ALT VI IKKE HADDE FØR
*
vi hadde ikke valentine
eller halloween
ikke sånne blanke eple-ting
som tok fra oss tid til mennesker
vi hadde ikke så mye før
bare en sjølspikka seljefløyte
som klang i skogen
og et bestemorfang
som venta i solveggen
lurer på hva hu hadde sagt
om et gresskar med lys i øya
hadde titta inn gjennom ruta?
trick or treat?
ikke kunne hu engelsk heller
*
Sven Henriksen
siste dag i oktober 2013
DE OG OSS
Da jeg var liten var de svarte menneskene gøyal pynt på fruktposer og krydderbokser. De var så lette å forholde seg til. Og de «sultne barna i Biafra» var skremmebildet vi måtte leve med i barndommen.
Verden var trygg, vi hoppet strikk og paradis uten sikkerhetsnett mens mamma og nabokjerringene fulgte med i kjøkkenvinduet. Så en dag kvekket mormor forskrekket over Telemark Arbeiderblad. En kullsort mann var avbildet på gaten i København. Han gikk i lang hvit kaftan og med en enorm hatt på hodet. Vi skulle på biltur til nettopp Danmark den sommeren, og mormor syntes plutselig ikke det var noen god idé. Jeg glemmer aldri da hun sto på trappa da vi kjørte avsted. Hun løftet et hånd og ropte: «Pass dere for neger’n!»
Dette er over førti år siden. Verden ser ganske annerledes ut. Ingen hever et øyelokk over å se et menneske med annen hudfarge enn hvit. Men fra å være eksotisk pynt på krydderbokser er de svarte blitt hakkekyllinger. Vi gjennomlever en bølge av ran i hovedstaden. Og kommentarfeltet i de fleste aviser koker over av stigma og rasisme. Få dritten ut av landet! er refrenget. Selv de partiene som sitter i regjering har sagt at man skal massedeportere romfolk og andre løse individer. Jeg er helt enig i at vi ikke kan ha en by der det er utrygt å bevege seg. Vi må kunne gå på gaten uten å bli slått ned eller ranet. Men løser vi dette med stigma og rasisme? Løser vi dette vanskelige problemet med å kalle alle med annen hudfarge og religion enn oss for banditter og pakk? Nei, det gjør vi ikke.
Aftenposten trykket en fotomontasje av 16 svarte menn med sladd over øynene. De er alle siktet for ran, og noen av dem er gjengangere. Har vi sett lignende med hvite menn og overgripere? Nei, det har vi ikke. for når hvite gjør lovbrudd er ikke hudfarge et stigma.
Jeg skal ikke hakke på alle disse som spyr ut av seg dritt og møkk, og hevder at det beste er å stenge grensen til Norge.
Jeg skal komme med noen forslag til løsninger. Hvorfor ikke lage en ordning der hver enste en som kommer hit som asylsøker for en egen støttekontakt? Et voksent menneske som kan følge opp hvert enkelt individ? Hjelpe dem til å orientere seg om hvordan ting skal fungere i Norge? Vi har jo mange poliitkere som vil satse mer og mer på frivillighet, så hvorfor ikke lage en ordning av frivillige som kan støtte opp om dette? For dette er jo noe som også kan hjelpe de reddeste blandt oss ikke sant, for redsel og frykt bunner jo i det vi ikke kjenner og vet hva er? Jeg har hørt den mest ihuga fremmedhater si: Han er jo så snill og hyggelig når du blir kjent med ham!
En annen løsning er å tvinge seg selv til å se mulighter og ikke bare problemer.
Det løser ingen ting for noen av oss å tråkke på en tigger som allerede ligger nede. Stopp og prat med dem. Hør hva de trenger mest? Gi dem mat om pengene sitter langt inne. Vi vet jo alle innerst inne at hat ikke kløser noen problemer. Vi har ligget nede selv her i landet, men vi velger ikke å huske det. Du vet hva jeg mener.
