…OG FRA EN ANNEN, LITT MYKERE KANT…

Jeg visste ikke at det jeg skrev her om dagen skulle vekke slik harme.

At så mange skulle peke på meg der jeg satt høyt oppe på min «moralske pidestall» og ville utløse hatmeldinger. Men nå vet jeg. Og noen av motsvarene viser at det jeg skrev er mer enn relevant. Ok, bloggen var skrevet som en spissformulering, og av og til må man sette seg på en moralsk pidestall, provosere for å vekke folk opp til debatt.

Men bildet er aldri svart/hvitt i virkelighetens verden. Vi er ikke fem millioner oljebaroner, og ja, det er mange som sliter i dette landet, både sjelelig og økonomisk. Men i det store og det hele klarer vi oss bedre enn folk mange andre steder i verden. Mitt poeng er at omtanke, empati og solidaritet med de svake, de som ligger nede medfører ingen økonomiske omkostninger. Det var hovedbudskapet i mitt noe krasse innlegg, ikke verre enn som så.

Så får det heller være at folk føler seg stigmatisert, skåret over en kam og at jeg bedriver hersketeknikk. Vel, for å si det slik, jeg tok i bruk de samme metoder som alle gjør for å få gjennomslag for sine argumenter, jeg snakket skarpere og mer upresist enn nødvendig. Men jeg skriver f. eks ikke «la disse snylterne som sitter i våre parker og driter sulte ihjel, jeg kunne ikke bry meg mindre!» Jeg skriver heller ikke «din jævla høyreviridde freak som ikke skjønner bæret av hva du snakker om!» Det jeg sa var bare: Våkn opp! På samme måte som enkelte (legg merke til ordet «enkelte») gjør når dere skriver «VÅKN OPP! Disse stupide sosialistene raserer landet!» Så, vi er like gode du og jeg, vi spissformulerer fra våre respektive pidestaller.

Nok om det.

Ok, når man stikker hodet ut kan man få det kappet av. Det er en del av leken. Men å true er noe helt annet. Om du truer meg undergraver du det demokratiet du selv forfekter. For uansett hva du lirer av deg, ville jeg aldri komme til å true deg tilbake. Det strider med mitt menneskesyn, og det strider mot våre kristne grunnverdier. En kristendom mange er livredde for at skal pulveriseres i dette landet, men som  surfer elegant forbi det som heter nestekjærlighet, omtanke, det å dele med seg.

Selvfølgelig kunne jeg blogge om cupcakes, dietter og andre viktige ting. Men jeg blogger om det jeg gjør fordi jeg tror på noe, tror at verden kan bli et bedre sted å leve i for oss alle. Men hat skremmer meg. Og jeg liker ikke å bli truet. Men jeg vet, og historien vet, at det som i begynnelsen ser ut som løgn adopteres etterhvert som tiden går som selvfølgelige sannheter. Dette argumentet bruker vi for alt det er verdt i alle leire. Og som jeg utrykkelig skrev i min forrige bloggpost, det skal heller ikke være fri flyt for hva det skal være til dette landet. Det er det ingen som mener.

Men beklager om jeg fornærmet noen av dere. Det var faktisk meningen.

oktober 31, 2012oktober 31, 2012 by svenhenriksen 3 kommentarer

DET SOM IKKE RAMMER OSS SELV

VET DU HVA?  Jeg har ikke tålmodighet med deg lenger. Du som sitter og messer om ubehaget ved at alt det fæle har kommet for nær oss. Du som har fire fadderbarn i Afrika, men som ikke tåler å se en tigger på Karl Johan. Du som holder for øyne og ører og sier «la la la» når jeg begynner å snakke om hatet som flommer i kommentarfeltene i avisene. Jeg orker ikke å høre på deg som hele tiden sier «nei, nå snakker vi om noe hyggelig dere» og hever glasset over damasken. Og du som sier at folk ikke bare kan komme hit og skumme fløten av vår velferd. Du som hevder at alle muslimer er terrorister. Du som aldri går i kirken, men som blir erkekristen når du føler deg truet av noe du ikke vet hva er. Nei, jeg vil ikke være venn med deg på Facebook lenger, du som jamrer over helga som ikke var lang nok, over det dårlige været og åreknutene dine. Du som sitter og leser «Piken med svovelstikkene» for ungene dine, men som trekker for gardinet og sjekker sikkerhetslenken om hun stirrer inn i ditt velferdsvindu med geranier og lykke. Du som er så jævla nøye med den grønne og brune posen, som er så miljøbevisst, som er så økologisk og politisk korrekt, men som sier «jeg har ikke nerver til å se den filmen til Margreth Olin» fordi jeg har blitt så følsom etter at jeg fikk egne barn. Nei, jeg har ikke tålmodighet med deg som regner alt i penger, som ikke ser de enkelte skjebnene midt i blandt oss, som sier «de» og «oss» Ja, jeg sier takk til deg!

