Måned: juli 2013

OM Å REISE GRATIS I POLITIKKEN

1000311_547108052023697_607192264_n

OM Å REISE GRATIS I POLITIKKEN

– Hvorfor gjøre et nummer av at folk er homo, det er bare når man gjør det til noe spesiellt at det blir et problem! sier en politikervenn når vi diskuterer. Han sier videre: Vi er jo så inkluderende i Norge nå, vi mobber ikke homoseksuelle lenger. Nei? sier jeg. Og begynner straks å ramse opp alle feilene i hans utsagn.

– Nei, man blir ikke så ofte direkte mobbet i Norge for å være homo lenger. Og hvorfor blir vi ikke det? Ok, vi tar det én gang til. Det ER fordi noen en gang for ikke så veldig lenge siden gikk foran og tråkket opp stiene.

Kim Friele, en ensom svale trippet inn i maktens korridorer og hevdet sin rett til aksept. Jeg er lei for å si det, men the rest is not history. For de politikerne som den gangen snudde ryggen til snur nok en gang ryggen til, om enn på en litt mer subtil måte. Nå hører man utagn som:  «Å gi pengestøtte til HLBT-organsisasjoner er det samme som å si at det er synd på dem..» Og videre: «Vi har kommet langt i dette landet nå, de har «fått» partnerskapsloven» så nå får det være nok!» Mennesker som sier slikt glemmer at de i sin tid kjempet med nebb og klør mot nettopp partnerskapsloven. Og så kan de si sånn for å være litt storsinnet: «Selvølgelig aksepterer vi homofile, de en mennesker som alle oss andre..!» Jeg nevner at det er ikke mer enn ti år siden at Valgjerd Svarstad Haugland Svarstad sa: «Minoriterer som narkomane og homofile må tas på alvor!»

I disse dager når valgflesket fyller nyhetene har Høyre lansert et forslag om å fjerne fedrekvoten. Det er vel det mest hjernedøde frierflesket på lenge. Nicolai Astrup går i dag ut på P2 og sier: «Å reagere på at Høyre vil ta bort fedrekvoten vitner om en svært liten tillit til den norske mannen…» (fritt etter minnet)  Høyre mener mao at absolutt alle norske menn er så bevisst på sine plikter som far at alt vil løse seg av seg selv når et lite barn kommer inn i familien. Det er tull. Alle tall viser at det er kvinnen som blir hjemme, som settes tilbake i karrieren, og som taper pensjonspoengs etc.

Ja, det er en rar greie det med politikk. Noen kjemper noe fram, og så hopper andre på som gratispassasjerer. Irriterende ergelig.

I går begynte et bilde av Per Sandberg i FrP å bli delt på nettet. Han står smilende og blid sammen med en fin bukett innvandrere. Ja jeg vet, det skal liksom være et gøyalt motsvar til SV. Men vi vet alle at mange i FrP f. eks har hakket løs på Hadia Tajik. Jeg har ikke et øyeblikk tro på at noen i denne innvandrerbuketten blir tilgodesett med en ministerpost om FrP kommer til makten.

Men tydeligvis falt dette bildet i smak hos FrP’s fanskare.

Kommentarfeltene flommet over av «der ser dere, det er tull at FrP ikke liker innvandrere…!» You go Per!

Selv synes jeg bildet er tacky og trist, eller litt som en dårlig sketsj. For nok en gang viser gratispassasjeren sitt sanne ansikt. Se her, vi liker innvandrere vi også! Ja, hvorfor skulle de ikke det? Hadde et slikt bilde blitt publisert i USA (landet mange nordmenn elsker å hate) ville ikke folk ha tatt poenget. Det hadde bare fremstått som et bilde av en gruppe mennesker. Ok, du kan ta USA for mye, men integrering har de faktisk fått til på de fleste områder, selv om det ikke er spøk i «the buckle of the belt» å stikke seg ut fra den hvite majoriteten. Og det er med slike utspill FrP viser hvor bakpå de er, og særlig når de kaller seg partiet for «folk flest»  Folk flest har ikke dette forholdet til hudfarge og religion. Folket har faktisk gått forbi politikken for lenge siden.

