God morgen fra teaterfjøset Beaivvas.

Jeg sitter her under dyna med kaffe i koppen og med lap top i fanget. Det er tidlig morgen etter premiere på eget stykke «Hevn»

Sola skinner og jeg har nettopp svelget en allergipille, tatt to doser astmaspray, dryppet meg med øyedråper og venter nå på at øynene skal slutte å renne.

Etter åtte uker som dramatiker og skuespiller ved Beaivvas – det samiske nasjonalteateret som nylig har blitt beæret med både Heddaprisen og Kritikerprisen er ikke luftveiene hva de var da jeg kom hit i august.

Jeg er fullstendig på det rene med at mine røde øyne og rennende nese ikke er detaljer et statsbudsjett tar hensyn til, ei heller at toppolitiker Helga Pedersen sa at «det luktet fjøs i teaterets lokaler» da hun var på omvisning litt tidligere i høst. Apropos fjøs, vi vet jo alle at skuespillere er kveg. (ironivarsel)

Premieren i går kveld gikk strålende. Det var gråt og latter og stående applaus. Etterpå var det fest med kokt reinkjøtt, trollkrem og flammende taler om at nå er nok nok! For nok en gang har statsbudsjettet ignorert den samiske teaterkunsten som lever under uverdige kår.

Kulturministeren kan nok hylle en boksekamp, men å jobbe to måneder i så dårlig luft at du har dundrende hodepine og øyne og luftveier gror igjen etter en time krever også sine boksehandsker, dog psykiske.  Jeg er rystet.

Hadde dette vært en arbeidsplass og en hjørnesteinsbedrift i en kommune sørpå hadde stedet vært stengt for lenge siden. Men wtf, disse samene «krever» og maser jo «om alt mulig hele tiden, nå har de fått både Sameting og råderett over multer og tyttebær, kongen har sagt unnskyld for alt som har skjedd, hva mer skal de ha?» kan man lese på sosiale medier og i avisenes kommentarfelt. Sukk.

Beaivvas er ikke et hvilket som helst teater, det er en kulturbærer som skal ta vare på en truet kultur, et marginalisert språk og den skal speile den samiske virkeligheten som er mer sammensatt enn å bli kokt ned til en joikende, smørblid same i solnedgang.

Det samiske kulturen og alle urfolkskulturer er i disse dager truet av storkapitalen som hele tiden napper i det som finnes av verdier der hvor mennesker driver sårbare næringer som fiske og reindrift, også jordbruk.

Gift tippes i fjorder, gravemaskiner og bulldozere ruller inn og skjærer store merker i bakken der folk har levebrødet sitt.

Verden er i omstilling, og alle må forstå at verdiene må hentes opp om vi skal få hjulene til å gå rundt. Men hvor mye av verdiene går tilbake til stedene som blir ødelagt? Lite.

Om det gjør ondt? Visst faen gjør det ondt!

Vi har en kulturminister som sier hun vil satse på de største talentene. Det er fint. Det er bra.

I går kveld sto to unge jenter, to lysende talenter på scenen her oppe og fortalte en viktig historie sammen med resten av ensemblet.

Disse to og mange flere med dem er den samiske teaterkunstens fremtid, om det forutsetter at det finnes vilje til å se til oss her oppe i nåde med noen skarve kroner til et nytt og tidsriktig hus.

Hvem vi satse på de unge i fremtiden? Hvor skal de jobbe om ikke dette skjer? For er det ikke mulig å kreve at man gjerne vil bo og jobbe der man hører til og ikke se seg nødt til å flytte til Oslo for å søke lykken som skuespiller?

Det sies at de største drømmene fødes på de små plassene.

Fru kulturminister, hovedtstadspresse og andre som beinflyr på premierer og skriver om kulturens viktighet og behov for mangfold, hvor var dere i går kveld?

Hvor var dere som krever flere kvinneroller når fire sterke kvinner sto på scenen i nyskrevet dramatikk her i går?

Landets hovedscene National trenger 1,7 millarder for å kunne komme seg videre, var det ikke det? Og det samiske nasjonalteateret Beaivvas trenger 200 millioner! Men for all del, vi vet jo at samene bare krever?

Kanskje man rett og slett skal slutte med å «holde kjeft og joike» litt neste gang kulturnasjonen Norge skal vise frem sitt stor fargerike mangfold? Men blir litt lei av å hentes ned fra souvenirhylla hver gang det er fest i fedrelandet.

 

 

oktober 8, 2016oktober 8, 2016 by svenhenriksen 4 kommentarer