Blodrøde mennesker og falske nyheter.

Nettets ryttere har skiftet toneart, nå er det fritt fram for å forakte pressen, brøle til de man diskuterer med at pressen er styrt av blodrøde journalister som er i lomma på Jonas Gahr Støre. At de i neste setning mener at Jonas er en hykler og en rikmannssønn bare fordi han har penger i banken synes ikke å ta fra dem troverdighet der de glefser mot alle som skulle komme i deres vei. FAKE NEWS! harkes det fra tastaturene i det ganske land. Og av vinterens topp ti av kommentarer på nettet vil jeg fremheve denne:

«Jeg tror ikke på fakta, jeg tror på sunn fornuft!»

Sunn fornuft er for tiden å ikke tro på det som står i avisen. Og dermed blir fakta at alle journalister er blodrøde kommunister som mener at Norge skal selges til islam, og at det er fritt fram for hvem som helst som vil komme hit. De mest intelligente mener at all pressestøtte bør avvikles, for hvorfor skal aviser som sprer propaganda fra venstresiden og håner og trakkasserer høyresiden få støtte fra staten?

«Men kjære vene…» sa jeg til en rasende trønder i går kveld «tar du en liten Trump på lørdagskvelden?» da han mente at alle norske medier burde klappe igjen om de ikke sluttet å drite ut Listhaug og Keshvari. «Jeg nekter å diskutere med de blodrøde på en slikt nivå!» var svaret som ble hamret ned fra bartebyen. «Men takk Gud for at folket av oppegående mennesker endelig har våknet!» skrek han.

Jeg måtte minne vedkommende på at Trump for ikke så lenge siden ba noen av sine rike pappenheimere kjøpe The New York Times og legge den ned fordi den skrev stygge og svært usanne ting om administrasjonen i det hviteste av alle hus, noe som førte til at denne avisen fikk over 300 000 nye abonnenter.  Jeg kan ikke tolke dette annerledes enn at folket av oppegående mennesker har våknet og har forstått viktigheten av å verne om ekte nyheter og snu ryggen til svada og konspirasjoner.

At Dagbladet hadde 37 artikler om anti-feministen Lothepus fra «Kjendis-Farmen» den uken denne serien hadde finale er ikke fake news, men man kan stille en rekke relevante spørsmål om hvorfor de gidder det. Vi skjønner alle at det genererer klikk, men det øker ikke akkurat folks forståelse for hvorfor det er viktig å kjøpe Dagbladet på papir eller på nett når det ligner mer og mer på Se&Hør.

Men det er pengene som snakker, og det er også penger som gjør at redaksjonene strippes for seriøse journalister og fotografer som kan dokumentere, tolke og formidle virkeligheten som for de fleste av oss er ganske uvirkelig for tiden. Og ja, det er vanskelig å skille mellom skitt og kanel, men et sted langt der inne finnes det en vilje til å levere etterettelig og godt journalistisk arbeide selv i denne tiden når de aller fleste skummer på overflaten av nyhetsbildet.

Listhaug og Keshvari har forstått hvordan pressen fungerer, de er smarte og utnytter at mange medier er desperate etter å ha de heftigste overskriftene som gjør at folk klikker seg inn på sidene deres nå når nedleggings-spøkelset lurer rett på utsiden av døren.

Og nå har disse to, blant mange, greid å selge inn løgnen til det de kaller «alle» og «folket» om at en samlet presse lyver og driver en svertekampanje mot dem selv som er de eneste som forstår hva som skjer i verden. Det er nesten for enkelt til å være sant. Men når en politiker på Stortinget kaller meg et «blodrødt fjols som ikke skjønner at det foreligger en plan fra pressen om å lure folket..» har planen til populistene virket.

Den amerikanske presidenten nekter å stille opp på den årlige middagen i DC for presse og utgivere denne uken. Han nekter også «useriøse» CNN og «dumme» New York Times adgang til pressekonferanser.

Nå er det like før jeg begynner å tro at det er Erna Solberg og Siv Jensen som bestemmer hva som skal stå i VG på mandag.

februar 26, 2017februar 26, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Hvem tror du at du er?

Foto: Pål M Laukli

Etnisk norsk?

Et av de få programmene jeg virkelig elsker å se på NRK er «Hvem tror du at du er?» der kjente nordmenn prøver å finne ut mer om sine forgjengere. De aller fleste av dem blir overrasket over det de finner bare to eller tre ledd bakover i familiehistorien.

Og vi inneholder alle en dæsj av både det ene og det andre, lik det eller ikke.