Nei, vi kan ikke redde hele verden. Og nei, vi kan ikke ta imot alle som vil komme hit. Men vi kan vise empati. Være mer faktaorienterte. Litt mindre fordømmende. Ikke stigmatisere så mye. Vi er bare fem millioner mennesker. Fem millioner rike sådanne. Vi er «fordi vi fortjener det folket» som fant olje, som surfer elegant unna krisa som får hele Europa til å skjelve i grunnvollene. Hva om vi ikke hadde funnet oljen? Hvem hadde vi vært da? Hva om det var vi som dro nedover i Europa med tiggerstaven i hånd. Som kanskje satt i en park i Aten og myndighetene kom og spylte oss med vannslanger? Er det slik vi vil ha det her? Er det dette vi som fredsmegler i verden skal være bekjent av, å ikke bry oss? Nei, jeg har virkelig ikke tålmodighet med deg, du som sletter meg som venn på Facebook fordi jeg skriver noe positivt om romfolket. Som sitter på den feite velfødde baken din og sier «jeg har nok med meg og mitt, jeg bryr meg ikke om resten, verden får bare gå til helvete!» Jeg er så lei deg som tror at et demokrati bare er en enveis ordning, som ikke har forstått at det også handler om å bidra. Og at i et demokrati skal alle mennesker være like mye verdt. Og jeg koker over av sånne som deg som av og til kommer med små hatefulle drypp med smiletegn og sier til slutt «jeg er ikke rassist altså:-)» Men du må bare få sagt det, at du ikke liker hordene av kriminelle som kommer hit og lager helvete. Og særlig deg som aldri har opplevd krig og forfølgelse, du som bare melder om taco og ryggsmerter, hytteturer og weekendturer til Paris.

Ja, jeg skal være den første til å legge med flat når det gjelder å pøse ut mye unødvendig pjatt ut på Facebook og Twitter. Så dette jeg skriver er også rettet mot meg selv etter at jeg stilte meg opp foran speilet og tok en realitetssjekk av eget ståsted. Så arrester meg gjerne for det.

Så, jeg har begynt å gi penger til tiggere på gaten selv om du mener at de går til bakmenn. Ja, jeg har begynt å bry meg om det som ikke rammer meg selv. Ja, jeg har begynt å drømme en gammel drøm om én verden, ett folk. Kall meg gjerne naiv. Men jeg vil heller være naiv enn iskald og meg selv nok. I sommer så jeg politiet redde en liten jente som holdt på å kaste seg utfor en bro fordi moren skulle sendes ut av landet. De desperate skrikene hennes har festet seg i meg for alltid.

Og til sist. Et spørsmål til deg som vil at Norge skal være kun for nordmenn. Om absolutt alle som ikke er etnisk norske kastes ut av landet med makt. Ville du bli lykkelig da? Eller er du rett og slett et menneske som blir trigget av ditt eget hat mot alt som ikke ligner på deg selv? For før alt dette vi er midt oppe i nå hatet du noen andre, gjorde du ikke det?

oktober 29, 2012oktober 29, 2012 by svenhenriksen 248 kommentarer

OH NEW YORK!

West 11th Street West Village New York.

Ja, jeg elsker New York. Det er jeg ikke alene om. Å komme til NYC for første gang er som å være i en film du har sett tusen ganger, du er fremmed og kjent på samme tid. Landemerkene, de gule taxiene, skyskraperne, du har sett det så lenge du har levd, på film og fjernsyn. Du går som i transe de første dagene, til du plutselig våkner og oppdager at du faktisk er der.

Alle byer har sin helt egen melodi. Paris har sin litt kalde vals, Berlin sin sorgtunge blues, mens New York er en hel iPod av melodier med uforutsigbare og brå modulasjoner. Når du går opp Broadway fra Freedom Tower passerer du alt fra snobbete eleganse, Hong Kong, indisk jalla jalla, sirkuset på Time Sqare, ja lista er lang. Byen forandrer seg for hvert kvartal du går. Og i West Village er den som en søvnig europeisk by med hyggelige brownstonehus, magnoliatrær og blomsterkasser, men runder du hjørnet og går ut på 5th Avenue er du midt oppe i galskap og en elv av mennesker som driver avsted. Og på andre siden havner du i East Village som er mer rufsete og rocka. Jeg liker meg best i West Village og SoHo, er bare lenger oppe i byen når jeg skal se teater eller show.

Oh New York! Hvor begynner du, og hvor er slutten? Jeg har vært der ganske mange ganger nå, men jeg blir aldri klok på den byen som stadig overrasker med sine luner. Men noen gater har jeg falt for. West 11th Street er min gate, og Carmine Street, Christopher Street og Gansevorth Street. En liten unselig kafé på Carmine Street som heter Sweet Revenge og The French Roast i West 11th Street/6th Avenue. Og IFC (Independent Film Center) der du kan se filmer som sjelden kommer til Europa. Og så er det SoHo med Green Street og Spring Street, Elizabeth Street og Bowery. Ja det er så mye.

Jeg skal dit snart igjen, jeg gleder meg, Jeg skriver så bra i den byen. Blir gira av folka og grooven (for å bruke et engelsk ord)  Sitter på kafeér og jobber, ser menneskene vandre forbi. Så mange ansikter, stemninger. Spiser god mat. Går ned til Hudson og titter ut over elven. Går, mye. Jeg går aldri så mye som i New York.

