Å tørre der andre tier.

I går trykket svenske Aftonbladet en artikkel som er så nær karakterdrap av Sylvi Listhaug det er mulig å komme.

Den norske innvandrings og integrerings-ministeren fremstilles som en iskald og kynisk medieperson som kjenner alle PR-triksene, men ikke aner noe om politikk.

Aftonbladet konkluderer med at hennes besøk i Stockholm viser hvor lite skikket hun er som minister for det feltet hun er satt til å styre over.

Sylvis egen fortelling om Sylvi handler om at hun er en av de få som tør der andre tier, hun er en av de som ser der andre er blinde, hører der andre er døve.

Hun selger sitt produkt som er henne selv.

Og om noen skulle ha innvendinger eller klage på produktet så sier hun enten: «Det har jeg respekt for, men jeg er ikke enig!» eller «Hvorfor er dere så opptatt av meg, kan dere ikke heller bry dere om hva jeg faktisk sier?» Det er bare det at Sylvi sier de samme tingene om og om igjen, og vi blir kanskje litt lei av å høre på.

Det er mange som tør der andre tier.

Jeg tør å si at Sylvi lyver. Hun lyver om det hun ser og av det hun hører.

I Rinkeby møtte hun et stille og rolig torg i solskinn, med boder og grønnsaksmarked, og en masse hyggelige mennesker som var møtt fram for å snakke med henne om andre ting enn det Sylvi selv ville snakke om.

Folket i Rinkeby, som plages av høy arbeidsledighet og trangboddhet ville fortelle den norske ministeren at nå er arbeidsledigheten blant unge mennesker gått ned med 30%, og at det skal bygges 50 000 leiligheter for å lette på trykket i boligmarkedet i forstaden.

Men Sylvi ville ikke høre på det øret der hun sto og scannet torget for noe som kunne få hennes bange anelser bekreftet.

Men det skjedde ikke. Ingen masseslagsmål eller skyting, ingen trakassering eller tafsing, bare et helt vanlig torg som i en hvilket som helst forstad i verden. Intet å melde selv om Sylvi hadde ekstra god tid siden hennes svenske kollega hadde avlyst møtet med henne.

Så Sylvi må sette seg på flyet hjem igjen, litt skuffet dog, men før hun går til ro stiger hun til tastaturet, eller er det Espen – og poster at turen til den svenske hovedstaden var svært givende.

Og til «dere som prøver å hysje ned alt det som skjer i Sverige, her er en link om hva som skjer når de mørke kreftene tar over når mørket kryper på!» fulgt av en noen måneder gammel videolink om en skyteepisode og et bilde av en blodig trapp som kunne vært tatt på Fauske eller i Lillestrøm, men som tilfeldigvis var fra, hör o häpnad, Rinkeby.

Ja, Sylvi tør der andre tier.

Men å «tørre der andre tier» er å si i fra når konsensus er på ville veier. Det er å rope høyt når keiseren ikke har klær på selv om alle klapper for de vakre tekstilene.

Men det er ikke det Sylvi gjør. Hun peker på noe som ikke finnes, ikke på den nakne sannhet, men på en grelt sminket fortelling som Sylvi har skrevet helt selv.

Men det er en innsmigrende og beroligende fortelling, fordi den har skurker som ikke ligner på oss og helter vi kan identifisere oss med. Og den er så deilig å tro på fordi den fratar oss ansvar og plikt til å bidra og være solidariske. Og ikke minst, Sylvis fortelling får de av oss som tror på henne til å sove bittelitt bedre om natten.

For det er ikke oss det er noe galt med, det er de andre.

Så egentlig er Sylvis fortelling genial. Den er som 9 av 10 filmstjerner bruker Lux Sepe. For hvem vil ikke være filmstjerne.

Og Sylvi gir oss denne drømmen.

Stem på meg, hør på meg, dyrk meg, så skal ingenting ondt skje. Men jeg skjønner at du er redd for din egen og dine barns fremtid nå når alle disse lykkejegerne flommer inn over grensene.

Jeg er redd jeg også, sier Sylvi, både for meg selv og mine egne barn og øynene blir blanke i kamera.

Og hylekoret sukker og lukker øynene, folder hendene mens St. Sylvi messer.

Og natten kryper på, det er noe som klør og smerter et sted bak på ryggen, men armene er ikke lange nok til å nå det stedet der det gjør som vondest. Og vi står opp, titter inn til barna som ligger med røde roser i kinnene og sover trygt, vi gløtter ut gjennom gardinet. Går tilbake til sengen, men søvnen vil ikke finne oss. Ikke i natt heller.

Derfor er det livsviktig å tørre der andre tier.

For det er mye sånne som Sylvi og hennes kumpaner tier om. Og det finnes så mange fortellinger, og Sylvis er bare en av dem.

Så tør der andre tier. Tør for deg selv. Tør for dine barn. Dine barnebarn. Tør for de som ikke er født. For de som skal leve her om hundre år.

Ps. Til deg som har lest helt ned hit, ja, det finnes problemer overalt, i Rinkeby, på Stovner, på Frogner og i Vadsø. Ingen grunn til å stikke det under en stol.

