sorg, tap, tårer og blod. Og i flere dager var jeg sint for at LLH i det hele tatt ba vår nye familieminister til åpningen, men så viste det seg at et styremedlem i EuroPride hadde tatt saken i egne hender og sendt et brev til sitt eget parti Høyre der vedkommende mente at det ville være «klokt» av Horne å holde en tale for å glatte over at hun kom litt skeivt 🙂 ut på hoppkanten da hun satte seg i ministerstolen i fjor. Og dermed fikk vi fru Solveig Horne servert på et fat der alt liksom skulle være fryd og gammen og «ja da, kjære dere, jeg er alles familieminister jeg, det skulle da ellers bare mangle» og så skulle alt være glemt for hun hadde nemlig «modnet» i løpet av den svangerskapslange perioden hun har sitttet i regjering. Du skal være ganske tett i pappen eller ha sovet lenge i blådressen for å kjøpe den der!

For å oppklare noe; vi homoseksuelle er ikke en homogen gruppe nervevrak som kommer til å ta livet av oss i morgen, selv om vi nevnes i samme åndedrag som psykisk syke, narkomane og andre «stakkarslige» (legg merke til gåseøyne her) vesen på den norske rangstigen av mennesker. Vel, noen sliter, og det skal vi ta på høyeste alvor. Men stort sett er vi vel tilpassede individer som jobber og bidrar til samfunnets ve og vel. Mange av oss sitter i lederstillinger både i næringsliv og kultur, mange er utøvende kunstnere, prester, leger, bønder og mye mer. Og vi er mange, så det lønner seg ikke å tråkke oss på tærne. Da kan vi bli bitchy, just saying.

Men tilbake til den blodige veien som mange av oss har gått. Vi har mistet arv, venner og familie. Jeg snakker ikke om de som er helt unge i dag (selv om det fremdeles kan skje) jeg snakker om oss som gikk foran og tråkket opp stiene slik at dere som nå ikke husker, eller gidder å huske hva som skjedde for få tiår siden kunne komme til dekket bord. Vi ble slått ned og banket på byen. Vi ble mobbet fra jobber og borettslag. Mange av oss levde i et helvete for ikke så mange tiår siden. Men vi kjempet oss gjennom det. Vant små og store seire.

Stikk fingeren i jorda, les dere opp. Ja, mange av dere la ut statuser a la «Gud, så fælt!» da «Törka inte tårar utan handskar» ruller over flatskjermene i vinter. Men vi levde det, vi mistet våre venner! Og vi hadde ikke én eneste poititiker i ryggen! Vi hadde ikke noe nettverk! Jeg har sett venner bli begravet uten at familen var tilstede! Så ta en pust i bakken. Ikke si: «Det spiller ingen rolle!» For det spiller en rolle at hatet mot oss er økende både her hjemme og ute. For når historien ikke fortelles gjør folk og politkerne de samme feilene om og om igjen. Solveig Hornes mageplask inn i familepolitikken er bare en begynnelse på en trend der hatgrupper florerer på nettet og folk blir slått ned og forfulgt både i Norge og i verden ellers. Bare i Frankrike stemte 25% på noe som ligner farlig på nazismen, og hva blir det neste? Kommer noen til å fornekte at at millioner av homofile ble drept under siste krig?

Og – les f. eks «Villskudd» av Gudmund Vindland. Les James Baldwin. Les Gerd Brantenberg.

Så kan dere velge etterpå. Om dere vil ha en trygg framtid eller billig bensin og mindre skatt. Faen så provosert jeg blir! For noen av dere er faktisk en generasjon som skummer fløten av alt det vi har kjempet gjennom. Og vi har sett lusa før, og vi kjenner den igjen på gangen!

Reklamer

KUNSTEN SKAL IKKE BEHAGE.

IMG_5236

Hallo fra glovarme Hellas!

Jeg hadde pålagt meg selv fri fra blogging og debatt i de to ukene jeg er her ved Middelhavet, men akk, ting skjer i gamlelandet. Festspillene i Nord-Norge åpnet med brask og bram her om dagen. En politiker og et styremedlem ble forarget over at åpningsshowet tok seg den frihet å fornærme selveste Onkel Skrue aka Statoil! Det er ikke bra i Harstad og i oljelandet ellers, pengesekken kan bli fornærmet.

Jeg har lenge etterlyst den politiske kunsten midt oppi alle musikaler og annet intetsigende ved teatrene der sjefene titter hverandre over skulderen og stadig snur bunken av gamle kioskveltere, og når man minst aner det og midt i sommerferien klinker FINN til med en satire så sterk at de mest fintfølende reiser seg i salen og river programmet i to og roper «fysj’a meg» Og styremedlemer og politikere løper til pressen og klager sin nød og sier at «dette er ikke et festspill verdig!» Jeg kan ikke annet enn å føle glede og stolthet over festspillenes dirketør Tone Winje som «tør» å gjøre dette!

