OLJE-ERNA.

 


Mens folk flest holdes opptatt med å krangle om at muslimske småpiker må bruke badedrakt i svømmehallen legger Erna Solberg Lofoten, Vesterålen og Senja ut på oljemarkedet, og åpner for oljeleting i et av verdens aller største og sårbare matfat.

Det lukter allerede fjøs langs den norske fjæra. Oppdretten får sei og torsk til å smake av Tine-produkter utgått på dato, og rekene som knasker pellets vokser så hurtig at de ikke rekker å utvikle skall, og dør en grusom død i de norske fjordene.

Men olja og gassen skal opp, koste hva det koste vil, meldes det fra siddisbyen der oljemessa er i full gang, og over klinkende champagneglass hviskes det avtaler i ørene på arbeidsledige toppsjefer og lovnader om bedre tider for Norge sitter løst. Vi kan da ikke la tusenvis av milliarder bli liggende på havets bunn, det er det bare blåøyde ungdomspolitikere og SV som mener.

Erna Solberg som sammen med Siv Jensen har messet til det kjedsommelige at vi nordmenn «må forstå at landet må omstilles for vi kan ikke leve av olja alene» går nå med stjerner i øynene og lover gull og grønne skoger til et «fraflyttingstruet område» som Lofoten og Vesterålen er.

At alle tall og flere ordførere melder om stor befolkningsvekst og inovative tider viftes vekk som ei pølse i slaktetiden. Og AP følger hakk i hæl som den mumlende buktalerdukken dette partiet har blitt i løpet av de siste tre årene. I sentrum er det godt og trygt å være, vi er så enige at «Høyre spår den skitneste valgkampen på mange tiår..!?»

For øyeblikket er jeg opptatt med å være skuespiller i eget teaterstykke som handler om at storsamfunnet åpner for gruvedrift i sårbare områder der samene har drevet med reindrift i mange hundre år. Jeg tenkte at denne teksten kanskje ikke var så relvent for resten av landet, eller i hvertfall ikke i sør. Men nå tippes dritt og møkk i norske fjorder, og nå dette med at det åpnes for oljeleting i LoVeSe! Så teksten vil være mer en relevant når den skal ut på lang scandinavia-turné med det samiske nasjonalteateret Beaivvas denne høsten.

Tina Bru avslørte seg selv på Dax18 for litt siden. For hun kunne ikke svare på hvor mange arbeidsplasser dette ville medføre i Nordland og Troms, men hun var tydelig på hva dette vil ha å bety for resten av landet. Og det er der hunden alltid ligger begravet; resurser har alltid blitt hentet ned fra Nord-Norge, men svært lite har kommet oss her oppe til gode.

Og når alt er hentet opp, når reindrifta er historie, når torskestammen er vekk og villaksen i de norske elvene er datteren til noe som er laget i et laboratorium, hva da? Hvem er vi her oppe da? Når fiskeværene ligger som spøkelseslandsbyer?

Det skal bo folk i husan, husan dem træng folk? Really?

Men vi lever i en tid blottet for logikk og ansvar. Når folk flest mener at om man river klærne av kvinner på en badestrand vil det føre til mindre terror i verden, og når politikere mener at mer oljeboring er bra for miljøet, da er hjernen alene og da får det bare gå som det går.

Men den norske kulturen skal ingen kødde med, den er unik og bare vår! Det er vel like før Per Sandberg åpner opp for lukkede fiskemottak mens Olje-Erna staker ut stø kurs i sitt eget store inkluderingsprosjekt. Norge går så det griner, som et olja lyn faktisk! Usj!

 

 

DET STORE SAMISKE HJERTET.

Det var ikke fritt for at det rant noen tårer der vi gikk i Sápmi Pride-toget gjennom den lille bygda Kautokeino i går formiddag.

Vi var mange, vi var sterke, og vi var fler enn det bruker å være i 17.maitoget når Norges største kommune vifter med flagg og faner.

I går gikk vi for kjærlighet, synlighet, respekt og åpenhet. Langs ruta satt folk i biler eller sto og fotograferte mens det lange toget marsjerte forbi. Ikke et agressivt blikk, bare smil og myke, litt fuktige øyne møtte oss der vi skrev og samisk historie og traff noen strenger dypt inne i det store samiske hjertet.

