NY NORSK DRAMATIKK. HVA SKJER?

 

Svarta Bjørn av Sven Henriksen. Musikk: Bodvar D Moe
Svarta Bjørn av Sven Henriksen. Musikk: Bodvar D Moe Regi: Stein Winge. Scenografi: John Kristian Alsaker. Kostymer: Karin Sundvall.

I fjor vår. Jeg kommer på festen etter urpremieren på musikalen «Svarta Bjørn» der jeg har skrevet manus.

En fremmed litt Wenche Foss-aktig dame kommer mot meg med åpne armer. Å, sier hun, dette var sååå rørende. Takk så hyggelig, svarer jeg. Men hvem har skrevet boken? spør hun. Boken, stusser jeg, hva mener du? Ja, den du har dramatisert, for det er vel en bok du har hentet denne historien fra? Nei, sier jeg, dette er ingen dramatisering av en roman, det er et nyskrevet stykke dramatikk, Ja da, sier hun, like ivrig, men alt dette har jo hendt? Vel, sier jeg, hva og hvordan vet vel ingen, men ja, noe lignende kan ha hendt, men det vet man ikke. Jeg har diktet rett og slett. Damen hever champagne-glasset og blunker som for å antyde at jeg ikke forteller den hele og fulle sannhet. Vel, sannheten, hvem bryr seg?

I de siste årene har en rekke teatersjefer følt et stort behov for å dramatisere kjente litterære bestselgere.

Man tager en fortelling i en roman og gjør den om til teater. Noen ganger går det bra, andre ganger blir det litt pinlig. Det er ikke det, jeg forstår hvorfor det blir gjort. En kjent bok har allerede et stort publikum, og forestillingen selger seg selv. Som dramatiker kommer du med en egen «jugd» historie som ingen har hørt om. Så den er langt vanskeligere for markedsavdelingen å selge, om du da ikke skriver om kjente personer eller hendelser som har berørt oss som nasjon. Derfor blir det mer og mer vanlig for dramatikere å ta i bruk nasjonale traumer for å kunne ha en kjent og lett salgbar knagg å henge stykkene sine på. Jeg ser heller ikke noe galt i det. Men om ny scenetekst bare skal være doku-teater eller adapsjoner får den nye sceneteksten etterhvert et problem slik jeg ser det.

Jeg har selv valgt å skrive stykker som er lett å selge. Det er kanskje derfor jeg ikke regnes som den hippeste av dramatikere. Men man skal jo leve? Og et knakende godt manus som ingen vil spille gir ikke salt i grøten. Derfor skrev jeg «Svarta Bjørn» som er lokalt forankret i Nord-Norge, og tidligere to stykker om August Strindberg samt en musikal om Marilyn Monroe. Men de stykkene jeg har «suget av eget bryst» har hatt mer skrinne kår. For da møter du argumenter som «Hvem vil se dette?» og «Dette er for smalt!»

Så det er mange år siden jeg sluttet å utsette meg for rollen som irriterende flue under lampekuppelen i diverse teatersjefskontorer. Det er for slitsomt, det er utmattende og ikke minst nedverdigende. Men det har også utløst et stort sinne for teatersjefstaler med stor iver for ny norsk dramatikk og hvor blir den av liksom?

Før i tiden, som det heter, da raget vi som skriver øverst på maktpyramiden innen teater. Nå er vi ofte en «fiende» av produksjonen og regnes for å være vanskelige og sutrete, og bør av den grunn holdes på en armlengdes avstand til prøvesalene slik at regissør kan jobbe i fred sammen med «sine» skuespillere og «sin» visjon for teksten. Men det er faktisk vi, det skrivende folket som har tenkt alle tankene, tatt det ut i svingene, obdusert tematikken, sydd igjen såret og levert pakken til teateret for å kunne åpnes på den måten regissør og cast ønsker. Og da er det ganske merkelig at vi ikke kan være en selvfølgelig del av prøvetiden.

Men det kan selvfølgelig gå bra uten oss tilstede. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kommet til en premiere og blitt positivt overrakset over at tektsen er tatt til steder jeg ikke ante da jeg skrev den. Men det har også vært motsatt der teksten er blitt hakket i stykker av overivrige skuespillere og regissør. For ingen kan vel mer om det å skrive enn de som aldri har skrevet et ord?

Jeg har brukt et halvt liv på å bli dramatiker.