For ja, det handler om mot i disse tider da selv kulturministeren ringer et galleri for å få forandret ordlyden i programmet til en utstilling der kuratoren, som att på til er svensk,  har latt noen ord falle om at Frp er populistisk. Den nye kulturministeren har også satt hele kulturfeltet under lupen for å se om det lønner seg, og om det er noe som bør kuttes her og der. Ja, det er all grunn til å gripe til satire og det som verre er for å vise tenner i denne overflatiskhetens tid vi lever i! Kudos til Festspillene i Nord-Norge!

Ingmar Bergman sa: Teateret skal ikke speile virkeligheten, det skal kle av den.

Og kulturminister Widvey har jo selv sagt at kunsten skal «settes fri» Fri fra hva? Og hvor skal den? Nå vet jeg ikke om kulturministeren var i Harstad når dette famøse i skjedde, men jeg bejaer alle friske pust i det konforme kulturfeltet der det er langt mellom tomatkasting og fyrop.

Kunsten skal ikke behage og klø poliitkere på ryggen. Kunsten skal ikke sørge for at styret ikke skal måtte be sponsorene om unnskyldning etter forestillingen. Kunsten skal kle av virkeligheten og vise oss hvem vi er og hva vi holder på med. Akkurat nå er det pengesekken som styrer. Og er det for pinlig at det blir nevnt i en sketsj bør man bare rope høyere.

Statoils tårn står fjellstøtt på norsk sokkel og det kommer det til å gjøre selv etter dette. Men selvfølgelig, det er mye tryggere å ha festspill der Kari Bremnes synger: Det skal bo folk i husan! Det er noe vi alle kan gråte en skvett til.

Men det blir ikke mindre fraflytting av den grunn.

MEN GODHETEN FINNES OGSÅ

IMG_1801

Jeg har kritisert mitt eget land utallige ganger ganger på denne bloggen.

Dette kalde landet der vi ser forbi hverandre og bare hilser i skogen og på fjellet. Folks mangel på høflighet, at ordet takk ofte glimrer med sitt fravær. Men i dag har jeg lyst til å si: Godheten finnes også. Den ligger på lur i krokene over alt. Det handler bare om å våge, våge å ta det første skritt.

I skyggen av alt det harde og vonde som skrives i komentarfeltene tenker jeg at ironiens tidsalder bør være over.

Langsomt går det opp for oss at vi sitter i denne båten sammen? At et smil kan være en døråpner, at harde ord ikke fører noe steds hen. Språket er også en døråpner, en nøkkel til forståelse. Jeg har bestemt meg for å ikke bry meg om at folk av og til ikke takker, at de viser fingeren i trafikken, smeller en dør i ansiktet på meg. Jeg gidder ikke å bli sur for at noen dunker en ryggsekk i ansiktet på meg fordi det er maktpåliggende for dem å komme først ut av et fly. Jeg gidder ikke å hisse meg opp over unger som flyr rundt med Kaptein Sabeltann-sverd i restaurantene jeg går for å sitte i ro og fred for å få meg en matbit. Jeg smiler blidt og snur meg vekk. Jeg sier «Hei, takk, ha en god dag!» når jeg går ut av en butikk. Jeg bryr meg ikke om at folk sier «Hæ?» når jeg berømmer dem for noe de gjør som er bra. Jeg har bestemt meg for å være positiv og holde ut. Du må det om du skal orke å bo i Norgeslandet.

For når du er positiv oppstår godhet.

Plutselige samtaler. Uventede møter. Du treffer mennesker du vanligvis ikke ville ha snakket med om du ikke gadd å være litt vennlig. Vi bærer alle på en historie, kjemper våre kamper. Denne bloggen f. eks startet jeg for å prøve å gjøre min bittelille del av verden til et bedre sted. Jeg har fått en fanklubb på grunn av den, men også mange fiender og plageånder. Ja, jeg vet, å blogge er høyst frivillig. Og når du stikker hodet frem kan du få det kappet av. Men det er mye glede også. Jeg stoppes av fremmede som sier: Jeg elsker det du skriver. Takk. Takk for det.

Nå tar jeg en pause og tar ferie fra alt.

Takk til alle dere som har kommentert. Så ses vi til høsten til nye krangler og meningsutvekslinger. I dag sitter jeg her med denne setningen i fokus: Godheten finnes også. Men den er ikke alltid lett å få øye på, men den finnes om du leter litt.

