RINGER I TRE, RINGER I VANN, SOMMERFUGLVINGER.

Hva skal man si til tiden?

Ikke gå så fort? Stopp verden, jeg vil av? Tid er en merkelig ting. Den går både fort og sakte. «Livet er kort, men det kan kjennes langt mens det pågår» skrev August Strindberg i et brev til en venn. Ja, det er noe der. Å, jeg kjeder meg! hører jeg av og til noen si. Selv kjeder jeg meg aldri. Men det tikker inn en tristhet over det med tid, bevisstheten om cirka hvor langt et mennskeliv er. Hørte Astrid Nøkkelby Heiberg på P2 mens jeg kjørte over Saltfjellet i morges, hun sa: «Vi vet begge, min mann og jeg, at vi går i avgangsklassen, derfor er vi blitt så gjerrige på tiden, vi kaster den ikke bort med å vente.»

I natt går vi inn i et nytt år. 2013.

Jeg husker da vi gikk inn i et nytt årtusen. Min kjære og jeg satt på en strand i Goa i India og så solen gå ned i det havet. Det var så vi kunne føle at historien snudde et blad. For det ligger en stor forventning i å avslutte og begynne på noe nytt. Dette året har vært et merkelig år. Dette lille landet vårt har på en måte lagt seg tilbake i stabilt sideleie igjen etter rystelsene sommeren 2011. Vi er tilbake der vi var, eller hvor er vi? Jeg var en av mange som var skeptisk til å dynke oss selv i roser fordi det var så mange ubesvarte spørsmål, og det kokte i underskogen på nettet. Og i dag vet vi, vi som sa at dette var symbolhandlinger, viktige der og da for mange, at all dette snakket om empati, solidaritet og kjærlighet ikke ville føre oss dit vi skulle.

For noe var/er råttent i landet Norge når små barn blir brukt som crash test dummies i politikken. Når små uskyldige norskfødte barn ligger og stirrer ut i nattemørket og holder pusten når en bil stanser på utsiden. Er det nå? Er det i natt famiien min skal rives fra hverandre og jeg skal sendes til et land jeg aldri har vært? Nei, det går ingen rosetog forbi flytrappa når disse barna kastes ut av Norge, som visstnok skal være verdens beste land å bo i.

Et tre får årringer når det har vokst seg stort over tid. En stein som kastes i vannet lager lyd, ringer som sprer seg i stadig større sirkler før de oppløses og vannet legger seg stille igjen. En sommerfugl slår med vingene et sted i verden og utløser en storm på den andre siden av kloden. Alle ting henger sammen i liv og lære, bare ikke i politikken. All politikk er som oftes konstruert for å vare i fire år. Et menneskeliv er lenger enn som så. Det bør politikerne begynne å ta innover seg.

Jeg har skrevet om dette før, men i sommer så jeg en liten jente som ville kaste seg utfor en bro i Nord-Norge fordi noen hadde tatt fra henne moren. Politiet dro henne mellom seg inn i bilen. Skrikene hennes har festet seg i meg for alltid.

Og etter dette rare ansvarsfraskrivelsens år holder jeg egen stemmeseddel blank til myndighetene slutter med å la mennesker være et nummer, et tall i et umulig regnestykke som aldri går opp før kjærlighet, empati, vett og forstand involveres i saksbehandlingen. Nei, sier du, politikk kan ikke styres av følelser! Jo, sier jeg, den kan den! For de politiske partiene henvender seg til oss som enkeltindivider under valgkampen, men etterpå glemmer de dette og deler oss inn i grupperinger. Jeg har sogar hørt noen si: Alle skal med! og til og med: Partiet for folk flest! Men dette er løgn. Alle regnes ikke med. Og det er ingenting som heter «folk flest» – vi er ulike mennesker, individer men med det samme følelsesregister og mottakerapparat alle sammen. Din sorg er ikke mindre enn min, og ditt liv er ikke verdt mer enn mitt! Er du kristen sier du? Flott, da går jeg ut i fra at du forstår hva jeg mener?

Så kjære tid. Gå så fort du vil. Men ta oss med inn i en bedre verden, ok?

2013 skal være året da vi løfter hverandre opp, hørte jeg noen si. Ja, det skal vi. For «he ain’t heavy, he’s my brother!»

desember 31, 2012desember 31, 2012 by svenhenriksen 3 kommentarer

TIL DEG SOM HAR ALT

Lille julaften. Jeg står i en butikk, sier: Jeg skal ha en gave til en venn som har alt.

Ja, kvitrer damen, da kan du komme med meg. Her har vi noen gøye kopper fra Arne Jacobsen med bokstaver på. Og så har vi disse posene med litt av hvert, olje, krydder, små italienske kjeks, tapenade, de koster bare 498 kroner. Nei takk, sier jeg, og finner meg selv ute på fortauet under en lilla himmel, ser klokker og julestjerner, mennesker som haster fordi, nedslåtte blikk, en sint herre dulter borti meg der han småløper forbi og mister bilnøklene i snøslapset og banner høylydt. Faen!