Og etter dette tror jeg ingen lenger kan fornekte at homofile, lesbiske eller transpersoner finnes i Sápmi, vi kom ut av skyggene slik at alle kunne se oss, og det på høylys dag. I natt skrev jeg dette:

 

ALT SOM DET ER SÅ LENGE TIL ER NÅ.

ut av skyggene kommer vi

rister av oss angst og stillhet

våre røster er som vårbekker

klinger som tusen søljer

på våre stammødres barm

– nå marsjerer vi sammen

nakne, sterke, så mange

med en sang om kjærlighet

på leppene

– alt som det var så lenge til

er nå

Takk Sápmi, takk Kautokeino, takk menneskene her oppe.

Ingen er som alle andre. Some of us are gay, get over it.

Sven Henriksen.

SAMISK STOLTHET.

Foto: Daniel Lynau. Sápmi Pride.

Mens løvet rives av trærne og sommeren tar høstfrakken på vaier regnbueflaggene over viddelandet ved Kautokeino. Den tredje Sápmi Pride hender her og nå, det er ikke annet å si enn at dette er historisk. Og i går kveld debatterte jeg og tre andre polititikere hva som bør gjøres for å gjøre det lettere for skjeive samer å stå fram i Sápmi. Det ble en fin og til tider ganske følelsesladet debatt med både latter og noen tårer.

Hvorfor er det så vanskelig å komme ut av skapet i Sápmi?

Jeg tror ikke det er vanskeligere å komme ut i Sápmi enn andre «små» steder, så dette er ikke bare et «samisk» problem. Homofile, lesbiske og andre som ikke passer inn  «rømmer» gjerne små steder for å kunne leve som den de er eller vil være. Det blir gjerne for trangt, smått og det er ikke alltid like enkelt å være synlig på steder der alle kjenner alle.

I Sápmi har vi i tillegg den maskuline reindriftskulturen der det kan være svært vanskelig for en ung gutt å stå fram å kreve sin rett til både å drive med rein og lete etter en mann og dele livet med. Dette er ikke bare noe som kjennetegner reindriften, men også andre machomiljøer som enkelte sportsgrener og yrker, og heller ikke bare i Sápmi er dette et problem.

Synlighet.

Det har vært stemmer som har hevdet at det ikke finnes homofile samer. Det er en absurd påstand. Samer er som folk flest, vi er ingen homogen gruppe. Derfor er det viktig med synlighet.

Når homofile og lesbiske, bifile og transpersoner gjør seg synlige i nærmiljøet kan ikke samfunnet lenger hevde at slikt ikke finnes. Nå barn i barnehagen, i småskolen og i høyere trinn venner seg til at slike mennesker finnes vil det etterhvert føre til mer åpenhet og vil også gjøre det lettere for mennesker som har en annen legning å leve i det samfunnet de er født inn i og ofte gjerne vil bo i.

Skummelt å stå fram? Hva om familien slår hånden av meg?

Da jeg selv sto fram for ca førti år siden skjedde det, men i dag tror jeg 99% av alle foreldre ikke vil gjøre noe slikt, og om det skulle skje finnes det mange andre mennesker og støtte seg til. Selv tenker jeg at siden mine foreldre slo hånden av meg er det ikke verdige en plass i mitt liv, og heldigvis fant jeg andre mennesker som ga meg trygghet og kjærlighet.

Jeg blir rørt av at Sápmi Pride er kommet til Kautokeino. At nye dører åpnes. At ordfører og sametingspresident og fremstående politikere sitter i debattpanelet. Det tyder på at noe skjer, at det er beveglese i folks holdninger.

Vi som startet homokampen på 70-tallet gikk foran og tråkket opp stiene for de som skulle komme etter. Nå ser jeg at unge samer tar kampen på nytt. Vi sovnet litt på vakt i noen år, det var ikke bra. Ingen seire er vunnet for alltid. Sporene blåser fort igjen. Nå ser jeg at homosaken igjen er i trygge hender.

Gratulerer Kautokeino!!! Den samiske verden har tatt et stort skritt videre.

 

Når tante Laura tar seg en dukkert.

 

Tante Laura er tjukk. Feit, sier hun selv og ler så hakene disser. Tante Laura er stort sett blid, særlig når hun er i Syden. Hun elsker å drikke en kald Mythos under parasollen på Rhodos, der hun ligger og duver i sin fargerike tunika, eller 8-mannsteltet som hun sier selv.