Ironien er så lett å gripe til. Jeg tror det meste handler om redsel. Nå slutter jeg før det bikker over her, jeg har tross alt venner som jobber i pressen. Og de liker ikke for mange språkblomster har jeg hørt. Men jeg er ikke helt der de fleste av bladfykene er for tiden.

Skriver ikke: DERFOR BLOGGER SVEN HENRIKSEN. Kliikk her! 😀

 

EXIT 13 – TAP AV FRIHET, ELLER FRIHET VUNNET?

Unni Askeland
Unni Askeland

GALLERI GAMLE OSLO er et lite galleri på Vålerenga i Oslo.

Nærmeste nabo er rufsete og brune Galgeberg Corner der gutta boys står i kø for å få morrapilsen i kroppen klokka 0800. Men dette galleriet er et spenstig sted. Sent i går kveld åpnet utstillingen EXIT 13 med Unni Askeland og italienske Giovanni Calabrese etter at disse to har vært stengt inne i galleriet i tretten dager.

IMG_7366

Litt sent (som seg hør og bør) kom de to kunstnerne til utstillingen i en åpen bil, som et weird brudepar i mørke klær og med sølvfarget gaffa-tape over munnen. Dette opptrinnet var begynnelsen på en en times lang performance der de to satt i hver sin kongestol og stirret på oss, noe som førte til at vi som gikk rundt der inne bare var tause eller hvisket til hverandre. Hele åpningen var preget av stram og lekker regi, av to kunstnere som iscenesetter sine liv i full åpenhet. Så er også Unni Askeland en kunstner som lever litt på «siden» av det etablerte og litt konforme kunstmiljøet i Norge. Hadde Askeland levd for litt mer enn 100 år siden tror jeg nok hun hadde sittet på Grand Kafé sammen med Oda Krohg og resten av Kristianiabohemen.

Ok, folk har stengt seg inne i små og store rom før. Det første jeg tenkte var Big Brother og lignende konsept, men nå du kommer inn i de små rommene Unni Askeland og Giovanni Calabrese har oppholdt seg i to uker tenkte jeg ikke det lenger. For der en realityserie etterlater seg champagnelett fjollestøv ser du her rester etter levd liv og ikke så rent lite angst, god energi og fine arbeider.  Postulater som: «I use to be a slut, but now I’m just a virgin» koblet med resultatet av oppholdet der inne danner en spennende helhet.

Unni Askeland og Giovanni Calabrese
Unni Askeland og Giovanni Calabrese

For både Unni Askeland og Giovanni Calabrese har selvfølgelig produsert mens de har vært der inne. Men siden jeg ikke er kunstkritiker vil jeg avstå fra å mene noe om bildene når det kommer til teknikk og utførelse. Jeg er en mann som står foran et kunstverk, og enten liker jeg det, eller så liker jeg det ikke.  (But I loved it)

Galleri Gamle Oslo har vært heldige som har fått Unni Askeland som en av sine første headlinere.

IMG_7279

Det var stappfullt med folk, noen kjendiser, men det vanlige «rottepakket» som bruker å frekventere alle åpninger var ikke der. Så til alle: det er ingen grunn til å sitte på gjerdet å vente, det er mer en hipt nok, og det er faktisk comme il faut å ta seg over til Østkanten selv om det kan synes vanskeligere enn å gå på ski over Grønland for noen.

Mine damer og herrer: Sjekk ut Galleri Gamle Oslo! Det ligger rett ved Galgeberg.

 

HVOR KOMMER HATET FRA?

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Han sitter alene i en dårlig møblert stue, kanskje på et soverom, på et kjøkken. Det ligger søppel og dritt etter takeaway mat og tomme ølbokser. Rommet er mørkt. Bare skjermen på computeren lyser der han lar ordene renne ut av fingertuppene. «Jeg skal drepe deg din lille fitte!» er det han skriver. Han har hørt henne på radioen, sett henne på tv, kjenner henne ikke, men han må skrive dette, bare må.

Er det slik han ser ut? Er det slik vi håper han ser ut? Eller er det en han? For vi vet ikke hva han heter. Profilbildet er en katt. Han heter Ola Nordmann, men han finnes ikke på 1881.

Han sitter i en politibil. Har uniform. Han spiser en baconpølse og småprater med den kvinnelige kollegaen som avskyr lukten av både bacon og pølser. Han er en trebarnsfar. God likt på jobben. Han spiller fotball med sønnene sine, deltar i alle dugnader i borettslaget. Han er vår mann, en vi kan stole på. Men om natten sitter han ved tastaturet og spyr ut sine postulater til verden under kryptert navn. Han kaller henne denne «faens negerfitta som burde vært voldtatt en hel natt!» Er det slik han ser ut? Er det han? Nei, det kan ikke stemme. Ikke han? Hvem skal man stole på om vi ikke kan stole på politiet?