 

august 31, 2017august 31, 2017 by svenhenriksen 22 kommentarer

Duell i Nordens Paris.

I går kveld inviterte statskanalen til nesten to timer lang happening i Tromsø der de to statsministerkandidatene Jonas og Erna møtte hverandre i sending som var en blanding av «Torsdagskveld fra Nydalen», litt «Rorbua» og litt krangel om politikk.

Publikum var desidert best og kom med de mest reflekterte spørsmålene, mens NRK fokuserte på å vise fram de to kandidatene som «menneskelige» via respektive ektefeller som gikk på kosetur langs et tjern og pludret om støvsuging og stryking av skjorter, mens man «betrodde» det norske folk om kandidatenes/ektefellenes sterke og svake sider. Riktig søtt og grusomt pinlig var det.

I starten av programmet passet talkshowvertene på å skape et bilde av Jonas som underdog på grunn av siste måling som viser at Høyre er et prosentpoeng større enn AP, noe som ikke har hendt siden 1920-tallet, og valgforskere og andre spesialister på området messet om at «Arbeiderpartiets valgkampstrategi har kollapset!»

Og slik gikk kvelden med stadig mer ufokusert babbel og humorinnslag hentet fra nederste hylle på Latter. Redaksjonen tenker sikkert at de vil fange unge seere med dette, men hallo, folk på tjue ser ikke på NRK, det er det vi øgler på førti pluss pluss som gjør.

Veldig ofte står media i veien for politikken.

Vi husker jo hvordan media i Norge gikk på trynet etter at de i måneder hadde utpekt Hillary Clinton som vinner i USA, og nå er de i ferd med å utpeke Erna Solberg som vinner selv om de utmerket godt vet at en million velgere fremdeles sitter på gjerdet og kommer til å bestemme seg rett før valglokalene stenger.

Men for all del, det gjelder å holde underholdningen på et passe seervennlig nivå med ups and downs den siste uken. Og i dag morges våknet vi opp med de sedvanlige «gikk-i-stupen-på-overskriftene» i alle nettaviser og papirutgaver.

Tror media at vi er dumme?

At vi ikke fikser å sitte foran flatskjermen å høre folk snakke helt rolig om politiske saker uten at en klovn spretter opp fra kaka fire ganger i timen?

Vi vil ikke forstyrres, vi vil vekkes opp av politiske analyser, av meningsbrytning og god samtale slik at vi kan danne oss et bilde av hvem vi tror er best egnet til å styre dette umulige landet.

Men ja, i  ørsmå øyeblikk falt det på plass, og vi kom tettere på hva som er essensen i forskjellen mellom blått og rødt i en virkelighet der man faktisk ikke lenger kan være helt sikker på hva som er blått og hva som er rødt.

NRK fokuserer som alle andre på hvem som er størst av AP eller Høyre, men hvorfor begge krymper og hva som skjer i norsk politikk sneiet man ikke innom.

Og kanskje både  Erna og Jonas er gårsdagens kandidater og andre burde sittet der i stedet? For i går kveld virket det som om ingen av dem helt forstår sine egne velgere.

Men Jonas var best i test.

Særlig da han refset Erna og retorikk og løse kanoner på dekk.

Ønsker AP alt godt, men problemet er at velgerne deres dekker et spekter med alt fra klimafornektere til innvandrerfiendtlige. Det er ikke alltid godt å vite hvem man skal gjøre seg upopulær hos?

Og Erna vet også godt at uten Siv og Sylvi er hun ikke mye verdt siden Krf og MDG ikke vil ta i henne med ildtang om hun ikke kvitter seg med dem.

Damn if you do, damn if you don’t.

 

august 30, 2017 by svenhenriksen 3 kommentarer

Sylvi’s tilstander.

I disse dager reiser Sylvi Listhaug til Sverige for å kjenne litt på «svenske tilstander», da ganske sikkert med en gjeng pressefolk hakk i hæl, for der Sylvi er, der er pressen.

Ingen er så elsket av presse og «folk flest» som Sylvi, selv jeg kan ikke slutte å skrive om henne, og gjør henne atter en gang en bjørnetjeneste ved å skrive denne teksten.

For så lenge vi snakker om Sylvi er Sylvi fornøyd, og om vi ikke skulle snakke om Sylvi i en dag eller to blir hun desperat og fyrer av en rakett på Facebook eller Twitter, og så hiver vi oss over tastaturet alle som en.

I forrige uke var det menneskerettighetene som skapte trøbbel for Sylvi’s korstog som er å forhindre at flyktninger skal komme hit til oss, og nå er det «svenske tilstander-kortet» som skal prøves ut en siste gang før de siste sofasliterne kanskje vil lette på rassen når de skjønner at vi kommer til å få «no go-zoner» i bygd og by her hjemme om de ikke stemmer på ho Sylvi.

Så Sylvi reiser til Rinkeby, en av de eldste drabantbyene utenfor Stockholm der det i følge de som ikke har vært der er lovløse tilstander og politiet har mistet kontrollen, og ingen hvit mann tør sette sin fot. Vel, jeg har vært der flere ganger og  kom levende fra det, og det gjør sikkert ho Sylvi også, hun har livvakter, og det hadde ikke jeg.

