Jeg heter Sven og jeg er sinna homo!

Musiker Harald Lassen skriver en svært negativ tekst om Pride-festivalen som han mener stigmatiserer og fjaser til det å være homofil i Dagbladet her om dagen.

Han er en «skeiv homofob» skriver han videre. Kan det bli mer fjollete tabloid?

For selv om han er homofil så skyr han å bli kalt homofil, og han hater disse fjollene som svinser opp Karl Johan i fjør og glitter, og i ungdommen måtte han lide seg gjennom Yngve Freiholt som utagerende skrullehomo i NRK-serien «Borettslaget.» Under Pride føler han seg svært utsatt som «en helt vanlig mann» der alt fra klær til musikk er feil, slik kan ser det fra A4-homoens ståsted.

Selvfølgelig skjønner jeg poenget til Lassen. Ingen liker at vår egen seksuelle legning er det eneste som definerer oss som mennesker. Men nå er det ikke bare homser, lesber og transpersoner som er ute og lufter fjøra under Pride. Det er mødre, fedre, brødre og søstre, besteforeldre, venner og naboer. Alle mennesker som stiller opp på dette gjør det for å feire en frihet til å elske den man vil og være den man vil, rettigheter som ble tilkjempet «the hard way» lenge før Lassen ble født.

Og ja, i en perfekt verden ville vi ikke behøve noen Pride.

I en perfekt verden ville ikke ungene i norske barnehager hatt ordet «homo» øverst på mobbelista, og det er vel neppe Pridefestens skyld?

I en perfekt verden ville ikke unge gutter og jenter rømme helvetes bøgda for å finne seg selv og og få aksept for sine forbudte føleleser.

I en perfekt verden ville ikke homofile og lesbiske blitt forfulgt i land som grenser til Norge.

I en perfekt verden ville Lassen og hans venner sitte pent og pyntelig med en pils og bare vært seg selv, og at de var homo ville ikke rake noen. Inegnting ville glede meg mer, men verden er ikke perfekt.

I en perfekt verden ville vi ikke lenger behøve ordet solidaritet.

I en verden som fungerte og alle var  «helt vanlige» ville ikke noen føle seg så truet av homofile at de gikk inn på en homsedisco og skøyt villt rundt seg med maskinpistol.

I en verden som er den vi kjemper for ville ikke Lassen behøve å irritere seg over Pride.

I en verden som er slik jeg ønsker meg ville jeg hatt familie i dag, og ikke fordumsfull en som slo hånden av meg en gang for lenge siden da jeg gikk inn i kampen for å kjempe for mitt liv som homofil.

Og at vi skulle komme så langt at jeg ville oppleve å lese Lassens historieløse kronikk ville jeg aldri kunne drømt om den gangen jeg kom ut og det å være homofil var en kriminell handling.

Den gangen jeg kom ut fantes det ikke homofile artister eller musikere.

Alle var bare «helt vanlige folk» og vi snek oss til litt kjærlighet og ømhet i buskene. Men vi så «vanlieg» ut, det skal vi ha, for den gangen våget ingen å stikke seg ut.

Harald Lassens tekst provoserer meg. Den tråkker på alt hva vi har kjempet for.

Og jeg har en ting jeg gjerne vil si ham, og det er:

Om du skyr å bli kalt homofil synes jeg du skal krabbe deg tilbake inn i skapet og bli der.

For om du er så selvopptatt at du lar andres liv definere ditt eget er du på tynn is.

Ingen forlanger at du skal trippe rundt i toget på Karl Johan i strutsefjær og høye hæler. Sett deg på en benk i Studenterlunden å se på. Gjerne med et pent norsk flagg siden du synes regnbueflagget er så fryktelig belastende for en «helt vanlig mann» som tilfeldigvis er en skeiv homofob.

Ja, jeg vet, jeg er en sur gammel homo 🙂 Litt på høyde med en inntørka feminist fra 70-tallet.

 

Reklamer

Eirini’s greek kitchen to die for.

If you want traditional greek food grandmother style you should take a few steps away from the main streets in Rhodes Town and visit «NIOHORI», a humble low spoken spot that takes you back to slow cooked food with almost forgotten flavors.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
SAMSUNG CAMERA PICTURES

Beautiful Eirini is waiting the tables herself and brings on a kleftiko from heaven and lamb roasted in the oven with lemon potatoes and unknown herbs, fried green peppers with cheese and garlic bread served with white wine of the house.

