VÅRFORNEMMELSER!

IMG_2842

Jeg stiger ut av dusjen. Lyset fra vinduene i taket treffer meg som et trompetstøt. Jeg ser meg selv i all min kefirhvite tristesse i helspeilet midt i mot. Vintermannen vikler seg ut av sin slappe kokong der fravær av dårlig oppmøte i treningstudioet er alt for synlig i all sin gru. Jeg snur blikket vekk fra dette vesenet som er meg og gjemmer kroppen i den store morgenkåpen, går ut i kjøkkenet og sveiver i gang kaffemaskinen, ser ut gjennom de store vinduene der striper av regn, sno og måkedritt messer sitt triste evangelium. Ja, det er jaggu mye som skal vedefares en stakkars mann når våren plutselig kommer! Akk akk.

Jeg sitter med kaffekoppen og hører duene kurre oppe under mønet. En av dem slipper en stor dritt ned på karmen. Jeg stirrer ut på balkongen der brunsvidde ringblomst-rester og blomsterpotter med isklumper kjemper om plassen. En bøtte full av sigrettsneiper prøver å pynte opp dette så trise stillebenet på en mandag i mars i en by noen mil sør for Polarsirkelen. Morgenflyet brummer når det går inn for landing og Rana Blad spør om jeg har sett noen vårtegn? Det er bare å sende en mail, så skal jeg få bildet mitt i avisa. Vel. I don’t think so.

Jeg kler på meg. Kjenner buksa stramme over hoftene. Julen som skulle vært slanket bort for lenge siden henger fremdeles på i all sin tyngde av ribbe og krumkake-anger. Men slik blir det jo når du sitter lenket til datamaskinen med en død linje i hengende snøre i dager, uker og måneder.

Jeg tenker; nå er det lange raske turer langs sjøen, gå i fjellet, jogge, spise sunt, masse grønsaker osv, og ser fortapt på et nybakt brød og en pakke meierismør som nynner så vakkert på kjøkkenbenken. Spis meg kjære! Jeg smører en skive, setter meg ved bordet igjen og gumler trist i meg gulost og kaviar. Logger meg inn på Facebook og ser at jeg har fått 46 likes på et bilde av meg selv tatt i 1960 den gangen jeg var en bitte liten gutt med bollesveis og med livet foran meg. Jeg kjenner en myk ømhet når jeg ser dette lille mennesket som en gang var meg. Jeg kan ikke huske å ha vært ham, men det er visst sant i følge fotografiet.

Jeg hiver på meg vinterfrakken, går ut i min lille by. Hva med en ny vårskjorte? tenker jeg. Ja, en ny vårskjorte er tingen i dag. Noe lyst og fint. Jeg bestiger kjøpesenteret, går inn i en butikk der skjorter i alle farger og fasonger henger og byr seg fram. Jeg ber om å få prøve en i Large. Men hva pokker har skjedd? Jeg får ikke kneppet den igjen. Jeg ber om en størrelse større. Det går så vidt, men jeg føler meg som en dårlig sydd kjøttrull der jeg står i en dyp rosa skjorte og ser ut som en blanding av Elton John og Divine. Nei nei nei, ikke denne. Uff, sier ekspeditøren, klærne blir stadig mindre og mindre, alle klager. Ok, sier jeg, ikke helt overbevist. For han prøver sikkert bare å trøste meg? Jeg går skjorteløs ut i solen. Setter meg på en benk og glor på folk som haster forbi. Solen brenner lett i pannen, og folk er plutselig blitt litt rettere i ryggen. Smiler gjør de også.

Vel hjemme igjen går jeg til klesskapet for å sjekke om shortsene fra i fjor også har blitt mindre. Takk Gud whoever, det har de ikke. Jeg kjenner humøret stige. Jo, våren er vakker, våren er fin. Og snart er det sommer. Og så blir det høst igjen. Men shortsen passer fremdeles. Det er da alltids noe. Frisk er jeg også. Hva skal man si? Life, blessed be…? Ja. Og til middag er det svinekotteletter.

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s