OM Å SKAFFE SEG LITT PEILING

IMG_1057

I dag hørte jeg en morsom historie om to enkemenn som hadde sett alt som ble spilt under Vinterlysfestivalen i Mo i Rana.

Og det vil si godt og vel 25 forestillinger på én uke. Etter dette maratonløpet sa den ene gubben til den andre: Tja, det var nu mykje rart, og det var nu ikkje alt æ forsto, men nu føler æ at æ har litt mer peiling.» For begge herrene var i utgangspunktet ikke teatervante, de hadde nesten aldri sett teater før. Men da de ble enkemenn og skulle fylle tiden med ett eller annet, spurte de seg selv:

Hva er det vi ikke vet noe som helst om? Og de landet på dette svaret: Teater! Og avsted bar det.

Ja, det handler som alltid i livet om å skaffe seg peiling på det man snakker om. Men de fleste som påstår at de ikke liker teater eller annen kultur har nesten aldri satt sin fot i en teatersalong. Men når de blir dratt dit hender det ofte at de sier:

Jøss, er dette teater? Jeg trodde det var noe vanskelig noe jeg ikke kom til å skjønne noe av!

Vel, man drar ikke en debutant på en forestilling der man slakter høns på direkten.

Man begynner i det små med litt Ibsen og andre tradde ting, så øker man på etterhvert. Etter å ha jobbet med teater i 40 år har heller ikke jeg tålmodighet med alt som serveres på en scene. Det kan godt hende jeg reiser meg og går i pausen om stykket ikke engasjerer. For noen år siden hadde jeg med meg en av landets mest kjente sangerinner for å se Et Dukkehjem på Nationaltheatret, men etter 25 minutter lente hun seg mot meg og stønnet: At hun gidder, hun må jo komme seg ut av det huset, pronto!!!! Dette stykket er jo ikke relevant lenger osv. I pausen gikk hun hjem. Vel. Men den dama har jo peiling, selv om hun heller ikke var teatervant.

Vi som jobber med kunst liker veldig godt at de som konsumerer det vi lager har litt peiling.

Men hvor mye peiling har vi selv? Hvor mange fordommer? Hvor mye avviser vi som overflatisk og dårlig uten å ha sett det? Og hvor langt eller kort tør vi å bevege oss vekk fra flokken, jeg holdt nesten på å si den konforme flokken? Selv ser jeg ting i alle sjangere, og blir ofte overrasket over å oppdage at jeg liker ting jeg egentlig ikke liker.

For vi vet jo alle at det ikke er comme il faut å like visse ting i vår bransje, vet vi ikke? Jo, det vet vi.

Men er det ikke bedre at folk tar til seg kultur enn at de ikke gjør det? Og hvem er vi som kan si til folk at du liker feil ting, leser gal bok eller hører på musikk som ikke har verdi?  Jeg har en mistanke om at vi som ofte driver med denslags fordømming er de som «folk flest» kaller fiff eller kultursnobber. Men at et menneske har en oppvåkning, kommer til ny erkjennelse av noe vi ikke selv liker gjør vel ikke opplevelsen mindre?

For noen år siden fikk jeg så hatten passet fordi jeg gråt av en låt av DDE. Det er ikke bra i følge musikkpolitiet.

Og en annen gang ble jeg ledd ut fordi jeg gikk på Wallmanns Salonger for å se et show, noe de fleste av mine venner synes er tacky. Nei, det er ingenting som gjør meg mer uvel enn å sitte over damasken med hevet glass sammen med det store Vi som vet hvordan tingene skal være. Dette gråsorte minimalistiske hylekoret av konformitet. Sorry, der datt du sikkert av lasset, men det er deg jeg mener, og meg selv, alt for ofte.

Så denne historien om to gubber som gikk ut i verden for å skaffe seg peiling rørte meg.

Nei, de likte ikke alt, og det var mye de ikke forsto, noe traff dem, og noe så de to ganger. Men nå har de skaffet seg litt peiling.

