SOMMERKROPPEN.

 

Forleden var jeg på jobb i Bodø og bodde på byens hippeste hotell.

Intetanende hoppet jeg ut av tøyet, og splitter naken gikk jeg inn på badet for å ta en rask dusj. Det var bare så vidt jeg ikke satte i et stort skrik over det grusomme synet som møtte meg. Et stk middelaldrende mann i all sin blekefeite gru i et speil som gikk fra gulv til tak der lyset ble skutt hardt ut fra spotter i taket fikk den slappe huden til å få en farge lik skummet kefirmelk.

Mens jeg sto og såpet meg inn i dusjen fikk jeg ikke dette bildet vekk fra netthinnen, og jeg kjente at selvfølelsen hadde fått en alvorlig knekk. Jeg tenkte på at jeg om kort tid skulle stå foran en horde med fremmede mennesker og snakke. Og tankene gikk til alle de gangene jeg skulle ha sagt nei takk til det tredje kakestykket da fatene ble sendt rundt hos kjære svigermor. Men gjort er gjort, og spist er spist, sa en eller annen i Egner-skogen.

Ut av dusjen. Jeg sto foran speilet og tørket dette gamle vraket av en kropp.

Under hver armhule hang det en slags kjøttslintre som til forveksling kunne minne om en slapp kyllingfilét, og hva var dette på magen? Er det bare kvinner som får strekkmerker? Jeg så også at om jeg bøyde hodet og hvilte haken på brystet så oppsto det et underlig fenomen. Jeg fikk en slags  «kalkun-krage» om du skjønner hva jeg mener? En hudfold som disset av seg selv rett under fippskjegget.

Har alt dette abnorme kommet i løpet av vinteren? tenkte jeg. Og hvor stor er sannsyneligheten for at jeg vil rekke å komme i form og få på plass sommerkroppen før vi reiser til de greske øyer i slutten av juni?

Nå, noen dager senere sitter jeg her og skriver og tenker at sommerkroppen får nå bare være, jeg rekker det ikke. Og jeg tenker at jeg er glad jeg har overlevd nok en vinter.

Jeg er takknemmelig for at jeg fremdeles har en kropp som fungerer og stort sett gjør det jeg vil at den skal gjøre. Den kan gå, løpe, danse, elske, hvile. Hva mer kan man forlange? Jeg ser meg i speilet og ser at russetiden er over.

Men jeg er frisk, og jeg gleder meg til nok en sommer med sol, mat og opplevelser. Men hvor mye rekker jeg å gå ned før, la oss si 1. juni om jeg setter i gang og kjører beinhardt? Men wtf, skal jeg begynne å spise stivpiskede eggehvitter og grapefruit til frokost bare for å gå ned en buksestørrelse? Nei? Jo! Ja? Eh?

Om dere tror det bare er kvinner som er utsatt for kroppspress så må dere tro om igjen.

Men det går faktisk an å trene hjernen også! Hva hjelper det med flott sommerkropp om du er spinkelt møblert på kvisten? Det beste hadde vært begge deler.

Men her jeg sitter tenker jeg at så alt for mange tog har gått, men mitt lille liv surrer og går enn så lenge. Sommerkroppen? Hvem bryr seg?

Noen som har prøvd den kjekke annanaskuren i det siste?

april 25, 2016april 25, 2016 by svenhenriksen 1 kommentar

Når godhetsposøren pisker seg selv.

Jeg hører radio. En ung dame har nettopp kommet hjem fra en gresk øy.

Hun har vært der nede som frivillig.  Hun forteller oss som lytter hvor tøft det har vært for henne å se alt dette grusomme. Barneøynene. De tomme blikkene. Hun snakker seg varm. Det handler om henne, om følelsene hennes, om hvoran hun har det nå, hvordan hun skal makte å venne seg til dette privligerte livet hun fører her hjemme. Ja, tenker jeg, det blir nok tøft der du sitter i leiligheten din med mer mat i skapet enn det du makter å spise opp før den går ut på dato.

