UTFORDRING AKSEPTERT?

Foto: Pål M Laukli

I disse dager poster folk ungdoms og barnebilder av seg selv på Facebook, en i og for seg ganske så uskyldig ting å gjøre. Men for de fleste av oss var ungdomstiden ganske traumatisk. Du forlater barndommen og skal inn i en annen kropp du ikke kjenner, du rives og slites og hormonene herjer som djevler i blodet.

Og nå sitter vi her, noen tiår senere og stirrer på bilder av oss selv som unge, slanke og vakre og undres over hvorfor vi plagde oss selv med all verdens dumme komplekser når vi var nesten perfekte, i alle fall på utsiden.

IMG_4680

Å poste et bilde av seg selv er vel ingen utfordring å akseptere? Jo, det er det.

Når jeg ser på de ytterst få bildene jeg har av meg selv som ung ser jeg at jeg er vakker, men redd. Øynene som stirrer inn i kameralinsen. Og jeg kan ikke huske at jeg var lykkelig eller glad. Jeg var et offer i ni eviglange skoleår, og hjemme var det også et terrorregime med en far som var en lederskikkelse i Jehovas Vitner med harde knyttnever som trodde at Gud hadde skrevet et eget lovverk bare for ham.

Så ja, det er en utfordring å poste et ungdomsbilde av meg selv, fordi det gjør vondt å se på det, selv så mange år etter at det er tatt. Jeg kan når som helst hente fram angsten fra da jeg ble dynket i snøen og holdt så hardt at jeg ikke fikk puste, og skrekken når guttene tok fra meg astma-medisinen og kastet den i vannet.

Noen «intellektuelle» facebookere mener at vi som poster gamle bilder av oss selv er en gjeng halvblinde lemen som løper i flokk. At vi er totalt ukritiske til hva vi poster på SoMesider. At vi den ene dagen legger ut det mest private og neste dag er rasende på Facebook fordi bildet av den nakne napalmpiken blir sensurert vekk.

Vel, det er ikke, og det har aldri vært noen logikk i hva vi driver med på Facebook. Ja, den ene dagen poster vi franske flagg og forlanger at folk skal kalle oss Charlie, og den neste ber vi Hege Storhaug eller Per Fugelli om å klappe igjen.

Så ja, jeg er et blind lemen som har postet et bilde av meg selv fra den gangen jeg var ung, og jeg gjør det fordi jeg håper at noen ser det og husker denne redde litt femi gutten jeg ikke lenger er. Husker at de slo ham så blodet rant og fortennene løsnet, så ham løpe vekk med hivende pust for å dukke ned i vannet og hente opp medisinen han var avhengig av for å kunne puste, at du kanskje var en av dem som kastet stein på ham nede i vannet. Læreren som sa: «Du får ikke synge i timen, du har så stygg sangstemme..» selv om jeg vel er den eneste i den klassen som lever av å synge i dag.  Og jeg har ikke sett noen av dere siden den gangen fordi «samehomoen» aldri ble invitert på noen reunion.

Jeg synes denne bilde-bonanzaen er strålende.

Den minner oss om noe sårt, om det vi var, om det som gudskjelov aldri kommer tilbake. Og den bør i beste fall få oss til å si til våre unge i dag:  Du er fin nok, du er pen nok, du er tynn nok. Holde rundt dem å fortelle dem at det ikke er så farlig å være menneske, at det går bra.

Så ja, heller dette enn tusen stupide duckface-selfier og alle disse photoshoppede bildene vi ser overalt, og dikke dikk og søte du og Gud så fint det ble etter at du pussa opp badet.

Men det er nå en gang slik på sosiale medier at uansett hva du gjør eller ikke gjør, så skal du tas.

Nb. Jeg ser ikke bort i fra at noen også hadde en lykkelig og problemfri oppvekst som det er en fryd å huske.

Advertisements

47 kommentarer om “UTFORDRING AKSEPTERT?

  1. Hi there,

    Thank you so much for your words. I agree, and I relate. For very different reasons, maybe, than those you cited from your youth, but I agree all the same. My youth was spent feeling equal measures of shame and guilt every single day, and I eventually moved away from my life, my family, my country so I could avoid a much more dire future (or lack thereof).

    Thank you for reminding me of how much better life is now, and for reminding me that hope floats.

    Sincerely,
    Anita Pascoe

  2. Takk for at du delte dette. Å høre slike historier fra voksne er med på å hjelpe barn og unge som tror de er alene om denne type problem. Og takk for at du ikke angriper denne Facebook-trenden med retrobilder fra ungdomstiden. Veldig trist å høre din historie, og veldig trist å vite at det finnes barn og unge som har samme problem i dag, men samtidig viktig å tillate seg (eller andre) å mimre og humre litt til gamle bilder. Ha en fin søndagskveld.

  3. Jeg blir litt provosert. Kan jeg ikke få lov å ha et minne om en god ungdomstid. Så legger jeg ut et bilde av meg fra 70 tallet, ung og uskyldig. Synes ikke artikkelen var noe spesiell god.