It’s not fancy. It’s not modern fushion or posh, just plain greek food. Enjoy. 5*****

Located at:  29 I. KAZOULI Street Rhodes Town.

Telephone: 22410 35116

Facebook-site: Niohorirestaurant @Niohorirestaurant

 

De som ikke tør å ta debatten.

 

En ung mann går inn på en homodisco og skyter ned og dreper 49 dansende mennesker. Han er født og oppvokst i USA, men har røtter i et muslimsk land. «Nå må vi tørre å ta debatten om ekstrem islam!» står det å lese i avisenes kommentarfelt og på sosiale medier  så fort nyheten når mediene. Saken er ikke etterforsket, detaljene er ukjente for de aller fleste, men mannen er muslimsk terrorist, sikkert også sterke bånd til IS, ferdig snakket!

Vanligvis oppegårende mennesker skriver kronikker om at obskure sekter og trossamfunn må fratas statsstøtte, for dette går ikke lenger. Og verden kommer så farlig nær på grunn av at 49 homser er drept i Florida. Ingen skal si at Norge lider av sterkt utviklet selvopptatthet, men all verdens muslimer kreves å ta avstand for dette som nok en gang har skjedd, og gjør de ikke det, så blir vi ikke overrasket. Vi kjenner lusa på gangen.

En drøy uke senere skytes den britiske politikeren Jo Cox ned på åpen gate i UK. Han som holder våpenet er en høyreekstrem «ensom ulv», en syk mann som ikke kan links verken til religion eller flokk, og ingen bes om å ta avstand til at en ung kvinne er skutt av en landsmann bare fordi hun mener noe om flyktinger som han ikke liker. Og alle de som vanligvis roper høyest om terror linket til ideologi og religion er tause. Alt er som det alltid har vært i «oss og dem-klimaet» på nettet. Og jeg tenker, hvem er det folk prøver å lure, seg selv?

Men noen dager senre går FBI ut og forteller verden at gjerningsmannen i Orlando Florida overhodet ikke har eller har hatt noen forbindelse til IS, han er heller ikke religiøs. Han er en mann som sannsyneligvis er homofil selv, og slet med å finne seg til rette med det.

Og mannen i UK har kjøpt våpen av amerikanske nynazister og brukt masse penger på litteratur fra den innvandrerfiendlige gruppen «Britain First», men det forandrer ingenting. For de som er reddest for terror i det offentlige rom er han fremdeles bare en syk forvirret mann som ingen vil vedkjenne seg, og her behøves det ikke tas avstand fra noe som helst,vekk med ham. Glem ham. Vekk med han fra Utøya. Vi glemmer han. Sånn! Og snart smeller det vel fra disse jævla muslimene her i Norge. Ingen kan føle seg trygge, slik går kverna.

Hele tiden påstås det at i Norge tør vi ikke ta debatten om islam. Vel, jeg synes ikke at vi snakker om annet. Men jeg mistenker at de som etterlyser debatt vil at vi skal debattere på en annen måte enn vi gjør, en offentlig samtale der de som er i mot innvandring skal kunne få si hva de vil i ytringsfrihetens navn uten å bli motsagt. For når du sier de i mot mener de seg kneblet. Og bare de stiller et kritisk spørsmål til islam blir de kalt rasister.

Det er tull. Når du påstår at 99% av all terror i verden er utført av muslimer, hva mener du selv at man skal kalle deg?

En debatt er faktisk en toveis samtale der vi utveksler meninger og blir motsagt og korrigert, og om vi tar feil må vi bøye oss for fakta om vi ikke vil bli kalt et nettroll. En  debatt som kun styres fra den ene siden handler ikke om å tørre, den handler om å dele ut stigma og spre fordommer og sette dagsorden uimotsagt.

Jeg tør å ta debatten, men jeg gidder ikke å høre på svada.

Ta all støtte fra sekter og andre som bryter norsk lov eller diskriminerer folk, mener jeg. Vær redelig. Ikke del ut karakteristikker før man vet hva saken dreier seg om.

Hadde mannen i Orlando vært på et oppdrag fra IS så hadde vi måttet ta det innover oss som fakta, men slik var det altså ikke. Hvor kristen den britiske drapsmannen er vites ikke, men at han var en beundrer av grupper som mener at UK skal være for engelskmenn er hevet over en hver tvil. At mange hyller slike som ham som roper: «Død over forræderne, frihet for England!» i rettsmøtene utløser ikke et massivt krav om at hans landsmenn eller religiøse ledere skal ta avstand fra drapet på Jo Cox. Men hadde han vært muslim hadde vi vært midt i stormens øye nå. Gud hjelpe oss alle.

