DET FOLK VIL HA?

10646755_10152709865001011_7122638383466087090_n

Leder i FpU Atle Simonsen går hardt ut i Dagsavisen og ber kulturministeren om å fjerne all støtte til norske kunstnere. Voksne mennesker bør betale hobbyen sin selv, sier han, for hvorfor skal kunstnere leve på andre folks skattepenger om de ikke kan leve av det de driver med.Ok, jeg trodde jeg hadde skrevet om dette for siste gang, men noen har tungt for det, så here we go again.

Ungdomspartilederen mener at vi kunstnere må lage det folk vil ha, og ikke bare det vi selv og ingen andre vil ha.

Kjære Atle Simonsen, folk vet ikke hva de vil ha, og det har de heller aldri visst. Og en kunstner vet heller aldri hva folk vil ha, det er det som er så vanskelig. Hadde en kunstner vist det, ville hun ha laget det. En kunstner jobber ut i fra sitt talent og håper alltid at noen vil ha det, men om det kommer til å skje er høyst usikkert. Og slik må det være.

Tenk om Henrik Ibsen i sin tid hadde gått ut og spurt folket: «Vil dere ha «Et Dukkehjem?» Folket ville ha svart: «Et dukke hva for noe?» Han skrev stykket og resten er historie. Men han visste ikke at det ville bli stor verdens-dramatikk da han satt ved bordet og skrev det. Tenk om Apple hadde spurt folket: «Vil dere ha en iPad?» «En i-hva for noe?» ville folket sagt fordi de ikke hadde mulighet til å vite hva en iPad var for noe. Apple lot sine kunstnere designe iPaden, slang den ut på markeder, og flaks for dem, folket ville ha den. Men folket hadde aldri kommet på å spørre etter den.

Og – de aller færreste kunstnere i Norge får penger fra staten, om du mener jeg tar feil Simonsen, så kom opp med tall og fakta?

Alle vi som produserer kunst i ulike stilarter og fagfelt vet ikke hva folk vil ha, men vi produserer en rekke ting med hell eller ikke. Noe av det vi lager blir store salgsuksesser, det meste ikke. Slik fungerer det i alle bransjer, også i politikken. Derfor er det meningesløst å pålegge kunstnere at de bare skal lage det folk vil ha. Og en ting til, å være kunstner Atle Simonsen er ikke en hobby, det er et yrke. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt dette, men det tikker tydeligvis ikke inn.

Jeg råder Atle Simonsen til å sette seg inn i hva et så stort og mangfoldig fagfelt som kultur er før han mener så mye om det. Og jeg synes det er direkte uansvarlig av meg å anbefale ham å satse på politikken når han bruker storslegga mot en så stor yrkesgruppe som produserer for så mye penger hvert år!

Så om han fortsetter i samme spor vil jeg faktisk ikke gå med på at mine skattepenger skal være med på å betale for hans karriere i politikken. Jeg foreslår at han bør betale for hobbyen sin selv, slik alle ansvarlige mennesker må gjøre!

I tillegg vil jeg komme med en relevant faktaopplysning: Frp er det partiet i Norge som mottar mest statlig støtte! Summen står overhodet ikke i forhold til hvem de rekruterer, ei heller til det de mener folket vil ha. Folket vil alltid ha både politikk og kultur, men hva de vil ha er en stor uløselig gåte. Det vet både enhver kunstner og en politiker, bortsett fra Atle Simonsen da.

KLÆR SKAPER FOLK OG HOLDNINGER.

IMG_4662

For ett par år siden, etter en rask morgentur langs Hudson River gikk jeg nedover 5th Avenue og fikk plutselig se en elegant dressjakke i et butikkvindu. Jeg fikk ikke med meg hva butikken het, men jeg enset ganske fort at den lå i den øvre prisklassen da jeg svett og ustelt sto på de snøhvite heldekketeppene og ble glodd på av to unge elegante butikkselgere som om jeg var noe katta hadde dratt inn i det fine lokalet.

«Ja?» sa en av dem med spørrende blikk.

«Jeg vil gjerne prøve den dressjakken som henger i vinduet i XL», svarte jeg. «Den er i XL», sa han med et nedlatende glidelås-smil. «Å, hvem får på seg en så bitte liten jakke?» knurret jeg. «Vanlig slanke mennesker.» Jeg kjente raseriet skyte fart nede i magen. Jeg skal pokker meg handle her inne, tenkte jeg, og disse to skal ikke få steke lenge i sitt eget fett! Så jeg handlet et par joggesko fra Yamamoto til den nette pris av 600 USD, og fikk slengt med leppa om at en butikkmedarbeider skal behandle folk med respekt uansett hvordan de ser ut.

Men det er ikke slik det fungerer i denne verden, klær skaper folk, og det er ikke det indre men det ytre som teller. Ofte.