Ja, gamle gubbers søken er noe å strekke seg etter, særlig for oss, som tror vi har peiling.

Advertisements

SPILLER DET NOEN ROLLE?

Botanisk Hage Oslo Foto: Sven Henriksen
Botanisk Hage Oslo Foto: Sven Henriksen

Spiller det noen rolle hvem som regjerer i lille Norge? Jeg tror ikke det.

Forandringene som kommer ved et eventuelt regjeringskifte er mikroskopiske.

Ok, torsken i Lofoten skjelver og «money talks» over hele fjøla. Opposisjonen gjør hva den kan for å spre så mye tristesse som mulig. «Helsevesenet er en katastrofe, folk flås av avgifter og skatt, det rød/grønne regjeringsamarbeidet lider av materialtretthet osv.» I skrivende stund ruller Politisk Kvarter ut av radioen, og alt «skal bli så meget bedre» med nye koster på Løvebakken! Ja, det høres nesten ut som om vi skal gå fra diktatur til verdens frieste demokrati der folket skal «løslates» til en sårt tiltrengt frihet fra sosialismens grusomme lenker. Blir nesten litt fnisete av det hele.

Ja, det blåser en blå vind over Norge, slik det alltid gjør når a/s Norge går bra.

Jeg har ikke så god greie på politikk, men jeg har antenner og er i stand til å huske tider da det ikke gikk så bra. Men på tross av at vi ligger på lykketoppen, har den laveste ledigheten, den laveste renta, det største oljefondet whatsoever mener mange at «regjeringen har kjørt landet på rævva!» og «nå må vett og forstand» igjen komme til makta. Og vett og forstand er Erna og Siv som skal knive om makta ved et av verdens største dessertbord. Som kulturarbeider tenker jeg at dette prosjektet er som et teaterstykke som ikke handler om noe som helst.

Nei, jeg tror ikke det spiller noen rolle hvem som styrer og steller i dette landet.

Og jeg tror ikke vi får det noe bedre eller dårligere om kostene skiftes ut. Vi har det så bra vi kan ha det, og fra nå er det bare én vei, og det er nedover. Selv lille Norge kan ikke vokse seg inn i himmelen. Men det jeg tror spiller noen rolle er enkeltindividene. Hvert eneste menneske. Hvilke holdninger vi har. «Jeg kan ikke ta stilling til enkeltsaker» sier politikere i de fleste politikere i debatter. Og det er der jeg detter av lasset. Politikerne er valgt av oss, og vi er folket. Hver og én av oss er vi et individ med påvirkningskraft, men hver vår unike stemme som kan være med å forandre ting som ikke er bra. Men politikk er ikke konstruert for å vare, den er som oftes laget for å holde i fire, toppen åtte år.

Men ja, mest sannsynelig får vi en borgerlig regjering til høsten i en eller annen fasong.

Og at de rød/grønne har navigert landet gjennom økonomiske kriser, har gitt enkeltmennesker og noen utsatte grupper rettigheter, ja lista er lang, kommer de neppe til å få takk for. Og når blårussen kommer inn, strigla og fine vil det samme som skjer i f. eks Sverige skje. Kultur bl.a vil ikke bli verdsatt som nå. Stipender og støtte vil skjæres ned til beinet. Norge vil kanskje bli rikere, men kulturellt fattigere. Og asylpolitikken vil bli strengere, som om den ikke er streng nok allerede.

Og det skjer jo ikke så mye i «lille land», så dramatikken må man lage selv. For øyeblikket er det litt sånn «vi er lei, vi vil ha noe nytt!» Ja, for når alt fungerer, og det ikke er så mange kamper å kjempe begynner man å kjede seg. Og så sovner man på post.

Status «verdens beste land» er ikke bare enkelt, det kan være en tung diagnose.