Han står i aulaen. Snakker om vekst og bærekraft. Han har vyer, visjoner, pen i tøyet. Dressen koster noen kroner. Jo, han skal prøve å rekke ned til hytta på Hvaler denne helgen også. Der nede venter den lille konen han ikke bryr seg om lenger. Men han tåler henne, de tåler hverandre. Så han holder henne i armen offentlig. De smiler mot verden slik verden smiler til folk på soldekket på det norske luksusskipet som seiler inn i solnedgangen.  Men han har en annen side. Han saumfarer nettet etter folk han ikke liker. Og han forfølger dem i kommentarfeltene der de skriver sin venstrevridde og naive propaganda. Han kaller seg Tor med Hammeren.  Han er en pen mann. Lett å like, snakker flere språk. Vet mye om viner. Fransk ost. Han har reist. Ja da, Afrika, Asia, USA, you name it osv. Men han kan det ikke være? Ikke han? Folk som skriver slik ser ikke ut som han? Er ikke så utkrøpne og vulgære?

Er det den gamle mannen som sitter med katten på fanget? Som stryker pelsen lett, ser ned på den med kjærlighet. Vi kan se bilder av barnebarn på veggen bak. Planter i vinduet. Stolen ser dyr ut. Men det er noe med øynene, et drag rundt munnen. Nei, det er ikke han. Han er en snill bestefar med en katt på fanget. Hvordan ser egentlig hatet ut? Nei, ikke han, nei, det vil ikke være til å bære.

Er det kanskje hun med barnevognen? Hun med de to små tvillingene. Hun som stadig legger ut bilder av norske flagg på Facebook? Men hun ser jo så søt og snill ut. Nei, det er ikke henne. Det må være noen andre. Men hvem? Kanskje den gamle damen innerst i den mørke gangen. Hun som følger med i kikkehullet når vi går forbi. Hun som kommer med små antydninger når vi veksler noen ord i trappen. «Det er mye svarte her nå, huff huff» sier hun. Men det er ikke henne. Hun er jo en dame på åtti. Hva vet hun om internett?

Men hvor bor hatet? Hvor kommer det fra? For vi kjenner ingen av disse? Men hvem kjenner dem? Familie? For en aller annen elsker vel også disse? Hvor bor de? Er de kanskje så nær at vi ikke ser dem? Er det oss? Nei, det kan det da ikke være? Nei, det er aldri oss, det er de andre.

FUCK IDENTITET!

Photographer_Selmer_Marcus_Vads_1857_1870._NMFF.001370_11._Flickr_Photo_by_Preus_Museum_2004

Tiggerne ødelegger bybildet, sier FpU’s leder i Bodø til Avisa Nordland, og kommentarfeltet sier seg mer enn enig, stort sett. Ja, mange av oss liker ikke ting som ødelegegr bildet, det være seg på et fotografi eller i den offentlige rom. Og i små byer som ikke er vant til fremmede blomster kan noe nytt stikke ut og skape uro, det er høyst menneskelig og ikke så vanskelig å forstå. Men etter en stund venner man seg til det, og ting blir en del av, ja, byens identitet. Og alle vonde kamper er ikke vesentlig lenger, vi elsker jo pizza selv om det var underskiftekampanjer mot den i Husmorforbundet på 60-tallet.

Men identitet? Hva er identitet? Jeg leste en tankevekkenede svensk tekst rundt emnet. Hva er det som skaper identitet? Du kan ikke være alene om identitet, du må være en del av en gruppe. Og denne gruppen har sine egne koder og regler du ikke må bryte for å bli godtatt som en del av denne identiteten.

Når du f. eks går på Manhatten opplever du at byen skifter nasjonalitet for hvert femte kvartal, som i Norge der byen går fra hvitt til svart om du tar T-banen fra Holmekollen til Romsås.

Det som er farlig med identitet er at man som regel bare speiler seg i sine «egne». Kommer du fra arbeiderklassen er det gitt at du skal bli ved «din lest» og kommer du fra stukkatur og prismer på Frogner er din skjebne staket ut om du vil være en del av gruppen. Ja, jeg generaliserer nå. (det må man ikke gjøre, det er verre enn å snike i polkø)(en del av vår identitet) I dag ble Jonas Gahr Støre innsatt som leder i AP, og hva sier mange? «Hvordan kan en millionær bli leder av Arbeiderpartiet?»  Hva sier det? Jo, det sier at en arbeider skal pr definisjon være fattig. Og – kan en fattig tigger jobbe seg opp i Høyre? Hvem vet. Bare tiden vil vise.