Ja, i morgen kveld skal vi feire Jesus, tenker jeg der jeg går rundt i en lyssatt kulisse og leter etter ting å gi til mennesker som har alt de trenger. For å si det mildt, jeg føler meg som et fjols.

Nå er julen over. Var den verdt det? Sikkert for mange, også for meg.

Det har vært sene kvelder og netter, gode samtaler, mat og drikke. Jeg har tenkt lange tanker om de som gikk ut av livet i året som gikk. Jesus derimot har jeg ikke skjenket en eneste tanke. Jeg tror ikke på Jesus, jeg tror ikke på Gud, men det er helt ok for meg at folk tror på hva som måtte falle dem inn. Men julen, det er jo bare en bytte-pakke-fest for de fleste, er den ikke? Jeg fikk ikke så mange gaver. Man får ikke det når man ikke gir så mange selv, det er viktig at regnestykket ikke blir for skakt. Men jeg fikk en boks med gode kaker og en flaske hjemmelaget likør av en god venn, og av min kjære fikk jeg skidress, ski og staver slik at jeg kan komme meg ut i skisporet.

Vel, jeg gikk altså ut på fortauet. Det satt en forhutlet kvinne der. Jeg ga henne noen kroner, noen mynter som sikkert mange av dere mener går til bakmenn, men so what, jeg gjør hva jeg vil med mine egne penger, så får du gjøre hva du vil med dine. Men det som har plaget meg mest i jula er ikke alle karbohydratene som gled ned i svelget. Nei, det gikk plutselig opp for meg at jeg har mistet troen på politikere og politikk. Nå tror du sikkert at jeg er en mann som heller til det mest fanatiske skrot-venstre fordi jeg gir penger til romfolket, men det gjør jeg ikke. Jeg har stemt på mye rare partier og folk opp igjennom, men ved neste valg vet jeg ikke hva eller hvem jeg skal stemme på. Og jeg har alltid vært skeptisk til det folk kaller politikerforakt, men nå, i denne julen, har jeg kjent en stigende forakt for de fleste av våre folkevalgte som ikke evner å vise empati i saken rundt asylbarna som er født her i Norge. Og ikke bare forakt, jeg har kjent på sinne og avmakt!

Jeg trodde aldri jeg skulle skrive dette, men om jeg skulle gitt en julegave til Jens Stoltenberg, en mann som også sikkert har alt, så ville jeg gitt ham en ørefik! Og den skulle han fått fordi han ikke evnet å sette foten ned for disse minste av de minste, for at han lot regler og lover gå foran empati og nestekjærlighet tre dager før jul! Det gjør meg så eitrende forbanna. Og jeg vil saktens gitt en innpakket smekk til FrP og Siv Jensen også fordi at hun ikke ga Stoltenberg kred for at han gjennomførte den umenneskelige asylpolitikken de selv forfekter.

Ja, julens budskap fikk noe hult over seg i år, det var noe som klødde et sted bak på ryggen, og følelsen av at armene ikke var lange nok til å nå det stedet der det klødde som verst tok nesten fra meg nattesøvnen. La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke, står de i skriften, i den boken mange nordmenn plutselig klamrer seg til i redsel for å bli fratatt sine kristne verdier. For meg er den største av alle verdier nestekjærlighet.

Vel, for noen dager siden gikk jeg altså rundt i slapset for å kjøpe noen greier til mine mennesker som har absolutt alt det de trenger mens klovnenesen formelig vokste i ansiktet mitt. Hva faen er det vi holder på med? tenkte jeg. Og så gikk jeg hjem og favnet de menneskene jeg elsker. Min lille flokk på jorden, i dette korte lille, ynkelige, storslagne, vakre livet der vi trøbler det til for oss selv etter beste evne.

Og til deg som kanskje kommer til å skrive i kommentarfeltet på denne bloggen at jeg tror at jeg er så mye bedre enn alle andre fordi jeg gir penger til tiggere. Nei, jeg er ikke det. Men om du føler trang til å kjefte på meg fordi jeg lever etter en kristen tro jeg egentlig ikke har, så be my guest. Godt Nytt År!

desember 30, 2012desember 30, 2012 by svenhenriksen 9 kommentarer

BLI SOM OSS, OK?

Det begynner i barnehagen.

Det kan være en brun flekk i et øye, et fødselsmerke, feil farge på overtrekksdressen, huden eller noe annet som ikke føyer seg inn i det som gjelder. Og flertallet posisjonerer seg mot denne ene, få det vekk, slå ned på det, ta avstand, sørg for at denne ene får utrykkelig beskjed om at hun/han ikke tilhører flokken! At dette vesenet ikke er som oss, vi vil ikke ha det, kom deg vekk, du som ikke forstår kodene her i nabolaget.

Jeg var selv et slikt barn. Jeg hadde feil dialekt, feil utseende, feil foreldre, feil søsken, bodde i feil hus, hele jeg var feil, jeg hadde ikke livets rett. Hver eneste dag sto en gjeng gutter nede ved jernbanelinjen og ventet. Nesten hver eneste dag fikk jeg bank. Jeg var feit. Jeg var same. Kineser. Jeg var alt det man ikke skulle være i den lille bygda jeg vokste opp. Jeg kan ennå kjenne redselen hugge når jeg en sjelden gang kjører forbi avkjørselen til det lille stedet. Men jeg kom meg vekk. Jeg overlevde. Jeg gikk etter den sterke drømmen som vokste fram mens knyttnevene traff et lite guttekinn der han ble dynket i snøen et sted i verden på 1960-tallet.

