Demokrati er noe dritt!

I går gikk Frp og Sylvi Listhaug på sitt første store nederlag i feltet de har tatt eierskap til, innvandring. Flertallet på Stortinget vil ha en ny vurdering av sakene til de unge afghanerne som er blitt gitt midlertidig opphold i Norge og som skal kastes ut når de fyller atten år denne høsten. Dronningen av første hus så ikke den komme, og løp straks til nærmeste kamera og forkynte til folket at nå vil millioner av flyktninger strømme til Norge siden politiske aktivister sender slike signaler ut i verden.

For det første er dette noe sprøyt, og for det andre er grensene til Europa stengt. Nesten ingen flyktninger slipper inn fordi de mest brukte fluktrutene er tatt kontroll over av EU, og til Norge kom de litt i overkant av 150 asylsøkere i oktober i år.

Men minister Listhaug roper ut sitt evangelium som har vært det samme i fire år. At om vi sender feil signaler ut i verden vil lykkejegere flomme inn og jafse i seg vår velferd og det vil spøke for våre barn og barnebarns fremtid.

Vi på venstresiden er blitt satt i skvis av høyresiden som mener at jo mer vi hakker på Listhaug desto mer oppslutning får hun. Det stemmer ikke, Frp har ligget stabilt på et sted mellom 10 og 15% i hele sin første regjeringsperiode, og valgseieren i høst var ikke overveldende. Det holdt akkurat.

Jeg ser ingen poenger i å hakke på en statsråd bare for å hakke, men når statsråden ris av vrangforestillinger og kommer med direkte usannheter er det faktisk alle nordmenns demokratiske rett å påpeke at hun lyver. For det er ikke sant at det vil komme millioner av mennesker hit bare fordi vi velger å gi unge mennesker en anstendig behandling og at sakene deres blir grundig gått gjennom en gang til. Det finnes heller ingen forskning som tilsier at slike signaler fører til økning i tilstrømningen av asylsøkere.

Det som er mest ille med Listhaugs oppførsel er at når hun går ut og sier at politikken styres av aktivister og «bare man lager nok spetakkel og hyler til seg ny behandling» er et tegn på at hun enten ikke forstår at Norge er et demokrati eller ikke vil forstå det.

Det er faktisk ikke slik at politikere kan instruere folk til å danse etter deres pipe, vi lever i et åpent og fritt demokrati. Det paradoksale er at det nettopp er dette demokratiet som Listhaug er livredd for at «fremmede» skal ta fra oss, men selv undergraver hun det ved å gjøre de som bruker sin soleklare rett til å kjempe for det de tror på til latter. Det er ikke en folkevalgt statsråd verdig.

Slik Sylvi Listhaug holder på nå, både i pressen og på egne platformer på sosiale medier begynner hun å minne mer og mer om Donald Trumps furting på Twitter.

Innvandrings og integreringsministeren er satt til å forvalte menneskers skjebne, til å sluse dem inn i den norske virkeligheten, eller kaste ut de som ikke skal være her. For øyeblikket kjører hun soloshow som Frp-politiker og glemmer at hun skal være minister for alle og være en samlende faktor for hele sitt felt.

Hun burde logge av sosiale medier, ta seg sammen og gjøre det hun skal. Hun fikk klar beskjed av stortingsflertallet i går at hun ikke kan ture fram som hun vil.

Og til det furter hun og sier at Norge blir en frihavn for alle som makter å karre seg hit. Det er sprøyt, og det finnes ingen sannhetsgehalt i det.

Demokrati er noe dritt når det reiser seg og stikker kjepper i hjulene for politikere, vi kan da ikke ha det sånn?

Advertisements

Ta oss sammen for svarte helvete!

Femten år gamle Amelia Gòmez Snerte skriver i VG og etterlyser de sterke stemmene fra folket. Hun spør, hvor er de som sier «Kom inn, vi vi dele. Mitt brød er ditt brød. Min jord er din jord.» Jeg holdt nesten på å si, hun spør om mer enn ti vise kan svare.

Eller?

For øyeblikket er jeg i Paris for å sluttføre et stykke fiksjon, men jeg har også tatt med tid til å treffe noen av de afghanske guttene som jeg ble kjent med da de bodde på mottaket i min hjemby Mo i Rana.

Nå lever de her, på gata i det mest rufsete området i utkanten av Paris. Noen netter er de heldige å få plass på et sted der flyktninger kan sove inne, men andre netter må de ligge under broene ved La Chapelle eller andre steder.

Allerede nå går jeg selv gatelangs med den tykke vinterfrakken på mens isgufset fra Seinen stiger og høstløvet faller. Og snart setter vinteren inn.

Ingen steder jeg vet er så kald og ugjestmild som den franske hovedstaden om vinteren, og franskmenn er ikke verdens mest generøse av folkeslag når det kommer til flyktinger og tiggere.

De unge guttene som først har flyttet fra mottak til mottak i løpet av to tre år i Norge er allerede utslitt. Nå får de sjelden en hel natts søvn fordi politiet kommer og vekker dem med pepperspray og jager dem vekk. Dessuten er det farlig å sove fordi det er mye kriminalitet i nordøstlige områder i byen.

Som privilegert voksen mann på skrivetur til Paris med et varmt og hyggelig hotellrom er det jeg har sett der oppe i sterk kontrast til min egen virkelighet. Og jeg kan ikke fatte at den norske regjering lar dette skje. At unge mennesker som er så redde for å bli sendt til hjemlandet at de velger en tilværelse som dette ikke skal få hjelp i Norge.

Jeg tror når historien skal skrives om oss som lever i Norge nå vil folk som leser det en gang i nær fremtid riste på hodet og spørre seg: Hva tenkte de? Hva var det som brast så hardt?

Selv blir jeg kalt for ytterliggående fordi jeg mener at de med midlertidig opphold skal bli i Norge, at nåde skal gå for rett. Jeg blir også kalt modig som tør å heve stemmen for disse som ikke har en stemme.

Ytterliggående? Modig? For ikke så mange år siden kalte vi det for empati. Hva skjedde med empatien, med medfølelsen til folket i furet værbitt, vi som har lange tradisjoner for å tenne fyrlykter og varder slik at folk i nød skulle ta seg trygt til lands? Vi som alltid hadde kaffekjelen varm på plata, og plass til noen ekstra ved bordenden?

Faen i helvete, vi må ta oss sammen! Om noen av disse gutta dør i bomberegnet i Kabul eller fryser ihjel her i Paris i vinter har alle de som snudde seg vekk fra dette blod på hendene. Alle er skyldige.

Ja, jeg vet at du er sliten, at gikta gnager og at gubben ikke ser deg. Ja, jeg vet at du er opptatt med å pusse opp badet for ørtende gang, legge varmekabler på terrassen eller pusse opp den andre «hytta» i Oslo, men hallo, dette er unge liv som er blitt kasteballer i et politisk spill.

Han stakkars gutten jeg holdt rundt under ei bro her i Paris i går er en brikke i spillet for at Trine skal få seg en ministerpost og Knut Arild skal gidde å ofre fire år til på å være rystet og rasende på Sylvi Listhaug.

Spill for galleriet, ta seg sammen! Formueskatten kan vi snakke om etterpå.

Og jeg er helt enig med deg Amelia, vi har plass nok, vi har brød nok, og vi har stillhet nok. Hvorfor er dere så stille folkens? Neste gang kan det være oss.