SAPMI – HVORFOR ER DU SÅ STILLE?
Å være av to minoriteter, er det mulig? Ja, det er det. Jeg er både same og homofil.
I går satt jeg i et panel på Litteraturhuset der vi diskuterte den «samiske stillheten» rundt emnet homoseksualitet. En dramatisk tittel? Ja. Men Sapmi (Sameland) er så stille så stille når det kommer til hvordan det behandler sine homofile brødre og søstre. Ja, noen røster hevder faktisk også at homofile eller lesbiske samer ikke finnes. Men homofile og lesbiske samer finnes, og å påstå noe annet er sludder. Saken er den at de fleste av dem har rømt fra de små bygdene og fjordene de kommer fra og skaffet seg et liv i større byer der det er lettere å få aksept for å være den man vil være eller er.
Sapmi har en hard justis mot sine egne brødre og søstre som ikke lever i den lille boksen som kalles «normalt».
Jeg har selv merket den på kroppen. Men jeg er voksen og jeg tåler det. Før lot jeg det passere når folk ropte «rompis» eller «tarmfreser» etter meg på kroa, jeg tenkte at det der vil gå over, det samiske folk vil vokse det av seg, men akk nei. Nå vil jeg straks si at dette ikke bare gjelder i Sapmi, det er like utbredt i andre små miljøer langt vekk fra urbane strøk. (husk dette før du leser videre)
Når det er sagt har det begynt å hardne til i større byer også. Jeg er nettopp kommet hjem fra New York og mens jeg var der ble en ung homofil mann sparket ihjel på gaten rett ved der jeg bodde. Og i Oslo, Trondheim og andre byer har det vært grove overfall og mishandling av homofile den siste tiden. Så ja, det kan ikke sies ofte nok; alle seire og kamper vunnet er ikke vunnet for alltid, de må vinnes om og om igjen.
Men noen ganger tenker jeg at i Sapmi har ikke kampen en gang begynt.
Så hvorfor så stille Sapmi?
I går under den viktige debatten sendte den norske Sametinget en politisk rådgiver som verken har makt eller myndighet til å gjøre noe som helst. Hvorfor var ingen av de folkevalgte ved Sametinget der? Bryr man seg ikke om sine egne? FAFO’s forsking har vist at i alle folkeslag kan man regne med at cirka 3% menneskene er homo, lesbisk, trans eller annet. Gjelder dette ikke for samene? Jo, det tror jeg at det gjør. Samer vil som andre folk respekteres som individer med de samme rettigheter som alle andre, så hvorfor gjør da Sametinget noen av sine egne til en pariakaste? Tausheten og stillheten er øredøvende og har vært det i mange år!
Debatten i går kveld konkluderte med at politikerne må på banen. Holdninger må endres, og temaet homofili må komme på dagsorden. Det må sies høyt fra talestolen i Sametinget at noen av våre brødre og søstre er homofile, og at de må den samme respekt og behandles med verdighet som alle andre. Og de må ha retten til å bo der de vil bo, også på sitt lille sted der alle kjenner alle uten å få merkelappen «Homo-Ante» eller «Slikke-Lisa»
Og det som gjør det ekstra vanskelig og direkte pinlig med den samiske stillheten er at vi samer er et undertrykt og diskriminert folk, og så tar mange av oss seg den frihet å tråkke på andre bare fordi de tilfeldigvis elsker en av sitt eget kjønn. Det er ikke pent. Det er ikke solidarisk. Og det tegner ikke et vakkert bilde av et folk som en gang var solens sønner.
Så hva gjør vi? Jo. Vi begynner å snakke sammen. Vi begynner å tenke. Vi tar inn over oss at samer er like forskjellige som mennesker av alle folkeslag. Å være same er ikke noe annet enn å være medmenneske, en liten brikke i en stor sammenheng, men der alle de små brikkene er like viktige for å få bildet til å bi komplett.
For ikke så lenge siden så jeg en film og vårflytting av rein. Vi så noen av de svakeste nyfødte kalvene streve seg over vannet der de måtte svømme for å komme over til en øy. Noen av dem maktet det ikke, og ville svømme tilbake. Jeg så med tårevåte øyne hvordan de fortvilte reineierne prøvde å få dem til ikke å snu fordi da ville alle følge etter. Det var ren kjærlighet for de små og mest utsatte.
Skal vi ikke la denne kjærligheten også gjelde mennesker?
For det er grenser for hvor mange ganger man orker å le av å høre «Men er det ikke homo-Henriksen som er ute å går?» uten å slå tilbake. Så ja, det hender at jeg sprekker av og til som jeg gjorde mot en samtingsrepresentant på en fest en gang. Han sa: Nå, hvorfor går du med kofte du som ikke snakker samisk og ikke er ekte same? Jeg sa: Har du hørt om fornorskningsprosessen? Og: Jeg ble mobbet, slått, hånet og trakassert i hele barndommen og ungdomstiden fordi jeg ikke så ut som alle andre, at jeg var en lappjævel fra nord, og så kommer jeg tilbake til min egne og får samme dritten her? Jeg finner meg faen ikke i det!
Så hev røsten Sapmi! Du har gjort det før! Men for all del, stillhet er tryggest. Og det ligger makt i den. Jeg vet hva jeg snakker om!
SVEN HENRIKSEN 