Nå er dette en ganske uvesentlig historie som kun hander om snobberi, litt sånn Julia Roberts i «Pretty Woman», og jeg led ingen nød. Og ved flere senere anledninger har jeg faktisk vært inne i den samme butikken i elegante klær og blitt møtt med den største respekt. Det denne teksten skal handle om videre berører noe ganske annet, nemlig religiøse drakter, fordommer og mangel på respekt eller ikke.

Jeg er ingen forsvarer av tvang når det kommer til klesdrakt, og jeg mener folk bør få kle seg som de vil i de fleste situasjoner. Men det er altså dette med respekt. Vi vet alle at vi ikke kommer i shorts og joggesko i en begravelse. Vi kler oss pent i vielser og ved større anledninger for å vise respekt for det som feires. Jeg har faktisk forsket på dette på egne vegne. Om du insisterer på å kle deg som en outrert punker med patronbelte og svart kajal under øynene glir du ikke like lett gjennom passkontrollen i de fleste land. Og om du krever din rett til å gå halvnaken i gatene i Kabel får du problemer, men det er din fulle rett å gjøre det. Men jeg tror vi alle er tjent med og livet blir ganske mye lettere som vi prøver å passe inn i tradisjon og kleskode der vi er, slik vi gjerne vil at de som kommer hit skal tilpasse seg våre måter å være på.

Jeg gjentar, jeg er ikke tilhenger av tvang, men om du vil fronte forandring tror jeg det er viktig å møte den du vil forandre på samme nivå som de er. Selv har jeg ikke et religiøst bein i kroppen, men jeg behandler religiøse mennesker med respekt.

Jeg kjenner en gresk ortodoks prest på en øy i Hellas. Hver gang vi møtes bøyer jeg hodet, tar ham i hendene og sier «Papa» som alle andre gjør der. Det handler om koder og respekt. Jeg ser ingen grunn til å løpe fram til ham å si: «Hello baby! How are you motherfucker?» som jeg sier til hun jeg kjenner som driver en lesbebar på samme øya.

Alt handler om kontekst, alltid. «Papa» behandler meg med respekt tilbake. Han vet at jeg er homofil, han har truffet min mann, og han behandler oss begge med respekt selv om han kanskje ikke er tilhenger av vår måte å leve sammen på. Det er derfor jeg er venn med en prest på en øy i Hellas. Han har lært meg litt om mine egne fordommer, og kanskje han har lært noe av min respekt?

I skrivende stund sitter jeg å hører på P2 der kvinnelige norske politkere nekter å reise til et land der det kreves at de skal ha slør på hodet. Jeg forstår det og jeg forstår det ikke. Jeg skjønner at norske kvinner gjerne vil at alle verdens kvinner skal få være frie og kle seg slik de vil, men det at de uteblir forandrer ingenting. Jeg tror at om en delegasjon vestlige kvinner drar til land der slør og mer heldekkende klespagg er påkrevd gir det en signaleffekt til kvinner som bor der og viser at det går an å erverve seg frihet og maktposisjoner. Derfor synes jeg at det å vikle et stykke tekstil over hodet er et lite offer i den store sammenhengen. For det er faktisk ikke så veldig lenge siden kvinner i langbukser  eller andre upassende antrekk ble nektet adgang mange steder her i Norge og, og skautet har fulgt norske kvinner opp igjennom hele historien.

Jeg tror vi får til mye mer med respekt enn å storme inn i et rom, et land, et samfunn og signalisere at «alt det dere gjør er feil, se på oss, vi vet hvordan det skal gjøres!»

Men taket er ikke like høyt her hos oss heller. Alle miljøer har sine koder, og om du bryter dem er du ille ute. Respekt og dialog, tror jeg på. Så jeg vil fortsette å bøye hodet når jeg går inn i en kirke, jeg vil prøve å se mennesket bak et ytre jeg ikke alltid forstår. Lete etter åpninger inn i et system av undertrykking jeg ikke er enig i uten å gå i forsvar, bli redd eller dømmende.

Vi er alle barn av den kulturen vi kommer fra.

Selv brukte jeg førti år på å bli kvitt redselen for å komme til helvete som jeg ble påført av den religiøse sekten jeg ble født inn i. For jeg fikk en religiøs hestekur tildlig i livet. Jeg er faktisk glad for det fordi det har lært meg å se bak fasaden hos mennesker.

Jeg er ikke redd for tekstiler, jeg er redd fordommer og mennesker som tror de har funnet den eneste rette måten å leve sine liv på. Det er der krig starter. Selv tror vi at våre egne presters klesdrakt borger for trygghet og godhet, det har de ikke alltid vist seg å gjøre. Tekstiler er tekstiler, og bak dem finnes et menneske, på godt og ondt. Men slåss gjerne mot symbolene og gå glipp av de menneskelige møtene. Ja, jeg vet at kommentarfeltet kommer til å si at jeg er naiv. Det er helt greit.

