Det unorske som holder oss sammen.

På årets siste dag sitter jeg her og teller mine velsignelser, og de er mange. Ikke behøver jeg å lete så lenge før jeg finner dem heller. I de siste ukene har vi hatt en ganske meningsløs debatt om hva som er det norske som holder oss sammen. Jeg tror det er det unorske som holder oss sammen. Det uventede og ikke forutsigbare.

For det unorske er et plutselig smil på trikken. Et ansiktet som løser seg opp i et vakkert smil, en vennlighet fra en fremmed i et land der det ikke er naturlig å innlede samtaler i hytt og pine med mennesker vi ikke kjenner. Den lille scenen på bussholdeplassen tidlig en morgen som legger seg som en ømhet på huden. Et blikk, et ord, en gest, en utstrakt og åpen hånd.

Det unorske er også det som forbauser oss. Når noen du tror var en annen viser styrke og mot på tvers av politiske skillelinjer. Gleden når noen snur midt i en vond krangel og stryker deg over kinnet og du begynner å gråte fordi det eneste du vil er godt for den andre. Når øynene fylles og møtes over gjenkjennelse av noe dere trodde dere hadde glemt.

For det er det små historiene som knytter oss sammen. Minner og små brokker av virkelighet og levd liv. En kjole på en kleshenger forteller en historie om alt det som aldri hendte. Steinene på en sti der du gikk sammen men noen som ikke lenger er. Et tomt glass med champagnestøv fra siste sommer, et stengt rom med rester av latter, gråt.

Det er de ømme møtepunktene som holder oss sammen. Det er øyeblikkene som har gjort oss til de menneskene vi er. Ikke ytre ting og pynt og fjas. Så for 2017 synes jeg vi skal jakte på nærhet og tid sammen med mennesker, ikke mer av alt vi har nok av fra før. Være litt unorske og generøse. Troppe opp på døren til hverandre. Se litt ekstra lenge på folk vi elsker, lytte bak latter og gråt.

For selv om vi hater overflatisk og klissete høflighet og påstår at «bamseklemmer» er mer norsk må vi ikke glemme å se hverandre i det offentlige rom. Ja, jeg var nettopp på et stort kjøpesenter i min lille by. Menneskene hastet forbi hverandre. Bøyde hoder og nedslåtte blikk på årets siste dag mens vi ønsker hverandre kjærlighet og lykke på internett.

Ha et strålende godt nytt år kjære blogglesere.

Du skal snakke om meg, meg, meg, ikke om politikken min!

Jeg blir veldig ofte beskyldt for å hetse og drive heksejakt på politikere. Særlig mener mange at jeg er slem med Sylvi Listhaug, og nå sist kulturministeren når hun satte seg under juletreet i bunad og delte sine rotnorske juletradisjoner med det norske folk.

Om du går meg nøye etter i sømmene vil du ikke finne et eneste ord om disse to eller andre som kan minne om heksejakt eller mobbing av dem som privatpersoner. Jeg tar politikken og det de ytrer, som privatpersoner kjenner jeg dem ikke og avstår fra å mene noe om deres menneskelige kvaliteter. Så til dere som har skrevet til meg og sagt at dette er snille og gode damer privat; jeg har aldri påstått noe annet.

Når folk kommer med grove karakteristikker på mine sider på sosiale platformer ber jeg dem slette det umiddelbart, og om de ikke gjør det fjerner jeg det selv, av og til de som er formidlere av denslags meningsløs oppførsel. Det at jeg er diamentralt uenig i det meste Sylvi&Co står for betyr ikke at jeg tror at de er umennesker, de handler ut i fra det de tror på og det må vi leve med. Og det eneste vi kan gjøre er å møte dem med saklig samtale.

Men det som gjør en saklig samtale vanskelig i disse dager er at alle politikere av et visst kaliber har et stort ekkokammer på sosiale medier, og når du er uenig med Sylvi&Co vrir dette tilbedende orakelet det til at du driver med hets av dem som privatpersoner og ikke som politikere. Og dermed flyttes fokuset til person og ikke sak.