Om du vil vite litt om tilstandene i Sveriges hovedstad kan du f. eks gå inn på http://www.magasinetparagraf.se der du kan finne tallene for kriminalitet utført i Stockholm de siste ti år. Undersøkelsen strekker seg over årene 2007 til 2016, og der fremstår bydelen Rinkeby-Kista som den minst farlige bydelen i motsetning til Norrmalm og Södermalm som topper statistikken både for narkotika og annen kriminalitet. Skulle du sett Sylvi? Paragraf har også egen Facebookside (Magasinet Paragraf)

Begrepet «svenske tilstander» har festet seg som en sannhet i norsk bevissthet.

De fleste politikere i Norge slenger seg om med påstander som «bare se på tilstandene i vårt kjære naboland» uten at pressen ber vedkommende forklare hva som menes. Og om de skulle komme til å grave litt i det, er svaret «men det vet vi jo alle.»

Vet vi det? Nei, vi vet ikke det. Selvfølgelig er det problemer rundt innvandring i alle land, og det skal overhodet ikke stikkes under en stol. Men hvorfor skal man ikke påpeke løgn Sylvi, uten å bli kalt for en «naiv sosialist som ikke ser hva som skjer rett over grensen»?

For litt siden gjorde jeg en «spørreundersøkelse» blandt alle mine venner i Stockholm, de er oppegående mennersker, og nei, ikke alle er på den blinde og døve venstresiden, men ingen av dem kunne kjenne sin egen by igjen utifra hvordan enkelte norske politikere beskriver den.

De kan melde om at Sverige går så det suser, og når 160 000 nye borgere har kommet på kort tid er det klart at det genererer mange nye arbeidshender som kan ta i et tak.

Mine venner i Sverige er ikke redde for innvandring Sylvi, de er redde for ekstreme høyrefolk, de er redde for nazisme, de er redde for politikere som skårer billige poeng på å pøse ut angst og fremmedfrykt for å sanke stemmer.

Du har jo sagt det selv kjære Sylvi, at ingen skal ha særfordeler eller bruke snarveier for å skaffe seg et bedre liv, ikke sant?

Men selv bruker du ofte løgn, skremselspropaganda og halvsannheter for å vinne et valg og en taburett, er det fair?

For selv om presse og ditt store ekkokammer bærer deg på gullstol gjennom dagene betyr ikke at Sylvi’s tilstander er de samme tilstander som finnes ute i virkeligheten!

I dag sa du på radioen: «Grunnen til at nazismen er på frammarsj i Sverige er at de ikke har våget å ta debatten og stukket den under teppet!»

Virkelig?

Hvor var du da nazistene marsjerte i norske gater? Hvorfor sto du ikke i fremste rekke og ropte at «nå må vi tørre å ta debatten!»? Hvor var du når hvite høyreekstreme kjørte ned og drepte en kvinne i Charlottesville? Passet det ikke inn i din egen fortelling om «tilstander»?

Ønsker deg en hyggelig dag i Rinkeby, men pass deg om du skal shoppe på Stureplan, det er der det er farligst, så hold på håndvesken Espen.

 

august 29, 2017august 29, 2017 by svenhenriksen 12 kommentarer

Hvorfor er folk så dumme?

Skjalg Fjellheim (politiske redaktør i Nordlys) og Sven Egil Omdal (stemmen fra Berlin) har braket sammen i en krangel om hvor folk er dummest, i Oslo eller i Tromsø. Dumme folk finnes vel de fleste steder, men jeg lurer av og til på hvorfor redaktører må sette det ene opp mot det andre?

Det startet med at Fjellheim skrev en kronikk om at urbane mennesker som sitter på trikken til Majorstua og filosoferer ikke skjønner hvor langstrakt og vanskelig dette landet er. At det er lett å sitte på Grünerløkka å ønske store forandringer i miljøpolitikken mens de knasker økologisk mat. Men hva vet vel de om  de stakkars menneskene som bor på forblåste Senja eller i øde Porsanger som ikke har noen miljøvennlige alternativer, men må sitte i firhjulingen og spy ut eksos når de må kjøre fem mil til Coop i all slags vær?

Og Omdal, som sikkert sitter på sin hippe kafé i Kreutzberg i Berlin kvitterer fra sin Mac med å kalle Fjellheim dum som ikke skjønner at «fremtiden sykler», og at det er i de store byene folk forstår viktigheten av å redde miljøet, noe tallene viser både i Tromsø og Oslo som ligger omtrent på samme prosenttall når det kommer til å støtte små «ekstreme» partier som SV, Rødt og MDG.

Jeg skal legge til side Fjellheims forakt for hovedstaden og Omdal kanskje i overkant perfide og ondsinnete penn, og komme til mitt poeng.

Det sier seg selv at det er vanskeligere å være miljøvennlig på Senja og i Porsanger.