I Hellas i forrige uke så jeg noe som lignet på bildet av Sandberg&Co. En norsk guttegjeng satt ved svømmebassenget på hotellet. De lekte, spøkte og drakk øl og spilte musikk fra en iPhone med en stor høytaler. En av dem var hvit, en gul, to var svarte, en var enda svartere og en var faktisk same. Det var ikke en pr-jippo for det nye Norge. Det var et stykke norsk virkelighet på sydentur.

Ta deg en tur ut i virkeligheten Per Sandberg. Og ta med deg Tybring Gjedde.

Dere kunne trenge litt frisk luft og litt farge på skrotten.

by 1 kommentar

NORWAY – A FOOD STORY

SAMSUNG CAMERA PICTURES

NORWAY – A FOOD STORY

Norge er vakkert. Uansett hvor jeg er i verden sammenligner jeg det med fedrelandet.

Og selv om det er mange fine steder jeg elsker rundt omkring har Norge noe helt unikt. Naturen og lyset. Men maten? Hva har skjedd med Norge når det kommer til maten som du får kjøpt (om du har flaks å finne noe som er åpent) i det ganske ferieland?

Vi har seilt noen dager rundt i Helgelands vakre øyrike.

Vi har hatt kjølebagger med tørrmat med oss, og vi har stoppet her og der for å spise middag. Det meste har vært stengt, og det har sin sjarm. Små samfunn har ikke døgnåpne butikker, hippe kaffebarer og sushi, og slik skal det være, det er derfor man oppsøker små steder for å komme vekk fra storbyens mas. Men når du endelig finner noe som er åpent, så serverer de middag til 225 NOK som består av entrecote, fabrikklaget pommes frittes dynket i grillkrydder, bernaise fra pose, kinakål og Thousand Island dressing. Hvorfor, når kaféen ligger to meter fra matfatet? Det var ikke en bit fisk å finne i mils omkrets på noen meny. Et annet sted var det inovativ hamburger-føkkings-tallerken, kylling nuggtes med de samme deprimerende pommes frittene samt noen tørre svinekotteletter med surkål og grå kokte poteter.

– Har dere ikke fisk? spurte jeg, dere ligger jo helt i vannkanten? Nei, ikke i dag, og folk flest vil ikke ha fisk. Vel, sa jeg, jeg vil gjerne ha fisk, og nå har vi vært både her og der og jeg har ikke sett annet enn en trist panert flyndre fra Frionor? Servitøren ble litt stram i leppa, dette var tydeligvis ikke hans form for humor. Så det ble biff, som var helt grei, men til den prisen burde man kunne forvente noe bedre.

Leste en kronikk i en av hovedstadsavisene der en eller annen mener at Mathallen på Vulkan er et «kaksested» som oppsøkes av rike mennesker i sorte biler fra Vestkanten. At hele konseptet er snobbete og ikke for «folk flest» – hvem nå det måtte være? Jeg har vært der, og Mathallen er alledeles strålende. Ok, noe er dyrt der, andre ting er ikke dyrere enn i kjedebutikkene.

Men vi, det norske folk har gått rett på løgnene som den norske matvaremafiaen har hvisket oss i øret.

Mat skal være «trygg, kjapp og billig!» Er det ikke en selvmotsigelse i dette slagordet? Mat kan ikke være TRYGG, KJAPP og samtidig være BILLIG! Ok, du kan få en Rema 1000-kylling til 39 NOK som er vokst opp i mørket i et bitte lite bur, som er pumpet full av antibiotika og vekst-hormoner, og blir voksen i løpet av noen og tjue dager og om den forsøker å reise seg i sitt lille Guantanamo-bur brekker den alle beina fordi den har vokst så hurtig at den ikke har rukket å utvikle beinstruktur. Det er til og med forsket fram et eget hormon som gjør at de stakkars arme hønsene utviker ekstra store bryst, for det er det folk vil ha. Så det er ikke matbaronene som gjør oss en tjeneste, de er dyreplagere,  og vi har hoppet glatt på løgnen om at maten er ALT for dyr i Norge.