Men for siste gang: Tvang er frihetsberøvelse.

SLAPP AV, VI SKAL BARE…

400806_10151117203363224_1690863561_n

Folk flest, hvem nå det måtte være, er ikke dumme.

Folket er smarte, smartere enn før i tiden da informasjon og nyheter gikk mye saktere enn nå. For det var lettere å slippe unna med halvsannheter før vi fikk internett, som har en utkrøpen, djevelsk evne til ikke å glemme. Selv det minste feiltrinn ligger lagret, og bordet fanger, alle gamle synder ligger bare et klikk unna. Derfor er det fullstendig naivt av sittende regjering å tro at det kan kalle folks skepsis for «føling» og attpå til si: «Slapp av, slutt med denn følinga, vi skal bare..»

Jeg stoler ikke på folk som sier at de «skal bare» justere litt her og litt der.

Særlig er jeg skeptisk til den unge fremadstormende «blårussen» som er eldre enn Kåre Willoch både i sinn og klesdrakt. Som mener at denne streiken som de rødgrønne påtvinger sine undersåtter er «fullstendig meningsløs» – det harseleres til og med at det har gått ut et skriv fra høyborgen på Youngstorget om at alle må møte med faner og flagg klokken to ellers vil det gå dem ille.

Vel, jeg har ikke mottatt noe skriv, stensil-maskinen har vært helt stille i de siste dagene. Og da jeg gikk ut i gatene i min lille by da streiken startet var gatene fulle av folk som ikke vil at det skal tukles med arbeidsmiljøloven. Jeg tror alle disse la ned arbeidet høyst frivillig, for på samme måte som at det foreligger tullevitser om at hele Norge for tiden går til helvete på grunn av mulla K og storsalg av arvesølvet, fronter blårussen en vits om at vi på venstresiden er noen nikkedukker for Youngstorget som ikke kan eller tør tenke selv. Det kan vi, og det har dagen talt sitt helt klare budskap om.  Folk flest er ikke dumme, sorry blårussen, der bomma dere – igjen.

Det er farlig å tukle med arbeidsmiljøloven. 

Vi som har vært i arbeidslivet lenge vet det. Om du åpner opp for deltid og korte kontrakter vil mange arbeidsgivere lene seg på det. Og det vil bli mye vanskeligere å få en fast jobb, og har du ikke det vil ingen banker gi deg et banklån for å kjøpe egen bolig. Slik sluses flere tapere inn i samfunnet.

I min bransje ser jeg store talenter gå på korte kontrakter i årevis. De tør ikke etablere seg, tør ikke stifte familie fordi økonomien er for usikker. Derfor har jeg sett mange flotte arbeidshester dø hen i fortvilelse fordi de aldri kommer helt inn, og aner ofte ikke hva de gjør i neste måned. Og om man løser enda mer opp på lovverket vil alle de som allerede går på korte kontrakter ha enda mindre sjanse for å kunne få en fast stilling. Samt at det vil gå ut over kvinner. Og folk med innvandrerbakgrunn.

Det er derfor vi reagerer, ikke fordi vi er hjernevasket av en slags venstrevridd propaganda, vi ser med åpne øyne hva som skjer med disse politkerne ved roret. Men hva kan man vente når vi for tiden har en finansminsteren som ikke engang kan komme med et klart svar om hun støtter eller ikke støtter menneskerettighetene.

For å tukle med lovverket rundt folks rettigheter i arbeidslivet er det motsatte av solidaritet. Det er det motsatte av å ruste opp Norge mot en mer usikker fremtid. Det er det motsatte av «mennesker, ikke milliarder», det er det motsatte av alt jeg tror på for dette landet. Men man bør ikke hisse seg opp over alt mulig, enig i det. Ta gjerne Flytoget, det kommer verken til å gå sjeldnere eller seinere om det selges, men ikke kødd med arbeidsmiljøloven. Da blir det krig!

POLITIKER – JEG?

IMG_3950

Det finnes mange myter om politikere.

Mange mener at de er «en egen rase», at de er broliere som er dyrket frem i kunstige omgivelser. Andre igjen mener at de aldri har gjort et slag ærlig arbeid, at de har et skrudd syn på verden, og at de er trigget av makt. Jeg skal ikke dvele så lenge ved disse mytene, men det er hevet over en hver tvil at å være politiker er en uriaspost. Du stiller deg åpen for hugg og slag, og du må ha ganske tykk hud for å overleve. Du må også forstå at det er lettere å være på utsiden enn på innsiden av politikken, for som «fristilt» er du fri til å mene, men som politiker har du et partiprogram å forholde deg til, og du kan derfor ikke være like frittalende og sparke i alle retninger som du kan som privat blogger eller debattant. Men tross alt dette tror jeg alle som velger å gå inn i den politiske sfære gjør det med et sterkt ønske om å påvirke samfunnet i den retning de selv mener er riktig.