Men i kveld, her jeg sitter i et gammelt hus i Fredrikstad, tenker jeg på stormen som snart skal slå inn over østkysten, på venner, er de i sikkerhet? Flere hundre tusen mennesker er i dette øyeblikk i ferd med å evakuere. Håper alt går fint. Jeg har opplevd storm i New York selv, men denne er visst hardere enn noen sinne. Men den byen greier seg, den har fått noen slag i ansiktet og har reist seg igjen. For hemmeligheten med byen er at svært få er derfra, og forskjeller skaper fellesskap. De har forstått noe i New York som ikke så mange byer har forstått. Være så ulike og leve sammen tross det på så liten plass. Og så sier de fine ord til deg. Have a nice day, og God bless you! sier de. Jeg tror ikke på Gud, men jeg kan leve godt med å bli velsignet av en fremmed på gaten. Floskler sier mange. Ja ok, heller en floskel enn et surt ansikt. New York har en ømhet i seg som den aldri helt får vasket av, og en hardhet som den må ha for å overleve. Poesi og slåsshansker. En heftig kombinasjon å strekke seg etter. Jeg er litt slik selv. Kankje derfor jeg liker NYC, og at den aksepterer meg?

oktober 28, 2012oktober 28, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

KLAPP IGJEN FOR FAEN!!

Noen mennesker eier ikke volumbryter. Selv når de står tett oppå hverandre må de skrike og rope. Eller på buss og tog der de sitter og roper inn i mobilene sine.

Her forleden sa jeg til en dame som satt i stillevognen på toget fra Oslo til Fredrikstad: «Du det er en liten mikrofon inne i den telefonen din som tar på seg jobben med å frakte stemmen inn i øret til den du snakker med, bare så du vet det.» Og så mumlet jeg ett eller annet om at vi på grunn av alle disse nye oppfinnelsene ikke behøver å stå på en varde og rope over til en annen. Men dama ble fly forbanna og ba meg passe mine egne saker. Men jeg fikk siste stikk da konduktøren kom og sa at hun ikke kunne snakke i mobil i en stillevogn. Hva? kvekket hun. Men han var en streng konduktør slik konduktører skal være:) Han ba henne flytte seg over til en annen vogn. Men toget er fullt! peip dama. Ok, sa konduktøren, da får du stå ute i gangen om du på død og liv må snakke i den der, her inne skal det være stille!

Så kan man sikkert si, er dette noe å bry seg om?

Sikkert ikke, mener mange. I Italia f. eks er volumet i det offentlige rommet så høyt at du må ha øreklokker når du skal kjøpe deg en togbillett, for ikke å snakke om på kaféer og i gatene. Men tross alt, de viser hensyn. Og det er det det handler om. Du sitter ikke 20 cm fra et menneske og skriker detaljer om underlivet ditt og siste natts seksuelle eskapader så det gjaller i øregangen på alle som sitter rundt deg. Selvfølgelig er dette mat og manna fra himmelen for en blogger, men det er slitsomt å høre på, for ikke å si pinlig når detaljer om slimhinner og «han brukte ikke kondom» flagrer rundt ørene på deg.

Og så er det dette med folk og levende musikk. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått en konsert ødelagt av folk som ikke kan klappe igjen når de tross alt har betalt flere hundre kroner for å gå ut for å høre på musikk. Og som utøvende selv er det en pest og en plage og av og til spille for folk som heller burde ha sittet på et konditori enn i et konsertlokale. Noen ganger tenker jeg at den eneste forklaringen må være at folk tror at vi som står på scenen ikke kan høre dem, eller at de rett og slett glemmer at de ikke sitter hjemme foran flatskjermen. Og er det ikke snakk, så er det godteposer når det spilles seriøst teater der de fleste vil lytte til teksten. Jeg husker særlig en gang vi spilte Strindberg for voksne, men også hundrevis av elever fra videregående, og de kaklet og knitret så fælt at det klikket for meg. Jeg satt tilfeldigvis med en pistol i hånden, et våpen som i følge handlingen i stykket var «ladd». Jeg reiste meg opp, gikk ut på scenekanten og rettet den mot publikum mens jeg stirret dem i kvitøyet. Lenge. Det ble dørgende stille. Og de satt virkelig som tente lys resten av forestillingen.

I går mens jeg satt på kino og så «Liv&Ingmar» ringte en mobil rett bak meg. Damen tok den. «Hei, jeg sitter på kino, hva? Den har vel holdt på en times tid, er du hjemme, ja, ok, nei det har jeg ikke tid til, kan jeg ringe deg etterpå, jeg er på kino sier jeg, Liv Ullmann og Bergman, ja, nei, ok, ja den er fin?»  Men da var det en ung fyr som ropte: «Men hold kjeft da for faen!» Og på fredag mens jeg satt på «EVITA» på det Det Norske Teateret og hovedrolleinnehaveren sang «Gråt ikke meir Argentina»  og var midt inne i det laveste og mest sårbare partiet av sangen var det en dame på benkeraden rett foran meg som fant det livsnødvendig å fortelle venninnen at «hun der Evita Peron egentlig var fra Fredrikstad og at tanten hennes hadde vært nabo med familien» en eller annen gang.. Jo da, sangen fikk en litt annen dimensjon, det står ikke til å nekte.

Men det hender jo festlige saker også. På 90-tallet da jeg var ute med min første Tom Waits-forestilling og sto og sang en sår versjon av «Christmascard from a hooker in Minneapolis» bare kompet av flygel og kontrabass var det en litt halvdrita dame som kom svaiene opp til scenekanten og skreik: «Dø! Kan du den derre Smoke on the water??? Vi må ha litt rock’n roll her!»

