MENNESKER SOM GJØR ET LITE LAND STØRRE
Kunstnere har flyktet fra eget land til alle tider. Det går for Norge også.
Ut for å puste, heter det, finne inspirasjon.
Komme seg vekk fra bygdedyret som legger seg som et vått ullteppe over dager og år og kveler kreativitet og skapertrang.
Kunst og kultur får stadig trangere kår når pengene flyter. Logisk sett burde det være omvendt. Men når et lite land går så det suser hever en rekke stemmer seg som mener seg å vite at kunst er unyttig, dyr, og bør kunne finansiere seg selv. Jeg er en av de som mener at kunst og kultur også er infrastruktur, nei, ikke en bokstavelig vei eller bro, men ja, limet mellom mennesker, identitet og samhørighet. Noe som forteller oss hvem vi er og hvem vi vil være. Også hvem vi har lyst til på bli.
Det første du får høre når du forteller at du er kunstner er: Å, kan du leve av det da?
Men om du jobber i en bank spør ingen om det samme selv om bankene har vaklet mer enn en gang i løpet av de siste årene.
Men kunsten har fått noe lummert over seg hjemme i lille land. Du må ikke tro at du kan «dille og leke» deg gjennom livet, du må bidra. Ja? Samtidig flagger de som vil overta det polititske styret i Norge at folk betaler for mye skatt. «Folk flest» (legg merke til gåseøyne, folk flest er ingen homogen gruppe) er rasende fordi de blir flådd av avgifter og skatt. Derfor er disse ryggesløse kunstnerne som røde kluter for mange som mener at vi holdes kunstig i live av staten og folks skatteseddel. Det er nonsens, de fleste av oss jobber rævva av oss!
Ja, man må ut for å kunne puste litt.
Oppholde seg andre steder enn i eget land der du ikke kan bygge et bygg for kultur utan at alle gamle og syke får enerom der de måtte befinne seg! Nei, jeg skal ikke mase om Jantelov og alt det der. Janteloven er bare til for de som bryr seg om den. Folk får jante i vei, jeg bryr meg ikke.
Etter tre uker i New York er tanken full av tanker og arbeidslyst.
Ja, jeg har arbeidet hele tiden her borte også. Kunstnere arbeider hele tiden selv om det kan se ut som om vi bare sitter på fortausrestaurant og flotter oss med hummer og kanari. For du står ikke plutselig opp en morgen og maler Mona Lisa eller skriver Ulysses. Det tar tid å treffe blink, og det er derfor det er så lett å «ta» kunstnere som ikke leverer, som ikke selger før etter mange år. Ok det tar tid å bli statsministerkandidat også. Det tar tid å bli topp-politiker. Du kommer ikke rett inn fra Høyre og tar over landet, det tar mange år (selv om det ofte kan synes som om mange kommer for lett til det)
Men tilbake til mennesker.
Noen mennesker gjør et lite land større. Kunstnere som stråler. Se på bildet over.
Gjør disse menneskene lille Norge mindre? For en del år side visste du ikke hvem de var. Nå vet du det. Og det er ikke du som har oppdaget dem, det er de som har oppdaget deg. De har gjort seg selv synlige. De er sin egen merkevare.
Det er det som er en kunstners hovedoppgave; å finne slike som deg som egentlig tror at de ikke liker kunst, men som plutselig slås i bakken av et maleri, en bok, en sang, noe som er større enn det man tråkker i til daglig. Nei, jeg sier ikke at ditt liv er lite, mitt liv er ikke større enn ditt. Men kunsten er større, større enn oss alle. Men av og til sliter den med å finne mennesker. Og det kan komme av at den til tider er for selvopptatt, navlebeskuende og lite inkluderende.
Ok, se på bildet over en gang til?
Det handler om å by på seg selv. I livet, som i kunsten. Og da kan ingen ting gå galt.
Love fra New York. Her er det tidlig morgen.
SVEN HENRIKSEN 
Takk skal du ha, Sven.
Det er senere i år 10 år siden jeg dro vestover. Ikke til Vestlandet, der har jeg faktisk bodd like lenge som hvor jeg nå befinner meg, 4 tidssoner fra Norge. Men til Kalallit Nunaat, eller Grønland som vi kaller landet. Et utrolig spennende land i rivende utvikling. En unik kulturhistorie, et folk som er oppegående gjeldende sin egenart og menneskeverdi.
Det er ikke mer en knapt 300 år siden Hans Egede med følge dro hit opp for å misjonere blandt restene av det danskene kaller Nordboerne. Vikinger som slo seg ned her, drev jordbruk, handel og utgangspunkt for raids til Canada. Etter ca. 400 år forsvant de sporløst, men det visste ikke presten fra Harstad. De skulle omvendes til Luthers lære, de var jo katolikker. Hans første «kall» var til de danske besettelser i Karibien. Men der var det allerede fylt opp med danske prester som merkelig nok også hadde fått «kall» til å omvende hedninger i et behagelig klima. Derfor ble det motvillig Grønland. De norsk/islandske katolikkene fant han kun spor av og dermed var det duket for tredje runde i kallkampen, eskimoene skulle bli gode lutheranske kristne. Så lett gikk det nok ikke. De var ikke så ville som den danske deligasjon hadde håpet på. Eskimoene hadde merkelig nok deres egen kultur og religion. Den siste hedning ble omvent tidlig på 1900 tallet. Derfor er inuittenes kultur fortsatt levende og unik. Den gamle religionen eller filosofien hvis man vil kalle deres livskunnskap det, er fortsatt viktig i grønlendernes væren og laden.
Jeg har intet problem med å karakterisere en grønlender eller en inuit, for den slags skyld. Jeg får det langt vaskeligere med å sette merkelapper, som betyr noe, på nordmenn, svensker, dansker. Men det er kanskje heller ikke så viktig. Hvem var vi før år 1000? Jeg velger år 1000, for det var da vi ble påtvunget Kvitekrist, en religion med opphav i Mellomøsten. Vi var muligens den samme skandinaviske suppa som vi er i dag, selv om noen påstår noe annet. Og det er all right. Men med den fremmede religionen kom kulturglobaliseringen. Og den er langtfra all right. Kulturelle forskjeller en flott og interessant. Ukultur, som finnes i alle kulturer er selvfølgelig ikke all right, forstå meg rett. Ukultur var det også her da Hans Egede ankom. Blodhevnskulturen var i ferd med å avfolke flere av de mindre samfunnene langs kysten.
Dette interessante landet har jeg altså bosatt meg i. Skatten er på 42 %, frukt og grønnsaker blir sendt med fly fra Danmark og Island, det danske industrikjøttet koster halvparten av landets egne kjøttprodukter, folk røyker for mye og drikker nesten like mye som danskene, lønningene er langt under skandinavisk lønnsnivå og det er dritdyrt å få tak over hodet.
Sett i forhold til hva?
I forhold til at Grønland ikke er rikt på gods og gull, er det absolutt levelig her. Vi som vokste opp i en arbeiderklassefamilie på femti og sekstitallet i Norge sultet ikke, men det var heller ingel luksus som bil eller to par vinterstøvler. Ved å være litt oppfinnsom finner man lett det beste kjøtt og den ferskeste fisk til gode priser og beste maten venter like utenfor stuedøra, hvis man gidder.
Grønlenderne er et åpent og gjestfritt folkefærd, ingen har bedt meg ryke og reise på de snart 10 årene jeg har bodd her. Trangvik er nesten ikke-eksisterende, mulighetene ligger der, hvis du gidder. Og når man føler seg velkommen, får man også lyst til yde utfra det man har tilegnet seg gjennom noen år. Etter ett år ble jeg tibudt teatersjefstillingen i daværende Silamiut teatret. Vi fikk vendt et kraftig underskudd til et pent overskudd som vi overførte til Nationalteatret i 2011. Stillingen ble utlyst, tilliten var der så jeg fikk stillingen som leder av landets første proffe teater med faste overførsler fra Ladsstyret. Det jeg ønsker å fortelle med dette er at mange av oss har potensialer, men hvis misunnelse, provinsialisme, jantelov blir rådende i et samfunn, drepes lett kreativiteten og man blir redd for å stikke hodet fram.
Verden begynner å legge merke til oss. Samarbeidspartnere fra flere verdensdeler ønsker å arbeide sammen med Grønlands Nationalteater. Vi har startet en skuespillerutdanning, I år har vi turnert i Canada om et års tid blir det Europa.
Da den norske ambassadøren til Danmark besøkte Nuuk for et par uker siden fortalte han meg at han visste ingen ting om at Grønlands Nationalteater ble drevet av en nordmann.
Der forstår jeg godt. Hvem i den norske teaterverdenen finner det interessant å nevne at en tidligere norsk B-skuespiller har fått til noe i utlandet.
Flott Sven. Konge!
Eh – Svenn med 2 n’er.
Ja, sånn er det,