NÅR KAKERLAKKENE KRYPER OPP I LYSET.

424

Jeg besøkte Facebookgruppen «Norge er vårt», men ble kastet ut fordi jeg var en foræder som ikke hadde respekt for det germanske rases suverenitet og mentalitet. Det er helt greit, jeg hadde overhodet ikke til hensikt å være en del av dette horrorkabinetet uansett. Men..

Mange av oss har skrevet mye om den økende rasismen i de siste årene, men har blitt ledd ut og kalt hysterikere som ser rasisme overalt. Vi er også naive venstrevridde tullinger som ikke fatter at Norge er i ferd med å tas i fra oss.

Jeg kan til tider le av slike kommentarer, men grupper som «Norge er vårt» er noe annet og mye farligere selv om admin ber folk holde seg innenfor ytringsfrihetens grenser. Men er det en fri ytring å hevde at den germanske rase er mer suveren enn andre? Og finnes det ikke bare én rase, og den kalles mennesker? Jeg mener det.

At vi har ulik farge og utseende er ingen grunn til å bygge vegger og murer eller tro at noen er bedre utstyrt enn andre. En slik tanke gang minner om noe vi har sett før, noe vi tenker tilbake på med gru. Ingen av gruppens medlemmer mener seg å være rasister. Det vil bare sette foten ned og mener at nok er nok, og nå vil de ta fedrelandet tilbake.

Ja, jeg forstår at det er lett å le av slike paranoide tanker, men det ligger noe svært farlig i understrømmen av dette. For hva ligner det på? Det ligner på en lignende ideologi som tok livet av millioner av mennesker for ikke så alt for lenge siden. I gruppen kan du lese meninger som ligner veldig på det folk mente i Tyskland på 1930-tallet. Og i det norske folk finner du den samme likegyldighet som den gangen i Tyskland til hva som sies i meningsytringer der inne. Og alt for mange mener at «de har jo et poeng» når helt klare og rasistiske meninger ytres. Jeg er ikke hysteriker.

Men jeg mener at slike grupper bør følges opp nøye av myndighetene. Det smalt i   Norge for fire år siden, og det kan smelle igjen. Men PST ber oss stirre mot Mekka i angst. I de mørke kjellerne begynner de svarte kakerlakkene å røre på seg igjen. Nå er de i ferd med å krype ut i lyset.

Det er viktig å trampe dem ned mer jernhæl. For vi trodde vi var kvitt dem, men tiden går og folk glemmer og nå sanker de meningsfeller igjen. Kakerlakkene tok seg bare en pause nede i kloakken, nå føler de seg trygge nok til å synge sine mørke sanger igjen. Vær våken.

Ondskapen kan til tider synge som vakrest.

Advertisements

VÅR FORAKT FOR FATTIGDOM.

IMG_5247

Norge har piggene ute.

Og parkbenkene har fått armlener av jern slik at det ikke er mulig å legge seg ned på dem for å hvile seg eller sove. Hvem har ikke sovnet på en benk i parken i fylla? Det er en god historie å fortelle i lystig lag etterpå. Hørt om den gangen pappa var på fest og sovnet på en parkbenk i Larvik? Og hadde det ikke vært for den tykke ullfrakken så hadde  han frosset ihjel. Ha ha ha. Ja, vi kan le.

Mens verden forandres og blir et vanskeligere sted for mange øker vår forakt for fattigdom. Vi kan gjerne gi, men vi vil ikke se nøden. Vi hvisker frem «Piken med svovelstikkene» til barn og barnebarn, formaner om godhet,men om den lille piken setter seg utenfor våre opplyste vinduer blir det ubehagelig. Det blir for nært, for tett. Vi drar for gardinene og brer over ungene og en tanke om at vi er heldige flyr kanskje gjennom hodene våre før vi går inn og setter oss i en myk sofa som burde vært skiftet ut, den er jo fire år gammel?

Jeg er heller ingen barmhjertig samaritan. Jeg lukker ofte øyne og ører for fattigdom. Den har kommet så tett på, den er overalt. Tiggere sitter på gaten, på tynne stykker papp. Jeg kan ikke ta alt innover meg, tenker jeg, men kan ikke la være å slenge noen mynter i en pappkopp mens jeg hører noen mumle takk på et språk jeg ikke forstår. «Har du en tier?» er gamle dagers gode gamle replikk på gaten.

