Jeg spiller prinsesse på teateret for tiden.
I dag tenker jeg på Tornerose som sov i hundre år. Og når en prinsesse sovner på vakt skjer det ting. Verden forandres, og når hun våkner opp kjenner hun seg ikke igjen. Jeg har ofte hørt veldig gamle mennesker si at de ikke kjenner verden igjen. De fleste av deres venner og jevnaldrende er borte, og selv stavrer de seg gjennom et gammelt landskap der veiskiltene ikke lenger stemmer.
I dag tenker jeg også på denne ukens mediesaker.
Det er alltid media som setter angenda for hva vi skal tenke og snakke om, er det ikke? Denne uken har det vært hat og fordommer som plutselig flammet opp. Det er ikke så merkelig, og det er ikke noe å bli rystet og sjokkert over, for dette gjentar seg gang etter gang. Vi vinner kamper, så faller vi i søvn som Tornerose, og når vi plutselig våkner er alt de vi trodde var vunnet tapt. Aksept er ikke noe som varer evig. Og kamper må vinnes på nytt, gang etter gang, og jo tyngre vi har sovet, desto vanskeligere er det å ta grep når vi endelig våkner.
Vi tror likestilling, aksept for seksuelle legninger og etniske minoriteter er noe som kan vinnes og lovfestes, og at da er saken ute av verden. Men slik er det ikke. Nye generasjoner vokser opp, gamle glør flammer opp med full styrke. Og så er det rykk tilbake til start, selv en prinsesse kan ha tunge dager når verden fremstår som hard og kald.
«Performing the Princess» handler om alle de som er utenfor boksen. De som ikke passer inn i den rette skuffen, som sliter med å få aksept for at de er født i feil tid, feil kropp, feil familie eller kontekst, og at alle har rett til å drømme. Jeg drømte aldri om å bli prinsesse, drømte aldri om den skrekkelige gule silkekjolen eller de alt for høye skoene jeg vasser rundt i på scenen. Jeg drømte bare om en virkelighet der det skulle være aksept for å være den jeg er. Og det har jeg vært med å kjempe for. Jeg og mange har banet veien for at det å være annerledes er helt ok. Og ja, jeg har også sovnet på vakt, og opplevde å våkne til at noen prøver å ødelegge de verdiene jeg mener er en selvfølge i et demokrati av 2012. For det er mørke krefter i alle miljøer, i det kristne og i de fleste religioner. Og disse kreftene skal ikke få styre eller sette agenda.
22.7 i fjor gikk en ung ekstrem kristen mann ut og plaffet sitt verdensbilde rett i hjertet på oss alle.
Han gikk til angrep på vår frihet og våre verdier mens landet lå i stabilt sideleie i dyp prinsessesøvn. Vi sov så godt fordi vi trodde fienden var en annen. Tross dette er det krefter i dette landet som har stor sympati for det han gjorde. Og apropos verving av forbundsfeller. I våre gater, på våre dører går f. eks Jehovas Vitner og verver medlemmer til en sekt som driver hjernevasking av folk, nekter sine syke barn blodoverføring, støter ut medlemer når de ikke lenger er en del av sekten. Ja, det er verving av medlemmer både her og der. Så det er ingen grunn til å sovne på vakt. Selv en prinsesse vet det. Eller burde ihvertfall vite det.
Og hva var det jeg leste på nettet her om dagen: «Hadde Gud ment at KrF skulle styre, hadde det vært størst!»
SVEN HENRIKSEN 