De fleste debatter ender med store krangler om debatten, mens saken som startet det hele ikke er viktig lenger. Og dette er et ønsket scenario for Sylvi&Co fordi det eneste Sylvi&Co vil er at vi skal snakke om dem, dem, dem, ikke om politikk, ikke stille alle de vanskelige spørsmålene som får bunnen til å falle ut av argumentasjonen om hvorfor unge mennesker sendes tilbake til utrygge land og det som verre er.

I USA sørget Donald Trump at alle snakket om Donald Trump 24/7 i alle kanaler. Man snakket og snakket om Donald Trump som sto som en dressert sel med ball på nesen og gjorde vulgære oppvisninger mens mainstreampressen var klakkører og mikrofonstativ, og de motstemmene som prøvde seg druknet i dette massive realityshowet satt i gang av den medievante kandidaten selv.

Først etterpå fikk man summet seg og spurte: «Men hva faen tenker han å gjøre?» Og nå skriver man lange og skrekkslagne kronikker om dystopiske 2017.

Ja, jeg tror vi gjør en stor feil ved å latterliggjøre Sylvi&Co, kalle dem slemme, dumme eller hva det nå er de mener seg kalt. Vær saklig, snakk om politikken! Hent fram fakta. Si, nei Sylvi, vi vil ikke snakke om deg, vi vil snakke om det du sa! Hva mente du? Kan du forklare meg i klartekst hva du mener med at Kabul er trygt? Nei, Sylvi, jeg tror ikke du mangler empati, nei, jeg tror ikke du er en dårlig mor!

Ja, Sylvi, jeg vet at du vil snakke om Sylvi, men jeg vil ikke det, jeg vil snakke om ansvarsområdet ditt Sylvi. Hvordan går dem med integreringen av asylsøkerne Sylvi? Nei, jeg vil ikke snakke om at du blir hetset, jeg blir hetset selv for mine meninger, det må vi tåle. Det er prisen for å mene noe.

Og til de som forteller deg at det beste er å være stille. Det har aldri vært så farlig å være taus som nå!

Skal vi slutte med hykleriet?

Hver eneste desember de siste årene har det poppet opp enkeltsaker i media som handler om at noen prøver «å stjele jula» og de rotnorske tradisjonene fra oss. Og vi lar oss hisses til debatt. For vi er julesanger, bunader og flagg. Vi er «Deilig er jorden» og «O helga natt!»

Og vi blir superkristne som ved et trylleslag og går i taket når udannede SV-politiker ikke kan dy seg men «tramper ut i protest» midt under et kommunestyremøte fordi de ikke vil synge salmer. At kirkebenkene stort sett står tomme de fleste av årets dager har ikke noe med denne saken å gjøre, ikke kødd med oss, vi er kristne, ferdig snakka!

Men hvor kristne er vi i Norge i dag?

Hvor mange stemmer på Krf? Det er et parti som for de fleste av oss er blitt en anakronisme i et moderne likestilt samfunn. Og hvor ofte folder vi hendene og ber til Gud i fullt alvor? Nå sier du kanskje, jeg gjør det når det røyner på. Ja, jeg gjør også det når det røyner på, men det er unntaket, ikke regelen. Og ja, mange prøver å få lagt inn et besøk under en julegudstjeneste, men vi er ikke kirkegjengere lenger og bruker ikke gudshusene våre slik f. eks muslimer, jøder og katolikker gjør. Vi bruker den til konfirmasjoner, vielser og begravelser, og å påstå noe annet vil være hykleri.

Raseriet som flommer i disse debattene er utløst av folk som vil verne om vår rotnorske jul og andre tradisjoner. «Dette er oss!» var den en bekjent som skrev bombastisk. En slik påstand er jo ganske ekskluderende? Skal alle nordmenn måtte enes om noen felles ting og tradisjoner som er oss? Går det ikke an å være en del av en kultur, men samtidig ikke være overbegeistret til enkelte deler av den?

Jeg elsker julen, men jeg tror nødvendigvis ikke på Jesus og at han ble født den 24. desember. Men det er hyggelig med musikken, all den gode maten, kakene og barna, men den er jo også en stor stressfaktor og utløser en crazy gave-festival som er skapt av næringslivet og er så langt fra de kristne verdier man kan kommer.