Da jeg begynte å grave i egen familiehistorie fant jeg fiskere og samer på fars side og flere uekte barn og «overklasse» på mors side, og en budeie faktisk. (mormor)

Det jeg fant er til å leve med, ingen nazister eller forbrytere, bare hardt arbeidene mennesker som gikk stille gjennom livet.

Mormor var aldri fin nok for morfars familie.

Søstrene til morfar bodde i et fornemt hus med valmet tak. Det klirret i prismer og knitret i nystrøkne duker ved kaffebordet. Mormor var aldri med da morfar og jeg gikk på besøk, fordi morfar hadde giftet seg under sin «stand» med en fattig budeie inne fra Telemarksheiene, og bodde nå sammen med henne i en bitteliten portnerbolig hos godseier Cappelen der mormor hadde tjeneste som gartnerkone. Morfar sleit seg ut på Ulefoss Jernverk der han støpte vedovner.

Hvor etnisk norsk min familie er vet jeg ikke.

Men nok en gang er spørsmålet om etnisitet kommet på dagsorden.

Hva er det å være etnisk norsk? Og hvem kan kalle seg det? Kan man være født i et annet land og bli etnisk norsk etter et stykke tid?

Som same får jeg høre at jeg først og fremst er norsk. Men er jeg etnisk norsk?

For meg spiller det ingen rolle hva jeg er, «etnisk norsk» betyr ingenting for meg. Jeg tenker at om alle dine familiemedlemmer er født i Norge og har bodd der i generasjoner så er du kanskje etnisk norsk, men en eller annen gang bak i tiden vil de aller fleste, kanskje alle, finne en innvandrer som forkludrer bildet.

Jeg ser ingen fare ved å finne ut hva som er ens etniske opphav er, men når det brukes til å dele mennesker inn etter rase er det farlig.

Når man mener at mennesker ikke er norske fordi de har foreldre fra et annet land skurrer det i mine ører. Og det er noe ulogisk i det fordi som sagt, jeg tror de aller fleste av oss i lille Norge har aner annensteds fra fordi det var vel ikke så mange mennesker her når landet hakket seg ut av isen?

Som jeg skrev på Facebook i går:

«etnisk norsk sier du?

vel, jeg har joik og stev i meg, en halv ramsalt sjøsame, og en kvart budeie fra Telemark, en teskje russer og noen gram mongol, noen breiale hekto amerikaner, en toppet spiseskje franskmann, noen tonn utslitt jernverksarbeider og noen bøtter bitter bestemorgråt, et par dråper sæd fra en nessekonge, en tykkfallen symaskinselgers svette, en fisker uten lykke, litt blod fra en fremmed sjøulk som dreiv i land ei ulykkelig natt, og et endeløst hav av lengsel, stadig på vei hjem…»

Ja, vi er alle et resultat av en endeløs rekke samleier.

Etnisk norsk, er det viktig? Først og fremst er vi mennesker, det kan være hardt nok.

februar 22, 2017februar 22, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Natten har mange timer.

Han sitter og ser på moren som smører sjokoladeglasur på kaken.

Det er søsterens dag i dag. Hun fyller syv. Moren pynter kaken med strøssel i mange farger, det glitrer i det kalde morgenlyset som siver inn gjennom vinduet i kjøkkenet.

Han ser morens arm som løfter seg i en bue for å hente noe i skapet oppe på veggen i samme øyeblikk som en stor lyd overmanner de tre som sitter i det avlange rommet. Plutselig faller den ene veggen ut, han ser gaten der ute, ser morens arm som flyr i luften, fremdeles med slikkepotten i hånden. Han kjenner et hardt trykk i ørene, og gulvet under ham dirrer. Han reiser seg mens moren faller og blodet pumper ut av armhulen hennes. Han ser øynene hennes slukne mens kaken deiser i gulvet og går i stykker.

Søsteren sitter ikke lenger på krakken ved døren inn til stuen. Han skjønner at han må løpe. Han er fjorten år, han løper, løper, løper nedover gaten og ser hus brenne, hører mennesker skrike. Han løper som en blind, løper i sikkerhet, ned mot elven, setter seg under et stort løvtre, holder hendene for ørene, kniper øynene igjen til alt forsvinner, til lyden forsvinner, til alt blir stille. Han sitter slik i minutter, timer, dager, han vet ikke. Tiden er ikke lenger en målbar størrelse.

Nå ligger han her, i dette lille rommet i et asylmottak et sted nord i verden.

Han ligger på den harde madrassen og stirrer ut i mørket. Han er femten nå, snart seksten. Sovepillen vil ikke ta ham inn i søvnen i natt, bildene bak øynene vil ikke forsvinne. Han ser morens arm i den iskalde morgensolen, hører søsterens skrik når taket faller ned over henne. Han kjenner den søte lukten av glasur, av kake, han kjenner kvalmen stige opp. Han reiser seg opp i sengen og rugger.