Om du er del av en gruppe med felles identitet tar du til deg gruppens skikker og tenkemåter.

Er du for eksempel same vil du alltid kunne forvente å få noen gitte spørsmål. Og du vil måtte forsvare deg med hele gruppetanken i ryggen. Ja, vi har vært offer, ja, vi har blitt trampet på, ja, vi har lidd osv. Men tar du et skritt vekk fra gruppen og hevder noe som ikke står i gruppens «manuskript» og koder vender gruppen seg mot deg. Du blir en sviker, et faremoment. Som en postkasse i et bofellesskap der alle kassene SKAL være grønne men som noen har tatt seg friheten å male knall rød! Det kan bli krig av mindre. Slike mekanismer kan ses i alle grupper.

Det å fremelske en felles identitet hindrer utviklingen av det unike mennesket som tar ansvar for sitt eget liv. For kommer du fra en gruppe som har som mantra at du ikke skal svikte din egen identitet å gjøre noe som ikke er vanlig i gruppen og gjør noe annet, står du igjen uten identitet.

Så trenger vi identitet? Spiller det noen rolle hvor vi kommer fra? Trenger vi benevnelser som etnisk norsk eller afroamerikaner?

For det som skjer om man tenker gruppe er at da vil gruppen samle seg på egne steder og danne en getto. Ja. Vi ser det på Grønland og Groruddalen, vi ser det i Holmenkollen og på Frogner. Vi ser det over hele kloden.

Tilbake til tiggerne. Hadde det enda vært «våre egne» som satt der på gaten, skriver mange. Våre egne? Er ikke det et stigma?

For å kalle noen for «våre egne» er jo et stigma, et trangt rom der det forutsetter at vi er en homogen gruppe som tenker og føler likt. Som å si at «samene er jo noen fylikker» eller «spanjolene stjeler som ravner» eller «franskmennene er arrogante» osv. Men tross det bygger vi vårt forsvarsverk i noe vi tror heter identitet, men som egentlig er en trangstrøye for en begrenset måte å tenke på. Vi lager et rom for hva «våre egne» kan tillate seg for å kunne kalle seg en ekte nordmann. I dag skrev en til meg «Ari Behn er selvhøytidelig og nedlatene og litt jålete, det er derfor nordmenn ikke liker ham» Ok? Betyr det at vi andre ikke kan være alt det der, eller er det bare Ari som har tatt seg friheten å være det mennesket han selv vil i full offentlighet uten å bry seg om hva gruppen tenker?

Vel, vi har alle en maske som vi tar på før vi går ut døren, men ensomheten bærer vi alene. Og vi snakker sjelden om  verken den eller døden, for det inngår ikke i gruppens vedtatte manuskript. Men jeg tror ikke så veldig på identitens viktighet, det er mennesket du er eller er på vei til å bli som er viktigst.

Kan en kvinne bli prest? spurte man seg for ikke så alt for lenge siden. Nei, det kan hun ikke, sa de aller fleste. Men så ble hun det. Og slik flytter gruppetenkningen seg sakte men sikkert. Kan en homo bli dronning i Norge? Nei, det kan han ikke!!! vil sikkert de fleste si i dag. Og om hundre år vil noen si: Tenk at de ikke kunne forestille seg det i 2014?

Og så vil de sitte der i en gruppe, kanskje le litt i skjegget, og så vil en eller annen si noe merkelig rart som ikke står i manus.

Nei, det går ikke, vil gruppen si i kor!

Jeg sier som August Strindberg: Det er synd på menneskene.

Men jeg tenker altså: Et menneske i nød er et menneske i nød. Det spiller ingen rolle om hun går i Dior eller i filler. For vi vet alle at når katastrofen inntreffer så rekker vi hånden ut til hverandre. Vi kaster oss i vannet eller utfor stupet for å redde et liv uansett, det er typisk norsk å være god på alt? For vi stiller opp? Vi gjør det! Eller gjør vi det, selv om det ikke er «en av våre egne»?

 

FAKTA FAEN?

IMG_1607

I går skrev jeg en spisset blogg om romfolket. Det gikk ikke upåaktet hen. Jeg ble beskyldt for å hate mitt eget land, se ned på bønder og mitt eget folk, at jeg skrev en tekst som totalt manglet fakta. Det eneste jeg ville med teksten var å mane til litt mer vennlighet mot de som tigger på våre gater her til lands. Men om man etterspør litt mer empati i et kristent land som Norge må man altså legge fram fakta og sikre kilder om hvorfor de mest utsatte trenger det. 90% av motsvarene til min tekst hevder at romfolk er banditter, at de ikke er fattige, men kommer hit forkledd som tiggere. Noen mener at de er organisert av bakmenn, og andre mener seg å vite at de bor i slott og palasser i sitt eget land, hvor nå dette landet måtte være?