Jeg har alltid sagt at jeg aldri skal gå inn i politikken, men nå står jeg altså på valg som nummer 4 på SV’s liste i Mo i Rana. Hvorfor? Først og fremst har jeg kommet tettere på politikkens vesen som blogger. Da jeg begynte å skrive om politikk var jeg mer bombastisk og brukte storslegga litt for ofte og fikk masse pepper for det, noe som førte til at jeg begynte å sette meg grundigere inn i saker og ting. Og langsomt begynte tanken om å delta å fødes.

For det er bedre å jobbe fra innsiden enn å sitte på utsiden og hyle og skrike om alt som ikke fungerer, er det ikke? Og tilbake til politikermytene et øyeblikk; jeg er ingen brolier, jeg har levd et langt og spennende yrkesliv innen kulturen. Jeg vet mye om temaet, alle mekanismene og hvordan kultur er med på å påvirke et samfunn. Jeg vet også hva som skjer med et samfunn, da særlig mindre samfunn om du kutter kraftig i kulturbudsjettene. Og derfor tror jeg et hvert kommunestyre trenger ekspertise som ikke bare handler om vekst nå det kommer til næring oa. Det er mange nok som vet mye om det, og om skole, helse og eldreomsorg, (som jeg ikke vet så mye om), men det er svært få kulturarbeidere som melder seg til poltikken, så jeg tenkte at for en medium stor by som Mo i Rana ville det være sunt i en tid der kultur regnes som noe overflødig vi ikke trenger.

Nå er det jo slett ikke sikkert jeg blir valgt inn, men om jeg blir det vil jeg jobbe iherdig for å løfte kulturen i mitt nærmiljø. Mo i Rana er en by som gang etter gang har vist via sitt teater og alle sine festivaler, kor og dansekompanier at den er en leverandør av god kunst og kultur, men tross dette har vi enda en lang vei å gå. Vi trenger flere arenaer for alle de kunstnergruppene vi har i byen. Og vi trenger ikke minst å ta vare på alle de unge talentene slik at de ikke rømmer byen på grunn av vrangvilje eller dårlige arbeidsforhold. Tenk at Mo i Rana opplever fra fylkeshold at danselinjen legges ned! Denne byen som har forstret så mange gode dansere!

Så om jeg skulle bli politiker fra høsten av vil jeg påvirke mine medpolitikere til å forstå at kunstfag også er en helt legitim yrkesretning. Og at vi må legge forholdene til rette for at de som velger utenfor mainstream-utdannelse også kan ha et godt tilbud for å kunne drive det langt i sine yrker.

Selvfølgelig er det ikke bare kulturen som gjør at jeg våger meg ut på dette. Jeg tror verden trenger mer likhet, mer empati og solidaritet. En kalkulator, som er politikerens mest brukte verktøy har intet hjerte. Den har en kald programmert hjerne som finner frem til et regnestykke vi kompromisser om etter knallharde harde runder ved bordet. Men om et regnestykke glemmer det sårbare, lengtende menneske som er sammensatt og ofte ulogisk, er det bare et regnestykke og ikke helsemessig god politikk for velgerne. Selvfølgelig er omsorg, skole, veier og alt det andre viktig, men kulturen er selve limet i samfunnet. Det er den som forener oss, forteller oss hvem vi er, hvor vi skal og hva vi drømmer om. Og ikke minst, den handler om identitet.

Kom gjerne å hør mitt foredrag «Hadde det ikke vært for den hælvetes kulturen!» under Vinterlysfestivelen. 9-12 februar i Rana Museum.

SOLIDARITET ER USEXY.

579173_10151095756542555_1176191781_n «Du vet de der hjemmestrikka folka! De med lille sjal og én ørepynt, disse damene i mintgrønn kjole med tinnknapper. Disse gubbene i overall som snakker med lav stemme. De der venstrevridde tullingene med skjegg og harry hår som messer om solidaritet og den gammeldagse dritten der, er ikke de folka ganske usexy? Som liksom ser på verden med et naivt blikk og har et sånt litt drømmende syn på alt. Ja de der som ikke skjønner at de kjørte Norge på rævva i åtte år. Som hyler om faste jobber og fagforening, som føler så jævlig mye. Som skriker opp over at Hurtigruta ble solgt og om Flytoget også ryker så er det jo selve arvesølvet som ryker! De der hjemmehekla tantene som ikke skjønner at ytringfrihet er viktig for å forsvare oss fra alle de som er i ferd med å ta landet fra oss, fucke opp kulturen vår, for noen kujoner altså! De som ikke skjønner at kultur ikke er bærekraftig, som lever i et prestkrageland av fjerne idéer om fargerikt flertall og kyss meg bak! Skikkelig usexy altså! Vi må jo for faen ta å hjelpe oss selv og de som lider her før vi hjelper alle andre, men sitt gjerne der med vond urtete og diktbøker mens verden går til helvete fordi bakdøra til Norge er køl åpen. Feel free!