Og det er den samme mafiaen som klasebomber restaurantbransjen i Norge, pusher pakker av drittmat til en billig penge, enkle løsninger som gjør at profitten øker mens kvaliteten på maten er det svart få som bryr seg om. Og om det er slik at norsk mat er så trygg og sikker, så hvor pokker er den å få kjøpt langs E6 eller i skipsleia langs verdens vakreste kyst? Den norske kulinariske arven er i dyp krise når kokkens beste venn er frityrgryta og hamburgerdressingen. Dette burde da virkelig være en sak for politikere som er livredde for at den norske kulturen skal rives i filler?

Men på den annen side, vi er det vi spiser.

For øyeblikket kan det virke som som vi er noen oppblåste frityrstekte velfødde sofagriser som ikke tåler å se en fisk med skjell og hode, en stykke kjøtt med fett og bein på. Som bare orker å spise mat som ikke ligner på det det egentlig er. Små fabrikkproduserte firkanter dynket med fett og sukker.

Men på kroa på Onøya var ihvertfall kaffen god. Det skal de ha.

by Legg igjen en kommentar

MORNING HAS BROKEN

259257_10151191783486983_1698786675_o

MORNING HAS BROKEN

I dag skinner solen igjen. Jeg sitter ved vinduet, skriver og ser utover fjorden som ligger blank og stille. Et slør av morgentåke slynger seg lett der ute i horisonten. Måkene har som sedvanlig stor lyd i nebbene. Kaffe i koppen og radioen surrer lavt på kjøkkenbenken. Ellers er huset stille. Siste ferieuke før en ny sesong begynner. Jeg nyter denne morgentimen alene i huset ved havet.

I dag tenker jeg på ordet «takk» Jeg synes vi mennesker takker for lite. Vi fikk en liten setning inn via tv-skjermen for noen år siden. Den har festet seg. «Fordi du fortjener det!» Fire smarte ord fra reklamebransjen som traff folket midt i hjertet. Ja, selvfølgelig, jeg fortjener det. Jeg fortjener alt godt som kommer i min vei, alt som kan kjøpes for penger. Ja?

Vi mennesker har en lei tendens til å bli eldre. Og etterhvert som årene kryper på og merkedager skal feires sier vi:

«Nei, jeg vil ikke ha ting, jeg har det jeg trenger! Bare kom, vær nær, vær venn, det er en gave nok.»  Og jeg sitter her ved dette bordet og jeg kan ikke komme på en eneste ting jeg MÅ ha. Jeg har et sted å bo, en bil, mat i skapet, litt penger i banken, jobb i de neste to årene. Jeg er frisk. Hva mer er det å be om? Nei, jeg kan ikke komme på noe. Og derfor er det grunn til å takke. Takke for de små og for de store tingene.

For det har vært tider da jeg ikke hadde så mye.

Så jeg vet hvordan det føles når livet ikke er som det er nå. Nå er det helg. Alle gleder seg til helgen. Vi er et slags helgefolk her i dette landet. FREEEDAG!!!! skriver folk på Facebook og Twitter. Men når helgen er over er «takk» det ordet du sjelden ser. For helgen er aldri lang nok, været var ikke fint nok, det ble ikke slik man forventet at det skulle bli. Kanskje vi venter oss for mye her i denne delen av verden?

For det er ikke sant det vi mener å huske fra egen barndom, at sommerferiene var eviglange og at solen alltid skinte. At dagene bare var jordbær med fløte, ingen mygg eller stikk fra veps og klegg.

