Hjelpe dem der de er. Men hvor er de?

Jeg vet ikke hvor mange endeløse debatter jeg har sittet i om flyktninger og innvandring. Og i alle disse, ofte svært høyrøstede kranglene får vi som vil myke opp asylpolitikken høre at vi er noen naive idioter som ikke forstår at «å hjelpe dem der de er» er det beste for dem, og for oss. Eller hva som helst for å slippe å få dem hit, kanskje?

«Å hjelpe dem der de er» er en fin setning.

Den er litt i slekt med «de gamle vil helst bo hjemme så lenge som mulig, derfor er det viktig å ruste opp hjemmesykepleien».

Men hvordan hjelper fungerer og hvordan den skal organiseres er som regel ikke en del av denne logikken som i utgangspunktet høres veldig menneskelig og smart ut.

For på samme måte som de gamle vil bo hjemme så lenge de kan, vil vel ingen forlate sitt eget fedreland frivillig, man vil jo helst på der bare mann får hjelp? Og derfor tror mange at den viktige jobben er gjort bare man sender avsted noen penger til mennesker som er i nød og kaller det «vi har hjulpet dem der de er, det var smart.»

Men hvor er de?

Ja, hvor er alle de 65 millioner av mennesker som er på flukt?

Når du er på flukt betyr det at du ikke er hjemme, det skjønner selv den enkleste sjel, eller? Norge trekker nå sitt bidrag på Middelhavet som har vært en redningsbåt siden sittende regjering mener at om vi hele tiden plukker opp folk som er i ferd med å drukne vil de sende signaler om at det bare er å legge ut på en farlig ferd over havet siden man kan regne med å bli reddet.

Og dessuten var dette skipet ment å skulle beskytte grensene mot EU og ikke være et smutthull for ulovlig innvandring til Europa! Så derfor er flyktningene i trange leire i Libya der de behandles som dyr. Hvor mange penger sender vi til de som er der, noen som vet?

I Hellas og Tyrkia sitter hundretusenvis av mennesker i kummerlige leire.

Ja, vi sender penger dit, så dette er «å hjelpe dem der de er», men hjelper det? Grensen til EU er lukket som en hermetikkboks, ingen slipper inn.

Til Norge kom det 237 asylsøkere i oktober, det laveste tallet på mange år, og Sylvi Listhaug skryter av at hennes asylpolitikk fungerer. Vel, dette er ikke Norges fortjeneste, det er EU som har gjort sine avtaler, og bl. a Italia som betaler militsene i Libya for å stanse flyktningene.

Det er høyst forståelig for Italia er på bristepunktet mens Norges politikere krangler om vi har plass og råd til å la i underkant av 300 unge gutter fra Afghanistan få bli her.

Og de som mener at «vi skal hjelpe dem der de er» hevder at om disse gutta får bli er det høyst urettferdig mot alle de andre vi ikke kan redde. For disse guttene er så resurssterke at de har greid å ta seg hit, og da vil de greie seg godt i hjemlandet selv om det er krig. Ikke er de i nød heller, det er det de resurssvake som sitter igjen i landet som er, og derfor må vi hjelpe disse der de er.

Hvordan dette skal gjøres sies det ikke noe om. For har den norske regjering et slags program der noen reiser ned og plukker ut de som er verdige og «ekte nødlidende» nok til å motta våre bistandspenger?

Jeg tror at «å hjelpe dem der de er» er et vikarierende motiv for ikke å gjøre noe som helst.

Og faktisk, om vi tenker oss om, verden er ikke rettferdig.  Det er alltid de med mest resurser som overlever, slik var det også da vi selv flyktet til Amerika på grunn av sult og nød, de som ikke hadde resurser nok eller guts måtte bli hjemme å gnage på egne knoker.

Jeg mener vi bør hjelpe dem både her og der de er. At vi må ta dette på alvor.

At vi ikke kan redde noen få på grunn av at det ikke er rettferdig overfor de som må drukne er jo direkte grotesk. Men det er det vi sier, og det er det vi mener, eller?

Men nå er det snart jul, vi får annet å tenke på.

Jesusbarnet som skulle bli født møtte bare stengte dører, og kom til verden i en stall. Nå sover disse mine minste i telt i Tyrkia eller Hellas, og andre under broer i Paris.