Og jeg er bekymret for hva som skjer med scenetekst innen teater. Ikke det at jeg tror sceneteksten vil dø ut som form, men det er noe med det skrivende folks status. Vi er en ressurs, ikke en pest og en plage. Og god scenetekst skal skrives av en forfatter, og kan aldri presses fram via pusteøvelser som dramatikkfestivaler eller seminarer. Sorry, jeg tråkker sikkert på noen tær, men når jeg en sjelden gang deltar på noe slikt mister jeg lysten til å skrive.

For å skrive er, og skal være en ensom ting. Men noen ganger er det fint med å få komme inn på et sjefskontor, få en kopp kaffe, en hyggelig prat. Jeg tenker ofte på den gangen hele ensemblet satt stivpyntet og spente på et teater i Moskva da Tsjekkov endelig skulle komme å lese sin nye tekst for dem. Nå for tiden opplever jeg og mange andre en stor uvillighet mot å slippe en dramatiker for langt inn i huset. For Gud vet hva vedkommende kan komme til å finne på?

Dramatikkens Hus? Jeg vet ikke? Kanskje tiden er overmoden for å starte Dramatikernes Teater? For det er fint og lunt i rugekassen, men det er grenser for hvor lenge man gidder å ligge på eggene før de skal klekkes!

nettsvartabjorn-19_4787273a

Reklamer

BARE PÅ GRUNN AV ET BRØD

2119058

I GÅR AFTEN så jeg Les Miserables i Kilden Teater og Konserhus i Kristiansand, og denne herren sitter fremdeles skjelven på Gardermoen på vei nordover.

Ja, noen ganger er det en fest å sette seg i teatersalongen, lene seg tilbake å nyte. Og gråte en god skvett.

Mot musikken i Les Mis er jeg totalt forsvarsløs. Men etter å ha sett en ca ti versjoner har jeg i det siste tenkt; nei nå er jeg lei. Men i går kveld da den store musikalmaskinen rullet i gang i fjæresteinene på palmekysten fikk den meg på kroken etter noen få minutter.

Aldri har jeg sett en tydeligere regi, mer detaljrikt spill av hovedrollene, og på toppen av det hele var det sjelden god lyd. Så får det være at man må leve med fire synther nede i grava. Men money talks, I know.

Espen Grjotheim er rett og slett den beste Jean jeg har sett, og forestillingen byr også på den beste Cosette, og den mest såre Fantine som gjør Anne Hathaways tette filmnærbilde til skamme. Makan! Espen Hana som krovert, hans griske frue, ja hele castet leverer! I dag er jeg rørt og stolt av min gamle hjemby.

Det eneste som er irriterende med forestillingen er at man ikke er med selv! 😀

Terning? En sexy 6’r

NÅR EN FLYPLASS SKAL BYGGES

Hauan
Hauan

 

Helt siden jeg begynte ved Nordland Teater i 2005 har jeg hørt: Vi skal få storflyplass i Mo i Rana!

Og like lenge har det geografiske freakshowet av en krangel pågått. Nå er visst storflyplassen på Hauan nærmere enn noensinne, men jeg tror det ikke før jeg sitter i et SAS-fly som tar av over tretoppene og ser min lille by Mo i Rana forsvinne under skydekket.

Nå har jeg bodd fast i Mo i Rana i to år, og før det pendlet jeg hit fra Oslo i åtte år. Og det har vært, hva skal jeg si, en interessant tid. Jeg vet ikke hvor mange overflyvninger jeg har opplevd på Røssvoll, denne flyplassen du ikke får kommet deg på do etter at du har gått igjennom sikkerhetskontrollen, hvor en lunken kopp pulverkaffe er det eneste du får selv om flyet er fem timer forsinket. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sittet i buss fra Mosjøen i svarte natta uten vått eller tørt, eller hvor mange triste netter jeg har ligget og vridd meg i en seng på nitriste Hell Hotell ved Værnes når jeg egentlig skulle vært et annet sted. Og alle føkkings togturene til og fra Bodø over Saltfjellet på stappfulle tog der du står og dingler mens du tviholder i en stropp i taket skal jeg ikke snakke om.

Men som sagt, denne geografiske Tuppen og Lillemor-krangelen har vært det mest interessante.