Av helt åpenbare grunner kan ikke folk sykle til butikken, kjøpe økologiske grønnsaker uten å bli ruinert, eller sitte på hippe kaféer og spise veggis-burgere og ta trikken for å spare miljøet.

Det er ikke lagt til rette i grissgrendte strøk for å være miljøvennlig.

Her jeg bor, i Mo i Rana har jeg tre muligheter for å komme meg til Oslo, der jeg ofte jobber. Jeg kan ta fly via Bodø eller Trondheim (men da får jeg som SV-mann kjeft), kjøre bil og overnatte et sted på veien, eller ta toget, en reise som tar nesten sytten timer. Jeg flyr fordi jeg ikke har tid til de to andre alternativene når jeg skal på jobb. Hva jeg gjør i fritiden er en annen sak.

Da jeg bodde i Oslo hadde jeg ikke bil. Ingen i Oslogryta trenger bil om vi skal være ærlige.

I hovedstaden levde jeg mye mer miljøvennlig enn jeg gjør på Mo, men det var som sagt lettere. Men det utelukker ikke at jeg også prøver å gjøre en forskjell her i nord også.

Jeg kjøper fisk rett fra fisker, kjøtt fra bonden, sau fra Nesna og rein fra samene ute i Utskarpen, egg fra frittgående høner hos min venn Hilde Høgås i Utskarpen, plukker bær i hage og skog, sopp og dyrker urter, baker brødet selv. Og jeg tar bussen hver dag til jobben. Jeg og noen søte gamle damer, ellers sitter alle og enhver alene i bilene sine fordi i Nord-Norge har vi visst glemt at det er en gammel norsk verdi å gå. Her oppe, når jeg går langs E6 stopper bilene og spør om noe er galt. «Jeg mosjonerer» sier jeg, men, sier folk «du har jo ikke treningstøy», «det kalles å gå, sjekk Google..» knegger jeg.

Det som skjer i de store byene er gledelig. At miljøpartiene fosser fram er et tegn i tiden.

I Paris har de grønne mer enn 18% og det samme gjelder mange storbyer. New York har aldri hatt så mye økologisk mat som nå.

Og at Oslo og Tromsø ligger på topp er bra, ikke noe å frykte. Mainstream-politikken frontes med fancy slagord, mens de små vil noe.

Men det er ingen grunn til å latterliggjøre verken bygd eller by. Verden går både fremover og bakover. Og jeg synes by og land skal ta hverandre i hånden å gå sammen videre.

Selv synes jeg det er like hyggelig på kafé i Berlin som på Coopen i Gryllefjord. Vi som lever nå er heldige, ikke sant Skjalg?

Så er det selvfølgelig store skjeivfordelinger i de store byenes favør, og det må gjøres noe med.

Men det går faktisk an å elske Senja uten å forbanne Berlin.

 

august 28, 2017august 28, 2017 by svenhenriksen 2 kommentarer

Menneskerettigheter i panikkens tidsalder.

I går gikk Sylvi Listhaug ut i prime time og mente at vi bør «utfordre» menneskerettighetene og internasjonale avtaler for å sikre våre egne borgeres sikkerhet. Man sitter foran tv’n og spør seg om man hører rett.

Vi er vant til mange tvilsomme og en del vulgære utspill fra den kanten, men når man går til angrep på menneskerettighetene som er grunnmuren i Europa, som ble skrevet etter en av verdens største og grusomste kriger, som skal forhindre gruppetenkning og forfølgelse av mennesker, da har valgkampen sunket ned på et nivå selv jeg ikke så komme fra den kanten.

Nå mener altså ministeren med ansvar for innvandring og integrering at disse rettighetene er modne for å justeres eller utfordres  siden de ikke er i tråd med Fremskrittspartiets stigmatiserende syn på mennesker som kommer hit. Og eneste kommentar fra statsminister Erna Solberg i går kveld var: HEIA ROSENBORG!!

Rett etterpå står justisminister Amundsen og støtter Listhaug i en debatt, og glemmer at han er justisminister og ikke FrP-poliitker når han snakker om rikets sikkerhet.

For både han og Listhaug får det til å høres ut som om de ca 1600 som ikke vil forlate Norge er potensielle terrorister, og derfor må vi fengsle dem for å verne om våre egne borgere. Og det er der det begynner å bli problematisk. I følge menneskerettighetene kan man ikke skjære en gruppe mennesker over en kam og mene at alle disse individene er en fare for rikets og publikums sikkerhet. Tenk om jeg skulle ha påstått alle alle FrP’ere er rasister, da ville man nok fått høre?

Og i dag morges bjeffer Siv Jensen og løfter fram Teresa May som et eksempel på at det ikke bare er Listhaug som mener dette, for den britiske statsministeren ville gjøre det samme. Men som vi vet, hun fikk det ikke til fordi det var i strid med grunnloven og på grunn av at menneskerettighetene er overordnet grunnloven som gjør at det er en lang og svært omstendelig prosess å endre den.

For hva er det som stopper Trump i mange av hans mest crazy utspill? Jo, grunnloven.

Så om Listhaug og Jensen ikke skjønner at et politisk parti ikke kan overprøve og utfordre menneskerettigheter og grunnlov bare fordi partiet daler på alle meningsmålinger og panikken tar dem er de amatører.