«Nei, hipp må verden være, hipp og bærekraftig.

«Var ikke det lederkurset fint Preben? Joa, ses på Tjuvholmen til litt bobler sånn fem-ish? Snasen dress, er det Prada? Jada! Du asså! Nei da, så jo da. Vi peiser på, her er det mye å rydde opp i du etter at de rødgrønne har herjet i åtte år. Nei, skulle du sett, når er han der Jensen ute og jamrer og føler om Flytoget igjen, skulle faen meg tro at det var det kongelige slott som lå ute for salg! Hun der Helga er jo ei skikkelig fitte, ha ha, det er ytringsfrihet her i landet, så bare saksøk meg, men du velger selv hvor krenket du gidder å bli. Solidaritet meg i rævva! De folka der er ikke hakket bedre enn oss. Var det ikke de som kom med forslaget om kutt i uføretrygden i 2013, og så får vi skylda. Nå har de faen meg kneblet han der Max Hermansen også, sørget for at han fikk sparken. Amøber. Og nå tror de at de skal komme til makten igjen bare fordi føkkings Jonas ligger så høyt på meningsmålingene! Ha ha, dream on!»

Som du ser står de to første avsnittene i gåseøyne. Vi tror så mye om hverandre. Det er synd.

Det er for få «frispillere» i norsk politikk. Og så alt for mange små politikere som ikke tør å si noe eget på grunn av «det vi alle er enige i». Det er også synd. Jeg tror Norge trenger modige og karismatiske politkere som våger å sette bjelle på katten. Har ikke keiseren klær på, så er han naken, og da må noen si det. Har du gått i baret er det bare å legge seg flat å tilstå. Vi på venstresiden har gjort mye dumt for ikke å si idiotisk, og det gjør de blå som sitter nå også. Jeg ser ikke at jorden går under om Flytoget selges eller om Norge får noen færre kommuner, men mangelen på solidaritet er det jeg frykter mest. Der har vi alle sviktet i takt med at rikdommen kom til oss her i dette lille landet. Men et godt tegn er at om du kødder med velferden blir nesten hele folket forbannet, og ingen slipper unna med å sparke de som ligger nede. Jeg tror vi alle er sosialdemokrater et sted i ryggraden, det er bare innpakningspapiret som skiller oss. Vel ikke alle, de fleste. Politikere kan godt sette opp et regnestykke som både ser oversiktelig og logisk ut. Men om du glemmer det følsomme og ulogiske mennesket er du en sikker taper. Soldaritet er ikke usexy. Det er sexy. Hilsen en venstrevridd homotulling i Prada.

SYV MAGISKE DAGER UNDER VINTERLYSET.

Foto: Rana Blad
Foto: Rana Blad

Det er ikke bare de store byene sørpå som har festivaler. Mo i Rana ligger faktisk på Norgestoppen når det kommer til festivaler.

IMG_6146

Foto: Maiken Johansen.

Verket Musikkfestival, Smeltedigelen., Rød Snø og ikke minst Vinterlysfestivalen der hovedvekten er teater og dans. I år er jeg så heldig å være festivaleprofil under nettopp denne festivalen som viser ca 60 ulike forestillinger i løpet av 7 magiske dager i februar.

Jeg skal spille i tre forskjellige produksjoner i år.

«Magnolia – when the night falls.» er en teater-konsert der jeg tolker Billie Holiday og kobler henne med poeten Dr. Maya Angelou. I en for tiden turbulent verdenssituasjon setter jeg en av verdens fineste sangere i en historisk sammenheng. Denne forestillingen, som selvfølgelig er spekket av musikk, forsker jeg litt i utenforskap på grunn av hudfarge. Slagene vi trodde var vunnet viskes ut og sporene etter de som gikk foran blåser igjen. Vi ser atter en gang at verden føler hang til å degradere folk på grunn av hudfarge, religion og legning. «Magnolia» varer i ca 90 minutter, og disse musikerne sitter i bandet: Sissel Brean Hovind, Håkon Skog Erlandsen, Jørn Øien, Snorre Magnus Sivertsen, Frode Hansen, Aleksander Kostopolos.