Vi lærer visst aldri. Kan noen hjelpe oss her vi er?

Reklamer

Et land i dyp krise.

Mens trivielle småting som at skjelettene ramler ut av skapet i #metoo og at i overkant av tre hundre unge afghanske gutter får landet til å knake i sammenføyningene slo det store alvoret inn over fedrelandet i går kveld; den store stygge ulven er observert midt i blant oss.

Rasende bønder hytter med neven på fjernsynet og vil ha seg frabedt at dette individet som er «det mest splittende elementet i landet» skal glefse oss midt i glaninga fra en helt vanlig melkekartong på frokostbordet i de tusen hjem!

Glemt er teite bagateller som bitche-krangel mellom fruene Meyer og Jensen i SSB og at muslimske kvinner skriver dumme faktabøker som rosemaler muslimers holdninger til likestilling og homofili, Donald Trumps twitter-postinger og gnål og skrik om statsbudsjett og oljefond, ja, selv Mette Marits krystall-syke må vike for dette så grovt alvorlige overtrampet. Ulv ulv, vil bli vårt evangelium i ukene framover og vil forpurre advent og kanskje hele julefeiringen. Skulle du sett, nå når vi trodde vi ikke kunne bli mer krenka!

Jeg sitter her på en svart fredags morgen og hører på nyhetene at folk køer seg foran alle kjøpesentre for å skaffe seg en billig vaskemaskin og at Ylva lager store problemer for folk i Tromsø der hun blåser orkan i utsatte strøk, men over til ulv.

For på SoMe-platformene raser debatten om at urbane mennesker ikke skjønner hvilke psykiske skader barn og voksne som også lever i utsatte ulvestrøk vil komme til å få om ikke ulven fjernes fra melkekartongen sporenstreks.

Og det er bare et tidsspørsmål før Rødhette smeller til med hashtaggen #metoo og melder om at hun er skikkelig krenka. Det er forøvrig høyst forståelig siden Storeulv har knasket i seg bestemor, selv om det er ganske merkelig at det måtte en melkekartong til før dette elementet ble et argument i den opphetede ulvedebatten.

Men jeg sitter her og tenker ondsinnede tanker.

Hvem var landbruksminister før hun ble innvandrings og integreringsminister? Jo, nettopp! Jeg tror at dette er et stunt fra Sylvi Listhaug, ja, rett og slett en avledningsmanøver fra kronprinsessen av det første hus for å forhindre at hennes store skrekk Kristoffer Joner skal havne på melkekartongene i nok en aktivist-stunt utformet av reklamebyrået Anorakk. Skuespilleren fra Stavanger er jo som skapt for å spille ulv på film. Ja, slik må det være.

Og by the way, er ikke flere av disse ulvene innvandrere fra Sverige? Hva sier du Sylvi? Er Norge blitt en frihavn for alle svensker også?

God helg alle.

 

 

Hei Sylvi!

Du og jeg har aldri møtt hverandre. Men jeg vet godt hvem du er, jeg føler nesten at jeg kjenner deg siden bildet av deg er det vi har sett mest av i alle medier de siste fire fem årene. Og jeg tror neppe du vet hvem jeg er, og det er ikke viktig.

Vi er ikke enig i så mye du og jeg Sylvi. Jo, én ting, jeg er enig med deg i at hele verden ikke kan komme hit.

Det skulle jo tatt seg ut, vi har ikke plass til så mange mennesker selv om det er langt mellom husene mange steder i landet og Finnmarksvidda er endeløs. Og så er det jo slik at hele verden vil ikke hit. Veldig mange vet faktisk ikke hvor Norge er heller.

Jeg er en sånn aktivist Sylvi. En som hyler og skriker og lager spetakkel for å få det som jeg vil når jeg ikke er fornøyd med det dere politikere bestemmer. Selvfølgelig skjønner jeg at det er svært irriterende, jeg mener at vanlige folk stikker kjepper i hjulene for det som flertallet i Stortinget har bestemt. Men Sylvi, det kalles demokrati.

For du er jo så opptatt av å beskytte demokratiet vårt Sylvi. Du sier om og om igjen at «her hos oss har vi vår måte å gjøre det på, vi har et fritt og åpent demokrati, og om de som kommer hit ikke skjønner det er det umulig for dem å bli integrert i vårt likestilte samfunn…!»