Den minner meg om da Hedmark Teater i sin tid skulle bli Teater Innlandet og Hedmark skulle samarbeide med Oppland om å få dette på plass. For å samarbeide over kommunegrensene er vanskeligere enn å få til en fredsavtale i Midt-Østen. Du vasser i ømme politiker-tær fra fjæresteinene og helt opp på høyfjellet. Det famøse og den gang så omtalte Teater Innlandet kom seg på beina etter ti års krangel, Hamar vant, og Lillehammer kommer aldri til å tilgi dem.

Her på Helgeland pågår følgetongen daglig.

Lokalavisene fråder over av frustrasjon, kommentarfeltene tar fyr, og politikerne kommer med eksalterte utspill uten # og b som vi kaller det i musikken. Noen bedriftsledere vil sogar boikotte en ny storflyplass om det havner på Hauan. Og den ene dagen er det Mosjøen som gråter, den andre Brønnøysund som river av seg håret. For hvem faen tror Mo i føkkings Rana at de er? Ja, lista av «saklige» utspill er lang.

Men hør her alle dere knehøner som ikke skjønner at en storflyplass på Hauan er til beste for hele Helgeland.

Alt blir mye lettere. Vi vil kunne fly direkte til Oslo og andre store byer. Vi vil få chartermuligheter. Vi vil få vekst i næringslivet. Ikke bare på Mo men overalt i hele området. Og det vil bli lettere å få turister hit.

Ja jeg skjønner at alle vil ha flyplassen nærmest mulig sitt eget hjemsted, men just face it, det bor flest folk i området rund Rana! Og de fleste storflyplasser ligger langt unna mange! Jeg er ofte i New York, og uansett om du skal fly fra JFK eller Newark må du beregne to timer minst når du skal dit, og det tar tid å komme både til Gardermoen for de fleste i sør på samme måte som det tar tid for de fleste å komme seg til Arlanda i Stockholm osv. Så hvorfor får helgelendingene som er så stolte av de store avstandene i Nord-Norge plutselig storpanikk fordi de må sitte i en bil i en time for å ta seg til flyet? Man må det stort sett over hele verden, men her skal flyet landt i hagen til ordføreren eller så er helvete løs, kan det av og til virke som!

Så jeg sier til alle dere surpomper, klapp igjen.

Nå får vi storflyplass på Helgeland, (om dere ikke greier å føkke det op) og om jeg ikke tar feil hører jeg allerede hurraropene fra de første charterturistene og klirringen fra lykkelige taxfree-poser når folket kommer hjem etter en vellykket juleferie på Gran Canaria. Og noen vil si: Tenk så deilig at vi kan fly helt hjem, og ikke måtte overnatte på Gardermoen og hele den evige leksa!

Nå skal jeg snart fly fra Mo i Rana til New York. Til New York fra Oslo tur/retur koster det 3999.- Fra Mo til Oslo tur/retur koster det 1000 kroner mer,
som er like mye som å fly til Shanghai (jeg var for sent ute for å få billigbilletter) Say no more!

 

MORS SOMMERKJOLE

Foto: Vivian Meier - "Random ladies New York"
Foto: Vivian Maier – «Random ladies New York»

MORS SOMMERKJOLE

dette er en sang om min mor

jeg kjente henne ikke så godt

men det fins et minne

fra en sommer

og en kjole med giraffer nederst i kanten

hun svingte så vakkert over gresset

med en bolle jordbær i den ene hånden

i en sommer av sukkerbrød og skyer av pisket krem

sommerkjolen har jeg arvet

jeg klipper den i strimler

vever henne inn i filleryene

slår bommen hardt over hofter og lår

legger henne vakkert utstrakt på stuegulvet

endelig plassert, uten mulighet til å forsvinne

jeg prøvegår filleryene

vet ikke om det er henne eller giraffene

jeg tråkker på

men jeg står i et plutselig solskinn

og kjenner duften av sukkerbrød

*

Sven Henriksen

fra «The Bluebird Sessions»

RETTEN TIL Å VÆRE SEG SELV

ed7162b62e1aaac6d1519f3edd8a1314

FOR DE FLESTE mennesker handler det om å finne et sted å høre til.

Vi gjør oss best i flokk, vi de mest utviklede av alt levende på jordkloden. Hvorfor det? tenker jeg ofte.