I Norge er det faktisk slik at grunnloven forandres på grunn av at vi tror at noe kanskje kan skje. I min bok kalles slikt paranoia. Mens de som vet kaller det for sunn skepsis til muslimske flyktninger. Jeg våger å påstå at det er nettopp disse som ikke tør å ta debatten….

 

Murder on the dance floor.

Foto: Robert Mapplethorphe «Two Men Dancing» 1984

 

Noen få av oss kom ut av skyggene på tidlig 70-tall.

Vi kom fra små og litt større plasser mot de store byene, med hån, mobbing og trakassering som et ekko i ørene. Vi var en liten skjelven flokk som ikke hadde all verdens selvtilitt. Noen av oss hadde stått på en krakk ved speilet der hjemme og mønstret dette hvite fugleskroget som kanskje skulle bli et menneske en dag. Vi trodde at ingen var som oss, vi trodde vi var alene i verden og at det vi følte i hjertene våre var abnormt. Over oss hang hele tiden en mental løkke i taket, den kunne bli en vei ut fra angst og skrekk for ikke å passe inn, om vi ikke slapp unna.

Vi gikk mot lyset i de store byene, det iskalde lyset. Vi fant en flik av et dansegulv, folk som oss, fant vår egen beat, varme fra fremmede kropper. Men det vi gjorde var forbudt. Vi var kriminelle. Noen av oss var ribbet til beinet, hadde mistet mor og far, søsken og familie. Vi var utstøtte, vi var flyktninger vekk fra røtter og det stedet vi ble født. Vi fant et goldt felleskap, men det var det harde veien vi gikk på. Kjærligheten vi følte var hemmelig, den skulle ikke nevnes. Vi ville miste jobb, bosted, hele vår eksistens.

Langsomt blir allting til, står det i diktet.

Langsomt begynte det å snu. Sakte, men sikkert ble vi bedt inn i varmen. Vi fikk lover i ryggen. Dansegulvet ble større og mer polert, alle ville plutselig danse med oss, lytte til vår musikk, kle seg som oss. Vi var de folk ville henge med.

Vi fikk enda flere lover som beskyttet oss, partnerskapsloven, for litt siden fikk vi lov til å gifte oss i kirken. Til slutt ble vi så «vanlige» og assimliert at noen ble irriterte på oss som ikke synes det er stas med kirkebryllup, og at riskasting på trappa var det siste vi ville utsette oss for. Postkassene ble malt i samme farge som alle andre. Vi forsvant i mengden i borettslaget, ble mette og trette med labrador og stasjonsvogn, barn. Nesten heterofile, kunne vi se ut som om du ikke så ekstra nøye etter.

Politiske partier som før hadde stemt mot alle forslag som kunne gjøre livet litt enklere for oss begynte å si at «I vårt parti har vi et så naturlig forhold til homofili at vi ikke synes det er noe å mase med» og «er det ikke egentlig litt diskriminerende å støtte homofile, lesbiske og transpersoner med statlige penger slik at de kan drive organisasjoner vi ikke trenger lenger?» Homokamp ble plutselig like unødvendig og antikvarisk som kvinnedagen i noens øyne. «Vi er der vi skal være nå, likestilte, ferdig snakka!»

Men så begynte ting å skje.

En homo ble slått ned der og en annen banket opp her. Fot to år siden var jeg i New York der en ung homofil gutt ble sparket ihjel midt i tryggeste West Village som har vært et «fristed» for oss i mange tiår. Og historiene begynte å tikke inn her hjemme.

Var vi ikke der vi skulle være allikevel?

Og for to dager siden falt skuddene i Orlando der femti mennesker ble skutt og drept, og like mange ble alvorlig såret. Skutt og drept dansende på nattklubb i et land som etter 9/11 sørget for at en hel verden fremdeles ikke får ta med seg væske, lommekniver eller bodylotion ombord i et fly, men som fremdeles mener at den eneste løsningen på utrygghet er våpen i fritt salg til Gud og hvermann. Jeg forstår det ikke.

Mange her hjemme, og enda flere ute prøver å linke denne tragedien til islam. Jeg synes det et søkt. Mannen var muslim ja, men bipolar og hatet homofile etter at han hadde sett to menn kysse i Florida. Og det er faktisk de kristenkonservative i USA som skårer dårligst på hva de sier og skriver om homofile og lesbiske.

