KARMA IS A BITCH ONLY IF YOU ARE.

960x

Nina Karin Monsen (NKM) fornærmer hele min eksistens.

Tross det forsvarer jeg at hun fikk Fritt Ord-prisen i 2009. Jeg forsvarer det fordi jeg tror på ytringsfriheten, og NKM mener ting som svært få er enige i, og det er slike marginale stemmer Fritt Ord skal støtte. Ytringsfriheten er til også for stemmer vi ikke liker.

Det utelukker ikke at jeg er rasende på NKM for hvordan hun ser på meg som en homofil mann som har levd i et snart livslangt partnerskap, dog ikke papirmessig forankret. NKM mener jeg er et laverestående menneske og at den kjærligheten jeg føler for min mann ikke er like verdifull som den hun føler til sin mann. Hun mener også at den ekte kjærligheten kun kan oppstå mellom mann og kvinne, og at det er i den konstellasjonen barn skal fødes og oppdras. I følge henne er dette den eneste og den sunneste samlivsmodellen.

Jeg er fristet til å spørre NKM:

Hvordan kan det ha seg at de fleste av oss homofile og lesbiske er vokst opp i denne modellen? Og hva er det med den som gjør den så sunn? Den må da «ta inn vann» et sted når det er de heterofile som produserer flest homofile og lesbiske? Hva skjer i ditt perfekte lykkeland når så mange laverestående mennesker blir satt inn i verden? Vel, jeg forventer intet svar på det.

Mitt liv er mitt liv. Ditt liv er ditt liv NKM. Jeg kunne ikke falle på å si at det livet du lever er mindre verdt enn det jeg lever. Det kan også hende at du er en hyggelig dame over et glass vin eller en kopp kaffe, så jeg skal ikke komme med karakteristikker av deg, jeg har aldri truffet deg. Men slike mennesker som deg skremmer meg. Tenker du ikke på hvor mange du krenker og sårer?

Ytringsfrihet er en utkrøpen og finurlig greie. De fleste mener at de har rett til å skrive å si hva de vil, men tyr til offerrollen så snart de får motstand. Og om motstanden inneholder en viss substans blir man krenket og veldig såret. Og da skriver man i avisen og lar seg intervjue i alle kanaler.

NKM er en mester i å spille offer. Jeg mener jo at NKM står fritt til å mene at jeg og mitt liv er annenrangs, men da tar jeg meg den friheten til å sende tilbake til henne: Du er et forstokket og fundamentalistisk menneske, og slike som deg skulle ikke hatt ansvar for barn. Du er uskikket til å være mor. Som jeg så skrevet på Twitter i dag: Hadde hun der der vært min mor ville jeg skammet meg!

Men NKM, nå får du svar på tiltale. For som man roper i skogen får man svar.

Og nå Mellingen har analysert den boken du har skrevet, og det må du tåle, det er slik verden fungerer når man skriver en bok, den blir vurdert av de som leser den.

Og – karma is a bitch only if you are! Husk det frue.

Reklamer

DU KAN DA IKKE BARE GÅ.

DSC01945

Jeg har en uro i meg, jeg kan ikke være på samme sted for lenge, jeg blir nervøs av det.

Det er en drøm som stadig kommer til meg i søvne. Jeg drømmer at jeg står opp, dusjer, spiser frokost, pakker en liten sekk og går ut av døren. I drømmen tenker jeg at jeg skal gå resten av livet. Men jeg våkner selvfølgelig før jeg finner ut hvordan drømmen slutter.

Noen ganger ønsker jeg meg et liv uten denne gnagende uroen.

At jeg kunne se meg fornøyd og lykkelig over det enkle livet. Våkne, gå til postkassen, drikke kaffe, gå på jobben, komme hjem, spise, hvile, gå en tur, legge seg, og så det samme neste dag, alle dager, et helt vanlig liv. Reise på ferie som alle andre, ligge på en strand, utforske en fremmed by, komme hjem igjen til dette vanlige livet. Så en dag finne seg selv gammel, ikke orke mer. Jeg blir full av angst og uro over en slik tanke.

Hva er poenget med å reise?

For meg handler det om lengsel. Jeg lengter til steder jeg har vært før, til steder jeg ikke har vært, og når jeg kommer dit lengter jeg tilbake til det enkle livet hjemme som jeg ikke alltid ser når jeg lever det. Jeg kan sitte å drømme om postkassen der hjemme, den med avskallet maling på den gule veggen. Har syrinene sprunget ut? Snøen, har den smeltet? Jeg kan tenke på bøkene i bokhyllene hjemme, lengte etter dem. Jeg reiser mye alene. Å reise alene er på mange måter å oppsøke ensomheten med uforutsigbare lykkepunkter, mennesker du møter langs veien, noen av dem blir venner for livet, men de fleste er forbipasserende. Jeg trives på veien, men jeg lengter alltid hjem.