Ja, dere skjønner?

oktober 28, 2012oktober 28, 2012 by svenhenriksen 7 kommentarer

GENERALPRØVE

Random old man 9th Avenue New York

Jeg er ikke gammel ennå, men jeg har begynt å øve meg.

Ikke sånn med stokk langs veien, men etter fylte femti begynner det å tikke en litt mer høyfrekvent klokke i ørehøyde.

Når jeg ser gamle gubber på bussen med beige jakker, sandaler og skyggelue tenker jeg, skal jeg bli slik? Jeg får litt hetta og henter fram indre bilder av Keith Richards og Jack Nicholson for ikke å tilte helt. For hvem vil bli en slik satt gubbe som klamrer seg fast på fremste sete i bussen, med en dobbeltspent skinnveske der det klukker i ei halv Golden på fanget?  Men hva vet jeg, kanskje det er hyggelig å være en slik gammel gubbemann? Kanskje de koser seg gjennom dagene, sitter ved kjøkkenbordet, legger kabal mens Nitimen surrer, og scenografien ser ut som klippet ut av en film av Bent Hamer? Vel, det er sikkert mange ulike skjebner. Noen vakre og andre triste. Men ja, jeg tenker litt «generalprøve» av og til når jeg ser dem.  Om en stund er det deg, snart er du der.

Men alder er ikke lenger hva den var? Eller er det noe folk bare sier for å trøste seg selv og andre? Jeg vet ikke.

Og så er det det med kroppen. Før når man fikk vondt et sted tenkte man, pytt, det er over i morgen, slapp av! Her om dagen fikk jeg vondt i det ene kneet, så rett etterpå i det andre. Jeg tenkte, nå er det alvor, det er nå det begynner. Snart kan jeg ikke gå. Jeg som elsker, for ikke å si er avhengig av å gå. Pytt, smertene i knærne var vekk neste dag, men det var den nye angsten om engster meg. For en kropp er jo som en vaskemaskin, den er konstruert for å være i x antall år. En vaskemaskin har forsåvidt noen skarve års garantitid, men det har jo ikke et menneske. Når som helst kan kroppen slå seg vrang.

Uff, det er mange nye tanker å forholde seg til etter fylte femti.

For jeg bekymret med aldri for fremtiden da jeg var veldig ung. Man sto opp, ristet på hodet, så seg i speilet, ta ta, og så sprang man ut i livet uten problemer. Nå for tiden er det, uff, jeg sov visst ikke nok i natt? Burde jeg kjøpe en bedre og dyrere madrass? Jeg må le, jeg som kunne sove seks timer på en fremmed sofa etter et heidundrende nachtspiel. Og så er det, uff nei, jeg kan ikke drikke kaffe etter klokken seks, da får jeg ikke sove. På gode dager tenker jeg, slapp av, sove kan du gjøre senere, du lever så kort og skal være død så lenge. Men så kommer gubbetankene. Spiser jeg for lite frukt, fisk, grønsaker? Burde jeg begynne å løpe? Nei, det er ikke bra. Så for fire måneder siden begynte jeg å løfte vekter i god gammel femtiårskrise-tradisjon. Og vet du hva, jeg har fått muskler i overarmene som aldri har vær der. Ikke jugekors.

Alkohol sluttet jeg med for fire år siden, og nå har jeg ikke røkt på tretten måneder.

Ok, det hender at jeg stapper en god snus under leppa og skeier ut med en Firkøver, men ingen øl, ingen sigaretter. Jeg er nesten en helgen som kommer til å bli gammel som alle hauger? Bare jeg ikke begynner å kjede meg? For jeg har aldri kjedet meg et sekund i livet. Men jeg tenker på gubbene på benker i parken, de som sitter og mater duene på Løkka. Det ser litt ut som de kjeder seg. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke. Men om hodet ikke svikter, det ville være det verste, så kan jeg skrive. Skrive kan man gjøre om man ikke kan gå? Ja, det kan man.

Og det rare er at etter fylte femti begynner man å huske ting man har glemt. Altså fra barndommen. Hm, lampene lyser på rødt. Er ikke det et sikkert gubbetegn? Men wtf, det er en stund til alt dette her, får vi håpe. Det får gå som det går. Tiden jobber godt med ansiktet. Det treffer lyset på en ny og pussig måte, avdekker skrukker og folder som ikke var der for litt siden. Men man må ta det med godt humør. Kan hende om ansiktet mitt blir riktig interesant får jeg en rolle i en Bent Hamerfilm? Vel, om han ikke sitter med skinnveske på fanget og er gubbe på en eller annen buss. Det kan skje med de beste av menn. Men min venn skuepilleren Kari Winge er 72 og danser seg verden rundt. Så ja?

Og uansett hva som skjer, jeg kommer alltid til å være femten år yngre enn Tina Turner!

oktober 26, 2012oktober 27, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

MENS TORNEROSE SOVER

«Performing the Princess» by Rudi Skotheim Jensen. St. Croix Opens Nov. 2

Jeg spiller prinsesse på teateret for tiden.

I dag tenker jeg på Tornerose som sov i hundre år. Og når en prinsesse sovner på vakt skjer det ting. Verden forandres, og når hun våkner opp kjenner hun seg ikke igjen. Jeg har ofte hørt veldig gamle mennesker si at de ikke kjenner verden igjen. De fleste av deres venner og jevnaldrende er borte, og selv stavrer de seg gjennom et gammelt landskap der veiskiltene ikke lenger stemmer.