Og da Sylvi, lurer jeg på en ting. Hvorfor latterliggjør du oss som kjemper for det vi tror på? Hvorfor skjønner du ikke at det vi gjør er å bruke vår demokratiske rett til å kjempe mot vedtak vi synes er urimelige og umenneskelige.

Når du kaller oss «aktivister» i en nedlatende tone er du jo med på å undergrave det demokratiet du er så opptatt av å beskytte mot ytre press. Jeg synes det er rart at du som vet så mye om kommunikasjon og media ikke ser den logiske bristen i den retorikken du pumper ut nå?

For det er faktisk vi, folket, folk flest, Gud og hvermann, hylekoret, alle PK-folka og disse dumme sosialistene som bestemmer, selv om du gjør vedtakene sammen med dine folk.

Og når vi, aktivistene greier å påvirke Stortinget til endring, så gjør vi ikke noe galt, vi er bare våkne og følger med, og tør å ta kampen.

For du liker jo at folk bidrar Sylvi. Dette er vårt bidrag. Vi gjør det på fritiden, vi får ikke penger for det, og vi gjør det med glede.

Så slutt å latterliggjøre oss. Og ha en god jul.

 

Demokrati er noe dritt!

I går gikk Frp og Sylvi Listhaug på sitt første store nederlag i feltet de har tatt eierskap til, innvandring. Flertallet på Stortinget vil ha en ny vurdering av sakene til de unge afghanerne som er blitt gitt midlertidig opphold i Norge og som skal kastes ut når de fyller atten år denne høsten. Dronningen av første hus så ikke den komme, og løp straks til nærmeste kamera og forkynte til folket at nå vil millioner av flyktninger strømme til Norge siden politiske aktivister sender slike signaler ut i verden.

For det første er dette noe sprøyt, og for det andre er grensene til Europa stengt. Nesten ingen flyktninger slipper inn fordi de mest brukte fluktrutene er tatt kontroll over av EU, og til Norge kom de litt i overkant av 150 asylsøkere i oktober i år.

Men minister Listhaug roper ut sitt evangelium som har vært det samme i fire år. At om vi sender feil signaler ut i verden vil lykkejegere flomme inn og jafse i seg vår velferd og det vil spøke for våre barn og barnebarns fremtid.

Vi på venstresiden er blitt satt i skvis av høyresiden som mener at jo mer vi hakker på Listhaug desto mer oppslutning får hun. Det stemmer ikke, Frp har ligget stabilt på et sted mellom 10 og 15% i hele sin første regjeringsperiode, og valgseieren i høst var ikke overveldende. Det holdt akkurat.

Jeg ser ingen poenger i å hakke på en statsråd bare for å hakke, men når statsråden ris av vrangforestillinger og kommer med direkte usannheter er det faktisk alle nordmenns demokratiske rett å påpeke at hun lyver. For det er ikke sant at det vil komme millioner av mennesker hit bare fordi vi velger å gi unge mennesker en anstendig behandling og at sakene deres blir grundig gått gjennom en gang til. Det finnes heller ingen forskning som tilsier at slike signaler fører til økning i tilstrømningen av asylsøkere.

Det som er mest ille med Listhaugs oppførsel er at når hun går ut og sier at politikken styres av aktivister og «bare man lager nok spetakkel og hyler til seg ny behandling» er et tegn på at hun enten ikke forstår at Norge er et demokrati eller ikke vil forstå det.

Det er faktisk ikke slik at politikere kan instruere folk til å danse etter deres pipe, vi lever i et åpent og fritt demokrati. Det paradoksale er at det nettopp er dette demokratiet som Listhaug er livredd for at «fremmede» skal ta fra oss, men selv undergraver hun det ved å gjøre de som bruker sin soleklare rett til å kjempe for det de tror på til latter. Det er ikke en folkevalgt statsråd verdig.

Slik Sylvi Listhaug holder på nå, både i pressen og på egne platformer på sosiale medier begynner hun å minne mer og mer om Donald Trumps furting på Twitter.

Innvandrings og integreringsministeren er satt til å forvalte menneskers skjebne, til å sluse dem inn i den norske virkeligheten, eller kaste ut de som ikke skal være her. For øyeblikket kjører hun soloshow som Frp-politiker og glemmer at hun skal være minister for alle og være en samlende faktor for hele sitt felt.