Jeg har blitt kalt godhetsposør selv. Vi som mener vi bør hjelpe flyktninger, ta inn flere enn myndighetene vil, blir ofte kalt det. Det er helt ok. Jeg har blitt sett stygt på fordi jeg har gitt en seddel eller noen mynter til en tigger. Jeg bryr meg ikke, jeg tjener egne penger og jeg gjør hva jeg vil med dem.

Jeg har ikke mye penger, men om jeg er helt ærlig så har jeg litt mer enn jeg trenger. Jeg jobber hardt, til tider for mye. Jeg skulle gjerne ha vært i fronten på de greske øyene, hjulpet til, men jeg orker ikke, ikke nå. Dessuten har jeg ikke tid. Og jeg har ikke dårlig samvittighet for det.

Jeg hjelper der jeg kan. Gir mye. Jeg stiller opp. Synger på gratiskonserter. Leser. Gir av det jeg har. Det jeg kan.

Jeg har vært i fattige land, i slummen i India f. eks. Jeg har sett det meste. En gang sto jeg og så på en mor og en liten pike som bodde i en eske på en gate i Mumbai. Moren hostet og var blek, barnet hang i armene hennes. Jeg ga henne penger. Ganske mange penger. Ja, jeg vet, mange mener at det gjør vondt verre, men jeg tenker, jeg gjorde dagen litt lettere for henne der og da. Kanskje tok noen pengene fra henne? Jeg vet ikke. Men jeg ga. Men det jeg også husker best er at jeg tenkte: Nå forandres jeg som menneske.

Og det gjorde jeg. Fra det øyeblikket har jeg sett på mine medmennesker med et annet blikk. Jeg får ikke bildet av mor og barn vekk fra netthinnen. Men jeg skammer meg ikke over min egen «overflod.» Jeg er født i Norge, og jeg datt rett ned i grøtfatet. Det var flaks. Jeg kunne ha blitt født et annet sted. Jeg kunne ha vært henne. Jeg ble ikke det. Jeg skammer meg ikke, men jeg er takknemmelig. Veldig takknemmelig.

Du kan ikke redde hele verden, sier folk til meg av og til. Nei, det kan jeg ikke, men jeg kan redde små biter av den, gjøre litt. Og om alle tar sin lille bit vil alle de små bitene bli til noe stort. Naivt? Nei, ikke mer naivt enn det er ansvarsløst å snu ryggen til å si at det lille jeg kan gjøre er så lite at det ikke nytter.

Men jeg driver ikke med selvpisking, den har ingen adresse. Den blir bare patetisk.

Hva hjelper det verden om jeg går rundt og skammer meg over hvor heldig jeg er? Jeg er glad for livet, jeg driter i hvor folk kommer fra så lenge de er ok. Folk er folk, sa mormor, glem ikke det gutten min. Det er en fin leveregel.

Ja, det er mye fælt og grusomt, mye vi ikke orker å se.

Men at du som drar i krigen kommer hjem og snakker om deg selv, det gidder jeg ikke å høre på i alt for store porsjoner. Har du ikke nerver til å hjelpe, se elendigheten, så la vær, det er flyktningene dette er tøft for, ikke for deg. Og når du står der på stranden på Lesbos med et lite barn i armene og tar en selfie blir jeg litt dårlig i magen, selv om jeg forstår hvorfor du gjør det. Men at du kommer hjem og forteller hvor forferdelig tøft dette var for deg, da kjenner jeg at jeg ikke orker å høre etter så lenge. Da ligner du på en måte litt på de du ikke er så glad i, de du mener ikke tar denne krisen helt på alvor.

Dårlig samvittighet for å dra på ferie?

I år er det viktigere enn før at så mange som mulig legger ferien til Hellas og bruker penger der. Uten turismen vil landet være dårligere rustet til å ta seg av flyktningestrømmen som kommer dit. Hellas har den vanskeligste yttergrensen i EU med alle øyene sine. På toppen av det hele gjennomlever de den største økonomiske krisen på mange tiår.

Nå tenker du sikkert at jeg er en hykler som drar ned til Middelhavet som en turist mens folk drukner. Det er mulig. Det er til og med mulig at jeg kommer til å legge ut bilder på sosiale medier der stakkars privilgerte lille meg sitter under en palme og koser meg. Men jeg kommer ikke til å skamme meg over det. Jeg har det jeg trenger, og jeg kan greie meg med mye mindre, om jeg må. Det kan du også.

april 23, 2016april 23, 2016 by svenhenriksen 4 kommentarer

Gud satte meg fri.