Tante Laura elsker å bade i Middelhavet. Når jeg lukker øynene ser jeg henne for meg der tunikaen brer seg ut som en sjø-anemone der hun dupper på bølgetoppene. For er det én ting tante Laura er klar på, aldri kle seg i bikini!!!

For tante er tøff, men så tøff er hun ikke at hun lufter valkene i friluft. For tante Laura har arr på kroppen, og så har hun bare en pupp. Tante Laura føler seg bedre når hun bader. Har ikke så vondt i kroppen da.

Tante Laura er ikke kristen. Tante Laura er ikke muslim. Tante Laura er ei frodig dame fra Lofoten som ikke går av veien for bannskap. Du kødder ikke med tante Laura.

«Har du sett det?» sier jeg til tante Laura på telefonen. «Ka da sedd?» kvekker hun i røret. «At nå er det ikke lov til å dekke seg til på stranda i Frankrike.» Tante Laura ler, det er som å høre en gammel Volvo starte. «Ja, men grekeran e nu ikkje så gale som franskmennen?» ler hun. «Nei» sier jeg «jeg håper da ikke det.»

Og tante Laura sier at hun kommer til å rocke stranda på Rhodos neste sommer iført teltet sitt, og om noen har noe i mot det får de rive av henne gevantene, men det kommer til å bli håndgemeng av verste grad.

Jeg sitter her og tenker på tante Laura som ikke finnes.

Hun er bare ei dame jeg har funnet opp i farta. Men jeg har sett henne i det virkelige liv, på stranda på Rhodos, på bussen i Asker og på et tog over Dovre. Alle de tjukke, de ikke perfekte, ja, både menn og kvinner som ikke passer inn i det som er bildet av hvordan en kropp skal se ut for å være attraktiv. Kropper som, tross sine skavanker lengter etter å bli elsket, begjært, som vil elske, svømme i asurblått hav, stå å kjenne vinden uten å bli glodd på og høre latteren i ryggen, som trenger å dekke seg til med litt tekstiler for å kunne nyte. Vi blir ikke frigjorte før disse kan det.

Vi har ikke lover for klesdrakt i Norge, og jeg håper ikke vi får det.

Men vi har holdninger som ikke er bra. «Kunne hun ikke ha kledd seg mer anstendig?» sies det i debatter om unge jenter som er blitt voldtatt.

Hvor frie er egentlig jenter som stilles til ansvar for at andre forgriper seg på dem?

Men muslimske kvinner som bærer sine tekstiler med eleganse og stolthet skal altså kle av seg ellers blir de bøtlagt av væpnet politi, ja, en slik udemokratisk og frihetsberøvende lov mener enkelte at vi skal ha her hjemme også. Det skremmer meg. Skremmer meg veldig.

Men jeg gleder meg til den dagen tante Laura får sin første bot når hun tar morgendukkerten utenfor Svolvær. For likhet for loven har vi i Norge, det skal vi ha.

 

 

HVORDAN HAR DU DET?

 

Vi har så dårlig tid, scroller oss gjennom dagene, leser overskrifter, fester oss ved et bilde. Møter bekjente på gaten. Hei, hvordan går det? Takk bare bra! Vi må ses snart. Ja, det må vi, en kaffe i begynnelsen av september? Tekster deg. Ok.

Vi er påslått, tilgjengelige, men vi har ikke tid til å prate med hverandre. Et hjerte på Face, en «like», jeg ser deg, du ser meg, jeg er så travel. Bildene flimrer forbi. Den lille gutten på en orange stol i en sykebil i Aleppo. Krigens ansikt. Fingeren henger et øyeblikk på tasten før vi klikker det vekk. Orker ikke se.

En kaffe i begynnelsen av september? Hvorfor sa jeg ikke: «Vi tar den jævla kaffekoppen nå! Du ser lei deg ut, du trenger noen å prate med.» Men jeg sa ikke det, jeg spilte travel, gikk videre til noe jeg ikke skulle. Nå står jeg her under et tre i silregnet og klikker fram bildet av han jeg egentlig skulle ha holdt rundt og snakket mykt og lenge med nå. Fy fan, for en tosk jeg er. Fingeren skriver: «Fint å se deg!» Send.