Hun burde logge av sosiale medier, ta seg sammen og gjøre det hun skal. Hun fikk klar beskjed av stortingsflertallet i går at hun ikke kan ture fram som hun vil.

Og til det furter hun og sier at Norge blir en frihavn for alle som makter å karre seg hit. Det er sprøyt, og det finnes ingen sannhetsgehalt i det.

Demokrati er noe dritt når det reiser seg og stikker kjepper i hjulene for politikere, vi kan da ikke ha det sånn?

Ta oss sammen for svarte helvete!

Femten år gamle Amelia Gòmez Snerte skriver i VG og etterlyser de sterke stemmene fra folket. Hun spør, hvor er de som sier «Kom inn, vi vi dele. Mitt brød er ditt brød. Min jord er din jord.» Jeg holdt nesten på å si, hun spør om mer enn ti vise kan svare.

Eller?

For øyeblikket er jeg i Paris for å sluttføre et stykke fiksjon, men jeg har også tatt med tid til å treffe noen av de afghanske guttene som jeg ble kjent med da de bodde på mottaket i min hjemby Mo i Rana.

Nå lever de her, på gata i det mest rufsete området i utkanten av Paris. Noen netter er de heldige å få plass på et sted der flyktninger kan sove inne, men andre netter må de ligge under broene ved La Chapelle eller andre steder.

Allerede nå går jeg selv gatelangs med den tykke vinterfrakken på mens isgufset fra Seinen stiger og høstløvet faller. Og snart setter vinteren inn.

Ingen steder jeg vet er så kald og ugjestmild som den franske hovedstaden om vinteren, og franskmenn er ikke verdens mest generøse av folkeslag når det kommer til flyktinger og tiggere.

De unge guttene som først har flyttet fra mottak til mottak i løpet av to tre år i Norge er allerede utslitt. Nå får de sjelden en hel natts søvn fordi politiet kommer og vekker dem med pepperspray og jager dem vekk. Dessuten er det farlig å sove fordi det er mye kriminalitet i nordøstlige områder i byen.

Som privilegert voksen mann på skrivetur til Paris med et varmt og hyggelig hotellrom er det jeg har sett der oppe i sterk kontrast til min egen virkelighet. Og jeg kan ikke fatte at den norske regjering lar dette skje. At unge mennesker som er så redde for å bli sendt til hjemlandet at de velger en tilværelse som dette ikke skal få hjelp i Norge.

Jeg tror når historien skal skrives om oss som lever i Norge nå vil folk som leser det en gang i nær fremtid riste på hodet og spørre seg: Hva tenkte de? Hva var det som brast så hardt?

Selv blir jeg kalt for ytterliggående fordi jeg mener at de med midlertidig opphold skal bli i Norge, at nåde skal gå for rett. Jeg blir også kalt modig som tør å heve stemmen for disse som ikke har en stemme.

Ytterliggående? Modig? For ikke så mange år siden kalte vi det for empati. Hva skjedde med empatien, med medfølelsen til folket i furet værbitt, vi som har lange tradisjoner for å tenne fyrlykter og varder slik at folk i nød skulle ta seg trygt til lands? Vi som alltid hadde kaffekjelen varm på plata, og plass til noen ekstra ved bordenden?

Faen i helvete, vi må ta oss sammen! Om noen av disse gutta dør i bomberegnet i Kabul eller fryser ihjel her i Paris i vinter har alle de som snudde seg vekk fra dette blod på hendene. Alle er skyldige.

Ja, jeg vet at du er sliten, at gikta gnager og at gubben ikke ser deg. Ja, jeg vet at du er opptatt med å pusse opp badet for ørtende gang, legge varmekabler på terrassen eller pusse opp den andre «hytta» i Oslo, men hallo, dette er unge liv som er blitt kasteballer i et politisk spill.

Han stakkars gutten jeg holdt rundt under ei bro her i Paris i går er en brikke i spillet for at Trine skal få seg en ministerpost og Knut Arild skal gidde å ofre fire år til på å være rystet og rasende på Sylvi Listhaug.

Spill for galleriet, ta seg sammen! Formueskatten kan vi snakke om etterpå.

Og jeg er helt enig med deg Amelia, vi har plass nok, vi har brød nok, og vi har stillhet nok. Hvorfor er dere så stille folkens? Neste gang kan det være oss.