Og om Erna Solberg nå ikke setter foten ned og viser hvem som er regjeringssjef er det bare å innse at hun ikke er i stand til å lede en regjering, ei heller være garanti for at vi ikke kommer i den situasjon at lov og rett tilpasses og utfordres for å gå etter grupper av mennesker man ikke ønsker her. Denne gangen er det 1600 flyktninger.

Neste gang er det kanskje deg. Eller meg.

august 25, 2017 by svenhenriksen 24 kommentarer

Vi, de ekstreme og ytterliggående.

Det har skjedd noe med det politiske Norge. Ingen er seg selv lenger.

Trine Skei Grande som har vært opprørt og rasende på Frp i fire år forteller til P2 i dag morges at hun kommer til å støtte Siv&Co selv om 8 av 10 venstre-velgere er er uenige, for dette er det eneste kloke om man vil ha den blågrønn regjering etter 11. september.

MDG, som ser ut til å havne på vippen sier at de ikke vil ta i Frp med ildtang eller støtte et budsjett der det partiet er med.

Knut Arild Hareide frir mot øst og vest mens sperregrensa napper ham i angsten og har sine homo-skeptikere å please, og over det hele svever Jonas Gahr Støre og er hardt presset fra begge fløyer av partiet som lekker i begge ender. I den ene enden til Frp, og til Rødt, SV og MDG i den andre.

Verden henger ikke sammen lenger og kartet stemmer ikke med landskapet.

Retorikken skifter like hurtig og uforutsigbart som drittpakker dukker opp i media. Nå kalles de små partiene for «ytterliggående og ekstreme», noen som også nesten er for en drittpakke å regne.

Når ble det ekstremt og ytterliggående å ville gjøre noe skikkelig med miljø og de store forskjellene i samfunnet? Men mens man dekker seg bak slagord som «Alle skal med» og «Mennesker, ikke milliarder» og vifter med ord som «omstilling» og «grønt skifte» glemmer både presse og velgere det som virkelig er ekstremt og ytterliggående.

Når asyl og flyktningepolitikk ikke nevnes med et ord, at barn fengsles på Trandum og Frp roper opp om enda flere innstramninger belønnes det med ord som «ansvarlig» og «streng, men rettferdig asylpolitikk».

Mens fagforeningene raseres og det gnåles om mindre skatt til de som har mer enn de trenger, bruker nesten en samlet norsk presse en hel dag på å dekke en ikke-sak av en drittpakke som er gravd opp om en brygge Støre fikk gjort noe med for seks år siden, blir valgkampen så ute av fokus at den begynner å ligne på den famøse såpeoperaen Donald Trump vs. Hillary Clinton.

I Oslo har de tre små ekstreme partiene litt over 25% til sammen på meningsmålingene, og i Tromsø ligger de på litt over 26%.

Dette burde jo være ei gavepakke til AP om de vil bli værende på venstresiden i norsk politikk?

Men om du skal gjøre de som ikke liker at vi tar i mot flere innvandrere til lags, lokke til deg eller beholde de som vil bore etter olje og gass i LoVeSe, og ikke minst ikke gjøre livet vanskelig for folk her hjemme ved å «mase» for mye om klima og miljø, så er det vel mer sikkert å danse med KrF og gå til sengs med SP for å komme seg over 30-tallet?

Men at alt ligger der klappet og klart med AP, SV, SP, R og MDG er vel for risikabelt? Ap vil bli seg selv igjen. Venstresiden vil gjenoppstå med all sin styrke. Men det skjer vel ikke før om åtte år når AP har en ny leder.

Så i mellomtiden får vel folk bare stemme på  de små «trygge og erfarne» småpartiene Venstre og Krf selv om de vil våkne opp med to ivrige blondiner i senga. Litt som å gå inn i en butikk for å kjøpe en støvsuger og komme ut igjen med et vaffeljern.

Men – det er ennå ikke for sent å snu.

august 24, 2017 by svenhenriksen 2 kommentarer

Min første skoledag.

Foto: Privat. Min lillebror Frank Henriksen.

Jeg har bare noen svake minner fra min første skoledag. Et fortau med gråpærer som hadde falt fra et tre i en hage, mors tørre hånd, lyden av de høyhælte skoene som ga fra seg en lyd av høytid. Den gule skolebygningen som ble kalt for margarin-kassa. Frøken, en guddommelig vakker skapelse i drakt og perlekjede. Hun het Evelyn og elsket alt som var amerikansk.

Jeg har minner om håret hennes som var stivt frisert i en topp med små lokker og en duft av liljer hang igjen i gangene etter henne. Selv inne på guttedoen nådde den bedøvende Evelyn-duften oss, og når hun vrikket nedover trappene så de litt større guttene ut som om noen hadde slått dem i ansiktet med våte oppvaskfiller, litt som i den berømte scenen i Frederico Fellini’s film «Amarcord.»

Jeg tror det var frøken Evelyn’s hår som fikk meg til å drømme om å bli damefrisør.