Jeg kom til storbyen. Forsto nok ikke kodene der heller, men jeg hadde talent for noe. Jeg ble sett. Kom inn ved teateret. Men livet var tøft for en bondegutt som ikke hadde tatt noen dannelsesreise før livet plutselig begynte. Jeg gikk på en smell titt og ofte. Men etterhvert begynner det å ligne på et liv, for å låne noen ord av Ole Paus. Og barndommen er hva den var, det kan ikke gjøres noe med, og jeg takker for de harde årene faktisk. For de har gitt meg en radar for mennesker som blir utstøtt både på helt synlig vis og mer subtilt.

Og det har også gitt meg en skepsis mot mennesker som alle snakker godt om. Disse feilfrie overmenneskene som alle liker, som alltid smiler, sier de rette tingene, som aldri sårer noen, som ikke drikker seg fulle og blir rape gale i selskaper.

Nei, jeg dras mot de tause, de i ytterkanten av flokken, de som ikke alle liker, de som sier de vanskelige tingene, stiller de vanskelige spørsmålene, replikkene som ikke står i manus. Jeg liker slike mennesker, ikke disse som bare driver med forutsigbar tidtrøyte, vind og vær, nei, heller disse som det tar tid å lære å kjenne, som i begynnelsen er vanskelig å elske, men som går gjennom flammer for å redde deg når de slipper deg inn og blir din venn. Men som også hele tiden er sky som rådyr fordi de er redde for mennesker av dyrkjøpt erfaring.

Ja, det begynner i barnehagen, fortsetter i ungdommen, så videre inn i voksenlivet. Passe inn, ta seg sammen, tenk innenfor boksen. Og alt som stikker ut, kutt det av, få det vekk! Vi vil ikke ha dette i våre gater. Bli som oss, ok?  Hørte en historie om en far som hadde sendt den lille datteren i barnehagen i en lyseblå overtrekksdress. Stor skandale. Små piker går ikke i lyseblått, hva slags foreldre har dette stakkars barnet som blir mobbet fordi de voksne ikke har vett på å kle henne riktig? Og nå er det sikkert mange foreldre som sier at de ikke kjenner seg igjen i dette, at jeg generaliserer eller overdriver. Mulig.

Men hvorfor roper små gutter på fire år «JÆVLA HOMO SOM GÅR I JENTEFARGE!!!» om en gutt skulle være så uheldig å ha noe rosa på seg? Selv tror jeg ikke vi får has på dette med kjønnsrollefellene og mobbing før en mor sier til datteren: «Å, for en stor og sterk liten pike!» Eller at far sier til sønnen: «Å, så flink du har vært til å stelle dukken din på håret!» Men det er kanskje litt for mye forlangt, for det beste er å kjøre safe og holde seg til flokken.

 Ha et godt nytt år alle sammen. Ønsker dere alt godt.

desember 28, 2012desember 28, 2012 by svenhenriksen 28 kommentarer

LOVLIG BLOND

Hanne Nabintu Herland har slått ned som en blond klasebombe i norsk offentlighet. Hun er religionsforsker, skribent, foredragsholder, medietroll og forfatter. Hun erter på seg mange, men bejubles av fler. Og de som frykter islam har fått en ny gallionsfigur der FrP’s blondine for tiden er opptatt av å gjøre seg lekker og spiselig for velgerne i det nært forestående stortingsvalget og derfor ikke våger seg utpå med de hardeste skytsene i denne debatten.

Men Hanne Nabintu Herland er på saken.

Hun skal redde Norge og Europa der nasjonalfølelsen er synkende, og det spøker for gudstroen i de norske hus og hytter. Første gang jeg leste en tekst av Nabintu Herland var den så dårlig skrevet at jeg avskrev henne som en dum bimbo, men etter å ha gått henne litt nærmere i sømmene ser jeg at hun kan ha et poeng her og der. Men samlet sett fyrer hun opp under fremmedfrykt og hat mot innvandrere som i følge fansen hennes er skyld i det meste som er galt i kongeriket. For det Nabintu Herland sier er nødvendigvis ikke noe annet enn det som sies ved mange middagsbord i Norge, det er måten hun sier det på. For hun er ikke presis nok til å få over det hun mener. Straks hun legger ut en tekst begynner menigheten å snakke om noe annet som er på siden av det hun skriver om, og derfor blir hun tatt til inntekt for ting hun kanskje ikke mener. Men når du som «ekspert» legger fram en statistikk på voldtekt og hevder at ALLE voldtekter i Norge er begått av innvandrere og asylsøkere er jo dette en ren gavepakke for folk som misliker innvandrere. Og derfor er det som å helle bensin på et bål som allerede har flammer som stikker himmelhøyt. Jeg undres på hva Hanne Nabintu Herland egentlig ønsker å oppnå? For alle fornuftige mennesker vet vel at alle innvandrere ikke er banditter og voldsmenn på samme måte som man vet at alle etniske nordmenn ikke er mors beste barn, eller? For gjør man ikke voldtektsoffere en stor bjørnetjeneste når man påstår at voldtekt kun utføres av innvandrere? Man fritar og renvasker alle hvite norske menn og kvinner for slike overgrep, gjør man ikke?