Særlig når nattesøvnen forsvinner, og vi savner noe vi ikke helt vet hva er? For det klør et sted bak på ryggen, men armene er ikke lange nok til å nå fram. I går ga jeg femti kroner til en tigger Jeg skrev det i en status på Facebook og fikk over hunre likes på det. Noen skrev sogar at jeg har «et stort hjerte!»

Nei, hjertet mitt er ikke større enn andre. Men jeg tror det endelig er friskmeldt.

For jeg har forstått at det ikke spiller noen rolle om Norge er rødt eller blått om vi ikke evner å favne vår søster og vår bror.

FOR SENT

Meatpacking District New York City
Meatpacking District New York City

Ja, det finnes verre ting i livet enn å være alene.

Men ofte tar det et helt liv å forstå det,

og når du endelig kommer til en slik erkjennelse, er det for sent.

Og det er ingenting som er verre enn – for sent!

Fritt etter Charles Bukowski.

(så sats på et liv før døden:)

SYVENDE FAR I HUSET

Foto: Bjørn Leirvik
Foto: Bjørn Leirvik

Jeg tenker at noen har litt tungt for det.

I går kveld, på Dagsrevyen, punkterte syvende far i huset (Carl Ivar Hagen) atter en gang gledelige fakta om den nye operaen i Bjørvika. Åtte millioner mennesker har gått over den lille broen og ut på den stenlagte plassen i vannkanten. Og NRK er jo også litt som et lite eventyr. «Spør far min!» sier hovedpersonen, og til slutt kommer man til den lille inntørka gubben i hornet på veggen. Og gubber på vegger både ser og hører dårlig, samt at gubber som har hengt lenge rundt på triste vegger i det norske hus stort sett vil ha det slik det alltid har vært.

Nei, man kan ikke få både prinsessa og halve kongeriket.

Gubber på vegger har forpurret slike ambisjoner før. For skal det synges, må det også pleies. For hver arie gjennomført i rampelyset kan man føye nok en uvasket bestefarrumpe til regnestykket. Og for hvert lille strøk med buen over celloen ligger et armt menneske og dør på trappa i det norske gamlehjemhus. Og det er den unyttige kulturen som er den største synderen. Askeladder skal vi ha oss frabedt, selv om gubber i horn på vegger var askeladder selv en gang. Men når hørsel, syn og antenner svinner hen mister man også gangsyn og minne, kanskje litt glede og musikalitet også?

Den nye operaen er et eventyr.

Men at prinsessa er ven og vakker og synger like godt som prinsesser i andre land rører ikke syvende fedre i huset.

Nei huff, piper det fra veggen. Få det vekk! For kultur er noe dyrt noe vi ikke behøver. Selg faenskapet til utlandet! Ja, vi har syvende fedregubber og syvende bestemødrekjerringer i kulturen også. Disse som vil ha det slik det alltid har vært. Som ikke liker forandring av nevneverdig grad. Som mener at Nora skal danse tarantella slik hun alltid har gjort, som ikke liker at Hamlet er transe med rød munn, eller at man slakter en høne så blodet spruter rett foran det lettskremte Kulturrådet som har bevilget penger i god tro om at kunstnerne skal holde seg på den konforme fillerya. Slike hornbeboere er også kulturens verste fiender. Disse som tviholder på mytene om at kultur skal være noe fiffete fint noe som er høyt hevet over folkelige tacky hornbeboere som skriver serieromaner og synger platte skillingsviser.

At verden går fremover skremmer syvende fedre og mødre i huset.

Vi vil ikke ha det!!! kvekkes det fra gyngestolen. Og all denne sløsingen med penger! Hva kunne vi ikke brukt alle disse pengene til? piper og knirker det oppe fra veggen. En tynn bitter stemme som synger en klagesang om at alt er galt i kongeriket. Men det syvende folk i huset ikke husker er at alle ikke er like gamle som dem selv. At ikke alle vil henge i et horn på veggen. Som glemmer at alt henger sammen med alt, og at kultur, en vakker tone som treffer et hjerte, et ord som synker inn i et menneskes innerste rom ikke kan måles i penger. At en symfoni han snu et liv, en opera løfte en sjel til himmelen, og en teatertekst kan forhindre at noen går seg vill på den kronglete veien som et liv ofte kan være.