Og julen kan også være vonde familiesammenkomster der det går galt og det handler om å sitte musestille og ikke snakke om alt det som er feid under teppet av hemmelighold. Ingen liker alle i sin egen familie, å påstå noe annet vil også være å hykle. For ikke å snakke om alkohol…

I et fritt og levende demokrati bør det ikke finnes så mange påtvungne tradisjoner, vi bør kunne feire jul og andre høytider som vil vil, eller la være. Og vi bør respektere hverandre for at vi er forskjellige.

I Norge er du en tulling om du tror på Snåsamannen, men du skal ikke ta fra ungene troen på julenissen selv om han er litt dyrere i drift.

God jul, lille rare land. Man kan ikke annet enn å elske deg.

Taushet er gull?

Jeg hører stadig flere kloke mennesker si: «Jeg gidder ikke å delta i debatter lenger, de er blitt alt for polariserte og folk bare skriker til hverandre. Det beste er å holde kjeft.» Ja, på mange måter kan jeg forstå dem, men på den andre siden er taushet fra smarte folk det de mest kontroversielle populistene ønsker seg.

For det er selvfølgelig mye mer behagelig for politikere å ha et ukritisk ekkokammer som hyller og forsvarer dem enn mange intelligente og «vanskelige» mennesker som stiller de problematiske spørsmålene som de ikke ønsker å svare på?

I går sa en partikollega til meg at det ikke er lurt å mate dette trollet, ikke kritisere politiske motstandere fordi det gir dem enda mer kred hos fansen. Ja, jeg er fullstendig på det rene med at det eneste Sylvi vil er at vi alle skal snakke om Sylvi. For jo mere vi snakker om Sylvi desto mindre behøver Sylvi å snakke om det Sylvi ikke vil snakke om, nemlig at politikken hennes har store logiske brister.

I går fikk vi beskjeden om at to ministre skal skiftes ut og to andre skal settes inn. Per Willy Amundsen, Twitters enfant terrible skal bli ny justisminister. Han er kjent for sine til tider umusikalske utspill i media. Han fornekter at klimakrisen er menneskeskapt, er svært kritisk til innvandring og har et ganske anstrengt forhold til homofili, og han mener også at samene ikke er Norges urfolk. Jeg tar hele hans politiske prosjekt som en personlig fornærmelse, men han har altså Erna Solbergs tillit når det kommer til justis.

Som om ikke dette var nok skal Terje Søviknes, en tidligere overgriper, overta som olje og energiminister. Ja, jeg vet at tilgivelse for egne gullgutter og kronprinser ikke sitter langt inne hos Frp, det være seg om du forgriper deg på ei drita full jente på landsmøter eller vifter med snoppen på bordel i Riga, så jeg skal ikke si noe mer om denne saken.

Men landsmoder Erna Solberg har altså spadd opp de to verste av menn, slik jeg ser det,  for å inneha to viktige posisjoner i norsk politikk, og det på tampen av en regjeringsperiode da du trodde at det ikke kunne bli verre, så får vi denne julegaven rett i fanget mens «folk flest» og vi i den stupide feministeliten krangler om mangel på respekt for salmesang i politikken og grovt tyveri av den rotnorske julen.

Det som provoserer meg er at folk sier: «Men la dem prøve seg!»

Mange sa det da Frp kom i regjering, og flere og fler sier det nå når de to verste populistene plutselig skal  sitte ved kongens bord. Ja, noen hevder til og med at dette kommer til å bli svært underholdende. Ok? Jeg føler for å minne om at dette er politikk og ikke en realityserie, selv om jeg skal innrømme at jeg har vært i tvil i løpet av de siste tre årene.

Men det er klart at vi i opposisjonen blir lurt trill rundt. Vi har gjort Siv Jensen til stjerne, vi har gjort Sylvi Listhaug til stjerne, og vi er i skrivende stund med på å løfte de to nevnte herrer fram på alle avisforsider og talkshowsofaer.

Damn if you do, damn if you don’t? Nei!