Dette var før hårsprayen var oppfunnet, så jeg satt måpende og så på håret hennes som begynte å sige ned mot skuldrene etterhvert som skoledagen skred mot sin slutt.

Jeg tror neppe jeg var så klartenkt som jeg nå er,  her jeg kan sitte å hente min første skoledag fram fra minnenes ikke helt pålitelige skyggekammer, men bildene av den guddommelige frøken Evelyn er fremdeles sylskarpe, og er fra en tid da jeg ikke visste at jeg aldri skulle forelske meg i en kvinne på alvor 🙂

I dag går tusenvis av små barn til sin første skoledag i et Norge som er helt annerledes enn den gangen på 60-tallet. Fremdeles er denne dagen fylt med høytid for de fleste. Det er et nytt kapittel i livet som begynner, nytt land som skal erobres og løsrivelsen fra mor og far, mor og mor eller far og far som begynner.

Noen kan allerede lese og skrive, andre kan ikke norsk. Noen har særlige vansker, andre gruer seg. Noen kommer til å skli gjennom skolen og bli «vinnere» mens andre vil falle av lasset. Noen vil bli mobbet og andre vil bli mobbere. Noen vil reise seg, kjempe, og andre vil gi opp.

Slitne lærere vil slå hodet i veggen og gråte sine modige tårer, og dager av pur glede over mestring og fremgang vil komme. Budsjetter vil kuttes, og reformer vil bli offer for debatt og raseri. Skoler legges ned, og folk vil rase. Slik er det, og slik har det alltid vært.

Jeg ønsker alle de små lykke til med sin første skoledag. Ønsker at dere skal bli sett og bli møtt som det dere er, små mennesker med følelser og drømmer. At dere skal bli tatt vare på å bli oppmuntret til å utvikle det som er gitt deg av naturlig talent og evner, og at dere skal få hjelp til det som er vanskelig.

Jeg har ikke noe bilde fra min første skoledag, men jeg husker dagen. Gleden, fryden og den isblå skrekken. Mors tørre hånd, og noen gråpærer på et fortau. Og frøken Evelyn’s bedøvende parfyme. Og jeg husker hvordan det var å være barn. Lykke til.

Her er et bilde av min kjære lillebror på hans første skoledag. Frank.

august 21, 2017august 21, 2017 by svenhenriksen 1 kommentar

JEG GÅR I STYKKER.

Den tyrkiske forfatteren og journalisten Ece Temelkuran har skrevet boken «Turkey: The Insane and the Melancholy.» og for øyeblikket ligger en tekst ute på nettet med tittelen «We Want Our Refugees and Exiles to Be Victims.», en svært treffsikker og oppklarende tekst som forklarer for leseren hvordan det er å være flyktning i eksil.

Jeg har sittet her noen timer og tenkt etter at jeg leste denne teksten.

Her i min lille by er jeg så nær å være en «synlig» person som det går an å være. Veldig mange vet hvem jeg er og hva jeg har gjort. De vet at jeg er skuespiller, dramatiker og at jeg ofte skriver i avisen eller på denne bloggen. Når jeg går på gaten blir jeg gjenkjent, jeg møter smil og jeg blir snakket til, og ikke minst, jeg blir sett og bedømt på grunnlag den jeg er. Dette er min trygghet, min identitet.

«Hvorfor reiser du så mye alene rundt i verden?»

Det spørsmålet får jeg så ofte at jeg er blitt tvunget til å spørre meg selv hvorfor.

Jeg reiser fordi jeg liker å utfordre ensomheten. Og jeg reiser for å «skrelle vekk meg selv.»

Jeg forsto det vel helt når jeg leste Ece Temelkuran’s artikkel for litt siden.

For når jeg er helt alene i en storby som f. eks New York opphører jeg å være den jeg er når jeg ikke speiles i andres gjenkjennelse av det de vet er meg. Jeg er et menneske midt i elven av individer som flyter forbi.

All venner, alle gode og vonde ord, nederlag og all suksess er tatt fra meg når ingen har mulighet til å vite hvem jeg er. Først når en samtale åpnes, når noen spør, og jeg kan fortelle «åpnes» jeg for den fremmede og jeg blir synlig som person.

Jeg er ikke bare et nummer, jeg blir et menneske.

Jeg har hatt noen dager og noen få netter på fremmede steder da jeg har tenkt at jeg går i stykker, at nå forsvinner jeg.

Jeg har ingen markører og holde meg til, og ingen dører er åpne uten at jeg må forklare meg. Jeg er nede på et absolutt nullpunkt, som en flyktning som er tvunget til å fornedre seg for å bli sett som et individ.

Men mitt liv som farende luksus-fant kan ikke sammenlignes med å være flyktning selv om jeg har kjent på den angstfylte ensomheten og identitetsløse utenforskapet uten nettverk. Men jeg er heldig, som regel har jeg nok penger i lomma, jeg kan «spille» den turisten jeg er, gå til en bar, sette meg ned, bli tatt inn i et fellesskap, og jeg trenger ikke ta i mot hjelp.

Men en flyktning forlater ikke sitt hjem frivillig.