For kiloprisen på magi finnes ikke. Og når tusen mennesker går ut fra en sal der kunst er blitt servert har den truffet tusen ulike steder, og ringvirkningene kan aldri måles. Men jeg vet ikke, man ser og hører kanskje litt dårlig der oppe på veggen?

Men for all del, et kongrike med rullator, rene og pene med nyvasket rumpe? Jo da.

AGE BEFORE BEAUTY

Foto: Bjørn Leirvik
Foto: Bjørn Leirvik

I natt leste jeg et intervju med Yoko Ono. Hun sier: Å være kreativ holder meg i live.

Ja, det er noe der. Og noe med alder. Yoko Ono er 25 år eldre enn meg, men jeg har begynt å kjenne på det. Særlig når du jobber med folk som er 25 år yngre. Det er noe fint med dem. De har ikke så mange stengsler som vi hadde da vi var unge. De diskuterer på en annen måte, tenker friere, vet mer om verden.

Men i dag tenker jeg på Yoko Ono i den hvite Stetsonhatten og de mørke solbrillene.

Et ikon, et hatobjekt som ble beskyldt for å være grunnen til at The Beatles ble oppløst. Men som har falt gang på gang og reist seg igjen. Ja, det er det det handler om; falle og reise seg igjen. Oppfinne seg selv gang på gang uten å miste sin kjerne. Men en kjerne er vel også noe som forandres? Jeg har en teori på at folk som bare holder seg med én sannhet fremstår som veldig lite troverdige. For jeg tror ikke på det jeg trodde på for 30 år siden. Gjør du?

Age before beauty, heter det av og til.

Litt spøkefullt, men skjønnhet og ungdom? Alder og skjønnhet? Jeg liker gamle vakre mennesker, unge vakre mennesker, mennesker. Livet er langt egentlig. Og det tar tid å finne ut av det. Kanskje finner vi aldri ut av det? Men wtf, kanskje viktigst ikke å sovne på post, ikke stagnere, men komme seg videre. Opplevde noen små øyeblikk av selvutført magi i går kveld, men her sitter jeg og jakter på nye slike øyeblikk som får jetmotoren til å dure.

På slitne dager tenker jeg på «en plass i solen» – sitte under et oliventre og tenke, det var det, nå orker jeg ikke mer, det er nok nå! Men nei, jeg vet at etter tre dager i den samme stolen vil jeg begynne å kjede meg. Det er fremdeles oliventrær nok i verden, solen bryter gjennom skydekket, og en god stol finnes overalt for priviligerte folk som oss.

Og om litt begynner en ny anstrengende arbeidsdag. Jeg gleder meg til den.

Jeg så forresten Yoko Ono og sønnen Sean på en bar i New York i vår. 157 cm menneske under en hvit hatt og bak mørke briller, med øyne som tusenwatts lyspærer.

Ja, et menneske er en flamme som brenner så lenge det lever.

Sørg bare for å «pusse lampen» slik at andre kan «se lyset i dine bebodde øyne» –  for å stjele noen ord fra skogens poet.

Ha en fin dag alle. Her snør det vakkert.

SØNDAGSENGLER

IMG_2039

Fikk ryddet ut julen sånn litt på overtid i går kveld.

Vurderte faktisk å skifte ut de røde julekulene, glitteret og englene med gule påskekyllinger. Julen varer jo helt til påske sies det. Tiden løper så fort. Alt det som det var så lenge til er nå. Jeg merker det når jeg ser hvem som fyller år på Facebook. Jøss, hadde ikke det mennesket fødselsdag for litt siden? Et år, ti år, vips, tiden fyker av gårde, heng med, heng med, tenker jeg.

Jeg liker søndager. De er hvileskjær.