I dag tenker jeg også på denne ukens mediesaker.

Det er alltid media som setter angenda for hva vi skal tenke og snakke om, er det ikke? Denne uken har det vært hat og fordommer som plutselig flammet opp. Det er ikke så merkelig, og det er ikke noe å bli rystet og sjokkert over, for dette gjentar seg gang etter gang. Vi vinner kamper, så faller vi i søvn som Tornerose, og når vi plutselig våkner er alt de vi trodde var vunnet tapt. Aksept er ikke noe som varer evig. Og kamper må vinnes på nytt, gang etter gang, og jo tyngre vi har sovet, desto vanskeligere er det å ta grep når vi endelig våkner.

Vi tror likestilling, aksept for seksuelle legninger og etniske minoriteter er noe som kan vinnes og lovfestes, og at da er saken ute av verden. Men slik er det ikke. Nye generasjoner vokser opp, gamle glør flammer opp med full styrke. Og så er det rykk tilbake til start, selv en prinsesse kan ha tunge dager når verden fremstår som hard og kald.

«Performing the Princess» handler om alle de som er utenfor boksen. De som ikke passer inn i den rette skuffen, som sliter med å få aksept for at de er født i feil tid, feil kropp, feil familie eller kontekst, og at alle har rett til å drømme. Jeg drømte aldri om å bli prinsesse, drømte aldri om den skrekkelige gule silkekjolen eller de alt for høye skoene jeg vasser rundt i på scenen. Jeg drømte bare om en virkelighet der det skulle være aksept for å være den jeg er. Og det har jeg vært med å kjempe for. Jeg og mange har banet veien for at det å være annerledes er helt ok. Og ja, jeg har også sovnet på vakt, og opplevde å våkne til at noen prøver å ødelegge de verdiene jeg mener er en selvfølge i et demokrati av 2012. For det er mørke krefter i alle miljøer, i det kristne og i de fleste religioner. Og disse kreftene skal ikke få styre eller sette agenda.

22.7 i fjor gikk en ung ekstrem kristen mann ut og plaffet sitt verdensbilde rett i hjertet på oss alle.

Han gikk til angrep på vår frihet og våre verdier mens landet lå i stabilt sideleie i dyp prinsessesøvn. Vi sov så godt fordi vi trodde fienden var en annen. Tross dette er det krefter i dette landet som har stor sympati for det han gjorde. Og apropos verving av forbundsfeller. I våre gater, på våre dører går f. eks Jehovas Vitner og verver medlemmer til en sekt som driver hjernevasking av folk, nekter sine syke barn blodoverføring, støter ut medlemer når de ikke lenger er en del av sekten. Ja, det er verving av medlemmer både her og der. Så det er ingen grunn til å sovne på vakt. Selv en prinsesse vet det. Eller burde ihvertfall vite det.

Og hva var det jeg leste på nettet her om dagen: «Hadde Gud ment at KrF skulle styre, hadde det vært størst!»

oktober 26, 2012oktober 26, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

HUFFA MEG DET ER SÅ MYE FÆLT ATTE!

Fredrikstadbrua i solnedgang.

Jeg bor og jobber for tiden i Fredrikstad.

Tar lokalbussen langs riksvei 111. Det er en hyggelig og opplevelsestung øvelse. Er litt på hils med sjåførene. Hyggelige folk. Ja, det er noe med dialekten i Østfold, jeg har jo Raymond på øret hele tiden, sitter og ler litt i skjegget. Men folk i Fredrikstad er veldig hyggelige og blide, og ikke minst hjelpsomme når du spør om veien. Ja, du skjønner, sa en dame til meg på bussen, folk blir jo så forvirra når dem kommer hit for ælva går på begge sider av byen, så det ække så lett å finne fram!  Men du går bare over den store brua, og vips så erru i byn vettu, og den nye gangbrua går over til Kråkerøya!

I dag havnet jeg ved siden av to skikkelig burugler foran i bussen, de var godt polstret med handleposer og vesker, og den ene av dem hadde en liten hund på fanget. Bussen stopper og inn kommer det to unge muslimske damer i full mundur. De to damene som kakler frenetisk stilner et øyeblikk, du hører kjevene klappe igjen med et smell. Når de to muslimske damene får satt seg bakerst i bussen begynner smella å gå igjen.

Nei, nå erre mye rart ute og reker du! Ja, Gud bedre, jeg tøkke åpne døra jeg nårre ringer på jeg asså, er ille livredd. Ja, det er så mye fælt atte! Leste du om hu dama som tente på gubben sin? Tente på gubben? Hæ, her i byen? Nei, nerri der! Å ja, nerri der, ja det er så fælt atte, at dem ikke kan holde fred! Ja, før kunne en jo sleppe ut bikkja, men ikke nå, dem stæler bikkjer også har jeg hørt. Ja, det vakke sånn før i tida.

Jeg kremter, damene kvepper, ser på meg som om de ikke hadde lagt merke til at jeg satt der like ved.