Nå er fattigdommen blitt grell, for grusom til å fatte. Og hva hjelper det om jeg gir hundre kroner til en stakkar annet en noen times lindring, et måltid mat, litt bedre samvittighet for egen del? Når dette er sagt. Jeg reagerer på at Norge har piggene ute. At dette rike landet gjør det vanskeligere for de som har minst. For våre «egne» og for «de andre».

Jeg skjemmes over det folk skriver i kommentarfelt og på sosiale medier. Grådighet. Egoisme. Forakt fra folk som jeg forteller til at jeg gir til tiggere. At jeg støtter menneskehandel og det som verre er. Norge har blitt så kaldt og ugjestfri at selv pappa ikke lenger kan sovne i fylla på en benk i parken, eller sette seg ned for å ta en pust i bakken uten å få rumpa full av stålpigger.

Vel, pappa kan ta taxi hjem. Piken med svovelstikkene forblir et eventyr. Det andre er virkelighet.  På tv finnes noe som heter reality der noen stemmes ut hver fredag. The biggest looser? Hvem er det?

Håper at den lille piken fra eventyret får hjelp når siste svovelstikken er brent ned der hun sitter på asfalten og ser på djevelens møblement i parken. I «gamle dager» satte man opp pigger for at duene ikke skulle drite der de ikke skulle drite, nå har duene mer mat og bedre kår enn mennesker.

HUN HAR IKKE TID TIL SLIKT.

Magnum Photo
Magnum Photo

Jeg møtte et bunnløst blikk i dag. Derfor skrev jeg dette.

Hun har ikke tid til å tenke på om venninnen hennes synes hun har blitt tykk. Ikke tid til å spørre seg selv når hun og mannen sist hadde sex. Hun har ikke krefter til å tenke på at hun skulle ha flettet håret eller hvor det ble av den vakre gutten hun en gang giftet seg med, han som ser en annen vei enn hennes. Hun har ikke overskudd til å spørre seg om hun får realisert seg selv, om hennes farger er høst eller vår, om hun burde gå til psykolog. Ikke krefter til å sette grenser, ikke ork til å lure på om hun er på feil hylle her i livet. Skulle hun heller blitt forfatter, eller vært hjemme med ungene til de ble større? Hun orker ikke å undres på hvordan det ville være å ta med familen på en spektakulær jordomseling, kanskje strande på Azorene, glemme klokke, dag og måned? Hun makter ikke å tenke på at den eldste sønnen har lesevansker eller at datteren ikke får sove om nettene. Hun lukker øynene og husker noe fra en annen tid, et kafébord der hun satt i solen og en venninne sa at hun var dårlig mor fordi hun valgte en stresset jobb og ikke prioriterte ungene. Hun holder for ørene, lukker øynene, vugger sakte og holder rundt seg selv. Verden er i legghøyde. Hun ser ikke hele mennesker lenger, bare sko og legger. Pensko, ikke fullt så pene sko, støvletter og joggesko, alle på vei vekk fra henne. Men hun har ikke krefter til å tenke på slikt. Det eneste hun kan nå er å ta innover seg at hun kom seg levende over havet, hit til dette fortauet i et iskaldt land. Hun vet ikke mer enn det. Orker ikke å vite mer. Enn dette. Nå. Hun sitter midt i sitt indre ekvator. Nå og da. Om hun løftet det trøtte hodet opp, om hun våget å se hele mennesker, hva ville hun se? Ville hun møte noens øyne? Møte et fremmed blikk? De vet ikke hvem jeg er, tenker hun. Og de vil ikke vite det. Jeg var. Jeg var. Var. Nå er jeg bare et tall i et vanskelig regnestykke som aldri går opp. Jeg er redd, tenker hun, redd mennesker som er flinkere til å håndtere tall enn sin eget art. Og så tenker hun plutselig på den lille piken som hun åpnet med skapell i sitt andre liv, den lille som hadde et hjerte som ikke orket å banke lenger, og at hun ga henne et nytt. Banker det fremdeles? Jeg er ikke så dum som Lots hustru, ikke se deg tilbake!tenker hun. Der passerer et par sko som ligner på noen hun bar en gang. Det var sol den dagen. Det var så lett å gå. En mild vind fra Sahara. Nå iser det et hardt regn ned over henne. Kjolen klistrer seg til asfalten. Den er sort med røde valmuer.

Her. Nå.