Våkne tidlig, sitte og tenke lange tanker mens min kjære fremdeles sover. Vi har snart vært kjærester i to tiår. Det kjennes lenge ut, men også kort. Det tar tid å nå fram til et annet menneske, skape et rom av trygghet og frihet. Ja, vi river og sliter i seletøyet av og til. Jeg med min lengsel etter å erobre nye landskaper, min kjæres mer stasjonære tilstedeværelse. Men dagene er fine, har stort sett alltid vært det.

Vi er heldige vi som bor her i dette lille fredelige landet.

I dag er mine problemer ikke større enn valget mellom kokt eller stekt egg til frokost. Jeg har er oppslått manus foran meg, leser litt replikker. Seks syv uker til premieren. Vi er godt i gang. Jeg har jobb i tre år framover, en hel sau og et halvt reinsdyr i fryseboksen. Jo da, alt kunne vært verre:)

Hva denne bloggen handler om?

Ikke noe større enn at jeg vil si TAKK for dette vakre livet. man kan ikke hyle og jamre seg over tingenes tilstand på en vakker søndag når fjorden ligger stille, fjellet har en stripe av gull over seg. Solen ligger og lurer bak åsene, om noen dager vil den komme over kanten. Det blir stadig lysere. Hva annet kan man si enn: Takk?

BLODTÅKE

Syria.
Syria.

Folk vil alltid at vi skal skrive noe annet enn det vi gjør, sa en journalist til meg.

Ja, det hender at vi tramper over, sa en annen.

Det er en folkesport å hakke på pressen, ofte med rette. For øyeblikket svirrer det også konspirasjonsteorier rundt på nettet, paranoide tanker som går ut på at pressen er i de rød/grønnes jerngrep, at den er styrt av Stoltenberg&Co. Jeg er en av dem som hakker løs på pressen. For ingenting gjør meg mer forbanna enn tabloidaviser og stupide nyhetsvinklinger.

I et lite land som Norge skjer det ikke så veldig mye.

Så jeg forstår at når det «endelig» skjer noe så værer hele hundekobbelet blod samtidig, og alle løper i samme retning. Det er da man oppdager at Norge er ei lita bøgd der det stort sett ikke handler om mer enn naboens hekk som vokser himmelhøy og stenger for parabolsignalene inn til egen stue. Og i et land som Norge der de store nyhetene er få, brukes adjektiver og store ord fort opp i kampen om leserne. Når et middels farlig insekt blir MONSTER, og når 1% renteøkning skaper SJOKKBØLGER, og når FEMTI TUSEN KOMMER TIL Å DØ AV SVINEINFUENSA I LØPET AV HØSTEN, for ikke å snakke om hva VG skrev etter at en famøs vulkan hadde utbrudd på Island for noen år siden: DET KOMMER TIL Å REGNE GLASSBITER OVER NORGE I TO ÅR!!!! Så hva skal man skrive når det virkelig hender noe av betydning og alle store er brukt opp?

Når en mann skyter ned 77 mennesker kan man jo ikke bruke samme ord som man bruker om en flått?

Eller når nordmenn tas som gissler i Algerie? Hva skal man skrive? Vel, denne gangen har pressen valgt å bruke empati-kortet. HVA FØLER DU NÅ? går på repeat i alle kanaler. Hva føler du nå, når din kjære som du trodde var død plutslig lander på Flesland? Og så graver man og spør, om og om igjen, og de selvutnevnte ekspertpapegøyene står på fjernsyn og i radio og babler om ting de fleste av oss allerede vet. For alle som har levd i frykt og usikkerhet og har litt vett i skolten vet vel hvordan slikt føles? Men journalistene hakker seg innover i folks private sfære, står omtrent med tungen ute av munnen og peser ved flytrappa når et slitent og traumatisert menneske vakler ut på norsk jord etter flere døgn i angst og skrekk.

