RENE HENDER?

I Norge bør man ha rene hender.

Og aller helst bør man ikke kjenne noen, ikke ha nettverk, ikke ha venner med penger og makt. Og klapper du terrieren til et av medlemmene i stipendkommiteen i parken kan det sitte en bladfyk i klatrestativet som roper AHA! i avisa dagen etter.

Jeg har jobbet i kulturen i snart førti år. Jeg møter nye folk hver eneste dag, og de fleste av dem blir aldri venner. Men av og til skrus følelsesapparatet på, en slags gjenkjennelse oppstår, du begynner å omgås et menneske, og det blir en venn. Og dermed er den profesjonelle  konflikten i gang enten du vil det eller ikke.

Om VENNEN din gir deg jobb, sier noen, ja, selvfølgelig, de er jo så gode venner! Og når vennen din ikke gi deg jobb tenker du selv: Hva er galt med meg? Er jeg ikke god nok? Men du spør ikke venner om slikt, det blir for tett, for nært, for vanskelig. Det er alltid en pris for venneskap. Og prisen er høyere når penger og makt er involvert.

En gang sa en venn til meg da hun skulle begynne i sin nye jobb som teatersjef: Skal jeg ikke ha venner nå da liksom? Jo, sa jeg, det skal du ha, men du må bare tenke deg litt om før du ansetter dem. Og, sa jeg videre, i dette lille landet er det vanskelig å ikke pådra seg vennskap, særlig i en så liten sektor som kulturen.

Men i politikken har de det verre. Vi leter hele tiden etter perfekte politikere. De skal ha kunnskap, tyngde og alt det der vi mener politikere må ha, men de skal ikke ha nettverk, ikke venner, ikke familie, de skal være «statsløse» når det kommer til privatliv. Og slikt går jo ikke her i denne lille avkroken. Du vil alltid finne ei laksemære for mye, en drink som ble drukket i smug på en «hemmelig» bar der avtalen ble signet mellom gode «venner» Og jeg skjønner det godt, jeg hater å jobbe med folk jeg ikke kjenner, som jeg ikke er sikkert på at leverer varene ved døren.

Nå bedriver media en heksejakt på den minste lille ting de mener kan være gråsonetilfeller, kameraderi etc, en evig runddans som bare fører til paranoia der folk ikke våger så mye som å klappe hverandre på skulderen i den offentlige rom i redsel for å bli beskyldt for å være korrupte. Og ja, det er viktig å avdekke korrupsjon og kameraderi, men det er også kjipt å bli sendt ut i kulda når en venn plutselig sitter som sjef i fire eller åtte år, og han ikke tør å ansette deg fordi det blir bråk av det.

Kanskje jeg bør få meg nye venner? Venner uten makt?

Eller drite i alt det der med mennesker? For trenger man egentlig venner?

november 30, 2012november 30, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

ROTTER I VEGGEN

«Dette er slaggproduktet av ytringsfriheten, må ikke finleses, men må leves med» skrev en venn da jeg okket meg over hva som står i kommentarfeltet i enkelte aviser. Ja, jeg vet, man har det best om man ikke leser eller tar innover seg hva folk skriver fra anonymitetens tafatte ståsted på nettet. Men så tenker jeg, når man får mus og rotter i ytterveggen, så er jo det en slags effekt av en iskald vinter der ute som gjør at skadedyrene forsøker å komme seg inn i varmen? Du sitter der og hører klør som risper og krasler på baksiden av tapetet. Og skal jeg da tenke, de spiser kanskje opp hele huset mitt, tar fra meg nattesøvnen, men jeg bryr meg ikke, jeg har det best om jeg ikke tenker på det, jeg lar dem bare holde på?

For disse som sitter klar ved tastaturet der ute er rotter og skadedyr, anonyme vikinger som ikke har kjenner folkeskikkens regler og kutyme. I går leste jeg en artikkel av NRK’s kulturkommentator som hevdet at hun ikke liker at servitørene snakker engelsk når hun er ute for å få seg en matbit, og en anonym svarer: «Det er slik at alle som kommer hit SKAL lære seg norsk, og jeg driter i alt bare vi blir kvitt bompengeringene og at jeg slipper å ha en jævla moské som nærmeste nabo!» Slike kommentarer har jo en slags absurd humor over seg, og det hjelper jo lite å si til dem at de fleste FrP-styrte kommuner ikke har fått gjort noe med denne røde kluten av en djevelsk bompengeordning, ei heller at de færreste nordmenn er nabo med en moské. Fordi de bare pisser tilbake at det rød/grønne helvetet har tatt kontrollen over presse, fjernsyn, kommunestyret, forgiftet drikkevannet osv…

Ja, det er mulig at slike ytringer er det naturlige slaggproduktet av friheten til å ytre seg offentlig.

Men jeg kan ikke la være å tenke på alle disse rundt om i verden som ikke har den samme friheten.

Som blir arrestert og drept for å si et skjevt ord om sine politiske ledere. Og så tenker jeg på hva vi selv bruker ytringsfriheten til? Noen ganger tenker jeg at enkelte ikke har godt av ytringsfriheten vi har kjempet for å få her i våre deler av verden. For når folk fyrer av at «dette har jeg rett til å skrive fordi vi har ytringsfrihet» og når andre sier «uff, la dem bare holde på» så blir jeg deprimert, ja, jeg kan ikke hjelpe for det. Og selvfølgelig, om jeg ikke bryr meg, ikke leser vil jeg jo sikkert bli en roligere og lykkeligere person. Men det er bare det, at før internett, før alle fikk sin private talerstol via tastaturet hjemme i sofaen hørte vi slike ting sagt i det offentlige rom, og da kunne vi reagere der og da. Samt at folk ikke er så krasse og useriøse når de må si ting høyt mens de titter inn i menneskeøyne.