Jeg var barn og ungdom lenge før muslimer og andre fremmede begynte å komme til landet, men voldtekt var da noe vi stadig hørte om. Unge piker ble voldtatt, skamslått og drept den gangen også. Og det blir de fremdeles, av ektefeller, kjærester, slektninger, bekjente og fremmede. Ja, i overfallsvoldtekter er innvandrere overrepresentert, men det danner ikke det hele bildet rundt voldtekt. Jeg mener at Hanne Nabintu Herland tåkelegger og forkludrer med sin agenda som jeg ikke er helt sikker på hva er.

Jeg mistenker henne for å være en windbag av et medietroll der hun står i flagrende slør foran Klagemuren i Jerusalem og filmer seg selv i sin «hardslående» videoblogg og maner oss alle til å feire verdens mest berømte mann aka Jesus Kristus. Men jeg er enig med henne i én ting, og det er at man skal respektere kvinner som kjønn, men ikke at kvinner er avhengige av å bli beskyttet av en sterk mann for å kunne leve trygt i eget land. For feministisk er denne kvinnen en katastrofe. Hun forfekter det samme kvinnesyn som hun påstår at de livsfarlige overgriperne har som hun vil beskytte oss mot. Nemlig at kvinner som ikke lever under beskyttelse av en sterk og kjærlig mann er «fritt vilt» for disse individene som myndighetene er så «naive» å slippe inn i landet, slik at «hele folket  lider» Derfor synes jeg hele prosjektet hennes lider under mangel på logikk.

Og for å gjøre det klinkende klart; jeg er ikke tilhenger av å slippe inn i landet hva eller hvem det skal være. Men man kan ikke stigmatisere en hel gruppe mennesker som potensielle overgripere. Men desverre resulterer Nabintu Herlands hellige skrifter i kommentarer som dette: «Få SVINEPAKKET ut av landet slik at vi kan leve i fred med hverandre slik vi alltid har gjort!!» Det er nesten så jeg får lyst til å si: HALLO I HISTORIEBOKA! eller «I hine hårde dager med øldrikk og svir, da kniven satt løst i hallingdølens slir…» Men det er vel slik at all den dritten vi gjør selv kaller vi «en personelig tragedie» og det «de andre» gjør heter UKULTUR?

desember 27, 2012desember 27, 2012 by svenhenriksen 2 kommentarer

MEN HVA VIL DU ALLER MEST?

Når alt er sørget for, når alle dine har det trygt, ungene sover i sengene sine, dørene er låst, magen er mett, flammene på peisen er gode å se inn i, vinen i glasset gjør deg søvnig, fortell meg; hva vil du aller mest? Hva søker du mer i livet? Eller er alt dette nok?

Det jeg er reddest for er at noe skal hende med mine nærmeste, sier de fleste av oss når vi blir spurt om redsel. Å miste noen som står oss nær, plutselig. Det er det verste av alt. Jeg føler det slik. Du føler det slik. Alle mennesker føler det slik. Vi er alle redde her på denne jorden, for at det vi elsker skal tas fra oss. At øksen skal falle og hugge lykken vår i to. Selv den som sitter på et stykke papp på en iskald og ugjestfri gate er redde for å miste noe. Selv den som ligger med øynene åpne med barna i armene mens bombene faller i nærheten har et håp om at de ikke skal oppleve det verste av det verste, å miste, bli tatt fra. Alt er relativt, verden er grunnleggende urettferdig, og ingen fortjener sin skjebne, på godt og vondt. Øksen faller, hugger, uten spørsmål. Vi vet det, men vi vil ikke vite. Orker ikke ta det innover oss, at i morgen kan livet bli snudd på hodet.

Jeg ser en gammel kvinne vakle gjennom snødrev. Hva vet jeg. Kanskje dør jeg før henne? Verden gikk ikke under for litt siden. Nå kan vi le over kalkunen. Men et sted langt bak fornuften stakk en liten nål av skrekk. Hva om?

Jeg ligger her på kvisten i et hus i nord og skriver dette.

Vi har sett feelgood-tv i to dager til ende, spist mer enn magen tåler, ledd av Bridget Jones og Charlie og Sjokoladefabrikken. Men jeg kan ikke fri meg fra det. Et sted like ved gnager en redsel om at noe er ute av vater, en snikende følelse av at vekten ikke er i ballanse. Et hav av pakker, noen glass marmelade, ski og staver, lykke på boks med ørepropper, syndsforlatelse, tilgivelse, glatte over og smile pent, jeg skulle ha ringt den eller den, sendt et kort, smilt litt lenger, trykket en hånd, hvorfor glemte jeg hun som mistet mannen sin i sommer, hva gjør hun akkurat nå?