Når du har vært lenge borte og du begynner å bli sliten kommer du til et punkt der du forstår at hjemreisen har begynt. Kroppen sier fra at den er på vei hjem. Det kan være en regntung dag i en stor by, på en øy, du kan gå langs en vei og plutselig kan du kjenne en lukt som henter fram bilder av noe der hjemme. Det kan være en katt som krysser veien og ser på deg med gult blikk. Den minner om noe du ikke helt kan huske, men du vet i samme øyeblikk at du er på vei hjemover. Vel, nå er jo livet hele tiden en reise tilbake til der du kom fra.

Jeg drømmer om å gå til Santiago de Compostela.

Gå over det veldige høylandet i Spania. Møte folk som også går av seg lengsel. Jeg tenker at jeg må gjøre det mens beina fremdeles orker det. Det sies at det å reise er å vaske det nærsynte blikket. Jeg tror mye sinne og frustrasjon kommer av at folk reiser for lite. Å ikke bevege seg stenger blikket for forståelse for mennesker og andre kulturer. Når du ikke ser noe annet enn ditt eget lille liv begynner du å tro at hele verden er slik som din. Det skaper fordommer og redsel for det som er fremmed, tror jeg.

Da jeg gikk rundt i slummen i India tenkte jeg at nå forandres jeg som menneske, og jeg tror det er sant. Men man glemmer jo sine gode forsetter og dras inn i spiralen av selvopptatte i-landsproblemer etter en stund. Men når jeg setter meg ned og henter fram bilder fra det jeg så der nede blir mine problemer mikroskopiske i forhold. Jeg tror det er sunt å se noe annet, helsefrembringende å ikke bruke for mye tid på at badet må pusses opp eller skal vi kjøpe en ny bil, eller veier jeg fem kilo for mye?

Av og til snakker jeg med veldig gamle mennesker som forteller meg om ting de ikke rakk å gjøre.

Jeg vil ikke bli en av dem. Du behøves egentlig ingen andre steder enn inne i deg selv. Du er ikke uerstattetelig, ingen jobb er så viktig at du ikke kan legge ut på veien en periode for å gå av deg litt lengsel. Huslån og forpliktelser? Alt slikt er selvpålagte hindre. Må vi eie så mye? Må vi ta oss så mye vann over hodet for å være lykkelige?

Vel, det eneste som hindrer meg i å være en vandrer på heltid er kjærligheten. Den kom kom til meg og ble et anker. Jeg er glad for det ankeret, kunne ikke leve uten det. Heldigvis forstår den jeg elsker at det rykker i trossen av og til. Men han vet også at jeg aldri vil kappe den av.

Jeg er alltid på vei hjem. Det er et løfte jeg aldri skal bryte. Nå er jeg her, hjemme, ved den vante bordet. Solen skinner og sommeren er på vei. Snart reiser jeg ut i verden. Men ankeret er med. Det er fint å reise med den du elsker. Fire øyne ser dobbelt så mye som to.

HVA ER EN MANN?

Annie Leibovitz for Vanity Fair 1995
Annie Leibovitz for Vanity Fair 1995

Da jeg i sin tid søkte Teaterhøgskolen fikk jeg høre at jeg ikke var maskulin nok for å kunne spille et skikkelig mannfolk. En, i dag kjent skuespiller som søkte sammen med meg sa at jeg måtte «legge om gangelaget og gjøre noe med stemmen min», og om jeg gjorde det ville dette sikkert komme til å gå bra.

Ved en anledning sa juryen på teaterskolen at det ikke var noe i veien med talentet, men jeg så så annerledes ut, og derfor visste de ikke helt hva jeg kunne brukes til. Vel, dette er snart førti år siden, og jeg vet at det ikke er slik nå, eller er det det?

Jeg prøvde å bli «mann» og fikk det vel til på et vis. På mitt vis.

Jeg senket stemmen ned i et dypere toneleie, la om gangelaget og kledde meg mer maskulint. Og skuespiller ble jeg etter en lang og kronglete vei, men fremdeles sliter jeg med å få de skikkelige «mannerollene.» Jeg er enten den slemme broren eller den litt rare fyren som sier de stygge tingene. Helt ok det, det er ofte de fineste rollene. Men en hetro familiefar midt i et skillsmissedrama har jeg fremdeles tilgode å spille.

Men det å ikke passe inn i det korrekte bildet av en mann har også gitt meg en enorm frihet.

Jeg kan skape mine skikkelser uten å ha dette mannepresset hengende over meg. Jeg kan spille kvinne med verdens største selvfølgelighet. Men jeg skulle ønske noen ville la meg spille selve klisjeen av en mann, fordi den fremdeles er gyldig som mal for hva en mann er i norsk teater i 2015, som også ofte «dukkekvinnen» er en mal for hva en kvinne er og skal være. Men er disse sterotypene noe å bry seg om?