De kristne verdiene er truet av f. eks islam, mener mange. Så først; hva er de kristne verdiene? I min bok er det først og fremst å ha et snev av empati mot sine medmennesker, også de som ikke er helt like oss selv. Jeg tror ikke alltid å «vende det andre kinnet til» er det man nødvendigvis skal gå for, men et minstekrav om man kaller seg kristen er å ikke pushe ut hat og dritt mot folk man ikke kjenner. Det kan virke som om kristendommen er noe det er lett å ty til om man føler seg truet, men om den skal gjelde i praksis kommer mange av oss sørgelig til kort. La gå med det. Men setningen «hadde det enda vært våre egne som satt der på gaten» er vanskelig å fordøye. «Våre egne»? smak på ordene…

Jeg er ikke i tvil om at enkelte tiggere ikke er reelle tiggere, at det kan være noen «råtne epler» blant dem som sitter på gaten, som det også er blandt etnisk norske som hever penger hos NAV de egentlig ikke har krav på. Og, la det være klart, jeg forlanger ikke at noen skal gi penger til tiggere, men jeg reagerer sterkt på at noen hevder seg retten til å hate dem! Ei heller at man skjærer alle over en kam. Jeg ble fratjålet både mobil og bankkort av en etnisk svenske i Stockholm i fjor, men jeg hevder ikke å «vite at alle svensker er banditter» av den grunn. Og det er alldeles merkelig at om man etterspør empati og nestekjærlighet hos folk så ender man opp med å bli kalt landssviker og Quisling og må tåle vitser om sitt eget utseende?

Men jeg avkreves altså fakta før det finnes legitimitet for det jeg skriver mens andre kan legge ut påviste hoaxs fra nettet, bruke ett eneste menneske som har jobbet for de fattige i Romania som sannhetsvitne for å konkludere med at romfolk er svindlere. Ja, jeg snakker om Turid Thesen som er en slags «Romaniaekspert/orakel». Jeg selv konkluderer ikke med noe som helst, jeg bare misliker denne harde kloa på nettet, hatet som flommer mot «de andre» og at vi som mener noe annet enn det påståtte flertallet kalles for dumme og naive blåøyde tullinger som kan pakke oss vekk.

Jeg tror at om 100 år, kanskje før, vil noen forske på oss som lever nå, og de vil spørre seg: Hva holdt de på med? Hva tenkte de? Eller tenkte de i det hele tatt? For all ettertid har forsket på fortiden, ikke noe nytt i det. I dag finnes det mange unge mennesker som fornekter f. eks Holocaust, og at det der som skjedde med jøder, homofile og andre under siste verdenskrig bare er oppspinn. Hvorfor? Jeg tror det kommer av at foreldre og skoleverk ikke forteller ungene sine om alt det grusomme som har hendt i historien fordi de vil skåne barna for alt som er fælt og vanskelig. Og derfor repeterer historien seg selv og menneskeheten gjør de samme feilene om og om igjen.

I går ble jeg utsatt for et massivt hat på grunn av en liten tekst. All dokumentasjon ligger her på denne blogger (Jeg er ikke litt skuffet, jeg er forbannet) Så feel free til å lese. Jeg tror dette hatet er et ledd i å få stemmer som mener noe annet til å bli stille. Jeg kommer aldri til å bli stille. Jeg er ikke redd. Jeg lever i et demokrati der flertallet bestemmer, men flertallet tar som regel feil, det har vist seg i ettertid gang på gang. Hilsen fra denne bloggerens høye moralske hest!

JEG ER IKKE LITT SKUFFA, JEG ER FORBANNA!!!

IMG_4552

Senterpartiet, eller dette lille partiet for bønder, som jeg velger å kalle dem i dag, har sørget for flertall i Stortinget slik at kommuner skal kunne innføre et forbud mot tigging i det offentlige rom. Det er ikke annet enn å forvente, for det er på de små stedene der «problemet» er minst folk er reddest for fremmede. I min lille by har jeg sett toppen tre til fire tiggere på gaten, selv om lokalavisen og enkelte politikere kaller det for en tsunami av elendighet som skyller inn i gågata. Ja, det har vært så ille at vanlige folk ikke tør å gå ut for å kjøpe melk og brød til ungene. Takk Gud  for at de store byene der de smarteste folkene bor stemmer NEI til dette forslaget, ja, jeg er nedlatende med vilje! For i en stor by er man vant til å se menneskeheten i alle dens utgaver, mens i små byer (som forøvrig har sentrum som ligger øde og forlatt) skal man slippe å se elendigheten der man sitter i bilen på vei til de store kjøpesentrene for å handle.

