Min første skoledag.

Foto: Privat. Min lillebror Frank Henriksen.

Jeg har bare noen svake minner fra min første skoledag. Et fortau med gråpærer som hadde falt fra et tre i en hage, mors tørre hånd, lyden av de høyhælte skoene som ga fra seg en lyd av høytid. Den gule skolebygningen som ble kalt for margarin-kassa. Frøken, en guddommelig vakker skapelse i drakt og perlekjede. Hun het Evelyn og elsket alt som var amerikansk.

Jeg har minner om håret hennes som var stivt frisert i en topp med små lokker og en duft av liljer hang igjen i gangene etter henne. Selv inne på guttedoen nådde den bedøvende Evelyn-duften oss, og når hun vrikket nedover trappene så de litt større guttene ut som om noen hadde slått dem i ansiktet med våte oppvaskfiller, litt som i den berømte scenen i Frederico Fellini’s film «Amarcord.»

Jeg tror det var frøken Evelyn’s hår som fikk meg til å drømme om å bli damefrisør.

Dette var før hårsprayen var oppfunnet, så jeg satt måpende og så på håret hennes som begynte å sige ned mot skuldrene etterhvert som skoledagen skred mot sin slutt.

Jeg tror neppe jeg var så klartenkt som jeg nå er,  her jeg kan sitte å hente min første skoledag fram fra minnenes ikke helt pålitelige skyggekammer, men bildene av den guddommelige frøken Evelyn er fremdeles sylskarpe, og er fra en tid da jeg ikke visste at jeg aldri skulle forelske meg i en kvinne på alvor 🙂

I dag går tusenvis av små barn til sin første skoledag i et Norge som er helt annerledes enn den gangen på 60-tallet. Fremdeles er denne dagen fylt med høytid for de fleste. Det er et nytt kapittel i livet som begynner, nytt land som skal erobres og løsrivelsen fra mor og far, mor og mor eller far og far som begynner.

Noen kan allerede lese og skrive, andre kan ikke norsk. Noen har særlige vansker, andre gruer seg. Noen kommer til å skli gjennom skolen og bli «vinnere» mens andre vil falle av lasset. Noen vil bli mobbet og andre vil bli mobbere. Noen vil reise seg, kjempe, og andre vil gi opp.

Slitne lærere vil slå hodet i veggen og gråte sine modige tårer, og dager av pur glede over mestring og fremgang vil komme. Budsjetter vil kuttes, og reformer vil bli offer for debatt og raseri. Skoler legges ned, og folk vil rase. Slik er det, og slik har det alltid vært.

Jeg ønsker alle de små lykke til med sin første skoledag. Ønsker at dere skal bli sett og bli møtt som det dere er, små mennesker med følelser og drømmer. At dere skal bli tatt vare på å bli oppmuntret til å utvikle det som er gitt deg av naturlig talent og evner, og at dere skal få hjelp til det som er vanskelig.

Jeg har ikke noe bilde fra min første skoledag, men jeg husker dagen. Gleden, fryden og den isblå skrekken. Mors tørre hånd, og noen gråpærer på et fortau. Og frøken Evelyn’s bedøvende parfyme. Og jeg husker hvordan det var å være barn. Lykke til.

Her er et bilde av min kjære lillebror på hans første skoledag. Frank.

JEG GÅR I STYKKER.

Den tyrkiske forfatteren og journalisten Ece Temelkuran har skrevet boken «Turkey: The Insane and the Melancholy.» og for øyeblikket ligger en tekst ute på nettet med tittelen «We Want Our Refugees and Exiles to Be Victims.», en svært treffsikker og oppklarende tekst som forklarer for leseren hvordan det er å være flyktning i eksil.

Jeg har sittet her noen timer og tenkt etter at jeg leste denne teksten.

Her i min lille by er jeg så nær å være en «synlig» person som det går an å være. Veldig mange vet hvem jeg er og hva jeg har gjort. De vet at jeg er skuespiller, dramatiker og at jeg ofte skriver i avisen eller på denne bloggen. Når jeg går på gaten blir jeg gjenkjent, jeg møter smil og jeg blir snakket til, og ikke minst, jeg blir sett og bedømt på grunnlag den jeg er. Dette er min trygghet, min identitet.

«Hvorfor reiser du så mye alene rundt i verden?»

Det spørsmålet får jeg så ofte at jeg er blitt tvunget til å spørre meg selv hvorfor.

Jeg reiser fordi jeg liker å utfordre ensomheten. Og jeg reiser for å «skrelle vekk meg selv.»

Jeg forsto det vel helt når jeg leste Ece Temelkuran’s artikkel for litt siden.

For når jeg er helt alene i en storby som f. eks New York opphører jeg å være den jeg er når jeg ikke speiles i andres gjenkjennelse av det de vet er meg. Jeg er et menneske midt i elven av individer som flyter forbi.

