I dag hørte jeg en morsom historie om to enkemenn som hadde sett alt som ble spilt under Vinterlysfestivalen i Mo i Rana.
Og det vil si godt og vel 25 forestillinger på én uke. Etter dette maratonløpet sa den ene gubben til den andre: Tja, det var nu mykje rart, og det var nu ikkje alt æ forsto, men nu føler æ at æ har litt mer peiling.» For begge herrene var i utgangspunktet ikke teatervante, de hadde nesten aldri sett teater før. Men da de ble enkemenn og skulle fylle tiden med ett eller annet, spurte de seg selv:
Hva er det vi ikke vet noe som helst om? Og de landet på dette svaret: Teater! Og avsted bar det.
Ja, det handler som alltid i livet om å skaffe seg peiling på det man snakker om. Men de fleste som påstår at de ikke liker teater eller annen kultur har nesten aldri satt sin fot i en teatersalong. Men når de blir dratt dit hender det ofte at de sier:
Jøss, er dette teater? Jeg trodde det var noe vanskelig noe jeg ikke kom til å skjønne noe av!
Vel, man drar ikke en debutant på en forestilling der man slakter høns på direkten.
Man begynner i det små med litt Ibsen og andre tradde ting, så øker man på etterhvert. Etter å ha jobbet med teater i 40 år har heller ikke jeg tålmodighet med alt som serveres på en scene. Det kan godt hende jeg reiser meg og går i pausen om stykket ikke engasjerer. For noen år siden hadde jeg med meg en av landets mest kjente sangerinner for å se Et Dukkehjem på Nationaltheatret, men etter 25 minutter lente hun seg mot meg og stønnet: At hun gidder, hun må jo komme seg ut av det huset, pronto!!!! Dette stykket er jo ikke relevant lenger osv. I pausen gikk hun hjem. Vel. Men den dama har jo peiling, selv om hun heller ikke var teatervant.
Vi som jobber med kunst liker veldig godt at de som konsumerer det vi lager har litt peiling.
Men hvor mye peiling har vi selv? Hvor mange fordommer? Hvor mye avviser vi som overflatisk og dårlig uten å ha sett det? Og hvor langt eller kort tør vi å bevege oss vekk fra flokken, jeg holdt nesten på å si den konforme flokken? Selv ser jeg ting i alle sjangere, og blir ofte overrasket over å oppdage at jeg liker ting jeg egentlig ikke liker.
For vi vet jo alle at det ikke er comme il faut å like visse ting i vår bransje, vet vi ikke? Jo, det vet vi.
Men er det ikke bedre at folk tar til seg kultur enn at de ikke gjør det? Og hvem er vi som kan si til folk at du liker feil ting, leser gal bok eller hører på musikk som ikke har verdi? Jeg har en mistanke om at vi som ofte driver med denslags fordømming er de som «folk flest» kaller fiff eller kultursnobber. Men at et menneske har en oppvåkning, kommer til ny erkjennelse av noe vi ikke selv liker gjør vel ikke opplevelsen mindre?
For noen år siden fikk jeg så hatten passet fordi jeg gråt av en låt av DDE. Det er ikke bra i følge musikkpolitiet.
Og en annen gang ble jeg ledd ut fordi jeg gikk på Wallmanns Salonger for å se et show, noe de fleste av mine venner synes er tacky. Nei, det er ingenting som gjør meg mer uvel enn å sitte over damasken med hevet glass sammen med det store Vi som vet hvordan tingene skal være. Dette gråsorte minimalistiske hylekoret av konformitet. Sorry, der datt du sikkert av lasset, men det er deg jeg mener, og meg selv, alt for ofte.
Så denne historien om to gubber som gikk ut i verden for å skaffe seg peiling rørte meg.
Nei, de likte ikke alt, og det var mye de ikke forsto, noe traff dem, og noe så de to ganger. Men nå har de skaffet seg litt peiling.
Ja, gamle gubbers søken er noe å strekke seg etter, særlig for oss, som tror vi har peiling.
SVEN HENRIKSEN 