Hadde det ikke vært for at vi klistret oss på Sylvi og pirket og hakket så mye på henne ville aldri alle de som kom flyktende over Storskog fått sine søknader behandlet i Norge. Hadde ikke Joner og NOAS gjort dette stuntet ville ikke Sylvi ha gravd sin egen grav av smålig lavmål med sitt lille patetiske stunt sammen med gisselet Fabian Stang. For jeg tror ikke at hakkingen på Frp fører til at de får høyere oppslutning ved valget i 2017. Jeg tror de kommer til å gjøre sitt dårligste valg noensinne.

Og om vi på venstresiden skulle tape vet jeg at mitt etiske barometer er det som har styrt meg. At jeg evnet å skille snørr og bart og satte foten ned når det går på menneskeverdet løs. Jeg mener at Frp gjør Norge kjipere, mindre inkluderende og mer rasistisk. Og jeg vil ikke sitte taus og vite at jeg ikke sa i fra.

Den sittende regjeringen er en menneskeskapt katastrofe, og disse to utnevnelsene tar det hele ned til det absolutte bunnivå.

Jeg er skuffet over Høyre. Og jeg fatter ikke hva deres leder tenker på. Det er faktisk hun som er statsminister, ikke Siv Jensen eller Sylvi Listhaug.

Det var ikke rom i herberget.

«Vi må reise til byen for å registrere oss» sa han.

«Hvorfor det?» spurte hun.

«Det er keiser Augustus som er blitt paranoid, han vil vite hvem alle er», sa han alvorlig.

«Men», sa hun, «jeg orker ikke, jeg skal snart føde, jeg orker ikke gå den lange veien..»

«Du skal ikke gå, jeg skaffer et esel», sa han.

«Et esel? Men det tar jo mange dager å komme seg ned dit!»

Han så på henne lenge, alvorlig.

«Men vi må komme oss ned dit. Om ikke kan det gå så svært ille…»

Kan du se dem for deg der de kjemper seg over fjellene? Dette unge paret under den stekende solen, i mørke og iskalde netter. Hun sitter tung på eselet og han som trasker ved hennes side. En sen kveld ynker hun seg plutselig og sier at nå er barnet på vei. Han løper desperat rundt og banker på alle hus de passerer. Men hvem vil slippe inn folk på flukt midt på natten? De kan jo være hvem som helst. Tilfeldige som bare er ute etter å skaffe seg et bedre liv. Lykkejegere som vil rane til seg andres goder?

Til slutt finner de en stall, og de bestemmer seg for å bryte seg inn. Og der inne, blant sauer, geiter, hester og kyr blir flyktningbarnet Jesus født av historiens første surrogatmor. Det sies at engler sto vakt og at tre vise menn kom med gaver. Dette er ikke bekreftede opplysninger, så det kan hende det bare er sladder eller løse rykter. Men gutten var velskapt og levedyktig. Han lever i beste velgående i mange menneskers hjerter og hoder fremdeles.

Ja, så godt kan det gå for noen mennesker på flukt. Så godt at det er blitt bygget katedraler over dem, at millioner, for ikke å si milliarder av mennesker ber til dem. Og alt dette bare på grunn av en litt paranoid keiser som fikk det for seg at han hadde noen lykkejegere i sin umiddelbare nærhet. Og han hadde jo rett, for vi jakter jo alle på lykken, gjør vi ikke?

Nesten to tusen år senere skrev Sigrid Undset: «Menneskenes hjerter forandrer seg aldri.» Jeg tror at også hun hadde helt rett.

Ikke alle historier ender slik som dette. Og de færreste skrives ned. Et sted på veien ender mange menneskers liv. Det være seg på et esel, i en båt, langs landeveien en iskald natt. Og de døde ender opp som umulige tall i et regnestykke som aldri får en sluttsum. Men de er mennesker på flukt slik mennesker har flyktet i all tid. De bærer med seg en drøm om et bedre liv langt vekk fra krig.

Disse menneskene skremmer oss, tar fra oss nattesøvnen fordi de minner oss om at alt det vi har kan tas fra oss. Den tynne isen kan briste og vi vil synke ned i angstens mørke. Vi står ved sengen til våre egne barn, ser røde roser på kinn og brer dynen godt rundt dem og ber en stille bønn om at intet ondt må hende dem i livet.