All venner, alle gode og vonde ord, nederlag og all suksess er tatt fra meg når ingen har mulighet til å vite hvem jeg er. Først når en samtale åpnes, når noen spør, og jeg kan fortelle «åpnes» jeg for den fremmede og jeg blir synlig som person.

Jeg er ikke bare et nummer, jeg blir et menneske.

Jeg har hatt noen dager og noen få netter på fremmede steder da jeg har tenkt at jeg går i stykker, at nå forsvinner jeg.

Jeg har ingen markører og holde meg til, og ingen dører er åpne uten at jeg må forklare meg. Jeg er nede på et absolutt nullpunkt, som en flyktning som er tvunget til å fornedre seg for å bli sett som et individ.

Men mitt liv som farende luksus-fant kan ikke sammenlignes med å være flyktning selv om jeg har kjent på den angstfylte ensomheten og identitetsløse utenforskapet uten nettverk. Men jeg er heldig, som regel har jeg nok penger i lomma, jeg kan «spille» den turisten jeg er, gå til en bar, sette meg ned, bli tatt inn i et fellesskap, og jeg trenger ikke ta i mot hjelp.

Men en flyktning forlater ikke sitt hjem frivillig.

Og selv om han kommer med hele sitt liv og sin historie i sekken synes det ikke. Og om det synes for mye passer hun ikke inn i hva vi forventer av et menneske i nød.

Så for å bli tatt på alvor må en flyktning justere seg inn i hvordan vi tror et menneske i nød skal se ut for å vekke vår sympati.

I Ece Temelkuran’s tekst finner du en nøkkelreplikk. Da hun selv var i Afrika og jobbet med folk på flukt før hun måtte flykte fra Tyrkia spurte hun en flyktning om og om igjen: «Har du nok vann og nok mat for å greie den gjennom denne dagen?» Han så på henne med et mildt og slitent blikk: «Du kunne jo spurt om å få se min CV?»

Flyktninger er mennesker. Vi glemmer det litt for ofte.

Vi har også politikere som finner opp «smart» retorikk som gjør det lettere for oss å ikke bry oss om mennesker på flukt.

Men lukk øynene, se for deg at du har forlatt alt du har, du er et sted der ingen kjenner deg, alle dine bragder og anseelse gjelder ikke her. Du snakker ikke språket. Er det ikke som du tenker:

Nå forsvinner jeg. Nå går jeg i stykker?

Og kanskje, helt plutselig møter du et blikk. Du blir sett. Noen smiler til deg. Og du blir synlig.

Norske verdier i tekstil-angstens tid.

«Hvorfor tillater NRK hijab og sier nei til kors?» leser jeg på Facebook i går. Dette åpne spørsmålet insinuerer at statskanalen har en skjult agenda om å marginalisere kristendommen og å løfte fram islam.

Jeg synes det virker ganske konspiratorisk å tro at NRK skulle ha en bevisst plan om å avkristne vårt lille land og gjøre det muslimsk ved å «foretrekke» hijab til fordel for kors.

Det vi vet er at NRK har bestemt er at nyhetsankere skal fremstå som nøytrale og derfor ikke skal bære noen religiøse symboler.

Vi bruker alle «symboler» eller klare virkemidler for å vise hvem vi er og hva vi står for. Når Sylvi Listhaug taler til kristne venner bærer hun korset godt synlig for å vise at «jeg er en av dere».

Og folk går med AP-roser, SV-buttons, Some of us are gay, get over it! og hva de nå måtte finne på å ha på seg uten at det skaper storm, men når det kommer til religiøse symboler er vi så hårsåre at det utløser Facebook-storm om islamsk invasjon bare man ser ei tøyfille på fjernsyn i et talkshow eller en nyhetssending.

«Vi nordmenn er kristne!» bjeffes det.

Vel, sist man tok tempen på Norge fant man ut at bare 37% tror på Gud.

Selv tror jeg ikke på Gud. Jeg tror ikke på Allah heller, eller noen andre storheter som folk har en tendens til å følge.

Og jeg blir ganske irritert når jeg bes være krenket på vegne av min barnetro bare på grunn av at noen bærer hijab på norsk tv. Jeg kunne faktisk ikke bry meg mindre om hva folk har på seg. Det er det folk sier og har inne i hodet som teller, ikke hva det har på hodet.

Og om vi skal snakke om krenking, det som krenker meg er at et individ reduseres til et stykke tekstil og tas til inntekt for terror og alt ondt som skjer i verden.

Skal et menneske som bærer et kors tas til inntekt for og svare for all faenskap kristendommen har gjort opp igjennom historien? Skal alle katolske menn stemples som pedofile bare fordi noen prester har forgrepet seg på unge korgutter?

Det er faktisk ingen norsk verdi å være kristen.