GRESK TRAGEDIE I NRK

Symi Greece
Symi Greece

Med NRK i spissen gjennomlever norske medier en gresk tragedie. I går messet Dagsrevyen om store slag, røykbomber og gatekamper i Athen. Røyken lå tjukk og «hele» folket frådet over av raseri fordi landet er satt under Angela Merkels formynderskap. Jeg tviler ikke på at det var store tumulter i Athen i går, men de fleste grekere bor ikke i hovedstaden, de bor ute på øyene. Og der har nesten ingen norsk journalist vært på jobb for å ta temperaturen på det som skjer med verdens eldste demokrati. Men i følge de alltid tilstedeværende ekspertene som media spar opp, er det fullstendig kaos og tomme minibanker, for ikke å snakke om at man er i ferd med å gå tom for mat. Så hva hjelper det om sosiale medier fylles opp av badebilder og pur lykke i Egeerhavet når de hersens ekspertene har talt?

Jeg er ikke «ekspert» på Hellas, men jeg har frekventert landet siden jeg dro dit som sekstenåring en gang for noen tiår siden, og jeg har sett landet forandres. Det eneste som er intakt er grekernes store arbeidsevne og vennlighet. De folka jeg kjenner jobber 24/7 i turistsesongen, og sutring er fraværende. For de vet at det er oss de lever av, og om vinteren er det stille og rolig. Fra å være et paradis en gang i tiden har landet hardnet til et regime der den jevne greker ikke lenger får dagpenger fra staten i de fire fem månedene turistene ikke er på øyene, og pensjonen til de gamle er blitt kuttet med øks.

Og norske medier heller bensin på bålet og pøser på med nedlatenhet og skrekkhistorier som får turistene til å reise andre steder. I Dagsrevyen i går kveld hørtes det nesten ut som om det er farligere å dra til Hellas enn til en krigssone. Mytene om Hellas er mange. Den alvorligste er at grekerne er late. Videre hører man at de penjonerer seg når de er 55 år. De nekter å betale skatt. De er uærlige. De er som små bortskjemte barn som ikke kan håndtere egne penger. Og i følge orakelet NRK kan de ikke klokka. (Kruse i Dagsrevyen i går) For det er ikke grenser for hvor nedlatende og stigmatiserende enkelte norske medier kan være mot et folk som har havnet i uføre på grunn av dårlig politisk ledelse og korrupsjon på toppnivå i samfunnet.

Og jeg lurer på, hvor er det etiske ansvaret når det kommer til å vise hele nyhetsbildet? Og hvor stor skade gjør slikt slurv og feilinformasjon for dette landet som nordmenn ynder å reise til? For om turistene slutter å reise til Hellas er landet enda mer ille ute! Kunne ikke NRK hatt anstendighet til å fortelle sitt publikum at det er de statsansatte som raser? Og at de aller fleste grekere gjør hva de kan for at turistnæringen ikke skal lide? Men akk, slik er dramaturgien i nyhetsbildet, man konstruerer dramaer som ikke finnes. Men så lenge man snakker EU etter munnen og snakker Hellas ned kan man slippe unna med det meste kan det virke som.

Til og med Jonas Gahr Støre kastet seg på nedlatenheten i går og mente at «grekerne må finne seg i få ukepenger i mange år». Det er barn som får ukepenger, ikke voksne mennesker!

Så kjære blogglesere, ikke nøl, reis til Hellas. Nyt sol og varme. Det er mat nok, og penger i minibankene. Og fyll sosiale medier med enda flere blinkskudd fra Kos og Antiparos. Selv reiser jeg ned til olivenhøsten. Det blir min reise nr 46.

SOMMERBREV FRA LYKKELAND.

IMG_1674

Vi sitter ved frokostbordet, min kjære og jeg. En replikk faller. «Noen ganger er mat så godt at man blir lykkelig!» Og vi ser på hverandre og smiler.  Ja, lykkelig kan man bli av små ting. Og jeg tenker, hvor mye trenger man for å være lykkelig? Ikke så mye.

Vel, jeg er ikke religiøs, men jeg blir mer og mer opptatt av å takke for alt det jeg har.

Der ute står hagen i flor. Rosene slår seg ut, jordbær er i blomst og potetplantene har stukket hodet opp av jorden. Sommeren er et under hvert eneste år. Radioen surrer sine triste postulater. Man kan skru av, la verden styre med sitt. Men jeg er et menneske som ikke kan skrus av.