Jeg siger ned på en benk. Lar regnet sile ned over meg. Det er deilig beroligende å bli våt. Jeg kjenner vannet trenge inn gjennom skjorten, det kjøler meg ned mens jeg lukker øynene og går inn i en annen sommer en gang for lenge siden. Jeg ser mormors roser i solveggen. «Peace» het de. Gule, med bedøvende duft. De var hennes stolthet.

Mor som svinger så lett over gresset med en bolle jordbær i hånden, skyer av pisket krem på blå himmel. Skjørtet hennes som en klokke med et særegent mønster av afrikanske elefanter nederst, hvite sandaler med røde tånegler som stikker ut. «Gutten min», sier hun og stryker meg over en blond lugg.

Tårene mine blander seg med regnet. Jeg er fem år, jeg er seksti, jeg har alle tider og alle år i meg her jeg sitter, en voksen mann som gråter helt åpenlyst på en parkbenk i en folkemengde. Alt som det var så lenge til er nå.

Det er fint å ha blitt så voksen at man plutselig kan tørre å være et lite barn som savner en sommer som aldri mer kommer tilbake.

Det er fint å ha hatt en mormor som hadde roser som het «Fred». Det er fint å være så online at jeg bare kan lukke øynene og fremkalle duften av liljekonvall-parfymen hennes. Det er fint å våge å være sentimental.

Vi tar en kaffe i begynnelsen av september?

 

 

 

Fedrelandet og kulturen tas fra oss?

Jeg husker midten av 60-tallet da pizzaen ble introdusert i Norge.

Ingdrid Espelid Hovig kalte den riktignok for «spansk ostepai» første gang vi fikk se den i svart hvitt, men det var en pizza. Sakte men sikkert snek pizzaen seg inn på oss, ikke like hurtig som tacoen gjør nå, men dog.

Og mor og nabokjerringene været fare. Rett før kalenderen bikket over til det famøse 70-tallet gikk kvinnene i nabolaget rundt og frontet en underskriftskampanje mot pizza, som var «djevelens verk» som ville ødelegge den norske folkehelsen, for hva var galt med røkte kjøttpølser og kokt kålrabi? Vel, når det kommer til det med folkehelsa hadde de absolut et poeng, men at den norske kuturen var i fare ble ikke nevnt.

60-tallet var mulighetenens tiår.

Vi fikk vaskemaskin og kjøleskap, en liten fryser, og ikke nok med det, hermetikken og ferdigmaten ble introdusert og skulle gjøre livet lettere for oss alle, særlig for kvinnene som slavet hjemme ved kjøkkenbenken. Det ble lenger og lenger mellom den langsomkokte maten, for nå var suppeposer og lapskaus på boks, for ikke å si Spagehetti a la Capri det aller fineste man kunne sette på bordet.

Framtiden var vår,og livet var lett å leve. Vi hørte ikke et eneste ord om at vi ble lurt eller at noen var i ferd med å snike inn en annen kultur, og at den norske var i ferd med å bli pulverisert. Vi hadde ikke sett en utlending, og svarte mennesker var festlig pynt på fruktposer og på skokrembokser. Men det var faktisk den tradisjonelle norske maten som rant ut med badevannet. Og ingen været fare når en første kinakroa kom til bøgda, nei da, vi lærte oss spise med pinner uten å mukke.

Samtidig lå vi unge under dyna og lyttet til «ulovlig» musikk på Radio Lux.

For på norsk radio var det bare trekkspill og svensktopper, salmer og det som verre er, men under dyna hørte vi Beatles og og svarte menn og damer som sang soul og blues. Det var sexy og pirrende.

Det var vel i slike våkenetter at Ønskekonserten ble penetrert og Norge ble snikmusifisert og skulle aldri mer bli seg selv igjen. Alle ukepenger og oppsparte midler gikk til vinyl-investeringer. Vi satt med øyne som tinntallerkener i sene nattetimer og hørte «Lucy in the Sky with Diamonds» og røykte vår første jazztobakk mens Pink Floyd tok oss med til den mørke siden av månen. Men aldri et øyeblikk var det noen som forsto at Norge var i ferd med å forandres fra å være et pottitand til å bli mer kontinetalt.

