DET LILLE MENNESKET.

Jeg tror på det lille mennesket. Det som strekker ut en hånd.

Medmennesket. Livredderen. Den som ser. Hun som går i asken, i ørkenen, på en sønderskutt kafé i Paris eller i en utbombet avgangshall i Brüssel. Jeg tror på det lille mennesket, den lille brikken i det store spillet, den som kaller seg selv uviktig, men som ikke er det. Den lille steinen som holder den store muren som ikke må falle ned over oss. Den ene masken i garnet som ryker, og så smetter fisken i gjennom, den er den jeg tror på.

Vi skal ikke slutte å reise selv om verden knaker i fortøyningene.

Vi skal ikke være redde. Vi skal ikke slutte å leve våre liv, la være å gå ned i metroen, sette oss på fly, tog eller buss. Vi skal ikke legge oss flate for de som truer vår demokratiske frihet. Vi skal tro på det lille mennesket og den store kraften som bor i oss. Vi skal ikke støte hverandre bort. Vi skal se hverandre, smile til hverandre, og vi skal holde rundt hverandre og ikke tro at alle fremmede er en fiende, at alle som ikke ligner på oss selv er en trussel.

Vi er alle små mennesker.

Redde nå. Engstelige for det som skjer. Men jeg tror på det lille mennesket, på deg. Du som ikke vil noe annet enn godt for deg selv og dine. Som bare vil legge deg på puten etter en lang dags strev, som vil bre dynen godt rundt dem du elsker, kjenne en hånd stryke deg lett over pannen når du våkner, som vil ha fred og ro. Jeg vil det samme selv. Og jeg tror på deg, ikke på de som vi sprenge seg selv til paradis.

Jeg er naiv, sier du?

Det er mulig. Men om jeg slutter å tro på det lille mennesket, hva skal jeg da tro på? På de som utøver makt? Som slipper bomber over oss? Nei, jeg tror på det lille medmennesket, på deg og meg selv. Kraften vår til å gjøre godt. Jeg tror mer på den enn redselen som iler langs ryggraden.

For ja. Jeg kjenner på frykten.

Kjenner den puste meg i nakken når jeg krysser Place de la Republique i Paris eller presser meg fram i kaoset på Times Sqaure i New York. Når som helst kan det gå galt. Det er derfor jeg ser rett på deg, ser deg rett i øynene, fordi jeg vet at du ønsker å overleve like mye som jeg gjør det. Det lille smilet jeg sender deg er fordi jeg vet at du på samme måte som jeg tenker på de der hjemme, de som ikke vil holde ut at du ikke kommer hjem til dem mer.

Jeg tror på det lille mennesket. Kraften i oss alle. Om jeg slutter med det har jeg tapt.

Jeg tror på deg, det lille mennesket som er det store, mennesket.

Advertisements

7 kommentarer om “DET LILLE MENNESKET.

  1. Bra skrevet Sven! Hva gjør unge menn til terrorister? Jeg har spurt flere i dag, også muslimer som jeg kjenner godt og de er også oppgitt. De omtaler det som hjernevasking og manipulering, slik at «noen som tror at det eneste riktige er å drepe flest mulig for å komme seg til sitt paradis (uansett om det er 70 jomfruer som venter eller noe annet). Vi har jo en kjent idiot her i Norge, ABB, som har det så «fælt» om dagen fordi han ikke får det som han vil. Det finnes sikkert masse tikkende bomber blant folk, men de skal ikke få vinne!

  2. Nettopp den troen er det som gjør at man kan beholde forstanden, fatningen og meningen med livet. Det er ikke naivt. Det er det eneste som gir mening i en tilsynelatende gal verden. Vi kan ikke kaste bort all tiden vår til å frykte fiender og å uttrykke mismot. Takk for at du bruker ytringsfriheten din til å dele håp og tro på mennesket. De fleste av oss er bra folk. Vi kunne jo lagt premissene for hvordan vi ønsker å ha det. Og vi vil vel helst ha det bra.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s