Ja, jeg elsker New York. Det er jeg ikke alene om. Å komme til NYC for første gang er som å være i en film du har sett tusen ganger, du er fremmed og kjent på samme tid. Landemerkene, de gule taxiene, skyskraperne, du har sett det så lenge du har levd, på film og fjernsyn. Du går som i transe de første dagene, til du plutselig våkner og oppdager at du faktisk er der.
Alle byer har sin helt egen melodi. Paris har sin litt kalde vals, Berlin sin sorgtunge blues, mens New York er en hel iPod av melodier med uforutsigbare og brå modulasjoner. Når du går opp Broadway fra Freedom Tower passerer du alt fra snobbete eleganse, Hong Kong, indisk jalla jalla, sirkuset på Time Sqare, ja lista er lang. Byen forandrer seg for hvert kvartal du går. Og i West Village er den som en søvnig europeisk by med hyggelige brownstonehus, magnoliatrær og blomsterkasser, men runder du hjørnet og går ut på 5th Avenue er du midt oppe i galskap og en elv av mennesker som driver avsted. Og på andre siden havner du i East Village som er mer rufsete og rocka. Jeg liker meg best i West Village og SoHo, er bare lenger oppe i byen når jeg skal se teater eller show.
Oh New York! Hvor begynner du, og hvor er slutten? Jeg har vært der ganske mange ganger nå, men jeg blir aldri klok på den byen som stadig overrasker med sine luner. Men noen gater har jeg falt for. West 11th Street er min gate, og Carmine Street, Christopher Street og Gansevorth Street. En liten unselig kafé på Carmine Street som heter Sweet Revenge og The French Roast i West 11th Street/6th Avenue. Og IFC (Independent Film Center) der du kan se filmer som sjelden kommer til Europa. Og så er det SoHo med Green Street og Spring Street, Elizabeth Street og Bowery. Ja det er så mye.
Jeg skal dit snart igjen, jeg gleder meg, Jeg skriver så bra i den byen. Blir gira av folka og grooven (for å bruke et engelsk ord) Sitter på kafeér og jobber, ser menneskene vandre forbi. Så mange ansikter, stemninger. Spiser god mat. Går ned til Hudson og titter ut over elven. Går, mye. Jeg går aldri så mye som i New York.
Men i kveld, her jeg sitter i et gammelt hus i Fredrikstad, tenker jeg på stormen som snart skal slå inn over østkysten, på venner, er de i sikkerhet? Flere hundre tusen mennesker er i dette øyeblikk i ferd med å evakuere. Håper alt går fint. Jeg har opplevd storm i New York selv, men denne er visst hardere enn noen sinne. Men den byen greier seg, den har fått noen slag i ansiktet og har reist seg igjen. For hemmeligheten med byen er at svært få er derfra, og forskjeller skaper fellesskap. De har forstått noe i New York som ikke så mange byer har forstått. Være så ulike og leve sammen tross det på så liten plass. Og så sier de fine ord til deg. Have a nice day, og God bless you! sier de. Jeg tror ikke på Gud, men jeg kan leve godt med å bli velsignet av en fremmed på gaten. Floskler sier mange. Ja ok, heller en floskel enn et surt ansikt. New York har en ømhet i seg som den aldri helt får vasket av, og en hardhet som den må ha for å overleve. Poesi og slåsshansker. En heftig kombinasjon å strekke seg etter. Jeg er litt slik selv. Kankje derfor jeg liker NYC, og at den aksepterer meg?
SVEN HENRIKSEN 