Men igjen, selvfølgelig må unge gutter og jenter som kommer hit å gjør lovbrudd holdes i ørene og fanges opp av myndighetene. Selvfølgelig er dette ikke enkelt. Jeg reagerer bare på det voldsomme hatet som er ute å går samtidig som ingen i dette landet er villige til å kalle seg rasist. Husk på den lille blonde jenta som alle trodde var tatt av romfolket. Det trigget det verste og nedrigste i oss. Vi burde vite bedre.
En gang for lenge siden sa noen: Look to Norway! Nå er jeg ikke så sikker. Hva med litt vennlighet? Er det for mye å be om? Og litt mer åpenhet for løsninger? Jeg er mye i New York, og der ryddet de opp i kriminaliteten. Ja, jeg vet, det ble ikke brukt silke-hansker. Så kanskje det er det som behøves. Men hylekoret bør holde kjeft! Hat skaper ikke trygghet, Hat avler hat. Og det som verre er. For om vi tør å møte dem med hele oss selv, møte dem som mennesker, så vil vi oppdage at de også er mennesker, på ville veier. Tenke litt større og lengre tanker rett og slett.
LILLE BY
siste søndag i oktober
lille by
har trukket vinterfrakken
godt ned over utsikten
en grå tåkekrage om halsen
kneppet igjen til bristepunket
foret med hemmeligheter
lommene tunge av stein
og ytterst i horisonten
en rød stripe håp
nå
livet tasser videre
i tykke raggsokker
jeg bærer ved til bålet
stryker lett over bordplaten
som bærer i seg lyd
av vin, fest og anger
kjenner livslyst
i gamle glør
ennå har ikke møll og rust
begynt å ete av den gode frakken
jeg slår livet rundt kroppen
fester beltet
går videre
mot alt som ikke er
*
Sven Henriksen
2013
VEKTEN AV ORD
JEG OG MANGE AV OSS så 16 år gamle Malala fra Pakistan på tv i går. Jeg og mange av oss gråt.
Vi kjenner hennes historie, denne lille jenta som ble skutt på en buss på vei hjem fra skolen. Hun overlevde.
Og i går satt hun hos Skavlan, som for en gang skyld tok et skritt tilbake fra sin kongelige status som programleder. Og ordene hennes treffer oss. Lavmælt og ydmyk faller ordene ut av den skjeve munnen. Hun stråler, er ikke redd for døden lenger sier hun mens hun stille og rolig forteller oss hva islam og jihad egentlig er. Det er så fjernt fra alle skremmebilder vi til daglig omgir oss med i dette landet der rasisme vistnok ikke finnes. Ja, ordene treffer oss der de er krydret med tette nærbilder av en sminket prinsesse som sitter tårevåt og nikker megetsigende og selv Knut Nærum ikke mestrer å være på tv. For det er noe med dette stille ydmyke budskapet som treffer oss, vi som aldri har opplevd krig, som aldri har blitt skutt på på vei hjem fra skolen, som ikke er blitt nektet skolegang osv. Jeg tror at i løpet av de minuttene Malala var på tv i går gjorde hun mer for islam enn hva hundre tv-debatter har gjort eller ikke gjort. Ære være henne for det!
Som det nett-mennesket jeg er gikk jeg inn og sjekket på lumre steder som vanligvis kommenterer når islam er på agendaen i det offentlige rom. Men i går var det ganske stille. Jeg tror Malala traff alle som så på. For vi er forsvarsløse mot hennes historie. Hvem er ikke redd for å miste et barn? Hvem er ikke redd for at det trygge og sikre vi lever i skal forandres til noe utrygt? Vi vet at alt vi har kan tas fra oss. Og det er også derfor vi frykter det som kan synes fremmed. Malala levde i en fredfull idyllisk liten provins i Pakistan som ved et trylleslag ble forvandlet til et terror-regime. Og etter sendingen i går kveld tror jeg de fleste av oss gikk i tenkeboksen. Selv er jeg mer enn noengang overbevist at man ikke skal holde munn, at man skal stå opp mot alt av urettferdighet, ikke tollerere utsagn fra mennesker som vil reversere verden mens de omskriver sannheten og kaller det de gjør for fremskritt og bedre løsninger.