Tankene blir så lange og tynne mens månen vokser på himmelen en natt i desember.

Og jeg blir så full av skjør ydmykhet over livet, jeg kan ikke for det. Et pikebarns nakke, en sølvgutt i matrosdress, et blått åpent uredd blikk mot fremtiden, finnes den? Hva holder vi på med? Ja, verden er urettferdig. Hvorfor klarte jeg meg, og ikke han som satt på pulten bak? Hva fikk ham til å slippe taket, miste grepet, forvinne inn i mørket. Skjørt er livet, jeg tenker mer og mer på det. Sanden renner i timeglasset, jeg hører den sildre, men dagene blir stadig rikere, tryggere. Hva er det å være redd for? Lukke øynene for virkeligheten, så går det bra? Nei, ikke det.

Jeg skriver dette til dere som leser, til dere jeg elsker, min kjære, mine venner, min familie, til alle dere der ute i cyberspace som jeg ikke kjenner, anonyme mennesker bak anonyme adresser. Om en snau uker går vi inni 2013, solen har allerede hatt vett til å snu.

Så hva vil jeg aller mest? Jeg vet ikke. Men jeg tenker hardt på det. Gjøre godt? Ja, gjøre godt. Men til deg som føler trang til å pøse ut hatet ditt i kommentarfeltene i avisene. Hva vil du? Hva har såret deg så grusomt? Hvem sviktet deg? Hva skal til for å gjøre deg lykkelig? Ja, hva vil du aller mest? Er det så enkelt at du bare vil bli sett og elsket? Jeg vil gjerne vite det, for hatet ditt plager meg. Det får meg av og til til å miste troen på menneskeheten.

Fortell meg, hva skal til for å røre ved deg? Jeg vet at smerten finnes et sted der inne. Denne teksten er også til deg, du som noen en gang sto ved en vuggen til og hadde så stort håp og drømmer for. Kanskje mest til deg…

God jul og god natt.

desember 25, 2012desember 26, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

EN HARD NØTT FOR ASKEPOTT

 

Jeg skal ikke hykle. Jeg er ikke særlig kristen.

Men jeg liker lyden av tradisjon. «Tre nøtter til Askepott» ruller over flatskjermen.

Min svigerinne ser på over klirrende strikkepinner, min kjære og niesen er langt inne i eventyret. Vi sitter i pyjamas, med kaffe i koppen, kaker på fatet. Fred. Lyden av tradisjon. Ute er himmelen lys blå og havet ligger i vinteropplag. Her inne ringler det lett i klokkene på juletreet når svigerfar går i trappen. Og svigermors miksmaster surrer ute på kjøkkenet, store skyer av lykke tårner seg opp der ute, høres det ut som.

Dette året har vært et merkelig år.

I år var året det ble viktig for mange å flagge sin tro. Selv biskoper har blitt refset for å blande seg inn i kampen for de kristne verdiene enkelte av oss er redde for skal rives i filler av «de andre» For enkelte deler mennesker opp i «de andre» og «oss» – bygger mentale murer og forsvarsverk. Noen av oss vil sogar tilpasse kristendommen slik at den ikke inkluderer men ekskluderer. La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, står det i skriften. Men mens pinnekjøttet ligger i vann og kålrabien koker sendes små barn og ungdom ut av landet til en uviss fremtid. Jeg kan ikke få det til å harmonere med et kristent og humant livssyn. «En rotte er en rotte, og blir ikke en hest bare fordi den er så heldig å bli født i en stall! Send dritten ut!» kunne man lese i kommentarfeltet i VG her om dagen. Jeg håper ikke det mennsket som skrev dette påberoper seg å være kristen! Det ville i såfall være en frekkhet uten sidestykke.

En kollega og venn skrev dette på Facebook i går, jeg synes det er så vakkert: «Venner, vi har ikke dårlig tid. Tiden er nå, og nå gjør den alt for å nå oss! God jul!» Ja, i disse tider kommer virkeligheten stadig nærmere, livet banker på. Den lille piken med svovelstikkene er ikke lenger bare et vakkert eventyr. Hun sitter rett utenfor vårt vindu og stirrer inn. Vi trekker gardinet for, orker ikke å se, orker ikke å høre de desperate hulkene ute i snøen, de ynkelige pappkoppen hun har i de blåfrosne hendene. Kan ikke noen ordne opp? spør vi.

Ja? Kan ikke noen gjøre det? Jeg? Du? Per Fugelli sa: «Ikke vær et ett-tall på jorden, bry deg om flokken.» Men jeg har en følelse av at alt ikke er galt, Jeg tror verden går både forover og bakover samtidig. De sterke flotte stemmene hever seg stadig oftere i den offentlige debatten. Mange bryr seg. Og jeg tror mange er i stand til å stable bokstavene slik at de ligner mer på kjærlightens alfabet enn hatets mørke morsetegn.