Foto: Pål Laukli.

Dette har jeg ikke fortalt før. Nå er det min tur til å betro meg. Gud satte meg fri.

Se det for deg. En liten gutt ligger i en seng. Ligger med ansiktet inn mot veggen. Teller rosene i tapetet, de er røde som blod. Han har sprukket leppe, hovent kinn. En tann har gått inn i kjøttet på innsiden av kinnet. Han gråter ikke, han er helt stille, så mange roser som må telles, ikke tenke, ikke gråte, da brister alt.

Han er åtte år, sønderslått av sin egen far. Slik begynner min historie.

Min far Johannes var en lederskikkelse i Jehovas Vitner, en sekt som fremdeles får støtte av den norske stat. I ettertid kan jeg se at min far hadde store problemer med seg selv, men det er vanskelig for en liten gutt å forstå de harde knyttnevene som kommer fra en man elsker og ser opp til.

Jeg skal ikke gå i flere detaljer om disse overgrepene, men de pågikk fra jeg var åtte til jeg stakk fra barndomshjemmet da jeg var seksten. Min mor visste om det, men satt i den andre enden av huset og holdt seg for ørene, resten av familien og familiens venner så en annen vei. Dette var en tid da kjernefamilien var et hellig rom ingen våget å se inn i. Dessuten var min far en flott og karismatisk mann i det offentlige rom, stram velkledd og gjorde suksess.

Hva mener jeg med at Gud satte meg fri?

Jo, seksten år gammel kom jeg til et punkt der jeg forsto at jeg måtte flykte for å redde meg selv. Så jeg pakket sekken og stakk.

I mange år levde jeg i et vakum og hadde et stort hat til alt som heter religion og sekter.

Det tok meg også mange år å innse at det finnes kristne mennesker som ikke er onde.

I dag ser jeg på tro og religion med mildere og mer forsonende blikk.

Og alt det jeg har gått i gjennom har gjort meg mer åpen for andres måte å leve sine liv på. Og jeg vet nå at det at folk er religiøse ikke er selve problemet, det er hvordan de tolker sine religiøse skrifter. Jeg vet at det finnes ok Jehovas Vitner, kristne, muslimer, jøder osv, men jeg vet også at det finnes enkeltindivider i alle religioner som bruker sin tro som en maktfaktor, som min far gjorde mot meg og min mor.

Min far var det man i dag vil kalle en ekstremist.

Så Gud «satte meg fri» slik at jeg i dag er i stand til å tenke selv. Han ga meg evnen til å se mennesket, ikke bare troen. Jeg er ikke troende selv, har vel  ikke et eneste religiøst bein i kroppen, og jeg bryr meg ikke om hva den norske kirke måtte mene om mitt liv som den homofile mannen jeg er.

At prester nå reserverer seg mot likekjønnete vielser er latterlig forutsigbart. Det vil alltid være mennesker i alle religioner som vrangleser skriften.

Min far er død. Jeg har ikke hatt kontakt meg min mor på førti år. Jeg har en lillebror jeg elsker svært høyt. Resten av søskenflokken har jeg ikke kontakt med. Jeg har et godt liv, og har funnet kjærligheten med en livspartner.

Hvorfor jeg skriver dette? Fordi jeg synes vi ikke skal være så hastige til å dømme de som kommer hit med sine skikker og gudstro. Vi har mange skadde og ødelagte mennesker på grunn av religion her i dette landet. Vi har en lang historie av tvang, overgrep her også, så ingen grunn til å sette nesen i sky. Så kanskje feie litt for egen dør, rydde litt i egne rekker?

Jeg reddet meg selv. Og jeg traff noen gode hjelpere på veien, fine mennesker som så forbi dette harde og desperate kjærlighetssøkende som var meg en gang for lenge siden. For det finnes alltid et menneske et sted der inne bak fasaden. Og ikke alle kan sette seg selv fri.

Det er vel også den tøffe barndommen som har gjort meg til en godhetsposør. Synes det er greit som frynsegode, faktisk.