Vekten av ord? Nesten uten unntak diskuteres islam og asylpolitikk med negative fortegn i Norge. Det meste er problemer. Vi blir pumpet full av dette hele tiden. Og det siver ut en gift og en redsel for dette fremmede vi egentlig ikke vet hva er. I går kveld satt denne lille piken på tv og snakket med lav stemme, men en urokkelig tro på det gode. Jeg er ikke redd for døden! sa hun. Og hun har vært så veldig nær den. Og hun overlevde den.
Vårt land kan ikke sammenlignes med Pakistan, og det som sies når det kommer til å innskrenke kvinners frihet her til lands er mer subtilt og fordekt. Her kalles slike innskrenkinger for frihet til å velge for alle og enhver. Man bygger tåkete tankebygg om at kvinner som velger å være hjemme med barna blir diskriminert av strenge sosialister. Men hvem har ikke hørt om kvinner som nettopp gjorde dette slik at mennene kunne bygge seg store karrierer, og når mennene forlater dem, ungene er blitt voksne, så sitter de igjen med null opptjente pensjonspoeng og er totalt uinteresante for arbeidslivet? Du kan godt kalle det for triste historier fra hverdagen, men det er diskriminernde mot kvinner i verdens mest likestilte land! Og å gi fastleger rett til å reservere seg mot å gi unge jenter abort er også en inskrenking av kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Slikt er farlig i et land som tror det er så likestilt at alt går av seg selv, og om man stiller spørsmål blir man beskyldt for å male fanden som ikke er der på veggen.
Vi kan bare så vidt ane konturene av hva Malala og hennes historie vil komme til å gjøre for alle verden kvinner som vokser opp i fremtiden.
Men nå har en boble sprukket. Og lys siver inn i de mørkeste rom. For en gang skyld tror jeg på fremtiden. På at verden går fremover. Noen har sagt at neste gang Jesus kommer tilbake vil han være en pike. Jeg sier som artisten Ingrid Olava som skrev på Facebook i går kveld: (fritt etter minnet) «Anthony and the Johnsons spilte konsert for noen år siden, og mellom to låter sa han: Baby Jesus will come back, and next time he will be born a girl, and she will be born in Kabul.» Ingrid Olava skriver videre: «Jeg tror ikke at Malala er Jesus, eller at Jesus nødvendigvis er løsningen.»
Det tror ikke jeg heller. Men at hun er et unikt sendebud i en forkvaklet verden er jeg overbevist om. Hvem som har sendt henne vedkommer ikke saken. Men hun er høyst velkommen! Bianca Jagger også!
ET HOMO EVENTYR
*
En gammel konge bodde i et slott
Han hadde mistet både vett og drott.
To unge sønner hadde han.
Og ja, historien er sann!
Den eldste var hans øyensten.
Den andre han var mindre pen.
Øyenstenen skulle arve alt.
Den yngste ut av nåden falt.
Så en dag kom øyenstenen hjem,
med en av rasen macho-menn.
Her er min kjære! prinsen sa.
Jeg skal med ham til New York dra!
Der borte skal vi gifte oss.
Jeg er bottom, han er boss!
Og kongen han fikk hjertestans,
og visnet hen i dødens dans.
Den unge er nå konge stor.
Han jager kvins og driver hor!
Moralen er, min kjære venn:
Pass deg vel for macho-menn!
*
Sven Henriksen
2013
– Jeg vil ikke ha det bedre enn jeg har det nå. Jeg har det mer enn godt nok. Jeg vil ikke ha lavere skatt. Jeg betaler min skatt med glede! Jeg vil ikke vite hva du som politiker kan gjøre bedre for slike velfødde menn som meg. Jeg greier meg selv. Jeg vil ikke ha en bil til, en hytte til, et større hus, flere reiser, mer mat i skapet. Jeg trenger bare denne gode gamle bilen, jeg bor bra, jeg vil ikke ha et fint palass av en hytte på fjellet, ei heller ved sjøen, jeg reiser mer enn nok, jeg har to frysere og et kjøleskap fulle av mer mat enn jeg orker å spise. Jeg vil ikke ha billigere flybilletter. Jeg vil ikke ha alle lånene som tilbys meg over nettet, billigere strøm som fallbys meg over telefonen, alle fordelene jeg kan få om jeg får nok et gullkort. Jeg har alt for mye av alt. Så la meg være i fred. Jeg er så trøtt på deg som hele tiden sier at jeg MÅ ha dette eller hint for å få det bedre. Jeg har det mer enn godt nok nå!
Det jeg ønsker kan du ikke gi meg selv om du later som. Du kan ikke fortelle meg hvor lenge jeg vil leve på jorden. Du kan ikke gi meg noen forsikring om at jeg vil forbli så frisk som jeg er nå. Du kan ikke fortelle meg at kroppen min ikke vil svikte meg en dag uten å servere meg en løgn. Du kan ikke hviske meg i øret det jeg mest av alt ønsker å høre. Du kan sikkert fjerne en kø på et sykehus, men ikke den evig lange og forutsigbare køen som heter «vi skal alle samme vei» Så sett deg ned, ta det helt rolig. Du forsøker å selge meg noe jeg allerede har. Jeg har det mer enn godt nok nå!
Snakk heller til meg om det vi har felles. Solen som står opp hver dag uavhengig av børs og katedral. Snøfnuggene som daler lett og dekker over gårsdagens synder. Synet av en fugl med krumme klør på et kirkespir, som letter og flyr vekk. De grønne små spirene om våren som får hjertet til å slå ut med armene. Hvitveisen, liljekonvallene. Et sky rådyr som flykter over veien. En øm solnedgang. Havet som slår evinndelig mot stranda. Gleden ved å se lys i en annens øyne. Vennskapets evige tilgivende favn. Et bestemors fang. En bestefars ru hud mot et guttekinn. Lengsel etter alt det som aldri aldri kommer tilbake. Alt vi har felles. Det er det livet handler om. Ikke alt det som skiller oss. For det er i forskjellene livets mening og utfordring ligger.
Nei, jeg vil ikke ha det bedre enn det jeg har det nå. Og du bygger et luftslott av urealistiske drømmer. Du bygger ditt bilde av verden med penger som grunnmur. Ja, penger er gode og ha. Men det er alt dette andre som ikke kan måles i penger, som ikke kan settes en prislapp på jeg gjerne kunne snakket med deg om til morgenlyset overmannet oss.
Så om jeg skulle ønske meg noe fra deg som frir til min egoisme. Snu deg mot de minste og svakeste av oss som intet har. De som er uten pass, uten papirer, uten tak over hodet. Favn de som ikke har helsen i behold, som er gamle og syke. De som er på flukt fra døden som en dag vil komme selv til deg som har vunnet en taburett for fire år. Du skjønner, du er ikke så viktig som du tror. De du tok over for for to uker siden vil vi glemme før vi setter pinnekjøttet på kok ved juletider. Så ikke få noen vidløftige anfektelser. Jeg har det mer enn godt nok nå! Og det har du også. Så ikke lat som noe annet Du forsøker å selge meg en frihet og valgmuligheter jeg allerede har. Og valgene er så mange at jeg blir trøtt av bare å tenke på dem.
DA JEG VAR I NEW YORK i juni ble en ung gutt sparket til døde på åpen gate rett utenfor huset der jeg bodde.
Det skjedde sent på kvelden. Grunnen var at han elsket en av sitt eget kjønn. I løpet av de neste dagene ble gatehjørnet der ugjerningen skjedde fylt opp av et hav av blomster, tente lys og bilder. Jeg er overbevist at du som jeg og de fleste friske mennesker synes dette er en grusom handling. Du er mor. Og du er sikkert redd for at noe skal hende med barna dine. Det er det vi frykter mest.
For noen dager siden sa du på tv at din hovedoppgave var å «gjenreise familien» i samme åndedrag som du hadde problemer med å forklare noen av dine tidligere utsagn om homofili. Men hva mener du? Hva er en familie? Jeg vet ikke hva slags familie denne unge gutten som ble myrdet kommer fra, men et sted sitter noen foreldre, kanskje søsken, og mange slektninger og venner og sørger. For vi er alle individer som er viktige for våre nærmeste.
Og de fleste av oss som elsker mennesker av samme kjønn som oss selv kommer jo nesten unntak fra den familemodellen som du vil gjenreise. Skjønner du hva jeg mener?
De mest fundamentalistiske blandt oss mener at mor, far og biologiske barn er den enste rette og sunne måten å leve på. Jeg er ikke sikker på om du mener dette. Gjør du det? Om det er slik fatt undrer jeg: Om denne modellen er så sunn, hvordan kan det ha seg at slike heterofile kjernefamilier avler mennesker som er homofile? Hadde vært fint å høre dine tanker om dette?
Jeg ble selv født inn i en heterofil og strengt religiøs familie. Da jeg var femten år oppdaget jeg at jeg hadde følelser for folk av mitt eget kjønn. Hos mine foreldre var døren stengt for et slikt alternativt liv. Min far ville sende meg til USA for å bli frisk. Jeg hadde ingen annen mulighet enn å rømme for å redde meg selv. Min far døde for noen år siden, åtti år gammel. Jeg så ham bare to ganger fra jeg var femten år til han døde. Det har ikke vært et enkelt og sorgløst liv. Min mor har jeg heller ikke sett på snart førti år.
Nå er det ikke slik at jeg tror du hater meg fordi jeg er homo. Men du sender ut signaler som minner om noe fra en tid som de fleste av oss ikke orker å huske. Jeg kom til Oslo da jeg var seksten år. Den gangen var homofil praksis forbudt ved norsk lov. Den gangen sto det store gjenger oppe på Egertorget for å slå oss helseløse når vi snek oss hjem etter å ha vært på Metropol i Akersgata. (en av Oslos første homoklubber) Det var de grå skyggers tidsalder. Jeg trodde vi var ferdige med den tiden nå. Er vi det Solveig Horne?
Nå sprer homohatet seg i Europa og i verden ellers.
Og du vil kutte all støtte til organisasjoner som jobber for våre rettigheter fordi du mener vi nå er så akspetert at det å gi oss penegstøtte i seg selv er diskriminerende. Men ingen ting kommer lett Solveig. Noen går foran og tar kampene. Har du vært med på denne kampen for frihet og aksept? Nei, det har du ikke. Nå surfer du på andres kamper, og med åpne øyne vil du la fordommer komme i fri flyt når du fratar de som jobber for aksept støtte. For nye generasjoner vokser opp, og ingen seire varer evig. Sporene blåser igjen hurtigere enn barn fødes. Dette skal du tenke nøye over Solveig, for dette er ditt ansvar som minister.
Nei da, sa du her om dagen, her skal ingen diskrimineres!
Det finnes så mange slags kjærlighet, antydet du, gjorde du ikke? Er ikke kjærlighet kjærlighet uansett hvordan den ser ut? Og hva ville du selv gjort om du fikk en sønn eller datter som kom hjem med en av eget kjønn? Ville du kanskje ikke elsket barnet ditt like mye som du gjør nå? Skulle barnet ditt sagt til sin utkårede: Hei, dette er min mor, hun som reverserte våre rettigheter og tok oss tilbake til fortiden!?
Ja, jeg setter det på spissen, jeg vet, men i denne verden er alt mulig, og kjærligheten har ingen vilje, den kan slå ned hvor som helst. Men dette vet du?