Vel, som blogger stenger jeg ørene for det meste, og at mange ikke evner å lese kan jeg heller ikke gjøre noe med.

For når jeg skriver én ting tas jeg til inntekt for noe annet som ikke vedkommer saken eller står i teksten, og om jeg kritiserer høyresiden er jeg en «jævla sosialist» og når jeg stiller noen spørsmål ved venstresiden møtes jeg av taushet fra «menigheten» som mange kaller fansen på denne bloggen. Men det er jo ganske merkelig at om du skriver om empati og solidaritet så er du sosialist som kjører landet på rævva, og om du stiller noen relevante spørsmål om f. eks pedofili så blir du beskyldt for å forsvare overgrep mot barn? Men det er som Bjørneboe skrev i et dikt: «Pass nøye på hva du bør mene, det kan bli dyrt å stå alene!» For det beste er å ikke mene noe som helst, ikke bry seg, feie for egen dør og la humla suse. Vel, jeg har en matblogg også, og der er det stille og fredelig. Men en cupcakeoppskrift får du aldri fra meg asså. Måtte i såfall være under falsk navn.

Men rottene gnager i verdensveggen, har alltid gjort det, og det kommer de til å fortsette med så lenge internett finnes. Men av og til må man legge ut litt saklig motgift slik at de ikke begynner å gnage seg inn i fornuft og vett. Det var bare det….

november 28, 2012november 28, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

HJELP, NISSEN TIGGER!!!!

Fra «Nissene over skog og hei» Seefood/TV Norge.

På Sørlandet, i Arendal sitter en nisse på gaten og tigger.

Nei, vent, han tigger ikke, han selger dette bladet som tiggerne selger slik at det skal se ut som om de har en jobb, men han har altså skjegg og nissedrakt på seg.  Og folk blir opprørte, det skal ikke så mye til ved palmekysten. «Barna skal da ikke lære at nissen tigger!» raser noen foreldre. Og i kommentarfeltet under tekst og bilde raser den sedvanlige dritten om rød/grønt verdensherredømme og andre festlige konspirasjonsteorier. Selv synes jeg denne tiggernissen er svært så kreativ. Dessuten tilpasser han seg resten av handelsstanden som er ekstra tidlig ute denne julen. I Mo i Rana her jeg bor ble julegrana tent to uker før tiden slik at kremmerne kunne begynne å fallby varene sine under denne byens største kulturelle begivenhet, nemlig den store nattåpentdagen i alle butikker og kjøpesentra.

Men nissen tigger da ikke, ikke sånn i virkeligheten? Nei? Jo, det gjør han. Du skal ikke gå mange skrittene ut i byen før disse skumle skjeggdottene stirrer på deg med stivt psycoblikk fra alle vinduer og balkonger i disse dager. Disse rødhvite tykkfalne dvergene som nikker mekanisk til deg i butikkvinduene, som sier HO HO så du skvetter himmelhøyt der du er på vei til apoteket for å kjøpe nesespray. For disse skumle individene er selve adelskapet i tiggergesjeften, plassert der av handelstanden slik at vi skal bli fristet til å kjøpe mest mulig dritt vi ikke trenger.

Og på flatskjermen hjemme i egen stue er det heller ikke nissefri sone. Hvorfor i huleste helvete er det ingen som reagerer på at julenissen kommer kjørende i en diger lyssatt semitrailer og reklamerer for Coca Cola? Eller er det kanskje slik at det er Coca Cola som eier jula, og at ungene skal lære seg at veien til et godt liv og mange dyre julegaver er at man drikker mest mulig av den brune helsekadelige gugga i adventstiden?

Ta det helt med ro kjære nervøse foreldre, nissen tigger, og det har han gjort helt siden noen fant han opp. Kan dere ikke heller bruke tid på å fortelle hvorfor denne «falske» og «frekke» nissen sitter på gaten og tigger? Og kanskje aller helst at nissen ikke eksisterer? For er det ikke ganske tullete å lære ungene at om du er ekstra snill hele året blir nissen blid og så gir han dere ekstra fine julegaver?

Hva med å si: Denne nissen sitter på gaten fordi alle ikke har det så godt som oss, og derfor skal vi ikke bruke så mange penger på julegaver i år, men heller gi litt til alle dem som ikke har?

Men selvfølgelig kan man jo avsløre «hemmeligheten» om denne nissen som har vært så frekk å sette seg midt i Disney-helvetet vårt; at han er plassert der av en farlig internasjonal nissemafia/nissetiggerliga som er her i landet for å suge ut av oss det de makter bak falske skjegg og barter? Og da får vi håpe at noen av de oppegående ungene sier: «Nei mamma, det der er ikke nissen, det er onkel Kurt!!!!»

Og det er faktisk slik her i dette lykkelandet, at om du gir noen små slanter til tiggere som sitter på gaten får du snøft og foraktfulle blikk fra dine egne landsmenn. Hva skjedde med julens budskap, der to av hovedkarakterene i bibelfortellingen kom slitne og sultne til storbyen for å ordne noe papirmessige greier slik at de kunne bli innskrevet hos folkeregisteret, men at folk var så uvennlige og lite gjestfrie at de måtte føde sin enbårne sønn i en stall?