Hvem har vi blitt i lille Norge? Tåler vi ikke å se elendighet lenger? Vi skrur av tv’n når de grusomme bildene fra verden der ute fyller flatskjermene, mens vi peprer Facebook med tre ting vi er takknemmelige for, som regel tre ting som handler om oss selv og våre egen egoisme. Vi snur oss vekk fra alt som er vondt, orker ikke snakke om alvorlige ting, ler så høyt at tårene står i øynene våre før vi legger oss i sengene og venter på nattesøvnen som ofte må ha hjelp av medikamenter for å komme til oss. For vi vet at det er noe som ikke stemmer, noe er alvorlig galt med balansen i verden, men vi vil ikke tenke på det, vi vil ikke se det, ikke ha det utenfor vår egen dør. Ja, det er typisk norsk å være redd for alt vi ikke gidder å sette oss inn i!

Apropos bønder. Bøndene burde vite, huske og se tilbake til den gangen jorda var skrinn og 33% av Norges befolkning utvandret til Amerika fordi vi holdt på å sulte ihjel. Vi kom til vinlandet der matjorda var feit og nesten gratis. Vi bygde våre hus oppå deim, og var med på å fordrive urbefolkningen aka indianerne som nå er pent plassert bak gjerder også kalt reservater. Ingen som husker gamle oldefar August og oldemor Petrine som forlot den lille gården og reiste? Ingen som husker Ellis Island? Ingen som husker de store barnevandringene på Agder der fattige unger ble sendt alene gjennom heiene fordi foreldrene ikke kunne fø på dem? Har vi glemt alt sammen? Eller er det slik at de fleste tror at vi alltid har vært rike? At olja alltid har flommet fra den norske sokkelen?

I går leste jeg flere hundre kommentarer i en av landets største aviser der de fleste mente at det er hel greit at et lite asylbarn dør pga at foreldrene er her uten beskyttelsesgrunnlag. Who cares når det ikke er vårt ansvar? Er vi virkelig blitt så hardhudede og lite empatiske at vi lar slike ord renne ut av fingertuppene? For vi er jo ikke slik mot våre egne? Om en liten gutt eller jente forsvinner reiser folket seg opp av soffan og går manngard til barnet er funnet. Vi gråter til triste videosnutter av norske barn som dør av kreft, klasebomber nettet med hjerter og alt mulig, men et menneske som sitter i sin ytterste nød på et stykke papp på gaten kan vi ikke tåle? Hva faen feiler det oss?

Alle tall og fakta om bakmenn og organisert mafiavirksomhet er blitt tilbakevist gang på gang, men folket nekter å høre. Fakta vris til løgn, og løgn til evige sannheter i den norske debatten. Jeg har sett norske menn i dress og slips sparke vekk pappkruset til en tigger og skreket: Kom deg hjem til sigøynerland, ditt jævla avskum!

Jeg har skrevet om Den lille piken med svovelstikkene før, og jeg ser at Lasse Jangås i Nordlys gjør det i dag. Vi elsker jo dette lille eventyret av HC Andersen, men vi fikser ikke at hun sitter ved vår dør og titter tårevått inn gjennom vårt vindu. Så – jeg er ikke bare litt skuffet i dag, jeg er forbanna! Og jeg tror at min lille by vil være en av de første til å hoppe på dette lovforslaget. Det spiller jo ikke så stor rolle uansett, her er det ikke folk i gatene bortsett fra på onsdager og når trygden kommer. We are fucked om vi ikke tar en realitysjekk på hvem vi er blitt her til lands. For når som helst kan krakket komme og vi blir dratt med i dragsuget. Vil noen hjelpe oss slik de gjorde for 70 år siden da Norge lå i ruiner etter 2. verdenskrig?

Jeg er ikke så sikker på det. Det er noe som heter paybacktime. Og det er nå når vi har det så godt!

 

 

 

LA DE SMÅ BARN KOMME TIL MEG OG HINDRE DEM IKKE?

 

Foto: Dagbladet
Foto: Dagbladet

HER ER EN HISTORIE. Min bestemor står i et kjøkken med sine to små døtre. To tyske soldater står foran henne. Det er sommer, varmt, hun er redd. De vil ha et glass vann men hun forstår ikke hva de sier. Først når de tar seg til strupen og peker på vannbøtten der en øse henger på kanten skjønner hun hva de vil. De fikk vannet sitt, smilte og sa noe mer mormor heller ikke forsto. Så gikk de.