I går kveld satt jeg og snakket med en klok venn. Vi snakket om det å huske gamle minner. Han sa: «Æ gjer nu blanke, æ lev i øyeblikket!» Ja, kanskje det var det vi gjorde da vi var barn? Levde i øyeblikket, og det er de fine øyeblikkene som har festet seg i minnenes ikke helt presise harddisk?

Jeg vet ikke.

Men jeg sitter altså her i dette øyeblikket. Det er mer enn nok for meg.

Særlig når Cat Stevens synger at «morning has broken» på radioen, og en måkeunge lander mykt på naboens tak og lar hodet forsvinne ned mellom unge fjær, og at alvedansen av lys grå tåke slynger seg utover mot storhavet og letter. Jeg skjenker mer kaffe i koppen og tenker at det ikke er grunn til å være annet en takknemmelig. Takk.

I går skrev jeg om politisk hendelse og ble lest av mer enn 10 000 mennesker. I dag formaner jeg mine lesere om å ta tilbake ordet «takk» – vel, det er kanskje ikke like salgbart. Men ha en god dag, og life, blessed be….

by 4 kommentarer

HAN FEIGE

IMG_4552

HAN FEIGE

Jeg kjenner ikke Eskil Pedersen.

Jeg har ingen venner i AP, så jeg er ikke hjernevasket av verken statsministeren eller noen av de andre «AP-kattene» som enkelte kaller Jens&Co. Ei heller tror jeg det foreligger noen konspirasjon fra sittende regjering om at fedrelandet skal selges eller gis til fremmede krefter. Det er vel strengt tatt folk av en annen litt mer blålig tone som vil selge unna det som selges kan? Men nok om det. Jeg skal skrive om han feige.

Jeg har aldri opplevd terror eller katastrofer.

Det nærmeste jeg kan komme er en grusom nødlanding med en airbus på Arlanda for noen år siden. Og i en slik situasjon gjør du som du blir fortalt. Jeg satt ved siden av en «viktig» forretningmann som ikke var vant til å ta i mot ordre, han ville reise seg opp og delta i arbeidet ombord. Men han fikk beskjed om å forholde seg helt rolig ellers ville besetningen på flyet ta sine forholdsregler for å få ham til å lystre ordre. – Jeg finner meg ikke i det! skrek han. Jeg vil vite hva som skjer? – Vi vet ikke hva som skjer! ropte flyvertinnen tilbake, vi skal bare få dette flyet ned på sikrest mulig måte.

Vel, vi kom ned uten den viktige forretningsmannens hjelp. Kapteinen satte flyet pent på bakken midt i skummet, og ambulanser og alt tilgjengelig personale sto på plass om flyet hadde brukket eller hva det nå er som skjer når et fly lander uten nesehjulet ute. Takk for det.

Når skuddene begynte å gjalle på Utøya visste ingen hva som skjedde.

Det var forvirring og kaos. I ettertid mener mange at Eskil Pedersen er en feiging som skulle ha kastet seg inn mellom kulene og ofret eget liv for å redde andre. For er man sjef så er man sjef!

Alt er så enkelt med tastaturet i fanget i sofakroken der diagnoser deles ut og de enkleste løsninger serveres over en lav sko. Jeg har aldri sett et slikt hat som det som har vært rettet mot Eskil Pedersen. Men slik jeg ser det gjorde han ikke noe annet enn det de aller fleste av oss ville ha gjort. Når noen roper løp, så løper vi. Det er ikke verre enn som så.

Men at Eskil Pedersen mistet mange av sine venner, at han i ettertid helt sikkert har tenkt; hva kunne jeg gjort annerledes? streifer ikke de smarte som regjerer kommentarfeltene i mange av landets aviser. De som sitter i sofaen og rir på ytringsfriheten som en soleklar rett til å mene, hate og tro i de groveste ordelag.