Men jeg er enig. Vi skal også adressere religion.

Vi skal adressere islam, kristendommen og alle religioner og sekter som diskriminerer. Vi skal adressere machokulturer, men mest av alt skal vi adressere alle de som oppdrar gutter til å bli redde menn, livredde menn som tilter og føler at egen manndom bli truet ved synet av to menn som kysser.

Jeg skal tilstå. Jeg var også en av dem som sovnet på post. Jeg trodde et øyeblikk at kampen var over, at vi endelig var inne i varmen og hadde fått et dansegulv der vi kunne danse side om side alle som èn uansett farge, legning og fasong.

Men jeg tok feil. Hatet var ikke borte, det hadde bare tatt en liten pause.

Snart er det Pride. Ser at regnebueflaggene vaier på halv stang på sosiale medier. Heis alle flagg på full stang!  Kom ut i lyset, dans med oss. Dere har stått på fortauet og sett på oss lenge nok nå.

Tar noen min frihet fra meg, er din frihet også truet.

 

Det generøse, levende Mo i Rana?

 

Jeg har mer eller mindre bodd i Mo i Rana i 11 år.

Jeg er ikke fra byen, og det merkes. Det er ingen bånd som knytter meg til byen. Når jeg er borte fra den er den taus, og når jeg kommer tilbake gir den meg et lite nikk.

Folket på Mo er ikke av typen som sosialiserer med folk som de ikke har kjent i alle år.

De fleste har hytte. I løpet av alle de årene jeg har bodd i byen har jeg kun sett én hytte fra innsiden. Veldig mange har båt, men i løpet av alle disse årene er det bare ett eneste menneske som har tatt meg med på fisketur i båten sin. Det var rart og litt fint å se byen fra fjorden.

Når jeg av og til går til byen en lørdag ettermiddag eller en søndag ligger byen der som en forlatt filmkulisse. Det er nifst. Her forleden var jeg på nikk med en måke. Det var et fint lite øyeblikk, et sårt tiltrengt livstegn som tilflytter til byen en gressenkemannhelg.

Du kan bli ensom i en liten by nordpå uten familie og barndomsvenner når du har reist fra hele nettverket ditt i Oslo. Jo, man kan gå på kino, men også litt uhyggelig å sitte nesten alene i en stor mørk sal.

Men, for det er et stort men.

Mine 11 år på Mo har vært et eventyr på jobben. Mo i Ranas publikum har tatt i mot meg med åpne armer. Jeg har fått lov å få store kunstneriske utfordringer. Jeg har fått vokse, fått oppført teaterstykker som f. eks «Marilyn» og ikke minst musikalen «Svarta Bjørn.», så jeg klager ikke på noe av dette.

Men når teppet går ned og applausen stilner er man et privatmenneske som skal holde ut i en by alle årets dager og i all slags vær. Jeg venter fremdeles på den nordnorske gjestfriheten, den livlige samtalen der det alltid er plass til en ekstra ved bordet. Men middagsinvitasjonene som man nevner i forbifarten uteblir. Det lar seg liksom ikke gjennomføre i denne lille byen. Vi spiser med familien, vi liker å gjøre det privat.

Jeg har fått så mye på Mo, jeg har fått noen få gode venner, men jeg savner så mye når jeg bor der.

Hvor er de som titter inn? De som sier at vi har det så fint i hagen?

Hvor er den hyggelige kafeen der vi kan møtes og snakke? Hvor er menneskene i denne byen som nå påstås blir lagt øde om skolen legges ned? Mo kan ikke bli mer øde enn det den er.

At det sitter jenter i en kjeller hver onsdag er prisverdig, og ære være de som har stått på for å skape liv i byen, men det er en holdningsendring som må til for å vekke Mo opp fra Tornerose-søvnen! Folk må ut i gatene, ut å spise, ut, treffe hverandre. Jeg orker snart ikke mer tenker jeg her jeg sitter i Oslomylderet og skriver dette.

Jeg har begynt å lete etter en vei vekk fra ensomheten i Polarsirkel-byen.

Ikke i år, ikke neste år, men når de verv og kontrakter jeg har påtatt meg løper ut vil jeg vekk. Jeg har fått mye av Mo, og jeg har gitt mye tilbake. Kall meg gjerne utakknemmelig, men jeg kjenner ikke lenger den sitrende forventningen når flyet lander på Røssvoll, jeg sitter i hagen i stolen min og leser en god bok, dette er i-landsproblemer, og kanskje litt sutring, jeg vet, men dog.