Det er selvfølgelig fint med fellesskap, men det er som oftes de ytre ting som er markører for hvem man vil være, er det ikke? Når jeg ser utviklingen for oss homofile er det en bratt kruve av aksept. Men vi gjør oss best når vi glir inn i rekkehusrekken med stasjonsvogn, hageflekk, to barn og grill på terrassen. Og alle sier: De er så hyggelige, jeg tenker ikke på at de er det de er. Og slik blir vi «vanlige» folk som passer inn. For det handler om å passe inn, ikke stikke ut, ikke bryte med regelen om at postkassen skal være grønn, eller at det er petunia som skal plantes i fellesområdene. Case closed!

Jeg tenker at det å gjøre seg selv usynelig ikke er det samme som aksept. Det heter å tilpasse seg. Men jeg har altså ikke noe i mot verken petunia, stasjonsvogn eller rekkehus, men noe skurrer et sted. For plutselig finner du deg selv som medlem av et fellesskap som slår ned på alt som ikke passer inn. Noen ganger kjenner jeg på en kvalme når jeg nikker meg enig med naboen at «hun der» i første som har masse folk rennende ut og inn av leiligheten til alle døgnets tider burde ta seg sammen og vise litt hensyn.

Da jeg som seksten år gammel sto fram som homofil var det en stor sak for venner og familie. Og jeg håpet på aksept. Jeg fikk det av noen ytterst få, men ikke fra de jeg trengte det mest. Nå i 2014 kan jeg si: Vet du hva, jeg trenger ikke ditt aksept for at jeg lever mitt liv som jeg gjør. Hvem jeg elsker burde være revnende likegyldig for deg og alle andre. Og da kan det hende at folk sier: Men dere er jo ikke «sånne» homoer, dere er vanlige folk. Smak på den.

Jeg vet at det lønner seg best å ikke stikke seg fram. Det er best å gå stille i dørene i konforme Norge. Men jeg kjenner på en sorg når jeg tenker på days gone by da vi listet oss inn på Metropol i Akersgaten i Oslo og hadde strass og paljetter under dynejakken, og vi danset til lyse morgen til Donna Summer og Grace Jones. På 70-tallet da vi var en frossen gjeng som fant likesinnede i et tiår som var hardt for sånne som oss. Nå er det fleste av oss blitt sånn litt satte og borgerlige. Litt trist er det.

Samfunnet blir stadig mer strømlinjeformet.

Alt som ikke er «normalt» skal kuttes av eller gjemmes bort. Vi skal være unge, rike, tynne og vellykkede, og ligne mest mulig på hverandre i våre respektive miljøer. De som fronter sorteringssamfunnet vil fjerne alt som ikke «har livets rett» og som helt sikkert kommer til å bli en belastning eller en utgiftspost for oss andre. Jeg tenker, ville noen fjerne fostre om man kunne se seksuell legning ut i fra en fostervannsprøve? Jeg vet ikke, men jeg tenker på det her jeg sitter ved dette bordet, i et pent hus, i et godt nabolag, der naboene hilser blidt, der stasjonsvogna står trygt parkert med varetrekk over seg og blomsterkassene snart skal få sommerblomster som ligner på naboens.

Vi kjempet for retten til å være oss selv. Hvorfor gjorde vi oss usynlige, det var vel ikke meningen?

Jeg sier som Wenche Foss da hun i sin tid åpnet Skeive Dager i Oslo:

«Hallo alle sammen, jeg vet hvor tøft dere har det, jeg har selv hatt en sønn med Downs!»

Og det brøt ut vill jubel i Spikersuppa, for den beske humoren vår kan ingen at fra oss, for du er nødt til det når du har svømt upstream og blitt slått hånden av av familie og venner alt for tidlig i livet. Nå heter det: Some of us are gay, get over it!

Vel, de som sier det nå kunne aldri ha sagt det om ikke noen av oss gikk foran og åpnet dører.

Tror faen jeg meg planter noen tacky rosa liljer i kassene i år, og setter ut de støgge hagenissene!

VÅRFORNEMMELSER!

IMG_2842

Jeg stiger ut av dusjen. Lyset fra vinduene i taket treffer meg som et trompetstøt. Jeg ser meg selv i all min kefirhvite tristesse i helspeilet midt i mot. Vintermannen vikler seg ut av sin slappe kokong der fravær av dårlig oppmøte i treningstudioet er alt for synlig i all sin gru. Jeg snur blikket vekk fra dette vesenet som er meg og gjemmer kroppen i den store morgenkåpen, går ut i kjøkkenet og sveiver i gang kaffemaskinen, ser ut gjennom de store vinduene der striper av regn, sno og måkedritt messer sitt triste evangelium. Ja, det er jaggu mye som skal vedefares en stakkars mann når våren plutselig kommer! Akk akk.