Snart sitter vi sammen og lytter til evangeliet om det lille barnet som ble født i en stall.

Og i år synes jeg vi skal lytte ekstra nøye innover i den teksten fordi ikke så langt unna ligger små barn med åpne øyne og lytter ut i natten som aldri tar slutt. Små mennesker som venter på at dagslyset skal redde dem gjennom enda en av mange eviglange dager langs veien til noe som er høyst usikkert.

Lik og del. God jul.

Heksejakt i betalingsmurenes tidsalder.

«Hvor er den gravende journalistikken?» hyler folk.

«Hvor er de dyktige journalistene som før i tiden evnet å skille snørr og bart, de tøffe sluggerne som satte bjelle på katten!?» for så i neste øyeblikk frese til deg: «Hvorfor i huleste deler du denne linken på Facebook når den ligger bak betalingsmur?»

Før i tiden, for ikke så lenge siden betalte vi alle for papiravisene uten å mukke, det var utenkelig at nyheter skulle være gratis. Men så kom det store stygge internettet og plutselig vil de færreste betale for å lese god journalistikk og «ekte» nyheter.

Det som før var debatter i avisene har nå flyttet seg til sosiale medier. Helt usensurert (om du ikke poster nakenbilder) og uten redaktørhånd flommer den ut på Facebook og Twitter, og politikere driver valgkamp og karrierebygging i stor stil der gode hjelpere er moderatorer og skaper ministrene slik de aller helst vil fremstå.

Og når fagfolk slutter å grave utblir de kritiske spørsmålene. Og om de skulle dukke opp fra menigmann og motdebattanter blir de bryskt tilbakevist som hersketeknikk eller ren heksejakt. En minister kan i dag lire av seg hva det skal være på egen SoMe-platform og etterpå sutre i tabloidpressen at: «Alle vrir og vrenger på absolut alt jeg sier!» og dermed slippe å snakke om politikk men om seg selv og sin utsatte posisjon.

Når journalistikken marginaliseres er det en fare for demokratiet. Løgner og ting som ikke har hold i fakta kan markedsføres som sannhet. Og når redaksjonene ikke lenger har råd til å holde seg med kompetente fagfolk fordi leserne ikke lenger vil betale for det har vi et problem.

I tillegg vil store deler av den populistiske fløyen at all pressestøtte skal fjernes slik at «umulige» og venstrevridde redaksjoner skal fratas muligheten til å drive «klappjakt» på de stakkars folkevalgte som bare gjør jobben sin.

Før i tiden, for ikke så lenge siden kjøpte jeg tre papiraviser daglig. Det utgjorde en ganske stor pengesum i løpet av et år. Nå har jeg abonnement på tre aviser i nettutgave, samt to papiraviser jeg får i postkassen. Jeg betaler like gladelig for nyheter i dag som før.

Så valget er ditt. Vil du ha en presse som gir deg de virkelige nyhetene, eller vil du ha en virkelighet som er styrt av et amerikansk nettsamfunn som nekter deg å poste en naken pupp men ikke bryr seg om at noen fryder seg over at et «jihadyngel» blir tatt av dage?

En åpen Facebook-feed som ruller 24/7 som fungerer som sakfører, dommer, gapestokk, er åpen mikrofon for konspirasjoner så er det bare å bruke den som nyhetsformidler selv om den ikke er det.

For selv om ministeren smiler blendene vakkert og ser deg i kvitøyet med sitt dueblå blikk må du ikke bli overrasket over at alt det hun lover ikke er virkelig, og om det finnes var det aldri ment for deg. Og om du skulle stille et kritisk spørsmål vil en eller annen sørge for at det blir slettet før hun ser det.

Lik og del.

Helt ærlig Mo i Rana.

Jeg sitter her i det røde huset ved elva og skriver dette. Det er en stille morgen. En katt krysser hagen, synker ned i den våte snøen. Blå himmel og fjellet tegner sin mørke kontur i horisonten. Den fredelige lille byen min holder pusten og venter på julen. I fire år har jeg bodd her nå, og det har vært de fire mest ensomme årene i mitt liv.