Sted: Nordland Teater – Hovedscenen 8. feb Klokken 17.00 og 20.00 http://www.billettluka.no

Foto: Kaja Born Eilertsen
Foto: Kaja Born Eilertsen

«PERFROMING THE PRINCESS» er en forestilling jeg gjør sammen med en dansk (Tobias Stål) og en svensk (Karl Flyman) skuespiller. I denne problematiserer vi kongehuset og kjønnsroller. Vi du se meg og mine kolleger i noen prangende kjoler i pastell og med diadem på hodet er dette muligheten. Forestillingen er et rørende nærbilde av kvinner i sementerte roller og også et nærbilde av skuespillerne som privatpersoner. Litt meta der altså. Musikk og galskap blir det også.

Sted: Samfunnsalen: Fredag 13. feb. http://www.billettluka.no/prinsessene

Selfie av en klovn
Selfie av en klovn

«Hadde det ikke vært for den helvetes kulturen!» er en nyskrevet monolog/foredrag av Sven Henriksen. Denne handler rett og slett om kulturforståelse i en verden der alt for tiden handler om prislapp. Det kuttes stadig i estetiske fag, og budsjettene til kultur er under hardt press. Trenger vi virkelig denne kulturen? spørres det stadig i maktens korridorer. I dette foredraget bedriver jeg litt «voksenopplæring» og forteller også en del anekdoter fra et langt teaterliv. Jeg vil også snakke om mitt virke som gründer innen teater, for når du er dramatiker er du hovedleverandør til en forestilling, og det du skriver utløser arbeid til veldig mange. Kom å hør meg i Rana Museeum hver dag under festivalen bortsett fra søndag og fredag. http://www.billettluka.no

Foto: Rappa fra Rana Blad.
Foto: Vet ikke.

Så kjære folk, kom til oss under Vinterlysfestivalen. Kanskje vil du oppleve noe du ikke visste at du trengte. Kanskje vil du le, gråte, bli sint, eller få ny erkjennelse? Treffe mye fine folk? Gleder meg til å se deg i salen og rundt omkring. Velkommen!

FRIHET TIL Å YTRE SEG?

IMG_4662

Jeg er fremdeles rystet over det som skjedde i Paris da terroristene løp inn i en redaksjon og drepte flere journalister.

Paris er den byen i verden jeg elsker høyest. Ikke på grunn av den romantiske drømmen om trekkspill, vin, rødrutete duker og alpeluer på snei, men på grunn av dens skjønnhet og kontinentale eleganse, språket og ikke minst kulturen. Nå har byen fått et sår, et hakk i hjertet. Jeg er ikke naiv, det har ulmet der lenge. Som en av verdens største kolonimakter har Frankrike mye å svare for opp gjennom historien, franskmennene vet det, verden vet det. For i en ring rundt byen bor folk fra tidligere kolonier som er franske statsborgere, og mange av disse er blitt trykk-kokere som bære på mye sinne og bitterhet over at de ikke er «fullverdige» borgere av Frankrike. Før jeg går videre i denne tankerekken vil jeg si dette: Uansett hva du er blitt utsatt for av overgrep, urettferdighet, fornektelse og utenforskap forsvarer jeg ikke at man tar våpen i hånd og dreper. Husk dette før du leser videre.

Ytringsfrihet er en merkelig ting.

Vi mener at i Norge er ytringsfrihet en selvfølge.

Men det skal ikke  mer til at du rekker opp håneden og sier: «Men keiseren har ingen klær, han er naken!» så er rabalderet et faktum. Vi maler alltid vår egen virkelighet, gjør litt for ofte våre meninger til sannhet, og forsvarer dem med frihet til å ytre seg uansett hvor freaked out de vi sier måtte være. Jeg rakk hånden opp samme dag som nesten alle mente det samme, og erklærte at jeg «ikke er Charlie!» Ikke fordi at jeg ikke sympatiserte med ofrene, ikke fordi jeg ikke forsvarer ytringsfriheten, men jeg liker ikke massehysteri eller blodtåke fra folk som tidligere har hatet det jeg har skrevet i ytringsfrihetens navn. Nå sier jeg IKKE at de fleste ikke hadde edle og ektefølte tanker bak den handlingen, men dog.

Og jeg er usikker på om folk som ikke mener så mye trenger å frykte at ytringsfriheten skal tas fra dem? Og «Charlie-boomen» varte i litt over en uke, og folket gikk tilbake til sine vanlige liv der det handler om de små eller store tingene. Ingenting er bedre enn det, at livet går sin vante gang, men det skal ikke mye mot til for å rekke opp hånden å kalle seg Charlie når resten av verden gjør det samme. Virkelig mot er daglig å gå løgn, dumhet og overgrep i møte! Det er noe de færreste av oss gjør.

Jeg er ingen helgen når det kommer til å være på allerten 24/7 når det kommer til det.