«Jeg sto med den skarpe kjøttkniven bak på ryggen» fortalte hun om og om igjen da krigen kom på tale «og jeg hadde gjort hva det skulle være for å forsvare de to jentene mine! Om så å drepe!» Ja, jeg tror alle foreldre ville si seg enige i at de ville gått til den aller ytterste grense for å forsvare barna sine. Jeg tror de til og med ville forfalsket pass og papirer for å komme seg i trygghet.

Nå sitter en ni år gammel gutt med store ryggskader og dør i Norge fordi våre folkevalgte har nektet legene å hjelpe ham på grunn av at han skal sendes ut av Norge. Folkevalgte? Var det slike politkere vi valgte? Jeg var inne på den kvinnelige politikerens Facebook-profil i dag, ja hun som sa «vi kan ikke la enkelt-tilfeller som klarer å komme seg i avisen få spesialbehandling, vi må forholde oss til regelverket!» og jeg stusset på profilbildet hennes. Det er av en kvinnehånd og noen små barnefingre som holder rundt den ene fingeren på den voksne hånden. Jeg kjenner ikke vedkommende, men jeg har sett henne på tv, og Google forteller meg at hun har jobbet i barnehage. Med andre ord burde hun vel være opptatt av barn?

Jeg har levd en stund, og jeg har vanket i det feministiske miljøet i lange perioder. Det har vært et mantra ganske lenge som heter «om det bare kommer flere kvinner inn i politikken så vil den bli mykere!» Det ble den ikke. Nå sitter det kvinner i de fleste politiske maktposisjonene i Norge og asyl og sosialpolitikk er hardere og mer firkantet enn noensinne. Så der gikk vi alle på en smell.

Men jeg kan ikke få dette bildet av den lille gutten vekk fra netthinnen. Tenk om han dør? Tenk om han dør her i Norge? Hva da? Vil vi kunne feie det under matten? Bare si: Vi fulgte regelverket, så ikke skyt på oss? For en ting er å ønske seg en strammere politikk, noe helt annet er det å se den i praksis.

For ikke så lenge siden pælmet myndightene ut en tolk som har kjempet med våre soldater. Det skapte en storm i folket, og jeg tror ikke stormen rundt dette vil bli mindre. For det er nemlig slik at om du er valgt av folket bør du ikke trosse folket. Du kan ikke gå på tverrs av det norske hjertelaget som har forbauset meg og mange det siste tre kvart året. Folket reiste seg i reservasjonsdebatten, i Dalai Lama-saken, i jordbruksoppgjøret, i tolkesaken og nå i denne grusomme saken om gutten som sårt trenger legehjelp men ikke får det.

Erna Solberg&Co har nok en gang undervurdert sitt publikum. Og de vil nok måtte komme til å bøye av. Just saying. For i de siste åtte ni månedene har jeg vært jævlig stolt av det norske folk. Og sorry for at jeg undervurderte dere. Det skal ikke skje igjen!

Nå bretter vi opp armene for denne lille gutten og for alle i hans sted, ok? Vi rekker det før vi ligger i stabilt sideleie under en parasoll ved Middelhavet? Forsåvidt dumt av regjeringen å ikke vente ett par uker med dette, så hadde gutten kanskje lidd sin skjebne uten at det hadde fått de helt store oppslagene. For når Norge tar ferie kommer rottene ut av hullet. Det har skjedd før.

 

 

ONE MORE FOR THE ROAD

 

Foto: Bjørn Leirvik -New York City 2014
Foto: Bjørn Leirvik – New York City 2014

Det går an å drikke seg vekk fra ensomheten, men spriten tar deg ikke nærmere de menneskene du lengter etter. Nei. Du seiler til havs sammen med andre hjemløse sjeler. Det er en fin reise, ikke spesielt vakker, men fornøyelig.

Så våkner du opp i en fremmed seng, og forsøker å samle opp restene av deg selv som ligger spredd i rom du aldri har vært i. Stabler deg opp på beina og går tilbake til den samme bardisken der reisen fremdeles pågår. Der de samme menneskene sitter med sine mørke anekdoter, og latteren som egentlig er gråt kryper langs gulvlistene.

Og du kjenner spriten gli som varm lava ned forbi strupehodet. Du ser støvet stige i striper av sol der utefra. Og en kvinne i rød kjole og høyt hår synger «My funny Valentine» Og du tenker at dette øyeblikket skal du huske som ett av dine aller fineste.

Drinking, a love story.

Opens Oct 10. Smeltedigelen Musikkfestival.

(fra «MAGNOLIA – When the night falls» av Sven Henriksen)(Sven Henriksen performing Billie Holiday)

Foto: Bjørn Leirvik - New York City 2014
Foto: Bjørn Leirvik – New York City 2014