Men vi gjør jo bare jobben vår! sier alle journalister når man kritiserer dem. Ja? Hvorfor i heite helvete skal man ha ekstra nyhetsendinger en hel kveld bare for å fortelle at de intet har å fortelle. Fyller sendeflaten med masse svada og teorier om hva som kanskje kommer til å skje eller ikke skje. Hvordan er det for de pårørende å sitte og se og høre på all denne feilinformajonen?

Det sies at journalister er den eneste menneskerasen som kan stå midt i et blodbad og tenke: For en nydelig rødfarge! før man stikker mikrofonen opp i ansiktet på en gråtende enke eller enkemann. Men at slike dramaer skjer over hele verden til stadighet, at uskyldige mennesker, kvinner og barn dør hver eneste dag er tydeligvis revnende likegyldig for de samme bladfykene som påstår at de gjør jobben sin?  Bare når nordmenn er involvert dykker man dypt i materien som kalles verdens ondskap. Og etter noen dager når alt legger seg, og nyhetens interesse ikke lenger er der, så er monsterflåtten eller Mette Marits dyre håndvesker tilbake på forsidene.

Jeg sier som den amerikanske skuespilleren Morgan Freeman:

Slå av nyhetene, ikke les aviser, om du vil beholde vett og forstand.

JEG ER BARE GAMMEL, JEG ER IKKE TILBAKESTÅENDE!

Photo: Sally Mann
Photo: Sally Mann

De gamle og de syke, hørt den setningen før?

Ja, de gamle og de syke regnes som én gruppe, på samme måte som samfunnets mest utsatte grupper, les: narkomane og homofile. Risikogrupper som må tas vare på.

Politikk er ikke konstruert for enkeltmennesker. Den er laget og tenkt ut for grupper.

F. eks eldreomsorg, jeg liker det ordet dårlig. For ved 67 år fanger en påstemplet dato deg, og du er ikke lenger et menneske, du er et tall i et vanskelig regnestykke. Men folk har en tendens til å leve mye lenger enn det. Og hva skal livet fylles med?

Jeg kjenner friske arbeidsføre mennesker som sitter på en balkong med et glass vin og glor på et hav. De har sittet der i årevis, og skal sitte der i mange år til. Noen har valgt det selv, mens andre er blitt sparket ut av arbeidslivet fordi mydighetene har bestemt at ved 67 er det game over for de fleste av oss.

Ja, jeg vet at dette ikke gjelder alle. Og alle er ikke så priviligerte at de kan sitte å se på et hav fra egen balkong. Noen er utslitt og må gi seg før. Ja, mange sliter, er fattige, blir ikke sett eller hørt, mange står i køer, og ja mange er syke. Men det er ikke det som er poenget mitt. Det kommer her: Å bli gammel er ingen diagnose, det kan også være en ressurs!

Jeg er selv i en alder der jeg har begynt å øve meg på å bli gammel. Om 15 år er jeg der, om jeg er heldig selvsagt. Livet er en merkelig ting, helsen kan svikte, man kan faktisk dø også. Det må alle forholde seg til. Derfor mener jeg det er totalt idiotisk at mennesker som gruppe skal parkeres ved en viss alder. At det skal settes en dato for endt arbeidsliv. Særlig fordi det skaper fordommer om at når du er gammel er du pr. definisjon ikke lenger kapabel til å delta. Meningene dine er gammeldagse osv.

Før i tiden gikk man til de kloke, de gamle for å be om råd. Nå er de som sagt bare i veien, er bare et tall i et vanskelig regnestykke som aldri går opp.

Jeg har gode venner som opplever dette.

Sterke, fremdeles arbeidsføre folk som har vært vant til å være i livets sentrum, men som nå føler at de pulveriseres. Som opplever å bli truet inn i en pleietrengende gruppe som bare er problemer for samfunnet. Og du skal være bra sterk for å heve deg over egen alder når samfunnet ikke lenger krever eller forventer noe av deg.