Du kan bli et menneske selv om noen prøvde å knekke deg tidlig i livet. Jeg skriver ikke dette for å få medlidenhet, men del gjerne denne teksten. Noen kan trenge å lese den.

april 18, 2016april 18, 2016 by svenhenriksen 18 kommentarer

Om å more seg på sviktende grunnlag.

 

Tidligere politimester Hanne Kristin Rohde svinger batongen, denne gangen mot norske anmeldere. Hun mener at de ikke er i takt med hennes egen smak, og hevder anmelderne har for stor makt der de oppfører seg som nådeløse dommere i en rettsak. Burde man ikke spørre publikum, skriver hun. For hvor mange ganger har hun ikke sittet og hatt en stor opplevelse og så våknet til terningkast 2 på forsiden av avisen dagen etterpå?

Vel, nå er vel ikke teaterkritikker det som oftes figurerer på tabloidenes forsider, men la gå. Forfatter er hun selv blitt, og får straks svar fra kollega Tom Egeland, som svarer at «et kunstverk er ikke en forbrytelse, og kan derfor ikke sammenlignes med å bli utsatt for en rettsak.» (kort oppsummert) Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet kommer også med et litt småfornærmet og snurt svar der man kan lese mellom linjene at hun synes Rohde er frekk når hun prøver å rokke ved anmelderstandens kompetanse og seriøsitet, og kommer med et spark der hun mener at om Hanne Kristin Rohde synes det er så slitsomt å bli anmeldt så kan hun jo bare slutte å skrive bøker.

Jeg har fått terningkast 6 tre ganger i livet. Det er vakkert å våkne opp til. Jeg har også opplevd et terningkast 1 før frokost da jeg ga ut mine innpillinger av Tom Waits på norsk. «Der Tom Waits tar oss til himmelen via mørke barer høres Henriksen ut som om han har fått en bokstavkjeks i halsen:.» Takk skal du faen meg ha. Andre ganger har man våknet til store oppslag i Aftenposten, på en søndag, da anmelderen finner det for godt å påstå at du er fullstendig uten kunsterisk format. Joda, det er lett å bli rasene på en helvetes bladfyk.

Ofte er jeg uenig i anmelderens dom, men jeg ser ikke på en anmelder som en fiende. De er der, sitter i salen og gjør jobben sin. Det er hyggelig når de liker det du gjør, og det hender man blir lei seg når øksen faller over egen nakke. Og noen ganger svir det i mange år etter å ha blitt tatt hardt i full offentlighet.

Men, det er et stort men. Anmeldere er en utrydningstruet art. Redaksjonene strammer inn, og en skuespillers dyre veske fra Louis Vuitton er mer interssant for tabloidene enn at hun spiller i det siste stykket til Cecilie Løveid.

Så jeg har en soft spot for de som sitter i salen år ut og år inn og skriver om oss, er litt glad i disse nerdene som elsker teater. Som av og til skriver seg bort i analyser og ofte glemmer å glede seg eller nekter å la seg røre. Noen av dem er selvhøytydelige og styres av egen smak, mens andre er sendt ut i ærender der noen andre skulle ha vært sendt ut i stedet, og så blir det som det blir når en fyr som elsker black-metal anmelder en konsert med Bjøro Haaland.

Så enn så lenge er jeg glad for at noen skriver om oss, vurderer oss, snakker om oss, bryr seg om oss som jobber innen dette store kulturfeltet. Vi vet at det som står i avisen eller på nettet er ett menneskes mening. Men når du ser en tåre renne nedover et kinn nede i det blå lyset i salen, når du føler kontakten mellom sal og scene er det mer verdt enn terningkast 6. Og det er strengt tatt det vi ønsker mest av alt, nå fram med det vi gjør? Gode ord i avisen er bare en bonus.

Men det utelukker ikke at jeg ikke kommer til å fortsette å bli rasende på anmeldere når jeg mener at de tar feil eller tramper over. Og det som irriterer meg mest er når de mener at en forestilling er «viktig». Dette er «årets viktigste forestilling.» Viktig for hvem? Jeg går av og til og ser alt dette viktige som anmelderstanden mener jeg bør se, og jeg er ikke alltid enig.