Om en times tid, på flatskjermen, vil prinsen finne ut av den vakre skoen han har funnet tilhører underdogen Askepott, og vi vil alle gråte en liten skvett over at det gode seirer over det onde. Men vi er så trent i å kjøpe fiksjon. Men virkeligheten har mange av oss vanskelig med å svelge. «Verden er en scene, og vi spiller alle en rolle» skrev Shakespeare. Med andre ord, vi styrer våre roller og replikker selv, vi har påvirkningskraft til å forandre alle som en. Og som jeg selv sa i et teaterstykke for en kort stund siden: Alt vil bli bra til slutt. Og om det ikke er bra, så er det simpelten ikke slutt!

desember 24, 2012desember 24, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

LILJEKONVALL I PARIS

Mormor, i den trygge blå kjolen med hvit krage. Hennes kjøkken med utslagsvask. Jeg gikk hånd i hånd med henne til slakteren for å kjøpe kalverull og sylte. Finbrød kjøpte vi hos en baker nede ved elven. Mormor kalte det brødet hun ikke bakte selv for finbrød. Om jeg lukker øynene kan jeg kjenne det lette trykket av den tørre hånden hennes, den litt søte duften av konvall. En duft du i disse dager bare kjenner når en veldig gammel kvinne setter seg ved siden av deg på en buss eller en trikk. Jeg får tårer i øynene av slik liljekonvallparfyme.

Mormor hermetiserte moreller som hun la i steriliserte glass med vokslag på toppen. Gule moreller fra det store treet ved gjerdet i hagen som hun serverte med stivpisket krem på julaften. Og egne pølser som hun la på hollandske krukker, alt for salte, litt for grove, men mormors pølser er de beste pølsene i verden, fremdeles. Og smultringer, sirupssnipper og fattigmann i kakebokser. Mormor lærte meg betydningen av mat. At mat skulle det ta lang tid å lage. At råvarene skulle være de beste. Og at mat aldri skal kastes. Vel, jeg synder der, men bruker mye tid på å lage skikkelig mat.

Jeg vet ikke hvor klok mormor var. Hun sa ikke så mye. Men hun hadde varme gode hender, og et fang som det var godt å sitte på. Og så hadde hun tid i massevis. Hun og jeg kunne sitte stille sammen ved kjøkkenbordet. Spise finbrødskiver med smør og kalverull. Noen ganger kunne hun fortelle om gården langt inne på heia der hun kom fra. At hun hadde vært seterjente som ung. At hun hadde hørt en bjørn i blåbærskogen en gang.

Jeg har bare et lite fotografi av mormor og morfar. De står ved en port ved det lille røde huset de bodde i. Bak kan du ane roser og georginer, og det store pæretreet ved sydveggen. For mange år siden dro jeg opp for å se dette huset, men det var borte. Noen hadde bygget en motorvei der. Ikke et eneste spor igjen etter et langt liv var å se. Ingen spor av liljekonvallduft. Jeg satte meg ned i veikanten og gråt. Kanskje patetisk, men dog. Det er ganske tøft å se at hele barndommen plutselig har fått asfalt og fire kjørefelt.

Jeg angrer på at jeg ikke tok meg mere tid til å være sammen med mormor og morfar de siste årene de levde. Jeg var vel for opptatt med å leve selv, jeg var for ung til å forstå at livet ikke er evigvarende. Men det er derfor jeg smiler til gamle damer og menn på gaten. Stanser opp og blir stående å stirre på ensomme gamle menn på en benk i parken. Og får tårer i øynene av en gammel damekjole med hvit krave, en brosje på jakkeslaget. Alt blir så nært når årene kryper på. Når jeg lukker øynene kan jeg såvidt høre klirret fra de små prismene i mormors lysestaker og lyden av krumkakejernet som freser ute på det lille kjøkkenet.

En gang gikk jeg forbi et blomstermarked i Paris. Jeg stanset ved lukten av noe. Rett foran meg sto en svær bøtte med liljekonvall. Jeg kjøpte en bukett av dem, satte meg på en benk ved Seinen, stakk nesen ned i de hvite blomsterklokkene før jeg kastet den i elven og så den drive avsted med strømmen. Takk mormor, hvisket jeg. Takk for de fine minnene.

desember 22, 2012desember 22, 2012 by svenhenriksen 2 kommentarer

DRAMA I MAKTPYRAMIDEN

I gamle dager, for ikke så lenge siden, hadde dramatikerne all makt i teateret.

Mange av dem var teatersjefer. I Russland, når Anton Tsjekhov annonserte at han ville komme på teateret å lese sitt seneste stykke var det høytid i huset. Skuespillerne kledde seg pent, alle var fulle av forventning, satte seg andektig i salongen mens mesteren leste teksten uten å bli avbrutt. Den største rollen gikk til teaterets primadonna uansett. Jeg leste et sted at den første skuespilleren som spilte Hedvig i Ibsens Vildanden var 48 år gammel, jeg tror det var i København. Både Tsjekhov, Ibsen og Strindberg var alfa og omega i teateret den gangen ny dramatikk var verdsatt som den viktigste råvaren for produksjon, uten den, ingen historie å fortelle. Så snudde tiden noen blad, mesterene døde alle som en, og det ble dørgende stille. Lenge. Instruktørene overtok makten, og dramatikerne ble bedt om å vente på gangen, ikke mase, for nå visste plutselig alle de som aldri hadde skrevet et ord mest om historiefortelling fra en teaterscene, eller på filmduken for den saks skyld.