Jeg vet at jeg selv vil kjempe med nebb og klør for å kunne arbeide så lenge jeg er i stand til det. Men som jeg sier, livet er skjørt, man vet aldri. Så derfor bør man ha ydmykhet for gamle trær som fremdeles er sterke nok til å stå i stormen. De gamle trygge trærne er kloke, de er litt ru i barken, men veldig gode å lene seg mot.

Som en gammel dame sa til meg da jeg skulle hjelpe henne med å finne ut av en iPhone:

Jeg er bare gammel, jeg er ikke tilbakestående!

NÅR DET GJELDER!

406331_329896800364002_247976585_n

Det gjelder å holde seg hard. Ikke vike.

Likhet for loven. La rettferdighet skje. Ingen må snike seg til noe de ikke har krav på. Når en maske i garnet ryker smetter fisken gjennom. Pass på! Det gjelder å holde seg hard. Ikke vike! For hvordan skulle det gå, om vi bare lot alle forsyne seg? Nei, det er ikke mer mat på kjøkkenet. Eller ikke mer enn det som skal spares til en regnfull dag.

Trekk for gardinet. Ikke se. Det gjelder å holde seg hard. Ikke vike. Ja, hun gråter. Men vi lar henne gråte. Det er ikke farlig. Ekspertene sier at hun er sterkere enn vi tror. Barn må herdes. Nei, la henne gråte. Det er ikke så kaldt ute. Ikke se. Trekk ned persiennene. Skru opp lyden på fjernsynet. Nei, ikke den triste musikken, spill noe oppløftende. Mer vin? Det er en flaske til i skapet. Hva sier du? Har hun sovnet? Å? Hun er vel ikke død? Skal vi gå ut til henne, nei ikke se?

Gardinene? Ja, de er nye. Takk. Det er silke fra India. Det gjelder å holde humøret oppe, pynte litt i den mørke årstiden. Mildvær? Nei, det er nordpå, er det ikke? Hva gjør hun nå? Hvem bryr seg? Vi kan ikke redde alle. Uff, skulle vi ikke? Nei, det skal vi ikke. Tenk om det kommer fler? Det kunne gå automatikk i det. Slikt sprer seg. Nei, den maten skal katten ha, den er blitt så tynn. Vil ikke spise.

New York sier du? Når? Pinsen? Å, så deilig, magnoliaen blomstrer da.

Nei, de flyene er ikke så trange, det er 90 cm mellom setene. Nå må vi få en ny regjering. Dette går ikke lenger. Hvorfor disse tøystykkene på hodet? Uff, jeg skulle ha bleket etterveksten. Nei jeg ga ikke Sara en iPhone 5. Hun kan arve min. Jeg vil ikke at hun skal bli bortskjemt.

Hvorfor får de så mange barn? Kan de ikke begrense seg litt?

Skulle vi? Nei, ikke det. Lus? Ja, man vet jo ikke hva de kan ha. Uff. Nei, det gjelder å holde seg hard. De kan skylde seg selv. Vi kan da ikke! Sitter strømpene rett? Min mor? Samme leksa, er så lei den dama! Vi tenker å bygge på. Å? Ja, vi vil gjerne ha en ekstra stue. Hva gjør hun nå? Ligger hun på ryggen i snøen? Kan de ikke sette seg et annet sted? Hvorfor tar ingen ansvar? Ja, noen må ordne opp. Dette, nei, det gjelder å holde seg hard. Likhet for loven.

Ja, hvem hjalp meg da Roger gikk og jeg satt igjen alene?

Ja, Sara sover. Jeg var nettopp inne og bredte over henne. Hun ligger så urolig stakkar. Nå er det ti minus der ute. Uff. Men våren kommer vel snart?