Ensomhet er de fleste innflytteres evangelium. Dette er ikke symptomatisk for Mo i Rana, det er vanskelig å smelte inn i de fleste byer som innflytter. Du kjenner ikke kodene, har ikke så mange referanser. Husene som står langs veien er bare hus. De fremkaller ingen minner og tar deg ikke tilbake til ungdom og barndom. Menneskene her er nye bekjentskaper, du er ikke i familie med noen. Store deler av tiden har byen gardinene trukket for, du blir ikke bedt inn, ikke på ordentlig. «Vi må ta en middag en dag snart!» sier folk, men det blir som regel aldri noe av.

Som offentlig person faller det meg litt vanskelig å skrive dette. Når en innflytter tar pennen og skriver slikt tas det ofte opp som surmaget kritikk, mens når et ektefødt bysbarn skriver det samme blir vedkommende hyllet. Men før jeg går videre, jeg har fått oppleve å gjøre så mye her i denne byen som jeg aldri ville fått gjøre andre steder. Jobbmessig skal jeg virkelig ikke klage fordi jeg rennes ned av hyggelige tilbakemeldinger og folk strømmer til for å se det jeg til enhver tid gjør. Så takk byen og folk for det.

Men vi som ikke er fra denne lille byen møtes av og til på et gatehjørne og utveksler våre erfaringer. Om at ting sitter langt inne her oppe. Den nordnorske gjestfriheten vi trodde vi reiste tilbake til, hvor er den?  Og når priser og utmerkelser deles ut, ambassadører skal kåres så spiller det ingen rolle hva en «søring» måtte ha gjort i og for byen, de som velger og bestemmer kommer rett og slett ikke på at det finnes bidragsytere som ikke snakker byens dialekt eller er født i byen.

«Vår egen» er en frase vi fremmede ofte hører. Sånn, der fikk jeg sagt det, og nå vil du sikkert tenke at: «Gud, så selvopptatt denne Henriksen er?» Vel, det handler ikke om selvopptatthet, jeg har fått alle de priser og utmerkelser jeg kan tenke meg fra publikum som reiser seg og klapper kveld etter kveld. Men man føler seg ensom når teppet går ned og lysene slukkes. Spotlightene er ikke påslått alle døgnets timer 🙂 heldigvis, og da skal det lille livet leves. Det er flest av slike dager.

Her om dagen skrev en politiker til meg: «Hva du gjør for byen vår!» Den lille setningen er noe av det som har rørt meg mest i alle de årene jeg har jobbet her. For jeg er brennende opptatt av min bys ve og vel. Jeg kjemper for kulturen, for ny flyplass, for alle de viktige sakene vi må få på plass for at byen skal bli større og mer levende.

Men for å få dette til må vi begynne å se hverandre som mennesker, åpne dørene, gå på besøk, spise hverdags sammen med hverandre, gå på kafé, tørre å sitte i samme rom med folk vi ikke kjenner, bruke byen og byens gater og torg. Hva spiller det for rolle om Mo får en flunkende ny storflyplass om tilreisende kommer til en by der det ikke finnes et menneske å se. Eller skal vi bare bruke den til å komme oss vekk herfra så fort vi har ei frihelg? En by der de innfødte  sitter oppe i fjellet på hyttene sammen med folk man gikk på skole sammen med for tretti år siden? Ja, jeg går ofte tur i byen om søndager, og hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd at jeg burde lytte på radio for å få med meg en ekstraordinær melding 🙂

Ærlig talt Mo i Rana, vi har en jobb å gjøre. Og ja, nå har denne Henriksen sutret på bloggen sin igjen om hvor forferdelig alt er i Mo i Rana. Men hør, jeg trives her, selv om det kan være en prøvelse i blandt å ikke være barnefødt her. Men snart er det jul, lysene tennes. Takk for fine stunder i 2016. Takk kjære publikum. Dette er årets siste blogg. God jul og godt nytt år alle sammen. Dere vet hvem dere er 🙂

Skal hilse fra Siw Anita, hun skal visst til Gran Canaria i jula. Fette nais.

Skam: Til dere som ikke tok kampen.