Nå møtes ny dramatikk med skepsis. Å være ung debuterende dramatiker i dag er ingen lystreise. Teksten din blir stuet vekk i teaterets minste og mørkeste krok, nesten ingen penger brukes på markedsføring, og fortegn som «dette er veldig smalt, vanskelig å selge!» er det du møter om du er så heldig å få en oppførelse ved et stort teater i hovedstaden. Først etter femten oppførelser føler at jeg blir tatt på alvor i bransjen. For jeg har ikke bare brukt de siste tjue årene på å skrive, jeg har også brukt tiden på å bygge et nettverk. Men jeg gidder ikke lenger sende tekster til de største teatrene i hovedstaden, det er på de mindre husene i provinsen du har størst mulighet for å bli oppført, bli markedsført og verdsatt.

Nå raser en debatt om manus innen tv-drama. I Norge er ikke manus verdsatt som en av de viktigste ingrediensene for å kunne skape en god tv-serie. Forfatterene er stort sett i veien, har ingen makt. Vi må finne oss i at tekstene hakkes i stykker av folk som mener de vet alt om å skrive. Nå har NRK Drama sagt at forfatterne skal, som i Danmarks Radio, få mye mere makt, og da hyler resten av maktpyramiden opp i redsel for å blir satt på gangen mens det skrivende folket styrer og steller. Vel, mange forstår faktisk ikke at uten et godt manus, ingen historie å fortelle.

I begynnelsen da jeg skrev for scenen var jeg så glad over å bli oppført at jeg fant meg i nesten alt.

Jeg beit til og med i meg hån og latter fra lysdesignere, kostymefolk og andre, som ymtet frampå at de måtte gjøre alt som sto i deres makt for å redde denne tynne teksten. Nå er jeg mere streng. Jeg finner meg ikke i hva det skal være. Og jeg sier til regissører som får paranoia når skuespillerne kommer og spør meg om noe de ikke forstår i teksten: «Jeg har skrevet denne historien, jeg har tenkt alle tankene, jeg har slettet sporene etter meg, og jeg vet mest om den – selv om det er du og skuespillerne som skal blåse liv i den. Men ikke se på meg som en fiende. Jeg er hovedleverandør i denne produksjonen, og jeg vil også at dette skal blir bra!»

Men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg er blitt bedt om å holde meg vekk fra prøvene fordi skuespillere og regi blir så nervøse fordi jeg sitter i salen. Og like mange ganger har jeg blitt beskyldt for å blande meg opp i regien når skuespillene spør meg om råd. Derfor har jeg etterhvert skaffet meg et nettverk. Jeg jobber bare med folk jeg stoler på og som stoler på meg, som lytter, som behandler teksten med respekt, men som ofte kommer med ønske om forandringer eller strykninger. Og det får de, ofte, om de kommer med vettuge argumenter for hvorfor de vil forandre, kutte osv…

Ny norsk dramatikk er for tiden litt den samme følelsen som jeg får når foreldre skal lære ungene å spise «vanskelig» mat. Dette er voksenmat, sier de, men du må ta en liten bit selv om du ikke liker det. For ny norsk dramatikk gjør seg best i festtaler og i livredningsforsøk som dramatikkfestivaler. På teateret er den «smal, og vanskelig å selge!» Men når man lager en forestilling med innstillingen om at dette er veldig smalt, forfatteren er ukjent, dette kommer ingen til å se, blir resultatet der etter. Derfor er det viktig at vi, det skrivende folk, svinger mer med sablene, trykker hardere på teatersjefene. For når noen av dem ikke engang gidder å lese det du sender dem, er de svært lite troverdige når de okker seg over at ingen skriver gode tekster for teatret lenger. En gang ble jeg så forbanna at jeg sa til en teatersjef etter å ha ventet på svar fra henne i to år: Nå sender jeg deg en regning på hele honoraret, og det kan jeg gjøre i følge reglene fra Dramatikerforbundet. Og da sa hun: Ja, gjør det du, men da kommer du aldri innenfor disse dørene så lenge jeg bestemmer!

Skal vi lage litt drama i maktpyramiden dere?

desember 22, 2012desember 22, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

MØDRENES SORG

De naglet ham fast der oppe

med små bestialske stikk.

Blottet hans hvite lemmer,

hans trassige unge blikk.

De sendte hans modige hjerte

til grensløs spott og spe,

der oppe på skrifteveggen.

Når tør de ta ham ned?

Og mødrene våker stille

under det nattsvarte kors.

Gutten knuger i hånden,

en hedensk duftende pors.

Slik henger han der om natten,

under mønet, ribbet og hvit.

Og synger sin ensomme salme,

om oss, som sendte ham dit.

