Det meste vi klager på her i dette landet er i-landsproblemer, og jorden går ikke under hver dag her på berget for verken det ene eller det andre, vi har det stort sett godt og det er ufint å klage på hver minste lille ting. Så det er i perspektiv av at mange steder i verden har folk det hundre ganger mye verre enn meg selv jeg skriver dette.
Ett av slagordene til det statseide NSB er «Ta toget, la tankene fly.» Etter å ha tatt toget tur/retur Mo i Rana-Oslo får jeg lyst til å parafrasere dette slagordet ved å si: «Ta toget, la raseriet flomme!» Nei, jeg skal ikke klage på de naturskjønne omgivelsene som kan oppleves på den femten timer lange reisen for det er spektakulært og vakkert, det er komfort og service denne teksten skal dreie seg om.
Nå kan vel den beste gjøre feil, og av uforutsette grunner kan alt skje.
At doen tetter seg til og du ikke kan gjøre ditt fornødne på strekningen Mosjøen-Trondheim kan skje. At man går tom for kaffekopper kan også hende, og at kaffemaskinen streiker skjer av og til, ingen er perfekt. Også at kjølekapene går i stykker og Solo og annen drikke når en temp på 30 varmegrader er ille, men ikke noe voksne mennesker ikke kan takle. Og at vi må over i buss fra Otta til Oslo på grunn av solslyng kan ikke NSB noe for, men jeg kjenner at egen temperatur stiger når du sitter på denne bussen i fire timer uten at en flaske vann er å oppdrive. Men man overlever også dette.
Så hjemturen. At jeg og min ledsager har jetlag etter å ha krysset Atlanterhavet om natten kan ikke NSB noe for. Så litt slitne og irriterte går vi ombord på toget ved Gardermoen, men er ved godt mot. Huset og hagen der hjemme skal bli godt å se igjen, og vi er underveis. At vi blir plassert i vognen der det er tillatt med hunder og katter er heller ikke så lett å forutse siden det er nesten umulig å komme inn på nettsidene til NSB fra USA for å bestille sete.
Vel, vi setter oss ned med en svett og tungpustet hund som peser rett ved høyre øret i setet bak og kjenner at det er ubeskrivelig varmt i vognen der solen steker inn gjennom vinduene. Det blir sikkert bra når toget begynner å gå, tenker vi, men det blir det ikke. Først da jeg nevner at det er varmt til konduktøren da hun skrider gjennom midtgangen rett før Hamar sier hun lett henslengt: «Airconditionanlegget er ødelagt, og det kan jeg ikke gjøre noe med!» mens kun klipper billettene våre og skrider videre. «Hallo!» sier jeg «vi kan ikke sitte her i fem timer til!» Damen svarer at toger et fullt, og borte blir hun. Ok.
Jeg sier til meg selv at verden går ikke under på grunn av dette, og det gjør den heller ikke. Jeg konsentrerer meg om å telle stabbur i Gudbrandsdalen. Tenker noen tanker om snøsmeltingen i den norske fjellheimen i år mens svetten siler og halsen snører seg sammen. Ved Lillehammer er det hele uutholdelig. Damen rett over er høyrød i ansiktet og en eldre herre sukker og tørker seg med et rutete lommetørkle. «Tenk om man kunne fått åpnet et vindu, men disse moderne togene er jo helt umulig!» Han sukker igjen. Da kommer konduktørdamens litt iltre stemme over høytalerne: «Ingen må gå ut å røyke på perrongen her ved Lillehammer!!! Toget er fem minutter forsinket, og det vil bety ekstra stress for oss å passe på at alle kommer seg med!!»
Jeg kjenner et begynnende raseri stige opp fra magen.
Og mens vi er på vei opp mot Dovre kommer konduktørdamen fordi igjen. «Hei du» sier jeg blidt, «hadde det kanskje ikke vært en idé om dere kunne dele ut litt kaldt vann til oss som sitter her i denne vognen og blir stekt levende?» Hun ser på meg med et slitent blikk. «Jeg vet, dette er ikke din feil.» føyer jeg til. Jeg ser noe som kan være et smil i den ene munnviken hennes. «Jeg skulle gjerne gjort det» sier hun «men vi kan ikke dele ut gratis vann, men det kan kjøpes i spisevognen..» Jeg sier at dette går sikkert fint og at vi overlever. Hun ser på meg igjen med et oppgitt blikk og går videre mot nye billettklipp.
På vei over et soldirrende Dovre kommer det en ny beskjed fra oven: «Vi er kjent med at det er fryktelig varmt i vogn 3, og vi beklager. Nå er det slik at de som vil kan flytte seg til ledige seter i vognene der det er kjøligere, men ikke før plassene er avklart med konduktør!» Noen av de eldste passasjerene får utdelt nye plasser, og toget snegler seg mot Trondheim i sakte fart på grunn av solslyng. Jeg smiler til konduktøren der hun svetter forbi oss mens det fortelles fra oven at vi passerer Snøhetta og ivrige japanske turister knipser i vei.
Når vi går av toget i Trondeheim står konduktøren på perrongen. «Beklager» sier hun. Jeg sier at det gikk fint, vi overlevde og nå skal vi ombord på nattoget til Bodø. «Men» sier hun lavt «vær så snill å send en mail til NSB om dette. Vi er like fortvilte over tilstandene ombord som dere, men vi blir ikke hørt, og svært få av oss tør klage fordi ledelsen tåler ikke klager..» Jeg smiler og sier takk for turen.
Nå sitter jeg trygt under parasollen her i hagen og skriver dette. Verden gikk ikke under, og det finnes større problemer enn dette. Men som kjøper av en vare har du rett til å klage. Og om du ønsker å reise sakte og mer miljøvennlig bør du kunne forvente bedre enn dette.
Men – jeg mener ikke NSB bør selges eller at det kommer til å bli bedre med konkurranse. For ved mer konkurranse handler det om å presse ned prisene, og da er service det første som ryker, det vet vi fra flybransjen. Fløy med den argeste konkurrenten til SAS over Atlanteren forleden natt, og der er det langt mellom både smil og smidighet i kabinen. Det Norge trenger er en ny jernbane, og den trenger en ledelse som tar sine kunder mer på alvor. Men om dette fortsetter så er jeg klar i min tale – selg dritten til de som vil ha den! Og så begynner jeg heller å fly opp og ned til Nord-Norge.
SVEN HENRIKSEN 