For noen dager siden fikk to foreldre et anonymet brev i posten der ungen deres som har Downs ble kalt en «mongo» og «kunne de ikke fjerne denne mongoen vekk fra normale unger?» Jeg kjenner på en tung tristhet når jeg hører dette. Hva er det som rir mennesker som skriver slike ord?

Jeg tenker på Inger Hagerup’s dikt «Våre små søsken»

Ok, diktet er et barn av sin tid, men det står noe i det som fremdeles rører ved det innerste i meg. «Da blir det kanskje lettest for disse små fordi, de bare har et hjerte med sorg og glede i. Så la oss gi dem gleden til de skal gå ombord, med sine barnehjerter, vår søster og vår bror.»

For hva vet vi om disse som mange mener skal ryddes bort allerede i mors liv? Kanskje de har funnet en lykke som vi ikke ser eller føler der vi streber etter lykken? Er det mulig vi ser feil vei?

Tilbake til start. Hvor mye trenger man for å kunne føle lykke?

I dag slo lykken inn av et perfekt kokt egg. Bør ikke det være nok? Skal jeg synke ned i depresjon for jobber som glapp, roller jeg ikke fikk? Jeg tenker på mine venner i Hellas som i skrivende stund kjemper for sin eksistens. Jeg tenker på S som har slitt gulvet et sted jeg ynder å spise. Hun har servert og kokt i nesten 30 år, og så fikk hun sparken på timen fordi hun er blitt for dyr å ha ansatt. Jeg tenker på M som har stått opp klokken 4 om morgenen i flere tiår for å lage frokost til sure folk som klager på at frokosten er ensformig, fine snille M som fra den ene dagen til den andre står uten jobb eller sosial stønad. Og jeg tenker på alle de som har latt henne skjenke kaffe og satt mat på bordet, men som aldri har sagt takk men behandlet henne med et likegyldig skuldertrekk.

Facebook-veggen min fylles stadig opp av statuser om folk som tar lederkurs. Oppskriftene pumpes ut om hvordan jeg skal bli en leder. Være en som går foran. Vakre ord som alltid handler om penger og materiell velstand.

Men hvem går foran for menneskeverd? Hvem kjemper for «mongoen» når raseriet over et anonymt brev har lagt seg? Hvem legger til rette for respekt og likhet, ting vi andre tar som en selvfølge? Inger Hagerup skriver i det samme diktet: «Det er så lett å glemme, når siste båt skal gå, må alle passasjerer la all baggasje stå!»

Jeg tenker mer og mer på hvor lite jeg trenger for å føle lykke. Stå ved et blomsterbed å se? Solen som flommer inn gjennom vinduet. Min kjæres lette skritt over gulvet. Ømheten i et fremmed blikk. Plutselig vennlighet. Bare en priviligert kan ta seg tid til å se slike «små» ting. Jeg er priviligert. Og jeg skammer meg ofte over hvor lite fornøyd jeg kan være til tider. Men jeg jobber med saken.

Fortsatt god sommer i lykkeland.

TA TOGET, LA TANKENE FLY?

steam-trains-3

Det meste vi klager på her i dette landet er i-landsproblemer, og jorden går ikke under hver dag her på berget for verken det ene eller det andre, vi har det stort sett godt og det er ufint å klage på hver minste lille ting. Så det er i perspektiv av at mange steder i verden har folk det hundre ganger mye verre enn meg selv jeg skriver dette.

Ett av slagordene til det statseide NSB er «Ta toget, la tankene fly.» Etter å ha tatt toget tur/retur Mo i Rana-Oslo får jeg lyst til å parafrasere dette slagordet ved å si: «Ta toget, la raseriet flomme!» Nei, jeg skal ikke klage på de naturskjønne omgivelsene som kan oppleves på den femten timer lange reisen for det er spektakulært og vakkert,  det er komfort og service denne teksten skal dreie seg om.

Nå kan vel den beste gjøre feil, og av uforutsette grunner kan alt skje.

At doen tetter seg til og du ikke kan gjøre ditt fornødne på strekningen Mosjøen-Trondheim kan skje. At man går tom for kaffekopper kan også hende, og at kaffemaskinen streiker skjer av og til, ingen er perfekt. Også at kjølekapene går i stykker og Solo og annen drikke når en temp på 30 varmegrader er ille, men ikke noe voksne mennesker ikke kan takle. Og at vi må over i buss fra Otta til Oslo på grunn av solslyng kan ikke NSB noe for, men jeg kjenner at egen temperatur stiger når du sitter på denne bussen i fire timer uten at en flaske vann er å oppdrive. Men man overlever også dette.