Jeg sitter med kaffekoppen og hører duene kurre oppe under mønet. En av dem slipper en stor dritt ned på karmen. Jeg stirrer ut på balkongen der brunsvidde ringblomst-rester og blomsterpotter med isklumper kjemper om plassen. En bøtte full av sigrettsneiper prøver å pynte opp dette så trise stillebenet på en mandag i mars i en by noen mil sør for Polarsirkelen. Morgenflyet brummer når det går inn for landing og Rana Blad spør om jeg har sett noen vårtegn? Det er bare å sende en mail, så skal jeg få bildet mitt i avisa. Vel. I don’t think so.

Jeg kler på meg. Kjenner buksa stramme over hoftene. Julen som skulle vært slanket bort for lenge siden henger fremdeles på i all sin tyngde av ribbe og krumkake-anger. Men slik blir det jo når du sitter lenket til datamaskinen med en død linje i hengende snøre i dager, uker og måneder.

Jeg tenker; nå er det lange raske turer langs sjøen, gå i fjellet, jogge, spise sunt, masse grønsaker osv, og ser fortapt på et nybakt brød og en pakke meierismør som nynner så vakkert på kjøkkenbenken. Spis meg kjære! Jeg smører en skive, setter meg ved bordet igjen og gumler trist i meg gulost og kaviar. Logger meg inn på Facebook og ser at jeg har fått 46 likes på et bilde av meg selv tatt i 1960 den gangen jeg var en bitte liten gutt med bollesveis og med livet foran meg. Jeg kjenner en myk ømhet når jeg ser dette lille mennesket som en gang var meg. Jeg kan ikke huske å ha vært ham, men det er visst sant i følge fotografiet.

Jeg hiver på meg vinterfrakken, går ut i min lille by. Hva med en ny vårskjorte? tenker jeg. Ja, en ny vårskjorte er tingen i dag. Noe lyst og fint. Jeg bestiger kjøpesenteret, går inn i en butikk der skjorter i alle farger og fasonger henger og byr seg fram. Jeg ber om å få prøve en i Large. Men hva pokker har skjedd? Jeg får ikke kneppet den igjen. Jeg ber om en størrelse større. Det går så vidt, men jeg føler meg som en dårlig sydd kjøttrull der jeg står i en dyp rosa skjorte og ser ut som en blanding av Elton John og Divine. Nei nei nei, ikke denne. Uff, sier ekspeditøren, klærne blir stadig mindre og mindre, alle klager. Ok, sier jeg, ikke helt overbevist. For han prøver sikkert bare å trøste meg? Jeg går skjorteløs ut i solen. Setter meg på en benk og glor på folk som haster forbi. Solen brenner lett i pannen, og folk er plutselig blitt litt rettere i ryggen. Smiler gjør de også.

Vel hjemme igjen går jeg til klesskapet for å sjekke om shortsene fra i fjor også har blitt mindre. Takk Gud whoever, det har de ikke. Jeg kjenner humøret stige. Jo, våren er vakker, våren er fin. Og snart er det sommer. Og så blir det høst igjen. Men shortsen passer fremdeles. Det er da alltids noe. Frisk er jeg også. Hva skal man si? Life, blessed be…? Ja. Og til middag er det svinekotteletter.

 

 

OM JÅLERI OG KUNST

562210_10150818917433224_1148506171_n

Jeg må nødvendigvis ikke forstå alt, men det må røre ved noe i meg.

Kunst er aldri «feil» eller «rett». Når den treffer den som mottar den er den kunst. Og jeg er så gammel nå at jeg er ikke redd for å like «feil» ting. Og er nå merkelappen «kunst» så jævla viktig? Bør ikke opplevelsen være det som veier tyngst?

En gang dro jeg med vitende og vilje på en country&western-festival.

Jeg var ikke særlig opptatt av den type musikk, men jeg ville snuse litt på den brokete gjengen med boots, cowboyhatter og sprit på plastkanner i campingvogna. Hva fant jeg? Jo, litt fyll og spetakkel var det, men også et stort hjerte, tårer og ikke minst gjestfrihet. I dag er jeg en ihuga country&western-fan som kan tåle enkle tekster der helten får sin fagre viv og så rir de lykkelige sammen inn i solnedgangen. Men ikke hele tiden.