Ofte i castingsituasjoner får jeg høre at jeg ikke er en typisk ditt eller datt.

Jeg plukker av meg øreringer og alt annet, tar på en dress og et slips, og av og til kan jeg lure en castingagent og jeg får jobben. Men kommer jeg som jeg er skurrer det litt. Kjønnsrollemønsteret ligger klistret og hindrer mer mangfold på teaterscenen. Det gjelder for kvinner også. Jeg kjenner mange begavede kvinner i norsk teater som sliter meg å få jobb fordi de har «feil» utseende. De er enten for tykke, for store eller for maskuline. Så de har mitt problem «the other way around»

Teatret har begynt  problematisere kjønn mye mer nå enn da jeg startet opp.

Men hvorfor problematiserer man ikke den litt kjedelige castingen som ofte ses på scenen? Ja, jeg vet, det er hederlige unntak der Hamlet spilles av en kvinne og Ophelia av en mann, men vi er ikke helt der vi skal være. Jeg vil også trekke fram Dido&Aneas på Torshovteatret der kjønnsrollene utfordres. Og ikke minst androgyne Magnus Myhr som gjorde en strålende innsats som Madame i «Hushjelpene» av Jean Genet på National, kudos til Hanne Tømta for det valget.

Mye fint er på gang, jeg ser det. Men hvorfor ikke tørre å være litt mer modig? Lete etter de mer odde skuespillerne i roller som vanligvis spilles av disse kjekke unge menn og syltynne vakre kvinner? For skal ikke det vi lager speile verden slik den ser ut selv om det vi driver med er fiksjon?

Jeg føler meg som en mann. Jeg føler meg som en kvinne. Jeg er et menneske. Burde ikke det være nok?

Jeg falt litt i tanker da jeg kom over dette bildet av Tony Curtis og Jack Lemmon tatt av Annie Leibovitz for Vanity Fair (1995) Og jeg husket plutselig noe noen sa til meg for lenge siden.

«Bli litt mer mann Sven! Du har ikke noen fremtid i norsk teater når du går rundt som ei skrulle!» Vedkommende ble aldri skuespiller. Jeg ble.

Karma is a bitch only if you are…

DET JACOB SA.

images

På 17. mai i den lille borgelige småbyen Tønsberg gikk nitten år gamle Jacob Semb Aasmundsen på talerstolen og sa: «Jeg heter Jacob, jeg er homofil, feminist og ateist!»

Bunadskledde foreldre og besteforeldre tok barn og barnebarn i hånden og forlot åstedet. Dette skulle man ha seg frabedt på selveste grunnlovdagen da man feirer frihet og demokrati, og ikke se seg nødt til å oppleve dette! At grunnloven fronter religionsfrihet, likestilling og retten til å elske den man vil har tydeligvis ikke tikket inn hos det gode borgerskap i vestfoldbyen der kvadratmeterprisen for eiendom er på høyde med Manhattan.

Og nettkommentariatet lot ikke vente på seg. Harde ord haglet mot den modige unggutten. Og bestefedre og politikere gikk ut og beskyldte Tønsberg Blad for å være en «homseavis», nei, det skal ikke mye til for å skape oppstandelse på soldekket i Tønsberg.

I disse dager diskuteres det i fullt alvor om mennesker av samme kjønn skal få gifte seg i Irland. Og i Russland forfølges homofile. Ja, mange steder i verden risikerer homofile, lesbiske og transpersoner livet og de flagger sin legning. Men dette er altså Norge i 2015. Jeg skammer meg langt inn i ryggraden!

Jeg begynte å kjempe for homofiles rettigheter allerede på 70-tallet, den gangen vi snek oss som grå skygger gjennom byen i redsel for å bli slått ned av gjengene som sto og ventet oppe på Egertoget. To ganger havnet jeg på legevakten med utslåtte tenner og hull i hodet. Men vi ga oss ikke, vi stanget hodet i en vegg av mangel på aksept, og langsomt vant vi den ene seieren etter den andre. Men ingen seire er vunnet for evigheten, sporene blåser igjen og hatet vokser og gror mot oss som ikke passer inn i boksen.

Jeg spør: Er det skadelig for barn å høre om homofili? Om seksualitet? Om likestilling? Om religiøst ståsted? Burde det ikke være verdens naturligste sak at en nittenåring står frem og forteller hvem han er, hva han tror på og hvem han elsker?  Not?

Jeg er stolt av Jacob som våger å gå på talerstolen og forteller sine egne bysbarn hvem han er. Men vi er visst ikke kommet lenger at noen mener at han er en fare for små barn som skal dysses inn i en rosa «virkelighet» og heller få verden midt i fleisen når de kommer ut i den?