Så hjemturen. At jeg og min ledsager har jetlag etter å ha krysset Atlanterhavet om natten kan ikke NSB noe for. Så litt slitne og irriterte går vi ombord på toget ved Gardermoen, men er ved godt mot. Huset og hagen der hjemme skal bli godt å se igjen, og vi er underveis. At vi blir plassert i vognen der det er tillatt med hunder og katter er heller ikke så lett å forutse siden det er nesten umulig å komme inn på nettsidene til NSB fra USA for å bestille sete.

Vel, vi setter oss ned med en svett og tungpustet hund som peser rett ved høyre øret i setet bak og kjenner at det er ubeskrivelig varmt i vognen der solen steker inn gjennom vinduene. Det blir sikkert bra når toget begynner å gå, tenker vi, men det blir det ikke. Først da jeg nevner at det er varmt til konduktøren da hun skrider gjennom midtgangen rett før Hamar sier hun lett henslengt: «Airconditionanlegget er ødelagt, og det kan jeg ikke gjøre noe med!» mens kun klipper billettene våre og skrider videre. «Hallo!» sier jeg «vi kan ikke sitte her i fem timer til!» Damen svarer at toger et fullt, og borte blir hun. Ok.

Jeg sier til meg selv at verden går ikke under på grunn av dette, og det gjør den heller ikke. Jeg konsentrerer meg om å telle stabbur i Gudbrandsdalen. Tenker noen tanker om snøsmeltingen i den norske fjellheimen i år mens svetten siler og halsen snører seg sammen. Ved Lillehammer er det hele uutholdelig. Damen rett over er høyrød i ansiktet og en eldre herre sukker og tørker seg med et rutete lommetørkle. «Tenk om man kunne fått åpnet et vindu, men disse moderne togene er jo helt umulig!» Han sukker igjen. Da kommer konduktørdamens litt iltre stemme over høytalerne: «Ingen må gå ut å røyke på perrongen her ved Lillehammer!!! Toget er fem minutter forsinket, og det vil bety ekstra stress for oss å passe på at alle kommer seg med!!»

Jeg kjenner et begynnende raseri stige opp fra magen.

Og mens vi er på vei opp mot Dovre kommer konduktørdamen fordi igjen. «Hei du» sier jeg blidt, «hadde det kanskje ikke vært en idé om dere kunne dele ut litt kaldt vann til oss som sitter her i denne vognen og blir stekt levende?» Hun ser på meg med et slitent blikk. «Jeg vet, dette er ikke din feil.» føyer jeg til. Jeg ser noe som kan være et smil i den ene munnviken hennes. «Jeg skulle gjerne gjort det» sier hun «men vi kan ikke dele ut gratis vann, men det kan kjøpes i spisevognen..» Jeg sier at dette går sikkert fint og at vi overlever. Hun ser på meg igjen med et oppgitt blikk og går videre mot nye billettklipp.

På vei over et soldirrende Dovre kommer det en ny beskjed fra oven: «Vi er kjent med at det er fryktelig varmt i vogn 3, og vi beklager. Nå er det slik at de som vil kan flytte seg til ledige seter i vognene der det er kjøligere, men ikke før plassene er avklart med konduktør!»  Noen av de eldste passasjerene får utdelt nye plasser, og toget snegler seg mot Trondheim i sakte fart på grunn av solslyng. Jeg smiler til konduktøren der hun svetter forbi oss mens det fortelles fra oven at vi passerer Snøhetta og ivrige japanske turister knipser i vei.

Når vi går av toget i Trondeheim står konduktøren på perrongen. «Beklager» sier hun. Jeg sier at det gikk fint, vi overlevde og nå skal vi ombord på nattoget til Bodø. «Men» sier hun lavt «vær så snill å send en mail til NSB om dette. Vi er like fortvilte over tilstandene ombord som dere, men vi blir ikke hørt, og svært få av oss tør klage fordi ledelsen tåler ikke klager..» Jeg smiler og sier takk for turen.

Nå sitter jeg trygt under parasollen her i hagen og skriver dette. Verden gikk ikke under, og det finnes større problemer enn dette. Men som kjøper av en vare har du rett til å klage. Og om du ønsker å reise sakte og mer miljøvennlig bør du kunne forvente bedre enn dette.