For et show på Wallmans kan åpne livslyst oss noen, og Jon Fosse kan stake ut en ny kurs for andre. Gåsehud kan oppstå på de rareste stedene. Og teater er kan ofte by på øyeblikk du ikke visste av du trengte der du har forvillet deg på ting du egentlig ikke liker.

Norske anmeldere er kanskje litt snobbete når det kommer til smak, men det vil de nok aldri innrømme. Man liker ikke feil forestilling her i lille andedam. Ok, det finnes nok et unntak eller to. Dere vet hvem dere er, dere som tør å si at keiseren står med rumpen bar når hele Gnore er i ekstase, eller at dette er godt selv om fiffen hater det.

Men det var litt gøyere før i tiden da folk stakk hverandre med gaffel på Theaterkafeen og banket opp kritikerne på bar.

En gang i forrige årtusen så jeg en skuespiller som holdt en kritiker i ørene mens en annen kastet en kebab i hodet på ham, eller var det en karbonade? Det var tider.

april 17, 2016april 17, 2016 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

STATSFEMINISME.

Enkelte stemmer i norsk politikk synes ikke vi skal mase så mye med feminsme og kvinners rettigheter. Vi er best på likestilling, ferdig snakka.

Kvinnedagen er en anakronisme i et av verdens mest likestilte land, mener mange, og skal staten liksom lovregulere hvem som skal ansettes i styre og stell? På høyre flanke kalles Youngstorget litt syrlig spøkefullt for Kreml, og alt dette maset heter visst statsfemisme.

Ja, i noens verden er menneskers rettigheter noe som kommer av seg selv, men det forhindrer ikke at de samme menneskene som «harselerer» om kvinnesak og rettigheter reiser seg i rødglødende sinne når «de andre» utfordrer «våre verdier», for «her i Norge er vi likestilte og vår modell er den aller beste, og det må alle menn som kommer hit til landet forstå…!»

Det er en vanlig vrangforestilling å tro at likestilling bare hander om at kvinner skal ha lederstillinger, og at om sjefen er kvinne så er vi der vi skal være.

Likestilling handler om menneskerettigheter. For kvinner og menn.

Likestilling betyr samme rettigheter for minoriter som for majoriteten. Likestilling handler om det samme helsetilbudet for alle, for kvinner fra minoriterer, for flyktninger som for hvite menn med selvpåførte livsstilsykdommer.

Likestilling betyr lik lønn for likt arbeid. Likestilling handler om en viss prosent kvinner og menn når film lages. Likestilling handler også om at jenter ikke skal storme fram i skolen mens gutter henger etter, uten at det blir satt inn tiltak for å gjøre noe med denne eventuelle skjevheten.

Likestilling er rett og slett samme muligheter for alle.

Er lover bra? Ja, lover er bra, men til tider irriterende for mange.

Skal man få et land til å slutte å røyke skjer ikke dette av seg selv. Det hjelper ikke med dødningehoder og skrekk og gru-advarsler i krigstyper på sigarettpakkene. Røykeloven er et eksempel på at lover fungerer for å gjøre en endring. Langt færre røyker eller begynner å røyke nå enn før vi fikk loven.

Selvfølgelig er ikke lover alene nok, det handler om holdninger.

Men holdninger kommer heller ikke av seg selv. Kvinner utgjør halvparten av verdens befolkning, men de har ikke de samme rettighetene i verden som menn. I såkalte «kvinneyrker» er lønnen alt for lav, selv om kvinner er de som utfører noen av de viktigste yrkene som f. eks omsorg og pleie av syke og gamle.

Og det er et tankekors at når de som arbeider i disse yrkene streiker, så er dette det første stedet politisk makt brukes for å få slutt på streiken med den begrunnelse at «dette er de viktigste og mest sårbare jobbene ilandet.» Men det forhindrer ikke at de samme arbeiderne alltid kommer dårligst ut i lønnsforhandlinger.

I går kuppet opposisjonen Solveig Hornes tafatte fremstøt og fikk med seg KrF og Venstre. Man kan ikke annet enn å glede seg over regjeringens nederlag. Ikke for nederlaget i seg selv, men for at nå blir det lovpålagt for mange å gjøre noe med skjevheten i landet. Ja, vi er gode på likestilling, men vi er ikke i nærheten av å være der vi tror vi er.