Sorry Mo.

Ps. Om du er født og oppvokst på Mo og har alt det kjente og kjære rundt deg er det mulig du ikke forstår denne teksten 🙂

En kaffe noen?

 

JÆVLIG BILLIG!

 

Jeg har sagt det mange ganger, og like mange ganger har jeg syndet.

«Ikke kjøp den billige dritten på H&M!» har jeg sagt, fordi «den t-skjorta til 99 kroner får den stakkars dama nede i Bangladesh 1 krone for å sy!»

Og hver sommer går jeg inn i en kjedebutikk og rasker med meg et knippe freshe t-skjorter og annet for sommeren. Det er jo så jævla billig, og stakkars meg er jo så fattig etter at jeg kjøpte ny iPhone6, og byttet ut Mac’n min som jeg er totalt avhengig av, den var jo tross alt tre år gammel, eh?

H&M og andre kjeder tjener seg søkkrike på vår døve ansvarsfraskrivelse. 

For når vi kjøper det, produseres det mer av det.

Men sant skal sies, jeg har også kjøpt dyre ting i mange år. Dyre sko og støvler, dyre frakker og jakker som koster det et par sko skal koste eller det en god vinterfrakk som ikke faller fra hverandre etter en sesongs bruk er verdt. Og jeg har fått kritikk for det. «Hva? Så mye penger for et par sko? Hæ, fem tusen for en frakk? Det har ikke jeg råd til!»

Men et kvalitetsplagg varer ofte et helt liv, sier jeg. 

Jeg har sko og klær jeg har hatt i mer enn ti år, noe har jeg hatt i tyve år og bruker det fremdeles.

Det har faktisk også slumpet av noe av det jeg har hatt i mange år er billige ting fra en av kjedene, men det er unntaket.

Men jeg har ikke råd?

Det er høyst forståelig at ikke alle kan kjøpe bare dyre ting. Mange mennesker har dårlig råd. Og det er det utselgerne bruker som et argument for å selge ting billig. Kom til oss, vi har de beste tilbudene!!!

Det samme gjelder for matvarebransjen. Hva varen inneholder og hvordan den som har laget/dyrket den har det  og hvor mye hun eller han er blitt betalt for jobben er ikke en del av salgskampanjen.

Sjefene i H&M tjener fort mange millioner i året, mens hun/han som sitter lange skift ved symaskinen i et bølgeblikkskur av en fabrikk får en promille. Det er ikke rettferdig, og det bør påvirke oss som konsumenter. Vi er jo så politisk korrekte, så opptatt av rettferdighet, så flinke til å sende penger til bistand til de samme landene som utnyttes for at vi skal få ny sommergarderobe til lavest mulig pris.

God sommer fra denne bloggeren.

Skal vi synde litt mindre. Kjøpe litt mindre billig dritt?

Kanskje kjøpe litt kortreist fashion, eller vintage? Ikke drasse med oss en haug med klær hjem fra byen som vi kaster når vi rydder neste vår? Kanskje bruke alt det vi har i skapet?

Men på den annen side. Om vi slutter å kjøpe, hva skjer med den lille syersken da? Vil hun få det enda tøffere? Fagforeninger er noe dritt, det lager krøll for kunden, leste jeg på FB under hotellstreiken. Ok?

Det er på grunn av mangel på fagforeninger at vi kan kjøpe oss en t-skjorte til 99 kroner. Jeg bare nevner det.

Det finnes faktisk en mellomting mellom H&M og Cucci. Og har du råd til å kjøpe ti billige plagg hver sommer, så har du råd til å kjøpe to litt dyrere i stedet.

Ting som er laget for å møte neste sommer kanskje?

Lisa gikk til skolen.

 

Da jeg var liten gikk jeg til skolen.

Det var tre kilometer hver vei. Etterhvert fikk vi buss. Dette var barneskolen, når jeg begynte på ungdomsskolen måtte jeg inn til byen. For å komme dit måtte jeg gå til togstasjonen, og så ta toget inn til byen, det tok litt over en time hver vei. Jeg overlevde ni år på denne måten. Ja, jeg vet at alt ikke var bedre før, og at det er en stund siden jeg gikk på skolen og at det er andre tider nå.