Ja, i dag skal jeg skrive om han feige.

Om deg som ikke en gang tør å vise ansikt. Som ikke har et navn. Som bruker anonymitetens tafatte ståsted for å pumpe gørra di ut i verden. Du som sitter i sofaen og «styrer» verden fra ditt eget Speakers Corner og ikke kjenner vekten av ord før de renner ut av fingertuppene dine uten å ha vært en tur innom hjernen.

Det er du som bør skamme deg. Du kunne ha levd i et land der slike ytringer hadde ført til at noen hadde sparket inn døren din, tatt deg og laptopen din inn i en bil med sotede vinduer, og det ville vært det siste verden hadde sett til deg min venn. For slike regimer finnes fremdeles ikke så langt unna. Og det er faktisk på grunn av de menneskene du ønsker dit pepper’n gror at du kan skrive hva du vil uten at det får følger for deg. Ytringsfrihet er noe som er kjempet fram over mange år, den kommer ikke gratis skjønner du.

Så kom fram i lyset feiging. Still deg opp på torget og la oss se hvem du er. Ikke det? Nei selvfølgelig. Det er så enkelt å hate når man ikke har et ansikt, og det du skriver ikke hefter ved eget navn. Er det ikke?

by 97 kommentarer

FLOKKEN

Foto: HONY - Humans of New York.
Foto: HONY – Humans of New York.

FLOKKEN

«If you could give one piece of advice to a large group of people, what would that be? Well, stay away from large groups of people»… står det på en vegg i New York. Jeg har også sett det under et fotografi i en bok.

Flokken. Jeg tenker på flokken, den jeg liker å henge med. De som ligner til forveksling på meg selv. For jeg er ikke en mann som kan smykke meg med en stor vifte av venner, nære bekjente av mange slags innpakning. Det går i teater, film og kultur. Men gruppen er ikke så stor, men det er en gruppe. Nei, jeg skal ikke henge ut mine venner. Men jeg tenker på dem ofte.

Hva får mennesker til å søke til hverandre? Minst mulig friksjon? Mangel på motstand? Er det den enkleste veien vi velger når vi knytter til oss mennesker? Jeg savner ofte å få høre og se ting fra en annen vinkel enn det som er comme il faut ved de middagsbord jeg stort sett frekventerer. En uventet farge, en skarp tone som får stå og ikke straks bli avvist som ikke gjennomtenkt eller voksen. Noe som taler menigheten midt i mot.

Ja, vi har alle våre små eller store menigheter. Vi trenger et sted å høre til, en trygg brygge å kunne fortøye vår ikke uttalte ensomhet. For vi i den lille flokken snakker ikke så mye om vår ensomhet, vår redsel, om tiden som tikker der vi sitter og ser på hverandre over bordet. Vi løfter glasset, og solen går ned over vår lille krets, eller generasjon, om du vil. Og vi vet at det er tryggest å holde seg til manuskriptet, det med ikke alt for skarpe kanter. Vi er voksne nå, vi oppfører oss. Vi er saklige og søler ikke på duken.

Men det gnager et sted. Denne ensomheten. Livet som renner ut gjennom fingrene på oss.

Var det dette vi skulle? Og er vi så lykkelige og vellykkede som vi tror at vi er? Ja, vi har det bra. Vi har det mer enn bra. Men det er noe som gnager et sted, men vi får ikke helt tak i det. Vi sitter ved bålet. Noen ler høyt, og vi hører alle at latteren egentlig er gråt. Men vi nevner det ikke. Det er for vondt. Det vil bli for vanskelig. – Så du har byttet bil? spør vi lett og skjenker mer vin. Det er tryggest is rundt alt som kan kjøpes med et plastkort. En latter som er gråt er mer hjemløs, har ingen adresse.