Så i går vant den «farlige» statsfemismen frem i Stortinget. Så får vi heller leve med at FrP kaller kamp for likestilling for hersketeknikk. Men nå er det jo selv ganske så flinke til å endre lovverket når det er noe som ikke passer dem. Men det er en annen historie, alltid.

 

april 15, 2016april 15, 2016 by svenhenriksen 1 kommentar

ER VI FRAMME NÅ?

Jag må tilstå, jeg ble litt rørt.

I går bestemte den norske kirke at to mennesker av samme kjønn skal få gifte seg hos dem. Ja, det er en merkedag, en seier, en gledens dag for de av oss som føler behov for å gifte seg i kirken med prestevelsignelse, salmesang og det hele. For oss andre er det fra nå av slik at vi kan velge å ikke gifte oss i kirken fordi vi kan.

Da samme mulighet åpnet seg for homofile og lesbiske i Frankrike sa en politiker: «Slapp av, alle menn og kvinner her i landet kommer ikke til å løpe til nærmeste kirke for å gifte seg med hverandre.» Det vil neppe skje her i Norge heller.

Men er du ikke glad? Er du ikke takknemmelig? spurte flere meg i går. Er det ikke dette dere homofile har kjempet for i alle år. Ja, eller nei. Glad på vegne av de som vil gifte seg i kirken er man jo. Men takknemmlig? Nei. Det er faktisk ikke slik at et samlet homokorps har sittet tårevåte på kirketrappa i mer enn to tusen år for å slippe inn.

Homofile og lesbiske er ikke en homogen gruppe som har de samme følelser og ønsker. Noen av oss er religiøse, andre er det ikke. Noen er human etikere, andre en ateister eller hva vi nå måtte finne på å være. Men i går fikk de av oss som vil muligheten til å gifte oss i kirken. Det er bra. At BA skrev at det som skjedde i går utløste «homojubel» for nå være, det var nok en og annen prest som gråt sine modige «hetero-tårer» i går vil jeg tro.

Selv har jeg ikke så høye tanker om ekteskapet. Min mann og jeg har levet i et godt forhold i tyve år. Jeg ser ingen grunn til å forandre på et winning team. Og jeg lever med at det slitte ordtaket: «Størst av alt er kjærligheten» fløy som hvite fredsduer over sosiale medier i går, for kjærligheten trenger ingen papirer eller alter for å overleve. Og hadde kirken ikke hatt et problematisk forhold til visse typer kjærlighet hadde dette vært en ikke-sak.

Er vi framme nå da? Nei, det er vi ikke.

I land ganske nær oss forfølges homofile. Mange steder i verden bøter homofile og lesbiske med livet på grunn av «ulovlig» kjærlighet. Så ingen grunn til å sovne på vakt. Vi må kjempe kamper for dem som ikke har det like godt som vi har det.

Da jeg sto fram som homo på tidlig 70-tall var sex mellom to menn en kriminell handling i Norge. Vi har kjempet oss fram til der vi er i dag. I går kom vi dit at vi kan gifte oss i kirken eller velge det bort.

Jeg er stolt av alt vi har fått til. Men vi har fremdeles et langt stykke vei å gå.

Nå begynner kampen for barna våre og alt det andre. Kirkebryllup er en liten sak i den store sammenhengen. Året har flest hverdager faktisk.

Hurra og gratulerer!

 

april 12, 2016april 12, 2016 by svenhenriksen 6 kommentarer

ROP DET FRA APEBERGET.

Nettet blir stadig hardere. Det går ut over oss alle. Mange slutter å mene noe, tør ikke, orker ikke. I går var det Hadia Tajik som nok en gang fikk det.

«Fjern heller svinet som ikke er norsk en gang!» sto det. Vi lever i «utrops-tegnenes tidsalder» der ingen ord er store nok, og de fleste har glemt vekten av dem. De rabiate har nachspiel på nettet og moderatorene jobber 24/7 for å rydde vekk den groveste møkka. Hva har skjedd med oss? Og hvorfor dette voldsomme raseriet?

