Sjølmelding ved årets slutt.

Sanden i timeglasset sildrer stille ned. Det er betraktelig mer sand i den nederste kolben enn i den øverste. Her, nå, i denne morgentimen. Fremdeles mørkt der ute, radioen står og surrer med sitt politiske kvarter der voksne mennesker snakker på innpust og utpust i munnen på hverandre. Kaffen er rykende varm i koppen, og jeg kjenner på en godhet et sted langt inne i kroppen.

Sjølmelding ved årets slutt? Det er ikke så mye dramatisk som kan meldes her fra det lille røde huset med hvite karmer ved elva i Rana. Morgenen kom med sytten isblå minusgrader og utsprungen amaryllis. Ikke så rent lite skjønnhet, dog.

Tiden sildrer ned. Lyden er ikke forstyrrende eller angstfremkallende. Men det skal sies, det har kommet til noe i de siste årene som ikke har vært der før. Små bildeserier dukker opp i bevisstheten, slideshow fra en tid som ikke lenger er. Mormor bøyd over de gule rosene i hagen. Det store treet med sus i krona nede ved det hvite gjerdet, min barndoms magiske tre som svulmet av solgule og himmelsk kjøttfulle moreller om høsten. Gråpærer på fortauet langs skoleveien.

Farfars knudrete leddgikthender som holdt hardt rundt et melkeglass som skalv lett på vei mot munnen. Fiskeboll-bokser pakket inn i rødt kreppapir med geranium og «Flittig Lise» i kjøkkenvinduet til farmor i Malangen ved juletider, hennes sønn som ble en liten gutt igjen da hun strøk ham over nakken, et av de få vakre minnene om min far. Den gamle samiske kvinnen på divanen ved vedovnen, den klukkende stemmen. Og hellingen bak huset med lysende gule ballblom i magisk sommernatt, hønene på tunet.

Bildene flimrer forbi, jeg sitter her helt stille, ser, lar dem komme.

Sjølmeldinga ved årets slutt melder om at året har vært fint selv om 2017 har vært et ganske oppskakende år om jeg tenker på verdenssituasjonen. Mannen med den dårlige hårsveisen tar fra oss nattesøvnen av og til, og her hjemme går politikken sin skjeve gang med hestehandel og kommentarfeltrytterne har fremdeles angst og paranoia for alt som ikke er Kvikk Lunch og får i kål.

Men aldri har vi vel hatt det så bra som nå, aldri har vi levd lenger og hatt det så fritt og godt. Det bør vi takke for, og ikke bruke ytringsfriheten til å skade og såre eller vikle oss inn i uverdige debatter uten annen adresse enn å plage andre.

Sjølmeldinga forteller at verden og landet forandres hurtig nå. Jeg liker det. Liker at ting ikke er statiske. Når du har møtt deg sjøl x antall ganger i svingdøra Norge er det deilig å støte på noen nye ansikter. Høre andre låter og historier og ikke bare sitte med ryggen mot verden og skjære tenner mens kulturministeren ramser opp norske verdier som alle bør enes om.

Ja, denne lille sjølmeldinga går mer enn i pluss for året 2017, tror ikke det blir så mye i restskatt og gebyr. Og skulle det komme et krav i postkassa skal vi nok greie det.

Kom 2018. Du har nok ditt bak skjorta du også. Men enn så lenge, her ved dette bordet er alt fint. Sender en tanke til de som ikke har fred eller er friske. Alt godt.

Takk, det er et fint ord. Vi burde bruke det mer. Mye mer.

 

 

Man kan jo ikke åpne munnen uten å bli kalt rasist!

Jeg sitter og leser en kronikk i Aftenposten om overgrepene i Tysfjord. Over 150 saker skal etterforskes. Hvorfor fanget ikke norske riksmedier opp dette når det ble varslet, er det store spørsmålet.

Jeg leser kronikken ferdig, skroller ned til kommentarfeltet. Første kommentar er denne: «Hvorfor norske riksmedier ikke tok tak i dette? Fordi det ikke handler om en muslim/innvandrer som klager over at han er blitt behandlet dårlig.»

Altså, hva faen har overgrepssakene i Tysfjord med muslimer å gjøre?

På nettet, da særlig på SoMe «raser» en debatt om hvor livsfarlig du lever om du skriver kritisk om islam og muslimer. For bare man såvidt åpner munnen om innvandrere blir man hetset, kalt rasist og det som verre er. Really?

Jeg tror de som skriver kritisk om islam og innvandring lever ganske trygt.