Er det kanskje på tide å avkle både jula og nissen i all sin grådighet og falskhet? Og skal man være ærlig, så er det vel strengt tatt bare noen av oss voksne som tror på julenissen for tiden? HO HO!

november 25, 2012november 25, 2012 by svenhenriksen 1 kommentar

DE NÆRE TING

– Ditt sinn monne flyve så viden omkring, det er som du glemmer de nære ting, det er som du aldri en time har fred, du lengter bestandig et annet sted, står det i en gammel sang. Er det Kurt Foss og Reidar Bø?

Ja, jeg er et prakteksempel på lengsel.

Jeg liker å være i bevegelse, være på vei både fysisk og psykisk et sted, videre. Hvor tar du energien fra? spør venner og bekjente. Energi er ikke noe man tar, sier jeg, det er noe man får av å utfordre seg selv, være åpen for forandring. Selvfølgelig liker jeg å være hjemme. Forholde meg til de nære ting. Nå har jeg vært hjemme i litt over en uke. Det har vært deilig. Gjøre de «små» tingene, bake brød, vaske, stelle, ordne og fikse de tingene du lengter mest etter når du er på reise og jobber langt hjemmefra. For det er ikke helgene på sofaen foran gullrekka du savner mest når du er langt borte, det er de vanlige hverdagene, stillheten om morgenen, utsikten til fjorden, din kjære som sover på puten tett ved, alt det som ikke gjør utslag på bankkonto eller karriere, de viktige tingene som gjør oss til mennesker med tilhold og feste.

– Den stolen, det bordet du satt ved kommer ikke til å savne deg når du er borte, skrev poeten. Og Karen Blixen skrev: «Vi må forme livet mens vi har det, så det ikke lukker seg bak oss uten spor.» Det er noe der. Selv tok det meg nesten femti år før jeg byttet ut lengsel med handling. Jeg våknet en morgen og var lei av å vente på det som aldri kom, så jeg gikk ut av døren og tok tak i det livet som jeg følte jeg ikke deltok i. Ja, jeg har sagt det før, men jeg tror livet går i stadier, og jeg tror det handler om å finne seg selv opp gang på gang.

Når jeg ser på bilder av meg selv fra den gangen jeg var liten gutt tenker jeg:

Hvem er dette  lille mennesket, og hvor ble han av?

For det finnes ingen bue av minner tilbake dit. Jeg husker glimt av noe om dugg i gresset, en smak av skog og markjordbær, skrubbsår på et kne, men ingen hele følelsesrekker. Et liv er en spennende reise. Vi bør ta den på alvor og ikke stivne i fasong i den vante trygge stolen. Og jeg tror at om du er hjemme i deg selv spiller det ikke så stor rolle hvor du er. Selv trives jeg de fleste steder.

Nei, jeg har ingen klare minner fra egen barndom, det er uskarpe tåkebilder og noen udefinerbare smertepunkter ytterst i huden. Av og til tenker jeg at min barndom aldri har hendt. Det eneste jeg mener å huske er en slags form som alle ville at jeg skulle passe inn i. Men jeg ville ikke det, jeg hadde andre drømmer enn det mine foreldre hadde for meg. Derfor ble jeg en vagabond, litt hjemløs, trygg på veien, men redd når jeg møter meg selv i den samme døren for mange ganger. Er det flukt? Mulig. Men det er min flukt, og jeg lever godt med den. Det er noe som heter «tamme fugler lengter, ville fugler flyr…»

Men «de nære ting» – jeg er ikke så opptatt av ting. Jeg bryr meg ikke. Bare ta den greia der, sier jeg til venner som liker noe jeg har i huset. Og når tingen ikke lenger er min kan jeg leve godt med det. Og jeg får mer tilbake enn jeg trenger. Ikke for å bli snusfornuftig, men et menneske kan ikke spise seg mer enn stappmett. Vi er stappmette de fleste av oss her i dette fredelige kongeriket i et av verdens ytterste hjørner. Før vi flyttet nordover begynte vi å spise oss ut av fryseboksen vi hadde i Oslo. Det tok oss fire måneder.

Men akkurat nå sitter jeg her midt i de nære ting.

Sitter ved eget bord, ser utover fjorden der fjelltoppene ligger i et slør av tåke. Lyset er blått og vakkert. Måkene ligger på vinden. Jeg hører radio og drikker kaffe. På disse tider om en uke sitter jeg på et fly over Atlanterhavet. Gleder meg til det. Og etter det er det jul, og så blir det lyst igjen, så kommer våren og en ny sommer. Hva annet er det enn å si takk for at man får være med på alt dette? Ja, det tok meg nesten femti år å innse hvor heldig jeg er, at det er viktig å takke for alt man har, og ikke bare konsentrere seg om det man aldri fikk. For det er faktisk ikke før alt er slutt at regnestykket skal gjøres opp, og hva som er over og under streken er ikke så viktig den dagen. Kjell Askildsen skrev i en novelle: «Når du dør spiller det ingen rolle hva slags liv du har levd.»

Nei, livet er ikke noe som kan vente til i morgen. Det er nå.

november 24, 2012november 24, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

DET ER LOV Å PRØVE SEG STAKKAR….