Og selv om han kommer med hele sitt liv og sin historie i sekken synes det ikke. Og om det synes for mye passer hun ikke inn i hva vi forventer av et menneske i nød.

Så for å bli tatt på alvor må en flyktning justere seg inn i hvordan vi tror et menneske i nød skal se ut for å vekke vår sympati.

I Ece Temelkuran’s tekst finner du en nøkkelreplikk. Da hun selv var i Afrika og jobbet med folk på flukt før hun måtte flykte fra Tyrkia spurte hun en flyktning om og om igjen: «Har du nok vann og nok mat for å greie den gjennom denne dagen?» Han så på henne med et mildt og slitent blikk: «Du kunne jo spurt om å få se min CV?»

Flyktninger er mennesker. Vi glemmer det litt for ofte.

Vi har også politikere som finner opp «smart» retorikk som gjør det lettere for oss å ikke bry oss om mennesker på flukt.

Men lukk øynene, se for deg at du har forlatt alt du har, du er et sted der ingen kjenner deg, alle dine bragder og anseelse gjelder ikke her. Du snakker ikke språket. Er det ikke som du tenker:

Nå forsvinner jeg. Nå går jeg i stykker?

Og kanskje, helt plutselig møter du et blikk. Du blir sett. Noen smiler til deg. Og du blir synlig.

august 20, 2017august 20, 2017 by svenhenriksen 4 kommentarer

Norske verdier i tekstil-angstens tid.

«Hvorfor tillater NRK hijab og sier nei til kors?» leser jeg på Facebook i går. Dette åpne spørsmålet insinuerer at statskanalen har en skjult agenda om å marginalisere kristendommen og å løfte fram islam.

Jeg synes det virker ganske konspiratorisk å tro at NRK skulle ha en bevisst plan om å avkristne vårt lille land og gjøre det muslimsk ved å «foretrekke» hijab til fordel for kors.

Det vi vet er at NRK har bestemt er at nyhetsankere skal fremstå som nøytrale og derfor ikke skal bære noen religiøse symboler.

Vi bruker alle «symboler» eller klare virkemidler for å vise hvem vi er og hva vi står for. Når Sylvi Listhaug taler til kristne venner bærer hun korset godt synlig for å vise at «jeg er en av dere».

Og folk går med AP-roser, SV-buttons, Some of us are gay, get over it! og hva de nå måtte finne på å ha på seg uten at det skaper storm, men når det kommer til religiøse symboler er vi så hårsåre at det utløser Facebook-storm om islamsk invasjon bare man ser ei tøyfille på fjernsyn i et talkshow eller en nyhetssending.

«Vi nordmenn er kristne!» bjeffes det.

Vel, sist man tok tempen på Norge fant man ut at bare 37% tror på Gud.

Selv tror jeg ikke på Gud. Jeg tror ikke på Allah heller, eller noen andre storheter som folk har en tendens til å følge.

Og jeg blir ganske irritert når jeg bes være krenket på vegne av min barnetro bare på grunn av at noen bærer hijab på norsk tv. Jeg kunne faktisk ikke bry meg mindre om hva folk har på seg. Det er det folk sier og har inne i hodet som teller, ikke hva det har på hodet.

Og om vi skal snakke om krenking, det som krenker meg er at et individ reduseres til et stykke tekstil og tas til inntekt for terror og alt ondt som skjer i verden.

Skal et menneske som bærer et kors tas til inntekt for og svare for all faenskap kristendommen har gjort opp igjennom historien? Skal alle katolske menn stemples som pedofile bare fordi noen prester har forgrepet seg på unge korgutter?

Det er faktisk ingen norsk verdi å være kristen.

Kristendommen kom til Norge med blod og sverd. Den allierte seg med makta og de rike og hundset og utnyttet de fattige.

Ganske nylig gikk kirken i seg selv og innså at kjærlighet er kjærlighet, og ikke bare noe som er forbeholdt mann og kvinne i et ekteskap. Fint det, og bedre sent enn aldri.

Selv kunne jeg aldri drømme om å gifte meg i en kirke, men flott for de som vil det.

Norske verdier er fellesskapet, solidariteten, likeverdet, likestillingen, vennligheten og at vi alle skal kunne leve våre liv som vi ønsker og få elske den vi vil.

I skrivende stund hører jeg på P2 at AP vil stenge døren til KrF om de våger å fikle med ekteskapsloven som gjør det lovlig for to av samme kjønn å gifte seg. Det er et sunnhetstegn at et voksent parti reagerer på KrF’s fjas når de etterhvert fremstår som en anakronisme i norsk politikk.

En hijab på tv får ikke landet til å knake i sammenføyningene.

Men prøver man å innskrenke folk rett til å være den de vil begynner vi å ligne på land vi ikke vil bli sammenlignet med. Og om du som stilte spørsmålet om hijab mener at en kvinne som bærer et hodeplagg er undertrykket vil jeg spørre:

Blir hun fri bare fordi vi river av henne sløret?

Frihet sitter inne i hodet, ikke på.

Du kan faktisk være en god kristen både med og uten kors. Jeg har møtt noen stykker.