Unnskyld, sier jeg, men nå er det vel slik at muslimer ikke rører hunder. Hæ? Hva sier du? Jeg sier at muslimer ikke rører hunder? Å? Gjør dem ikke det? Nei, sier jeg, det gjør de ikke. Å ja? Jasså? Men det er mye rart som er ute å reker for tida. Ja? spør jeg. Damene ser på meg. Vi ække rasister altså, men nå erre veldig mange av dem. Vel, sier jeg, jeg bor ikke her, men jeg synes stort sett folk er ganske hvite her i forhold til i større byer. Å ja, der inne i Oslo, der er det jo blitt livsfarlig! Nei, sier jeg, det er det ikke, jeg har bodd der i snart førti år og har aldri opplevd noe som helst fra den kanten.

Damene snurper munnene sammen, den lille hunden nyser. Den heter Sara og er fem år. Vi snakker om noe hyggelig, vi snakker om Sara som er så sliten, lille nusket har vært i byen i hele dag for mamma har vært hos doktoren, så Sara hakke fått luren sin. Vi duver over Fredrikstadbrua, sola dupper over elva, bjørk og or lyser gult og brannrødt langs bredden. Vi nærmer oss der jeg skal av, jeg samler sammen sakene mine og sier ha det bra til damene og smiler. De nikker. I det jeg skal til å gå av hører jeg en av damene si: Du det der var en rar skrue du! Ja, sier den andre, det er mye rart ute for tida.

Jeg sitter her og skriver dette, ler litt i skjegget igjen. Ute er vinden så sterk at eplene rives av trærne i hagen. Himmelen er violett og vakker. Det er noe med landsbygda. Rett fra levra uten  kryss og b. Jeg kan ikke si annet enn at jeg liker det. Det er så rolig og fint her i dette lille huset teaterproduksjonen har leid til meg. Jeg koser meg. Og det er litt spennende å være en del av alt det rare som er ute og reker for tida. Må jo tilstå det.

oktober 25, 2012oktober 25, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

LAMBDA

Munch i Paris

Jeg er positiv til alt som er skakt. Det er derfor jeg vil ha Lambda.

Jo flere som hyler opp om at dette er det støggeste mest grusomme bygget de har sett og skriker nei nei nei, desto sikrere blir jeg på at det bør bygges. For historien kan fortelle, det er disse rare skakke stebarna innen arkitekturen som har blitt våre største darlings i ettertid. I Barcelona ble det bygget en kirke som «ikke var som kirker skulle være», det samme skjedde i Paris når Sacre Coeur sto ferdig, en slags restemiddag med innslag fra all verdens religioner i seg. Hyl og skrik dag og natt, men hva skjedde? Denne katedral-moskeén er en av Paris’ aller største severdigheter.

Det er slik med mennesker også. Hva skal det bli av dette barnet stakkar, det er jo ikke som folk flest? Men den grimme elling transformerer seg ofte til en svane og svømmer forbi de med fjør og nebb i orden rett før målstreken og blir en dark horse vi husker for all tid. Som alle disse opp igjennom som gikk rundt og følte at de var havnet «på feil klode» men som etterlot seg trøst for generasjoner som skulle komme etter dem.  Vel, jeg gidder ikke å gjenta at flertallet tar alltid feil. Men det er noe i det.

Den Norske Opera i Bjørvika var også et slikt stygt arkitektonisk stebarn, skakt og  rart, lignet ikke på slik det norske kulturhus skal være. Nei og nei, og for et pengesluk bare for at fruer med blått hår og kulturperlekjeder, og operagale homoer skal sitte å høre på at feite kjerringer gaulet og døde i timesvis? De gamle og de syke stakkar! Tenk på dem! Hvor mange enerom kunne man ikke fått for alle disse pengene? Men hva skjedde? Grunnmuren ble støpt, bygget steg mot himmelen, og en hvit svane materialiserte seg i vannkanten. En fremmed elegant fugl som straks ble verdensberømt, som publikum trykket til sitt stolte bryst. Selv det politiske partiet som motarbeidet det mest ba i ettertid om å få holde valgnattvake der. Og rikskringkasteren sender feelgoodtalkshow derfra i sommersesongen. Selv Justin Beaber fikk innta taket sist sommer. Samt at folk av alle slags valfarter med unger og fandens oldemor til den hvite marmorplassen når de er i hovedstaden og elsker å la seg avfotograferes der sammen med sine utenlandske gjester. Jo da, det meningsløse pengesluket var ikke så borti natta tross alle dystre spådommer. Og at billettene til forestillingene inne i huset rives vekk i samme stund som de legges ut for salg tyder vel på at huset snarere er for lite og ikke meningsløst stort?

Så er det Edvard Munch, vår verdenskunstner. Han tilhører ikke bare oss, han tilhører verden, som kunstneren AK Dolven skrev i en artikkel her om dagen. Ja, det stemmer. Jeg har sett Munch i New York og i Paris. Folk køer seg opp, men her hjemme ligger han nedstøvet og fuktig i en kjeller, og det har han gjort i over femti år. Ok, han har et «museum» på Tøyen som mange mener han fortsatt skal ha. Men kan man ikke bare lappe og skjøte litt på det? sier de. Ja? Dette «museet» som ser ut som en nedlagt barneskole fra 60-tallet som trenger sterkt til modernisering og mer plass for å kunne kalle seg for et museum for en av verdens aller største kunstere.