«Før i tiden» var jeg veldig nøye med å like de «riktige» tingene.

Jeg passet på å lese de «rette» bøkene, se de»beste» forestillingene som «problematiserte» de «viktige» tingene som «bermen» og «folk flest» er for «dumme» til å ta innover seg. Nå, og til tider, kan jeg føle at slikt teater, slike bøker osv kan tendere til å bli snobbete maniert sludder. Men selvfølgelig ikke alltid. Man kan finne perler for svin på Titanofestivalen og på Dansens Hus, på Dramatikkens Hus og i ei billig bule på Kløfta.

Til noen av dere som leser dette; tro ikke at jeg argumenterer for at snobbete kulturfiff-kunst ikke bør få penger til å produsere. Det gjør jeg ikke. Jeg anklager bare mine «egne» litt, ønsker de kunne senke kården en smule og være litt mer åpne for ting som ikke er comme il faut i vårt miljø. Ikke minst fordi vi utvikler oss om vi våger å bevege oss innen flere sjangre. At vi ser ting vi avskriver som «uviktig» bare på grunn av at avsenderen ikke helt passer inn i vårt verdensbilde av hva som er «godt» Ok?

Jeg tror at som publikum bør man være åpen for nye ting, tørre å la seg utfordre.

Det er et argument vi i fiffen ofte bruker mot de som mener at staten «kaster stipender» etter oss slik at vi kan produsere kunst ingen «gidder å se» Ja vel, men fungerer dette argumentet også andre veien? Vet vi hva vi går glipp av om vi avskriver ting vi ikke gidder å se fordi det pr definisjon ikke er «godt»? Jeg tror vi alle går glipp av ganske mye når vi plasserer oss selv i en bås, en skuff, et miljø der vi nesten kun omgir oss med folk som liker det samme som oss selv.

Min «kunstneriske oppvåkning» var ikke da jeg første gang så en vond og «viktig» forestilling produsert av en frigruppe, den kom da jeg fant meg selv gråtene til en DDE-låt. Og jeg skammet meg! For «vi» liker jo ikke slikt! For DDE er jo «sånne folkelige» greier som «folk flest» sluker og lar gli rett inn i øret uten kritisk sans! Men jeg gråt. Av en DDE-låt!? Fy for skam. Og at jeg skammet meg? Det var min oppvåkning. Min vei ut av et trangt og fordomsfullt miljø som egentlig lider av dårlig selvbilde og ikke noe annet enn det.

Konklusjon: Jeg tror kunsten kan finnes overalt, og at man ikke skal lete så veldig etter den, men være åpen.

Dette er hva jeg tenker på på en søndags morgen mens Bela Bartok snurrer på spilleren. Man er jo miljøskadd. Men lese flere bøker av Hanne Ørstavik skal jeg altså ikke. Fy pokker for en måte å kaste bort tiden på. Men for all del, hun kan åpne dører hos andre, og det er det denne teksten handler om! Tør å lik det du vil, tør å ditch det du vil. Eller som Oscar Wilde ville ha sagt:

Be yourself, everyone else is taken!

KRENKETANKEN «SELVOPPTATT»

1654654_10152143873897368_353853919_o

– Mange mennesker er på nettet av én eneste grunn, og det er for å bli krenket! leste jeg på en Facebookfeed. Det er kanskje en liten overdrivelse, men noen ganger må jeg si meg enig. For det skal ikke mye til før du vasser i ei hengemyr av ømme og krenkede tær. Om du skriver: Ja, jeg skjønner at du er forkjølet, men kjære deg, det går over, du har ikke uhelbredelig kreft eller noe annet grusomt! får du høre at du har krenket vedkommende, at du ikke har respekt, at du er en dritt, at «NÅ SLETTER JEG DEG SOM VENN! Kjære vene, feel free, vi er jo ikke venner i det virkelige liv, så hvem bryr seg?

I disse dager er det jo så poppis med tenketanker. Høyresiden har sin Civita og venstresiden har til og med fått sin egen smie, ja mine damer og herre, tankesmia Agenda er rett rundt hjørnet!

I begge disse tenketankene skal de klokeste og skarpeste pennene fortelle oss andre som er litt spinklere møblert på kvisten hva som egentlig skjer i fedrelandet når det kommer til politikk, krig og fred og sånt.

