DA JEG MØTTE BERGMAN

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg har fortalt denne før, men jeg forteller den igjen siden jeg sitter i Ingmar Bergmans hus på Fårö og skriver.

Her er historien om da jeg traff Ingmar Bergman i Paris.

Det hadde seg slik at min venn Donya Feuer fra New York, som var Bergmans koreograf på Kong Lear ved Dramaten inviterte meg til Paris da Dramaten skulle gjeste Theatre d’Odeon en gang på 80-tallet. Jeg reiste selvfølgelig ned og fikk henge med storheter som Jarl Kulle, Ewa Fröling, Peter Stormare og Lena Olin. Lena Olin debuterte i rollen som Cordelia, så hun var ingen «storhet» på tidspunktet, ah well, jeg skriver meg bort…

Under den uken vi var der skulle Ingmar Bergman motta en utmerkelse/medalje av den franske presidenten og hele følget ble invitert for å overvære denne seansen der Cathrine Denevue og Simone Signoret og andre franske skuespillere defilerte forbi på det sjakkkrutete marmorgulvet. Bergman og fru Ingrid kom helt til slutt, en høytidelig tale ble holdt og medaljen ble festet på mesterens bryst, og etterpå var det champagne i bøtter og spann. Etter en times tid kjente jeg noen pikket meg på skulderen. Der sto en liten rødhåret dame som sa: Du må komme med meg, Ingmar Bergman vil snakke med deg! Hva? Meg? Ja, kom her! Nå! Så dro hun meg over det enorme gulvet og plutselig sto jeg der og så rett opp i ansiktet på mester-regissøren. Her er dialogen mellom oss to sånn nogenlunde ordrett.

Bergman: Hej, där är du ju, jag har tittat på dej länge, du påminner mycket om den stora finska skådespelaren Toivo Pavlo, vet du det?

Henriksen: Nei.

Bergman: Men är du skådis?

Henriksen: Jeg forsøker å bli det.

Bergman: Bra. Det tycker jag du skall fortsätta med. (pause) Är du rädd?

Henriksen: Ja, litt.

Bergman: Bra, jag är rädd hela tiden, alle bra män bør vara rädda. Om du kommer til Sverige, knacka på, ok?

Henriksen: På Fårö?

Bergman: (Fru Ingrid begynte å nappe ham utålmodig i jakken) Nej inte där, i Stockholm, på Dramaten. Tack, nu kan du gå lille pojken.

Så drar den lille rødhårede damen meg tilbake over marmorgulvet, og det var det.

Hva sa han? spurte Lena Olin. Ikke så mye, svarte jeg. Sammen med oss sto Mikael Persbrant som var statist, litt småfull han også. Så gikk vi ut av døren, ut i Parisnatten og drakk oss fulle.

Jeg knakket aldri på Dramatens dør, hadde ikke mot til det. Men jeg sitter altså her i huset til Bergman og skriver. En ring er sluttet, for å si det slik. Og på veggen her i huset på stranden henger et bilde av Toivo Pavlo. Jeg ser en skremmende likhet.

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s