Nå er drakampen og debatten i gang igjen. Det krangles og treneres. Og historien kjenner aldri seg selv igjen. Det er de samme argumentene som alltid, om beliggenhet, utseende, pris og nytteverdi som det alltid er når det skal bygges et kulturbygg i et av verdens rikeste land. For når kulturbygg skal bygges i Norge skal det også handle om byutvikling. For skal man redde Munch må man også redde stakkars Tøyen som ligger med brukket rygg? Og skal man bygge dette stygge skakke Lambda i Bjørvika, burde ikke ungene også få et Badeland? Hva med butikker? Kjøpesenter? Et gamlehjem? For kultur i Norge er litt sånn «alle skal med!» Hørte en reportasje om det famøse Prøysenjubileet i går, der også «alle skal med» for å kunne forsvare den skarve millionen som kulturministeren greide å hoste opp fem på tolv. For å hedre en kunstner alene ligger ikke i nordmenns natur. Vi liker bedre å hedre krigsseilere, sportsmenn og andre viktige personer som har gjort en innsats for fedrelandet. Men for all del, sett gjerne en stor statue av en idrettsutøver på taket av Lambda om det mot alle solemerker blir bygget. Hva med en syklist?

oktober 25, 2012oktober 25, 2012 by svenhenriksen 1 kommentar

TWITTERFITTER OG MEDIEPAPEGØYER

Debatten går om det meste, er det ikke været, så er det politikken.

Eller politikk? Diskuterer man egentlig politiske saker lenger? Er det ikke mer politikere og personer som er dagens agenda? Og moral ikke minst? Er vi i ferd med å bli fem millioner prippmoralske synsere?

Vi hyler opp om politikere som ikke gjør noe, mens vi hele tiden passer på at de må være overmennesker som ikke bør heve stemmen, hisse seg opp, ikke trampe over eller eksplodere. Ja, vi er mer opptatt av at Liv Signe Navarsete gikk fra konseptene enn å finne ut hvorfor hun gjorde det, er vi ikke? Og selvfølgelig er det mye festligere å harselere over Mitt Romneys manglende geografikunnskaper enn å finne ut hva han mener om diverse saker, hva som skiller ham fra Barack Obama.

Og ikke minst, det handler om å slå fra seg i debatter, om å få siste ordet, men det spiller ikke så stor rolle hva man sier bare man får punchlinen til å sitte. Det handler om å lage godt fjernsyn i debattene, spisse situasjonene, skape en spennende dramaturgi. Og derfor forstår jeg ikke hvorfor redaksjonene ikke våger å slippe flere «løse kanoner» til på direkten, disse upolerte farlige som man ikke aner kan komme til å lire av seg. For vi vet hva Erna og Siv mener om det meste, det går i loop mellom traverne i debattene. Hvorfor ikke slippe til «vanlige» folk i debatter om integrering? La grasrota slippe til, de aller mest ihuga innvandringsmotstandere, de virkelige synserne, la dem få snakke seg varme, la dem få møte motargumenter? Ikke bare disse matleie forutsigbare mediepapegøyene som henger rundt i alt fra Dax18 til Debatten på NRK? For jeg er så drittlei av at Kyrre Nakkim skal stå og døvetolke nyhetene for meg at jeg av og til holder på å spy.

For vi vt jo alle innerst inne at politikere ikke stiller i debatter for å diskutere saker.

De er der for å sanke stemmer og sympati. For å bygge seg opp som partiledere. Jeg er mye mer hypp på å høre en innvandrerkvinne fra Groruddalen snakke om integrering enn en politisk broiler. Jeg er mer opptatt av å høre hva en ungdom mener om ungdomssaker enn en eller annen forsker fra et institiut forteller fra sine tørre tall og statistikker. For det er vi som er demokratiet, vi, de unge, de middelaldrenede, de gamle, ikke bare disse oppblåste karrierejegerne som elsker å se seg selv på tv, som har etterpåfest på Twitter og klapper hverandre på skulderen og deler ut ris og ros i perfide vendinger. Av og til kan jeg få følelsen av at det offentlige Norge styres fra Twitter.

Jeg er lei av politikere som er rystet og dypt sjokkert.

Jeg orker ikke høre mer svada om at alt skal bli så mye bedre om den eller den kommer til makta. Jeg vil ha diskusjon om politiske saker. Jeg vil vite hvorfor man lover gull og grønne skoger og så gir velgerne en in the face så fort man kommer til makta. Liv Signe Navarsete kan brøle så mye hun vil for meg bare hun leverer den politikken hun lover. Og jeg stemmer da for svarte ikke Venstre for å få dem inn i Oslo Bystyre fordi de lover å ta vare på kulturen i byen, og så flår de vekk scenegulvet under beina på oss som har sørget for at de fikk slippe til.

Og tenk om pressen hadde tatt sitt ansvar som samfunnets voktere og ikke bare moralens. Vi skoleres og opplyses av en gjeng snerpete presse-jomfruer som går for sensasjon og ikke politisk innhold. Og hadde de gitt kred til de som fortjener det, og ris til de som måtte trenge det så hadde det lignet på noe.  Men det er vel blitt slik at et vestlandsbrøl selger mer enn tørre tall som viser at det rød/grønne Norge stort sett går på skinner. Men for øyeblikket ser den politiske journalistikken ut slik som Gelius rapporterte hjem fra USA i går: «Nå ligger Mitt og Barack så likt på meningsmålinge at det er den som makter å mobilisere flest som vinner valget!» Man trenger ikke være Einstein for å fatte det.

Men har du hørt at Erna har kjøpt ny drakt?