Tv-serien «SKAM» er på alles lepper. «Den en det viktigste som har skjedd i norsk tv-drama», leser jeg stadig på sosiale medier. Ja, den er viktig. Jeg har sett alle episodene fra alle tre sesongene, og siste episode røsket sjelen og følelseslivet ut av ledd. Kamera ligger tett på, helt ubesværet viser disse unge aktørene sine følelser, og jeg sitter og griner, jeg fryser på ryggen og grøsser mens jeg husker en annen tid da folk ville ha ringt NRK ned for å få dette fjernet fra skjermen.

I den lille bygda jeg vokste opp bodde det to menn i et hus. Det var det huset vi aldri måtte gå til, for der kunne det forferdeligste skje. Mennene var pene i tøyet, mørke og vakre, de gikk som skygger i det lille samfunnet. Jeg husker dem godt, at en av dem smilte til meg på perrongen da vi skulle med toget, og mor tok meg hardt i hånden og dro meg vekk. Sent på 60-tallet laget NRK en reportasje om disse to mennene, og vår lille verden gikk av skaftet. Mennene måtte flytte, og jeg så dem aldri igjen.

Heterofile menn og kvinner elsker «SKAM», og mange blir rasende om noen kommer med kritikk av den eller harselerer litt med at voksne mennesker blir så hektet på en serie som ikke har dem som målgruppe. Selv når homofile eller lesbiske kommer med litt syrlig kritikk fyker mange i taket, for «vet vi ikke hvor tøft det er å stå fram som homo?» Jo, det vet vi, og vi må smile litt skjevt mens tårene presser på.

For for oss som gikk ut i krigen og banet veien for de som skulle komme senere er det å se «SKAM» en litt bittersøt greie. Det er litt det samme som når «Törka inga tåror med handskar» av Jonas Gardell gikk på tv og vi fikk voksenopplæring om aids og 80-tallet av heterofile. Den serien maktet jeg ikke å se etter å ha gått fra den ene begravelsen til den andre i løpet av noen år.

Tilbake til «SKAM» For noen tiår siden hadde vi  aldri drømt om at nesten en hel nasjon skulle favne en tematikk som når Isak og Even forelsker seg, og at folket skulle heie dem fram og gråte elver mens alle twists and turns ruller over skjermene i det ganske land. For vi som gikk foran, mistet familie og venner, jobb og hybel den gangen støtten var minimal sitter der og har den tiden som bakteppe for serien. Og glade blir vi når manusforfatterne er så voksne at de husker oss.

Det som lugger har egentlig ikke noe med serien å gjøre, men det at enkelte sier «Ja, de gutta er homo, who cares, det er da ingen som løfter på et øyelokk av de lenger?»

For i dag mener mange at det å være homo ikke er noe å lage et så stort nummer av. Jeg tenker på dette, og er delt. Vi kjempet for rettet til at alle skulle ha frihet til å være den de ville være på samme måte som feministene kjempet sin kamp for retten til frihet som individ, like muligheter, lovverk osv. Men både blandt homoseksuelle og feminister lugger det litt. Justisen kan være tøff i begge leire. Blandt homofile dyrkes maskuline verdier og væremåte. Feminine skruller en second hand og står i veien for «normale» homoer som vil komme ut av skapet.  Med andre ord menes det at maskuline verdier er mer verdt enn feminine?

For en stund siden var Baywatch-stjernen Pamela Andersson gjest hos Skavlan og da satt landets ledende feminister og disset henne på Twitter i ganske groteske vendinger, det er en del av samme problemet som jeg beskriver over. Vi kjemper for frihet til å være den vi vil for pokker. Så om en homo finner seg selv som femi skrulle så la han få lov til å være det, og om en jente finner seg vel med å velge sjablong-lesba så feel free?

«SKAM»  viser to pene gutter fra Oslo 3 som til forveksling ser helt «normale» ut. Jeg elsker de to gutta, men det å komme ut av skapet på Uranienborg er ikke det samme som å komme ut i Kjøllefjord, Kautokeino eller Lyngdal. Ingen kamper er vunnet for evig, de må kjempet om og om igjen, og noen steder og i noen miljøer er kampen ennå ikke begynt.