For jeg sto et stykke unna da politiet kom og spylte vekk blodet på et fortau i New York. Sytten år ble han. Det eneste han gjorde feil var å elske. Tror du på kjærligheten Solveig Horne? Jeg tror du vil svare ja. De fleste av oss tror på kjærligheten og håper den vil komme vår vei.
Til sist, jeg beskylder deg for ingenting, jeg er bare engstelig fordi jeg har sett slike som deg komme å gå.
Kjærligheten der i mot, den er evig. Den har ihvertfall litt større planer enn kun før de neste fire år.
NÅR ALT SMELTER SAMMEN
Hvem sa at kultur ikke er viktig?
Hvem sa at den alltid skal snakkes om som en utgift? Hvem sa at kultur ikke har en legende effekt?
Hvem i min lille by har ikke hatt en fantastisk helg?
Samtidig som den første snøen falt i tunge filler rullet musikkfestivalen Smeltedigelen i gang i min lille by Mo i Rana.
Jeg og mitt alter ego Siw Anita har hatt gleden av å være konferansier i tre hele døgn. Og da jeg sendte de siste artistene inn på scenen i natt sto mange hundre lykkelige mennesker og stanget foran scenen. To gamle legender (Tekrø og Rypdal) entret scenen og taket føyk til himmels over Nordland Teater.
Og før det hadde Kari Bremnes fyllt Kinoteateret store scene tre ganger med sin magiske tilstedeværelse, Hekla Stålstrenga satt standard med fele og folketunge rytmer på Nordland Teaters hovedscene, Rim Banna sunget om sitt krigsherjede Palestina, og storbandet DIOC spilt en av sine fineste konserter sammen med trombone-legenden Nils Landgren.
Ja, de fleste hadde fått sitt under festivalen som er åpen for de fleste sjangere. En Smeltedigel som er en våt drøm for folk som er redd for at kultur bare er noe for den irriterende og ekskluderende fiffen 🙂 Og i de tidlige morgentimene gikk den lille byen til sengs med et stort smil om munnen. Slik skal det gjøres. Takk til Bjørn Bonsaksen, Nordland Teater og alle de andre som har løftet i flokk. Og ikke minst til vært alltid nærværende Rana Blad som er landets beste avis når det kommer til å følge opp kultur!
Takk for at jeg får bo i en by hvor kulturen står så sterkt. Takk til politikere som samler seg om kulturen.
Og over jul er det ny festival. Vinterlysfesrtivalen som er teaterbasert, men med en rekke musikalske uttrykk. Jeg skal også hilse fra mitt alter ego Siw Anita som beinfløy mellom alle festivalscenene på skyhøye hæler 🙂 No sett ho med beina i vann med et stort smil rundt munne ho også!
Jeg sitter ved bordet og skriver dette mens jeg ser sola bryter fram gjennom skodda, og jeg tenker på hva mange sa da jeg fortalte at jeg skulle flytte hjem til Nord-Norge igjen etter over førti år borte. Du kan da ikke flytte tilbake til gokk! sa de.
Nå vet jeg at jeg slett ikke har flyttet tilbake til gokk. Jeg har flyttet fra gokk! Til noe nærere og tettere. Noe inkludernede og varmt. Takk.
FØRST ER VI VEL MENNESKER?
For øyeblikket raser det debatter om ord som er sagt og skrevet, det være seg på Facebook, Twitter eller i media.
Og politikere korsfestes over en lav sko. Med andre ord, alt er som det skal være rett etter at en ny regjering har stablet seg på beina.
Ja, man sier og gjør mye uten å tenke så nøye over det. Vi «vanlige» folk blir ikke så ofte konfrontert med det vi tidligere har sagt og skrevet. Og det er mye lettere for et privatmenneske å skifte mening fra dag til dag. Som politiker vil alt innhente deg.
Sittende regjeringsmedlemer sier: Ja, jeg har kanskje sagt dette, men det var ikke det jeg mente, og dere har tatt det ut av den konteksten det ble sagt i. (For som alltid er ting sagt i en spesiel debatt, og kan derfor ikke brukes som argument i det store og det hele) Ok?
FrP sa hele tiden under valgkampen: MED FRP FÅR DU! Men når partiet bare får skarve 16% av stemmene sier det seg selv at FrP ikke kan få gjennomslag for så veldig mange av sine løfter. De andre partiene sa: DETTE SKAL VI JOBBE FOR. For alle fornuftige politikere vet at det alltid handler om å få flertall for sine saker i Stortinget.
Så sitter man der på taburettene og beskyldinger om sagt og ikke sagt hagler fra alle kanter.
Solveig Horne har fått så hatten passer fra mange. Og landbruksminister Sylvi Listhaug som ikke lenger kan møte bøndene å kalle dem kommunister som hun gjorde da hun hang med kompisene i First House vrir seg nå, mens bøndene i disse dager ruser traktorene i sinne for å ta henne.
Og det er vel defor alle de nye statsrådene sier: Nå er det regjerings-platformen vi forholder oss til.
For vi som skuer dette fra sidelinjen vet alle at det er Erna Solberg som bestemmer og som har satt maten på bordet og gitt klar beskjed om at «det er dette vi spiser her i huset de neste fire år!» Og da nytter det ikke å si at man ikke er så glad i det mor serverer, det være seg kebab eller får i kål.
Det er mye lettere å være i opposisjon enn å sitte ved kongens bord. For kongens bord fanger. Den nye statssekretæren for Kulturdepartementet som tidligere var en skarp og tydelig stemme satt på tv samme dag han ble innsatt, og vi kunne alle høre at alt han sa var påtagelig luftig og generellt. For når du plutslig befinner deg i maktens korridorer må du foreta et hamskifte fortere enn svint.
Og når det kommer til tidligere handlinger:
Vi vet jo dette som privatpersoner. Har man mistet tillit eller fått et rykte på seg tar det lang tid å vinne det tilbake. Og noen ganger går det ikke. Du kan bli stemplet for et helt liv.
FrP kan ikke lenger ta på seg offerrollen hver gang de blir konfrontert med noe fra fortiden. Og Høyre må leve med at de de har bedt inn i varmen kanskje kan komme til å fortsette å være løse kononer på dekk.
Jeg har lært mange ting opp gjennom livet. Den viktigste er at først og fremst er vi mennesker. Så er vi alt det andre. Derfor skremmer det meg at et par ministre i den nye regjeringen setter merkelapper på enkelte grupper. Det strider mot alle demokratiske tanker og idéer. Men å svikte folk når det kommer til bompenger, oljeboring og lavere skatt og mindre avgifter kan en politiker slippe unna med. Men når det kommer til å gradere mennesker etter kjønn, seksuell legning eller rase er mye verre. Da lugger det i de fleste av oss.
Solveig Horne sa at hennes hovedprosjekt er «å gjenreise familien» – det er en ganske generell og skummel uttalelse. Hva slags familie er det hun snakker om? Er det den klassiske kjernefamilien med mor, far og 1,2 barn? For det er faktisk bare 33% av befolkningen som lever slik. Alle vi andre har funnet våre måter å være en familie på. Og mange av oss er enslige.
Jeg sa «neger» en gang i tiden. Jeg sier ikke det lenger. Jeg sa «rødstrømpe» for ikke så mange år siden. Det har jeg sluttet med. Jeg tror faktisk jeg sa «pakkis» for ganske lenge siden også. Men man lærer og man tilpasser seg en verden der holdninger stadig forandres til det bedre. Nå vet jeg at enkelte vil skrive i kommentarfeltet på denne bloggen (slik de bruker å gjøre når jeg kritiserer de blåblå): Hold kjeft din jævla politisk korrekte sosialist!
Men det er faktisk ikke politisk korrekt å akseptere at folk er forskjellige.
«Ingen er som alle andre» sies det. Jeg kan ikke være mer enn enig. Ja, først er vi mennesker, så er vi alt det andre. Men noen har litt tungt for det og fokuserer på alt det andre og henger merkelapper på folk i hytt og pine.
Erna Solberg gikk til valg med «bedre løsninger og nye muligheter» og Jens Stoltenberg frontet slagordet «alle skal med» Vel, de rødgrønne gikk på en smell, og det kommer de blåblå til å gjøre også om hun ikke strammer opp bunnslagget. Verden vil videre. Vil politikken det?
Men for all del, Nelson Madela var en gang en farlig mann, nå er han et ikon for menneskerettigheter.
I denne verden er alt mulig. Og det tror jeg alle vet. For som jeg sa i et bryllup i sommer da to kvinner jeg kjenner giftet seg: Dette hadde jeg aldri drømt om at jeg skulle få oppleve da jeg sto fram som homo i 1971 da mitt sexliv fremdeles var en straffbar handling i Norge!
For størst av alt er kjærligheten. Det tror jeg selv Solveig Horne vil være enig i. Kanskje med et lite jugekors bak på ryggen. Man må jo gardere seg? For bordet fanger stadig.
Folk spør meg stadig om råd og tips når de skal ta sin første reise til New York. Her er et av svarene: Les «Just kids» av Patti Smith. Dette er en erindringsbok om hennes liv med den amerikanske fotografen Robert Mapplethorpe i New York.
Boken er som byen, en blanding av poesi og boksehansker. Rå og brå, vakker og melankolsk. Jeg har lest den både på engelsk og nynorsk, sistnevnte en litt weird affære. Og jeg skulle ønske jeg hadde lest den før jeg dro til USA første gang, men det er ikke mulig siden boken ikke var skrevet den gangen.
New York bærer i seg en mangfoldig kulturell historie. Noen steder kan du formelig høre gatene «gråte» og sporene etter store kunstnere er mange.
I East og West Village som er mine steder, har tiden på mange måter stått stille selv om hippe kaféer og vannhull ligger på alle hjørner sammen med designbutikker og homobarer. Hyggelige gater med trær og vakre hus i brownstone.
Just kids?
Når du kommer til New York for første gang blir du som et barn. Du har sett alt sammen før, på tv og film. Og det tar noen dager før du faktisk fatter at du er der. Og fremdeles er det kunstnere som kjemper for livets opphold, selv om det skjedde en forandring på 80-tallet da kunstlivet gikk skikkelig kommers og mange flyktet.
Men jeg føler meg aldri så levende som jeg gjør i denne byen. Inspirert og sitrende. Rundt hvert hjørne venter noe nytt.
Fremdeles kan du dette inn i et hull i veggen og oppleve verdens flotteste konsert. Du kan gå på «Marie’s Crises» å høre folk synge fra all verdens musikaler i et bitte lite stappfullt svett lokale. Du kan spise verdens beste lunsj på Sweet Revenge i den lille gaten Carmine Street. Se film som aldri kommer til Europa på IFC (Independent Film Center) og spise cupcakes sammen med tusen gale kinesiske turister på Magnolia Bakery på Bleecker Street. Spise burger på Spotted Pig i West 11th Street eller fransk bistro-mat på The French Roast på 6th Avenue og West 11th. Handle mat av amish-folket på Union Square eller på New Amsterdam Market. (Her kommer tipsene på rekke og rad)
I det siste har jeg forelsket meg i Alfabet City og East Village som er rufsete og rocka. Særlig Kafé Yaffa og stedene på East 8th Street.
Men les «Just kids» og du vil få en innføring i New York, rockehistorien og selve byens hjerte på godt og vondt.
Nå spiller jeg Patti Smith’s «Because the night» og lengter til jeg skal dit igjen. Rett over jul tror jeg det blir…
SVEN HENRIKSEN 