Hun politikerdama burde ikke gå i så trange drakter. Nei, ikke sant. Har du prøvd botox? Nei. Ønsker du deg et barn til? Ja, selvfølgelig! Barn er jo selve livet. Skikkelig råttent at de rakket ned på hun fiolindamen da stakkar, hun som er så flink til å trene. Ja Gud, folk skal blande seg i alt. Mer vin? Ja, takk. Jøss, nå er hun borte. Hvor skal dere bo i NYC da? Tenkte å prøve det Donald Trump-hotellet nede i SoHo. Litt mye trafikk, men veldig flott da! Ok, har du syklet i Toscana noen gang?

NØDROP FRA EN MYK SOFA.

 IMG_1740

Vi er verdens lykkeligste, i verdens beste land å leve i, står det i avisen. Ja?

Dette er et nødrop fra en myk, litt for bedagelig sofa. For hva er å være lykkelig? Er det å ha penger i banken, nok mat på bordet? Fred? Retten til å si og skrive det man vil? Ha en velferd som stort sett fungerer? Være et av de friskeste folkeslagene i verden, ha den laveste arbeidsledigheten, det største oljefondet?

I Norge er det nesten en OL-gren å kritisere alt det som ikke fungerer, og særlig er det comme il faut å rakke ned på den sittende regjering. Men det er en farlig ekstremsport å kritisere nordmenn som folk om du ikke er nordmann, og om du er det, sitter du i glasshus fordi bordet fanger ved det minste sleivspark.

Om du trykker litt for hardt på tuben får du staks merkelappen herr eller fru SKIVEBOM, og får beskjed om at «om det ikke passer å bo i eget land, så pakk sakene og flytt for svarte!» På nettet sitter yrkessutrerne og brønnpisserne og biter og glefser i alle himmelretninger, og sjelden makter de å forholde seg til det som blir sagt eller skrevet. For meg kan det av og til virke som om svært mange kobler seg opp til internett av en eneste grunn, og det er for å bøi fornærmet slik at de kan pumpe den anonyme gørra si ut i cyberspace.

Som sagt i overskriften, dette er et nødrop fra en myk sofa. Ja, jeg vet at min deltagelse på nettet er høyst frivillig, og jeg vet at om man stikker hodet fram kan man få det kappet av. Jeg har blitt kalt alt fra Quislig til lav-IQ-avskum, for ikke å snakke om hederbetegnelsen «forkvaklet soper-skuespiller» på grunn av at jeg mener at vi BØR kunne vise litt empati for de svake i eget samfunn og i verden ellers.

Mitt nødrop er som følger: Forby anonym status i kommentarfeltene i aviser! For, til dere som ikke våger dere inn i de mørkeste korridorene på nettet; det syder og koker der nede på dypet.

Lykkelig? Er vi lykkelige i dette landet? Jeg tror ikke det. Lykkelige mennesker smiler og ler, viser sin lykke for verden. Jeg går på gaten og ser mutte nedslåtte blikk. Nei, jeg tror ikke det handler om klima, som alle sier når jeg nevner dette. Jeg har vært mange steder der klimaet er mye hardere enn i Norge, men folk har vært blide og vennlige. Og jeg har vært i mange fattige land og opplevd at folk deler med seg av det lille de har.

En gang i India slaktet en fattig kvinne som bodde i et skur av bølgeblikk og papp den siste hønen sin til ære for oss da vi besøkte henne. Hun var sytten år og hadde to barn, og hostet blod. Men hun var blid og smilte hele tiden mens hun stekte brød på en steinhelle. Jeg får tårer i øynene bare jeg tenker på henne. Mens her hjemme går folk av skaftet bare fordi flytoget er ti minutter forsinket, og enkelte river av seg hårdotter fordi de må betale skatt til felles goder.

Ja, vi har fått «diagnosen» verden beste land, men vi er misfornøyde med det meste. Politikere i opposisjon svartmaler alt som svartmales kan. Og gifta sprer seg blandt folk og fe. Vi er det meste ulykkelige «fordi vi fortjener det-folket» som ikke husker lenger en nesetippen rekker. For i verdens beste land blir det aldri godt nok.

Av og til blir jeg kvalm av meg selv og resten av røkla. Ta oss sammen!