 

august 18, 2017august 18, 2017 by svenhenriksen 7 kommentarer

Jeg kjenner ikke landet mitt igjen.

Jeg er så fortvilt.

Her er så underlig. Har jeg havnet på feil klode? Kartet stemmer ikke med landskapet lenger. Jeg kjenner ikke landet mitt igjen.

Her brukte det å ligge en gul kiosk. Her sto en dame med høyt hår og sigarett i munnen. Hun solgte feite wienerpølser med brød. Hun lagde en sennep selv. Den var litt bittersøt og var umulig å få vasket vekk fra skjorta om du sølte i fylla.

Nå er kiosken borte, men om jeg lukker øynene kan jeg kjenne lukten av buljongen i pølse-gryta og den sterke smaken av rå hakket løk. På døren nå står det «Bagel&Juice» og noen ungdommer med hanekam på hodet og sure miner ser meg ikke her jeg går mot disken og sier «Hei hei!» Her er så underlig, tenker jeg og får en mango-slush.

Jeg går nedover langs parken.

Alt er så merkelig. Jeg kjenner duften av rå fisk. Ser to unge jenter sitte med en plastboks hver og putte små rosa rå fiskebiter inn i munnen. Det heter sushi.

Jeg er sulten og vil ha wienerpølse med brød og bittersøt sennep.

Går inn i noe som heter Espresso House, men de har ikke wienerpølser med brød og bittersøt sennep. Alt er så underlig.

Jeg får en kaffe og en kake med gulrot i. Før, for litt siden ville det vært rart å putte gulrot i en kake i Norge, men nå er det visst moderne. Jeg kjenner ikke landet mitt igjen.

Jeg ser fuglefjellet av mennesker som sitter utenfor det som engang var en kino. Den het Parkteateret og det heter den ennå. Men nå er det en bar der.

Utenfor sitter menn med et slags gullgraver-utseende. Store skjegg og mustasjer, og i triste Amish-aktige skjorter. De spiser løvetann-blader og drikker vann fra Andesfjellene. Her er så underlig. Før drakk vi vann fra krana. Rent vann er en norsk verdi.

På hjørnet ligger noe som heter Villa Paradiso. De serverer italiensk pizza. The real thing visst nok.

Jeg tenker på mamma og nabokjerringene som gikk rundt på dørene og samlet underskrifter for sin kampanje mot pizza. De mente den usunne retten ville ruinere den norske folkehelsa!

Jeg setter meg ned og bestiller en pizza med små kjøttboller av kalv og tomat og fire slags oster, kjenner meg fremmed og redd.

Her er så underlig. Hvor ble det av det Norge jeg kjenner. Det som er norsk?

Pling! sier det i iPhonen. Ja, jeg har en slik.

«Hei, ser du er i nærheten?» taster Berit. Her er så underlig.

Før kunne man gå på byen uten å treffe kjente, nå blir man lokalisert uansett hvor man er av en dibbedutt funnet opp av en etterkommer av syriske flyktninger til USA. Steve Jobs het han.

Tre minutter senere kommer Berit halsende. Hun har nettopp landet fra NYC og har jetlag. Her er så underlig, så mange nye ord.

Berit vil ha øl.

Skal du ha IPA, eller…spør kelneren og ramser opp femten sorter øl. Før sa vi bare øl, nå er hele utlandet flyttet hit på store ølfat.

Berit får IPA og snakker i vei om den store eplebyen som hun elsker. Her er så underlig. Før reiste vi til Mallorca en uke i året om vi hadde råd, nå for tiden reiser Berit og gjengen på en oval weekend til Amerika eller på sykkeltur i Toscana eller Tibet.

Noen timer senere er Berit full og jeg like edru siden jeg ikke drikker.

Jeg støtter henne nedover Grünerløkka til Rockefeller, det går fint. Fra et vindu spiller noen høy musikk.

«Sitting on the dock of the Bay:..!» synger den kjente stemmen og jeg føler at alt faller på plass. Jeg kjenner igjen det Norge jeg husker, det norske. For for meg er Otis Reading det norskeste av det norske. Han representerer et Norge som var Norge for meg da jeg var ung. Eller yngre.

Jeg bare tuller. Her er ikke så underlig. Jeg kjenner mitt eget land igjen.

Gatene, byen, lyset over fjorden, menneskene, øynene, munnene som smiler, munnene som ikke smiler. Men vi er her, sammen, her i dette lille landet. Vi går med flagrende hår, med hijab, med knekk i knærne, i Prada, i filler, men vi er her, i samme båten «looks like nothing’s gonna come my way..» synger Otis.

Sola skinner på spiret av Jacobs Kirke, mens et forhutlet menneske på fortauet rekker en hånd fram mot meg.

Jeg kysser Berit på kinnet og ler. Berit, sier jeg, her er vi, underveis. Alle sammen, til et eller annet sted. WTF liksom.

Er ikke livet vakkert?

Hæ? kvekker Berit. Life, blessed be, sukker jeg.

Whatever! sier Berit, jeg vil ha ei øl!

 

august 15, 2017august 15, 2017 by svenhenriksen 2 kommentarer