Jeg er ikke kjempekjent, men jeg har fått min skjerv. «Brenn i helvete, jævla homofile SV-fitte!» og «Se deg over skulderen, jeg veit hvor du bor og hvilket sted du står og venter på bussen..!» Ikke så hyggelig til morgenkaffen. Og ja, jeg tar lange pauser fra å ytre noe om innvandring eller andre ømtlige teamaer.

Men Hadia Tajik? Burde ikke hun være innvandringsskeptikernes «våte drøm»? Urnorsk i dialekten, snakker flytende norsk, dannet, velutdannet og pen i tøyet? Eller er det for mye av det gode? Er det hit, men ikke lenger? Du skal bli som oss, men ikke for mye? Ikke bli minister og få ord på deg for å kanskje være Norges statsminister om ikke så alt for lenge?

Eller er kommentarfeltenes krav om integrering bare et skalkeskul, for når Tajik vil at vi skal kvitte oss med selveste kongen så renner det over for de mest nasjonalistiske 17.mai-sløyfebærerne? For denne kvinnen er jo beviset på at alt det de mest skeptiske ikke tror på er mer enn mulig.

Så til pressen. Jeg mener pressen er medskyldige i at kommentarfeltene er blitt som de er blitt. Den ene mer idiotiske overskriften overtar for den andre. Hva trodde egentlig VG da de trykket: «Hadia Tajik vil kvitte seg med kongen.»? Trodde de det ville gå upåaktet hen? For når en avis vinkler en sak på en slik måte blir det jo bråk. Og jeg nekter å tro at det ikke er det de fleste aviser vil ha. Klikk, klikk, og debatt, flere klikk, og mer debatt.

Jeg har en del venner som mener at vi skal overse kommentarfeltene og tie dem ihjel. Jeg tror det er feil vei å gå. Jeg mener tiden er inne for å stenge dem helt, eller stenge dem i saker der folk ikke kan forholde seg til vanlig høflighet og respekt. For det viser seg gang på gang at når det kommer til bl. a innvandring er det faktisk ikke mulig.

Og jeg mener også at det verste er at viktige stemmer trekker seg fra den offentlige samtalen mens apeberget får fortsette å brøle i alle kanaler. Nå er det sikkert noen som mener jeg er høytaler for idiotiske utspill, men jeg skal slutte å være det når avisene ikke lar disse gale tullingene få holde på. Det må da finnes andre måter å tjene penger på enn å publisere ren gørr, eder og galle?

Og hei apeberget. Hva er det dere vil ha? Det motsatte av demokrati?

april 8, 2016april 8, 2016 by svenhenriksen 4 kommentarer

Hjemme hos Mariann på Hotell Union Øye.

Noen hus står og venter på deg.

Union Hotel ved Hjørundfjorden på Sunnmøre et slikt hus.

Sveitserstil, flotte utskjæringer, gult og rødt, som et smykke ligger det der i vårsola, og på trappa står vertskap Mariann Øye-Mork og tar i mot i stakk og «bunadsbluse» med stramt liv.

Du stiger inn i salene, rett inn i historien, i vakre rom der Karen Blixen, Keiser Wilhelm og Dronning Maud og andre celibriteter har sittet ved taffelet og sett opp på fjellene eller utover fjorden.

Et elghode stirrer på deg når du går opp den brede trappen til tredje etasje for å sjekke inn på rommet med takvinduer og lilla fløyelstapet, et hav av puter og duse lamper. Moderne og gammelt om hverandre. Du slår opp vinduet og hører en foss bruse fra de høye fjellene. Grønt er det blitt allerede i april, men over det hele troner snødekte spisse fjelltopper.

Hotell Union Øye er et sted som byr på det unike.

Vertskapet er vant til å ta i mot blaserte gjester fra hele verden som «have seen it all» og vil ha noe de ikke vet hva er. Derfor kan det hende at Mariann går ned til det helt enkle som å la gjestene børste og strigle en hest eller vandre på en stille fjellsti. Og som regel er det det som slår best an hos livstrette turister.