Vi kan ikke bare feire de delene av grunnloven vi liker. 17. mai er en dag for alle. Også for Jacob. You go girl 🙂

Så får heller det stupide borgerskapet i en borgerlig liten drittby holde på med sitt. Og hvem vet, kanskje en av disse overbeskyttede barnebarna holder en tale om noen år, en tale som står for noe helt annet, noe mye verre og farligere? For vi vet at holdninger går i arv, både på godt og vondt.

DEPRIMERT OG LYKKELIG.

Photo: ILAYDA PORTAPALOGLU
Photo: ILAYDA PORTAPALOGLU

Jeg er deprimert og lykkelig. I slutten av juni fyller jeg seksti.

Det er rart å føle seg så ung når du har levet såpass lenge. For jeg føler meg ung på innsiden, men jeg ser at utsiden er i ferd med å falme en smule. Ikke det at jeg ikke liker det jeg ser i speilet, der min far stadig dukker opp. Trekkene hans ligger like under huden, og i sterkt morgenlys, som nå, kan jeg se det som kommer til å bli den gamle utgaven av meg selv.

Det er mange tanker som dukker opp når man skal krysse en grense som det er å fylle seksti.

Alder er ikke bare et tall, det er hardcore fakta. For det tikker inn spørsmål som: Hvor lenge lever et menneske? Og hvorfor så jeg ikke alle disse «små» viktige tingene i livet før? Hvorfor fattet jeg ikke litt mer av kjærlighetens mysterium? Og ikke minst, hvorfor hadde jeg så alt for høye forventninger til livet som har infridd mye mer enn det jeg våget å håpe på?

Jeg er deprimert og lykkelig. Deprimert fordi mye tid er kastet bort.

Men når jeg tenker meg om så er vel ikke tiden direkte kastet bort, alt jeg ikke har gjort har tatt meg fram til erkjennelsen om at tiden er viktig. Og jeg er lykkelig for mye. Lykkelig for at jeg har mer jobb enn jeg rekker over. At jeg er velsignet med kjærlighet i et snart tjue år langt samliv. At jeg har helsen i behold. At jeg tør å ta meg tid til å være litt deprimert, og at depresjonen ikke tar rotta på meg. For jeg vet at det jeg lider av bare er i-landsproblemer eller selvopptatt smerte over å være i live.

Jeg tror det er viktig å ta seg tid til å kjenne på smerten.

Ta seg god tid til å sørge over at gode venner har gått ut av livet. Det er en absurd ting at venner du har hatt tett på deg et helt liv ikke lenger tar telefonen. Men det er også et stort ansvar å leve videre. Ikke sutre eller kaste bort mer tid.

Så jeg sitter her i dette huset og skriver mens solen flommer inn fra alle retninger. Fuglene holder årsmøte der ute, og det grønnes mens jeg sitter og ser. Seks tiår på jorden er jo ikke verst. Hva som kommer, jeg vet ikke. Det vet ingen av oss. Men sanden i timelglasset sildrer stille ned. Det er mest sand i den nederste beholderen nå. Men hvem vet, det kan kanskje snus?

For noen ganger føler jeg at jeg har vært her før. Skal ikke gå videre på den, for da kommer logikerne, og så er vi plutselig midt i en debatt om prinsesser, engler og Snåsamenn 🙂

Men akkurat nå er alt fint. Takk for det. Life, blessed be.

HEDDA GABLER PÅ TWITTER?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ofte når jeg spiller konsert står jeg på scenen og stirrer inn i en tett skog av lysende mobiltelefoner.

Og neste morgen våkner jeg opp til en haug med uskarpe bilder av meg selv på Facebook og Twitter med postninger om at sang fint, at jeg var fantastisk, eller at noen kjedet seg, at jeg ikke infridde osv. Jeg ser også selfier der folk stikker hodene sammen mens jeg selv står og synger i bakgrunnen.

Noen ganger blir jeg irritert, men hva kan man gjøre? Folk er frenetisk opptatt av å fortelle verden at de er akkurat der de er når de er det, og om de ikke får dokumentert det har de liksom ikke vært der.

Under teaterforestillinger er det ikke lov å fotografere eller ta lydopptak.

Men det forhindrer ikke at man ser blinkende skjermer nede i salen. Av og til ringer en telefon fordi folk har glemt å slå den av. Når du står midt i en scene og kjører et løp er dette jævla forstyrrende. Noen ganger tror jeg publikum ikke skjønner at vi som står der oppe på scenen kan høre eller se dem.

Teater er øyeblikkets kunst fremført av levende mennesker, og vi som utfører den er avhengig av at de som ser på er tilstede mentalt og ikke online på Twitter, Instagram eller Facebook.

For ikke lenge siden satt jeg i operaen i Bjørvika og midt under forestillingen begynte en dame rett bak meg å snakke i mobilen. Hun fortalte at hun ikke kunne snakke med den hun snakket med fordi hun var i operaen, og dette gjentok hun en rekke ganger. Folk rundt begynte å hysje på henne, men hun pratet videre som om det var hennes fulle rett å forstyrre alle andre. Jeg snudde meg og freste: «Men ta deg sammen da menneske!» Hun så på meg med mord i blikket og snakket videre.

«Hvorfor er dere så opptatt av at det skal bli fint vær på 17. mai?» spurte en Nrk-reporter noen ungdommer på Dagsrevyen dagen før dagen. «Det blir mye finere bilder på Instagram når det er fint vær.» var svaret.

Nå skal ikke jeg være den første til å kritisere det å være på sosiale medier, men jeg har en følelse av at vi alt for ofte er opptatt av å dokumentere virkeligheten i stedet for å ta oss tid til å være i den.

Å sitte i en teatersal er av de få unike tingene vi har. Det er øyeblikkets kunst som deles mellom skuespillere og de som ser på. Dette er noe som ikke kan 100% dokumenteres via lyd og bilder, settingen er unik og forkjellig fra kveld til kveld. Og jeg mener at disse øyeblikkene bør lagres andre steder enn på sosiale medier. Mennesket har faktisk en harddisk der slike øyeblikk kan lagres. Kunsten forandres oss som mennesker, den tar oss videre, åpner for ny erkjennelse og gir oss håp. På sitt beste gir den oss livslyst og gjør oss klokere, og da er det viktig å være tilstede og ikke se den gjennom en kameralinse eller en twitterkonto.

Mange mener det ligger stor markedsverdi å være online på Twitter under en teaterforestilling, poste stemningen direkte til sine følgere. Andre mener også at den som deler opplevelser på sosiale medier online er an anmelder. Det stiller jeg meg sterkt tvilende til. Vi har fagfolk til slikt.

Vil online-twitring trekke et nytt og yngre publikum til teateret? Det er mulig.

Men det går jo an å twitre etterpå, si at det man har sett var fantastisk eller dårlig, anbefale eller advare? Men når ting har skjedd er det kanskje gammelt nytt?

Jeg bruker å si når vi spiser middag ute: «Nå må vi huske å ta bilde av maten og legge den ut på Instagram, ellers har vi ikke spist den!»

Vi kan le av det, men det ligger et dypt alvor i at vi ikke kan møtes, gjøre ting uten å måtte fortelle hele verden om det mens det skjer.

Men etter over førti år i norsk teater har jeg bilder i hodet som bare er mine. Og det skal de fortsette å være. Noen av de sterkeste og skarpeste er fra en tid da Twitter og Facebook ikke var oppfunnet. Lise Fjeldstad i «En sporvogn til begjær» på Amfi på 70-tallet anyone? Eller Bjørn Sundqvist som «Hamlet» noen år senere? Disse bildene er frosset fast på netthinnen helt uten digital hjelp.

NÅR VÅRE NYE LANDSMENN BLIR SOM OSS, HVA DA?

978x

De som er mest skeptisk til innvandring til Norge bruker mangel på integrering som argument for at det ikke fungerer å blande kulturer. For de som kommer hit vil klamre seg til sine tradisjoner og vil aldri kunne bli som oss.

Men hva skjer om de skulle bli det?

For ikke så lenge siden fikk vi vår første muslimske kulturminsiter i Hadia Tajik. Det gikk ikke upåaktet hen. Hun fikk massiv kritikk for sitt religiøse ståsted selv om hun snakker bred vestlandsdialekt og spiser smalehove på julaften.

Nå sitter Tajik som leder av justiskommiteen på Stortinget og opplever nok en gang å bli stilt til ansvar for sin religion, denne gangen dog litt mer subtilt og utkrøpent. For Hadia Tajik er gift med en «vantro», og hvordan harmonerer det med at mange av hennes medsøstre tvinges inn i ekteskap? Kritikken kommer fra HRS’ Hege Storhaug som stadig driver sitt iherdige korstog mot islam.

Men Hadia Tajik bør da være drømmedama til Storhaug? Norsk snakker hun, ikke går hun med slør, hun er mer norsk enn de fleste, er smart og språkmektig. Men Hadia Tajik har begått den dødsynd å bli som oss, ja, hun har til og med giftet seg med den hun vil, av kjærlighet og ikke tvang.

Vi har også en muslimsk ordførerkandidat i Norge i dag. Og vi har en muslimsk leder av AUF. Dette faller mange tungt for brystet, for nå har det gått litt for langt! Jeg undres over hva skeptikerne mener med at vi ikke er i stand til å integrere folk fra andre religioner og kulturer her i Norge? For disse nevnte er noen få av mange som er godt integrerte og skaper seg karrierer i fedrelandet.

Så – er disse menneskene for integrerte? Eller betyr dette ønsket om integrering at de skal bli som oss, men ikke for mye, ligge litt lavt i landskapet og ikke gå for lederposisjoner? Det kan virke slik. Jeg tror alle som flytter hit eller er født her, men som praktiserer en annen religion enn kristendommen er voksne nok til å ta sine egne valg. Jeg tror de også er i stand til å se svakheter og brister ved egen religion. Det at de tar «kontroversielle» valg er et bevis for det.

At Hadia Tajik gifter seg med en kristen nordmann er ikke et back lash for undertrykte kvinner i islam, det er en fordel. Hadia Tajik går foran som et forbilde på samme måte som mange kristne har gjort det for å flytte grenser.

For noen tiår siden var det for eksempel utenkelig at homofile kunne lovfeste sitt samboerskap i Norge. Dette burde Hege Storhaug ta med i sin argumentasjon. For både min og Hege Storhaugs seksuelle legning er en privatsak, så også Hadia Tajiks valg av ektefelle. Men det utelukker ikke at vi kan være gode rollemodeller. Men det er også et valg vi bør få ta selv.

Hege Storhaug, jeg er skuffet over deg. Nok en gang.

LITT VENNLIGHET KAN DA IKKE SKADE?

IMG_6164

Foto: Maiken Johansen

Midt i en forrykende sammenstøt skrek Siri von Essen til ektemannen August Strindberg:

«Men hva faen er det du vil ha av meg?» Han svarte: «Jeg vil bare ha litt vennlighet.»

Nå var vel ikke August Strindberg den enkleste å leve med, ikke Siri von Essen heller. Og ekteskapet von Essen/Strindberg var et syrebad av sarkasmer, hat og skuffelser pakket inn i en stor og umulig kjærlighet. «Siri» kunne han si «vi har funnet den perfekte måten å leve sammen i frihet på du og jeg, men vi får det faen ikke til!»

Nei, liv og  lære er to vidt forskjellige ting. Men litt vennlighet?

Etter som jeg stadig blir eldre tenker jeg på vennlighet som redskap og konfliktløser. Jeg tenker ikke lenger at angrep er beste forsvar. Jeg tenker et kjærtegn, et mildt ord kanskje ikke gjør så mye for egen stolthet, men slike enkle, vanskelige ting får konflikter til å lande på en mykere måte.

Jeg synes vi alle burde være litt vennligere mot de menneskene vi omgås, de vi kjenner og de vi ikke kjenner.  For vennligheten i det offentlige rommet er satt på en sterk prøve for tiden der vi alle er individualister og oss selv nok, ofte. Et smil til en fremmed er helt gratis. Du kan bli avvist, men du var den som smilte, og det var den andre som ikke tok i mot.

Jeg undres over den harde uvennligheten på nettet.

Hvor kommer dette voldsomme raseriet fra? Trangen til å kaste ut de verste ting? Og jeg tenker på den harde tonen som politikere møter hverandre med. Beske sarkasmer og en hard nedlatende ordbruk. Politikere skal være forbilder, ikke leverandører av mobbing og andre ufine ting.

En gang møtte jeg hun som leder det partiet mange elsker å hate. Hun sto på Karl Johan og delte ut flyveblad. Jeg kom forbi og hun skulle til å gi meg et ark med et rødt eple på, men så trakk hun hånden til seg og sa: «Nei, du stemmer nok ikke på meg?» «Nei» sa jeg «jeg gjør nok ikke det. Men du kan helt sikkert være et hyggelig medmenneske selv om vi er uenige politisk.» Hun så på meg meg noe mykt i blikket, sa: «Takk, det var hyggelig sagt..» og så var den lille scenen mellom Siv Jensen og meg over.

Poenget mitt er, at selv om vi er uenige her i verden trenger vi ikke å trakassere hverandre, disse hverandre som mennesker. Jeg ser stadig folk skrive de verste ting om oss på venstresiden, på samme måte som jeg ser folk på «min» side gjør det samme om høyresiden. Jeg avskyr folk som kaller statsministeren en «feit sugge» og det som verre er.  Jeg tenker, har du ikke noe hyggelig å si så la vær å si noe. Og om du absolut vil ytre deg så snakk sak og ikke person. Derfor sletter jeg kommentarer på egne sider fra folk som tror det er fri flyt for stygge ord og karakteristikker bare fordi de vet at jeg er uenige med Høyre og Frp i deres respektive politikk. Vi kan ikke gjøre verden til et bedre sted om vi er fulle av dritt selv. Jeg snakker til begge sider av midtstreken.

Så er det dette med generøsitet.

Det koster så lite å sende et oppmuntrende ord til sine motstandere. Snart står vi foran en ny valgkamp og kommetarfeltene kommer til å ligne slagterhus der blod og gørr vil flyte i strie strømmer. Festen er allerede i gang. Og til slutt vil vi som vanlig ende opp med å diskutere debatten og ikke det vi debatterer. Det er synd, politikken taper på det, folket taper på det, og alt blir vondt og usaklig.

Så om du skriver til meg i innboks eller på denne bloggen og kaller meg de verste ting eller ønsker meg død blir jeg ikke lei meg, jeg blir ikke sint, jeg blir bare oppgitt over at du ikke bruker vår hardt tilkempede og unike ytringsfrihet til noe litt klokere enn det. Men jeg kommer til å være vennlig tilbake. For jeg vet, hver gang jeg er vennlig blir du stille. For vennlighet har mer sprengkraft i seg en hat.

Men som Strindberg sa: «Det er synd på menneskene.» Og det er derfor vi alle trenger litt vennlighet. Men så var det dette med liv og lære. Vi får se.

HIPP HIPP HURRA FOR OSS!

IMG_4050

Jeg er ikke så veldig glad i 17. mai. Men det betyr ikke at jeg ikke er glad i landet mitt, friheten, grunnloven og demokratiet. Det blir bare litt voldsomt med alle flaggene og den litt himmelstormede gleden en dag i året, og neste dag ligger nasjonen med kuppelhue og landet ser ut som en søppelfylling. For hva er det vi feirer? Er det oss selv? Eller er det for å markere at vi fikk en egen grunnlov etter å ha vært i andres hender, vår frihet?

Da jeg var liten rant det tårer på 17. mai. Jeg ble født ti år etter 2. verdenskrig, og ingen hadde rukket å riste av seg krigen, mye var taushet og sorg. Grunnlovsdagen var en ventil for sorg, tårer og stolthet. Hva er den nå? Jeg skal ikke gjøre narr av noen, men den er blitt et utsillingsvindu for norske bunader, som er et vakkert syn for all del, men den er også blitt en dag som de mest nasjonalistiske av oss griper til som markering for å bevare det rotnorske. Jeg føler at jeg skal være forsiktig nå, for dette er skummelt farvann, ikke kødde med ferdelandsfølelsen, det vil vi ikke ha noe av takk! Du er vel ikke landssviker?

Men i forkant av 17. mai kommer de vonde debattene opp til overflaten.

Det handler ofte om flagg. Hvem har rett til å bære norske folkedrakter? Hva er det å være norsk? Av og til piskes det brune slammet opp, og det blir ondt og til tider ekkelt. Jeg tror majoriteten av det norske folk har et sunt forhold til seg selv og landet sitt, bare så det er sagt. Men bak «Se Norges blomsterdal», softis og hornmusikk ligger noe som ligner noe annet, og dette gjelder overhodet ikke bare Norge, en avstandstagelse til resten av verden som for tiden mange steder står på randen av en katastrofe. Litt slowfox på dekket av Titanic, om du skjønner. For vi vet at isfjellet kan være nær, når som helst kan også denne lille ishavsskuta gå på grunn.

Jeg har ingenting i mot at vi skal feire oss selv og fedrelandet, men med siste ukers nyhetsbilde, de harde og til tider selvsentrerte debattene sitter jeg med en litt besk smak i munnen. Er vi så fantastisk gode som vi vil ha det til, og har vi grunn til å flagge for oss selv så veldig? Jeg vet at jeg kommer til å få motbør på dette, for dette er like skummelt som å skrive nedsettende om fotball. Men jeg tenker, hva om vi hadde strukket ut en hånd tidligere i år? Hva om alle politikere hadde lagt all politikk til side og sagt at nå bretter vi opp armene og tar i et skippertak for å hjelpe der det trengs? Hvilken videunderlig grunn ville ikke det vært til å sende flagget til topps?

Men champagnen vil bli sprettet, korpsene vil spille og flaggene vil vaie, det gjør de hvert år om ikke friheten vi har nå skulle bli tatt fra oss.

Og jeg tenker på mitt lille land som hakket seg ut av isen, ble kristnet med sverd og blod, fant olje og reiste seg som et av de aller rikeste landene i verden, og så ble en kalkulator vårt kjæreste kompass. Se der kom jeg til poenget.

Ønsker dere alle en flott 17. mai.

DEN REVIDERTE EMPATIEN

siv_jensen

I går ble det reviderte statsbudsjettet lagt på bordet.

Mer oljepenger er brukt, men kommunene får mindre selv om Erna Solberg og Siv Jensen later som om de har fått mer.

Nesten alle norske kommuner vrir og vrenger på hver minste krone for å få det til, og på tross av det er det stor vilje til å ta i mot flyktninger fra Syria hos fler enn hos de som er negative. I de siste sekundene av «Politisk Kvarter» P2 i dag morges ble statsministeren konfrontert med flertallet i Stortinget for å ta i mot 10 000 flyktninger, og kjapt og litt irritert svarte hun:

«Da får de som vil det finne ut av hvordan de skal finansiere det!»