Jeg kan «sovne på vakt» som alle andre, bli opptatt av mitt lille egoistiske og selvsentrerte liv som så mange av oss kan som lever her i Norge, beskyttet av velferd i et fint land der det meste fungerer. Men jeg har ved en rekke anledninger «vært Charlie» på denne bloggen når ingen andre var det, og fått mye juling for det. Også mye støtte, rett skal være rett.

Her er det jeg reagerer på:

Når muslimer utfører terror er det en «gavepakke» for folk som hater islam, og de får vann på mølla, og ikke minst, handlingene skal henges på en religiøs knagg. Jeg er ikke redd for religion, jeg er redd for forskrudde ekstreme hoder som tolker religioner feil, bruker dem til å utføre grusomme handlinger mot menneskeheten. Så – hvorfor ble ikke ABB’s handlinger hektet på en religiøs knagg? Jeg prøvde å antyde det her på bloggen en stund etter 22. juli, men fikk beskjed om å holde kjeft, at jeg var gal, at ABB ikke var kristen fordi han handlet mot de kristne verdiene, at han var en soloterrorist, og hvordan kunne jeg våge å stigmatsere de kristne, kristemdommen og dens kjærlighetsbudskap!! Nå er det faktisk alt for ofte comme il faut å stigmatisere 1,5 milliarder muslimer på grunn av det noen få gjør/gjorde, og om du sier de som mener dette i mot blokkerer de deg straks, og selv mener de seg kneblet og forfulgt.

Ytringsfrihet bør gjelde for alle, i alle sammenhenger, men må linkes opp mot fakta og dannelse, for ikke å si folkeskikk. Haters will hate, jeg vet. Beklageligvis er det de som ikke mener så mye annet en mainstream ufarligheter som hyler høyest.

Det var bare det jeg ville ha sagt.

JE SUIS SELFIE!!!

IMG_1916

Jeg leser meg sjokk og vantro i VG at folk som legger ut selfier lider av tunge psykiske lidelser eller kan være i faresonen for å bli alvorlig syke. Ok, jeg har lagt ut noen selfier, men føler ikke at det har tippet over til å bli tragisk, og jeg tror heller ikke at jeg er alvorlig syk, har faktisk aldri følt meg bedre enn det jeg gjør nå.

Livet var faktisk mye vanskeligere å leve da jeg var yngre, jeg snakker om den tiden da vi ikke hadde iPhone og ikke hadde kommet på at et billig engangskamera kunne snus mot eget ansikt. Men skrekkbildene fra 70 og 80-tallet taler sitt ærlige språk, vi var noen sjøldiggende og selvopptatte fashionfreaks som elsket å bli fotografert.

Alvorlig nå. Jeg tar mange bilder av meg selv, men legger de færreste av dem ut i offentligheten. Jeg synes det er interessant å se mitt eget ansikt forandres. Se huden bli slappere, rynkene komme, se hvordan den unge gutten går på sin vei mot å bli en eldre mann. Ofte kan jeg se min egen far stirre på meg i speilet, noe som minner om min mor og forfedre og mødre som har gått ut av tiden for lenge siden titte fram. Å studere mitt eget ansikt er noe som opptar meg, og jeg liker meg selv bedre nå enn før da jeg var en ung fyr med stram rynkefri hud. Jeg ser ut som om jeg har levd, og det har jeg jo, på godt og vondt.

Så er det selvfølgelig disse «ekspertene» som skal diagnostisere hver minste lille ting. Det postes kronikker om «tidstyver» og altså nå artikler om selfies som er veldig skadelig. Vel, mennesker, særlig kunstnere, har i alle tider vært opptatt av å dokumentere seg selv via maleri, foto og tekst. Noen synes dette er selvopptatt og «sykt», men da Karl Ove Knauser’n skrev en seks bind lang selfie av seg selv lå hele Norge og store deler av verden i lotusstilling og lepjet det i seg. Hvorfor? Jo fordi det handlet også om dem selv, og deres generasjon.

Men å fotografere seg selv å legge det ut på sosiale medier fremstår som fjollete og useriøst i manges øyne. Man skal gå stille og ydmykt gjennom livet i Norge, ikke ta for stor plass, og ikke poste sin egen lykke eller ulykke for alle å se. Sykdom er untaket, for alle elsker både å lese om og skrive om sykdom, egen og andres. Da hagler hjertene og rosene drysser i cyberspace.

Nå feirer jeg Martin Luther King Day med en selfie. Ha en fin dag alle. Life, blessed be.