– Hvordan har du det, spør jeg av og til, hvordan har du det egentlig? Å, sier noen, skal du begynne å filosofere som sist? Nei, jeg vil bare vite. Og så legger noen en kubbe på konformitetens bål, og den lille skarpe tonen av noe farlig dør ut mens en eller annen skrur opp musikken. Og vi sitter tett sammen og vugger, drømmer oss tilbake til Hydra på 70-tallet. Til den gangen vi var unge og gale, men ikke hadde vett nok til å sette pris på det. Nå er det ingen av oss som kaster seg nakne i havet og roper: Å, det er så mange deilige mennesker i verden! Det var før det, og ikke nå…

Å flokken, jeg elsker flokken min.

Denne grå/sorte minimalistiske politisk korrekte gjengen av folk som lager vakre ting som av og til får verden til å gråte. Men vi har fått en hardhet over oss, noe som til forveksling kan minne om bitterhet. Så, om jeg kunne gi et råd til en stor gruppe mennesker, hva ville det være? Spre dere, ville jeg sagt. Om dere tør. Det er så mange veier. Og bålplasser finnes på de merkeligste og mest uventede steder. Life, blessed be…kjære flokken…

by Legg igjen en kommentar

GLASSROMMET

IMG_4474

GLASSROMMET

Det er sjelden bøker sparker beina under meg, at de er så sterke at jeg må legge dem vekk og lese teksten i små porsjoner for å orke å ta ordene inn. Men «Glassrommet» av Simon Mawer er en slik roman.

Den handler rett og slett om et hus som ble bygget rett før 2. verdenskrig, et funkis-tempel for «den nye tiden» som skulle komme. Og den nye tiden kom med all sin gru. Nei, dette er ikke en «vanlig» krigshistorie, det er en mangefassetert fortelling om et hus som består selv om tidene skifter og menneskene som bygde det og bodde i det spres for alle vinder.

Dette huset skulle være fritt for pynt og staffasje. Det skulle slippe lyset inn via store vegger av glass. Menneskene som flyttet inn skulle «sveve fritt» og uavhenhig av tid og rom. Bare en vegg av onyks og en sort flygel, noen enkle skinnstoler, ikke noe mer. Ja, det er snakk om svimlende rike jøder med god og moderne smak.

Uavhengig av dette var Tyskland på vei inn i historiens mørkeste natt. Jødene, ja, du kjenner historien, ble jaget og forfulgt, drept og mange flyktet, så også denne familien i det famøse huset. Huset ble forlatt og Adolf Hitler brukte det til å starte et senter som skulle forske på raseforskjeller. Det er noen scener i denne sekvensen som er dirkete vonde å ta inn over seg. Jeg skal ikke røpe mer av hendlingen, les denne grusomme romanen fra en nær fortid.

Og det som er mest skremmende med boken er at mange av de tankene, replikkene og mekanismene er de samme som vi hører og opplever i Europa i dag når hele menneskegrupper stigmatiseres, og fiendebilder om «oss og de andre» er høyst levende.

Simon Mawers tekst er skremmende og høyst aktuell. Og det er den sikkert også ment å være.

by 1 kommentar

NATTEN ER DAGENS MOR

IMG_4286

NATTEN ER DAGENS MOR

Dette er en av de fineste titlene jeg vet. Natten er dagens mor.

Lars Norén kalte et av sine stykker for det. Dagen som vikles ut av nattens kokong, flyr som en sommerfugl inn i lyset.

Mange steder i Europa stiger hatet. Mange mener vi for tiden er på vei inn i en lang natt. For noen dager siden ble en svart minister i Italia møtt med galger i trærne og plakater der det sto: Folk skal bo i det landet de er født i! da hun skulle holde en tale. Tankene går til et kapittel i historien vi nødig vil huske. Svarte kropper som vaiet i vinden i sørstatene i USA. Og Billie Holiday som sang «Strange Fruit»

Det er om natten de mørke tankene vikles ut. Flyr som onde budbærerer gjennom rommet. Stiger ut i lyset og blir til handlinger ved høylys dag. Det er ikke noe å bry seg om, sier mange, noen mennesker har alltid vært onde. Og når grusomme ting hender spør man seg i etterkant; hvordan kunne dette skje her på vår fredelige plett? Vel, det er når man snur seg vekk fra ondskapen at den vokser. Brer seg ut som en skyggeplante. Hvem som satte frøene i jorden er man ikke så opptatt av. Det må bare ikke skje igjen, sier vi, og snur oss vekk og prøver å glemme.