For fra regjerningen kommer det ikke en krone til dette, selv om de hele tiden har brukt de 5000 som allerede sitter og venter på å bli plassert ut i kommunene som motargument. Ville det ikke vært en strålende idé å utløse penger til å bli «kvitt» disse via årets budsjett, eller er disse 5000 en god grunn til ikke å gjøre noe som helst? Bruke dem som et argument for å vise hvor vanskelig det er å legge forholdene til rette her i Norge hvor vi mangler bosteder, skole og tannlegebehandling og andre helsetjenester, ja stort sett?

Den sittende regjerings mantra er å hjelpe folk i nærområdene. Nærområdene er et fint ord, dog litt diffust. Men det klinger bra i folks ører fordi det er «der» og ikke «her». Men nærområdene er for øyeblikket leire i Libanon og Tyrkia der forholdene er uverdige. Hundretusener av barn og ungdom går ikke på skole. I Libanon er vannsystemet nesten brutt sammen. Og det som burde være skremmende er at IS infiltrerer disse leirene og verver ungdom over til sin side. Men regjeringen peker på nærområdene som den beste løsningen der de sitter med en kalkulator og forteller folket at om vi hjelper 10 000 her i Norge ville vi kunne hjelpe 100 000 der de er.

Ok, la oss snakke litt mer om disse nærområdene.

I Libya, som er utfartsted for de fleste båtflyktningene råder det 100% kaos. En av grunnene til det er at vi og mange med oss tok action og bombet Libya sønder og sammen for å skape demokrati. Og dette er hva vi fikk. Nå vil mange bruke militær makt for å hindre folk å ta seg over Middelhavet, og andre vil bygge påkostede asylmottak i Libya der flyktningene kan sitte og vente mens søknadene deres blir behandlet. Kan noen fortelle meg hvordan dette er praktisk mulig i et land er kriminalitet og kaos råder? Hvordan vil regjeringen hjelpe de desperate menneskene i deres nærområder i Libya? Nok en gang tror jeg nærområdene er et fint ord som er lett å ta i munnen fordi nesten ingen av de som tror dette er den beste løsningen har vært der.

«Det står ikke på viljen til å hjelpe, men forholdene ligger ikke til rette her i Norge.» sier mange.

Vel, sier du til et menneske som er i ferd med å drukne at det ikke står på viljen, men jeg kan ikke redde deg fordi forholdene er litt vanskelige nå? I Norge er det 428 kommuner, og om vi deler 10 000 på dette tallet vil det bety at hver kommune må ta i mot 23,3 flyktninger. Hvor vanskelig kan det være å legge forholdene til rette for det? I går ble mulighten til å få dette til sparket vekk av det reviderte budsjettet, og jeg tror det er en villet politikk, vi skal ikke ha flere flyktninger til Norge!

Selv Angela Merkel sier til store utenlandske aviser at hun vil prøve å få til en fordelingsnøkkel mellom de respektive EU-landene der flyktningene skal fordeles etter landenes størrelse og økonomi. Det er mye mulig hun vil få stor motstand for dette, for EU heller mot militær makt for å stanse båtflyktningene. Vi får se.

Folk flest tror alle flyktninger er noen fattige fillefranser som søker lykken om et bedre liv et annet sted. Det er feil. De aller fleste flykter fra krig og umenneskelige forhold i de landene de bor i. De flykter for å redde livet til seg selv og sine barn. Det er tydeligvis vanskelig å forstå at dette dreier seg om mennesker som fikk livene sine avbrutt av en krig, som tok fra dem trygghet og livsvilkår, for i Norge er en flyktning bare en flyktning eller en lykkejeger. Ville du likt at din egen bestefar ble kalt lykkejeger bare fordi han flyktet til Sverige for å unngå å bli drept under 2. verdenskrig? Nei, det ville du ikke. Og du sier kanskje også at dette ikke kan sammenlignes? Jo, det kan det. Å flykte fra krig er like nødvendig og farlig nå som den gangen.

Men i går ble altså den norske pengesekken revidert. Også den norske empatien. Det sitter fremdeles 5000 og venter på å starte sine nye liv her i Norge, og der vil de bli sittende. For å komme i en situasjon at det ikke lenger er noen som sitter i mottak og venter er jo ikke bra? Noen vil jo straks bruke det som et argument for at nå er det fri flyt for å ta inn fler, og sånn kan vi ikke ha det? At mennesker lider i mottak kan ikke en kakulator ta hensyn til. Men nå har jo ikke en kalkulator et hjerte. Tydeligvis ikke de som holder den i hånden heller.

Jeg tror Norge har vondt i viljen. For finnes det vilje, finnes det muligheter, det vet vi.

Sven Henriksen Rana SV (Listekanditat)