    • Han sier jo til slutt at han ikke ser bort i fra at noen faktisk hadde en problemfri ungdom.. og at han synes det er bra vi har denne utfordringen. Leste du hele artikkelen før du ble provosert? 🙂 Det virker ikke slik…
      Han skriver nettopp at vi skal kunne dele disse bildene, men minner om at det er mange som får dårlige følelser fordi disse bildene bringer tilbake en dårlig tid. Og det stemmer, jeg husker jeg følte meg mindreverdig og tykk, men viste det ikke utad. Når jeg nå ser på bildet ser jeg at jeg var en ganske normal ungdom. Så på en måte har denne utfordringen hjulpet meg litt 🙂

  4. En vekker. Klart, tydelig og betydningsfullt fra en som for meg fremstår som en transparent og svært bevisst herremann.

  5. Takk for at du setter ord på det jeg selv føler. Jeg har ikke vært så veldig opptatt av dette i utgangspunktet, men det har vært umulig å unngå for å si det mildt. 😊

  6. Fantastisk skrevet. Takk for at du deler, og også gir håp til de som har og hadde det tøft – man kan komme ut av det. 👍🏼 Vi som har hatt en helt vanlig, gjennomsnittlig oppvekst har godt av å minnes på at ikke alle hadde (og har) det like bra! 💕 Takk også for at du ikke kritiserer dette, men heller oppmuntrer. Kanskje bør man se litt nærmere på bildene som deles, og tenke over hva som ligger bak… 🤔

  7. Fantastisk godt skrevet! Mange kjenner seg nok igjen, på den ene eller andre siden, eller bare som passiv – kanskje hjelpeløs tilskuer..

  8. Utrolig bra skrevet. Kjenner meg veldig godt igjen i hva du skriver og jeg er en av dem som gjemmer meg bak en fasade i dag. Alt skal se så positivt ut. Ingen skal se at jeg hadde det vondt. Men som jeg skrev på min status, utfording ikke akseptert da min ungdomstid er slettet. Og det er den. Har ingen bilder fra den tiden for jeg vil ikke huske. Og at mange ikke ser og skjønner og svarer heller at jeg har kan sende deg, eller du har vel noen…. gjør at jeg blir frustrert for man vil jo ikke blottlegge seg helt. Mine barn er jeg nøye på og fortelle hver dag hvor fine de er akkurat som de er og at de skal stå for den de er og ikke la noen andre få styre det. De vokser opp med kjærlighet og sunne grenser.

  9. Applaus! Hvis ungdommene kunne sett seg selv 25 år fram i tid, så hadde de kanskje ikke følt seg så tykk og fæl. For det er de jo ikke.

  10. Fullstendig problemfri oppvekst har vel knappest noen hatt, tenk hva slags menneske man da skulle blitt…

    Fint skrevet, Sven.

  11. Jeg sitter her og leser dette, og føler faktisk en takknemlighet for ikke å ha fått egne barn. Slik kan det ses når en hører hva som kan skje med dem slik vi leser om idette innlegget.
    Hvor er den besungne kjærligheten som jeg er tutet ørene full av når jeg forteller at vi ikke fikk barn – om kjærligheten mellom foreldre og barn -den eneste som kan kalles den store kjærligheten. Det er jo ikke slik det fungerer alltid – trolig for de fleste må jeg vel regne med. Uansett fortiden er vi selv ansvarlig for fremtiden – vi må huske det også. Kan alle vi som er voksne i dag skrive under på at vår oppvekst var problemfri selv med gode foreldre? Var det detaljer fra lekeplass og skole vi aldri fortalte de voksne.? Det gjelder en egen lov blant barn som de voksne ikke har adgang til, det vet vi. Men kjærligheten finnes den, vi vet det også. Til slutt er den «det enda som bærer» som det heter i en svensk salme. På lesebrettet er det ikke tegn nok til å få skrevet svensk korrekt. En god dag ønskes alle.

  12. Du skriver utrolig bra, Sven, klarsynt, usminket og usentimentalt og likevel vart og følsomt. Har lest mange av dine innlegg tidligere også .

  13. Er sterkt uenig med deg politisk, og var imot det du hadde skrevet før du hadde skrevet et eneste ord..
    Men, jeg ble blåst av banen. For en gjennomført; god, ærlig og sterk blogg. Kudos for den du har blitt og for den du en gang har vært.

  14. Flott skrevet. Har selv en datter som ikke føler seg bra nok, som ikke er voksen nok til å se hvor perfekt hun og alle andre barn er. I tillegg er det en fin reminder til oss som har startet «nedstigningen» på denne flyturen, å få se hvor flotte vi også var.

  15. Veldig bra skrevet! Jeg er ikke den som vanligvis hiver meg på facebook-trender (eller andre trender), men det er noe fint å dele med andre ikke bare den perfekte man er idag, men den man en gang har vært! Jeg synes du treffer akkurat den følelsen jeg selv hadde da jeg valgte å dele fra en tid som var så full av hormoner, usikkerhet og elementer som i voksen alder virker helt absurde 🙂

  16. Tusen takk! Akkurat ka æ tenkte. Så på bilde mitt og tenkte: himmel kor feil man kan ta.
    Klæm til dæ fra samen ❤

  17. Så fint du uttrykker deg om et sårt og vanskelig tema for mange! Det er godt å lese at vi er flere som har vokst opp med tanker om at vi ikke er gode nok, selv om jeg nok hadde en lettere barne-og ungdomstid enn du beskriver. Men jeg bedriver dypdykk i fortiden via mine dagbøker på bloggen min (www.caracommentarius.blogg.no), og bruker det litt som underholdning og litt som terapi. Og så ser man at mange av følelsene man trodde var nye av året, faktisk er av gammel modell!

    Klem fra Mona

  18. Jeg hadde ikke en selvfølelse som var helt på topp hverken på barneskolen eller ungdomsskolen. Jeg er ikke utfordret til å legge ut bilde av meg selv som ung, men jeg harr sett bildene mine venner har lagt ut – og jeg har grublet på om jeg har et pent bilde som jeg kan legge ut når utfordringen kommer. Jeg skal nok finne et bilde som jeg synes er bra. Jeg er allikevel uenig i din generalisering når du sier at de «fleste» hadde en traumatisk overgang fra barn til ungdom og at «noen få» hadde en fin ungdomstid.

  19. Så utrolig fint skrevet, det er både viktig og riktig. Det kan virke som den enkleste ting i verden for mange å legge ut ett bilde fra fortiden, men så kjenner jeg også de, som måtte tenke seg litt om, og vegret seg, men gjorde det, og så har de fått så mange fine kommentarer. Det gjør godt.
    Og du, tenk at du er jo den fantastiske Sven, som klippet meg i alle mulige kreative frisyrer på 80 tallet.
    Klem fra Pia ❤️

  20. Godt skrevet. Veldig godt. Jeg får vondt når jeg tenker på hvordan barndommen / ungdomstida di må ha vært, men syns det er fantastisk at du deler. Jeg liker nyansene du beskriver ift. Facebook. Fint at du belyser disse tingene, det er viktig for mange, meg innkludert, å lese. Har selv hittil ikke godtatt utfordring, mest for latskapens skyld, orker ikke lete etter gamle bilder. Til det er jeg for rotete, så ville tatt år og dag. Men får se.

  21. Veildig bra – og balansert. Jeg tror dessverre mange av oss som nå er «godt voksne» kjenner oss igjen i noe av det som beskrives i artikkelen. Så håper jeg foreldre som leser dette – og som fortsatt har barn i en sårbar alder – tar dette til seg!
    Frode

  22. Hei. Liker perspektivet du tar her, selv om din fortelling er sår. Jeg er en av de som ble utfordret, men ikke hadde lyst til å delta. For mange vonde minner. Så kikket jeg likevel gjennom gamle album og så at vel var jenta redd, men hverdagene var ikke bare mobbing. Jeg valgte et bilde hvor jeg lo. For det er meg nå og jeg ser at det var glimt av dette meg også den gang. Uansett – i tillegg til å ha talent for sang, gjør du det jammen bra som skribent 🙂

  23. Jeg var den eneste i klassen med skilte foreldre, det var forferdelig stigmatiserende, og barndommen var preget av dette. Men husker også moro og faktisk lykkelige stunder, forelskelser og mange bekymrelsesløse dager. Nå er alt så vanskelig, er full av bekymring, kommer ungene til å klare seg, har man jobb om et år, lever(??) man om et år? Så nei, ingen problemfri barndom, men det er ikke livet i noen faser. Flott at du satt fokus på dette, det fikk meg til å tenke.

  24. Hei. Ja, jeg fant fram et bilde fra mine yngre år og da la jeg merke til noe jeg ikke hadde sett før. Da bildet ble tatt hadde min mor omkommet i en ulykke samme året og jeg fikk sjokk. Følelsene holdt jeg inni meg og klarte ikke å vise at jeg hadde det så vondt . Når jeg ser på bildet i dag ser jeg sorgen og frykten i øynene til denne unge jenta . For meg har denne «utfordringen» vært veldig positiv for det handlet ikke om å få kommentarer om hvordan jeg så ut ,selv om mange skrev det. Det er jo gjerne det ytre alle legger merke til . For meg handlet dette om å vise hvor sårbar jeg var og at det kunne jeg vise . Takk for det du delte Sven Henriksen .

  25. Bra skrevet👍 Tror de fleste legger merke til ombygningsarbeidet vi gjennomgår i tenårene, og kjenner på mange ulike følelser(for følelsene er jo veldig intense) i noen år, noe mange av oss ser ut til å ha glemt!! Heldigvis slipper de fleste mobbingen du gikk gjennom, veldig tankeløst av de som stod bak! Likte at du minner om paradokset i forhold til engasjement omkring ytringsfriheten👍

  26. Teksten din gjorde meg trist og glad på samme tid. Selv om dine opplevelser ikke er mine, beskriver du noe allment, noe gjenkjennelig som jeg ikke makter å sette ord på like godt. Takk som deler!

  27. Fikk tårer i øynene. Det får jeg ikke så ofte på Fjasboka. Vakkert og følsomt skrevet – og veldig bra! Skal jammen fortsette å følge bloggen din.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s