FLOKKEN

Photo: ILAYDA PORTAPALOGLU
Photo: ILAYDA PORTAPALOGLU

– flokken, å denne flokken, den store flokken

hvem har bestemt at vi mennesker trenger flokken?

selvfølgelig er det trygt å sitte ved bålflammen

med sammensvorne, pirke med en pinne i glør

hvirvle opp minner fra urtiden med sine likemenn

men å gå ensom inn i en fremmed gate, suse ned

en avenue i en gul taxi mens Rihanna synger

«this girl is on fire..» og sjåføren flekker gulltenner

der han sitter med nervøse hender i skinnhansker

på rattet, sette føttene på våt asfalt, dreie til venstre

ned mot Hudson der vinden er så sterk at den får

øynene til å flø, og du kjenner beingrinda knake like

under huden, du skal ha gått noen ganger på slike

steder før du føler deg hjemme på jorden, å la seg

omfavne av en stor ensomhet får deg til å se sette

deg selv i en sammenheng, nå fløyter en båt og et

fly går inn for landing på La Guardia, regn skal det

bli, i kveld

Sven Henriksen New York City januar 2015

INGEN ER SOM ALLE ANDRE.

copy-img_4636.jpg

Da jeg gikk på barneskolen for en god stund siden var skolen et farlig sted. For stakk du ut og ikke lignet helt på alle de andre var du fritt vilt. Selv læreren var mobber, så jeg levde uten beskyttelse fra noen i de ni årene jeg gikk i den offenlitge skolen. Der hjemme var det heller ikke særlig hjelp å få.

Men har disse knallharde årene gjort meg til et bittert og sneversynt mennske? Nei, de har lært meg at ingen er som alle andre, og at det er helt ok.

Nå i voksen alder har jeg utviklet en radar for de som står på utsiden av flokken. Jeg ser dem, og jeg forsvarer dem. Jeg tror ikke på flokken, for flokken kan være farlig. Er du et medlem av flokken kan du ikke tenke selv, ikke mene noe som flokken ikke er enig i. Å være medlem av flokken er et strengt regime. Men flokken har ett svakt punkt; den er redd for de som ikke ligner på dem selv. Det er derfor flokken så ofte prøver å knekke de som de selv har gitt rollen mobbeoffer. Men jeg tror ikke den store flokken nødvendigvis er ond, jeg tror den er livredd.

For hva er det flokken har som gjør at den tiltrekker seg så mange mennesker? Den har tilhørighet. Trygghet. Men den har en kontrollerende effekt for tanker og meninger som kan forville. For tanker må komme til rett tid, ikke for tidlig. Og flokken er den første til å slå ned på nye tanker. Latterliggjøre dem, håne, og forkaste dem, avvise dem som sludder og løgn. Først når utenforskapet begynner å tenke andre tanker samler flokken seg om det de tidligere foraktet og gjorde narr av. Da hviler man på utenforskapets modige tanker, gjør dem til sine egne, og nåde den som ikke er enig.

Flokken lider ofte av dårlig hukommelse.

Like barn lever best – elsker flokken å si. Det er en syltynn sannhet. Like barn kjeder seg lett, tror jeg. Jeg tror ulike barn leker bedre. Ulike barn lærer mer, tenker bedre fordi de møter motstand fra de barna de ikke ligner på. Det er noe litt trist over de ulike flokkene. Ja, for alle flokkene ligner ikke på hverandre. Men hver flokk har sin egen kode av klær, stil og meninger. De har alle sitt mantra av «hit, men ikke lenger», og bryter du disse reglene er du ikke velkommen lenger. Jeg vet, for i voksen alder er jeg også meldem av en flokk, selv om flokken til tider tviler på om jeg er et fullverdig medlem fordi jeg mener ofte noe som er litt på siden av «det ville alle er så hjertens enige i..!»

Utviklingsmulighetene som medlem i en flokk er mindre enn om du tør å stå alene mot verden. Nå mener jeg ikke at det bare er usunt å være en del av et fellesskap. Men jeg tenker litt høyere enn som så. Hva med om vi tenkte slik at som folk på jorda er én flokk, og så driter vi i at vi ikke ser helt like ut, ikke mener det samme, ikke tror på det samme? Det er jo ganske enkelt egentlig. Bare tenke: Ok. vi er forkjellige, og det er helt greit. Men da vil jo hele reisverket for vår eksistens brytes ned, for krake søker make, og like barn leker jo best og bla bla.

Jeg har en innebygget skepsis i meg for store grupper som går i takt. Det var bare det jeg ville si.

Selvfølgelig er det flott og sikkert samlende at alle rekker hånden i været og tar samme navn. Jeg er Charlie liksom? Men er det ikke litt for mange jugekors på ryggen? For etter at vi har frontet vår mening sammen med den store flokken piler vi hjem til våre små eller litt større flokker og lar livet fortsette som før. Hjem til vår egen grend der postkassene har samme farge og alle er enige om hva som skal plantes i kassene på fellesområdet til våren. Men nåde dem som er så frekke at de planter noe annet eller flytter inn og henger opp en rosa postkasse.

Det har blitt krig av mindre.