DUNDERLAND Foto: Fredrik Holmin

Det pågår en debatt om norsk film, om mangfold og sentralisering. Det er blitt sagt at norsk film stort sett lages av hvite menn bosatt i Oslo, og at fanden hjelper sine. Jeg vet ikke, jeg er ikke så involvert i filmmiljøet, men jeg har fulgt det tett i mange år, og i disse dager spiller jeg en bærende rolle i en ny norsk film som ikke har mottatt støtte av det offentlige apparatet, og som nå sliter meg å få kinovisning bortsett fra i Nord-Norge der den er laget. I går ble tre fulle saler revet vekk på to timer. Filmen heter DUNDERLAND og er laget av duoen Finn Erik Rognan og Nils Johan Nesse.

Under vårpresentasjonen av nye filmer på Filmens Hus overhørte jeg denne replikken fra en sentral person i maktpyramiden i filmmiljøet: «Ja ja, det er lov å prøve seg stakkar!» etterfulgt av megetsigende blikk i kretsen som løftet kanapéene til munnen mens smalltalken gikk lett i foajeen. Jeg snudde meg og gikk tettere på dem og sa: «Hei, jeg heter Sven Henriksen og jeg spiller i den filmen dere nettopp snakket om, og ja, det er lov å prøve seg, er det ikke det vi alle driver med?» Jeg ble stående å stirre på fem åpne munner, fem menn i sin beste alder som ikke helt visste om de hørte det de hørte. Så sa jeg «Ha en god dag, og lykke til med de nye filmene deres, det blir sikkert fint!»

Siden jeg jobber mest med teater, som dramatiker og skuespiller skriver jeg dette uten redsel for repressalier. Nei, jeg er ikke paranoid. Jeg har hengt med i kulturlivet i Norge i fire tiår, og jeg vet hvordan filmbransjen fungerer. Det er tette skott og det bygges nettverk, ikke noe galt i det, men det jeg misliker er hvordan alt som lages utenfor rammene oppfattes som amatørmessig, og om det blir en suksess blir det regnet som en trussel. Og det jeg misliker aller mest er hvordan provinsen latterliggjøres av disse «hvite herrene/damene i Oslo» som får lage den ene filmen etter den andre, og selv om mange av disse filmene flopper har det ikke innvirkning på videre kred fra støtteapparatet. Vi hjelper hverandre videre, gjør vi ikke det da?

Ok, nå etterlyses mangfold i norsk film. NFI sitter på pengesekken, og er også smaksdommer og partisk synser for hva som skal få komme på den hvite duken. Manuskonsulenter sitter og bestemmer hvilke historier som skal få utviklingsstøtte. Ja, jeg har sendt inn noen ganger og fått avslag, og én gang har jeg fått ja. Jeg er verken snurt eller bitter, jeg trives med å skrive for teater. Men jeg vet at jeg er en god forteller, at jeg konstruerer gode historier. Og det er her dette med mangfold kommer inn. Jeg synes norsk film er i manuskrise. Det lages bra filmer, men historiene er ofte ikke relevante og speiler ikke Norge i dag, selv om det finnes gode unntak som «Som du ser meg» og noen andre.

Her er en tanke.

Når jeg skal presentere eller pitche en historie vil jeg ikke forholde meg til en datamaskin.

Jeg vil inn på teppet, titte inn i levende øyne, snakke meg varm om prosjektet mitt, finne ut om noen andre er like entusiastiske for denne historien som jeg selv er. Jeg søker ikke NFI for å få vite at jeg skriver godt, eller at jeg kjenner det miljøet jeg skildrer, jeg søker for å få vite om denne historien har muligheter for å bli film, og om den har det, vil jeg vite hva som skal jobbes med for at den skal bli best mulig.  Slik det er nå sender du inn søknaden på nettet med alle vedlegg og så kommer det tre linjer tilbake fra en konsulent du aldri har truffet. Så kjære NFI, bli litt mer menneskevennlig. For det er mennesker og deres historier alle gode filmer handler om. Og til bransjen ellers, selv en provinsiell høne eller en dark vestlands-horse kan vinne priser og få suksess, det har historien vist gang på gang. Og at fanden hjelper sine er noe vi alle vet. Men la oss heller slippe forfatterne til og gi fanden i å støtte hverandre for enhver pris? Selv skriver jeg ikke for å få en trofast vennegjeng. Jeg skriver for å røre publikum.

Det skulle forresten vært interesant med en rapport som viste hvor mange gode historier som har smuldret og dødd i møte med smaksdommere og byråkrati. Det gjelder ikke bare i filmbransjen, det gjelder i teateret også.

november 23, 2012november 23, 2012 by svenhenriksen 3 kommentarer

I DAG ER VI ALLE KALKUNER

Hvert år rundt Thanksgiving benåder den amerikanske presidenten en kalkun.

Det forhindrer ikke at 50 millioner av disse fuglene av fasanfamilien finner seg selv på bordet med små hvite papirmansjetter rundt føttene og buken stuffet med all verdens lekkerier. I fjor var jeg i Atlantic City og feiret Thanksgiving med mine venner fra Puerto Rico, og det var et festmåltid jeg aldri kommer til å glemme. Ikke nødvendigvis fordi maten var så god, snarere at det var alt for mye mat, og at familiens overhode, moren, truet meg til å forsyne meg tre fire ganger. Så uten å mukke satt jeg og spiste potetstappe gratinert med marshmallows, maispudding og poteter stekt i hjerneslag til det tøyt ut av ørene på meg.