Den er lys blå med innsvinget jakke. Hun kan gå i slikt nå fordi hun er blitt så slank og lekker. Jeg gleder meg til å se den bli diskutert av panelet på Twitter i kveld.

oktober 24, 2012oktober 24, 2012 by svenhenriksen 1 kommentar

BRAD PITT GOES COCO

Brad Pitt goes Coco Chanel.

Nok en gang lager Coco Chanel bølger i motebransjen. Det er ikke første og heller ikke siste gang. Denne gangen er det koblingen mellom hennes mest berømte dameparfyme og en mannlig filmstjerne som utløser «skandalen» – vel, det skal ikke mer en en brukket negl eller et lite feiltrinn på catwalken til før det er skandale i de kretser.

Ok, reklamesnutten der Brad Pitt forteller verden at dameduften Chanel no 5 simpelten er uunngåelig er litt corny, det er jeg enig i. Og ja, han har fått noen millioner US dollars for den. Men er dette noe å rive av seg håret for bare fordi det er en mann som gjør det? Kvinnelige skuespillere gjør det hele tiden. Charlize Theron har duvet photoshoppet (og med 20 cm lengre bein enn hun egentlig har) over filmduken for sminke og parfyme uten at noen har hevet et øyebryn, og det har vel neppe gjort det gratis? Og kvinner har ligget halvnakne over bilpansere så lenge biler har eksistert, og likestillingspolitiet har vært på «call» i mange tiår når det gjelder reklame som diskriminerer kvinner. Og det har bra.

Men har du lagt merke til en ny trend innen reklame de siste årene?

Har du fått med deg at i de fleste reklamefilmer for tiden fremstilles menn som komplette idioter? Dumme menn som ikke kan lage mat, som ikke kan lese sine kvinners innerste tanker, som er kløner og klumser, som sitter i soffan sammen med kompisene og brøler foran flatskjermene med vikingehjelmer på hodet mens de knasker Grandiosa og potetgull, mens kvinnene deres er noen superwomen med dokumentmapper og mørk drakt som lever i tiden og fortjener alt det de kommer over? Ja, reklamen tar for tiden menn ned på apestadiet mens kvinner fremstilles som effektive superkvinner som spiser en yougurt i farta mens de tripper avsted til neste viktige møte. Ok, i noen tilfeller har de sex med en sjokoladeplate eller noen meter gardinstoff, rett skal være rett:)

Men menn er også blitt sexsymboler i reklamen nå. Ta disse filmene fra Dressmann, der svette hunks med steadykameraet nesten oppe i skrittet kommer mot oss så testosteronet renner av dem. Gubbebutikken Dressmann spiller på sex og bruker flotte menn for å få det nitriste tøyet sitt til å se ut som mote. Men når du selv går inn der og prøver en skjorte så ser du ut som den gubben du er. Men det er få som reagerer at mannskroppen «utnyttes» for å selge ditt eller datt. David Beckham skrevde seg til ganske mange millioner når han reklamerte for noen truser og lot verden stirre seg rett i herlighetene. Skulle likt å se en kvinne reklamere for bikinier i samme stilling? Men oftere og fortere ser du nakne mannekropper i de underligste og mest urelevante stillinger i reklamefilmer og på bilder.

Sånn sett er jo denne famøse filmsnutten med Brad Pitt en drøm for selv den mest snerpete frikirkeprest. «Men han gjør det jo bare for penger!!!» hyler enkelte. Ja? Er det ikke det vi alle får når vi jobber? Kjære vene, hadde jeg sett ut som Brad Pitt hadde jeg gladelig reklamert for hva det skal være med en purre i rassen om jeg hadde fått 5 millioner dollars for det! Men jeg hadde aldri deltatt i en reklamefilm i serien «du er mann, så dette er du ikke i stand til å forstå!»

Men takk Gud for at vi har fått ryddet unna det verste av kvinnediskriminerende reklame!

Men nå er det mannen som må reddes fra denne store og trendskapende pengemaskinen. Argumentet har hele tiden vært at disse sylslanke drømmekvinnene er dårlige rollemodeller for unge jenter. OK, vi menn går også inn i en depresjon hver gang vi ser en naken torso med oljet sixpack rulle over flatskjermen, fordi svært få av oss ser slik ut. Og ikke er vi så tjukke i hodet at vi ikke vet hvordan vi skrur på en komfyr heller! Nei, vi menn er flinkere enn reklamebransjen vet, vi vasker, koker, passer og steller, og det vil vi gjerne ha kred for. Fordi vi fortjener det! Og jeg makter virkelig ikke å hisse meg opp over at Brad Pitt reklamerer for en dameduft. Jeg bruker heller krefter på å fortelle unger og ungdommer i min omgangskrets at de er gode nok, tynne nok, flinke nok, og verdifulle nok som de er.

Så kjære folk, bruk heller krefter på å få stoppet all drittmaten reklamebransjen pusher rett i fleisen på ungene deres! All den dritten full av sukker og uten næring. For om de dytter i seg alt det kommer de aldri til å se ut som Brad Pitt eller Charlize Theron. Og Chanel no 5 er bare en parfyme som verken gjør utslag på badevekta eller på selvfølelsen. Så får det heller være at Chanel no 5 var det eneste salige Marilyn Monroe hadde på seg i sengen. Men det gikk ikke så bra med henne heller.

oktober 23, 2012oktober 23, 2012 by svenhenriksen 1 kommentar