Men hva med en «krenketank» der de som til enhver tid er krenket kan sitte tett sammen på harde pinnestoler, skjære tenner og være krenket sammen? For det krenkede felleskapet er best når de løper i flokk. Det er litt som de store postkassestativene du vet, der det har utgått et dekret fra borettslaget om at alle postkassene skal være grønne, og så kommer det plutselig noen stupide tullinger og maler sin rød elle rosa! Da rotter de fornærmede og krenkede seg sammen i krig mot de som gjør noe som ikke stemmer med det vi alle er enige om.

Slik er de i de fleste debatter også. Rommet for hva man kan mene er så trangt og lite.

Og humoren er totalt fraværende. Du kan mene dette, men ikke dette, du kan godt være litt sånn passe gøyal og gæren, men ikke for mye, da blir du utstøtt fordi du krenker det store VI. For det store VI har alltid rett.

Og ikke minst retten til å føle seg krenket om noen kommer med en frisk replikk som ikke står i manus. Og det som er så skummelt med «de krenkede» er at de har elefanthukommelse og reptilhjerne. Alt noteres og huskes av nifse gjedder som står musestille i sivet og spaner på samtalen som hele tiden går på Face og Twitter. De sier nesten aldri et ord selv, bidrar ikke med noe som helst før de føler at de selv eller noen de liker blir krenket. Da skyter de fart ut av sivet og flekker tenner,  lager Facebookgrupper og underskriftskampanjer mot dette og hint.

De krenkede har en tankegang som minner meg litt om veikroer som plutselig finner ut at det skal pusses opp. Og da tar man det man mener er slik det skal se ut for øyeblikket. Men når veikroa er ferdig pusset opp er interiøret forlengst umoderne. Slik er det jo med meninger også, er det ikke? Mens mange for øyeblikket kjemper for kjønnsnøytralt ekteskap (ved alteret i kirken) hyler de krenkede opp og sier: Men nå har dere den perfekte ordningen med partnerskap, er det ikke nok nå? Og de har selvfølgelig helt glemt at de selv var ihuga motstandere av nettopp partnerskap mellom to mennesker av samme kjønn!

Akk, det er til å bli krenket av.

Jo, en krenketank behøves. Hvem tar ansvar?

BLUNKESMILEFJES!

images

En kvinnelig toppleder (AKT) gir ut en bok, det digitale hoffet digger henne så fjorden stiger ved Aker Brygge, og helvete er løs. Hjerter og smilefjes hagler, og «fina» «skjønneste» og «flinkeste» er dagens evangelium. De digitale medieherrer sitter på Muppet-balkongen og furter fordi damene har kuppa Twitter og Facebook og det som verre er. Det går et sukk gjennom Aker Brygge og Tjuvholmen mens fornærmet testosteron og skuffet brunst stiger til topps i baren på The Thief og over strutse-filéten Bølgen&Moi.

Nei, skulle du sett! Og damene fniser over tastaturet og tenker: Blir det aldri godt nok for de svina?

Jeg er mann (ok, homo) men jeg bruker både hjerter og smilefjes, men jeg blunker sjelden fordi jeg velger å tro at mine lesere forstår ironi. Jeg er ikke en av disse herrer som mener at et hjerte er et tegn på at jeg ikke stoler på språket eller kraften i mine egne ord. Vel, når jeg skriver scenetekst bruker jeg ikke slike ting, da bruker jeg sceneanvisninger eller tankestreker som markører. Og jeg lar heller ikke et hjerte eller et blunkesmilefjes falle i seriøse tekster. Men til daglig, mens jeg pludrer på Twitter eller Facebook er det fritt fram for både det ene og det andre. Også her på denne wordpressbloggen 😉

Ja, jeg heier på folk av alle slag når de gjør noe bra, og jeg kritiserer og ditcher når jeg synes de er på trynet, slik folk gjør med meg. Ok, det er noen som irriterer seg over mitt digitale hoff som «digger alt jeg skriver og sluker alt rått!» Mine fiender på nettet kaller dette hoffet for «menigheten» som de mener jeg har hjernevasket, eller som stemmer SV, MDG eller noe annet grusomt som de frykter mer enn at formueskatten skulle øke med 10%.