Natten har mange timer. Her oppe kommer lyset aldri, og når han våkner etter noen sårt tiltrengte timers søvn er dagen over. Evig natt, tenker han. Men han er her. Nå. Men brevet ligger på bordet der ute. Han skal sendes tilbake til landet sitt når han fyller atten. Det er om to år. Han skal tilbake til et land der han ikke lenger har noen, til en stor by der han aldri har vært.

Han tenker på øynene til de «snille» voksne som stadig kommer på besøk, de som har med mat og sjokolade, varme vinterjakker. Han ser i øynene deres at de prøver å forstå, at de er fortvilet, at de skammer seg over fedrelandet sitt som ikke kan la ham bli. Men de kan aldri helt forstå der de står ved sengen og brer dynen tettere om barn og barnebarn i sine trygge hus.

Hans virkelighet er papirtynn, handler om et papir. Om ja eller nei. Hans virkelighet er nei.

Han kan ikke være her selv om han har lært seg det vanskelige språket som snakkes her. Selv om han har fått venner her. Han reiser seg opp, kler på seg varme klær, sko. Står et øyeblikk med pannen mot den kalde vindusflaten før han åpner vinduet og klatrer ut. Kjenner den iskalde luften der ute, nesten som en lindring. Han setter det ene beinet foran det andre. Begynner å gå. Hva annet kan han gjøre?

Etter noen meter sluker mørket ham. Han runder svingen og så er han borte. Om noen skulle savne ham vil det bare være en byråkrat som ikke kjenner ham. Han er bare et tall i et umulig regnestykke som aldri går opp.

(I 2016 forsvant 623 unge gutter fra norske asylmottak, ingen vet hvor de er)

 

 

februar 18, 2017februar 18, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Han kunne vært min sønn.

Bare noen minutters kjøretur unna mitt lille trygge hus finnes en annen virkelighet.

Rett ved en populær lysløype, i et hvitt internat bor et sted mellom tretti og førti unge gutter fra Afghanistan. De spiller biljard, har kjøkkentjeneste, sover deler av dagen, trener tre fire ganger i uken, de føler seg bedre av det sier en av dem, og om natten ligger mange av dem og stirrer ut i mørket.

Et brev har kommet fra UNE til noen av dem, de fleste. De skal kastes ut av Norge og sendes tilbake til et land der det ikke er trygt selv om norske myndigheter hevder det. Det skal skje snart, klokken går så raskt når angsten biter og alt du har er øyeblikket, og noen slitte bilder av et liv som ikke lenger finnes som flimrer forbi på baksiden av øynene når søvnen ikke vil sette deg fri for noen timer.

Når de fyller atten er dette midlertidige oppholdet i verden beste land over. Slik er det, og det er flertall på Stortinget for at det er slik det for tiden behandler unge traumatiserte barn og ungdommer.

Men at det er flertall for noe betyr vel ikke at det er rett eller humant?

Jeg sitter sammen med guttene på mottaket. Jeg har satt av noen timer av mitt stort sett problemfrie liv for å være sammen med dem, høre hvordan de har det. Vi snakker om cricket, en svært populær sport i det landet de kommer fra, og vi snakker om musikk og de to språkene de snakker i Afghanistan. Guttene har vært her i fjorten måneder og mange av dem snakker svært godt norsk. En av dem kobler en iPhone til noen høytalere og begynner å rappe. Han lukker øynene og groover en tekst jeg ikke forstår. Guttene sitter stille med innover-blikk. Jeg ser bildene som flimrer over ansiktene deres, og jeg kjenner tårene stå ytterst i øynene mine, men det er ikke meg det er synd på, ta seg sammen!

Disse guttene kunne vært mine sønner, dine sønner, våre sønner.

I min lille by ønsker vi oss bedre skole, bedre eldreomsorg, en ny flyplass.

Det er helt legitimt å ønske seg et bedre liv, bedre levestandard og bedre velferd. Og nei, hele verden kan ikke komme til oss, vil ikke komme til oss, hele verden vet faktisk ikke at vi finnes. Men disse titalls guttene finnes her. Hver dag, natt, time, minutt, sekund finnes de her, de går langs veiene, går angsten av seg, trener, løfter vekter, spiser, puster, ler, gråter, vokser seg til menn, men til hvilken fremtid? Og rett ved siden av dem, noen meter unna lever vi.