Kristendommen kom til Norge med blod og sverd. Den allierte seg med makta og de rike og hundset og utnyttet de fattige.

Ganske nylig gikk kirken i seg selv og innså at kjærlighet er kjærlighet, og ikke bare noe som er forbeholdt mann og kvinne i et ekteskap. Fint det, og bedre sent enn aldri.

Selv kunne jeg aldri drømme om å gifte meg i en kirke, men flott for de som vil det.

Norske verdier er fellesskapet, solidariteten, likeverdet, likestillingen, vennligheten og at vi alle skal kunne leve våre liv som vi ønsker og få elske den vi vil.

I skrivende stund hører jeg på P2 at AP vil stenge døren til KrF om de våger å fikle med ekteskapsloven som gjør det lovlig for to av samme kjønn å gifte seg. Det er et sunnhetstegn at et voksent parti reagerer på KrF’s fjas når de etterhvert fremstår som en anakronisme i norsk politikk.

En hijab på tv får ikke landet til å knake i sammenføyningene.

Men prøver man å innskrenke folk rett til å være den de vil begynner vi å ligne på land vi ikke vil bli sammenlignet med. Og om du som stilte spørsmålet om hijab mener at en kvinne som bærer et hodeplagg er undertrykket vil jeg spørre:

Blir hun fri bare fordi vi river av henne sløret?

Frihet sitter inne i hodet, ikke på.

Du kan faktisk være en god kristen både med og uten kors. Jeg har møtt noen stykker.

 

Jeg kjenner ikke landet mitt igjen.

Jeg er så fortvilt.

Her er så underlig. Har jeg havnet på feil klode? Kartet stemmer ikke med landskapet lenger. Jeg kjenner ikke landet mitt igjen.

Her brukte det å ligge en gul kiosk. Her sto en dame med høyt hår og sigarett i munnen. Hun solgte feite wienerpølser med brød. Hun lagde en sennep selv. Den var litt bittersøt og var umulig å få vasket vekk fra skjorta om du sølte i fylla.

Nå er kiosken borte, men om jeg lukker øynene kan jeg kjenne lukten av buljongen i pølse-gryta og den sterke smaken av rå hakket løk. På døren nå står det «Bagel&Juice» og noen ungdommer med hanekam på hodet og sure miner ser meg ikke her jeg går mot disken og sier «Hei hei!» Her er så underlig, tenker jeg og får en mango-slush.

Jeg går nedover langs parken.

Alt er så merkelig. Jeg kjenner duften av rå fisk. Ser to unge jenter sitte med en plastboks hver og putte små rosa rå fiskebiter inn i munnen. Det heter sushi.

Jeg er sulten og vil ha wienerpølse med brød og bittersøt sennep.

Går inn i noe som heter Espresso House, men de har ikke wienerpølser med brød og bittersøt sennep. Alt er så underlig.

Jeg får en kaffe og en kake med gulrot i. Før, for litt siden ville det vært rart å putte gulrot i en kake i Norge, men nå er det visst moderne. Jeg kjenner ikke landet mitt igjen.

Jeg ser fuglefjellet av mennesker som sitter utenfor det som engang var en kino. Den het Parkteateret og det heter den ennå. Men nå er det en bar der.

Utenfor sitter menn med et slags gullgraver-utseende. Store skjegg og mustasjer, og i triste Amish-aktige skjorter. De spiser løvetann-blader og drikker vann fra Andesfjellene. Her er så underlig. Før drakk vi vann fra krana. Rent vann er en norsk verdi.

På hjørnet ligger noe som heter Villa Paradiso. De serverer italiensk pizza. The real thing visst nok.

Jeg tenker på mamma og nabokjerringene som gikk rundt på dørene og samlet underskrifter for sin kampanje mot pizza. De mente den usunne retten ville ruinere den norske folkehelsa!

Jeg setter meg ned og bestiller en pizza med små kjøttboller av kalv og tomat og fire slags oster, kjenner meg fremmed og redd.

Her er så underlig. Hvor ble det av det Norge jeg kjenner. Det som er norsk?

Pling! sier det i iPhonen. Ja, jeg har en slik.

«Hei, ser du er i nærheten?» taster Berit. Her er så underlig.

Før kunne man gå på byen uten å treffe kjente, nå blir man lokalisert uansett hvor man er av en dibbedutt funnet opp av en etterkommer av syriske flyktninger til USA. Steve Jobs het han.

Tre minutter senere kommer Berit halsende. Hun har nettopp landet fra NYC og har jetlag. Her er så underlig, så mange nye ord.

Berit vil ha øl.

Skal du ha IPA, eller…spør kelneren og ramser opp femten sorter øl. Før sa vi bare øl, nå er hele utlandet flyttet hit på store ølfat.