De er et syn å være i USA rett før Thanksgiving, se hvordan amerikanerene køer seg foran slakterbutikkene, og menn og kvinner piler gjennom gatene med de store beistene av noen fugler under armen. Uten kalkun stopper Amerika på den fjerde torsdagen i november. Og det er ganske så vakkert å sitte ved et amerikansk matbord denne kvelden, for her handler det om å takke, holde taler, ikke snakke om vanskelige ting, aldri politikk. Hos mine venner var det snørr og tårer. Du sitter midt i et latinamerikansk såpedrama der alle holder tale, hulker og kaster seg rundt halsen på hverandre mens de forteller hvor høyt de elsker hverandre. Ganske så uvant fra et menneske fra Norge første gang du opplever det.

Kalkun er mest utbredt i Nord-Amerika og på Yucatanhalvøya samt Guatemala. Og de spanske erobrerne tok den til Europa for cirka seks hundre år siden sammen med tomaten. Her i Norge har den fått feste som spise på julaften eller ved nyttår.

Jeg lager kalkun en gang i året. Men jeg fyller den ikke, jeg deler den i to og legger den flatt i en langpanne sammen med poteter og gode grønnsaker, hele kinesiske hvitløk, løk og urter. Så heller jeg over litt hvitvin og baker hele herligheten i stekovnen. Slik blir kalkunen jevnt stek og aldri tørr. Har prøvd den tradisjonelle måten med stuffing og alt det der, men jeg synes det blir tørt og fælt. Til min oppdelte kalkun serverer jeg cranberry-saus og om jeg ikke har potetene i ovnen lager jeg potetstappe, og selvfølgelig rosenkål som fast følge. Fint og skjære noen skråsnitt i kalkunen så stekes den lettere helt inn mot beinet. Og jeg pensler den med en blanding av smør og honning. En gang hadde jeg sweet chili-saus i penslingen, og det var helt fabelaktig, dog litt asiatisk. Jeg har også bakt epler sammen med kalkunen i formen. Godt det også. Men den triste Walldorfsalaten kan jeg styre meg for. Prøv heller en frisk og litt syrlig fruktsalat, og evt en sherrysaus.

Dear friends in USA, happy Thanksgiving. Og til oss her hjemme, ha en fin dag.

Og i morgen er det Black Friday over there, en handelsdag da folk står opp i otta for å kapre de beste tilbudene i butikkene. Vel, her i Mo i Rana tente de julegrana to uker før tiden, så vi er ikke så verst vulgære her på berget heller.

november 22, 2012november 22, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

ET HELT NORMALT HJERTE

Er det slik du tror vi er?

I fjor så jeg forestillingen «The Normal Heart» på Broadway.

Det er noe av det mest rystende jeg har sett på mange år. Den handler om begynnelsen av 80-tallet da hiv og aids slo ut i all sin gru i New York og i verden ellers. Syke mennesker ble behandlet som spedalske, og når de døde ble de pakket i søppelsekker og båret ut bakveien, og mange av dem døde alene uten venner og familie rundt seg. Alle var livredde og panikkslagne.

En annen fin kilde til denne groteske epoken er John Irvings siste roman «I en og samme person» og selvfølgelig Jonas Gardells roman og dramaserie «Törka aldri tårar utan handskar.» Jeg var selv midt oppe i det på 80-tallet da jeg bodde i Paris og senere i Oslo. Folk ble syke og døde. Vi visste ikke hva det var, og alle ble livredde. Jeg tror jeg mistet over ti venner i løpet av fem år. Det var helt grusomt, særlig fordi dødsårsaken skulle bortforklares. For på den tiden døde man ikke av aids, man døde av kreft eller andre mer aksepterte diagnoser.

 En av mine venner var en av de første som sto fram i media med aidsdiagnose. Han var en tøffing og gikk foran, men han visste ikke at verden ikke var klar for slike intime betroelser. Da han var på ferie i Nord-Afrika var det noen norske turister som kjente ham igjen og varslet politetet fordi han satt på stranden og snakket med en ung gutt. Politiet kom, og min venn ble kastet på glattcelle  og etter noen dager ble han tvangssendt hjem til Norge. Året etter døde han en grusom død. Og mange skulle følge samme vei.

Nå har vi kjempet oss til mange rettigheter og aksept i Norge og i store deler av verden ellers, men isen er tynn for alt for mange. Norge sender unge homofile tilbake til regimer der det å være homofil medfører dødsstraff. Noen hivsmittede homofile sendes også tilbake til sine respektive land, og det er en dobbel dødsdom fordi det ikke finnes medisiner for dem.

I våre deler av verden er ikke hiv lenger det samme som at du skal dø. Men det er det mange andre steder!

Jeg glemmer aldri en setning fra en monolog i «The Normal Heart» Den var lagt i munnen til den kvinnelige legen som kjempet mot overmakta i New York, faktisk den eneste i det amerikanske helsevesenet som forsto alvoret rundt denne sykdommen. Hun satt ytterst på scenekanten og skrek til borgermesteren i NYC:

«Fortell meg herr borgermester, hvorfor er de største og de mest ignorante rasshølene alltid på ditt team?»

Og hele salen reiste seg og ropte hallelujah!!!!

Ja, vi har det fint her i Norge vi som har kjempet kamper, kvittet oss med lenker og jobbet mot fordommer.

Takk til flotte folk som har gått i front. Særlig Kim Frihle.