Vel, jeg har fått min skjerv av det motsatte av ros på denne bloggen. Det har vært alt fra mordtrusler til at jeg i sin tid havnet på en skrullete manns liste over folk som skulle henrettes når Norge ble tatt over av «fornuftige» folk som vet å ta vare på «de ekte norske verdier»

Så jeg blir ikke provosert av at «menigheten» sender over et hjerte i ny og ne. Og hva er galt med å rose hverandre? Jeg sier tusen takk alle skjønninger!  Men når en og annen skriver at jeg «er den viktigste pennen i verden» sier jeg stopp, for det er jeg slett ikke. Jeg er en priviligert mann som sitter på en gylden gren i et land med nesten ubegrenset ytringsfrihet, så så jævla viktig er ikke min penn i den store verdenssammenheng.

Så blunk og fjeskesmil i vei, send meg hjerter i fleng. Men ikke gnål om uviktige ting som været eller tørr hud om vinteren, det orker jeg ikke. Jeg synes det er bra at folk digger hverandre, det er nok negativitet i verden. Men enig i essensen i siste dagers debatt. Vit hvorfor vi digger hverandre. Ikke bare digg for å digge. For vi vet jo alle at om vi digger de rette menneskene blir vi tatt inn i varmen der de kuleste er. Jeg kjenner de kule, jeg har til og med innboksen full av bilder av meg selv sammen med de kuleste av de kule.

But as I said to the Queen yesterday, I hate name droppers!

Blunkesmilefjes! (ironi)

ONLY WHEN I LAUGH

1000073_10151461991237864_94386215_n-446x670

– Å, det var godt å le litt! sa en venn til meg her om dagen. Vi ler for lite, fortsatte hun.

Gjør vi? spurte jeg. Ja, gjør vi ikke det?

En Shakespeare-konge fikk et sverd stukket inn i brystet.

Gjør det vondt? var det en som spurte. Bare når jeg ler, sa kongen.

Ja, latter er det vi tyr til når tragedien står og dirrer. Aldri danser vel menneskene mer desperat enn i vanskelige tider, aldri spiller  vel orkesteret mer høyfrekvent og umusikalsk når krisen lurer rundt neste hjørne.

La oss danse, la oss le, la oss glemme alt det triste. Hørt det før? Men i et annet stykke Shakespeare sier narren til kongen: Kjære konge, du skulle ikke blitt gammel før du ble klok!

På mørke dager tenker jeg at Norge er et cruiseskip der de mest priviligerte av oss har løst 1. klasse-billett der vi sitter på soldekket og drikker dyr vin og kaster et distré blikk på verden som passerer revy. Bare i søvnløse nattetimer tenker vi at det kanskje finnes et isfjell der fremme. Men vi hører kapteinens stemme over callingen: Sov godt, det går bra. Vi vekker deg til frokost.

Og skipet seiler videre mot det vi alle en dag skal møte.

Ja, kanskje vi ler for lite? Kanskje vi tar for tungt på vår egen betydelse? Kanskje vi skulle danse litt mer når de fleste kamper er over og alt ser så skremmende bra ut? Men noe gnager. Vi tenker tanker som ikke vil slippe taket.

Forvirrer jeg deg? Ok, jeg skal være litt mer presis.

Jeg tenker; vi har fått nesten alt vi drømte om, men hvorfor er vi ikke lykkelige her på soldekket? Hvorfor sender vi maten ut igjen i håp om å få noe som er enda bedre. Hvorfor trekker vi for gardinene, kjenner godt etter at døren er låst før vi går til sengs? Hvor kommer denne utryggheten, denne redselen fra? Lever vi i et drømmeland som er for godt til å være sant? Vi som en gang var fiskere og bønder, men som nå er ledenede på lykke, velferd og levestandard?

For om vi tenker etter så er vi Jeppe i Baronens seng, sånn helt plutselig, er vi ikke? Når som helst kan vi våkne opp og finne oss selv i gjørme og fattigdom der vi kom fra? Så det er vel derfor vi lytter mest til råd som: Ta på egen maske før du hjelper andre?

Ja, det er godt å le. Vi ler nok litt for lite.

Og takk? Vi takker nok litt for lite også her vi sitter og vinker til verden fra vært lille trygge skip som for tiden seiler i medvind. Men som sjøvante og fjellfolk vet vi at været er en svikefull elskerinne. Så vi tør ikke tro på at dette skal vare evig.

Så vi drister oss ut på parketten i en litt keitet koreografi. Tar noen runder før vi setter oss trygt tilbake i hjørnet og skuer ut mot den farlige fremmede verdenen der ute.

Gjør det vondt? spør klovnen. Nei, ikke hele tiden, sier vi. Bare når vi ler.