Det begynte først når de «fremmede»menneskene begynte å komme.

For mat, klær, bøker og musikk krysser landegrensene uten at vi kjenner på angsten. Du bli ikke fremmedfiendtlig av å gå i italienske sko. Det er først når menneskene begynner å komme at mange blir redde og at man begynner å verne om den «genuine» kulturen som er blitt borte uten at vi har fått det med oss.

For det vi sitter med nå er jo ikke norsk kultur og tradisjoner, vi er like mangfoldige og fargerike som resten av verden, og forandringen gikk så fort at vi nesten ikke la merke til den, mens hos noen av disse som nå kommer gjorde det ikke det. Men mat og klær og alt det andre er én ting, demokrati, likestilling og rettigheter er noe helt annet. Det tok litt lenger tid å få dette på plass hos oss også, det vil alltid finnes motstand mot slikt. Men vi ledet der og, og vi unnlater ikke å slå oss på brystet, selv om enkelte av oss har hatt som hovedgesjeft å stikke kjepper i hjulene for like rettigheter for alle.

Nå sitter vi her på vår høye hest, spiser frossenpizza eller sushi og tror at slik vi har det nå har vi alltid hatt det, og at den norske kuturen er noe helt eget og spesielt. Det er den ikke.

Vi var et forhutlet folk som hakket oss ut av isen for ikke så alt for lenge siden. Nå flyr vi jorda rundt i jetfly, spiser all verdens mat og ja, er kosmopolitter, bønder,hipstere, harryer, snobber, freaks, fattige, rike, homofile, lesbiske, trans, religiøse, ateister, dumme og overflatiske, miljøbeviste, ja, stort sett, vi er den vi har lyst til å være her i dette fine landet. Så jeg synes vi skal la de som kommer hit bør få være som de er, det kan da ikke være så nøye. Og hvorfor i huleste sier noen at de «må være som oss» når vi ikke lenger er en homogen masse av pelskledde urfolk som sitter og hakker tenner ved iskanten?

Det eneste de bør forholde seg til er norsk lov.  Det må vi alle. Men å hyle seg hes bare fordi muslimer ikke er nakne nok i svømmehallen eller på stranda er like idiotisk som å løpe rundt på dørene for å be folk skrive under på et opprop mot pizza! Ja, jeg vet at noen av dere mener det er kvinneundertrykkende å gå med et stykke tekstil på hodet, men det er pokker meg like kvinneundertrykkende å be norske jenter kle seg tekkelig for ikke å friste menn når de skal ut på byen. Vi bærer alle en hijab! Og noen av oss har bind for øynene. Den vi er i dag er ikke den vi var i går, og hvem vi er i morgen vet i ikke.

Men slapp av, det går bra, dere får taco på fredag!

De som viser sunn skepsis.

 

Jeg er så lei av folk som sier:

«Jeg er ikke rasist, men det må da være lov å si…» Jeg tenker at om du hele tiden må fortelle verden at du ikke er rasist så har du et problem.

Det er få andre ting som hisser opp gemyttene mer enn flyktninger og innvandring.

Alle har en mening om dette, og landet kan virke delt i to. De som er skeptiske blir stemlet som rasister og de som er positive er regnet som idioter som mener at «døra skal være åpen for hvem det nå måtte være som ønsker seg hit..» Begge deler er sterkt overdrevet.

Jeg selv ser på invandring som noe positivt. Og jeg er dermed klassifisert av enkelte som en «naiv venstrevridd idiot som ikke skjønner at ikke alle disse som vil hit har rent mel i posen.» Jeg får høre at jeg er ekstremt hårsår for kritikk og at jeg kan «takke meg selv når landet har gått til hundene og den norske velferden er historie.» Men jeg mener ikke, og har aldri ment at ALLE som vil skaffe seg et bedre liv skal få komme hit, og jeg tror heller ikke, og har aldri trodd  at absolut alle som banker på døren her er mors beste barn.

Så har jeg en del venner og bekjente som er mer skeptiske.

De er ikke rasister, Gud forby om du skulle hinte om noe slikt, de er gode mennesker som  bare kaller seg «sunne» skeptikere. De det er reddest for er å være naive. For hvem vet, når som helst kan en terrorcelle snike seg inn i køen av de «ekte» flyktningene.

