Jeg heter Sven og jeg er sinna homo!

Musiker Harald Lassen skriver en svært negativ tekst om Pride-festivalen som han mener stigmatiserer og fjaser til det å være homofil i Dagbladet her om dagen.

Han er en «skeiv homofob» skriver han videre. Kan det bli mer fjollete tabloid?

For selv om han er homofil så skyr han å bli kalt homofil, og han hater disse fjollene som svinser opp Karl Johan i fjør og glitter, og i ungdommen måtte han lide seg gjennom Yngve Freiholt som utagerende skrullehomo i NRK-serien «Borettslaget.» Under Pride føler han seg svært utsatt som «en helt vanlig mann» der alt fra klær til musikk er feil, slik kan ser det fra A4-homoens ståsted.

Selvfølgelig skjønner jeg poenget til Lassen. Ingen liker at vår egen seksuelle legning er det eneste som definerer oss som mennesker. Men nå er det ikke bare homser, lesber og transpersoner som er ute og lufter fjøra under Pride. Det er mødre, fedre, brødre og søstre, besteforeldre, venner og naboer. Alle mennesker som stiller opp på dette gjør det for å feire en frihet til å elske den man vil og være den man vil, rettigheter som ble tilkjempet «the hard way» lenge før Lassen ble født.

Og ja, i en perfekt verden ville vi ikke behøve noen Pride.

I en perfekt verden ville ikke ungene i norske barnehager hatt ordet «homo» øverst på mobbelista, og det er vel neppe Pridefestens skyld?

I en perfekt verden ville ikke unge gutter og jenter rømme helvetes bøgda for å finne seg selv og og få aksept for sine forbudte føleleser.

I en perfekt verden ville ikke homofile og lesbiske blitt forfulgt i land som grenser til Norge.

I en perfekt verden ville Lassen og hans venner sitte pent og pyntelig med en pils og bare vært seg selv, og at de var homo ville ikke rake noen. Inegnting ville glede meg mer, men verden er ikke perfekt.

I en perfekt verden ville vi ikke lenger behøve ordet solidaritet.

I en verden som fungerte og alle var  «helt vanlige» ville ikke noen føle seg så truet av homofile at de gikk inn på en homsedisco og skøyt villt rundt seg med maskinpistol.

I en verden som er den vi kjemper for ville ikke Lassen behøve å irritere seg over Pride.

I en verden som er slik jeg ønsker meg ville jeg hatt familie i dag, og ikke fordumsfull en som slo hånden av meg en gang for lenge siden da jeg gikk inn i kampen for å kjempe for mitt liv som homofil.

Og at vi skulle komme så langt at jeg ville oppleve å lese Lassens historieløse kronikk ville jeg aldri kunne drømt om den gangen jeg kom ut og det å være homofil var en kriminell handling.

Den gangen jeg kom ut fantes det ikke homofile artister eller musikere.

Alle var bare «helt vanlige folk» og vi snek oss til litt kjærlighet og ømhet i buskene. Men vi så «vanlieg» ut, det skal vi ha, for den gangen våget ingen å stikke seg ut.

Harald Lassens tekst provoserer meg. Den tråkker på alt hva vi har kjempet for.

Og jeg har en ting jeg gjerne vil si ham, og det er:

Om du skyr å bli kalt homofil synes jeg du skal krabbe deg tilbake inn i skapet og bli der.

For om du er så selvopptatt at du lar andres liv definere ditt eget er du på tynn is.

Ingen forlanger at du skal trippe rundt i toget på Karl Johan i strutsefjær og høye hæler. Sett deg på en benk i Studenterlunden å se på. Gjerne med et pent norsk flagg siden du synes regnbueflagget er så fryktelig belastende for en «helt vanlig mann» som tilfeldigvis er en skeiv homofob.

Ja, jeg vet, jeg er en sur gammel homo 🙂 Litt på høyde med en inntørka feminist fra 70-tallet.

 

juni 29, 2016juni 29, 2016 by svenhenriksen 2 kommentarer