Aller tryggest i høysetet sitter blant annet Hege Storhaug som spyr ut gørr og paranoia om muslimer, og kan le hele veien til banken der den norske regjering overfører 2 millioner kroner årlig for å holde liv i hennes famøse blogg som renner over av konspirasjoner og angst. Og som ikke det er nok har hun magamål til å be leserne om å sende et lite økonomisk bidrag til den gode sak. Vi vil vel ikke gi fra oss det gode fedrelandet vårt til muslimene, vil vi? Lik og del. Ta gjerne en tur innom og hils på Hege, Rita og Nina, tre sjarmerende damer som hylles for at de orker å stå rake og staute i stormen sammen med Sylvi Listhaug stakkar som ikke vil annet enn å hindre at skadedyr kravler inn over grensene.

Et annet sted du lever ganske trygt som muslimkritiker er hos Stavrum i Nettavisen, en publikasjon jeg måtte slutte å følge fordi jeg fikk vondt i livslysten av det. Der samles de verste og bitreste menn og kvinner som øser ut sitt raseri om alt det islam og muslimer steller i stand, og om du som ensom svale stikker hodet inn og sier, men hør nå her! blir du bitt hodet av i caps lock for du rekker å sette punktum for din første kommentar.

Så har vi Resett og Document, også to lystige nettsteder der du kan kvitte deg med mye gørr uten  bli særlig motsagt.

Der inne må man ikke komme å være ung muslimsk kvinne, kvinne, feminist eller homo og tørre å mene noe. Dette er nettsteder for kloke hvite (beklager dette stigma om hudfarge gutter, men denne gruppen har en så stor hang til å stigmatisere grupper selv at jeg regner med at dere makter å lese dere forbi dette ordet) menn som pusher femti, og noen kvinner som «tør der inntørka og hysteriske feminister tier».

Å gå inn å prøve å argumentere med folk på disse nettstedene er en heldagsjobb, og verken fakta eller kvalitetssikret forskning er gangbar mynt der, men avvises straks som venstrevridde vrangforestillinger og fake news.

Apropos venstresiden. Den har visst sviktet og er i dyp krise fordi dens tilhengere ikke våger å gå inn i dette tøffe debattklimaet der du blir kalt rasist og blir bitt hodet av bare du er ørlite kritisk til at det drives sosial kontroll i noen miljøer, eller er mot niqab og burka. Derfor har høyresiden tatt på seg den tunge jobben det er å være huggestabbe i den vonde og i følge Jens Pikenes den viktigste og mest opphetede debatten siden det ble innført fargefjernsyn i Norge. Og igjen sitter den blinde og døve venstresiden parkert på sidelinjen og har tapt alle sine kjernesaker, skulle du sett.

Vel, sannheten er en ganske annen. Det finnes vel for tiden ikke noe som er tryggere enn å kritisere muslimer og islam. Du kan fyre av en salve ved søndagsmiddagen og du vil overleve hovedrett og dessert uten at noen stikker deg i øyet med gaffel. Og om det skulle brygge opp til storm over multekremen vil vertinnen straks klinke på glasset og spørre sin svigerinne om hva hun synes om de nye jule-gardinene eller rett og slett forkynne at «Nei dere, nå skal vi snakke om noe hyggelig!» Skål alle sammen! Stakkers God advent.

Om du har lyst til å leve litt farlig bør du heller poste en status der du ønsker at de 300 «oktoberbarna» bør få bli i Norge. Eller at du synes vi bør ta inn flere kvoteflyktninger. En annen sikker vinner er å skrive at du synes det er synd at Norge kaller hjem skipet som skulle hjelpe til på Middelhavet, og som til nå har reddet mange fra å drukne. Jeg har prøvd og det gikk ikke så bra. På nettsiden til TV2 var det en rasende mann som skrev til meg: «Henriksen, jeg skulle gjerne ha satt deg på en planke og ledd rått når du druknet i Middelhavet, jævla landssviker!» Og en annen gang skrev jeg i positive vendinger om kvinnedagen. For den innkasserte jeg: «Klapp igjen, jævla homofile SV-fitte!» Takk skal du faen meg ha.

Jeg har tatt vare på noen av høydepunktene i eget kommentarfelt på denne bloggen.

I mai kommer boken min ut. Hva den skal hete?

«Men hold kjeft da, Henriksen!» selvfølgelig.

 

 

 

 

Hjelpe dem der de er. Men hvor er de?

Jeg vet ikke hvor mange endeløse debatter jeg har sittet i om flyktninger og innvandring. Og i alle disse, ofte svært høyrøstede kranglene får vi som vil myke opp asylpolitikken høre at vi er noen naive idioter som ikke forstår at «å hjelpe dem der de er» er det beste for dem, og for oss. Eller hva som helst for å slippe å få dem hit, kanskje?

«Å hjelpe dem der de er» er en fin setning.

Den er litt i slekt med «de gamle vil helst bo hjemme så lenge som mulig, derfor er det viktig å ruste opp hjemmesykepleien».

Men hvordan hjelper fungerer og hvordan den skal organiseres er som regel ikke en del av denne logikken som i utgangspunktet høres veldig menneskelig og smart ut.

For på samme måte som de gamle vil bo hjemme så lenge de kan, vil vel ingen forlate sitt eget fedreland frivillig, man vil jo helst på der bare mann får hjelp? Og derfor tror mange at den viktige jobben er gjort bare man sender avsted noen penger til mennesker som er i nød og kaller det «vi har hjulpet dem der de er, det var smart.»

Men hvor er de?

Ja, hvor er alle de 65 millioner av mennesker som er på flukt?

Når du er på flukt betyr det at du ikke er hjemme, det skjønner selv den enkleste sjel, eller? Norge trekker nå sitt bidrag på Middelhavet som har vært en redningsbåt siden sittende regjering mener at om vi hele tiden plukker opp folk som er i ferd med å drukne vil de sende signaler om at det bare er å legge ut på en farlig ferd over havet siden man kan regne med å bli reddet.

Og dessuten var dette skipet ment å skulle beskytte grensene mot EU og ikke være et smutthull for ulovlig innvandring til Europa! Så derfor er flyktningene i trange leire i Libya der de behandles som dyr. Hvor mange penger sender vi til de som er der, noen som vet?

I Hellas og Tyrkia sitter hundretusenvis av mennesker i kummerlige leire.

Ja, vi sender penger dit, så dette er «å hjelpe dem der de er», men hjelper det? Grensen til EU er lukket som en hermetikkboks, ingen slipper inn.

Til Norge kom det 237 asylsøkere i oktober, det laveste tallet på mange år, og Sylvi Listhaug skryter av at hennes asylpolitikk fungerer. Vel, dette er ikke Norges fortjeneste, det er EU som har gjort sine avtaler, og bl. a Italia som betaler militsene i Libya for å stanse flyktningene.

Det er høyst forståelig for Italia er på bristepunktet mens Norges politikere krangler om vi har plass og råd til å la i underkant av 300 unge gutter fra Afghanistan få bli her.

Og de som mener at «vi skal hjelpe dem der de er» hevder at om disse gutta får bli er det høyst urettferdig mot alle de andre vi ikke kan redde. For disse guttene er så resurssterke at de har greid å ta seg hit, og da vil de greie seg godt i hjemlandet selv om det er krig. Ikke er de i nød heller, det er det de resurssvake som sitter igjen i landet som er, og derfor må vi hjelpe disse der de er.

Hvordan dette skal gjøres sies det ikke noe om. For har den norske regjering et slags program der noen reiser ned og plukker ut de som er verdige og «ekte nødlidende» nok til å motta våre bistandspenger?

Jeg tror at «å hjelpe dem der de er» er et vikarierende motiv for ikke å gjøre noe som helst.

Og faktisk, om vi tenker oss om, verden er ikke rettferdig.  Det er alltid de med mest resurser som overlever, slik var det også da vi selv flyktet til Amerika på grunn av sult og nød, de som ikke hadde resurser nok eller guts måtte bli hjemme å gnage på egne knoker.

Jeg mener vi bør hjelpe dem både her og der de er. At vi må ta dette på alvor.

At vi ikke kan redde noen få på grunn av at det ikke er rettferdig overfor de som må drukne er jo direkte grotesk. Men det er det vi sier, og det er det vi mener, eller?

Men nå er det snart jul, vi får annet å tenke på.

Jesusbarnet som skulle bli født møtte bare stengte dører, og kom til verden i en stall. Nå sover disse mine minste i telt i Tyrkia eller Hellas, og andre under broer i Paris.

Vi lærer visst aldri. Kan noen hjelpe oss her vi er?

Et land i dyp krise.

Mens trivielle småting som at skjelettene ramler ut av skapet i #metoo og at i overkant av tre hundre unge afghanske gutter får landet til å knake i sammenføyningene slo det store alvoret inn over fedrelandet i går kveld; den store stygge ulven er observert midt i blant oss.

Rasende bønder hytter med neven på fjernsynet og vil ha seg frabedt at dette individet som er «det mest splittende elementet i landet» skal glefse oss midt i glaninga fra en helt vanlig melkekartong på frokostbordet i de tusen hjem!

Glemt er teite bagateller som bitche-krangel mellom fruene Meyer og Jensen i SSB og at muslimske kvinner skriver dumme faktabøker som rosemaler muslimers holdninger til likestilling og homofili, Donald Trumps twitter-postinger og gnål og skrik om statsbudsjett og oljefond, ja, selv Mette Marits krystall-syke må vike for dette så grovt alvorlige overtrampet. Ulv ulv, vil bli vårt evangelium i ukene framover og vil forpurre advent og kanskje hele julefeiringen. Skulle du sett, nå når vi trodde vi ikke kunne bli mer krenka!

Jeg sitter her på en svart fredags morgen og hører på nyhetene at folk køer seg foran alle kjøpesentre for å skaffe seg en billig vaskemaskin og at Ylva lager store problemer for folk i Tromsø der hun blåser orkan i utsatte strøk, men over til ulv.

For på SoMe-platformene raser debatten om at urbane mennesker ikke skjønner hvilke psykiske skader barn og voksne som også lever i utsatte ulvestrøk vil komme til å få om ikke ulven fjernes fra melkekartongen sporenstreks.

Og det er bare et tidsspørsmål før Rødhette smeller til med hashtaggen #metoo og melder om at hun er skikkelig krenka. Det er forøvrig høyst forståelig siden Storeulv har knasket i seg bestemor, selv om det er ganske merkelig at det måtte en melkekartong til før dette elementet ble et argument i den opphetede ulvedebatten.

Men jeg sitter her og tenker ondsinnede tanker.

Hvem var landbruksminister før hun ble innvandrings og integreringsminister? Jo, nettopp! Jeg tror at dette er et stunt fra Sylvi Listhaug, ja, rett og slett en avledningsmanøver fra kronprinsessen av det første hus for å forhindre at hennes store skrekk Kristoffer Joner skal havne på melkekartongene i nok en aktivist-stunt utformet av reklamebyrået Anorakk. Skuespilleren fra Stavanger er jo som skapt for å spille ulv på film. Ja, slik må det være.

Og by the way, er ikke flere av disse ulvene innvandrere fra Sverige? Hva sier du Sylvi? Er Norge blitt en frihavn for alle svensker også?

God helg alle.

 

 

Hei Sylvi!

Du og jeg har aldri møtt hverandre. Men jeg vet godt hvem du er, jeg føler nesten at jeg kjenner deg siden bildet av deg er det vi har sett mest av i alle medier de siste fire fem årene. Og jeg tror neppe du vet hvem jeg er, og det er ikke viktig.

Vi er ikke enig i så mye du og jeg Sylvi. Jo, én ting, jeg er enig med deg i at hele verden ikke kan komme hit.

Det skulle jo tatt seg ut, vi har ikke plass til så mange mennesker selv om det er langt mellom husene mange steder i landet og Finnmarksvidda er endeløs. Og så er det jo slik at hele verden vil ikke hit. Veldig mange vet faktisk ikke hvor Norge er heller.

Jeg er en sånn aktivist Sylvi. En som hyler og skriker og lager spetakkel for å få det som jeg vil når jeg ikke er fornøyd med det dere politikere bestemmer. Selvfølgelig skjønner jeg at det er svært irriterende, jeg mener at vanlige folk stikker kjepper i hjulene for det som flertallet i Stortinget har bestemt. Men Sylvi, det kalles demokrati.

For du er jo så opptatt av å beskytte demokratiet vårt Sylvi. Du sier om og om igjen at «her hos oss har vi vår måte å gjøre det på, vi har et fritt og åpent demokrati, og om de som kommer hit ikke skjønner det er det umulig for dem å bli integrert i vårt likestilte samfunn…!»

Og da Sylvi, lurer jeg på en ting. Hvorfor latterliggjør du oss som kjemper for det vi tror på? Hvorfor skjønner du ikke at det vi gjør er å bruke vår demokratiske rett til å kjempe mot vedtak vi synes er urimelige og umenneskelige.

Når du kaller oss «aktivister» i en nedlatende tone er du jo med på å undergrave det demokratiet du er så opptatt av å beskytte mot ytre press. Jeg synes det er rart at du som vet så mye om kommunikasjon og media ikke ser den logiske bristen i den retorikken du pumper ut nå?

For det er faktisk vi, folket, folk flest, Gud og hvermann, hylekoret, alle PK-folka og disse dumme sosialistene som bestemmer, selv om du gjør vedtakene sammen med dine folk.

Og når vi, aktivistene greier å påvirke Stortinget til endring, så gjør vi ikke noe galt, vi er bare våkne og følger med, og tør å ta kampen.

For du liker jo at folk bidrar Sylvi. Dette er vårt bidrag. Vi gjør det på fritiden, vi får ikke penger for det, og vi gjør det med glede.

Så slutt å latterliggjøre oss. Og ha en god jul.

 

Demokrati er noe dritt!

I går gikk Frp og Sylvi Listhaug på sitt første store nederlag i feltet de har tatt eierskap til, innvandring. Flertallet på Stortinget vil ha en ny vurdering av sakene til de unge afghanerne som er blitt gitt midlertidig opphold i Norge og som skal kastes ut når de fyller atten år denne høsten. Dronningen av første hus så ikke den komme, og løp straks til nærmeste kamera og forkynte til folket at nå vil millioner av flyktninger strømme til Norge siden politiske aktivister sender slike signaler ut i verden.

For det første er dette noe sprøyt, og for det andre er grensene til Europa stengt. Nesten ingen flyktninger slipper inn fordi de mest brukte fluktrutene er tatt kontroll over av EU, og til Norge kom de litt i overkant av 150 asylsøkere i oktober i år.

Men minister Listhaug roper ut sitt evangelium som har vært det samme i fire år. At om vi sender feil signaler ut i verden vil lykkejegere flomme inn og jafse i seg vår velferd og det vil spøke for våre barn og barnebarns fremtid.

Vi på venstresiden er blitt satt i skvis av høyresiden som mener at jo mer vi hakker på Listhaug desto mer oppslutning får hun. Det stemmer ikke, Frp har ligget stabilt på et sted mellom 10 og 15% i hele sin første regjeringsperiode, og valgseieren i høst var ikke overveldende. Det holdt akkurat.

Jeg ser ingen poenger i å hakke på en statsråd bare for å hakke, men når statsråden ris av vrangforestillinger og kommer med direkte usannheter er det faktisk alle nordmenns demokratiske rett å påpeke at hun lyver. For det er ikke sant at det vil komme millioner av mennesker hit bare fordi vi velger å gi unge mennesker en anstendig behandling og at sakene deres blir grundig gått gjennom en gang til. Det finnes heller ingen forskning som tilsier at slike signaler fører til økning i tilstrømningen av asylsøkere.

Det som er mest ille med Listhaugs oppførsel er at når hun går ut og sier at politikken styres av aktivister og «bare man lager nok spetakkel og hyler til seg ny behandling» er et tegn på at hun enten ikke forstår at Norge er et demokrati eller ikke vil forstå det.

Det er faktisk ikke slik at politikere kan instruere folk til å danse etter deres pipe, vi lever i et åpent og fritt demokrati. Det paradoksale er at det nettopp er dette demokratiet som Listhaug er livredd for at «fremmede» skal ta fra oss, men selv undergraver hun det ved å gjøre de som bruker sin soleklare rett til å kjempe for det de tror på til latter. Det er ikke en folkevalgt statsråd verdig.

Slik Sylvi Listhaug holder på nå, både i pressen og på egne platformer på sosiale medier begynner hun å minne mer og mer om Donald Trumps furting på Twitter.

Innvandrings og integreringsministeren er satt til å forvalte menneskers skjebne, til å sluse dem inn i den norske virkeligheten, eller kaste ut de som ikke skal være her. For øyeblikket kjører hun soloshow som Frp-politiker og glemmer at hun skal være minister for alle og være en samlende faktor for hele sitt felt.

Hun burde logge av sosiale medier, ta seg sammen og gjøre det hun skal. Hun fikk klar beskjed av stortingsflertallet i går at hun ikke kan ture fram som hun vil.

Og til det furter hun og sier at Norge blir en frihavn for alle som makter å karre seg hit. Det er sprøyt, og det finnes ingen sannhetsgehalt i det.

Demokrati er noe dritt når det reiser seg og stikker kjepper i hjulene for politikere, vi kan da ikke ha det sånn?

Ta oss sammen for svarte helvete!

Femten år gamle Amelia Gòmez Snerte skriver i VG og etterlyser de sterke stemmene fra folket. Hun spør, hvor er de som sier «Kom inn, vi vi dele. Mitt brød er ditt brød. Min jord er din jord.» Jeg holdt nesten på å si, hun spør om mer enn ti vise kan svare.

Eller?

For øyeblikket er jeg i Paris for å sluttføre et stykke fiksjon, men jeg har også tatt med tid til å treffe noen av de afghanske guttene som jeg ble kjent med da de bodde på mottaket i min hjemby Mo i Rana.

Nå lever de her, på gata i det mest rufsete området i utkanten av Paris. Noen netter er de heldige å få plass på et sted der flyktninger kan sove inne, men andre netter må de ligge under broene ved La Chapelle eller andre steder.

Allerede nå går jeg selv gatelangs med den tykke vinterfrakken på mens isgufset fra Seinen stiger og høstløvet faller. Og snart setter vinteren inn.

Ingen steder jeg vet er så kald og ugjestmild som den franske hovedstaden om vinteren, og franskmenn er ikke verdens mest generøse av folkeslag når det kommer til flyktinger og tiggere.

De unge guttene som først har flyttet fra mottak til mottak i løpet av to tre år i Norge er allerede utslitt. Nå får de sjelden en hel natts søvn fordi politiet kommer og vekker dem med pepperspray og jager dem vekk. Dessuten er det farlig å sove fordi det er mye kriminalitet i nordøstlige områder i byen.