Berit får IPA og snakker i vei om den store eplebyen som hun elsker. Her er så underlig. Før reiste vi til Mallorca en uke i året om vi hadde råd, nå for tiden reiser Berit og gjengen på en oval weekend til Amerika eller på sykkeltur i Toscana eller Tibet.

Noen timer senere er Berit full og jeg like edru siden jeg ikke drikker.

Jeg støtter henne nedover Grünerløkka til Rockefeller, det går fint. Fra et vindu spiller noen høy musikk.

«Sitting on the dock of the Bay:..!» synger den kjente stemmen og jeg føler at alt faller på plass. Jeg kjenner igjen det Norge jeg husker, det norske. For for meg er Otis Reading det norskeste av det norske. Han representerer et Norge som var Norge for meg da jeg var ung. Eller yngre.

Jeg bare tuller. Her er ikke så underlig. Jeg kjenner mitt eget land igjen.

Gatene, byen, lyset over fjorden, menneskene, øynene, munnene som smiler, munnene som ikke smiler. Men vi er her, sammen, her i dette lille landet. Vi går med flagrende hår, med hijab, med knekk i knærne, i Prada, i filler, men vi er her, i samme båten «looks like nothing’s gonna come my way..» synger Otis.

Sola skinner på spiret av Jacobs Kirke, mens et forhutlet menneske på fortauet rekker en hånd fram mot meg.

Jeg kysser Berit på kinnet og ler. Berit, sier jeg, her er vi, underveis. Alle sammen, til et eller annet sted. WTF liksom.

Er ikke livet vakkert?

Hæ? kvekker Berit. Life, blessed be, sukker jeg.

Whatever! sier Berit, jeg vil ha ei øl!

 

De kjekke jentene som er en av gutta.

Alle smarte jenter som vil opp og fram vet at det lønner seg å holde seg inne med gutta. Aller helst være en av dem. Kjekke jenter vet at man må tåle litt, ikke sutre og skrike opp om det minste skrubbsår på kneet, en tøff jente må reise seg, børste støvet av skjørtet og ranke ryggen. Såpass må hun tåle.

Smarte og kjekke jenter vet også at gutta ikke orker sånne feminister som hyler opp om diskriminering for den minste lille ting.

En sms fra en full professor er ikke vondt ment selv om den er slibrig og ekkel, og smarte jenter vet at det ikke lønner seg å henge ham ut på den digitale gapestokken.

Smarte jenter vet at i den andre enden av debatten er det hun som taper, derfor er det best å gå ut å forsvare synderen og fortelle sine medsøstre at, pytt, vi må tåle såpass også.

Det siste kjekke jenter som er en av gutta vil er å bli sammenlignet med de inntørka og sure feministene fra 70-tallet, fordi sånne furier er damer som gutta liker aller minst. Derfor vet kjekke jenter at det lønner seg å sitte med hevet øyebryn sammen med gutta boys på Twitter og oppsummere dagen etter hun selv har vært på Dax18 og vært tøff der andre damer tier.

Bruke sine 120 tegn taktisk og smile skjevt og litt spydig til de gamle damene på seksti som fråder av raseri over kjekke jenters svik mot kvinnekjønnet.

Og på Ytre-Facebook hylles kjekke jenter som er en av gutta i bøtter og spann. Ja, det er jenta si det, ikke mye gnål og sutring der i gården, hun der har en stor fremtid.

Og den kjekke jenta brygger på nok en «jeg tør der andre tier-kronikk».

Hvem skal jeg ta denne gangen? Hva med hun unge bloggeren med de alt for store og kunstige leppene? Og hun stiger til tastaturet og kjenner grøsset av stormen hun vet kommer. Men hun tør der andre tier, og hun har gutta i ryggen. Gutta som teller, gutta som setter konsensus, gutta som digger henne. Slik bygger kjekke jenter som er en av gutta sine karrierer.

Jeg synes litt synd på de kjekke jentene som er en av gutta.

For burde det ikke være nok å være seg selv? Være en sterk skribent med sine meningers mot som kjekke jenter som vil være en av gutta ofte er? Så hvorfor lene seg på det maskuline fellesskapet for å føle seg bekreftet, for å få applaus? Men det er klart, det finnes nok av ledig rom for kjekke jenter der, siden de fleste bra damer har flyttet ut fra disse angstbiterske maskuline ødemarkene.

Jeg er ikke en av gutta selv om jeg er mann.

Og jeg kjenner mange menn som ikke er en av gutta. Kjekke menn som ikke er en av gutta vet at det lønner seg å holde seg inne med jentene. Men det er vel derfor noen av de sinte gutta på Ytre-Facebook mener jeg har et ekkokammer av kulturkjerringer som spiser ukritisk av hånden min?

Vel, såpass må jeg tåle. Jeg reiser meg og børster dritten av. Gidder ikke en gang å nevne navn i denne teksten.

Photo: The Beautifully Macabre and Grotesque.

Ja, du vet, denne venstresiden…

Drittpakke Norge. Du vet hva jeg sikter til? Ikke det, jeg skal forklare.

Før i tiden, sånn for litt siden var politikk en slags samtale mellom motstandere, man utvekslet meninger, ja, det var harde fronter og man sto på prinsipper og kjepphester, men stort sett var de involverte ganske høflige mot hverandre under sigarettrøyken i tv-studioene.

I disse dager kastes dritten som lassoer opp i luften og lander på bordet til til de som minst aner det.

At det kan finnes tilløp til intelligent liv på begge sider av den politiske midtstreken som ikke lenger ligger på midten lenger synes ikke å falle så mange inn. Nå står motstanderne og river og sliter i kjettingen og bjeffer av full hals og karakteristikkene hagler for et godt ord, «dette skjønner ikke du fordi du er på den blinde og døve venstresiden» eller «klapp igjen jævla Høyre-kjerring!» og sånn går dagene.

I de siste dagene har venstresiden blitt beskyldt for å drive en vendetta mot Sylvi Listhaug etter at hun ba lærere, naboer og folk flest om å varsle om man fikk mistanke om at noen flyktninger reiste på ferie til det landet de hadde flyktet fra for å søke beskyttelse i Norge. Selvfølgelig er alle vi i det venstrevridde «hylekoret» nyttige idioter som ikke lar dette utspillet bli tiet ihjel, men vi kan ikke la være, og parafraserer slemme Sylvi og sier: Hat og del! i alle kanaler.

Og det blir ikke frokost neste dag før Facebook-Høire spar opp en link fra 2013 på det store stygge internettet der Anniken Huitfeldt (AP) ber folk flest om å spane på NAV-brukere for å komme trygdemisbruket til livs. AHA, sies det oppe i åsen og langt oppe på Finnmarken, nå tok vi disse palestinaskjerf-gnomene i fotformsko og med berøringsangst for å snakke om islam.

Men på det store stygge nettet finnes så mangt.

Det var ikke blitt lunsjtid i Dagsavisen før man spadde fram en link der Robert Eriksson (FrP) gikk ut og kjeftet Anniken Huitfeldt huden full fordi hun ba folk om å spane på «folk flest», det får da være grenser for inntrengning i folks privatliv! Og ikke nok med det, enda en ekkel link kom fram i lyset. Høyres Torbjørn Røe Isaksen gikk ut og forsvarte henne! Nei, skulle du sett for skjeletter i skapene.

«Men vi vet jo alle» sier folk flest i kommentarfeltene «at det drives en vendetta mot Sylvi og Frp». Gjør det det? Er ikke så sikker. Jeg tok en tur inn på plattformene til Frp’s toppfolk, og det som finnes å lese der kan få en fullvoksen mann til å miste livslysten. For der inne er det ikke vendetta, det er krig. Man kan fråtse i Jonas Gahr Støres hjerneskade og SV’s kommunistiske plan om å slippe alle muslimer i verden inn i Norge. Og Sylvi blir hyllet og dyrket på en fanatisk måte vi ikke har sett maken til siden Beatles spilte i Norge på, var det 60-tallet?

Som blogger og samfunnsdebattant blir jeg stadig beskyldt for å skrive og tenke ut fra mitt politiske ståsted som er SV.  Derfor er jeg veldig obs på eget ekkokammer og å ikke få for høye tanker om meg selv. Og når jeg av og til fornærmer og sjokkerer egen fanklubb blir jeg litt satt ut av hvor forbløffet og rasende den blir. I går kveld da jeg delte og skrev positivt om en tekst om «norske verdier» fra  Kristin Clemets blogg ble enkelte forbauset. «Jøss, liker du noe som kommer fra høyresiden?» Ja, jeg liker smarte folk, og Clemet er en av dem. Respekt.

Hva er poenget med denne teksten?

Jo, jeg synes vi skal gi hverandre kred for gode og vektige poenger. Vi skal lytte mer til motparten. Alt Listhaug sier er ikke idiotisk, og hun er ikke en heks som bør brennes på bål. Hun er heller ikke Hitler eller nazist. Hun har bare et ganske trøblete og unødvendig generaliserende syn på innvandring. Og hun har en målrettet og svært billig retorikk som hisser opp gemyttene og får alt og alle til å snurre rundt hennes person, men om vi stripper det hun sier ned til beinet sier hun stort sett ikke noe annet enn det AP, SP og Høyre sier og står for.

Men for å være svært upolitisk korrekt, og for å irritere mine feministiske SV-venner:

Selv en blond høne kan finne et korn! Lik og del.

 

 

Norske verdier, WTF er det?

Siste nytt fra valgflesk-fronten: Norske verdier er under press!

Kulturminister Linda Helleland (H) og SP’s Ola Borten Moe rigger seg til på balkongen med jordbær, fløte og fresende vaffeljern og kommer med et felles sukk om at nordmenn ikke lenger våger å være norske. Vi vet jo fra før av at når kulturministeren snakker om kultur går det som regel fryktelig galt, men nå har hun fått drahjelp av bondepartiet for liksom å løfte angsten for at norske verdier renner ut med badevannet mens ungene dusjer med klærne på i norske skoler og det blir lenger og lenger mellom vaffelplatene i de tusen hjem.

Hva er en norsk verdi?

Helt siden uttrykket ble lansert har jeg forsøkt å få noen til å gi meg et vettugt svar, men til nå er det ingen som har klart det. Riktignok satt en kry og bunadskledd kulturminister under juletreet og messet om brunost og lefse i fjor, men slik fetende sikringskost kan jo ikke være basisen i norske verdier, vi må tenke på kolesterol og blodtrykk etter nok en forspist og dorsk sydentur, og når julemarsipanen kommer i butikkhyllene i oktober og jula varer helt til påske kan det bli litt i overkant. Men for all del, jeg elsker jula og sipper alltid en skvett når Sølvguttene synger høytiden inn.

Men spøk til side. Siden vi ikke har fått svar på hva en norsk verdi er har det vært snakket om at vi må ha noe felles vi kan enes om, noen unike norske ting som gjør oss norske. Å dusje nakne sammen etter gymmen på skolen er visst noe urnorsk som vi ikke må miste i følge Borten Mo og Helleland. Og spel. For i forrige uke gikk kulturministeren ut og freste mot en frekk frøken fra Oslo som våget å påstå at spel var dårlig teater, og det var dråpen. Selv om kulturministeren selv hadde sittet pyntet og streng under juletreet og lekset opp alt fra appelsiner (norsk frukt), rømmegrøt, Marit Bjørgen, lefse og julesanger, ja en lang liste av hva som er god rotnorsk kultur som vi alle bør/må like, så skal ikke en kritiker-tøs fortelle «folk flest» at de morer seg på sviktende grunnlag med dårlig teater! Fysj og føy!

Men jeg kan liksom ikke helt slippe dette med norske verdier.

Hva er de for noe? Hva er kriteriet for å kalle en verdi norsk? Må verdien være oppfunnet i Norge og ikke brukt andre steder enn her i landet? Jeg mener, lefse finnes i alle land i ulike versjoner, også geitost og kvinnelige skiløpere. I de fleste land synger de julesanger, og folkedrakter finnes i alle land. Og er en norsk verdi noe som er en verdi over hele landet? Er en norske verdi like verdifull på Lindesnes som i Vadsø, jeg mener på Sørlandet ber de sin aftenbønn og er ganske fromme, men i Vadsø driver de med joik og bannskap.

Ellen kanskje det er slik at det går an å være norsk og like litt forskjellig?

At man kan få lov til å bestemme selv? Den norske tradisjonsretten frossenpizza ble jo ikke stemt inn på en demokratisk måte, den sneik seg inn bakdøra. På samme måte som vi er utsatt for en snik-invasjon av all annen mat. Jeg mener for 50 år siden ville ikke en ekte nordmann ha spist rå fisk eller scampi. Som fiskeren fra Sørlandet sa: Vi var aldri så fattige at vi måtte ete hummer!

Nei skulle vi bare holdt oss til de norske tradisjons-rettene ville vi fått saltsild og poteter på bordet hver dag, kanskje fersk fisk og grøt. Salt kjøtt og flesk. Bær og sopp.

Ikke noe surf and turf, sushi og annet jåleri. Vi kunne ikke ha sittet på Løkka og spist løvetann og chevré og zippet til flaskevann fra Andesfjellene, 25 år gammel parmesan fra Lucca eller en lett omelett med trøfler fra Toscana.

Borten Mo og Helleland, de der norske verdiene er bare ei pølse i slaktetida, og jeg tror de som leter etter noe felles ikke vil finne det. Smaken er som baken, den er delt.

Ja, vi er så forvirra når det kommer til hva norske verdier er at jeg tror vi må gå i oss selv. Her forleden så jeg en same i samekofte og cowboystøvler, med headset fra USA og dama hans hadde miniskjørt og caps der det sto I LOVE NEW YORK MORHERFUCKER og jaggu gikk hun ikke og knasket på en diger kebab. Norskere blir det ikke, and I love it.

Nå er det personlig!

I går fikk kriminelle nynazister marsjere i Kristiansands gater med politiets velsignelse, mens en antirasist ble lagt i håndjern og ført bort. Demonstrasjonen var ulovlig, men de (300?) politimennene som var på jobb besluttet å beskytte nazistene og turistene som var på besøk i byen. At demonstrantene brøt norsk lov så etaten gjennom fingrene med.

Det er en skam, og jeg tar det faktisk personlig at noen ønsker meg utryddet!

For den nordiske motstandsbevegelsen har som mål å knuse homolobbyen, utrydde oss. Jøder er også uønsket, og alle statsborgere i de skandinaviske landene som ikke er hvite etniske borgere skal utvises fra sine respektive hjemland, og en nordisk stat av renrasede borgere skal opprettes. Som homofil er jeg ikke ønsket. Som jøde er du ikke ønsket. Er du av en annen hudfarge er du ikke ønsket.

Som hvit heterofil rotnorsk kan du avvise disse som «klovner» og «tullinger», men om du ikke kan slå i bordet med kriteriene som disse nynazistene krever er du i faresonen. I går valgte politiet å beskytte de som ønsker meg død. De valgte å beskytte de som ønsker din utenlandske kone eller mann ut av landet. Politiet beskyttet de som vil utrydde din lesbiske datter eller mor, din homofile onkel, bror eller far. De beskyttet de som mener jøder er svin. Politiet valgte å beskytte det motsatte av likhet og frihet og demokrati.

Jeg tar det personlig. Det synes jeg du også skal gjøre. Neste gang er det kanskje deg de går for?

Så håper jeg virkelig at dette får et etterspill, at det tas opp i et høyere nivå i Stortinget, at justisministeren må svare for hvorfor politiet ikke grep inn mot en ulovlig demonstrasjon.

Om norske ungdommer og voksne lenker seg sammen i en ulovlig demo for å beskytte naturen og miljøet fjernes de av politet med makt og ilegges store bøter, mens folk som ønsker et hvitt heterofilt herredømme, og i tillegg tidligere er straffedømt for vold og andre ting, har fri tilgang til norske gater mens politiet passer på at ingen angriper dem. Det er en skam og et knefall for de mørkeste av alle krefter.

Jeg tar det personlig!

NB. Tallet 300 er satt i parantes med ? fordi jeg ikke er helt sikker på om kilden jeg brukte (Nye SOS Rasisme) melder det riktige antall politibetjenter på jobb.

Spel er dårlig teater?

Bilde: Fra Marispelet ved Rjukanfossen. Eget.

Teaterviter Julie Rongved Amundsen går ut og kritiserer norske spel for å ha for dårlig kvalitet. Av over hundre spel har hun sett tolv, og på grunnlag av det skriver hun bok om spel som fenomen.

Slik hun ser det er spel «deklamerende, selvhøytidelige og nasjonalistiske» og «kostymene er som klippet ut av et nasjonalromantisk maleri.»

Jeg vet ikke hvilke spel denne kritikeren har sett, og jeg kan være enig i mye av det hun sier, men jeg stusser over en del ting.

Selv om spel ofte er pakket inn i pelsdotter, sverd og bunad, at de kan fremstå som gammelmodige og er tuftet på historiske personer og lokale hendelser blir jeg ofte slått over hvor lite menneskenes hjerter og motiver har forandret seg gjennom historien når jeg er med på eller ser norske spel.

To år på rad spilte jeg den gøyale og fundamentalistiske presten i Marispelet på Rjukan. Her er en historie der i fra.

En av de frivillige var en ung dame fra Cape Town. Under en gjennomgang satt hun og gråt og gråt. Hvorfor gråter du? spurte jeg. Jeg gråter fordi dette er så aktuelt for meg.

Kort fortalt handler Marispelet om tvangsekteskap, noe de aller fleste av oss ser på med undring og en smule irritert forakt her i vårt likestilte moderne demokrati. Men for ikke så alt for lenge siden ble norsk ungdom tvangsgiftet av økonomiske og familiære grunner i Norge med kirkens velsignelse, og prestenes ofte korrupte hånd over det hele.

Så helt uten å fortelle det, uten å modernisere, uten å rive folkedraktene av skuespillerne satt et fullsatt amfi hver eneste kveld og lot ettertanken om egen historie tikke inn mens forestillingen kledde av både kirkemakt og storbonde slik at de sto ribbet tilbake. Et klart budskap, med andre ord.

Ingen hovedstadspresse var tilstede dog. Jeg vet heller ikke om nevnte teaterviter var der?

Å lage godt teater med over hundre mennesker på to uker er ikke det letteste.

Kanskje med fem proffer på topp og resten ubetalte frivillige i alle ledd. Regnet høljer ned over spelplassen og myggen eter deg opp.

Men det blir premiere fordi det må det bli.

Et spel er ikke Det Norske Teateret eller National, man har ikke seks, syv ukers prøvetid, man har ikke en teatersjef som kommer på prøve og sier: Vi må utsette premieren en uke, dere rekker ikke å bli ferdige til onsdag!

Man må bli ferdig til onsdag!

Busslaster med publikum er underveis, de medvirkende som har brukt hele året på å lære seg spelet, og nå bruker to uker av sommerferien skal reise til Syden eller annen ferie dagen etter at spelet er ferdig, det lar seg ikke forandre. Spelhuset er belånt til pipa, og pengene rekker nesten ikke til å betale alle de som skal ha betalt langt under tariff.

Jeg synes Julie Rongved Amundsen mangler litt forståelse for spelets premisser, at hun kun bedømmer dem som en hvilken som helst produksjon.

Og tolv spel sett er da virkelig et alt for tynt grunnlag for et bokprosjekt?

Jeg håper virkelig at et spel inviterer henne til å følge produksjonen fra start til slutt slik at dette prosjektet ikke bare blir sett fra hennes skrivebord, men at hun forstår alle de mekanismene som finnes i det å stable et stort «monster» som et spel er på beina.

Men spel er magisk å være med på.

Du kommer til spelplassen som sur, trøtt og litt matlei skuespiller og møter så mye varme og menneskelig klokskap.

Du står og venter på entre og ser den lille jenta i stakk og hvit bluse der inne på scenen fremsi sin ene replikk, ser henne blusse av glede over at hun fikk det til.

Du ser den trinne bondekona synge av full hals, og selveste ordføreren som har fått en statistrolle paradere over scenen, den flotte fortelleren som synger, du ser lyset i hundre par øyne som glitrer.

Du står der med fuktige øyne og husker plutselig hvorfor du er skuespiller mens gleden fyller deg. Så går du inn på scenen og spiller litt dårlig teater. Det er til å leve med. Hver sommer.

 

Fri oss fra sommerferien Rolness? Not!

Kjetil Rolness harselerer i dagens Dagbladet om det norske folks sommerferievaner.

Vi er noen naut alle sammen uansett hvordan vi enn måtte finne på å feriere, og verst av alt er middelklassen som leter etter meningsfulle unike, gjerne litt kulturelle opplevelser.

Jeg er middelklasse. Jeg elsker meningsfulle opplevelser. Jeg løper ikke i flokk.

Jeg elsker å gå på konserter eller teater i Paris og New York. Reise til små corny steder som har en bitteliten filmfestival høyt oppe på en fjelltopp, dystre øyer som ingen har hørt om, feire påske i Kautokeino sammen med tusen festkledde samer osv. Jeg er alltid klar for å reise til alt som lukter av unik spenning, lete etter steder ingen har sett, men IKKE i sommerferien!

I sommerferien vil jeg ikke ha en eneste overraskelse!

Jeg vil sitte i den samme stolen, under den samme palmen, på den samme terassen ved den samme stranden, på den samme øya, i det samme landet som er Hellas. Jeg vil bo på det samme rommet, ha den samme utsikten, bo på 525, ikke 522, da blir alt feil.

Jeg vil ikke at de skal endre noe, ikke skifte ut møblene, ikke forandre menyen nede ved svømmebassenget, og Laila som alltid har jobbet der skal være der til hun går av med pensjon, og den russiske damen skal løpe rundt med moppen sin og vaske i resepsjonen, den blide mannen i kiosken på hjørnet skal hilse. Jeg vil bli gjenkjent og klemt på.

Jeg vil fortelle hvordan vinteren har vært, og jeg vil sitte og forbanne meg selv over hvorfor jeg og kjæresten spiser på det stedet selv om vi vet at maten er jævlig. Men det er noe med å sitte under «de» trærne og se solen gå ned i den vinkelen, se skyggene bli lange og se kattene sovne på muren på den andre siden av gaten.

Så hvert år ved juletider begynner jeg å styre med booking. Flyturen, rommet. Tre uker skal ferien vare slik den alltid har gjort. Jeg klikker mailene avgårde, og svaret kommer raskt. Velkommen skal du være Henriksen, vi gleder oss til å se deg.

Og nå sitter jeg her på Rhodos, midt i ferien og lengter hjem til hagen og lurer på hvor langt potetene har kommet? Ringblomstene, er de sprunget ut? Hvordan er klatrerosene? Er alt bra der hjemme? Ja, for denne engstelsen hører også med. Uten angsten for hagen der hjemme, ingen ferie.

Og I kveld skal vi ut med venner fra Norge. Og helt sikkert treffer vi en haug med nordmenn i kveld også. Her snakkes det norsk i alle kriker og kroker, og vi hilser og heier, jasså, dere er her i år igjen? Jadda, jadda.

Skikkelig harry ferie, men vi koser oss. Orker faktisk ikke å være verken kulturfiff eller middelklasse midt i sommerferien, da vil vi ha fri.

Jeg kommer fra et fjordhøl i nord, og det er jeg faktisk ikke flau for, i hvert fall ikke i den deilige harryferien. Sorry Rolness!