Men – jeg mener ikke NSB bør selges eller at det kommer til å bli bedre med konkurranse. For ved mer konkurranse handler det om å presse ned prisene, og da er service det første som ryker, det vet vi fra flybransjen. Fløy med den argeste konkurrenten til SAS over Atlanteren forleden natt, og der er det langt mellom både smil og smidighet i kabinen. Det Norge trenger er en ny jernbane, og den trenger en ledelse som tar sine kunder mer på alvor. Men om dette fortsetter så er jeg klar i min tale – selg dritten til de som vil ha den! Og så begynner jeg heller å fly opp og ned til Nord-Norge.

KULTUR I RANA? SKAL VI SNAKKE SAMMEN?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har satt i gang en debatt om kultur i min lille by. Det diskuteres over en lav sko.

Kultur er først og fremst en plagsom utgift, ikke en bærekraftig mulighet. Og hovedtråden i debatten er «snøen som falt i fjor» og hvem som ikke gjorde hva. Det sier litt om hvordan mange folkevalgte ser på kultur, selv om de ynder å bli sett på byens festivaler og andre evenementer.

I går så jeg en film her i New York der denne replikken falt: «Bestem hvem du vil være, og vær det!»

Så igjen, hvem vil min lille by være? En by som vil utvikle seg? Eller en by med politikere som sier at alt er såre godt? Jeg frykter det siste. For kultur i min lille by er ikke på grunn av, men på tross av. Og i en by der kultur ikke er sett på som viktig vil alltid noen ildsjeler trosse motviljen og starte egne prosjekter. Jeg har selv gjort det i byer jeg tidligere har bodd i, og jeg gjør det i min lille by nå. Jeg er ikke fast ansatt noen steder. Jeg er en gründer som lager min egen arbeidsplass fra dag til dag, år til år. Slik har det vært i alle år. Jeg er med andre ord høyresidens våte drøm.

Så hvordan kunne det skje at min lille by er en av de byene i Norge som har størst festival-tetthet selv om den har under 30 000 innbyggere? Jo, disse festivalene er skapt av ildsjeler som trosset uviljen og følger drømmene sine. Nå flytter den gamle Verket-sjefen fra byen fordi han leter etter byer med større drømmer. Men Verket fortsetter. Det er godt.

Men det er ensomt å drømme nesten halt alene, jeg vet.

Jeg er en self made man. Jeg kom til Mo i Rana med to hender fulle av kultur, og ingen visste hvem jeg var. Nå, ti år senere stoppes jeg på gaten av fremmede og jeg er blitt «kjendis». Jeg trives i min lille by, og skal fortsette å bo der. Men jeg vil ikke være fast ansatt, jeg vil fortsette å være næringsdrivende i kultur. Og jeg produserer av og til for store beløp.

Da jeg skrev musikalen «Svarta Bjørn» for Nordland Teater sammen med Bodvar Moe skaffet jeg arbeid til mer enn femti mennesker og det ble en fjær i hatten for både meg selv og teateret. En pen suksess publikumsmessig ble det også. Og det gjorde noe med stoltheten til folk i Rana og Nord-Norge ellers. Men å lage et slikt prosjekt koster krefter og det tar tid. Men det bryr man seg ikke om når man brenner for det man gjør.

Så – jeg savner en debatt der kultur diskuteres som en mulighet, en bærekraftig mulighet.

For er det noe de blå elsker så er det ordet bærekraft. Men da jeg holdt foredraget «Hadde det ikke vært for den helvetes kulturen» under årets Vinterlysfestival var det ingen fra posisjonen i Rana som dukket opp. Det er synd, for foredraget handlet nettopp om hvordan man kan få kultur til å bli bærekraftig. Det kan selvfølgelig være at de vet nok om kultur og ikke vil høre hva en som har levd av dette i førti år har å fortelle? Jeg vet ikke.

Snøen som falt i fjor har smeltet, og ny snø vil falle. Og den kulturelle beinvinteren forsvinner ikke ved at vi kaster dritt på hverandre. La oss heller møtes over bordet, se hverandre i øynene og snakke sammen?

Ingen er perfekt, og vi har alle skjeletter i skapet. Skal vi løfte byen videre, eller er det godt nok nå?

Handsken er kastet! Hvem vil plukke den opp?

Sven Henriksen SV Rana.