*

Sven Henriksen 2001.

desember 21, 2012desember 21, 2012 by svenhenriksen 2 kommentarer

OM Å LE PÅ FEIL STED

Har du ikke også opplevd det. Å le på feil sted? Snakke godt om feil bok? Være alene om å like et teaterstykke? Få tårer i øynene av en DDE-låt som alle andre synes stinker? For vi i kulturlivet er som reddest for å stå alene om et standpunkt. Vi tør liksom ikke flagge egen smak før tilstrekkelig mange av våre likesinnede bejaer det vi selv liker, selv om vi i ettertid er veldig gode på å hevde at vi var blandt dem som oppdaget dette fantastiske nye talentet først?

Jeg ler ofte på feil sted. Leser ikke de riktige bøkene.

Når alle gikk av skaftet under Knausgaard-pandemien for et par år siden, satt jeg som et spørsmålstegn etter 113 sider, og opplevde at jeg ikke hadde noe å snakke med noen om fordi jeg ikke hadde kjempet meg gjennom flere tusen sider med private pinligheter. Jeg forsto rett og slett ikke at dette var høyverdig litteratur av verdensklasse. Jeg har det på samme måte når jeg leser mange av de bøkene som er et «must», disse fantastisk VIKTIGE bøkene som ingen kan legge fra seg, som tar fra dem nattesøvnen, ligger jeg og gjesper meg i søvn av før side femten. Jeg kan bare ikke noe for det. Liker ikke forfattere som kniper med fortellingen, sånne bøker jeg skal være meddikter i for å få meg meg alt det som ikke sies i teksen. Men si det da for faen, ta tak i meg, rist meg, tenker jeg og legger boken fra meg på nattbordet og teller sauer i stedet.

Jeg tror det publiseres alt for mange VIKTIGE bøker for tiden.

Bøker med omslag forteller deg at «om du bare skal lese én bok i år, så er det denne!!!» Tror forlaget at jeg er dum? Jeg leser mer en en bok i året. Alle opplyste og kunnskapshungrige mennesker leser mange bøker i løpet av et år. Men en god venn i en av Norges største aviser fortalte meg en slags sannhet for noen år siden, han sa: «Du behøver ikke lese alt som kommer ut av norske bøker, verden er større enn som så!» Og jeg kan ikke være mer enig. Hvorfor skal man lese Unni Lindell, Anne Holt, Hanne Ørstavik, og Anne B Ragde når man kan lese forfattere med en litt større palett? Og gi meg én bok til om en frustret einstøing som leter etter kvinnen i sitt liv til, og det klikker for meg! Jeg er ikke medlem av forfatterlauget, så jeg tør å si det. Jeg kjeder rævva av meg av de fleste norske romaner jeg presser meg selv til å lese fordi folk nesten blir uvenner med meg fordi jeg ikke har lest dem.

Jeg vil bli forbanna når jeg leser. Jeg vil bli provosert, urolig. Jeg vil ikke bli underholdt. Jeg hater feelgoodbøker, sånne snusfornuftige prektige bøker der alt går godt, eller sånne mor og datter bøker. Blir sprø av dem. Hvor er bøkene med vyer? Jeg er åpen, men jeg finner dem ikke. Så «fill me in» om du vet? Kanskje jeg rett og slett skal begynne å lese Frid Ingulstad, denne snille bestemoren som ikke er fin nok for parnasset? Hun som er den meststelgende forfatteren i Norge, men som lauget ikke vil slippe inn bak det triste messingskiltet de har på døra. Ja, det gjør jeg, leser meg gjennom hele dritten. For jeg blir så lei alle disse kultursnobbene jeg omgir meg med. Folk som ikke tør å mene eller gjøre ting som det store VI ikke er enige om. Disse resirkulerte økologiske folkene som nikker høflig til hverandre over bordet og hever glassene fra Sally Ann, og sukker tungt over verdens uutholdelige overflatiskhet, mens dei fagre draumar renner ut med badevannet sammen med hvetegress og politisk korrekt kortreist tankegods. For Frid Ingulstad får folk til å lese! Er ikke det bedre enn at de løper rundt i gatene og slår hverande i hodet?

I jula tror jeg at jeg nok en gang tyr til salige Karen Blixen. Da vet jeg hva jeg får. En god fortelling av en forfatter som ikke kniper. Som åpner meg mot den store verden, får meg til å tenke lange gode tanker som setter mitt eget liv i perspektiv.

Ps. Leste akkurat Cecilie Løveid’s nye diktsamling «Flytterester» Jeg har ikke helt kommet meg etter den lille boken som nesten kappet hodet av meg. For den damen tar tak og røsker i deg, får gulvet til å gynge under føttene på deg. Og det beste med den er at den ikke er markedsført som VIKTIG! Kanskje derfor den er så jævlig god? Og viktig.

Men for all del, det kan jo godt hende at det er jeg som er snobben? Eller at jeg rett og slett er så tjukk i hue at jeg ikke skjønner hvor fantastisk norsk litteratur er? Mye mulig. Likte forresten «Just Kids» av Patti Smith, men den er kanskje ikke godkjent av lauget? Og så handler den jo om store, slemme overflatiske Amerika.

desember 20, 2012desember 20, 2012 by svenhenriksen 5 kommentarer