Nå er den lille dalen jeg vokste opp i nesten fraflyttet, og skolen er for lengst lagt ned. Jeg vet ikke hvordan det står til med «monsterskolen» der jeg gikk de øverste trinnene, men den er nok enten revet eller pusset opp. Men den gangen syntes jeg den var så flott. I store fri spilte de «Abbey Road» på høytaleranlegget, og i skolekjøkkentimene hadde vi ekte mat som vi laget ekte mat av. Det var den gangen barne spiste ekte mat og mødrene gikk fra dør til dør med underskriftskampanje mot pizza, som var djevelens verk og derfor var livsfarlig for folkehelsa. Det var den gangen vi var så fattige at vi tok vare på det vi hadde og maten vi spiste var dyrket selv eller kjøpt hos bonden litt lenger oppe i dalen, for maten i butikken var dyr. Pizza Grandiosa var ennå ikke blitt tradisjonskost i Norge og folk drakk hjemmelaget ripssaft til maten. Til middag fikk vi torskehoder og salt sild, store som små. Vi måtte spise opp maten, ellers ble det en rapp over fingrene med fars gaffel. Men vi fikk dagene til å henge samme, og vi overlevde.

Nå er tidene så meget bedre. Nå velger alle barn stort sett hva de vil spise til middag. Det er både to og tre retter for å sørge for at alle har fått hevdet sine demokratiske rettigheter ved matbordet. Å tvinge barna til å spise salat eller fisk er en sak for barnevernet, og det er viktig at barna selv bestemmer hva det putter i seg av næring. Og vi som ikke har barn aner ikke hva vi snakker om, og bes vennligst holde kjeft, da særlig snusfornuftige kulturklovner med god råd som kan kjøpe økologisk kylling og kortreiste asparges hver dag. Vi må bare klappe igjen, vi aner slett ikke hvor tøft det er å sette unger til verden, så vær så snill å ikke bland dere opp i hva vi som fører slektene videre driver med! Ok, ok.

I min lille by raser en debatt om skolepolitikk. Den har rast i mer enn tredve år. I mitt nærområde Gruben skal det nå bygges en «monsterskole» som kommer til å «ødelegge byen» og legge den øde i følge mange. At Gruben skole hadde langt over 500 elever for tredve år siden synes de fleste å ha glemt, men la nå det ligge. Dessuten tror jeg at den famøse hyttebyen oppe i fjellet ved Mo i Rana og på andre siden av svenskegrensen er den største synderen når det kommer til at byen ligger folketom store deler av året.

I min lille by er «alle klar over» og «respekterer» at endringer må gjøres fordi det er for stor kapasitet, men for få elever. Så forandring er ok bare det ikke går ut over meg selv. Det er høyst forståelig at folk blir sinte og skuffet over å miste skolen sin, særlig om de er fornøyde og synes skolen fungerer. Men siden alle har vært klar over at noe må gjøres i mange år, så synes jeg det er bra at nå gjøres det endelig noe. Og nei, jeg mener ikke at man skal gjøre noe bare for å gjøre noe. Men jeg tror det er klokt å bruke masse penger for å investere i de som skal bli voksne borgere av byen min en dag i fremtiden.

Skal byen bli større må den tåle noen voksesmerter. Vi er midt oppe i det nå. Om noen tiår vil sikkert etter eller annet «tullete og idiotisk kommunestyre» og «fiender av byen» beslutte at det vi nå ser konturene skal forandres, legges ned og bygges om. Og de som lever da vil hyle og skrike over at noen våger å røre dette som er «så perfekt og velfungerende.» For er det noe folk flest vet, så er det at politikere ikke er til å stole på! Det har de aldri vært, og kommer aldri til å bli.

Barn er ikke persilleblad, de må ikke stakkarsliggjøres. De trenger trygghet og voksne som ser dem og støtter dem, setter grenser og passer på dem. Jeg vokste opp på et lite sted, gikk på en bitteliten skole der både læreren og elevene mobbet meg. Det var et helvete i de første årene jeg gikk på skolen. Mobbing i små samfunn er vanskeligere å håndtere fordi alle kjenner alle. Så kom jeg til byen og begynte på den farlige «monsterskolen» og der var det mange som meg, en større gjeng av unger som ikke passet inn. Vi fant hverandre og knyttet bånd for livet. Jeg tror det var det som reddet meg.Det var til og med en lærer som «så meg» og satte meg på ideen om at jeg skulle synge og gå til scenen.

På en monsterskole, nei skulle du sett?