Ja, det er helt riktig, det kan skje. Men vi kan ikke mistenke alle flyktninger av den grunn. Kjøper du egg jevnlig vil du før eller siden støte på et råttent eksemplar, men du laster ikke alle høner og alle egg for det, du laster dette ene egget evt høna om du er ekstra iherdig.

Men det er jo viktig å vite hvem som er hvem, sies det. Disse menneskene kommer jo hit uten pass og papirer. Og hvem vet med hvilke hensikter disse kommer med? Jeg skjønner den, men det er lite trolig at om du har fått taket i hodet og du kommer uten eiendeler og penger eller noe som helst at du sleper med deg en masse sprengstoff og våpen for å gjøre terror i Norge. Jeg  tror vi bør lete andre steder enn i køen av flyktninger.

Men det skjedde jo i Paris, at en flyktning..? Nei, det ble tilbakevist, det var media som påsto det, men den ene mistenkte var ikke flyktning, han var fransk statsborger.

Så – hva er egentlig sunn skepsis?

Er det å begynne å debattere flyktningers motiver når det postes et fotografi av en skrekkslagen femåring som hentes ut av krigmarerittet i Aleppo? Begynne å snakke om alle terrorhendelsene i Europa når verden er rystet over synet av denne lille gutten som kalles «krigens ansikt»? Nei, dette er ikke sunn skepsis, da er du ufin og muligens ikke særlig empatisk.

Å poste et bilde av et barn løser ikke probemene i Syria. Men det får oss til å våkne og forstå hva krig egentlig er. Så får det være at de sunne skeptikerne synes at vi som gjør slikt, som gråter og deler dette bildet et styrt av følelser og andre «useriøse» greier.

Den sunne skepsissen burde jo ikke handle om hvem som er hvem når de kommer skitne og blodige ut fra slagmarken, den burde jo heller konsentrere seg om å fordømme selve krigen? Men da må vi jo gå i oss selv og begynne å diskutere vår rolle som våpenprodusent og hva vi selv holder på med når vi skal bombe land til demokrati sånn over natten bare fordi de store gutta ber oss om det?

Så ja, det er enklere å være litt sunt skeptisk til mennesker på flukt enn å stille seg opp foran speilet, ta en titt og si: Hei, hvem har vi blitt da?

UTENOMSNAKKET.

Røde Kors er bekymret.

Mer enn 3000 mennesker har druknet i Middelhavet i år, og verden bryr seg ikke nevneverdig. Ved den greske grensen stanger folk for å slippe inn i EU, lidelsene i overfylte leire et grusomme, og folk i tusenvis legger ut på en farefull ferd over havet som kan føre til at de dør. Her hjemme snakker vi om tekstiler.

Vi liker ikke at kvinner blir undertrykket. Skal folk bo her, så får de kle seg som oss.

«Vi kan ikke slippe inn hvem som helst, vi må være restriktive. Og alle som er på vei hit er ikke engler. Vi må ikke være naive. Så vi må vente å se, og vi må integrere de som allerede er her, og det er veldig vanskelig. Særlig når de ikke kan få av seg det skautet og skjønne at ungene ikke skal pakkes inn når de lærer å ikke drukne i norske svømmebasseng! At folk drukner ute på havet er ikke vår skyld, det er de kyniske bakmennene som er skurkene her!» (sagt på min FB-vegg i går)

Folk river av seg håret over at kvinner «trues» til å gå med hijab for ikke å friste menn i sine farlige miljøer som har egne «koder». Samtidig rådes våre egne jenter om å kle seg tekkelig når de skal gå ut, menn er farlige. Noen mener sogar at du må vite hvem du skal gå på nachtspiel med, og om det går galt er det din egen skyld. Ja, vi bærer alle en hijab, og hvor frigjorte og likestilte er vi egentlig selv når våre jenter ikke kan gå trygt på fest uten å måtte høre at de må passe seg og ikke kle seg utfordrende?

Men alt dette utenomsnakket ruller og går drukner mennesker på flukt.

Og jeg skjønner ikke helt dette med å gå etter bakmennene. Selvfølgelig vil det føre til at færre legger ut i dårlige båter, men det vil da ikke føre til at færre flykter fra krig? De aller fleste argumenter i denne saken handler ikke om å hjelpe, de handler om å sørge for at så få av disse som mulig  kommer hit til landet og plager oss.

«Og så må vi sile ut alle disse som ikke er ekte flyktninger!» Ja, da, aldri har vel fler blitt sendt ut av landet enn nå. Men vi snakker om dette, vi snakker om det hele tiden, om alle de falske «lykkejegerne» som er på vei hit, og i mellomtiden dør mennesker.

I Norge nå står mange asylmottak tomme, flere stenges ned. Flyktningestrømmen har stoppet opp, sies det. Og på Sørlandet ber folk for Sylvi Listhaug som står som en bauta i stormen. For for kristenfolket i bibelbeltet handler det ikke om å hjelpe, det handler om å stenge grensene, hjelpe våre egne, og kanskje ta en liten tur ned for å hjelpe det hardt prøvede Israel. Ja, det har faktisk hendt at til og med Krf-politikere har gjort det på egen fritid og finansiert det av egen lommebok.

Norge har sendt et kraftig signal til verden, vi vil ikke ha dere her. Og her hjemme snakker vi om små ting. En hijab på et hode er en liten ting. At et lite barn dras ned i det mørke iskalde vannet og drukner er en stor ting. Det er en grusom ting. Hva med å legge litt energi i den problematikken?

Og media har presset «flyktninge-sitronen» til sitt ytterste og er ikke lenger interessert små barn som drukner. Middelhavet er veldig 2015 plutselig.

Det måtte i såfall være om Sylvi Listhaug tar gjenvalg, eller om hun skal ofre seg for de små barna som trenger en mor? Vi når nok en del slike oppslag før valget når det handler om å vise fram politkere som de menneskene de egentlig er.

Det er jo grusomt, sier ministeren, at disse menneskene drukner, men vi må ikke være naive. Det finnes en grense for hvor mange flyktninger dette landet tåler, og jeg forstår at ALLE vil komme til dette gode landet vårt. Men det kan de jo ikke.

3000 mennesker druknet i første halvdel av 2016. Send penger til Røde Kors. Nå!

Heia Norge.

 

YOU GO GIRL!

Da sønnen til den amerikanske poeten og menneskerettighetforkjemperen mm Dr. Maya Angelou kom hjem og spurte sin mor:

«Mamma, hva gjør jeg for å finne en god kvinne?» svarte hun: «Kjære sønnen min, bruk all din energi på å bli den god mann, så vil en god kvinne komme din vei, skjønner du hva jeg sier?»

Det var et fint svar. For som regel når vi mennesker jakter på den store kjærligheten glemmer vi å spørre oss selv hvem selv er og hvordan verden oppfatter oss.

Å bli menneske er en lang reise de aller fleste av oss aldri rekker å bli ferdig med.

Vi feiler, og vi lærer ikke, vi feiler og vi lærer, kanskje. Vi oppdrar våre barn med vekslende hell, og noen ganger går det galt. Noen av ungene våre blir voldsmenn og overgripere, ja, noen av dem dreper og voldtar. Og hver gang slike grusomme hendelser skjer spør vi oss, hvordan kunne dette skje? Hvorfor virket ikke av-knappen som sier at du ikke skal forgripe seg på et annet menneske?

For øyeblikket deles bilder av tre frikjente voldtektsmenn på sosiale medier. Det samme gjør bilder av tre av meddommerne som dømte i saken dette gjelder. Kommentarer av ymse slag florerer, alt fra at mange mener at å dele dette er forkastelig og en fare for rettssikkerheten til å mene at de bør slås ihjel eller bankes opp om de viser seg offentlig.

Jeg kan ikke sterkt nok uttrykke hvor stor motstander jeg er av offentlig gapestokk og at folk agerer advoktarer og dommere på nettet.

Jeg forstår raseriet og skuffelsen over dommen.

Jeg forstår at magefølelsen i en slik sak sier noe annet enn det dommen gjør, men jeg forsvarer ikke at til og med politikere går ut og oppfordrer til vold.

Hva slags samfunn sitter vi med om vi åpner for selvtekt? Hva vil skje med rettsvesenet om sosiale medier skal dømme i vanskelige saker? Vi kan faktisk ikke bestille dommer som får oss til å føle oss bedre. Nei, vi kan ikke unngå å ta stilling til menneskerettigheter for en innsatt når det er det saken er tatt til retten for selv om mange mener at han fortjener å dø. Da er vi ikke det frie demokratiet Norge lenger.

Men hva gjør vi? Hvorfor skjer dette?

Jeg har klokketro på at vi må begynne når barna er små.

Allerede i barnehagen må vi kvitte oss med gammeldagse kjønns-sterotyper.

Vi må ikke oppdra jenter til små rosa drops eller gutter til store å sterke «nei se, så stor og sterk han er-gutter»

For maktbalansen mellom kjønnene skapes i barns bevisthet allerede når de er små. Om begge kjønn oppdras likt vil det etter mitt skjønn skape en psykisk likevekt mellom dem, og det vil ikke være opplagt at mannen er den sterkeste og den tøffeste selv om han av naturlige årsaker er sterkere enn en kvinne.

Det er et stort ansvar å ha mange hestekrefter under panseret, det betyr f. eks at du ikke kan kjøre så fort motoren kan på alle slags veier og føre.Og dette må læres, for en slik viten er ikke medfødt.

Å bli overgriper er heller ikke medfødt. Et sted på veien slipes noe ned og noen ledninger slutter å fungere. Du kan ikke laste oppdrageren alene, men de er en stor og viktig part i det å lage et voksent menneske. Så er det sementerte holdninger til kjønn. Påvirkning fra mange miljøer, pornoen med all sin maktdemonstrasjon mot de svake osv.

Men først og fremst må vi beskytte jentene fra å være fritt vilt i visse sammenhenger.

Og sørge for at de får en rettferdig rettergang. De færreste anmeldte voldtekter ender med dom i Norge i dag. Det er noe som skurrer.

Det er også noe som skurrer når en venn av meg sender sin sønn i barnehagen i rosa overtrekksdress fordi sønnen vil gå i rosa, og får beskjed om at slikt går ikke an, skjønner ikke faren at sønnen blir mobbet når han går i en jentefarge?

Vi burde faktisk ikke drive med slikt i 2016, ikke fargekoder eller gapestokk.

Og jeg tror faktisk vi får de ungene vi vil ha om vi står litt på. Mennesker blir ikke bra folk helt av seg selv, vi trenger alle litt hjelp med den jobben.

You go girls and boys!

 

ARI BEHN OG MITT LILLE LAND.

Med novellesamlingen «Trist som faen» og en sekser tatovert på overarmen kom Ari Behn med et brak inn i den norske offentligheten, og de som ikke liker menn som kan si en lang setning med mening hatet ham umiddelbart. Og siden har det vært ok å mobbe ham i visse kretser der flertallet heller velger siklende idrettsmenn som kjører i fylla og spiller poker i Vegas som sine store forbilder.

Ari Behn er for mye for mitt lille land der «skomakeren skal bli ved sin lest» og du ikke skal lefle med kunsten. Om du er forfatter skal du ikke gå i prangende dresser og gi lange svevende intervjuer eller snakke med skurrende litt jålete s’er på tv. Nei, da skal du sitte ydmykt i sofaen og rødme kledelig og si: «Jeg kan ikke forstå at jeg vant Brageprisen, det var jo så mange gode som også var nominert…» Bløsh liksom. Og du skal heller ikke lage middagservice med påfuglmønster eller male noen klattemalerier å tro at du kan slippe unna med det. Vi driver ikke med denslags i Gnore.

Og du skal heller ikke gifte deg med prinsessen og jakte på halve kongeriket.

Men vi ble glad i dem, i hvert fall noen av oss. Det er vakkert når to «mobbeofre» finner hverandre og smis i ekteskapets lenker. En englejeger møtte en glanset hippie, og sladderbladene har vel aldri hatt bedre tider enn i de fjorten årene eventyret varte. Og da brudgommen kalte sin nybakte frue for en «lysfontene» tok det fyr i hodet på hver eneste stand up-komiker i lille land. Joda, det var gøy, men nå er det slutt.

Nå flyter sosiale medier over av dårlige vitser og satire over en vakker kjærlighet som tok slutt. Det store stygge bygdedyret grafser og glefser. Det er, ja, trist som faen.

I Norge er det lov å være den du vil bare du ligner på oss.

Lykke til Ari og Märtha, jeg ønsker dere alt godt.