Så til dere som ikke gikk/går ut og tar kampen, som aldri har måtte komme ut av et skap, vær litt stille, litt mer ydmyk. Noen ganger MÅ man lage et nummer ut av ting. Til og med vifte med litt rosa fjær på Karl Johan! Slikt gjør godt når du har vært stengt inne et helt liv. Har dere sett båskyrne om våren når du slipper dem ut?

Demokrati er noe dritt. Hold kjeft!

Debatten er så polarisert at det klokeste er å holde kjeft! leser jeg i et kommentarfelt. Slike utsagn er noe av det som provoserer meg mest, for om folk flest passiviseres og blir sittende i sofaen og ikke benytter seg av sin medbestemmelsesrett uthuler det demokratiet, og så sitter man der i etterkant og lurer på hvorfor man ble rævkjørt.

Et annet utsagn jeg liker dårlig er: «Men det lille jeg kan gjøre betyr jo ingenting.» Tull og tøys, ett eneste mennesker kan ta skjebnesvangre valg og gjøre stor skade, det har vi sett opp igjennom historien. Og et individ kan gjøre godt, det har vi også sett. Jeg nekter å tro at det ikke nytter å protestere når man er borger i et demokratisk land. Og det er folkets og opposisjonens oppgave å se de til enhver tid styrende makter etter i sømmene, og å si i fra når f. eks asylpolitikk og annet går i menneskefiendtlig retning.

I skrivende stund hører jeg at den omdiskuterte rørledningen Dakota Pipeline er satt på vent slik at man kan ta en ny runde for å hindre at drikkevannet til menneskene som bor i området ikke blir forgiftet. Hadde ikke folket protestert ville den ha blitt gjennomført. Så ja, det nytter. Og i går tapte ytre høyre valget i Østerrike. Her hjemme har folkeopprør og fakkeltog ført til at abortloven står fjellstøtt og at flyktningene som kom over Storskog i fjor allikevel får sine søknader behandlet i Norge, og de som har krav på beskyttelse får bli. Dette takket være at noen få ildsjeler ikke sovnet på vakt og fikk store folkegrupper med seg.

I disse dager kan det virke som om enkelte håper på at folket skal synke ned i fortvilelse, at det handler om å holde misnøyen oppe. Europa rakner! skrikes det fra forsidene, og vi vet alle at «good news is no news». Og man jakter hele tiden på en fiende utenfra. For oss her er det «lykkejegerne» som vil penetrere og rasere den norske velferden. Og fortfort journalistikken har ikke lenger tid til å sjekke kilder om no go zones i Sverige og sjekke kilder i saker som danner folkemeningen i viktige saker. De kritiske motstemmene blir stadig marginalisert, og folk ser ikke forskjell på virkelig journalistikk og fake news.

Ja, debatten er polarisert, men jeg tror ikke at det er klokest å holde kjeft. Trump kom til makten i USA fordi de kloke holdt kjeft. Og da de hevet stemmen var det for sent. Og her hjemme holder pressen oss fanget i thrilleren om et nytt statsbudsjett, om krangel og spenning mellom Erna, Siv, Knut Arild og Trine, men hva det egentlig handler om vites ikke. At budsjettet var blitt grønnere da den hvite røyken steg opp fra forhandlingsrommet er sprøyt. Når du går til sengs med et parti som ikke tror på klimakrisen blir et slikt forlik bare kosmetiske justeringer som ikke spiller så stor rolle.

Det er viktigere enn noensinne å ikke være taus. Vær forandringen, er et godt råd. Mens flyene med unge asylsøkerne letter og flyr mot krigsherjede og farlige land slår deler av folket ring rundt Stortinget for å vise sin avsky til en inhuman asylpolitikk og mennesker som mener at «men denne politikken har jo et samlet Storting bak seg, så hva faen er det dere bråker for!» Ja, den har nesten et samlet Storting bak seg, men det betyr ikke det samme som at den er human.

265 milliarder kroner ble tatt fra oljefondet for å få budsjettet i hop selv om strømmen av flyktninger har avtatt og landet har mer penger å rutte med en man trodde. Gull og grønne skoger fikk folk flest ikke. Ja, det lønner seg å holde kjeft?