Nå har FrP kuttet alle overføringer til homokamp i sitt alternative budsjett med begrunnelse at det å gi penger til minoriteter er å diskriminere dem. Ja? Hva er dette starten på? Og når fordommer og vold mot homofile igjen er i ferd med å blomstre opp sier det bare én eneste ting. Kamper må kjempes om og om igjen. Men nå er alt for mange av oss homofile så integrert i den grå masse at vi nesten ikke er synlige lenger. Det er synd, og jeg liker det dårlig. For selv om det som banker i brystet på oss alle er et ganske normalt hjerte, er vi fremdeles utsatt som gruppe og møter motstand og fordommer mange steder.

Her forleden var det en full fyr som sa til meg på bar: Jeg vet du er homo, men meg får du ikke! Helt ok, sa jeg, du er ikke min type! Hva, er jeg ikke bra nok for deg? spurte han. Sikkert ikke noe galt med deg, sa jeg, men du er ikke den type mann jeg tenner på. Jøss, sa han, jeg trodde at dere….? Og så klappet han igjen.

Ja, hva trodde han egentlig?

november 21, 2012november 21, 2012 by svenhenriksen 1 kommentar

A CHRISTMAS FØKKINGS CAROL?

Vi snakket om det i kantina i dag, om det med julegaver.

Om det å gi hverandre masse dyr dritt som ingen trenger, om unger som klikker om de ikke får iPhone 5 i riktig farge. Om denne velstanden som vokser seg til vulgære høyder. Vel, nå skal jeg legge til før du begynner å hisse deg opp, ja, det er fattige i Norge som ikke har råd til å fråtse, som ikke kan gi ungene sine alt det de peker på til jul. Men disse sliter også på grunn av at andres velstand er målestokk for hva som er julelykke i de tusen hjem. Det at vi som har råd til det handler over alle støvleskaft gjør deres fattigdom enda mer ynkelig, nedverdigende og synlig.

Og i de siste dagene når skrekkbildene fra Midt-Østen har flimret over flatskjermene.

Når små barn er sprengt i stykker av bomber og raketter som har slått ned i boligområdene får dombjellene en litt annen klang i vårt indre. For barn er den siste ukrenkelige tingen vi har i våre deler av verden. Synet av små døde barn er mer enn vi kan bære. Mange har lagt ut statuser som dette på Facebook og Twitter i det siste: «Jeg sitter her og vugger mitt lille barn i søvn og tenker på det som skjer i Gaza, og alt for en annen dimensjon…»

Men jeg vet, verden blir ikke er fredeligere sted om vi slutter og handle julegaver.

Vi har malt oss opp i et hjørne der det handler om å shoppe slik at hjulene skal gå rundt. Sist vi merket stormrestene av bankkrisen i verden sa finansminsteren at det var viktig at vi holdt forbruket oppe ellers ville næringslivet klappe sammen. Så hva skal man gjøre? Om vi slutter og kjøpe ting, slutter å forbruke vil mange miste jobbene sine, og økonomien vi havne i en stor krise. Og mange av oss vil bli fattigere. Men er det kanskje det vi behøver for å jevne ut noen av forskjellene i verden? Vi er jo så opptatt av de alt for høye lederlønningene her i landet, men de fleste av oss vegrer seg for å gå ned noen lønnstrinn for å redde andre? Nå banker opposisjonen på døren og vil overta regjeringsmakta, og når den synes innen rekkevidde må den stå fram og fortelle folket hva den vil. Og da viser det seg at det kommer itl å bli mer til de rike, og mindre til de fattige. Det er en gordisk knute dette med å få bukt med fattigdommen, men om noen skal få litt mer må andre forsake noe.

Snart skal vi går rundt juletrær og synge gamle sanger om igjen. Vi skal trekke irritert på smilebåndet av nok et slips og en pakke med seks lommetrøklær som vi ikke hadde behov for. Vi skal skamme oss over at samboeren brøt løftet og kjøpte en svindyr gave allikevel. Og vi skal tenke at, han er jo så glad i meg, han vil at jeg skal ha det beste, mens du tenker at den klokka jeg har nå er mer en god nok i mange år til, men du stryker ham over håret og sier: God jul kjære deg, tusen takk.

Ja, det er en underlig klassereise mange av oss har gjort i dette landet. Jeg sitter her og tenker på min barndoms julefeiringer. Da treet ble hentet i skogen og ble pyntet med bomull og engler laget av melkeflaske-korker  i sølv og kobber, og da vi satt ved kjøkkenbordet og klipte flettekurver og alle fikk en appelsin til kvelds. Gavene var stort sett laget selv, og bestemor og bestefar ga en tyvekroneseddel til hver av oss. Jeg har aldri senere i livet følt meg så rik som da.

Hvor ble det av den gleden? Hvor tok lykken veien?

Hva hendte med grøtfatet som vi satte ut til de som ikke hadde noe og kanskje gikk alene ute i vinternatten? Hvorfor er vi så livredde for den lille piken med svovelstikkene, og hvorfor har julenissens reinsdyr så skrinne beitemarker for tiden? Jeg har ingen svar, men jeg sitter her og ser på et bilde av noen døde barn i Gaza, og jeg tenker at julen kommer i år også. Og jeg gikk i byen for litt siden og så på alt som glitrer og skinner, så alle disse travle og stressede menneskene som gikk med nedslått blikk i gatene. Er det bare meg, eller er det ett eller annet som skurrer et sted for tett på oss? Det er som om armene ikke er lange nok til å nå det punktet det smerter som mest..