I går leste jeg dette: Problemet i denne byen er at vi har og får så mange gamle og det fødes for få barn. Vi trenger at det kommer flere unge mennesker hit. Det sitter i underkant av førti unge gutter med gode hoder og arbeidsvillige hender ute på et mottak. Det eneste de vil er å få være her. Hva gjør vi?

UNE sier sitt. Papirmølla går. Snart settes de på et fly til en fremtid som ikke finnes. Noen av dem har ikke familie lenger. Det er flertall for politikken, men er den medmenneskelig?

Hvor er kjendisadvokatene som kan prøve deres sak for retten? Er det gøyere for oss alle og følge «Purk eller skurk» og Trumfs eskapader på Twitter enn å bry oss om de nære ting, vi er jo ellers så opptatt av det lokale her i denne byen alle vil skal bli mer levende?

Sjekk: http://ow.ly/M0CI308IoAm om du vil ha FN’s oppdateringer om tilstandene i Afghanistan av 6.feb 2017. Å sende ungdommer tilbake dit nå er verken humant eller trygt.

februar 7, 2017februar 7, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Når redselen holder pennen.

I går ble den nye Brochmann-rapporten diskutert på Dagsnytt 18. Det denne rapporten viser er at det er mange ting som vil komme til å bli utfordrende for Norge i overskuelig framtid, særlig at vi blir stadig eldre, at oljeprisen synker, og at det vil fortsatt være høy innvandring til Europa, da også til Norge.

Men Brochmann-rapporten hever ikke dette med innvandring opp som den største utfordringen, men det gjør NRK ved å invitere de mest innvandringskritiske debattantene i Norge til panelet, Keshvari (FRP) og Rita Karlsen (Human Rights Service) og en politiker fra AP som jeg i farten ikke husker navnet på, men han var en ensom svale i alt dette negative. Og at Brochmann-rapportens utsendte prøvde å nyansere prellet av som vann på den populistiske gåsa. Og ikke en eneste gang sneier samtalen inn på andre faktorer enn innvandringens mange farer og svakheter, og det hele ebbet ut i den evige negative tanken om at innvandring er roten til alt vondt her til lands og i verden ellers.

Så når skrekken og fremmedfrykten holder penner når vår historie skrives regnes ikke de store økonomiske forskjellene som utløses av høyrevridd skattepolitikk som nevneverdige fakta i fortellingen. Ei heller at velferden trues av at folk pensjonerer seg stadig tidligere og lever mye lenger enn før.

Det er selvfølgelig i noens interesse å peke på innvandrere, asylsøkere og flyktninger som en ytre fiende. Da slipper man å snu speilet mot seg selv og justere «næring etter tæring» som man sa i riktig gamle dager. Og derfor fabrikkerer vi løgner som får oss til å sove litt bedre om natten. Vi bruker Sverige som et troverdig eksempel på hvor galt det kan gå om man lar hele verden flomme inn over grensene helt ukritisk.

Her om dagen stilte jeg et åpent spørsmål på egen Facebook-feed til alle mine venner og bekjente som er svenske eller er bosatt i Sverige. Spørsmålene var: Er Sverige på randen av kaos? Finnes det store bydeler der politiet har mistet kontrollen og ikke våger seg inn i? Og: Stemmer det at den svenske økonomien aldri har vært så dårlig som nå?

Ikke én eneste av alle de som svarte kjente seg igjen i det disse spørsmålene insinuerte, og kapable menneske kunne gi meg svar på at den svenske økonomien er sunn og i en oppadgående kurve. Man kunne også melde om at 63% av syriske flyktninger var i arbeid. Og ja, noen områder ved noen av de store byene er røffe som i alle andre land, men det de fryktet mest var den økende trusselen fra høyreekstremister. Så om man skraper litt under overflaten om det jeg kaller for den «den norske løgnen om Sverige» finner man et annet land enn det alle disse påstandene om et land ute av kontroll prøver å få oss til å tro.

Så tilbake til Dagsnytt 18 i går. Nok en gang så vi en villet dramaturgi der man peker på en hovedfiende for å få en populistisk og spisset debatt. Det er synd fordi vi alle kommer ut som tapere med en slik konsensus. Og nei, vi skal ikke skjønnmale noe som helst, ei heller ha berøringsangst for å snakke om det som ikke fungerer med innvandring. Men kan vi ikke snart få se et par solskinnshistorier, de finnes!

Men good news is no news, og det blir ikke et godt tv-program av å melde om at ting fungerer. Alle kan ikke være Leo Ajkic, men kudos til samme kanal som har laget «Flukt»

Alt er ikke galt, ikke i statskanalen heller.

februar 2, 2017februar 2, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar