Særfordeler til flyktninger?

 

Det er snart valgkamp. FrP ruster seg til denne kampen som alle andre politiske partier. Denne gangen har partiet sunket ned til det absolutte lavmål med plakaten «Flyktninger skal ikke har særfordeler i Norge. Er du enig? Lik og del.»

Man kan si mye om denne setningen. Her er hva jeg tenker.

Hvilke særfordeler er det mennesker som flykter fra krig oppnår i Norge? Ingen.

Er det en særfordel å sitte fengslet i noen uker på Trandum fordi den norske staten er redd for at du skal stikke av sammen med de små barna dine?

Er det en særfordel å være seksten år og vite at når du fyller atten vil du bli sendt tilbake til Kabul, en by du aldri har vært i?

Er det en særfordel å måtte bruke de skarve kronene du får mens du venter på svar fra UNE til å kjøpe sovemedisiner for å kunne komme deg gjennom natten der grusomme bilder av barnet ditt som druknet ute på havet flimrer på netthinnen?

Er det en særfordel å bli tvunget til å kle seg naken foran fremmede menn og egne barn, bli bedt om å stille deg skrevende over et speil og åpne kjønnsleppene for å vise at du ikke har gjemt noe oppe i vaginaen eller anus?

Er det en særfordel å bli kalt «lykkejeger» av en minister som egentlig er satt til å sørge for at du får en streng, men rettferdig og medmenneskelig behandling her i det landet du har valgt å søke opphold i?

Og er den en særfordel å bli brukt som valgflesk av et politisk parti som har mistet gangsynet og mener at det er din skyld at terroren stadig kommer nærmere oss?

«Flyktninger skal ikke ha særfordeler i Norge. Er du enig?»

Med denne plakaten har FrP endelig kommet ut av skapet som rasister, som et parti med et pil råttent menneskesyn.

For i denne plakaten ligger det en undertekst om at de som flykter fra krig ikke er reelle flyktninger, men mennesker som ønsker seg et bedre liv økonomisk, som bare vil komme hit og ta for seg av vår velferd.

Mennesker som flykter fra krig tenker ikke slik, de flykter for å redde sine barns og sitt eget liv. 30% av det norske folk støtter den sittende regjering. Det er 70% som ikke gjør det.

Jeg håper vi kan komme oss gjennom dette valget og ut på den andre siden med verdigheten i behold. Men jeg tviler.

Her i egen by legges det ene asylmottaket etter det andre ned.

Flyktningestrømmen har stoppet opp sies det. Virkelig? Det er fremdeles mer en 50 millioner mennesker på flukt i verden, men Norge har bestemt seg for å lukke ører og øyne for dette faktum.

Og et parti som for øyeblikket sitter i regjering går til valg på å mistenkeliggjøre mennesker som er offer for krig.

Vi er oss selv nok og bryr oss mer om krangelen i «Kjendis-Farmen» og den dyre jakken til Fru trump enn om det som skjer med mennesker i nød.

Beklager denne voksenopplæringen, men når voksne mennesker tror at det finnes en plan for å islamisere Norge, og at etniske nordmenn snart vil være en minoritet er det tydeligvis nødvendig. I disse dager kan man påstå at jorden er flat selv om det er fakta som sier at den er rund. Min sannhet er nemlig ikke basert på fakta, men sunn fornuft, sier folk.

Flyktninger skal ikke ha særfordeler i Norge. Er du enig? Lik og del.

Nina Karin Monsen, snakker du til meg om kjærlighet?

Kjære Nina Karin Monsen, snakker du til meg om kjærlighet? Sier du at det jeg føler for min mann burde sortere under «mange slags kjærligheter mellom mennesker som ikke burde få fysisk utløp»? Sier du at mine 22 år med denne klippen i livet mitt er tuftet på noe som er hevet over følelser, at mitt livs kjærlighet bare en litt «felles onani»?

Vel, jeg har sett slike som deg komme og gå, sett deg i ulike versjoner, så til deg Nina Karin har jeg bare én ting å si: FUCK YOU!!

Er jeg ufin? Ja, det er jeg, men du er faen meg ganske drøy selv! Fordi du tramper på det vakreste i manges liv, kjærligheten. Den store livslange kjærligheten som nesten er umulig å finne uansett hvilken fil du knuller i. Du tramper på menneskers lengsel etter å høre til, etter å finne det rommet som heter å bli sett, elsket for den man er.

Før jeg begynte å skrive denne teksten satt jeg og tenkte, skal man kanskje bare la denne litt forvirrede damen fra Bergen være, la henne forsvinne i stillhet fordi hennes utspill nå er blitt så på viddene og så poengløse at det ikke er noen vits i å svare henne. Men nei, for slike som deg forsvinner ikke, dere dukker stadig opp og blir trykket av avisene fordi slikt søppel booster klikkingen på avisenes nettsider. Og dere er farlige.

Og en annen grunn til at jeg ikke vil la deg være i fred fru Monsen er at du mater en ulv som ikke er helsemessig sunn for den kjærligheten du forfekter. Du gjør det legitimt for lite reflekterte voksne, små barn og unge som ikke kan lese nyanser i det du skriver å hate og mobbe homser og lesber. For ja, hatet er igjen kommet opp til overflaten, og alle land har slike pene fruer og herrer som deg som liksom skal sette skapet på plass og fortelle oss at kun mann og kvinne kan føle den store og ekte kjærligheten. Du gjør med rasende.

Jeg elsker min mann.

Bare det å se han gå over gulvet gjør noe med meg.

Møte øynene hans når jeg våkner, vite at under det blikket holdes jeg levende. Når det røyner på er armene hans lange nok til å verne meg mot alt som måtte komme. Og jeg vet at jeg er det samme for ham. Uten ham, ingenting.

Men jeg vet at en dag faller øksen som vil hugge virkeligheten i stykker og tiden vil skille oss, og jorden vil gå under.

Slik er det å elske, Nina Karin Monsen, du satser hele ditt liv og kan tape alt. Men dette vet du jo, du som har opplevd den sanne og ekte kjærligheten?

Rundt om i verden forfølges homofile.

Nettet snører seg mens støvlene igjen marsjerer for det hvite heterofile verdensbildet. Og i Bergen sitter en trist liten frue og messer på sitt kjipe evangelium.

Åpn et vindu og slipp inn litt luft Nina Karin. Du trenger en klem.

Sugerøret i statskassen liksom?

 

Jeg leser meg opp. «Kulturpolitikk for en ny tid.»

Jeg kjenner trøttheten sige innover meg, ok, here we go again. Må jeg virkelig skrive dette enda en gang?

Vi som jobber i kulturfeltet skal bli gründere, vi kan ikke belage oss på støtte fra staten, alle sugerør er tatt fra oss, nå er det slutt på å ligge i stabilt sideleie på sofaen og vente på inspirasjon mens stipendene fosser inn på konto. Kjære kulturminister, gjesp!

Og nok en gang, du sparker inn åpne dører. Det du etterlyser har vi holdt på med i alle år. Og når det kommer til dette famøse sugerøret i statskassen skal jeg fortelle deg et par ting.

Når du som kunstner skal henvende deg til statskassen må du sette av noen arbeidsdager for å finne det rette hullet du mener det er klokt å stikke sugerøret inn i. Så må du sette deg ned med en bunke papirer og begynne å fylle ut hvorfor nettop «ditt sugerør» er det som bør få bli stående der i en to eller treårs-periode. Så er det eviglange begrunnelser, CV og budsjetter, målgruppe osv.

Noen dager senere vakler du ut av arbeidsrommet og har brukt masse dyrebar tid på å snekre sammen en søknad der du skal kjempe om de statlige kronene som stadig blir færre. Noen måneder senere kommer avslaget. Kun én (1) gang i løpet av 44 år i kulturlivet har jeg fått et ja.

Derfor har jeg sluttet å søke, jeg gidder ikke å bruke tid på det.

Derimot egner jeg meg til min gründer-virkomhet for å glede deg, kjære kulturminister. Jeg setter meg ned og skriver enda et nytt teaterstykke, helt uten sikkerhetsnett, man må jo ha guts og satse ikke sant? Og det har vel blitt en femten seksten stykker etterhvert, og hver gang har jeg kjempet det fram til premiere.

Men det er gøy å være gründer, se at ting faller på plass. Dagen et teater sier ja. Så begynner ansettelsen av alle de som skal lage dette. Alle menneskene jeg som gründer skaffer jobb fordi jeg har stanget hodet i tausheten fra sittende kulturpolitikere, trosset avslag og hån i kommentarfeltene fordi jeg som venstrevridd kunstner driver og realiserer drømmen min med skattebetalernes penger. Det blir premiere, alle de ansatte betaler skatt, jeg betaler skatt, og gründeren sukker fornøyd her han sitter og leser om kulturpolitikken for den nye tiden. Gjesp.

Å velge et kunstnerliv er ikke for alle. Det krever at du er en stayer. Det tar et liv å bli god.

Et firma kan du legge ned på grunn av at markedet svikter, det er ingen skam. Tenk hun som satset alt på dette prosjektet, hun som er så dyktig, og så gikk det ikke, uff så trist. Men får du det ikke til som kunstner kan du takke deg selv, for hva sa vi, du skulle valgt noe sikkert å satse på, ikke sant?

Så kjære kulturminister, de alle fleste av oss har ikke sugerøret i statskassen. Kassen for kultur er så sørgelig liten, og vi er så mange om beinet. Og nå vil du gjøre det enda vanskeligere for de som vil inn i dette. De unge som vil ta dette videre, prøve å etablere seg.

Men vi gamle stayere har sett kulturministre komme og gå, og vi smiler litt skjevt over mangel på guts for kultur her vi sitter og jobber på med prosjektene våre.

Og vet du hva vi ler mest av? Jo, at du hele tiden sier at det er viktig å ta vare på den norske kulturen, men ikke forstår at du skal være den som går foran og kjemper vår sak!

I stedet mistenker du oss for å ikke jobbe, ikke stå på nok, at vi forventer at vi kan stikke sugerøret i statskassen, og om vi ikke kan leve av det vi elsker å gjøre bør vi finne på noe annet, staten kan ikke holde seg med folk som ikke går med overskudd.

Slik taler en norsk kulturminister om norsk kultur. Ja, jeg er forbanna!

Og at man begynner å tukle med åndsverksloven gjør ikke saken bedre for oss!

Vi kan ikke hjelpe alle som drukner.

«Ka skulle vi gjort uten havet, skulle vi bært båtan?» sier vi i Nord-Norge.

Som sønn av en sjømann og barnebarn av en fisker har havet alltid hatt en sentral plass i livet mitt. Havet gjør som det vil, det gir og det tar. Alle som bor ved havet har respekt for det og kjenner dets luner.

I fjor da jeg skulle på en filminnspilling ble jeg hentet av en ung gutt da jeg landet i Ålesund. Jeg trodde han var en helt «vanlig» ungdom som hadde skaffet seg en liten jobb som sjåfør for å tjene litt penger mens han studerte, men da vi begynte å prate skjønte jeg at det var han ikke. Han jobbet ombord i en båt som reddet flyktinger utenfor den afrikanske kysten. Han hadde også vært på mer «vanlige» oppdrag i Karibien, men dette var altså det han jobbet med nå. Nå var han hjemme en periode for å hvile.

«Da jeg dro ned til Middelhavet på første oppdraget» sa han «tenkte jeg ikke noe særlig over hva jeg skulle være med på, det var bare en jobb..» Han fortalte videre at før han reiste var han en vanlig ung gutt som likte fest og moro med guttegjengen, treffe damer og ha det fint. Mennesker på flukt var bare noe han hadde en litt perifer kjennskap til.

«Men allerede på den første turen ble livet mitt snudd på hodet. Når du hører de desperate skrikene til en mor som ikke finner det lille barnet i bølgene er det som om det går kniver gjennom deg. Du skjønner at dette er mennesker i sin ytterste nød. Du forstår også at ingen ville legge ut på denne reisen om de ikke var helt nødt.»

Bilturen vi hadde sammen varte en drøy time, og samtalen er en av de næreste og mest oppskakende jeg har hatt med et fremmed menneske.

Mennesker som ser verden ut gjennom et lite nøkkelhull mener i disse dager at båter fra Norge som redder flyktninger fra å drukne i Middelhavet bør hentes hjem fordi disse båtene sender «feil signaler» til migranter som vil ta seg til Europa og selvfølgelig Norge.

I går gikk Tybring-Gjedde (FrP) ut og mente at disse båtene nesten er blitt ferger som tar folk opp fra havet og «hjelper» dem inn i Europa, og han påstår at dette vet flyktningene og er derfor ikke redde for å legge ut på den farefulle reisen over havet. Hans enkle logikk er videre at om vi beordrer båtene hjem vil ingen reise til Europa og derfor ikke drukne. Og om disse båtene ikke straks hentes hjem vil millioner av migranter som er på jakt etter et bedre liv flomme inn over Europa, og det skjønner jo alle? Om noen få år vil vår unike kultur forsvinne, tenk på det, nå som vi snart skal feire 17. mai.

Jeg tenker at nå har et parti som sitter i regjering sunket så dypt det kan synke. Nå sier man i klartekst at noen mennesker er verdt mindre enn andre, og at om folk er så dumme at de betaler for å dra på tur over havet når de vet at de kanskje kommer til å dø så er det ikke Norges problem, vi må tenke på egen kultur og velferd.

På mange måter er jeg litt lettet.

Jeg har mange gode bekjentskaper, noen er nesten venner som er medlem av FrP, og jeg har alltid tenkt at det er noen tullinger i alle partier, men når man står og sier det Tybring-Gjedde gjorde i går, og attpåtil føler seg krenket og griper til offerrollen når han får motstand er bunnen nådd. Midt under landsmøtet slapp FrP katten ut av sekken, de vil for enhver pris og med alle midler hindre mennesker i nød fra å komme til Norge.

Selvfølgelig vet jeg at det snart er valg, men dette blir for desperat. Når man topper dette med at Sylvi Listhaug vil fengsle flere barn og voksne på Trandum og stramme inn enda mer i den strengeste asylpolitikken i Europa har partiet i klartekst fortalt oss hvem de er og hva de står for. Det er til å gråte av. At de vil legge ned blåtrikken i Oslo blir liksom bare noe man trekker litt på smilebåndet av i forhold.

Takk Gud eller Allah eller hvem det nå er som styrer all denne galskapen for at norsk politi som arbeider i Middelhavet tilbakeviser hele FrP’s «logikk» rundt dette som det reneste sludder. «Å sende båtene hjem vil overhodet ikke stanse strømmen av mennesker som flykter fra Afrika.» sier politiet.

FrP durer videre med sine kristne verdier, norsk kultur og velferd. Ja, logikken er enkel, for at vi skal ha det bra må andre han det verre. Om de drukner, vel…

God 17.mai.

Roser og telys liksom?

Foto: Gandhi på Union Square New York. Eget.

Jeg er ikke en engstelig eller nevrotisk person, lar meg ikke vippe av pinnen så lett. Og ja, jeg tilhører den forhatte venstresiden som har berøringsangst for å snakke om terror og radikal islam. Jeg er en av alle disse som tror at terror kan bekjempes med snillhet, roser og telys. Som elsker det gode i alle mennesker, og som mener at om vi snakker sammen med lav innestemme så vil alt løse seg til det beste. Og først og fremst, jeg tar ikke terror på alvor.

Alt dette er beskyldninger vi på venstresiden hele tiden utsettes for.

I mange debatter med folk fra høyresiden har jeg forsøkt å få svar på følgende: Hvordan tar et menneske terror på alvor? Og hva gjør jeg feil siden mange mener at jeg ikke tar terror alvorlig? Jeg har ikke fått noe svar fra høyresiden, kun stillhet.

Jeg kjenner mange mennesker fra begge sider av midtstreken (som ikke ligger midt på lenger) i norsk politikk, men jeg har til gode å møte noen som mener at de ikke tar terror på alvor, eller mener at terror kan forhindres med roser og telys.

Men jeg har møtt svært mange som nekter å være redde for terror, og i følge deler av høyresiden er det en svært dårlig egenskap. For vi MÅ være redde, vi skal være redde, for dette er farlig.

Ja, terror er farlig, jeg tenker på det ofte når jeg sitter på en undergrunn i utlandet eller her hjemme, når jeg er på en flyplass eller sitter på et tog, men i løpet av de seks tiårene jeg har levd har det gått bra. Og det går som regel bra.

Men hva er å ta terror på alvor?

Og hva er det høyresiden gjør rett og hva gjør vi andre feil? Justisministeren sier at vi må være årvåkne. Ok, hva skal vi se etter? Menn med store helskjegg? Skal vi løpe rundt å se fiender overalt? Skal vi slå alarm om det sitter en mørk mann med tatoveringer og turban ved siden av oss på flyet og fingrer med en iPhone? Skal vi rope «Steng grensene!» i kommentarfeltene og i tråder på Facebook? Skal vi rope etter mer våpen i gatene og hyle at «innvandringen til Norge er feilslått!» eller påstå at det er «svenske tilstander» på Gardermoen? Jeg venter på svar.

Men rosetog, telys og empati er ikke veien å gå?

Når ble det comme il faut å gjøre narr av snillhet og medmenneskelighet? Når ble det greit å ikke se hverandre i øynene i det offentlige rom og ikke anerkjenne hverandre som individer, men stigmatisere hverandre ut i fra religion og hjemland, hudfarge og pass? Er hat og skrekk å ta terror på alvor? Er mistenkeliggjøring og slurvete omgang med fakta en vei å går for å gjøre verden til et tryggere sted?

Selvfølgelig må vi bekjempe terror! Selvfølgelig skal vi ikke akseptere at gale mennesker kjører ned uskyldige på åpen gate! Selvfølgelig skal vi ikke tåle at folk sprenger seg selv i lufta og tar med seg hundrevis av uskyldige døden! Selvfølgelig skal vi kjempe for å gjøre verden til et tryggere sted for oss alle!

Men så lenge du ikke har annet å komme med enn at jeg ikke tar terror på alvor holder jeg rosen høyt og tenner et telys! Så får du sitte der og forbanne mørket!

Rett i koppen.

 

En gang for lenge siden var jeg hjemløs en periode.

Jeg sov i trappeoppganger og i portrom, snek meg inn og sov under andres trapper, i kroker og på iskalde loft. Ung og syk, sparket ut fra barndomshjemmet fordi jeg kom ut av skapet som homofil i et kristenfundamentalistisk hjem med foreldre i Jehovas Vitner.

Takket være almisser fra snille mennesker lever jeg i dag. Noens øyne møtte mine, og jeg ble tatt inn i varmen den første natten snøen dalte i hovedstaden senhøsten 1973. Om ikke, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag.

Og denne vanskelige perioden i livet mitt har satt sine spor, jeg kan ikke gå forbi et menneske i nød uten å se meg selv i dem, kjenne iskulden i kroppen, huske netter av angst for å bli funnet sovende et sted jeg ikke hadde lov til å være. Om eget liv kan jeg si som Knut Hamsun skrev: «…jeg gikk ikke livet steg for steg, jeg klatret det opp…»

Sånn, nok sutring over noe som ikke lenger er min virkelighet.

I disse dager raser debatten om tiggere. Justisministeren vil innføre et tiggerforbud for å bli kvitt kriminalitet. Han mener tigging er et skalkesjul for å dekke over dopsalg, salg av mennesker og prostitusjon. At det finnes mennesker i reell nød synes ikke å ha tikket inn i hans hjerne.

NRK Brennpunkts dokumentar «Lykkelandet» avdekket et nettverk av kriminelle bakmenn i Bergen, og det er bra. Men nå er denne dokumentaren for mange blitt «sannheten» om all tigging og tiggere i Norge. Og majoriteten hyler om at et forbud mot tigging er veien å gå.

De av oss som er uenig lever farlig på sosiale medier og i kommentarfeltene. Vi blir latterliggjort og kjeftet huden full. Facebook-Høire raser og mener at tigging vil uthule og true velferdsstaten, men hvorfor og hvordan er umulig å få et vettugt svar på. I stedet bruker man tid på å mene at vi som er uenig sverter motstanderne våre, og nå handler debatten om debattens form og ikke saken.

Vel, jeg er klar på at tigging ikke er fremtiden for noen, og det løser ingenting annet enn kortvarige problemer, men et forbud er jeg sterkt i mot.

Hva med å gjøre dette:

Hvem kjøper sex og dop av disse nettverkene? Siden jeg går ut i fra at tiggerne og bakmennene ikke selger varene til hverandre må det jo være gode nordmenn som er kjøpere og holder markedet og etterspørselen oppe? Hvorfor ikke gå etter dem, straffeforfølge horekundene og de som kjøper dop? For begge deler er ikke lov, mens å sitte med en kopp foran seg på fortauet ikke er en kriminell handling.

Men klart det er vanskelig å snu speilet mot oss selv.

Hvem vil at pappa, sønn eller bror eller onkel skal avkles som kjøper av kroppen til en forhutlet jentebarn fra Romania som er tvunget ut på gaten av kyniske bakmenn? Nei, da er det lettere for alle å peke på den eldre damen med pappkruset på hjørnet og mene at bare vi blir kvitt henne så forsvinner resten av dritten? Hvor naiv går det an å være?

Et tiggerforbud vil heller ikke forhindre mennesker å reise fritt innenfor EØS-området, mange vil fortsette å komme hit i sesongen for å tjene penger. Hva vil skje om de ikke lenger får lov å sitte på gaten å tigge? Hva vil vi få isteden?

Flere presseoppslag de siste dagene viser at det finnes mer enn en sannhet bak pappkrusene på fortauet. Nå har mange rumenske tiggere bedt politiet aksjonere mot bakmennene som ødelegger for dem og påfører dem et stigma som kriminelle.

Men sjefen for politiet er selve justisminsteren, og han vil bare forby tigging, og jaggu er han ikke tilhenger av å fjerne sexkjøpsloven.

Han vil med andre ord nekte en ung jente å tigge på gaten, men gjøre det lettere for norske menn å kjøpe den spinkle kroppen hennes.

Så hvem er naiv; vi som er i mot et tiggerforbud eller de som tror alt vil løse seg med et forbud?

Fattigdommen i verden er kommet for å bli, og jeg kommer fremdeles til å slenge noen mynter i koppen til folk på gaten, se dem i øyne, smile og spørre om det er noe annet jeg kan gjøre for dem. Det er min plikt som medmenneske.

Jeg ble reddet selv en gang. Nå er det min tur til å betale tilbake. Har noen hjulpet deg en gang du ikke kunne klare deg selv?

Det sies at fattigdom fremkaller det verste i oss mennesker. Det samme kan for mye velstand også gjøre.

 

 

Kaffeslabberas-rasismen.

SVEN HENRIKSEN

Du sitter ved kaffebordet, det er venner, naboer eller familie.

Det prates om stort og smått, vær og ufarlig vind, og plustelig sier noen:

«Ja, hvis vi får lov til det lenger da? Man må jo snart spørre om å flagge på 17. mai fordi man kan komme i skade for å fornærme noen av våre nye landsmenn?» Du ser kaffekoppene stå stille i luften noen sekunder, et par kakesmuler faller i fanget på tante Liv der hun ser skremt rundt seg som om hun lurer på hva det var som ble sagt for et øyeblikk siden. «Jeg er ikke rasist altså, men jeg må bare få lov til å si..!» fortsetter den som tok bladet fra munnen om at nok er nok når det kommer til krav fra disse hordene av fremmede som plutselig fosser inn over den norske grensen for å jafse i seg av vår velferd.

«Men»…

View original post 586 more words

Omstilling eller tilbakestilling?

 

Ordet «omstilling» er på alles lepper. Fedrelandet går igjennom en «svært vanskelig omstillingsperiode» sier de fleste politikere som vil regnes som ansvarlige, og disse mener at det er «viktig at Norge tilpasser seg den nye virkeligheten, og derfor må det skapes «nye» arbeidsplasser.» Middelet for å få til dette har vært skattelette til de aller rikeste i de siste fire årene uten at så mange arbeidsplasser er blitt skapt. Om du vil oversette denne uroen til godt og lesbart norsk betyr det at prisen på olje har sunket så langt ned at vi ikke lenger kan satse på denne utdaterte varen for å kunne fortsette å være et av verdens rikeste land. Så hva skal omstilles? Eller bør noe tilbakestilles til det vi var før oljen kom som en reddende engel og velsignet oss alle med uventet rikdom og verdens beste velferd for noen tiår siden?

I 2017 var det en næring som utmerket seg med suksess i Nordland Fylke, sjømatindustrien. Tross dette er det mektige politiske krefter som stadig napper i matfatet og vil åpne for olje og gass-leting i LoVeSe, noe som ikke rimer om det er omstilling som er kuren for å overleve. Hvorfor satse på fossile ting som ikke vil lønne seg på sikt når regjeringspolitikere sitter og slår om seg med vakre ord om «det grønne skiftet»? Norge er et svært hyklersk land.

Sist uke var den britiske skuespilleren Emma Thompson gjest hos Skavlan, og hun stakk fingeren rett inn i den ulogiske verkebyllen. Norge flotter seg som miljønasjon, vil gjerne være et fyrtårn i så henseende og skriver under Paris-avtalen med stolt nakke, og så reiser man hjem og gir det statseide selskapet Statoil nye konsesjoner som dirkete strider mot den samme miljøavtalen. Det er bare en ting å si; hyklersk! Flere norske selskaper som staten er deleiere i har vært involvert i Dakota Pipeline i USA, og trekker seg først ut etter massivt press.

Nord-Norge? Hele hjertet mitt er her oppe. Jeg har sett det forandre seg fra en fattig landsdel som var nøysom, der saltsild og poteter, klæppmelk, gammelsalta sei og kobbesveier sto på menyen. Bestefar var fisker med liten båt, og folket i fjordene greide seg som best de kunne. Vi var et hardbarka folkeferd, det var åpne dører og alltid plass til en til ved bordet, kaffekjelen sto alltid og putret på ovnen, ja stort sett. Nå fyker vi rundt som travle idioter som alle andre i dette landet, og du kan ikke lenger bare knakke på ei dør uten å være invitert.

Nei, jeg vil ikke tilbake til 60-tallet. Jeg vil ikke at verden skal reverseres, men jeg vil at Nord-Norge bør tilbakestilles til sin egen identitet. Nei, ikke som klisjeen småfulle, hjulbeinte og bannende fiskerbønder som står «med hua i hainda» i god tro om at Gud passer på oss mens det er faen så «langt tel Betlehem», men jeg vil at vi reindyrker de ressursene vi har her oppe.

Fisk, sjømat, annen mat og turisme bør bli to bærebjelker for framtida. Vi bor i verdens største og rikeste matfat, men om du kjører opp langs E6 kan du gå tørskodd fra den ene føkkings kebabtallerkenen til den andre om du er ute etter noe å spise. Og det er faktisk lettere å få tak i noenlunde fersk torsk innafor Ring 3 i Oslo enn i Stamsund. Vi bør ta oss kraftig sammen og spørre oss hvem vi har blitt og hva vi holder på med her oppe.

Jeg skal ikke dra regla om at «det meste er nord», men det er langt fra der Norge møter havet i nord til der nordmenn skarrer på r’ene, like langt som fra Oslo til syd i Italia. Så hvorfor skal vi prøve å ligne på folka i sør?

Nei, det er ikke noe galt i kaffebarer og motebutikker, ikke noe feil med å være alternativ og ønske seg fransk landbrød til frokost eller skinke fra Parma, ristet uer på en seng av jåleri, men vi har så mye vi kan rendyrke her oppe, så mye vi kan være stolte av.  I min egen by Mo i Rana er det ikke lov å sløye fisk i marinaen (som før het kaia) fordi «måsen kan skit på båtan!» Jeg undrer: Hva faen skjedde med Nord-Norge? Vi bor ved Nordpolens dørstokk og ikke i Cannes.

Så ja, kanskje omstilling ikke alltid handler om å finne på noe nytt, men også kan handle om å hente fram og vekke til live noe gammelt og glemt. Selv verpehøna er tilbake i frysedisken hos de griske matbaronene. Når man kan vekke hønse-frikaséen opp fra dødsriket er det vel håp for den meste?

Ha en fin dag. Fuck off!!

Den finske forfatteren Sanna Sarromaa skrev en kronikk i VG her om dagen med tittelen «Friheten til å være sur.» i forbindelse med at Norge ble kåret til verdens lykkeligste land. Hun mener at vi nordmenn er slitsomt høflige og plagsomt blide.

Selv flyr hun ikke med SAS fordi hun ikke orker de kvitrende blide flyvertinnene ombord, men foretrekker Finnair der alle som jobber i kabinen har et «økonomisk» forhold til høflighet og ikke plager passasjerene med alt for mange høflighetsfraser.

Selv reiser jeg alltid med SAS fordi jeg elsker at noen bryr seg om meg nå jeg er ute på nok en endeløs og kjedelig flyreise, om det er en frase at en fra kabinpersonalet spør «Er alt ok, litt mer kaffe kanskje?», så bryr jeg meg ikke. Fras i vei, men ikke overse meg!

Denne kronikken utløste en debatt om overflatisk høflighet og ekthet på sosiale medier.

Svært mange mener at på Østlandet driver folk med påtatt blidhet og høflighet, og noen av mine nordnorske venner blir skikkelig provosert av at de som jobber i en butikk kan si: «Ha en fin dag!» til dem. De føler seg invadert, og hva faen har de med å ønske dem en god dag, de kjenner jo ikke det mennesket som står bak disken. Norge, særlig Nord-Norge driver ikke med denslags, vi er ekte der vi står med hua i hånda og venter på våren.

Enkelte mener sågar at høflighet er noe dritt, men litt folkeskikk skader ikke. Vel, la oss snakke litt om høflighet kontra folkeskikk. Eller er disse to sider av samme sak?

Om du går inn i en heis, la oss si i Paris eller i New York, og det står et eneste menneske der inne ville det være utenkelig å ikke si hei, eller komme med et nikk.

Dette handler om respekt for det menneske som står der og at du anerkjenner at du ser vedkommende. I USA særlig, der mange mener at alt er overflatisk, er det vanlig å slå av en liten prat om turen opp eller ned tar litt tid, men det er ingen tvang.

Mange andre steder i verden er det ikke vanlig å smelle døren rett i ansiktet på de som kommer bak deg, det er det i Norge. Om du holder opp en dør for en kvinne i Norge kan du bli beskyldt for å tro at det er dette som er feminisme, selv om du bare er høflig og omtenksom.

Det er ikke hyggelig å få en dør i ansiktet. En gang holdt jeg døren oppe for to damer som skulle inn på folkemuseet på Bygdøy. Jeg ble stående der mens ca førti mennesker gikk inn uten å verdige med et blikk, de trodde jeg var dørvakt 🙂

«Hvordan går det?» er ikke et bra spørsmål i følge kommentariatet på Facebook. For om du spør om det forventer alle at de skal svare «Det går bra!»

Derfor skal man altså ikke spørre folk man ikke kjenner veldig godt om hvordan de går, det er frekt og invaderende. Jeg spør ofte folk jeg ikke kjenner så veldig godt om hvordan det går. Noen svarer at det går opp og ned, og noen sier bra, og noen sier at de har det tøft. Da må jeg ta meg tid til å høre på dem.

Det har hendt at jeg har trosset egen timeplan og tatt en kaffe med folk som står midt oppe i noe vanskelig. Og i disse tider har vi jo alle «venner» på sosiale medier som vi ikke kjenner i det virkelige liv, men når vi treffer dem føler vi at vi kjenner dem på grunn av alle samtaler og treffpunkter vi har hatt på nettet. Så jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har klemt «vilt fremmede» på gaten på grunn av sosiale mediers til tider gode univers.

Når folk sier «Ha en fin dag» til meg sier jeg det samme. Jeg synes det er hyggelig. Jeg liker en høflighetsfrase mer enn å bli oversett. Jeg liker å møte et par øyne enn mennesker som stirrer mot deg som om du var et stykke tom luft.

I disse tider med angst og terror er høflighet og folkeskikk, ømhet og samhold selve limet i det offentlige rom. Den tynne hinnen mellom liv og død har merket oss alle. Vi sitter hver for oss og det eneste vi ønsker er godt for de vi elsker. Vi vil leve. Vi er alle i samme båt.

At noen ønsker meg en god dag selv om jeg ikke kjenner dem gjør meg bare godt. Vi kan faktisk strekke ut en hånd til hverandre selv om vi ikke kjenner hverandre.

Om du ikke får puste av for mye høflighet, flytt til en hytte i skogen. Og om du ikke tåler at en fremmed smiler til deg har du et problem. Å ikke smile tilbake er respektløst.

Vi bor jo for faen i verdens lykkeligste land selv om det ser ut som om mange av oss spiller finsk fjernsynsteater i det offentlige rom. Ta oss sammen!

Og Sanna Sarromaa, du tar feil, men jeg forsvarer din rett til å være sur. Du er i godt selskap.

Spaden i jorda?

Helt siden jeg kom til Mo første gang i 2005 for å være med på åpningsforestillingen til det nye bygget Nordland Teater flyttet inn i har jeg irritert meg over hvor dyrt og vanskelig det er å ta seg til og fra den lille byen rett sør for polarsirkelen.

I går sprang nyheten om at vi får  storflyplass på Helgeland.

Jeg må innrømme det, jeg gråt da jeg satt i omkledningsrommet mitt på teateret og så streamingen av pressekonferansen. Nå er det sikkert mange viktigere ting å gråte for her i verden, men jeg gråt en liten skvett.

Mo i Rana har en drøm om å vokse seg større selv om den allerede er Nord-Norges tredje største by. Å si at den er vakker er en overdrivelse, den ser litt ut som om den har falt rett ned fra himmelen en dag ingen arkitekter eller byplanleggere var på jobb. Men jeg trives her selv om snøen kan lave ned i april og haglet pisker deg i ansiktet på 17. mai.

Og vi har store problemer meg dårlig luftkvalitet og med å etablere byen som et naturlig sted for andre aktiviteter enn å handle. Men nå skal denne storflyplassen altså redde oss alle. Er det på tide å snakke om hvem og hva vil vil fremstå som?

Som innflytter/fremmed er det en farlig sport å kritisere den byen du ikke er født i.

Jeg vet ikke hvor mange diskusjoner jeg har vært i som har endt med at noen skriker: «Om du ikke trives på Mo er det bare å flytte her i fra!»

Så jeg har lært meg å smile pent, ikke kritisere jubelen fra folket som «står med hua i hainda» når en gjeng atleter sykler forbi byen, (Arctic Race), ikke smile litt i skjegget av at RB (lokalavisen) synes det er en gledens dag at Burger King kommer til byen når det vi trenger er et mer sexy restaurantliv.

Jeg tenker, hva er det f.eks Mosjøen og Svolvær har fått til som ikke Mo har?

Hva skyldes det at i disse to byene er det helt legitimt å gå ut å spise på vanlige dager eller gå på kafé uten at man får en følelse av at folk mener man driver dank?

Hvorfor i himmelens navn er det ikke mulig å få kjøpt et stykke ferskt kjøtt som ikke er pakket i plast her i byen? Kan man få lov til å ønske seg et marked på Nytorget hvor man kan kjøpe litt kortreist mat, frukt, grønnsaker, vi bor jo midt i matfatet? Og hva skjedde med Nord-Norge når det ikke er lov å sløye fisk på marinaen på Hauknes bare fordi at måsen skiter på båtene? Vi bor i Nord-Norge og ikke i Cannes. Eller?

Men jeg kan ramse opp en rekke ting som er fantastisk med Mo.

Menneskene, vennene, festivalene, teateret, næringslivet, industriparken, Moholmen, naturen rundt, øyene, fjellet, men selve byen må vi snakke mer om, legge en plan for.

Folk flest reiser ikke hit for å se på «det grønne skiftet» eller fordi «Helgeland går så det suser!», de vil komme hit om vi blir en by det er kult å reise til, en by som lever, et sted folk kan komme til som turister for å samle minner, bilder, gode øyeblikk, «husker du den kafeen på Mo?» eller den restauranten som serverte den gode ferske fisken  osv.

Og nå kommer den nye flyplassen som kan bli en døråpner hjem til oss. Nå må vi ha en plan.

Og uansett hvor mye du roper til meg at jeg bare kan flytte her i fra om alt er så galt i Mo i Rana, glem det. Det kommer ikke til å skje.

Gratulerer alle sammen.