Som privilegert voksen mann på skrivetur til Paris med et varmt og hyggelig hotellrom er det jeg har sett der oppe i sterk kontrast til min egen virkelighet. Og jeg kan ikke fatte at den norske regjering lar dette skje. At unge mennesker som er så redde for å bli sendt til hjemlandet at de velger en tilværelse som dette ikke skal få hjelp i Norge.

Jeg tror når historien skal skrives om oss som lever i Norge nå vil folk som leser det en gang i nær fremtid riste på hodet og spørre seg: Hva tenkte de? Hva var det som brast så hardt?

Selv blir jeg kalt for ytterliggående fordi jeg mener at de med midlertidig opphold skal bli i Norge, at nåde skal gå for rett. Jeg blir også kalt modig som tør å heve stemmen for disse som ikke har en stemme.

Ytterliggående? Modig? For ikke så mange år siden kalte vi det for empati. Hva skjedde med empatien, med medfølelsen til folket i furet værbitt, vi som har lange tradisjoner for å tenne fyrlykter og varder slik at folk i nød skulle ta seg trygt til lands? Vi som alltid hadde kaffekjelen varm på plata, og plass til noen ekstra ved bordenden?

Faen i helvete, vi må ta oss sammen! Om noen av disse gutta dør i bomberegnet i Kabul eller fryser ihjel her i Paris i vinter har alle de som snudde seg vekk fra dette blod på hendene. Alle er skyldige.

Ja, jeg vet at du er sliten, at gikta gnager og at gubben ikke ser deg. Ja, jeg vet at du er opptatt med å pusse opp badet for ørtende gang, legge varmekabler på terrassen eller pusse opp den andre «hytta» i Oslo, men hallo, dette er unge liv som er blitt kasteballer i et politisk spill.

Han stakkars gutten jeg holdt rundt under ei bro her i Paris i går er en brikke i spillet for at Trine skal få seg en ministerpost og Knut Arild skal gidde å ofre fire år til på å være rystet og rasende på Sylvi Listhaug.

Spill for galleriet, ta seg sammen! Formueskatten kan vi snakke om etterpå.

Og jeg er helt enig med deg Amelia, vi har plass nok, vi har brød nok, og vi har stillhet nok. Hvorfor er dere så stille folkens? Neste gang kan det være oss.

 

 

Deilig å ha noen å hate?

Ønsket om å hate ligger nedfelt i den menneskelig natur.

Som en søster til kjærligheten ligger hatet der og skvulper selv om de edleste av oss ikke vil erkjenne det, helt. Når du har levd en stund vet du at alt ikke var bedre før. Vi hatet ikke mindre før i tida, og før i tida var ikke slik vi husker den, slett ikke.

Jeg husker morfar hatet menn med langt hår. Med The Beatles var endetiden nær.

Og min gode mormor hatet fasttelefon, et nymotens fenomen som ville få folk til å slutte å treffe hverandre. Nå ville alle stå og snakke inn i den dumme tuten, kvekket hun.

En annen ting hun hatet var tyskere, ikke en eller to, alle.

Hun godtok heller aldri pappa fordi han var nordlending. Nordlendinger ble hatet av de fleste før pakistanerne kom på 60-tallet og ga de stakkars troms og finnmarkingen en pustepause og ga dem mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet.

Du tror det kanskje ikke, men i veldig mange boligannonser på Østlandet sto det ofte  i «gamle dager» «Bill. mrk. Ikke nordlendinger!»

Det er deilig å ha noen å hate.

Mamma hatet folk som ikke holdt rundt hverandre når de danset, ja, hun avskydde disse som sto en meter unna hverandre og vrikket for seg selv.

Men mest av alt hatet hun pizza, den var djevelens verk som ville fortrenge sunn norsk sikringskost som syltelabber og salt uer.

Pappa hatet homofile, og da han fikk en homofil sønn gikk det i stykker mellom oss.

Han ville sende meg til USA for å bli kurert.

Det var da jeg forsto at hatet kan være farlig og rømte hjemmefra som 16-åring. Pappa døde åtti år gammel i tro på sin Jehova og hatet homofile til sin dødsdag.

Nå er det ikke så mange som hater homofile lenger, nå hater man de som vil ha et tredje kjønn eller er for eggdonasjon. Langsomt blir alle ting til.

Alt var ikke bedre før, alt var verre før. Før kunne politikere drive med mye snusk uten at det ble oppdaget. Vi hadde ikke internett før. Alt var mye verre før internett.

I gamle dager måtte vi skrive brev til «Tore på sporet» om vi mistet en venn, en far eller en sønn. Nå finner vi dem igjen med noen tastetrykk på Facebook, nesten alltid.

Nå hater mange Facebook fordi den stjeler så mye tid.

Det var mye som stjal tiden vår før i tiden også. Tenk så mye vi brukte på å skrive brev? Og nå kan vi sende en manus på mail, mens vi før i tiden måtte skrive det på maskin, gå til et kopisenter for å kopiere det, så videre til postkontoret for å putte det i den konvolutt og sende det dit det skulle.

Slutt å si at verden var bedre og fredeligere sted før internett, det er tøys. Det tok bare litt lenger tid før vi fikk vite om all verdens elendighet.

For ikke å snakke om hvor mye tid vi brukte på å ta bussen til byen for å kjøpe nye stifter til platespilleren, eller å bruke en blyant til å snurre på plass vasene av lydbånd i de nymotens kassettene? Nå kan vi bare klikke på Spotify eller iTunes og høre all verdens musikk. Vel, alt er kanskje ikke bedre nå 🙂

Før i tiden snakket vi ikke så mye om religion.

Vi hadde noe som het personlig kristen. Det betydde at folk ikke maste så jævlig om det de trodde på. Nå hyler alle fra toppen av lungene om religion.

Særlig om islam som er det det er mest populært å hate nå.

Og før i tiden var vi ikke så veldig kristne, men nå er alle plutselig blitt veldig kristne og er redde for at islam skal utrydde oss og gjøre oss til en minoritet.

Når vi er ferdig med å hate muslimer, hva kommer vi til å hate da?

Uansett hvor hardt jeg stirrer inn i krystallkula kan jeg ikke finne svaret. Men noe kommer vi til å hate, et menneske er ikke friskt om det ikke har noen eller noe å hate.

Du hater ingen sier du? Ikke tull med meg, det gjør du riktig det!

 

 

Tekstilenes iboende kraft.

Det sies at klær skaper folk.

Det er sant til et visst punkt, og ja, man kan kle seg opp og ned, tilpasse antrekket til anledningen, oppnå fordeler via klesdrakt og kode, og så er det dette med følelseslivet og tilhørighet.

I Oslo 3 finner man den største bunad-tettheten i Norge. Om du går i gatene der på høytidsdager vitner det du ser om at alle som bor der kommer fra Setesdalen eller Vest-Telemark, noe de ikke gjør.

Når det kommer til bunad og folkedrakter shopper man ofte etter smak og ikke tilhørighet, selv om det selvfølgelig ikke utelukker at det motsatte også er tilfellet. Siden min mor er fra Telemark har jeg «rett til» å bære bunad fra Telemark, og siden min var sjøsame fra Troms kan jeg bære en  kofte som er konstruert etter historiske funn fra det området. Om det skal være «rett».

Min samiske «oppvåkning» kom seint.

Jeg visste ikke at pappa var same før etter at ble en gammel mann og var i ferd med å gå ut av livet. Først ved 30 års alder kledde jeg på meg kofte for første gang.

Det var en merkelig opplevelse. Jeg følte at jeg «stjal» andres klær og trådde inn i en kultur der jeg var en fremmed. Så meldte jeg meg inn i samemanntallet og ble «sertifisert» som same og begynte å bære kofte ved ulike anledninger. Jeg følte at jeg fikk aksept i det samiske miljøet der jeg har jobbet mye og til stadighet jobber. Men til saken.

Før jeg begynte å gå med kofte var jeg ikke klar over tekstilenes iboende kraft og enkelte plaggs status som kulturelle markører.

Her er en historie fra Tromsø for noen år siden.

Jeg kom til byen med fly tidlig om morgenen. På formiddagen gikk jeg rundt i byen med mine «vanlige» klær og hadde det hyggelig. Senere samme dag gikk jeg til hotellet og kledde på meg finstasen for å gå på fest. Jeg tok på meg min vakre svarte ullkofte, tørkle og risku (sølje) i halsen, komager med vevde bånd, spente på meg beltet der en komsekule henger i enden.

Jeg følte meg vel og gledet meg til å treffe gode venner. Så lang, så godt.

Ute i byen var kvelden begynt å krype på. Gatene var fulle av folk. Jeg gikk oppover Storgata og var full av forventning da to voksne menn kommer mot meg på fortauet. Den ene dulter meg hardt i skulderen og hveser:

«Jævla pakk!» Jeg sa: «Hva? Snakker du til meg?»

Han så på meg med forakt og sendte en diger spytteklyse i min retning som hadde havnet midt i ansiktet på meg om jeg ikke hadde snudd hodet vekk.

Det var et sjokk å oppleve at klesdrakt kan utløse en slik forakt.

Og jeg har opplevd mange slike episoder av ulik art. Hvem har ikke blitt joiket etter på Karl Johan? Og hvem har ikke fått samevitser slengt etter seg?

Så til denne ukens vonde debatt der samefolket blir fremstilt som noen hårsåre og humørløse individer som ikke tåler en spøk, der komikere, åndselite og skravleklassen har latterliggjort oss i alle kanaler.

Hei dere, vi har humor, vi er ikke hårsåre, men det ligger mer i det enn dere tror! Ta en tur på Google om dere gidder, der finner dere svar på hvorfor mange av oss ikke orker mer latterliggjøring, og at det dere tror bare er en uskyldig spøk treffer dypere enn det.

Og – tenk om panelet i et humorprogram hadde sitter og sagt dette i beste sendetid:

«Ha ha ha, disse jødene er så hårsåre, jada, vi vet at de har hatt det fælt, men litt må de tåle, alvorlig talt! Bli ferdig med det og gå videre, det er lenge siden krigen, wa ha ha!» Da hadde det virkelig tatt fyr på sosiale medier og disse komikerkarrierene hadde vært over der og da, men noen stakkars samer kan vi alle le av en fredagskveld, hei å le lå!?

Noen minoriteter i Norge er fredet, andre er fritt vilt.

Hysteriske kvinnfolk!

#metoo-kampanjen flommer i sosiale medier, tusenvis av kvinner og noen få mannfolk betror seg, og motstandere av begge kjønn rister på hodet av overhysteriske kvinnfolk som ser overgrep og trakassering på høylys dag. Og i den andre enden legger de mykeste av menn seg flate og ber alle kvinner om unnskyldning på sitt kjønns vegne.

Det er flott og viktig at trakassering og overgrep kommer på dagsorden via denne kampanjen som ble utløst at Weinstein i USA fikk sparken på grunn av at hans årelange trakassering av kvinner i filmindustrien ble avdekket.

At mange kvinner og noen menn opplever å bli utsatt for trakassering og overgrep er hevet over enhver tvil, og ikke minst avdekker det et problem som er mye større enn vi trodde her i vesten som ynder å hakke på patriarkalske og middelalderske kulturer der menn ikke kan behandle sine kvinner eller forstår å innrette seg etter hvordan vi gjør det «her hos oss».

Jeg tenker umiddelbart på hendelsen på jernbanestasjonen i Köln der tusen kvinner skal ha blitt befølt og tafset på av menn med innvandrer og flyktningestatus, en hendelse som utløste et massivt og frådende raseri fra hvite middelaldrende menn i hele vesten. En rasende kor av menn skrek fra toppen av lungene at «slik behandler vi ikke kvinner her i vår siviliserte del av verden!», ja, debatten er ikke over ennå.

Men nå når de samme ekle mekanismene avsløres her hos oss siver det sakte ut i tråder på sosiale medeier at «kvinner må ikke være hysteriske» og «litt må man tåle» og «hallo, er ikke en liten klaps på rumpa bare hyggelig?» osv. Og fra den kanten som vanligvis kjører angstbitersk paranoia mot menn av muslimsk tilhørighet er det ganske så stille om dette som brer om seg som ild i tørt gress. Hvorfor?

Er vi ikke der vi trodde vi var? Og er kvinner i vesten fremdeles utsatt for patriarkalske mekanismer? Og hvor likestilt er dette landet egentlig når kvinner ikke kan bevege seg fritt i arbeidsliv og selskapsliv uten å få en hånd på puppen eller låret av menn med tre glass vin under skjorta? Jeg synes overhodet ikke det er hysterisk å ha seg frabedt å bli befølt om det ikke er ønskelig.

Alle mennesker vet hva som er flørt og hva som er ubehagelig nærhet og tilnærming. Om noen ser på meg med et smil som kan ha noe seksuelt i seg er det helt ok så lenge det ikke er mer enn det, men om man tråkker meg for nær eller begynner å tafse på meg er det ikke greit. Det handler om antenner og folkeskikk. Ikke verre. Det går an å si: «Så fint at du liker meg, men jeg er ikke interessert og har dessuten mann hjemme, men takk.»

Som homofil mann har jeg ikke opplevd så mye av dette. Det har hendt at jeg har vært utsatt for noen overstadige damer som skulle omvende meg, men det har jeg stort sett tatt med godt humør.

Men en gang opplevde jeg noe skremmende. Vi skulle prøve på en scene der jeg skulle voldta en kvinnelig skuespiller. Regissøren tok meg til side og sa: «Eh, dette er vel litt ukjent territorium for deg?» Jeg så på ham og sa: «Wtf er det du mener, er du en dreven voldtekstmann eller?» Han mumlet ett eller annet og gikk vekk fra meg.

Det er mange mennesker som har et fucked up-forhold til sex og seksualitet, og det kan ha sine ulike grunner. Men kroppen vår eier vi selv, og vi bestemmer selv hvem vi vil skal ta på den, bruke den og nyte den. Det er en menneskerett vi alle bør respektere, menn som kvinner. Og når man sier fra når det oppstår ubehagelige situasjoner er man ikke hysterisk, man er i sin fulle rett.