Men hva faen har skjedd med verden når man får kjeft om man bryr seg?

november 20, 2012november 20, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

SLIK FIKSER DU DITT EGET LIV

Utsikt til fjorden.

Avisene har for tiden ordet SLIK på hjernen.

SLIK fikser vi ditt eller datt. Jeg vet ikke om det er en motetrend eller avisredaksjonene tror folk er dumme?

SLIK unngår du den store julematsmellen? Vel, de flest vet vel at den kun kan unngås ved å spise litt mindre? Og så er det ordet DERFOR. DERFOR tjener Norwegian på krisen i SAS! Og som kommer en «tung» Einstein-forklaring om at fordi folk er redde for at SAS-flyene skal bli satt på bakken og derfor heller bestillier flyreiser hos noen andre, noe de fleste av oss har regnet oss fram til for lengst. Akk.

Og så er det alle tipsene om hvordan vi skal leve.

Ja, hvordan skal vi fikse våre egne små liv opp i alt dette? Jeg har forlengst sluttet å gå til avisene for å finne ut av det. Livet er en rar ting som tar sine egne veier, og det er bare å henge med i svingene. Men livet er også noe finurlig som du kan styre selv. Jeg sitter hver ved bordet mitt i nord og ser utover fjorden, noe som har blitt en kontemplativ lomme i en travel hverdag. I Oslo så jeg bare rett inn i en trist boligblokk. Nå ser jeg noen flotte fjell bakerst i bildet, en fjord som alltid skifter utseende, og måkene som gesjeftig holder på med sitt der de hviler på vinden og har en stor lyd i nebbet. Jeg har vært borte fra mitt fødested Nord-Norge i 45 år, og jeg lurer på hva det var som holdt meg fra å ikke flytte tilbake før? Kankje jeg trodde jeg måtte bo i tigerstaden for at livet skulle kunne holdee levende, være spennende jobbmessig?

Apropos «SLIK fikser du ditt eget liv»

Jeg følte at jeg gikk i ring i Oslo, jeg var lei alle de liksomhippe kaféene og maset som man må være del av når man bor der. Og mitt eget milø, teatermiljøet. Når jeg en sjelden gang gikk inn døra på Håndtverkeren følte jeg at jeg bare hadde vært på do selv om det var to år siden jeg var der sist. Og så er det dette med jobb. Selvfølgelig er det jo stas å jobbe på de store teatrene i Oslo, men hvem gidder å spille «fjerde bever fra venstre» når du kan spille store spennede roller andre steder? Så får det heller være at alt det som skjer nord for Sinsenkrysset ikke vedkommer bransjen. Du skal spille til det tyter ut av ørene på deg her oppe uten at det gir utslag når det kommer til priser eller kred i miljøet. Det vil alltid være litt «stakker, er du forvist til ishavet du da?» Og verre blir det når avisredaksjonene må skjære ned i en tid da løssalget for papiraviser stuper. Da blir det ikke mange anmeldelser for oss i utkantstrøkene. Ja, det er nok tryggere med overskrifter som: SLIK blir du kvitt fett på sidenbeina før bikinisesongen! Og heller la to av kultursidene i Dagbladet handle om at noen brakk hælen på parketten i «Skal vi danse?» enn å dekke en bredt kulturliv i det ganske land?

Men livet skal leves, og vi fikser det godt her oppe ved Nordpolens dørstokk. Og jeg tenker på tid. Når man har levd en stund og ser at det er mer sand i den nederste beholderen av timeglasset enn i den øverste blir man ekstra nøye med hva tiden skal brukes til. Og mange dømte meg nord og ned da jeg fortalte at jeg skulle flytte nord med mann, katt og kaniner, ja, noen ymtet sogar frampå om et kunstnerisk selvmord. Vel, i går landet tre gode ting ved føttene mine, og plutselig vet jeg hva jeg skal gjøre helt til utgangen av 2015. Det rare er at når du ikke gidder å engste deg lenger så skjer alt på en gang. Og jeg må le her jeg sitter i dette vakre huset vi har fått oss her oppe, for mye av det jeg skal jobbe med i tiden framover er i Oslo og andre steder.

Ja, jeg tror livet fikses best ved å se muligheter, brenne noen broer du tror du er avhengig av. Broer er en toveisordning, og som oftes brukes de til å rykke tilbake til start. Når broa ikke lenger er der er det bare en ting å gjøre, gå videre. Det eneste jeg ikke helt finner ut av er den tankerekken Dagbladet satte i gang hos meg i sommer, de skrev på forsiden: DETTE ER DE SNIKENDE DEMSENSYMPTOMENE DU IKKE OPPDAGER FØR DET ER FØR SENT! Vel, i går la jeg fra meg husnøklene inne i kjøleskapet. Hva betyr det? Tror jeg setter en brøddeig, lager litt mer kaffe før jeg går over på teateret. Ja, det gjør jeg. Ha en strålende dag kjære blogglesere. Ps. Nå ligger det en stripe gull ute i fjorden. Lover godt.

november 20, 2012november 20, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

DE GAMLE ER ELDST?

Ola Salo som Jesus fra Nazaret

«Du skulle ikke blitt gammel før du ble klok!» sier narren til kongen i Shakespeares Kong Lear.

Vi hører stadig folk si at de gamle er eldst. Ja? Jeg føler noen ganger at de aller yngste er eldst når det kommer til empati, solidaritet og evner bedre enn de gamle å sette seg selv i en større sammenheng.

