Sjølmelding ved årets slutt.

Sanden i timeglasset sildrer stille ned. Det er betraktelig mer sand i den nederste kolben enn i den øverste. Her, nå, i denne morgentimen. Fremdeles mørkt der ute, radioen står og surrer med sitt politiske kvarter der voksne mennesker snakker på innpust og utpust i munnen på hverandre. Kaffen er rykende varm i koppen, og jeg kjenner på en godhet et sted langt inne i kroppen.

Sjølmelding ved årets slutt? Det er ikke så mye dramatisk som kan meldes her fra det lille røde huset med hvite karmer ved elva i Rana. Morgenen kom med sytten isblå minusgrader og utsprungen amaryllis. Ikke så rent lite skjønnhet, dog.

Tiden sildrer ned. Lyden er ikke forstyrrende eller angstfremkallende. Men det skal sies, det har kommet til noe i de siste årene som ikke har vært der før. Små bildeserier dukker opp i bevisstheten, slideshow fra en tid som ikke lenger er. Mormor bøyd over de gule rosene i hagen. Det store treet med sus i krona nede ved det hvite gjerdet, min barndoms magiske tre som svulmet av solgule og himmelsk kjøttfulle moreller om høsten. Gråpærer på fortauet langs skoleveien.

Farfars knudrete leddgikthender som holdt hardt rundt et melkeglass som skalv lett på vei mot munnen. Fiskeboll-bokser pakket inn i rødt kreppapir med geranium og «Flittig Lise» i kjøkkenvinduet til farmor i Malangen ved juletider, hennes sønn som ble en liten gutt igjen da hun strøk ham over nakken, et av de få vakre minnene om min far. Den gamle samiske kvinnen på divanen ved vedovnen, den klukkende stemmen. Og hellingen bak huset med lysende gule ballblom i magisk sommernatt, hønene på tunet.

Bildene flimrer forbi, jeg sitter her helt stille, ser, lar dem komme.

Sjølmeldinga ved årets slutt melder om at året har vært fint selv om 2017 har vært et ganske oppskakende år om jeg tenker på verdenssituasjonen. Mannen med den dårlige hårsveisen tar fra oss nattesøvnen av og til, og her hjemme går politikken sin skjeve gang med hestehandel og kommentarfeltrytterne har fremdeles angst og paranoia for alt som ikke er Kvikk Lunch og får i kål.

Men aldri har vi vel hatt det så bra som nå, aldri har vi levd lenger og hatt det så fritt og godt. Det bør vi takke for, og ikke bruke ytringsfriheten til å skade og såre eller vikle oss inn i uverdige debatter uten annen adresse enn å plage andre.

Sjølmeldinga forteller at verden og landet forandres hurtig nå. Jeg liker det. Liker at ting ikke er statiske. Når du har møtt deg sjøl x antall ganger i svingdøra Norge er det deilig å støte på noen nye ansikter. Høre andre låter og historier og ikke bare sitte med ryggen mot verden og skjære tenner mens kulturministeren ramser opp norske verdier som alle bør enes om.

Ja, denne lille sjølmeldinga går mer enn i pluss for året 2017, tror ikke det blir så mye i restskatt og gebyr. Og skulle det komme et krav i postkassa skal vi nok greie det.

Kom 2018. Du har nok ditt bak skjorta du også. Men enn så lenge, her ved dette bordet er alt fint. Sender en tanke til de som ikke har fred eller er friske. Alt godt.

Takk, det er et fint ord. Vi burde bruke det mer. Mye mer.