Når dette er sagt er ikke dette et sted bare for fiffen. Her er alle velkommen for en natt eller fler. Du kan sove i himmelsenger eller i enklere rom. Men alle rom er unike og har vakkert interiør. Du kan ta toppturer eller fly helikopter over det dramatiske fjellene.

Hotell Union Øye ble bygget i 1891 og gikk konkurs før det ble åpnet, men det har holdt seg flytende i 125 år og overlevd alt fra okkupasjon under krigen til husmorvinduer på 60-tallet.

Nå er det tatt tilbake til sin egen storhetstid og du kan du sitte i flygel-salongen der kelneren plutslelig setter seg ned og spiller og vertinnen/direktøren synger fra Haugtussa eller Les Miserables, alt etter som, mens kaffe og hjemmebakst fortæres etter en god og langsom middag.

Hotellet er virkelig en perle verdt å besøke. Skulderene faller ned av seg selv her ved den vakre Hjørundfjorden. Det tar et par timer med bil fra Ålesund. Ikke nøl med å dra dit om du er på Vestlandet.

Ps. Jeg er for tiden sammen med et stort cast og crew og spiller inn en film der hotellet er location. Vi har blitt tatt i mot som konger og dronninger.

Akkurat nå ligger jeg og fordøyer en nydelig klippfisk servert med bacon og paprika på en seng av potetstappe, hjemmebakt brød og kaffe og kaker. Life, blessed be.

Takk Mariann og resten av gjengen for at vi får være her hos deg.

http://www.unionoye.no

 

april 4, 2016april 22, 2016 by svenhenriksen 2 kommentarer

Hetero-propaganda.

Nina Karin Monsen, du byr meg i mot.

Når jeg leser kronikken din om homosex er det så jeg kaldsvetter av angst og raseri.

Og når jeg tenker på deg som sexobjekt er det så det vrenger seg i mage og sjel. Jeg ser deg for meg når du lar kjolen falle, når du smyger ut av undertøyet, vugger babylonsk over gulvet  og lar mannen din utføre det du mener er den eneste sanne måten å utøve kjærlighet på, og jeg grøsser. Ja, jeg får bilder i hodet jeg sliter med å bli kvitt, de følger meg inn i nattesøvnen som tar meg i sin favn etter søvnløse timer der jeg har sett for meg hva du og mannen din driver med av uhyrligeheter i sengen. Jeg blir kvalm av alt dette for meg så unaturlige griseriet som du og dine likesinnede driver med.

Ja jeg vet, jeg er en minoritet, en homogen gruppe som cruiser rundt i parker om natten på leting etter en pikk som kan kjøres opp i mitt aids-infiserte anus. Ja, jeg er et utskudd fra samfunnets skyggeside som ikke er i stand til å føle kjærelighet, ikke evner å være trofast mot denne ene man skal elske et helt liv. Ja, jeg drikker og stikker nåler i armene mine, er en ynkelig narkoman som doper meg ned for å makte å leve mitt ensomme liv på siden av ditt normale samfunn.

Men jeg ekles av deg, av din mangel på empati, ditt menneskesyn og mangel på forståelse for kjærelighetens mange nyanserte og vakre ansikter. Men slapp av, jeg tenker ikke å forføre mannen din, du skal få ha ham i fred.

Mitt ynkelige liv som homofil, sier du?

Jo, det er vakkert. Jeg cruiser ikke halvnaken rundt i parker om natten. Jeg lever i mitt lille hus sammen med mannen min. I tyve år har vi gått på denne livsveien han og jeg, og livet med ham blir stadig vakrere. Jeg drikker ikke, doper meg ikke, ei heller begjærer jeg min nestes ektemann.

Jeg elsker min mann høyere enn himmelen, slik som du sikkert elsker din.

Beklager at jeg skriver dette, men jeg ekles av deg, jeg forakter deg, men jeg ønsker deg ikke noe vondt. Men den kronikken du skrev i dag om homo-propaganda tar jeg som en personlig fornærmelse. Du bommer på alle punkter, som jeg også bommer når jeg skriver om min vemmelse av deg. Du er sikkert en elskelig kvinne for de du elsker og som elsker deg.

Men i dag kan jeg ikke føle annet enn forakt for deg.

april 4, 2016april 4, 2016 by svenhenriksen 19 kommentarer