Så lenge jeg har levd har jeg også hørt folk si «å, denne ungdommen nå til dags!» mens de rister på hodet av alle disse bortskjemte unge som bare tenker på seg selv. Nå som jeg har levd en stund selv møter jeg fler og fler jevnaldrende og eldre som er på en gedigen egotripp. Folk som sier at «jeg orker ikke å forholde meg til de greiene der!» og så snur de seg vekk fra all elendighet og går for kos og hygge. Ja, jeg skjønner at folk som har slitt et helt liv føler trang til litt kos og hygge, at de ikke orker å delta i samfunnsdebatten med full styrke.

Forleden fortalte en venn meg om en hendelse i hovedstaden. Hun skulle ta bussen fra Tøyen og det sto et eldre norske ektepar på busstoppet. To små pakistanske jenter kom hånd i hånd og skulle gå ombord i bussen da den eldre kvinnen hveste: «Hadde Hitler hatt makta nå hadde han tatt slike som dere først!» Min venn snappet etter luft, men hadde vett nok til å si: «Helt feil, om Hitler hadde hatt makta så hadde han nok tatt dere først, fordi dere er gamle og helt ubrukelige til noe som helst!» Vel, jeg tror nok dette var et ekstremt tilfelle av fordommer, men jeg hører stadig eldre mennesker som både har opplevd KRIGEN si de rareste og mest ureflekterte ting, samtidig som de anklager oss «unge» som ikke har opplevd KRIGEN for å ikke fatte hva livet går ut på. Og når jeg spør: Ja, hva lærte du av krigen da? blir de helt stumme. Og at det eneste de sier er at de fremdeles «hater tyskerne» er vel ikke det man kan kalle for erkjennelse eller lærdom? Vel, nå har ikke jeg opplevd KRIGEN så det er mulig jeg ikke aner hva jeg snakker om…

Nei, jeg tror ikke levd liv alltid er synonymt med klokskap.

Jeg tror de unge kan besitte like mye livsvisdom som et menneske som har levd et langt liv. Og jeg tror at noen aldri lærer. Jeg hører voksne mennesker klage over hvor fælt de har det i dette møkkalandet Norge der de derre «svartingene» kommer dundrende inn og bare tar for seg. Hvor har det blitt av det gode gamle Norge? spør de. Ja? Nå sitter de eldre med trygd, ja jeg vet, mange av dem har det trangt økonomisk, men stort sett har folk det ganske bra. De fleste av de eldre blir tatt vare på. Min egen mor sier at hun aldri har hatt det så godt som nå. Så hvorfor i huleste helvete lengter de tilbake til det gamle Norge der de sleit og strevde, da de ikke hadde penger, da alt var tungt? Ok, for noen handler det nok om at Norge var mer homogent når det gjelder befolkning. Men at Norge var bedre før er jo noe gedigent tull!

Men selvfølgelig finnes det mange bra og kloke folk som er gamle. Men de slipper ikke til i media. For det er jo ikke en god nyhet at et eldre menneske sitter på Dagsnytt18 og forteller at de har det som plommen i egget? Nei, media finner alltid de negative historiene, finner alltid fram til den gamle bestemoren som har tisset i senga, som ikke har dusjet osv, det er slikt det blir godt nytt av. Av og til tenker jeg på de lavtlønnende, som oftes kvinner, som jobber i omsorgsyrker. Hvordan det må føles for dem å bli hengt ut på tabloidforsidene annenhver dag? Utslitte folk som jobber på underbemannede avdelinger, som går dobbeltvakter fordi det ikke er nok personale, men får hører at absolutt hele eldreomsorgen suger? Og når de attpåtil ser en av klientene sitter på fjernsynet og kapper hodet av dem som udugelige pleiere som aldri tar seg tid til dem.

Men når alt dette er sagt, jeg har en soft spot for gamle mennesker. Jeg elsker å snakke med dem, men jeg blir av og til skuffet. Og noen ganger må man si dem i mot. Min venninnes mor som «hatet svartinger» fikk i sin tid en mannlig hjemmehjelp fra Asia. «Å, han er så søt, han har så nydelige brune øyne, og han rører ikke noe her i huset!» Men, sa jeg, jeg trodde ikke du likte utlendinger? «Å, men han er ikke slik som de derre der, han er så snill og hyggelig. Og vet du hva, han er egentlig kirurg i det landet han kommer fra!» Javel, sa jeg, synes du ikke at det er litt rart at han går her og tørker støv hos deg når han egentlig er kirurg? «Det har jeg ikke tenkt på» sa hun da. Denne gamle damen «hatet svartinger» til hun døde, men altså ikke denne snille mannen med de nydelige brune øyenene. Nei, alder er ikke alltid det samme som klokskap.Og bør man ha tålmodighet med gamle bare fordi de er gamle? Nei!

Og ja, det er mye dumme unge folk også, men jeg blir stadig overraket over klokskapen mange av dem bestitter. Forleden hørte jeg en 18 år gammel gutt si: «Problemet med konflikten i Midt-Østen sitter i det amerikanske senatet der Obama blir stoppet av Isralel-vennlige medlemmer, det er derfor han ikke får gjort noe!» Nei, de gamle er ikke alltid eldst, og ungdommen nå til dags er ikke slik den alltid har vært. Jeg gleder meg til de blir gamle.

november 19, 2012november 19, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar