MITT LAND SETT MED ET MILDT BLIKK

 

     Om jeg ser på dette landet jeg tilfeldigvis ble født i med et mildt blikk er det mye å være glad for.

     På årets nest siste dag tenker jeg at jeg skal være litt positiv og ikke bare hakke på alt som IKKE fungerer. Ok?

     1. Jeg er glad for at jeg har et pass. Med det i lommen kan jeg reise stort sett hvor jeg vil og komme tilbake igjen når jeg vil. Og at norske mydigheter ikke overvåker meg.

     2. Jeg er glad for at jeg kan si og skrive stort sett hva jeg vil uten at det kommer en mørk bil og henter meg på natten og at jeg blir kastet i fengsel, eller ut av landet for mine meningers skyld. Norge driver ikke med slikt. Takk for det.

     3. Jeg er glad for at jeg kan elske den jeg vil uten at så mange løfter et øyelokk. At mange setter pris på de kampene de som gikk foran tok, slik at sporene ikke blåser igjen etter dem. At vi har en blå regjering som ikke mener at det å være homofil er SÅ naturlig at å gjøre et stort nummer av det er å overreagere.

     4. Jeg er glad for at om at jeg blir syk så så blir jeg tatt vare på. At politikere i dette gode landet behandler alle likt. For skal de fattige ha 1% mindre skatt så bør vel de rike også ha det? Jeg liker at det ikke er forskjeller i Norge. Det gjør meg trygg.

     5. Jeg er også glad for at regjeringen mener at kultur er selve limet i samfunnet. At vi trenger den, og derfør bør den være frivillig og ikke være et sugerør rett inn i statskassen. Vi gode nordmenn er ikke sånne døgenikter som drømmer oss vekk fra livet, vi er hardt arbeidene mennesker! Jeg liker slikt.

     6. Jeg er glad for at vi nettopp har hatt et jubileum som vi tok på alvor og feiret stort. I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Derfor er jeg glad for at Norge er et seriøst land som ikke lar kvinner som Fotballfrue få for stor plass i den offentlige samtalen, men heller har fokus på kvinner som Gina Krogh og Camilla Collett. Men det er vel ikke annet å vente, Norge er jo best i verden når det kommer til likestilling? Jeg er stolt av Norge for det!

     7. Jeg er også stolt av den norske gjestfriheten. Her i dette langstrakte landet er alle velkommen. Vel, vi krever bare at de er som oss, og det skulle da bare mangle. Vi blir jo selv som borgerne i de landene vi elske rå reise til. Jeg er stolt av den norske tanken om rettferdighet. At det handler om å gi og ta.

     8. Jeg er også stolt av respekten vi har for de eldre. De har jo bygget dette landet. Og derfor påskjønnes de med det aller beste. Jeg er så glad for at lille land tar vare på sine gamle og ikke kaster dem på dynga når det ikke er bruk for dem lenger.

     9. Og så er det den norske høfligheten. Hvordan vi hilser på hverandre i skogen, på fjellet og på sjøen. Jeg liker det. Takk, og morn du!

    10. Helt til sist vil jeg takke media som hele tiden holder oss oppdatert om viktige saker som Justin B’s siste skandaler og hvorfor jeg kommer til å dø om jeg spiser for mye gluten. For lille Norge er best i klassen på det meste. Tror faktisk vi kommer til å overvinne selve døden en dag. Vel, bare det ikke koster for mange statlige kroner. For vi har så lite å slite med her i Norge. Så hvem gidder å dø en dag liksom?

     Ha et strålende godt nytt år alle. Jeg føler meg oppløftet etter å ha vært så positiv. Lover at det ikke skal gjenta seg.

desember 30, 2013desember 30, 2013 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

OM Å BANNE I KIRKEN

OM Å BANNE I KIRKEN

Fra spillefilmen «Kautokeinoopprøret» Regi: Nils Gaup.

     Når jeg går inn i et kirkerom, uansett hvor det er i verden, er det med respekt.

     Et kirkerom ber om det, om stillhet, ro, kontemplasjon og ja, respekt for andres tro selv om den ikke er din egen. Jeg har vært i katolske katedraler, hinduistiske templer. Jeg har vært i mange ulike kirkerom. Og jeg har også vært i Kautokeino kirke der jeg faktisk har sunget ved to anledninger. En gang i et bryllup, en annen gang i en begravelse da jeg skulle synge en salme for en venns døde mor. Via omveier fikk jeg vite at presten likte dette dårlig Hvorfor? Jo, han hadde fått snusen i at jeg er homofil. Og etter litt fram og tilbake og under sterk tvil ble jeg henvist til galleriet.

     Jeg sang «O, bli hos meg» mens jeg stirret presten i øynene helt til han slo blikket ned.

     For disse mørke menn besitter en feighet fordi de innerst inne vet at de trosser Guds ord og graderer mennesker etter legning og ståsted. (får vi håpe) Det er mulig at jeg burde følt meg krenket, men jeg så på det som en litt «pussig» overlevning fra tider vi helst ikke vil huske. Men slik jeg ser det er det egentlig synd på kirken som ofte ikke evner å ta seg selv inn i samtiden. Når det kommer til dette er Kautokeino kirke en versting.

     Når dette er sagt; jeg er ikke tilhenger av å storme kirken, springe opp ved alteret å gjøre et stunt. Jeg har respekt for kirken, for andres tro selv om de ikke alltid respekterer meg og mener min kjærlighet er annenrangs og vederstyggelig. Jeg vokste opp med strenge læstadianske samiske besteforeldre og en far som ble en av lederne i Jehovas Vitner, så jeg vet hva fordømming er. Men jeg vet også hva en sann kristen er. Han/hun er en åpen favn som ikke fordømmer. Som tilgir. Som respekterer selv om man ikke er enig, som er storsinnet og varm. Og som ikke minst er inkluderende.

     Men om kirken ikke tåler ett par trompetstøt eller litt joik er dens dager talte.

     Da blir den bare en anakronisme som henger alt for langt etter den virkeligheten resten av verden lever i.

     Gud er kjærlighet. Alt annet et noe fundamentalt sludder og vas. Get over it!

desember 29, 2013desember 29, 2013 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

VÅRE VID ÅPNE DØRER

VÅRE VID ÅPNE DØRER

     De reddeste blant oss mener at den norske grensen er vid åpen for hvem det skal være.

     «Horder av kriminelle innvandrere skyller innover oss, og absolutt ALLE vil komme hit for å grafse til seg våre goder.» Disse menneskene styres av en redsel som sitter i magen, eller en refleks i ryggmargen som handler om å forsvare seg selv og sitt uten at tanken og redselen er særlig reflektert. Mange nordmann sover med et mentalt våpen under puten for tiden, og andre bærer dem fysisk. Mange er redde, veldig redde, selv om tall og kunnskap sier noe helt annet. Innvandring til Norge styres av ett av de strengeste regelverkene i verden.

     Selv barn som er født i Norge blir offer for et regelverk der all fornuft, skjønn og empati blir satt til side. Til og med mennesker som har fått avslag og venter på å bli sendt ut av landet blir utsatt for det kjipeste av alle lovverk. Nå nektes de lege og hjelp av norsk helsevesen selv om de har en psykiatrisk lidelse og kan være til fare for seg slev og andre. Det er grotesk. Det er nesten ikke til å leve med.

     Ved noen tilfeller har en asylsøker gått amok og tatt uskyldige liv. Og hylekoret stiger til himmelske høyder. Noe må gjøres, skriker de fleste, vi kan ikke ha «disse kriminelle tullingene» gå fritt ute blant «skikkelige folk» Det debatteres og diskuteres skrives i aviser side opp og side ned. Kommentarfeltene raser i all sin mangel på logikk. Men når mediene endelig forteller oss litt om virkeligheten er det dørgende stille fra det samme hylekoret. For virkeligheten er at syke mennesker blir overlatt til seg selv, og myndighetene gjør det med åpne øyne. Man må følge regelverket må vite!

     I Norge er det forskjell på folk og folk. De er oss og de andre. Det er skikkelige folk som er oss, og det er de kriminelle som er de andre. Men mens vi selv forlanger å bli sett som selvstendige individer stigmatiserer vi de andre som en gruppe av snyltere osv. Jeg finner ingen logikk i det hele. For hvem er vi blitt? Bryr vi oss ikke? Eller gir vi faen? Er det slik at vi alle innerst inne ønsker oss tilbake til et land der alle er som oss selv? Der alle er etnisk norske? Det kan synes slik.

     I hvor mange tiår har vi ikke onanert til vår egen smerte under 2. verdenskrig, og for ikke så lenge siden satt vi og hulket over vår egen mangel på empati når aids-epedemien traff Skandinavia for 30 år siden. Vi har sagt unnskyld til samene, beklager til taterne. Ja, langsomt blir vett og forstand til, og ikke minst nestekjærlighet. Om noen tiår vil noen skrive romaner, lage filmer eller tv-serier om oss som lever nå, og de som ser på vil tenke: Hva var det de holdt på med? Hva var det de tenkte? Hvordan kunne det gå så galt? Og hvorfor var de så iskalde, de som hadde alt?

     I disse dager er ikke døren inn til Norge vid åpen. Den er en av de mest stengte i verden.

     Rett før jul flagget Erna Solberg at vi trenger mer arbeidsinnvandring til Norge. Men bare de med høy utdannelse som kan bidra til mer økonomisk vekst. Hun vil også dra til Russland under OL, og dermed støtte et regime som bryter menneskerettighetene. Vel hun sa det selv «Jeg er ikke opptatt av slike voldsomme protester» Så nå åpnes den fine hoveddøren for de med høy utdannelse, de som vil bidra, mens kjøkkeninngangen som tjenerskapet brukte i gamle dager stenges og nøkkelen gjemmes på et trygt sted.

     Og mens barn og voksne sitter på et asylmotak i en fortvilt sitasjon, mens unge menn og kvinner tar seg til hodet og skriker og ikke aner sin arme råd, mens unger ligger våkne i sengene sine i redsel for å bli kastet ut av landet og sendt til et sted de aldri har vært sitter nordmenn og lurer på om de skal gidde å dra til byen for å bytte alle de julegavene de ikke likte. For det er jo så stressende i byen i romjulen. Og så er det så godt å ligge på soffan. Vi har jo fortjent det etter et så slitsomt år.  Ja, forstå det den som kan.

     Og hver gang jeg skriver om dette er det ingen av mine «venner» fra høyresiden i norsk politikk som støtter meg eller liker det jeg skriver. Fint, da vet jeg hvem dere er og hva dere står for? Høyresiden har et våpen. Det kalles taushet. Om jeg skulle ta feil; engasjer dere?

desember 28, 2013desember 28, 2013 by svenhenriksen 5 kommentarer

NÅ ER DET ALVOR

NÅ ER DET ALVOR

     Jeg kjenner noen få mennesker som er redd stillhet og alvor.

     Vel, komikere uten tårer i øynene mens de ler irriterer meg også. For uten en sorgtung klangbunn blir komedie bare en tom tønne som triller vekk uten å sette spor etter seg. I går så jeg en fin komiker på tv. Hun heter Elsa og har levd en stund. «Etter karnevalet kommer livet» sa hun i en tekst skrevet av Lars Saabye Christensen, fire ord som nesten tok fra meg nattesøvnen. For er ikke det vi tror er selve livet et slags karneval der vi kler oss ut i roller vi velger selv, og like ofte blir feilcastet i roller vi ikke mestrer?

     Ja da, folk har sagt dette før. «Livet er en scene…» William Shakespeare osv. Men i dette travle livet vi lever leter vi etter «sanne øyeblikk» og «den gode samtalen», stunder der maskene faller og vi prøver å være oss selv etter beste evne. Si de ordene vi ønsker å si helt uten filter. Men vi vet, det er tryggest å ha masken på. Visiret nede og korden løftet. Angrepene kan komme når som helst.

     For dette lille livet er et karneval. «Det er det indre som teller» ynder vi å si, men det er det ytre som teller. Vi dømmes etter hvordan vi ser ut, hva vi har på oss. Vi settes i bås og legges i den rette skuffen. Ting må ligge i den rette skuffen. Det er viktig. Orden må det være i sysakene. Vi må vite hvem vi er. Hvem de andre er. Det er best slik. Feil farge, nei vet du hva..!

     Vi sneier innom alvoret, et lite sekund, så blir vi redde og ler det vekk. Vi som holder på med det vi gjør, som står på en scene, vel, er ikke det vi driver med en slags følelsesmessig kirurgi? Vi foretar en obduksjon av karakteren, syr igjen såret og sletter alle spor. Så åpner vi dette såret igjen hver kveld. Håper på at alle ser. Eller ler. Av seg selv, av oss, av vår elendighet. God humor er alltid pakket inn i et snev av tristhet. Eller vond og grell sannhet om du vil.

     Jeg vet ikke helt hva jeg skriver om nå, men jeg savner en slags tyngde i den offentlige samtalen. Manuskriptet synes meg litt vel ironisk for tiden. La det være lett, ikke støte, la oss le på soldekket. Ja da, isfjellet er sikkert det sted der fremme. Si noe gøy da, ikke ta denne triste mollstemte sangen. La oss danse. Ikke snakk så hardt til meg! Hva? Du bedriver vel ikke hersketeknikk?

     De glade stå-opp-klovnene ironiserer, ler av seg selv og av andre. Sigrid får kjæreste, Sigrid blir gravid, Sigrid har plutselig ikke noe mer å si bortsett fra at hun synes det er veldig stas å være på tv. Det gøyeste folk vet for tiden er unge og vakre windbags som sitter ved en swimmingpool på et paradisisk hotel og snakker «filosofisk» om sex. Og helt plutselig og uten forvarsel kommer Elsa Lystad på nærbesøk i stuen og ser rett på oss med et smil som renner over av alvor og sorg. Takk for det, i ironiens beske og litt bittersøte tidsalder.

     Ja, jeg liker komikere som gjør meg så redd at jeg ler. Som minner meg på meg selv og livet som tikker og går så alt for fort. Som smiler og stiller meg de vanskeligste spørsmålene. Men for all del, folk får le av hva de vil. Feel free. Men jeg skremmes av denne litt for høye skrallende latteren uten klangbunn. Du vet denne vonde latteren på andres bekostning. De som ler nedover. For du skal ha et godt hode for å være klovn. Og et stort hjerte. Det er lov å gråte.

     «Det merkelige er» sa Elsa i går «at jeg kom nærmere meg selv når jeg ble en annen, eller det er ikke merkelig i det hele tatt»

     En god komiker tar av og på masker hele tiden, og hvem han er? Det spiller ingen rolle så lenge han snakker til oss. Og det er visst et hederstegn å være et menneske av «hel ved»? Jeg vet ikke. Jeg liker mennesker som er mange og seg selv samtidig. Som plutselig vrir den lystige sangen over i noen trist, eller løfter en trist tekst opp i plutselig fryd og galskap.

     What you see is what you get? Noe så grusomt kjedelig da?

desember 27, 2013desember 27, 2013 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

DEN VAKRESTE AV ALLE LIVSLØGNER

DEN VAKRESTE AV ALLE LIVSLØGNER

     – Vi klapper i hendene, vi synger og vi ler, så glad er vi, så glad er vi, vi svinger oss i valsen og bukker og neier, synger vi mens vi går rundt juletreet sammen med familie vi ofte ikke liker og venner som ikke alltid smiler og ler. Ikke er det vel så mange av oss som bukker og neier så mye for tiden heller. Min gode venn kaller julen «skrekkens høytid» der alt pakkes inn i vår vakreste livsløgn. Jeg blir alltid litt trist på julaften. Nå tenker du sikkert; nå begynner denne bloggeren å gnåle igjen! Skal vi liksom ikke få ha julegleden i fred nå da?

    Slapp av. Julen har sine lykkepunkter.

    Julen har sine øyeblikk av øyne som skinner, lys som tennes og hender som finner hverandre. Men bak alt dette ligger en sorg, en klokke som tikker, tiden som har vært, som er, som skal komme. Alt vi er redde for, og alt det som aldri kommer tilbake. Og julesangene med sine uforbeholdne kjærlighetsbudskap. De står i skarp kontrast til glossy papir som flerres av og samles i store søppelsekker. Ting, ting, ting mens ekkoet av engler daler ned i skjul og deilig er jorden fremdeles prikker i huden. For de fleste av oss vet at jorden ikke er deilig for mer en halvparten av de som bor på den, og engler finnes vel ikke om vi skal være ærlige? Eller hvem vet?

     Jeg skal ikke være bedre enn jeg er, jeg liker å få ting. Og jeg skal heller ikke påstå at alt som ble pakket opp her i huset var kun kortreiste miljøvennlige og rettferdige gaver. Men når pakkehaugen nesten vokser seg opp til stjernen i toppen av treet sitter jeg der og kjenner på en følelse av å sitte på dekket av Titanic. For dette skipet seiler videre i rasende fart mot noe vi ikke tør tenke på. Og hele vår økonomi er tuftet på at vi skal handle og forbruke mer. Vi har malt oss inn i et hjørne, men livsløgnen lever, og om vi slipper tak i den vil alt rase sammen. Ingenting er «sikkert som i banken» lenger. Vi vet det, men vi makter ikke å ta det innover oss. Men like under overflaten lurer et isfjell og vi seiler mot det med åpne øyne, skåler mens vi ser hverandre i øynene over bordet og smiler, for hva skulle vi ellers gjøre?

     Her i huset var det en fin julaften med venner i går.

     Vi ga hverandre gaver, ikke all fornuftige, men noen.  Jeg fikk en stor bakstefjøl, et kjevle og en melbørste slik at jeg kan fortsette å bake vårt eget brød på en enklere måte. Og min kjære fikk en ukulele av meg, så her i huset blir det både brød og musikk.

     Vi fikk nedlagt sild, hjemmebakte kaker og ny kaffekanne. Jeg er mer en happy. For hvorfor skulle jeg ikke være det? Jeg har to frysere fulle av mat som det kommer til å ta hele våren å spise opp. Utsiktene for det nye året er gode.

     Men ingenting er sikkert. Isen vi går på er usikker, veggene er tynne. Jeg tenker på de som ikke lenger er. Og de som sliter i livene sine. Du vet de som ler høyest og smiler mest, men om du lytter nøye hører du at de egentlig gråter. Og jeg tenker på at jeg skal bry meg mer. I går sendte jeg en sms til et nært familiemedlem jeg ikke lenger har i livet mitt fordi noe som dumt som politikk og religion har skilt oss.

     Jeg skrev: Om du noengang skulle trenge meg, er jeg der for deg, alltid. God jul. Den er god, var det knappe svaret.

     Solen har snudd. Det ligger en stripe av rosa lys ytterst i fjorden. Livet er kort, men det kan kjennes langt mens det pågår, skrev August Strindberg i et brev til sin første kone. Akkurat nå, mens jeg sitter her ved dette gode bordet, skriver og ser utover fjorden er livet mer enn godt nok. Bedre enn jeg noengang våget å håpe på. Så jeg kan godt klappe i hendene, synge og le, men jeg kjenner på noe underliggende, tanken om en vond ansvarsfraskrivelse som ikke vil slippe taket. Fordi vi lever ikke etter dette glade julebudskapet gjør vi vel?

     Ja, deilig er jorden, til tider, men det er vi som skaper den og dens problemer. Og bare vi kan gjøre noe med dem. Sorry for å ha forstyrret julefreden på verdens beste soldekk. Vel, det kommer til å gjenta seg. Tror jeg må ta en krumkake til jeg…

desember 25, 2013desember 25, 2013 by svenhenriksen 1 kommentar

HYMNE TIL JOSEF

HYMNE TIL JOSEF

(fant ikke noe bilde av Josef, men noen stykker av denne art var visst også til stede)

Josef er vel på mange måter bibelhistoriens mest berømte statist. På siden sto han, trofast og god.

Her er Inger Hagerup’s hymne  til ham.

*

Den unge Maria vandret

engang til Betlehem by

forteller den gamle legende

som alltid er like ny

–

Det var ikke rom i herberget.

Men stallen var lun og varm.

Så fødte hun der sin første sønn

støttet av Josefs arm.

–

Stjernesoler og vismenn.

Hyrder og englekor.

Hva tenkte den mørke Josef

som aldri mælte et ord?

–

Gjennomstrålet av himmelsk glans

lyste de hellige to.

Hva tenkte den mørke Josef

som bare var trofast og god?

–

Kan hende han svøpte sin kappe

litt bedre om barnet og moren.

Slik vernet han ordløs menneskets drøm,

den hellige Josef av jorden.

–

Fra «Strofe med vinden»

Inger Hagerup

–

God jul til alle som ikke står i lyset.

desember 24, 2013desember 24, 2013 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

PARIS

PARIS

Cafe de Flore

     Paris, denne fornemme pene fruen.

     Alltid litt furten og tilbakeholden. Høflig korrekt, vakker, men ikke særlig vennlig ved første møte. Paris er en erkegammel dame som du bør kjenne kodene til før du ber henne opp til dans. Men får du henne i godt humør er det ikke måte på hvor imøtekommede hun kan være der hun ligger med sine brede boulevarder og glitrende lys.

     Jeg kom dit første gang som sytten år gammel. Det er førti år siden, og jeg begriper meg fremdeles ikke på hennes humørsyke adferd mot fremmede. For du er ikke pariser om du ikke har bodd der i minst  ti generasjoner. Der New York slår ut med armene og ikke tar det så nøye er Paris en isdronning som ikke slipper deg inn før det behager henne selv. De franske kelnerne serverer deg med et skjevt smil og overbærende tålmodighet der du sitter ved kafébordet og bestiller på prikkfritt fransk (tror du), men selv den  minste lille aksent avsløres og besvares med et lite diskret hoderyst. Det meste i Paris er diskret. Eller alt.

     For du ruser ikke bort til en fremmed på gaten og spør: Hvor mye er klokken? Nei, du må gjennom en lang regle av høflige fraser før du kan komme fram med det du lurer på. Om du ikke følger spillereglene blir du fullstendig ignorert. Selv om de franske kvinnene er stilfulle, elegante og moderne bærer de et «indre korsett» og en «imaginær pudderparykk» og de parisiske mennene er ofte det vi i Norge vil kalle metroseksuelle eller i verste fall feminine. De går med draperte skjerf over skulderen, blanke sko og pene dresser, og har en sjødesløs eleganse over seg. Vel, de aller fleste.

     Der vi nordmenn inntar det offentlige som som mutte, litt sinte taskekrabber, sånn litt skeptisk på skrå langs fortauene, flanerer folk i de parisiske gatene som om de eier hele verden, og det har de for så vidt nesten gjort i perioder. Og her finner du ingen billige løsninger. Jeg har observert én eneste MacDonalds i byen, og et plastglass eller en papp-tallerken er ikke å se. Kaker er kunstverk og dagens retter på en bistro overgår selv en gourmetrestaurant i Oslo. Det er kopper og skåler, mugger og fat, duker og servietter i tøy, ikke noe knussel på noe som helst. Jeg elsker Paris for alt det den er, og det den ikke er. Paris later aldri som, den trenger det ikke, den gidder det ikke. Paris er seg selv nok. Og først etter mange år kysser den deg kanskje en gang på kinnet. Og etter enda flere år opplever du ett kyss på hvert kinn. Får du tre kyss er du inne. Jeg er der nå.

     Mange småbarns-familier sier: En gang i Paris og aldri mer. For i Paris finnes ikke «barne-menyer» må vite!

     Franske barn spiser det samme som voksne. De får tre-retters varm mat på skolen hver dag, og av en eller annen mystisk grunn sitter de stille ved bordet og spiser sammen med de voksne. Det kan selvfølgelig være at i Frankrike er ikke Kaptein Sabeltann-sverd og lignende rekvisitter tilgjengelig som barna kan løpe mellom bordene å fekte med, selv om Frankrike har fostret de to rock’n roll gutta Asterix og Obelix. Franske barn kan til og med gå på kunstutstillinger uten å skyte på Mona Lisa med vannpistol. Ja, jeg elsker Paris og Frankrike. Men om du tror Paris bare er en by for grinete gamle gubber, ta en tur opp på Pigalle.

     På toppen av byen ligger stedene du kan leve det glade liv. Går du alene som mann på boulevarden som går fra Pigalle og østover blir du dratt i frakken rett inn på verdens frekkeste freakshow med nakne damer som setter seg på fanget ditt og du må kjøpe en flaske champis til 500 euro før du slipper levende ut igjen. Her er det horer og transer av alle kjønn, alt hva hjertet begjærer. Og om du setter deg på metroen mot Place de la Bastille og går inn i Le Marais er heller ikke Sodoma ofg Gomorra så langt unna. Der dundrer The Village Peaople og det som verre er ut fra barer og diskoer som ligger tett som haggel.

     Paris har alt, og det du ikke finner der finnes ikke. Og byen har en egen evne til å se bort når det blir for pinlig. Men den har også et stort hjerte selv om det kan sitte langt inne. Bestiller du en cognac klokken 0800 om morgenen er det ikke noen som bryr seg, men om du bestiller en til vil kelneren nesten alltid spørre: Er det noe galt min herre? For en liten knert ved dagens begynnesle er rett og slett regnet som et lite oljeskift der i byen, men to? Det er ikke comme il faut.

     Snart reiser jeg ned igjen til denne fornemmeste av alle byer. Jeg har mine ømme punkter, steder der folk kjenner meg igjen. Det har tatt tid. Men i Paris føler du at du er midt i verden. Sitte på en kafé på Bld. St. Germain, det finnes ikke noe bedre. Det eneste skadelige med Paris er at når du kommer hjem til gamlelandet igjen og sier: Ha en god dag frue! når du går ut av en butikk så stirrer fruen rart på deg. Vel, bare det å kalle et menneske «frue» i Norge er vel en slags fornærmelse. But I love it. Ja, jeg elsker denne så furtne franske fruen over alle fruer.

     Bli med en gang da? Jeg skal vise deg Paris’ bankende hjerte! En jevn bankende hjerterytme som alltid er til å stole på. Vel, om du forholder dg til byens koder.

desember 23, 2013desember 23, 2013 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

MIN SENG ER IKKE MIN

MIN SENG ER IKKE MIN

min seng er ikke min

den tilhører en annen

dette landet her jeg vokste opp

er heller ikke mitt

jeg har ikke papir, et bilde, et nummer

bare røtter som jeg drømmer lenger enn til Kina

her i dette rommet, i denne sengen

som ikke er min

ligger jeg alltid med ett øye åpent

lytter i mørke natten

kjenner angsten krafse som rotteklør

på innsiden av kraniet

rett før jeg glir inn i søvnen

hører jeg en bil stanse

hører mors hvileløse skritt

vet at hånden hennes løfter seg

gløtter ut gjennom gardinet

fram og tilbake i korridoren

går hun

hun er en portvokter uten fullmakt

jeg er hennes lys

som klandres for det lille hun gjorde feil

jeg lukker øynene mens bilen starter

og kjører vekk i natten

ikke i natt, ikke i natt heller

jeg glir inn i søvnen

drømmer om en flyvende globus

ser Guds finger peke på lille land

lille land som ikke er mitt

ser fingeren gli mot sør

til steder jeg aldri har sett

jeg orker ikke mer

vil bare sove

nå krafser klørne igjen

et sted bak øynene

et sted i enden av korridoren

synger noen tynne pikestemmer

glade jul, hellige jul

engler daler ned i skjul

hun som aldri ble Lucia

har brukt opp alle sine tårer

for kjærligheten

er bare et rykte

lett som englestøv

tikker minuttene

på nattbordet ligger

min krone av torner og redsel

*

Sven Henriksen

to dager før jul 2013

desember 22, 2013desember 22, 2013 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

FORDI DET ER YTRINGSFRIHET?

FORDI DET ER YTRINGSFRIHET?

     «Om det ikke skal være lov å fornekte utryddelsen av jøder under 2. verdenskrig hvordan skal vi da kunne diskutere det på en skikkelig måte?» leser jeg på nettet. Mange mener seg sensurert i disse dager når trykket mot ytringsfriheten i dette landet aldri har vært mindre. Hver mann sitt tastatur og gørra renner i kloakken. Og om du bare så vidt pirker bort i dem så får du høre at du bedriver sensur og hersketeknikk må vite. Jeg har gått noen av verstingene hardt på klingen så jeg vet hva jeg snakker om.

     Jeg er selvfølgelig FOR ytringsfrihet, at folk skal få skrive og mene hva de vil.

     Men så er det noe som heter dannelse og folkeskikk som i disse digitale tider synes å ha blitt nesten borte. Når du sitter ved et tastatur og stirrer inn i en skjerm er det ofte som om mennesket i oss blir borte og ordene renner ut av fingertuppene uten å ha vært innom verken hjerne eller hjerte. Litt som en fyllefest der ord og handling kommer ut av kontroll og alle må ringe rundt dagen etterpå å si: Det var ikke det jeg mente.

     Men nettet er ingen fest. Nettet er en mørk korridor et sted like ved, der det sitter mennesker uten navn og ansikt og klikker ut sine nødrop som stort sett handler om at verden er gått av hengslene eller at noen er i ferd med å stjele fedrelandet fra oss. Ikke bry deg, ikke les, sier mine «kloke» venner. Ja, jeg kan være enig, om du vil beholde nattesøvn og matlyst, hold deg unna kommentarfeltene.

     I går var det en «venn» som skrev på sin åpne profil på Facebook:

     «Jævla afrikaner som stjal akevitten min! Og på veien hjem kom det to negere (ja, jeg vet at det ikke er lov å si neger, men det gir jeg faen i) som ville ha telefonen og pengene mine, så jeg ga en av dem en tupp under haka før jeg løp som faen i sikkerhet…» I og for seg er dette ikke en enestående status på FB, og tonen i den er heller ikke uvanlig. Damen har vært ute og luftet seg på nettet før, men nå er hun ikke lenger på min venneliste. Sorry, så kjip er jeg frue, men dog.

     Hun vil sikkert påstå at jeg bedriver sensur og knebler henne. So what? Hun må få si og mene hva pokker hun vil for meg, til en viss grense. Men om vi snur alt dette på hodet. Hva om det virkelig var slike som henne, en pen dame fra byens beste strøk som ble utsatt for sensur, som ble nektet å uttale seg om hva det skulle være; hvordan ville hun reagert? Om nettet flommet over av hat mot hvite etniske nordmenn bare på grunn av at de er det de tilfeldigvis er? Ville man ha hylt opp om at «disse fremmede» må da få lov til å skrive å si hva de mener om oss, vi har da ytringsfrihet i dette landet, og den må styrkes!? Neppe.

     Nei da ville nok denne ha fått fart på seg:

     «Om du ikke er fornøyd med dette landet som har sluppet deg inn, om du ikke liker vårt flagg, våre skikker, vel, det er ingen som truer deg til å være her, du står fritt til å reise tilbake til dit du kommer fra, ok?» Med en liten hale og et smiletegn: «Jeg er ikke rasist alstå, men jeg må bare få si: Dette er faktisk mitt land også!» 🙂

     Etter egne erfaringer på nettet skriver de fleste av «de fremmede» på nettet under fullt navn, og er stort sett saklige og høflige selv om de må tåle mye hard og grov sjikane som egentlig burde straffeforfølges av politiet. Jeg har selv blitt drapstruet på grunn av at jeg har tatt romfolket i forsvar. Til og med når jeg skrev en kronikk om kvinnedagen var det noen som truet meg på livet og skrev at jeg var «en jævla SV-fitte som skulle være en av de første som skulle tas når landssvikeroppgjøret kommer om litt» Så jeg tror neppe at de anonyme rytterne på nettet trenger et bedre lovverk, eller at de er kneblet der de sitter ved tastaturet og pumper ut sine hatefulle dommedagsprofetier. Men nå har heldigvis flere aviser begynt å kreve fullt navn for å kunne være Einstein i cyberspace.

    Men dannelse og høflighet, to verdier jeg setter høyt? Hvor ble de av? Ytringsfriheten er til for at man ikke skal knebles for sine meninger og livssyn, seksuelle legning eller religion.

     Men å bedrive løgn og å påstå at folkemord og overgrep som vi alle vet har hendt ikke har funnet sted? Trenger vi et sterkere lovverk for slikt for å kunne ha en nyansert debatt? De fleste av de som holder på med slikt er jo noen stupde uopplyste nøttehoder (det er ytringsfrihet så jeg har lov til å skrive det) og har jo ikke så mye annet enn historieløst sludder å fare med.

     Selvfølgelig har det hendt at samtiden har ledd av og kneblet mennesker som har sagt at jorden er rund og ikke flat, og det bør kanskje historien ta kritikk på. Men når folk igjen begynner å kreve at den er flat bør man vel kanskje sette en grense? Og når restene etter Adolf Hitlers herjinger står igjen som åpne sår for alle å se, hvorfor skal vi la folk påstå at dette aldri hendte? Eller når en anonyme drittsekk skriver til profilerte kvinner: «Jeg skal rive fitta di i filler din råtne stygge hore!» Trenger vi dette? Nei, det gjør vi ikke. Det er rett og slett mangel på dannelse og folkeskikk! Og ikke minst et eksempel på et kvinnesyn som ikke hører hjemme i en moderne verden.

     Det er de forfulgte som trenger ytringsfriheten, ikke snurte fruer på Frogner eller eldre herrer som sitter og onanerer til et norsk flagg og drømmer seg tilbake til 1945. Ei heller unge tulliger som mener at landet skal tas tilbake fra fremmede krefter som eter seg innpå oss. Ingen av disse er truede og forfulgte grupper som trenger et bedre lovverk for sine ytringer. Det er synd.

     Selv de unge som var på Utøya blir ikke skånet på nettet, jeg bare nevner det. Hvordan ville du ha reagert om du hadde opplevd å stå med en massemorder foran deg og greide å kaste deg til side i siste sekund før skuddene gikk av, når du i ettertid måtte lese på nettet: «Synd at han ikke traff deg din jævla kommunist!» Trenger dette anonyme spøkelset et bedre lovverk? NEI!

     God jul i stuen!

desember 21, 2013desember 21, 2013 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

EKSPERTENE FRA HELVETE.

EKSPERTENE FRA HELVETE.

     Du kan ikke klikke deg inn på nettet eller åpne en avis uten at det kommer en eller annen ekspert som forteller deg hva du skal eller ikke skal gjøre for å ikke dø. Det er høyst provoserende. Vi skal dø alle sammen, det kan ingen gjøre noe med. I skrivende stund sitter jeg og tenker over siste bud fra Kari J: Du trenger ikke dusje etter gymtimen!!! Å, takk, så fint, dette har martret meg i alle år. Jeg kan nemlig ikke dusje så ofte fordi jeg får så tørr hud, særlig om vinteren. Takk, nå er jeg et helt menneske igjen Kari.

     I går kveld gløttet jeg innom «Bør de gifte seg?» på NRK der ekspertene sitter og forteller folk om de skal være sammen eller ikke. De utvalgte deltakerne får sitte å klø seg på egoet sitt i 30 minutter. Og floskler blir servert på rekke og rad fra ekspertene som om det var nyoppdagede dødehavsruller eller ti nye steintavler fra Araratfjellet. Og folket lepjer det i seg på samme måte som et helt land beinfløy fra karbohydrater da Fedon Lindberg regjerte kongeriket. I etterkant fant de fleste seg selv  tykkere enn noensinne foran speilet 🙂 Jeg var selv en av dem som fryktet dødsfaren med brød og poteter i ett par års tid 🙂

     Så har vi de politiske ekspertene som hele tiden kommer på lufta for å fortelle oss hva som egentlig skjer, og hva politikerne sier. Vel, har du litt omløp i hodet forstår du hva som skjer ca 5 minutter ut i Dagsrevyen, og at politikerne ikke sier noe som helst. Men ok, i går da tre politikere fra Senterpartiet sto rasende tett sammen, hvite rundt neseroten på tv, den ene med blåveis, fikk jo nyhetene for en gang skyld et snev av underholdningsverdi. Særlig når nyhetsankeret sier: Hva skjer i SP? 😀 Men who cares, i lille land har vi ikke verre ting en ostetoll og bompenger å diskutere.

     Men tilbake til ekspertenes gode råd.

     Fikk tilbud om å bli kvitt «buk fett» Ordet er delt, men det skal vel være bukfett eller bilringer? Og her om dagen leste jeg en liste over alle ting jeg ikke bør gi til svigermor til jul. Det er ingen grenser for hva ekspertene kan redde oss fra i disse tider. Men hvor kommer alle disse ekspertene fra? Utdannes de på et ekspert-akademi? Og ikke minst, trenger vi dem? Vi vet jo alle at vi ikke skal spise 11 wienerbrød om vi vil leve lenge i landet, og at stress kan ta livet av oss? I går fikk jeg vite at det er helsefarlig å stå for tidlig opp om morgenen. Man kan dø av det! Jeg er altså i faresonen, jeg står opp ca 0600, morgenen er den beste tiden på døgnet. Men jeg lever livsfarlig, i følge ekspertene.

     Men om ekspertene virkelig er eksperter, hvorfor tar de ikke tak i virkeligheten?

     Hvorfor spør de ikke politikerne: Du det der var en fin og lang setning, men hva pokker var det du sa nå? I skrivende stund spør en reporter landbruksminister Listhaug: Er du skuffet fordi Venstre ikke vil reversere ostetollen? Nei, sier Listhaug, jeg er ikke skuffet, jeg er fornøyd med at denne regjeringen drar i samme retning! Vel, nå sitter ikke Venstre i regjering, men man drar ikke i samme retning når man føkker opp regjeringens ønske om å fjerne avgifter? Og hvorfor sier ikke ekspertene at matbaronene ødelegger folkehelsa med drittmaten sin? Eller at maten i Norge ikke er dyr i forhold til hva vi tjener? Og ikke minst, at uansett hvor mye du følger ekspertenes råd så kommer du til å dø en dag? Men ekspertene er noen forbaskede do-good-ere som frir til folks angst og dumhet, som sniker seg innpå oss bakfra og fratar oss evnen til å tenke selv.

     Vet du forresten hvorfor du bør unngå billig ribbe? Spør ekspertene, men du vil ikke få svar. Og lurer du på hvorfor Justin B gir seg som artist? Vel, samme adresse. Og hvordan Rema 1000 kan selge en fersk kylling til NOK 39.90? Svaret vil frata deg nattesøvnen og den verste horrorfilm vil fremstå som Norge Rundt. Men ekspertene messer: Kylling er sunt! Ah well…

desember 19, 2013desember 19, 2013 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar