ELLER ER DET KUNSTEN SOM ER FEIG?

31001_499847613370059_1756022623_n

Jeg tenker ofte på forlate teateret.

Jeg har arbeidet med teater i over førti år. Kanskje er det materialtretthet for egen regning, eller er det teateret som har forandret seg siden jeg kom inn i det i en sterkt politisk tid?

Den gangen var det en erklært krig mellom det kommersielle og det politiske teateret. Forsåvidt er det det fremdeles, men mainstreamen i norsk teater er ganske så uten politisk agenda. Jeg sier ikke at teateret MÅ være politisk hele tiden, det bør være rom for fjas og tant, strutsefjær, klassikere og musikal, men jeg savner et engasjement fra ledelse og utøvere sånn i det store og det hele. (Med noen hederlige unntak)

Teater har to agendaer, vi vil fortelle en historie, og vi kjemper om synlighet og godt besøk. Vi er mange om beinet i dette lille landet, og hierarkiet er ofte til å ta og føle på. Landet er langt og til tider karrig. Vi er ikke særlig kulturellt sofistikerte i forhold til større land. Vi er så få.

Nei, jeg sier ikke at vi ikke produserer godt teater i Norge. Jeg kan ofte bli imponert, rørt og beveget, men jeg blir sjelden provosert.

Tør vi ikke å provosere i norsk teater lenger? Er vi blitt for opptatt av å tekkes publikum? Ofte ser jeg forestillinger som mener seg å ha en politisk agenda, men som regel skraper den bare overflaten av tematikken og tar et standpunkt vi er enige om å «kunne leve med.» Og ingenting er mer irriterende enn når teateret «leter» etter relevans i gamle klassikere og gjør dem moderne bare for modernitetens skyld uten at det tilfører teksten noe.

Som skrivende menneske aka dramatiker vet jeg at det ofte er «hit men ikke lenger» når det kommer til hva man kan tillate seg å mene i et stykke scenetekst. Å være en stemme som «taler Roma midt i mot» er ikke enkelt. Jeg sier ikke at jeg er det selv, men jeg får av og til korreks fra dramaturger som mener at jeg «går litt for langt»

I f. eks eget stykke «Nomi – Angel of Surburbia» kledde jeg av homokulturen når det kommer til indre justis og hang til å hakke på de som ikke passer inn, og mange homofile publikumere ble sinte. Jeg har også blitt avvist av konsulenter fordi kvinneskikkelsene mine «gjør ting kvinner ikke gjør.»

Så spørsmålet er: Er vi blitt for konforme, for redde for å utfordre og flytte noen grenser? Rokke ved noen vedtatte sannheter? Jeg har ingen svar, jeg spør.

Jeg leste nettopp en artikkel på scenekunst.no om «Påfuglen», en forestilling om romfolket produsert på Trøndelag Teater. Konklusjonen i artikkelen var at «det er fint at det lages en forestilling om en presset minoritet, men den er basert på vårt ståsted og våre meninger om problemet, men romfolket var stemmeløse i forestillingen.» (fritt etter minnet) Og jeg tror det er nettopp der mangel på mot tikker inn. Vi våger ikke å forholde oss til annet enn konsensus i redsel for å gjøre noe galt. Men du kan faktisk ikke være en tankeløs «do-good-er» om du vil gjøre noe godt for noen, du må tørre å la de det handler om komme til orde, og dermed vende speilet mot deg selv.

I forestillingen «Siw Anita» som jeg har spilt sporadisk i tre år nå er jeg en mannlig feminist forkledd som kvinne.

I den sier jeg ting som jeg som mann aldri ville ha sluppet unna med, på samme måte som f. eks Kate Pendry sier ting som sin karakter Jonny Johnson som hun neppe hadde overlevd som seg selv. Jeg mener at Kate Pendy og undertegnede flytter grenser i det vi gjør. Vi har funnet vår plass i utkanten av det etablerte teateret. Det utelukker ikke at jeg også kan leve godt med å være en del av den etablerte institusjonen. Jeg er heldig som får være tilknyttet Nordland Teater som lar meg få lov til å gjøre egne produksjoner.

Men tilbake til begynnelsen av denne teksten. Jeg tenker ofte at jeg har lyst til å gjøre noe annet. Hvorfor? Fordi jeg savner mot fra kolleger, mot og litt mer trøkk når det kommer til å mene noe annet.

Jeg tenker at vi alle har historier å fortelle, viktige menneskelige historier. Politisk føler jeg at mange, jeg sier mange, jeg sier ikke at alle, men mange av mine kolleger er tause. Det er synd. For det finnes så mye kraft, så mange meninger off stage, men når lysene tennes og den store teatermaskinen ruller i gang smiler vi pent, tar regi og gjør som sjefen sier. «Stor jubel og stående applaus i kveld!» skriver vi på Facebook. Og resten er stillhet. Selv en blogg som denne tør ikke mange å kommentere på åpen side. Som regel kommer det en nattlig melding i innboks: «Jeg er enig, men du vet hvordan det er, folk er så skudd-redde.»

Ingmar Bergman sa:

«Vi tror ofte at teateret skal speile virkeligheten. Vi tar feil, teateret skal ikke det, det skal kle av virkeligheten-»

Jeg kunne ikke være mer enig. For slik det er nå bekrefter vi som regel bare det vi allerede er enige om. Eller den virkeligheten det er mest behagelig å leve med. Ps. Det er lov å være uenig i dette.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s