Hat og fiendebilder skapes over en lav sko. Noen pusher «dem og oss-scenariet» – for de onde er ikke oss, de er «de andre»

Vi kaller ikke tingene ved dets rette navn lenger. En muslim som utfører en forbrytelse er en ekstremist. En norsk greve løslates. Man skal ikke dømme før man har bevis, er regelen for våre egne. For «de andre» er vi mindre tålmodige. Men ondskapens plante vokser. Vi bærer vann til løgnen, og forkludrer sannheten. Det er best slik, tenker vi, fordi sannheten er for vond å ta i. Det vil rokke ved vårt skjøre bilde av verden. I disse dager er det to år siden Utøya og Regjeringskvartalet. Hva har vi lært av å erfare at ondskapen kom fra en i vår egen flokk?

Ja, natten er dagens mor. Bruk nettene til gode tanker. Drøm om vennlighet, empati og gode ting.

Nei, jeg er ingen do good’er, jeg er realist. Det må hard lut til for å endre hengemyra vi sitter fast i. For en verden tuftet på gjerder og stengsler, hat og frykt har ingen fremtid. Og all nød og fattigdom i verden er skapt av mennesker. Og bare vi har makt til å endre dette.

Vi sitter på soldekket her i vår del av verden. Men vi er ikke så opptatt av hvor skipet skal.

Vi ser bare toppen av isfjellet der vi seiler inn i solnedgangen, men vi stoler på kapteinen. Og om vi ikke gjør det, så ber vi om nytt mannskap.

Som om bare er vaktskifte kan redde oss?

by Legg igjen en kommentar

SIW ANITA – ET SATANS KVINNFOLK

Foto: Bjørn Leirvik
Foto: Bjørn Leirvik

SIW ANITA – ET SATANS KVINNFOLK

«Siw Anita – et one woman show» er mitt neste prosjekt ved Nordland Teater. Det er først og fremst komedie og musikk, men også alvor og litt refs. Siw Anita «fra» bygda Gryllejord på Senja er ei dame som tør der andre tier. Hun har et forhold til traiersjåføren Kim Ronny Abesen, men bor alene i sitt lille hus sammen med hunden Vanessa Desirée som er så «klok at ho vet når ho mamma er lei seg…»

Når vi møter Siw Anita på scenen er det like før jul og hun er i ferd med å pakke for å reise på ferie til Gran Canaria, men selvfølgelig kommer det hindringer i veien så hun kommer seg ikke av gårde. Men Siw Anita ser muligheter der andre ser problemer.

I løpet av en og en halv time får vi et tett nærbilde av en kvinneskjebne i det høye nord, en vittig, litt bitter, men slagkraftig dame med sangstemme over middels. Og selvfølgelig glam og glitter, et opplagt band på scenen ledet an av Siw Anitas gode venninne Gerd-Lise Knudsen (Sissel Brean Hovind) Det blir artige og sjokkerende satiriske monologer. Gamle hits fra 80-tallet og høy skulderpute-faktor på scenen. Som Siw Anita selv ville ha sagt det: FETTE NAIS!

PREMIERE November Nordland Teater.

Siw Anitas blogg: «Siw Anitas vidunderlige verden» starter opp til høsten. Og det blir også lagt ut fler bilder og egen videoblogg etterhvert.

STAY CALM AND LOVE SIW ANITA!

by Legg igjen en kommentar